Herbjørg Wassmo: Hundre år

For en bok! 


Utgitt: 2009

Lydboka er innspilt: 2009

Oppleser: Gjertrud Jynge

Forlag: Lydbokforlaget

Spilletid: 16 t 27 min.

I "Hundre år" forteller Herbjørg Wassmo historien om tre kvinner i hennes egen slekt som har hatt helt avgjørende betydning for henne selv - hennes oldemor, bestemor og mor. Det er - som tittelen henspeiler til - en hundre år lang historie.

Idéen til å skrive boka startet da forfatterens datter sendte henne et bilde av altertavla i Lofotkatedralen - et bilde som angivelig skulle være av hennes egen oldemor. Slik var det i alle fall blitt henne fortalt gjennom hele hennes liv så langt. Altertavlen viser et bilde av en engel og Jesu kamp i Getsemane. Likheten mellom engelen og kvinnene i Wassmos slekt skal være nokså slående. Etter at arbeidet med boka var i gang, fant hun likevel ut at det ikke var hennes oldemor som hadde stått modell. Derimot var det en annen kvinne i slekta. Dette satte henne fullstendig ut - helt til hun bestemte seg for å dikte at det likevel var hennes oldemor som sto modell da presten Fredrik Nikolai Jensen malte bildet i 1869-70. 

Altertavla i Lofotkatedralen

For å være helt ærlig, gjorde det absolutt ingenting, for historien om Sara Susanne som satt modell for presten mens han malte altertavla, er i tillegg til å være svært sentral i boka, også meget fascinerende! Det ble aldri noe mellom presten og Sara Susanne, men det vokste like fullt frem en inderlighet og en gjensidig forståelse mellom dem som i en tid hvor fysisk berøring ikke var nødvendig for å hensette en kvinne og en mann i den dypeste lidenskap, var mer enn tilstrekkelig til å få stor betydning for dem begge. Han boklig lærd og kunstnerisk - hun en kvinne uten særlig skolegang, gift med en mann som ikke mælte mange ord, og som lengtet etter å snakke med et menneske om noe annet enn fiske og været. Og som etter hvert satte mange, mange barn til verden - bundet til alle barnefødslene og aldri egentlig fri ...

Senere følger vi en av Sara Susannes døtre - Elida, som er gift med en mann med store taleproblemer fordi han stammet. Dvs. i virkeligheten var jo ikke Elida Sara Susannes datter, men hun var vitterlig Herbjørg Wassmos bestemor. Også Elida satte mange, mange barn til verden - ti i alt. Desto større var tragedien da hun ble sittende alene som enke, uten å være i stand til å ta vare på sine barn. Det var ikke uvanlig i det karrige nord at barna i slike tilfeller ble plassert rundt hos snille slektninger, eller hos barnløse som ønsket seg inderlig et barn. Dette ble skjebnen for Hjørdis, forfatterens mor. Historien om hvordan mor og barn som følge av dette ble totalt fremmede for hverandre, og om hvor smertelig Hjørdis opplevde det da moren - gift på ny - kom for å hente henne igjen etter flere år, er til å grine av.

Parallelt følger vi forfatteren i hennes liv, hvor tidsaspektet veksler mellom slektens kvinner som levde før hun selv ble født, og til hennes egen barndom under og etter krigen - en oppvekst som også inneholdt triste opplevelser. Garantert så skjellsettende at dette har hatt stor betydning for hennes utvikling som forfatter. "Hundre år" er for øvrig også historien om hvordan deler av slekten ga opp livet i nord og flyttet til Oslo - lenge før dette ble enda mer vanlig på 1960-tallet og i årene etter dette. Snobberiet og nedlatenheten som møtte dem i hovedstaden, der de ble tvunget til å skifte dialekt fordi "ingen" forsto deres kauderveldske språk ... At det var kultursjokk for begge parter er det liten tvil om, men SÅ stor var forskjellen dog ikke! Det fantes da dannelse også i nord - selv på den tiden. 

Denne boka fengslet meg fra første stund! Jeg har alltid likt Wassmos fortellerstemme, i tillegg til at jeg i grunnen ikke får nok av å høre om tidligere tiders Nord-Norge. Enkelte steder har jeg lest at Wassmo sammenlignes med Hamsun. Det er jeg imidlertid ikke enig i. Jeg synes tvert i mot at de er nokså forskjellige i sitt uttrykk. Det Wassmo og Hamsun likevel har til felles, er at de skriver om samme tidsperiode og om samme landsdel. Det forhold at Wassmos familie kommer fra en del av landet hvor min egen morsslekt har sin opprinnelse og hvor også jeg selv er født (Vesterålen og omegn), tilførte for mitt vedkommende noe ekstra til historien. Historier om bortsetting av barn, splittelse av barneflokker, karrige og tøffe kår er kanskje ikke unikt for Nord-Norge når man går 50 - 100 år tilbake i tid, men det er noe med avstandene nettopp i nord som gjorde slike atskillelser ekstra dramatiske på toppen av det hele. I tillegg til at naturkreftene gjorde livet ekstra tøft på kysten, selvsagt. Uansett om Sara Susanne var forfatterens oldemor eller ikke (noe som åpenbart irriterer noen lesere), så inneholder "Hundre år" litterært meget gode historier om forholdene nordnorske kvinner levde under i en snart fullstendig forgangen tid. Denne boka berørte meg dypt og inderlig. Her blir det terningkast seks!

Et bilde jeg tok av forfatteren i forbindelse med Jubileumsforestillingen

under årets Bokfestival i Operaen

Geir Gulliksen: "Forenkling"

Barnlig foreldrelykke


Utgitt: 2010 
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 168

Forfatteren Geir Gulliksen har frem til nå vært helt ukjent for meg - inntil jeg fikk denne boka spesielt anbefalt av innehaveren i min stam-bokhandler for et par uker siden. Til min store forbaueselse kan jeg lese på Wikipedia at han har en rekke bokutgivelser bak seg - utgivelser som har gått meg fullstendig hus forbi. Mange av dem er riktignok diktsamlinger, og det kan selvsagt være noe av forklaringen. Like fullt - fire voksenromaner har han gitt ut, og "Forenkling" er den siste i rekken, som kom ut i 2010.

Boka handler om det pur unge studentparet Kristin og Kim som er dypt og inderlig forelsket i hverandre. Så dypt og inderlig at de egentlig ikke har lyst å gi plass til andre i sitt forhold enn hverandre. Hvor den ene slutter og den andre begynner, er ikke viktig for dem, for de er ett med hverandre. Kim heter forresten ikke Kim, men Kristin liker ikke hans egentlige navn og ender opp med å kalle ham Kim, som hun synes er mye finere. Det er Kim, som egentlig ikke heter Kim, helt enig i.

En dag oppdager Kristin at hun er gravid, og i den forbindelse bestemmer paret seg for å leie en mer egnet leilighet. Tilfeldigvis blir de leietakere i sokkelleiligheten til det litt eldre, barnløse paret Anna og Per. Uten egentlig å ville det, infiltreres Kristin og Kims liv i utleiernes liv. Samtidig som det å bli førstegangsforeldre er et sjokk for dem, kanskje særlig for Kims vedkommende, og Anna og Per kommer vel tett innpå, trenger de deres mer modne hjelp i en fase hvor babyen tærer på kreftene deres. Kim er farlig nær å skade barnet når han innimellom rister det for å få det til å slutte å gråte. Da de en dag opplever at de sovner i dobbeltsenga med spebarnet mellom seg, og våkner av at barnet, som fremdeles ikke kan krabbe selv, ligger på stuegulvet, regner de med at noen må ha vært inne i leiligheten deres. Gradvis bygges det opp en uhyggelig spenning mellom de nybakte foreldrene og det barnløse utleierparet ... Og det unge parets kjærlighet settes på så harde prøver at spørsmålet er om deres kjærlighet har en sjanse til å overleve ...

Geir Gulliksen skriver svært, svært godt! Og selv om han i likhet med mange av sine samtidige har gått på forfatterskole i Bø, har han helt sin egen fortellerstemme. Den mest dekkende beskrivelsen jeg kan komme på om hans måte å skrive på, er nærmest poetisk. Jeg siterer fra side 16:

"Han satt oppe om nettene mens det uformelige, det uferdige, det uforståelige vokste. Han satt som om noen ventet på ham, det måtte vel i så fall være henne. Var det sånn? At hun ventet på at han skulle ta henne igjen, at han endelig en gang skulle sitte overfor henne med åpent og avklart ansikt?
Se.
Se på meg.
Ser du meg?
Ja, jeg ser deg, og jeg lar meg bli sett av deg."

Det er virkelig en uhyggelig stemning som bygges opp etter hvert, og jeg klarte en stund ikke å legge boka fra meg. Desto større ble overraskelsen da jeg - med fare for at jeg nå røper for mye av handlingen - opplevde at spenningen til slutt forduftet ut i ingenting. Eller kanskje handlet boka egentlig om at parets indre spenninger ble projisert ut til omgivelsene? At den største faren egentlig lå i dem selv hele tiden? Styrken i boka ligger utilsomt i at vi kommer svært tett på hovedpersonene og deres følelser. Selv om jeg, etter å ha tenkt meg grundig om, ender med å gi denne boka kun terningkast fire - en sterk sådan, vet jeg med meg selv at dette er en forfatter jeg skal se nærmere på!

Andre bokbloggere som har skrevet om boka:
Jeg leser

Geir Gulliksen

Per Petterson: "I kjølvannet"

Om dyp, dyp sorg


Utgitt: 2000
Lydboka er innspilt: 2010
Oppleser: Finn Schau
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 4 t 41 min.
Priser: Brageprisen 

Tidligere har jeg kun lest "Ut og stjæle hester", "Til Sibir" og "Jeg forbanner tidens elv" av Per Petterson, og jeg tilhører nok en av de sjeldne som ikke helt har klart å få tak i magien i Pettersons bøker - kanskje spesielt ikke hva gjelder "Ut og stjæle hester". Mange har forsøkt å forklare meg den, og har lykkes et bitte lite stykke på vei, men ikke helt. Uansett - jeg gir meg ikke, og har nå altså lest enda en av Pettersons bøker, denne gangen ei tynn lita flis som det bare tok et par dager å komme gjennom.

"I kjølvannet" skal være en av fire - muligens fem? - bøker om Arvid Jansen og hans familie, leste jeg et sted. Bøkene er nokså frittstående og står for så vidt på egne bein, men det kan nok likevel være en fordel i alle fall å vite om de andre. "Til Sibir" (1996) og "Jeg forbanner tidens elv" (2008) er to av bøkene i "serien". "Ekkoland" (1989) er en tredje. "I kjølvannet" handler om tiden etter de handlingene som finner sted i "Jeg forbanner tidens elv", selv om den altså kom ut åtte år tidligere.

Forfatteren selv mistet mor, far, en bror og et søskenbarn i Skandinavian Star-ulykken i 1990, og med dette som bakteppe blir det kanskje enklere å forstå romanfiguren Arvid Jansen - for ikke å snakke om hvilken bragd det er å skrive en slik bok uten å bli for personlig, eller for den saks skyld å klare å ha den nødvendige distansen til hendelsen slik at man unngår å bli sentimental.

I bokas åpningsscene får vi vite at Arvids familie ble rammet av en katastrofe seks år tidligere, da foreldrene ble drept - ja, nettopp i Skandinavian Star-ulykken. Det er en ensom og desillusjonert mann vi møter i denne boka. Han er skilt, hard og forbitret der han sitter og mimrer over sitt eget levde liv, og møysommelig forsøker å komme seg til hektene etter at det meste har rast sammen. Selv unngikk han å være ombord i båten som tok hans foreldres liv, fordi han glemte å kjøpe billett. Han sliter med et uavklart forhold til sin far, som han egentlig aldri kjente, men nå er det for sent å få gjort noe med dette. Innimellom aner vi noen lysglimt, men de er heller små ... Samtidig som vi blir vitne til en voksen manns sorg over noe som skjedde for en del år tilbake, kommer vi nokså tett på i forhold til hans sorg etter å ha mistet sin kone og den daglige kontakten med sine barn. 

Jeg skal ikke underslå at jeg kanskje hadde fått mer ut av denne boka dersom jeg hadde lest den selv, i stedet for å lytte til lydbokutgaven. Når det er sagt, vil jeg spesielt berømme Finn Schau for sin ypperlige opplesning! Nok en gang sitter jeg likevel tilbake og undrer meg over hva det er jeg ikke helt forstår som skal være så genialt med Pettersons bøker? Er det fordi jeg er kvinne at jeg ikke helt forstår? På samme måte som menn ikke er helt med på notene når det er tale om "dame-bøker" med mye føleri? Jeg vet ikke, men det er betimelig å stille spørsmålet. Jeg får uansett lyst til å sitere en bokanmeldelse fra Dag og Tid nr. 14, datert 6. april 2000: "I kjølvannet vil truleg bli ståande som ei av dei finaste og varaste skildringane vi har i norsk litteratur av forholdet far son, fordi det er skrive i forlenginga av ei djup og uutsletteleg sorg. Ja, kanskje derfor og nettopp derfor. Sorg kobla saman med ein grunnleggande tvil er gammalt brygg som alltid har gitt stor diktning." Jeg ender med terningkast fire - egentlig i all ydmykhet! Og er samtidig lutter øre for andre oppfatninger av boka!

Andre bloggere som har skrevet om boka:
Kleppanrova

Per Petterson

Dag Tjersland: "Mitt Toscana"

Deilige, deilige Toscana!


Utgitt: 2010
Fotograf: Christian Brun
Forlag: Font
Antall sider: 357

Endelig ble jeg eier av dette praktverket, som jeg tilfeldigvis snublet over på Norli her om dagen til den nette pris av 99,- kroner! Dersom jeg hadde visst at boka var så praktfull som den faktisk er, hadde jeg uten problemer bladd opp de 400 kronene boka kostet for kort tid tilbake.

Både jeg og mange med meg som har vært i Toscana, har blitt både sjarmert og blendet av alt hva denne landsdelen av Italia har å by på. Få kan imidlertid som Dag Tjersland formidle inntrykkene slik han har gjort i sin fantastiske bok "Mitt Toscana"!

Dag Tjerland har bodd i Toscana i fem-seks år for å lære om det italienske kjøkkenets hemmeligheter. Med utgangspunkt i Lucca, en liten festningsby ikke langt fra Pisa og Firenze, har han besøkt restauranter, vinmarker, olivenlunder, osteprodusenter og private kjøkken i hele Toscana. Han har samlet masse tips, illustrert med lekre fotografier av Christian Brun. I alt 120 matoppskrifter følger med, og disse er for en stor del så avanserte at jeg ikke vet om jeg noen gang kommer til å få mot til å gå løs på dem selv. At det er mye arbeid bak en liten lekker sak av en dessert, med en dæsj av litt av hvert, har jeg for lengst skjønt, men at det tar omtrent en hel dag å lage alt som hører med ... det har jeg i grunnen aldri tenkt på - ikke før nå. Neste gang skal jeg betale hva det koster uten å blunke! Uansett er det deilig å se på bildene, studere ingrediensene og få idéer til hva jeg har lyst til å bestille på restaurant neste gang jeg reiser til Toscana, eller Italia for den sakens skyld.

I boka deler forfatteren raust med tips om restauranter - helst utenfor de vanlige turistfellene. Vi får vite hvordan innhøstingen av oliven gjøres. Jeg har for eksempel mange ganger lurt på hvordan det er mulig å høste inn oliven fra trær som står i bratte skråninger hvor det er umulig å komme til med maskinelt utstyr. Her får jeg vite at nettopp fordi det er umulig å høste oliventrærne maskinelt, blir produktene fra slike områder ekstra skattet! Og sikkert også ekstra dyre og eksklusive! Og jeg skjønner også nå at det er overkommelig å få ned olivenene fra trærne når teknikken man bruker er å bre ut et slags seil på bakken, og deretter riste løs bærene med lange skaft opp i trærne. Bærene faller så ned og samles sammen ved hjelp av seilene. 

I denne skattekisten av en bok, som er inndelt i kapitler som "I Toscana", "På markedet", "Hos fiskehandleren", "Ved kysten" osv., får vi innblikk i hva som særpreger hver enkelt region i Toscana. Og jeg kan love at dette for mat- og vininteresserte er spennende lesning! I en noe mer omfattende artikkel nesten helt bakerst i boka presenterer han toscansk vin, hvor han fremhever spesielt sangiovese-druen som sentral. Hvordan utviklet f.eks. Chianti Classico-formelen seg, og hva er hemmeligheten bak denne vinklassikeren? Hvilke støtte- eller hjelpedruer brukes? Hva teller mest i kultiveringen av druene? Et godt rotsystem, eller det å holde en frodig bladvekst i sjakk, slik at bladene ikke stjeler for mye næring fra druene? Og helt til slutt har han tatt inn en flott italiensk ordbok om mat og vin - en ordbok jeg vet at jeg kommer til å kopiere opp neste gang turen går til Italia. Og etter å ha lest denne boka fra perm til perm, må jeg si at jeg håper dette ikke blir om alt for lenge!

Vanligvis synes jeg det er vanskelig å gi mat- og vinbøker karakterer i form av terningkast, men ikke denne gangen. Her må det bli terningkast seks!

Helt til slutt tar jeg med et lite knippe bilder fra en reise jeg foretok bl.a. i Toscana i 2005.

Lucca sett fra toppen av ett av byens berømte tårn (hvor det vokser trær)

Ponte Vecchio i Firenze

Fra matmarkedet i Firenze

Den røde borgbyen Siena

Helga Flatland: "Alle vil hjem. Ingen vil tilbake."

Flatland imponerer!


Utgitt: 2011
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 202

I denne frittstående fortsettelsen av Flatlands debutroman "Bli hvis du kan. Reis hvis du må.", møter vi Julie, Sigurd og Mats, som hver og en opptrer som jeg-personer i boka. Julies bror Tarjei og hans kamerater Trygve og Kristian skal begraves i ei lita bygd i Norge. Eksakt hvor vi befinner oss, får vi aldri vite. Disse tre kameratene vervet seg i sin tid som soldater til krigen i Afghanistan, og alle tre befant seg tilfeldigvis i samme bil da de kjørte på en landmine. De ble drept momentant.

Under hele Julies oppvekst har det vært klart at det er broren og odelsgutten Tarjei som skulle overta familiegården. Tarjei selv har vært helt måtelig interessert, mens Julie ikke har villet annet enn å drive gården. Faren har imidlertid ikke villet slippe henne til. Det er sønnen, den eneste sønnen han har, som skal overta etter ham.

Før Tarjei reiser til Afghanistan, ankommer Bærums-gutten og veterinæren Mats til bygda. Nokså raskt utvikler det seg et forhold mellom Julie og Mats, noe som etter hvert ender med at Julie blir gravid. Så kommer sjokknyheten om guttenes dødsfall, og den en gang så forutsigbare fremtiden blir med ett dramatisk endret. Mens Mats etter hvert ønsker å reise tilbake til Østlandet, langt bort fra den dystre bygda, føler Julie at hun ikke har noe valg og at hennes plikt er å bli på gården. Dette valget blir ikke enklere da brorens død får foreldrene til å gå fullstendig i stå. Faren som bare blir sittende uvirksom og glane i veggen, mens dyrene i fjøset forgår av vannstell, og moren som forsvinner inn i seg selv, ofte liggende på Tarjeis seng, hvor hun knuger seg fast i sengetøyet og gråter. Tiden går, men de kommer liksom aldri i gang med livene sine igjen ... Julie står på natt og dag for å holde hjulene i gang på gården, men hennes innsats anerkjennes overhode ikke.

Nabogutten Sigurd bærer på en stor skyld i forhold til Trygve. Noe har skjedd mellom dem som gjør at Sigurd føler at han har tatt livet av kameraten. Han forsøker å late som om han fikser livet sitt, men han drikker for mye og sjekker stadig opp damer han ikke kan bli fort nok kvitt dagen etter. Forsøk på å studere forsterker hans følelse av at han er mislykket. Gradvis synker han lenger og lenger inn i depresjonen, uten å være i stand til å be noen om hjelp. Til slutt er det en ung kvinne som han motstrebende har innledet et forhold til, som redder ham. Da har til gjengjeld selvforakten nådd et slikt lavmål hos ham at det ikke er mulig å komme lenger ned.

Vi får også høre Mats sin historie. Mens Julie fremstiller ham som en som stakk fra henne og barnet, ser Mats ganske annerledes på det hele. Han frustreres over Julies taushet og det at hun egentlig aldri ønsker å stå frem med at de to faktisk har et forhold. Og når han forlater bygda, ønsker han å ha henne og det ufødte barnet med seg til Østlandet. Selv kommer han fra en livlig familie hvor de kan snakke om alt - noe som står i dyp kontrast til det familielivet Julie er vant til. Spørsmålet er hvor langt han er villig til å gå for å beholde Julie og barnet.

Jeg hadde ikke noe forhold til Helga Flatland før tilfeldighetene gjorde at jeg fikk denne boka i hende. Jeg har følgelig ikke lest den første boka hennes "Bli hvis du kan. Reis hvis du må." (men det gjorde jeg etterpå - se linken til denne omtalen), som hun fikk Tarjei Vesaas´ debutantpris og ungdommens kritikerpris for, men dette har jeg tenkt å gjøre noe med. For Helga Flatland imponerer med "Alle vil hjem. Ingen vil tilbake."! Ikke bare skriver hun godt, men hun utviser stor modenhet gjennom de portrettene hun tegner av personene i boka. På Tillersk vis lar hun de ulike personene slippe til med sine historier. Alle som har levd en stund vet at det ikke finnes én virkelighet, men opptil flere - alt etter hvilke øyne som ser. Og nettopp dette virkemiddelet - at flere får anledning til å fortelle sin historie - gjør at vi som lesere får anledning til å betrakte de samme hendelsene fra flere ulike synsvinkler. Og da viser det seg at virkeligheten er langt mer komplisert enn man først skulle tro.

Vekslingen i tid kan enkelte ganger bli litt forvirrende, men mest av alt beriket det historien. Forfatteren veksler også i målform, ved at Sigurd artikulerer seg på nynorsk, mens de øvrige personene forholder seg til bokmål, uten at jeg på noen måte opplevde overgangene som kunstige. Helga Flatland skriver så intenst og levende at det av og til gjorde vondt. Jeg er imponert over at en forfatter midt i 20 årene kan skrive så innsiktsfullt om så vanskelige ting som hun har gjort! Ikke bare har hun skrevet om vanskelige mellommenneskelige forhold, men hun skriver om spenningsfeltet mellom by og bygd og mellom ulike samfunnsklasser, om den dypeste sorg og om nesten å gi opp livet. Og om det å stå fullstendig alene i en periode av livet hvor man trenger støttespillere rundt seg for å klare å komme i gang med et brukbart voksenliv ... Her blir det en sterk fem´er på terningen! Og det må da komme en bok til?

Helga Flatland

Toni Morrison: "En nåde"

Om slaveri på 1600-tallet


Utgitt: 2008
Oversatt til norsk: 2009
Oversatt: Bodil Engen
Oppleser: Ane Skumsvoll
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 5 t 9 min.

Hva det var som gjorde at jeg for en tid tilbake ga opp papirutgaven av denne beskjedne, lille boka (på knapt 150 sider), vet jeg ikke helt, men jeg tror det var noe med at den var så springende, så vanskelig å få tak på og nærmest utilgjengelig. Jeg prøvde flere ganger, men nei ... det stoppet hele tiden opp. Så fant jeg lydbokutgaven på biblioteket og tenkte at "4 CD´er - det må jeg da klare å komme gjennom!" Forfatteren har tross alt fått Nobels litteraturpris (for nesten 20 år siden), og noen av bøkene hennes har jeg med vekslende hell også lest tidligere i min ungdom.

Jeg opplevde den første CD´en som like utilgjengelig som papirutgaven, og klarte ikke med min beste vilje å finne en slags tråd i historien. Heldigvis kom det seg betydelig etter hvert, og da måtte jeg også konstatere at dette var en sørgelig og fin bok, som jeg er glad jeg fikk lest til slutt - selv om den aldri virkelig "tok av". Historien kunne med fordel ha vært formidlet på en mer forståelig måte, slik at både jeg og flere med meg hadde fått med oss forfatterens budskap. Uansett - jeg skal forsøke å formidle noe av historien, før jeg treffer min endelige dom.

Jacob Vaark ankommer Amerika i 1682, og anlegger en gård i Sør-Statene, nærmere bestemt i Maryland. Han gifter seg med den 16 årige Rebekka, som han aldri har truffet tidligere. Heldigvis for dem begge liker han det han ser. Deretter følger vi tre slavejenter, som hver har sine historier, der man aldri helt kan vite hva som er virkelighet og hva som er fri fantasi. Lina er indianerkvinne, Florens er av afrikansk avstamning og Sorg er av ukjent opprinnelse. Hver og en av dem - også Rebekka - forteller sine fragmenterte historier. En slaves verdi er på linje med dyrene - et objekt som herrefolket kan gjøre hva de vil med. Slavene tillegges ingen menneskelige egenskaper i det hele tatt. Men det er heldigvis forskjell på de ulike herrene, og Jacob er ikke så hensynsløs som de fleste menn av hans samtid. Og kanskje har også Rebekka mer til felles med slavekvinnene enn med "sine egne", når det kommer til stykket? Dette kommer for alvor til syne den dagen Jacob dør, og Rebekka er like hjelpeløs som sine "medsøstre" ...

Det sies at noe av det som kjennetegner Toni Morrisons bøker er måten hun forteller sine historier på. Mens de fleste opererer med en slags allvitende fortellerstemme, overlater Morrison til enkeltpersonene å fortelle sine historier, som til sammen utgjør et hele. Det at hun forteller historien "nedenfra" og ikke "ovenfra" gir dessuten større nærhet til hovedpersonene og handlingen ... sies det. Likevel opplevde jeg ikke det hva gjelder "En nåde". Jeg opplevde at fortellerstilen kom vel mye i veien for mitt engasjement til boka og det som foregikk. Historien tok aldri skikkelig tak i meg, og jeg fikk aldri til en god leseflyt. Dette påvirker min bedømmelse av boka, så her blir det terningkast fire.

Helt avslutningsvis ønsker jeg å opplyse at det er mange andre som har opplevd denne boka helt annerdeles enn meg. I Dagsavisen den 26.09.2009 ble boka betegnet som en perle, mens Mie Hidle i en artikkel datert 23.09.2009 på NrKs nettsider har betegnet boka som "en nåde". Det er godt mulig at denne boka bør leses flere ganger for at man fullt ut skal forstå hvilken genistrek den faktisk er. Noen bøker er faktisk slik at de vokser og vokser ved gjenlesning. Les boka og bedøm selv!

Toni Morrison

Arne Næss: "Livsfilosofi - Et personlig bidrag om følelser og fornuft"

En eventyrers livsfilosofi


Medforfatter: Per Ingvar Haukeland
Utgitt: 1998
Lydboka er innspilt: 2000
Opplest: Erik Hivju, Arne Næss
Forlag for papirutgaven: Universitetsforlaget
Forlag for lydboka: Lydbokforlaget
Spilletid: 8 t. 3 min.

I en artikkel av Hege Duckert i Dagbladet 11.01.1999 innleder hun med følgende ord: "Det er et paradoks at Arne Næss, en av Norges mest markante tenkere, er mest berømt for å bruke beina" ... "legendarisk for sine klatreekspedisjoner". For det er dette han er mest kjent for! At han også er filosof, kjenner de fleste som har et universitetsstudium bak seg, til. For hvem husker ikke hvordan man slet seg gjennom Filosofiens historie bind I og II for å kunne avlegge examen philosophicum? Jeg har selv bøkene stående i mine bokhyller fremdeles, nesten 30 år etter ... Fulle av understrekninger, markeringer etc.

Arne Næss ble født i 1912 og døde i 2009, nesten hundre år gammel. I løpet av sitt liv klarte han å gi logikk og filosofi en nøkkelstilling i det akademiske og intellektuelle liv i Norge i etterkrigstiden, for å sitere Wikipedia. Han har skrevet mengder med bøker og artikler om ulike temaer innenfor filosofi og logikk, og bare det faktum at hans lærebøker inngikk i pensum til forberedende eksamen på universitetet i en årrekke, har som sagt gjort at alle med en eksamensgrad bak seg, har et forhold til filosofen.

For å være helt ærlig er det ikke ofte jeg leser filosofiske verker i det hele tatt. Men da jeg kom over denne lille og relativt beskjedne boka på et boksalg for noen år siden, tenkte jeg at det kanskje var på tide med litt filosofisk oppdatering. Like fullt har det tatt noen år før jeg omsider fikk lest den - ja, ikke før jeg fant boka som lydbok på biblioteket og tenkte at "nu skal jeg igang!" Den passet også godt inn i mitt lille prosjekt som går på å lese litteratur med fokus på lykke, økt livskvalitet m.m.

For en utrenet "filosof" er det ikke enkelt å gjengi helt kort hva Arne Næss sin bok handler om. Han favner om så mange temaer underveis , og det å skulle oppsummere i noen få setninger hva som er essensen i hans livsfilosofi, er vanskelig. En fellesnevner er imidlertid viktigheten av begeistring! Hvor mye morsommere er det ikke å lære noe vanskelig dersom læreren eller læremesteren er begeistret for det han eller hun driver med? I motsetning til å sitte og høre på en tørr og kjedelig foreleser ... Dessuten bør vi slutte med å være så opptatt av "de riktige" svarene, og heller konsentrere oss om å stille spørsmål, være mer undrende i stedet for konkluderende. I Næss sin tenkning er dessuten følelser og fornuft noe som hører sammen - ikke motsetninger slik vi tradisjonelt er opplært til å tenke. Han slår et slag for å få følelsene inn som en del av forskningen.

Aller mest interessant fant jeg den delen av boka som handlet om følelsesmessig modning. Næss stiller f.eks. spørsmål ved hva det var som gjorde at unge nordmenn lot seg verve av nazistene under andre verdenskrig, og gjennomførte de mest groteske torturhandlinger under avhør av sine landsmenn. Hvorfor var det i liten grad menn - for det var stort sett menn det handlet om - over 30-40 år som deltok i slike handlinger? Næss analyserer problemstillingen og konkluderer med at forklaringen mest sannsynlig er den manglende følelsesmessige modningen for mennesker mellom 15 og 25 år. Følelsesmessig modne mennesker lot seg nemlig ikke så lett blende av nazismens retorikk.
 
Et av kapitlene i boka heter "Man skal bare lære det man føler for". I innledningen skriver han:

"I et overflodssamfunn som Norge trenger vi både en pedagogikk og et utdanningssystem som tar hensyn til følelsene. Vi snakker om utdannelse. Jeg mener vi også bør snakke om inndannelse: indre verdier som undring, kreativitet og fantasi. Det er mange fag som er utmerket egnet til å fremme slike egenskaper, men da må vi utdanne lærere som får lov til å være personlige og forme sine undervisningsopplegg friere. Dessuten må kunnskapskravene senkes - å lære godt er å lære sakte. Læring blir bare effektiv hvis elevene og studentene av og til får konsentrere seg om noe de gløder for." (side 143)

For øvrig er det - hevder Næss - et paradoks at andre språk ikke har et ord som dekker vårt norske begrep "utdannelse". "Dannelse" er derimot et begrep som har stor tyngde også i andre land. Næss mener også at når man snakker om innlæring av nye ferdigheter og kunnskaper, burde man i tillegg være bevisst på den avlæring som nødvendigvis også finner sted.

Det er nok ikke tilfeldig at bokas siste kapittel heter "Livskunst - å drive med små ting på en stor måte", for her oppsummerer Næss hvilken betydning det har å trives med det livet man lever. 

"Mange eldre mennesker har en sterk evne til å takle problemer på strak arm og til å se hva som er viktigst i tilværelsen. Mange unge og middelaldrende mennesker innser dette for sent fordi de ikke tar seg tid til å sette alvorlige spørsmålstegn ved sine prioriteringer. Det avgjørende er ikke nøyaktig hva man bruker tiden sin på. Det viktigste er hvordan man engasjerer seg, og hvilken kraft man legger ned i det. Livskunst er å kunne drive med små ting på en stor måte. Jeg vil lansere en "trivselsformel" som viser hvordan livet alltid kan vise seg å være akseptabelt, tross all smerte, så lenge vi gløder for det vi gjør." (side 163)

På en måte synes jeg at Arne Næss sin bok oppsummerer mye av det samme jeg har sett i annen litteratur som omhandler temaer som livskunst, lykke og lignende. For å få til det gode liv må man prioritere ting som engasjerer en, som begeistrer og får en til å gløde av interesse. Dersom "alt" bare blir et pliktløp, drepes gleden ved å leve. I vårt samfunn, hvor vi egentlig har alt og hvor mulighetene er så mange at vi nærmest må rådføre oss med eksperter for å kunne foreta selv de enkleste valg i litt for mange sammenhenger, er det på sin plass å minne om viktigheten av å følge sine følelser, selv om disse ikke alltid kan forklares rasjonelt. Sjansen for at valget blir riktig for oss er stor når vi følger følelsene våre. Dette er i alle fall den essensen jeg har trukket ut av denne boka, som jeg fant svært interessant, selv om stoffet tidvis var litt vanskelig tilgjengelig.

Boka er godt egnet til å skape refleksjon om viktige temaer i livet, og Næss er svært opptatt av å understreke at det ikke finnes noen fiks ferdig livsfilosofi som kan utformes en gang for alle. Livsfilosofi blir - som det meste annet her i livet - til mens man lever, og er stadig i endring. Det som er viktig for en, trenger ikke å være det for en annen. Vi må i alle fall fjerne oss fra at det å være så kritisk til alt og alle anses som så mye mer intellektuelt enn det å være åpen og ha evne til å la seg begeistre!

Ekstra morsomt var det faktisk å høre lydbokutgaven, i og med at den aldrende filosofen selv leste innledningene til kapitlene i boka. Erik Hivju fungerte for øvrig utmerket som oppleser.

Her blir det terningkast fem. 

Arne Næss

Jan Vincents Johannessen: "Kunsten å leve"

Inspirasjonsbok om livskunst


Utgitt første gang: 1993
Lydboka er innpilt: 2007
Oppleser: Jan Vincents Johannessen, Lise Fjellstad, Jacob Weidemann
Musikk: Tom S. Lund
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 5 t 41 min.

Denne boka er blitt til som et resultat av at Jan Vincents Johannessen og hans familie fikk livet snudd opp-ned da sønnen svevde mellom liv og død pga. skader han pådro seg etter blind vold på begynnelsen av 1990-tallet. Det er gjerne gjennom slike kriser at man får fokus på det som er viktig i livet.

Vincents Johannesen har her samlet sine egne erfaringer rundt hva det egentlig vil si å leve, med mange preferanser til litteraturen, kunsten og annet. Boka er tidenes mest solgte faktabok i Norge, og utkom i 2007 i en fornyet og utvidet utgave. Jeg har kun hatt lydbokutgaven foran meg under lesingen av boka, og innser nok at jeg burde ha hatt den flotte praktutgaven av boka i papir, hvor Jacob Weidemann har illustrert med sine bilder. Jeg kommer derfor til å sette boka på ønskelisten. For øvrig likte jeg godt å høre nettopp forfatteren lese opp sin egen bok, fordi han gjør det med en slik varme og innlevelse at jeg som leser virkelig tror på det han sier. Musikken til Tom S. Lund satte meg i den rette stemningen. Og så godt likte jeg denne boka at jeg like godt hørte den om igjen umiddelbart etter første gjennomlytting. 

Innledningsvis presiserer forfatteren at livet ikke er noe som skal løses. Livet skal leves! Noen lever som om det handler om å overleve, og sparer på alt det gode til en dag som kanskje aldri kommer - istedet for å gripe øyeblikket og være til stede i sitt eget liv. Evnen til begeistring er den beste forutsetning for å lykkes, uansett hva man holder på med. Fyll aldri opp avtaleboka 100 %, og bruk fritiden til å utvikle sider av deg som du ikke får brukt eller utviklet i jobbsammenheng, er Vincents Johannessens klare råd. Han peker på at det er et paradoks at mange toppledere ikke har tid til hobbyer eller ting som faktisk kan gjøre dem til bedre ledere. Selv burde han vite hva han snakker om, siden han har vært toppleder for Radiumhospitalet i en mannsalder og har utviklet sine evner til å male i godt voksen alder, ut fra hva jeg har skjønt.

Gi aldri opp, og ikke la mennesker mindre enn deg selv stanse deg, sier forfatteren. Vinnere er tilpasningsdyktige og vet at det er flere enn én måte å lykkes på. Derfor vil en vinner prøve mer enn en mulighet for å lykkes, mens en taper gir opp omtrent før han har prøvd. Forskjellen på disse to er at vinneren nekter å la frykten ta overhånd. Bare de som jobber for en oppgave kan bli vinnere, mens de som bare jobber for penger forblir lønnsmottakere.

Vincents Johannessen er også innom begeistringens rus - den som handler å komme i en såkalt "flow", hvor begeistringen gjør at man går opp i en oppgave så intenst konsentrert at man glemmer tid og sted. Nærmere virkelig lykke kommer man nesten ikke. Han er også innom temaet som handler om den sosiale klatringens pris, hvor ingen følger en med større skadefryd enn den klassen man er i ferd med å forlate - dersom man altså ikke skulle lykkes. Om man derimot lykkes, glemmes skadefryden og man har plutselig flere "nære" venner enn man ante man hadde - som om "alle" tror at suksess er smittsomt. Forfatteren har et godt råd å gi: vær deg selv uansett! Dem du møter på veien oppover, møter du dessuten på veien ned igjen ... Derfor gjelder det å være hyggelig også på vei oppover. 

Den som har levd livet fullt ut, er ikke redd for døden, mener Vincents Johannessen. Døden er en del av livet - ikke dens motsetning - og frykten for døden er mye verre enn selve døden. Den som tror at han kan beskytte seg mot døden, beskytter seg også mot å leve. Et rikt liv er ikke nødvendigvis et langt liv. Aller mest handler det om hvordan man har levd livet mens man har hatt det.

Underveis strør Vincents Johannessen om seg med sitater og henvisninger til litteraturen og poesien, og kanskje var det nettopp fordi jeg selv kjente de fleste kildene han viste til at boka virket så sterkt på meg. En gang var Milan Kundera en av de flotteste forfatterne jeg visste om, og når Vincents Johannessen henviser til Kunderas bøker, fikk jeg lyst til å gjenlese dem med det samme. Han har også tatt rikholdig for seg av Gabriel Scotts vakre roman "Kilden" om fiskeren Markus - en bok jeg elsker!

Dette er en bok som ga meg veldig mye! Og det på tross av at det var lite som egentlig var nytt. Kanskje handlet det mest av alt om å bli satt på sporet i forhold til egen refleksjon over temaet lykke, som jeg har brukt litt tid på å utforske i litteraturen de siste månedene. Jeg føler også at jeg er på sporet ved å gi ting jeg tidligere ikke ante at jeg faktisk hadde tid til, større plass i mitt liv, mens andre ting har fått mindre plass. Omprioriteringene har definitivt hatt en positiv innvirkning på min egen opplevelse av lykke. Vincents Johannessen leser så nydelig at bare det å lytte til ham ga meg mye. Og det fine med måten han presenterer ting på er at han aldri virker belærende eller besserwisser-aktig. Rådene han kommer med, gis i dyp ydmykhet - og i en forvissning om at han selv har gjort mengder med feil i livet. Her må det bli terningkast fem!

Jan Vincents Johannessen

David Maine: "Noa"

Om Bibelen og syndefloden


Utgitt: 2004
Originaltittel: The preservationist (The Flood)
Forlag - papirutgave: Dinamo forlag
Forlag - lydbokutgave: Lydbokforlaget
Oversatt: Inger Gjelsvik
Oppleser: Jan Grønli
Spilletid: 7 t 6 min.

Den amerikanske forfatteren David Maine har flere bøker basert på bibelhistorier på samvittigheten enn "Noa". Bl.a. har han skrevet "Fallen" (2005), "The Book of Samson" (2006) og "The Gamble of the Godless" (2011). Min nysgjerrighet for å lese "Noa" ble vekket da jeg oppdaget at det var Dinamo forlag som sto bak utgivelsen. Før jeg rakk å kjøpe boka, kom jeg over lydbokutgaven, som er lest av en av mine foretrukne opplesere Jan Grønli. Det skulle borge for en god leseopplevelse!

Forfatteren har bygget sin fortelling om Noa og hans familie, Noas forhold til Jahve, byggingen av arken, samlingen av all verdens dyr og til sist syndefloden og tiden etter på Bibelens beretning. Maine har bygget ut historien med fri diktning, og dette har gjort at "Noa" har blitt en fullverdig roman. Kun en gang tidligere har jeg vært borte i en lignende beretning om syndefloden, men til gjengjeld er den så lik at man kan lure på om en av forfatterne har kopiert den andre. Boka jeg tenker på er Karl Ove Knausgårds "En tid for alt". Også den kom ut i 2004 ...

Noa ble latterliggjort av sin samtid. Å bygge en gedigen ark midt i ørkenen ble naturlig nok ansett som den reneste galskap. Uten hjelp fra sønnene sine kunne Noa aldri ha klart å fullføre den oppgaven han ble pålagt av sin gud. Også de tvilte på sin far, men dette var i en tid hvor patriarken i familien nærmest var eneveldende, og de fulgte derfor sin fars ordre om å delta uten å kny. Maine beskriver samfunnsforholdene i denne perioden meget interessant. Samtidig opplevde jeg at det ikke var den samme kraften i historien som Knausgård fikk til om de samme hendelsene. Desperasjonen fra menneskene som skjønte at de kom til å drukne og at det kun var de som befant seg i arken som kom til å overleve, ble så glitrende fremstilt i Knausgårds bok at Maines "Noa" fremstår som litt tannløs når jeg sammenligner fremstillingene. For øvrig var Jan Grønli også denne gangen glitrende som oppleser. Boka fortjener etter mitt skjønn terningkast fire - et sterkt sådan. 

David Maine

Eowyn Ivey: "Snøbarnet"

Barnløshet i Alaska


Utgitt: 2011
Originaltittel: The Snow Child
Oversatt: Heidi Grinde
Forlag: Pantagruel
Antall sider: 375

Denne boka vant jeg i en bokbloggkonkurranse i forrige uke, og fordi jeg hadde hørt så mye flott om den, la jeg alt annet til side og kastet meg over den nesten umiddelbart etter at den ankom i min postkasse.

Ekteparet Jack og Mabel er ufrivillig barnløse og dette har nesten knekket dem som par. I et forsøk på å begynne helt på nytt, flytter de til Alaska. Her vil de anlegge en gård ute i ødemarken, helst så langt unna folk som mulig. På denne måten håper de at de igjen skal finne tilbake til det de en gang elsket hos hverandre.

Livet ute i ødemarken er imidlertid mer strevsom enn ekteparet kunne ha ant på forhånd. Marginene mellom suksess og fiasko er dessuten små. Mens de jobber for at gården skal bli økonomisk lønnsom, baker Mabel paier til en restaurant inne i byen. Men en dag er heller ikke dette en mulighet, og det ser en stund ut til at Jack må friste en tilværelse som gruvearbeider. Da hadde de imidlertid ikke regnet med ekteparet George og Esther, som mer enn gjerne er villig til å hjelpe dem i en vanskelig fase. Både de og deres yngste sønn Garrett stiller opp og dermed unngår de at Jack må reise bort fra sin kone, samt at han risikerer helsen og i verste fall livet i de farlige gruvene. I mens vokser det frem en dypt og varmt vennskap mellom de to ekteparene.

Etter det første snefallet opplever Mabel og Jack å få glimt at ei lita jente i synsranden. Rett etter springer jenta avgårde, og de lurer på om de har sett syner eller om jenta er et virkelig menneske. Mabel bærer på en historie eller et eventyr om en snejente, og dette kommer til å prege hele hennes tilnærming til jenta i tiden som kommer. Jenta kommer nærmere og nærmere, og inngår til slutt nesten som en del av familien - hadde det ikke vært for at hun alltid forsvinner rundt leggetid. Og om våren er hun søkk vekk ... Bare for å dukke opp igjen neste vinter ... Når Mabel nevner denne jenta for Esther og Georg, tas hun ikke på alvor. Mon tro om hun lider av vinterdepresjon og at savnet etter egne barn gjør at hun lever i sin egen fantasiverden? Hvem er denne jenta egentlig? Hvor holder hun eventuelt til? Og hva vil hun?

Dette er en roman om savn, ensomhet, om håp som brister, om ting som aldri blir helt som forventet ... På et vis en roman om en helt reell situasjon under gitte omstendigheter, og på et annet vis nesten en slags fabel (men bare nesten). Den ytre handlingen ble kanskje i overkant banal for mitt vedkommende. Samtidig skildres naturen og de knallharde klimatiske forholdene i Alaska helt nydelig, og tilsvarende vil jeg si hva gjelder forholdet mellom Mabel og Jack. Jeg opplevde boka som godt skrevet, selv om språket er enkelt. Der jeg nok ramlet litt av lasset var når snøbarnets nærmest overjordiske natur ble beskrevet. Antakelig er jeg for pragmatisk til at jeg helt klarte å henge med i svingene i boka på dette punktet. Samtidig vil jeg understreke at jeg bokstavelig talt slukte boka, som er svært lettlest. Alt i alt en fin-fin roman som på mange måter handler om meningen med tilværelsen - om et evig slit, om hva som gir styrke og om hva som betyr noe når det kommer til stykket. Jeg gir terningkast fire.

Flere andre bokbloggere har omtalt denne boka:
- Bokelskerinnen
- Beate blogger om bøker
- Julies bokbabbel
- Leserommet
- Bokstavelig talt

Eowyn Ivey

Tor Åge Bringsværd: "London"

Et usnobbete skråblikk på London


Utgitt første gang: 2004
Lydboka er innspilt: 2004
Oppleser: Nils Nordberg
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 5 t 58 min.

Bare for å ha sagt dette aller først: denne boka er for viderekomne, som har vært en del i London og som har en del preferanser til det forfatteren forteller om! For førstegangsreisende anbefales helt andre reisebøker. For alle andre anbefales det å høre denne lydboka igjen og igjen og igjen! Jeg tror i alle fall ikke at jeg noen gang kommer til å bli ferdig med denne boka, som er så fantastisk bra at jeg fremdeles ikke er helt enig med meg selv mht. om jeg skal gi terningkast fem eller seks ...

Tor Åge Bringsværd "angriper" London nesten på Richard Herrmannsk vis! En rekke anekdoter, myter, historisk korrekte hendelser fra fjern og nær fortid, egne opplevelser og for den saks skyld andres fra diverse byvandringer - alt har han blandet sammen til en herlig coctail av smakebiter på hva London har å by på. Ikke forvent en reise i gourmetens London.  Tor Åge Bringsværd er opptatt av å bruke pengene sine på alt annet enn overprisede, men dog så lekre retter. Som bøker, kulturopplevelser og den slags ... Anbefalingene hans står imidlertid i kø. Og det handler om markeder, bokhandlere, puber, plasser osv. Hans råd er klinkende klart: uansett hvor dårlig tid du har når du besøker London, så er det to ting du bare ikke dropper; det ene er Tower, det andre er Westminster Abbey!

Visste du for eksempel at det er mulig å få kjøpt teaterbilletter til halv pris på Leicester Square? Eller at du helst bør komme til Tower fra sjøveien - for å oppleve hvordan adkomsten virkelig var den gangen Tower ble brukt til det den var tiltenkt, nemlig å holde straff-fanger innesperret? Bringsværd beskriver stemninger så glitrende at jeg følte at jeg gikk i gatene sammen med ham. Og jeg følte at vi hadde mange like oppfatninger om mangt i London. Som Carnaby Street, som ikke er hva det en gang var, og i bunn og grunn en stor skuffelse ...

Alle som kjenner historien om Henrik XIII og alle hans koner, vet at skilsmissen fra dronning Catherine av Aragon førte til at England brøt med den katolske kirken. Her får vi høre myten om hva som egentlig skjedde og som gjorde at paven var spesielt grinete den dagen den engelske utsendingen ankom Vatikanet for å anmode om kongens skilsmisse, slik at han kunne få sin elskede Anne Boleyn. Hvorfor ønsket ikke paven å diskutere skilsmissen i det hele tatt? Dermed skilte England lag med pavekirken og laget sin egen kirke. Henrik XIII ble lyst i bann og mange hoder dinglet etter dette. Bl.a. Sir Thomas More´s hode ...

Bringsværds bok er lattervekkende og humoristisk. Som f.eks. når han uttaler at hans teori er at alle dyre restauranter er befolket med mennesker som ikke betaler selv. Eller fraråder oss å gå på musicaler som har holdt det gående lenger enn alderen på våre barn, og hvor de skuespillerne som opprinnelig utgjorde trekkplasteret for lengst har hoppet av. Tvert i mot anbefaler han oss å gå på helt ukjente teaterstykker med kjente skuespillere. Hvem ville f.eks. ikke like å se Vanessa Redgrave i et hvilket som helst teaterstykke? Visste du for øvrig hva en kartozoolog er? Ikke det, nei ... Vel, noen spenningsmomenter må jeg la stå igjen! Les boka selv! Med Nils Nordberg som oppleser er det en fornøyelig reise gjennom Londons kjente og ukjente strøk - nettopp en grunn til å høre lydboka om igjen og om igjen og om igjen ... Enjoy!

Det blir terningkast fem og en halv her! Og da er det til og med mulig at jeg er urettferdig mot forfatteren ... ;-)

Tor Åge Bringsværd

Antony Beevor: "Kampen om Spania - den spanske borgerkrigen, 1936 - 1939"

Francos Spania


Utgitt: 1982
Originaltittel: The Spanish Civil War
Utgitt i Norge: 2007
Oversatt: Arne-Carsten Carlsen
Lydboka er innspilt: 2009
Oppleser: Anders Ribu
Forlag: Cappelen Damm
Spilletid: 20 t 39 min.

I årene 1936 - 1939 ble Spania rammet av en nasjonal katastrofe. Det brøt ut borgerkrig mellom royalistene (dvs. den sittende regjering) og støttespillerne av fascisten Francisco Franco. Franco ble støttet av Nazi-Tyskland og det fascistiske Italia, og utfallet er kjent: Franco og hans støttespillere vant krigen, som ble opptakten til andre verdenskrig. Dermed ble Spania ført inn i et paranoid mørke, som skulle vedvare helt til Francos død i 1975.

Den kjente britiske historikeren Antony Beevor skrev denne boka så tidlig som i 1982, få år etter Francos død og fascistregimets fall. Med en omfattende tilgang til arkivmateriale har han her forsøkt å rekonstruere hva som egentlig skjedde under den spanske borgekrigen. I detalj beretter han om troppenes fremrykkinger gjennom Spania, om de utfordringene de møtte underveis - ikke minst klimatisk - og om det storpolitiske spillet som handlet om Spanias strategiske beliggenhet, særlig i sør ved Gibraltarstredet. Forfatteren har selv en fortid som offiser fra den britiske hæren, hvor han tjenestegjorde i årene 1967-1970. Han har derfor god kjennskap til det millitære og storpolitiske spillet, også fra tiden hvor Franco regjerte.

De lidelser som fant sted under borgerkrigen, var helt ubeskrivelige. Men som Beevor skriver underveis - seierherren var nødvendigvis mer grusom og drepte enda flere enn taperen. Franco vant krigen fordi han var sluere, mer manipulerende, mer ond og skruppelløs enn sine motstandere. Bl.a. ofret han baskernes hovedsete Guernika i 1937 - for at Tyskland skulle få øve seg på bombing ... Kanskje var det prisen han måtte betale for å få tyskerne på sin side? I tillegg til at han ønsket å ramme baskerne, som var altfor egenrådige i hans øyne ...

Som i all annen krig - fortrinnsvis senere - lå det mye makt i å spre løgner (propaganda) om hvem som seiret hvor. Mange av løgnene var så frekke og fantasifulle at det var nærmest komplett umulig å skjønne at det var løgner og ikke sannheter. Om man da ikke var kontrarevolusjonær ... Verden våknet imidlertid opp for alvor etter bombingen av Guernica i 1937. Da kunne man ikke lenger forholde seg likegyldig til det som skjedde i Spania. Dette ble innledningen til massiv støtte fra frivillige som ønsket å støtte den sittende regjering. Bl.a. ble dannelsen av den internasjonale brigaden resultatet. Men støtten kom dessverre for sent.

Beevor beretter om Sovjets støtte til den sittende regjering, om baskernes rolle i konflikten, om slagene ved Teruel, Kapp Palos og Ebro. Noen ganger blir det vel mange detaljer og dessuten alt for mange navn jeg i utgangspunktet ikke har hatt noe forhold til, og som det derfor var vanskelig å huske og skille fra hverandre. Nettopp fordi jeg satt med en lydbokutgave og ikke en papirutgave, ble det antakelig enda mer uoversiktlig når detaljrikdommen florerte. Uansett liker jeg Beevors fortellerteknikk, hvor han inviterer leseren til nærmest å delta der og da. Aller best synes jeg Beevor er når han analyserer virkningen av Francos seier, selv om enkelte kanskje vil hevde at hans egne politiske oppfatninger kommer for mye til syne. Jeg synes imidlertid at det var helt greit.

Jeg mener at denne boka fortjener terningkast fem!

Spesielt interesserte kan lese mer om den spanske borgerkrigen på Wikipedia.

Antony Beevor