Åsne Seierstad: "To søstre"

Viktig bok om radikalisering!

Åsne Seierstad (f. 1970) har vunnet en rekke priser for bøkene sine fra hun debuterte i 2000 og frem til i dag. I høst mottok hun Brageprisen for dokumentaren "To søstre", og boka står for tiden også på langlisten til Bokbloggerprisen. Det vil forundre meg sterkt om boka ikke kommer med på kortlisten når denne offentliggjøres i slutten av januar. 

Jeg har lest fem av Seierstads seks bøker, og har også blogget om "De krenkede" (2007) og "En av oss - En fortelling om Norge" (2013). 

Jeg har hele tiden tenkt - uavhengig av prisene som måtte bli denne boka til del - at jeg skulle lese "To søstre". Historien som boka er basert på, gjorde nemlig et meget sterkt inntrykk på meg den gangen den verserte i mediene. Det handlet om en somalisk familie, som var godt integrert i Bærum. Døtrene gjorde det bra på skolen, og virket tilsynelatende tilfredse med tilværelsen. Plutselig en dag høsten 2013 var de borte. Det viste seg at de hadde reist til Syria for å kjempe for IS. Etter kort tid giftet de seg og fikk barn. Hvordan kunne det skje? I ettertid har det vist seg at Ayan (19) og Leila (16) hadde planlagt dette i et helt år. Mens foreldrene trodde at deres tekkelige og sunne døtre satt på pikerommet og gjorde lekser, satt de i realiteten på internett og ble mer og mer radikalisert. Faren reiste etter dem til Syria, men døtrene ville ikke hjem ... Når han i ettertid har valgt å fortelle familiens historie, er dette for å advare andre. Han tror at han kunne ha stoppet døtrene sine dersom han hadde hatt mer kunnskap om radikalisering, har han uttalt i et intervju. 

Åsne Seierstad kan dette med å skrive litterær journalistikk. Det er innenfor denne sjangeren hun stort sett har operert. Mens hun for "Bokhandleren i Kabul" måtte tåle mye kritikk pga. de etiske sidene ved prosjektet, har hun siden stort sett høstet ros. Samtidig er det på sin plass å presisere at hun fikk Bokhandlerprisen for boka, og at hun i utgivelsesåret ble kåret til årets frilanser. 

"To søstre" er på en måte motstykket til historien om Anders Behring Breivik i "En av oss". Begge historier bærer bud om hva som kan skje når unge, uferdige mennesker havner på siden av samfunnet og fortaper seg i alt elendet som er å finne på internett. Ja, vi kunne vel i samme åndedrag ha trukket inn konspirasjonsteoriene, som har ført mange mennesker på ville veier. I mer eller mindre lukkede rom på internett opptrer de store forbildene, som ved hjelp av moderne teknologi forfører lett påvirkelige mennesker i den retning de måtte ønske.   Faren for dette er tilstede ikke bare i de muslimske miljøene, men også i de høyreekstremistiske vestlige miljøene.

Forfatteren har i bokas forord redegjort for metoden hun har brukt. Det meste er basert på vitnemål, og mye hviler på enkeltpersoners fremstilling. Ayan og Leila har ikke bidratt, og har heller ikke ønsket offentlighet rundt sine historier. Her har forfatteren bygget på e-poster og beskrivelser av deres handlinger. I etterordet forklarer hun mer om arbeidet. Som faren Sadiq Juma sier det:

"Jeg vil at folk skal gjenkjenne faresignalene ..." Han opplevde at samarbeidet mellom hjem, skole, moské og politi kunne ha vært bedre. Åsne Seierstad har samtalt med mange, og familien har fått lov til å påvirke det som er skrevet om dem. Hun har dessuten fått tilgang til notater fra korantimene og kurskvelder i Islam Net, referater fra arrangementskomiteen, misjoneringsoppskriften, underskriftkampanjen for niqab og mailer. Hun har hatt møter i Oslo-moskeer, vært i kontakt med somaliske foreninger og annet. Gjennom dette møysommelige arbeidet har hun sett et nettverk av venner og bekjente vokse frem, og dette har sammen med foreldrene utgjort viktig kildemateriale til boka. 

"Bortsett fra farens redningsforsøk, som de (les: søstrene) avviste, har de ikke visst om eller deltatt i hans planer, noe som har kommet klart fram i loggen mellom faren og den syriske smugleren han hyret inn. Det har hele tiden vært snakk om å kidnappe døtrene mot deres vilje. I loggene med broren framstår det også at søstrene fullt og helt står bak kalifatet. De har aldri, verken skriftlig eller muntlig, ytret seg negativt om Den islamske staten. Politisk og religiøst har de brutt med sin far, noe som kommer klart fram i denne boken. Hans uttalelser om dem og om Den islamske staten skal dermed ikke være en belastning for dem i Syria." (side 475)

Forfatteren har selv stilt spørsmålet om det er etisk forsvarlig å gå såpass tett på to jenter som ikke har gitt sitt samtykke til boka. Hun mener at svaret er ja. Fenomenet radikalisering blant muslimsk ungdom er så interessant at det er nødvendig å finne ut hva som gjør at tenåringer gir opp utdannelse og et liv i et fredelig land for å være med i terrororganisasjonen IS. Det finnes ikke én forklaring, men mange. Noe handler om søken etter identitet, noe om romantiske forestillinger og opprørstrang, mens atter andre ting handler om religiøs vekkelse. Gjennom historier som dette kommer vi imidlertid litt nærmere en mulig forklaring.

Kunne foreldrene ha skjønt hva som skjedde med døtrene på et tidligere tidspunkt? I ettertid er det enkelt for faren og moren å se at det skjedde endringer med døtrene deres. De ble mer og mer strengt praktiserende muslimer, begynte å gå med hijab og etter hvert også med niqab, til allesbestyrtelse. Inntil de altså en dag forsvant. Faren valgte å gå til politiet, og for dette møtte han mye kritikk innad i det somaliske miljøet. Noen mente at det var en skam at han ikke hadde kontroll over døtrene sine, mens andre mente at han i alle fall ikke burde ha gått til politiet. 

Moren og faren til Ayan og Leila var svært fortvilte da døtrene hadde forsvunnet. Nokså tidlig ble de enige om at faren skulle reise etter å forsøke å få dem ut av Syria. Dette skulle vise seg å bli svært farlig. Flere ganger var Sadiqs liv i fare. Det handlet hele tiden om utpressing for mer penger, noe som førte til at ekteparet pådro seg store gjeldsproblemer. Selv om vi som har fulgt med i media vet at døtrene ikke kom tilbake, er historien som sådan både tragisk og interessant. For vi sitter på en måte helt til det siste og håper på et mirakel, nemlig at jentene skal skjønne hvilken tabbe det var å forlate sin elskede familie og det fredfylte landet Norge til fordel for et krigsherjet Syria og medlemskap i en terrororganisasjon. 

Noe av det mest interessante i boka er mailutvekslingen mellom søstrene og broren deres, fordi de tross lik oppvekst, er så forskjellige. At sønner blir radikalisert ... jo, det skjer. Men når dette skjer med to jenter, er det noe som skurrer. Jentene fortsatte å ha kontakt med venninner på Facebook, men etter hvert trakk de seg unna. Jentenes synspunkter ble for ekstreme og provoserende ... Særlig i synet på voldtektene av unge kvinner. Ayan mente at dette var krigsutbytte, og at menn må ha utløsning ... I den konteksten var voldtekter helt greit. Dette ble for mye for deres norske venninner. 

Selvsagt slipper ikke Åsne Seierstad helt unna kritikk for kildebruken i boka. Ingunn Økland fra Aftenposten mener at kildegrunnlaget er for vagt og spinkelt. Begrunnelsen for dette er at det ikke er mulig å gå henne etter sømmene. Jeg forstår på et vis kritikken, samtidig som jeg tenker at da ville det ikke vært mulig å fortelle historier som dette. Samfunnet trenger å få innsyn i slike historier, og så vet selvsagt den våkne leser at sannheten kan være mangfoldig, alt etter hvilket øye som ser og hvilket perspektiv som velges. Historien i denne boka er sterkt farget av en fars fortvilelse. En fortvilelse så sterk at han var villig til i verste fall å dø for å få dem ut av Syria. Vi tar den for det den er. Og så vet vi at siste ord i denne saken antakelig ikke er sagt. Nå ramler nemlig hele Kalifatet sammen som et korthus, og det skal bli svært interessant å følge den videre utviklingen ... Hvor mange av dem som har vært med på dette får vi i tale etter hvert? 

Jeg er ekstraordinært interessert i alt som har med Midtøsten-problematikk å gjøre, og tenker at denne boka presenterer enda et perspektiv på det hele. Fremveksten av IS er meget spesiell, og det skal vel en del til for at lignende bevegelser skal dannes i fremtiden. (Interesserte som ønsker å få vite enda mer om IS, oppfordres til å lese Mah-Rukh Alis bok "Trusselen fra IS" og Francesca Borris bok "I krigen - Et vitnesbyrd fra Syria". Linkene peker til mine omtaler av bøkene.) 

Åsne Seierstad skriver som vanlig meget godt, og hun fikk raskt et meget godt grep om denne leseren. Det er gruoppvekkende ting vi underveis får innblikk i, og jeg kjente at jeg ble sterkt berørt. Som i all verving til ekstreme miljøer handler det om å skape et bilde av "vi og dem", der det gode settes opp mot det onde, og hvor målet helliger alle midler. Religion misbrukes for å gi det hele en høyere mening, og for å gjøre budskapet uangripelig. Ingen kan sette seg opp mot Allah/Gud, og dette utnyttes grovt overfor lett påvirkelige mennesker. 

Jeg anbefaler denne boka sterkt! Lydbokutgaven er fin!

Mange har skrevet om denne boka. Blant annet gjelder dette VG (Åsne Seierstad skriver krystallklart, effektivt og stramt. Handlingen er ofte bygget opp som scener, konkret og håndfast skildret. Hun vet hvordan man skal disponere et såpass omfattende materiale, og legger inn dramaturgiske grep der det trengs.), NRK («To søstre» viser, ved hjelp av dette nærbildet av noen ungdommers liv i og rundt organisasjoner som Islam.net og Profetens Ummah, også hvordan det norske sivilsamfunnet forholdt seg til dem.), Vårt Land (Spørsmålet er hva samfunnet kunne korrigert, og hva som ligger i den private sfæren av hemmeligheter og valg som umulig kan avdekkes i en liberal rettstat. En annen norsk jente Seierstad skriver om, Aisha, som også dro til Syria, gjennomgikk en skarp religiøs dreining etter at foreldrene skrev henne inn på en streng, muslimsk skole i England. Og det var de somaliske mødrene, deriblant Ayan og Leilas mor Sara, som ikke var fornøyd med koranundervisningen barna fikk, og som betalte for en mer konservativ lærer av egen lomme. Jentene selv valgte å bli med i Islam Net. Lærere og oppfølgingstjeneste antok at de mer konservative klærne og meningene handlet om snarlig tvangsgifte, altså noe pådyttet utenfra, ikke noe som oppsto inne i jentene selv. Hvem har ansvar, og hvordan fordeler man det?), Aftenposten (Det kan være sannheten hun forteller. Poenget er at leseren mangler muligheten til å gå Seierstad etter i sømmene. Man må bare stole på forfatteren, og hun tar i liten grad forbehold som kan åpne for andre versjoner.
Seierstad kaller sin metode «litterær journalistikk», noe som signaliserer en friere form enn nyhetsjournalistikken. Det finnes da heller ingen Vær varsom-plakat for journalistikk i bokform, så forfatteren behøver ikke å forholde seg til pressens regelverk.), Reading Randi, Kleppanrova, Bokelskerinnen, Ellikken, Melucines Place og Artemisias Verden.

Utgitt: 2016
Forlag: Kagge Forlag (papirutgaven) / Lydbokforlaget (lydbok)
Oppleser: Ane Dahl Torp
Spilletid: 15 t 19 min.
Antall sider: 491
ISBN: 9788248916826 (papirutgave)
ISBN: 9788242163783 (lydbok)
Jeg har mottatt leseeks. fra forlaget

Amos Oz: "Judas"

Om et historisk bedrag

Amos Oz (f. 1939) er født og oppvokst i Israel. Han debuterte som forfatter i 1965, og har siden utgitt mengder med bøker innenfor sjangrene sakprosa, essays og romaner. Han er vel kjent for sine politiske synspunkter på Israel-Palestina-konflikten, noe som ikke minst kommer til uttrykk i boka "Hvordan helbrede en fanatiker" (2006). (Linken peker til min omtale av denne boka.)

Hva ville ha skjedd rent historisk dersom jødene hadde anerkjent Jesus som sin Messias? Da ville vel verken kristendommen eller islam ha oppstått? I stedet ville jødedommen ha utviklet seg videre, og vi ville alle på et vis ha blitt jøder ... ? Fellesnevneren for disse største monoteistiske verdensreligionene er jo nettopp troen på at det skal komme en frelser. De kristne mener at dette er Jesus, muslimene mener at dette er Mohammed og jødene venter fremdeles på sin Messias. Alle er enige om at de tror på den samme guden. 

Mellom jødedommen og kristendommen står Judas, forræderen, han som forrådte Jesus. Dette forræderiet har de siste to tusen årene splittet jødene og de kristne, fordi jødene har fått skylden for å ta livet av Jesus. Nazismen og Holocaust bygget blant annet på dette synspunktet, i tillegg til at det ble bygget opp en frykt for at jødene skulle overta verdensherredømmet fordi de er overbevist om at de er guds utvalgte folk (selve grunnlaget for antisemittismen). Men var det ikke meningen - i alle fall sett med kristne øyne - at Jesus skulle dø for menneskenes skyld? Hvor stor forræder var egentlig Judas, den i utgangspunktet mest trofaste av Jesu´disipler? Var ikke han egentlig tildelt en rolle i historien? En rolle som var så tung å bære at han endte med å ta sitt eget liv ... Den manglende anerkjennelsen av Jesus fra jødenes side, førte til at siste ord om hvem Messias var, ikke var sagt. Dermed kunne en tredje verdensreligion oppstå ... 

"Husk på at om det ikke hadde vært for Judas, ville det kanskje ikke blitt noen korsfestelse, og uten korsfestelse ingen kristendom." (side 98) Jesus ble gjennom korsfestelsen mannen som har utrettet mer etter sin død enn han gjorde i levende live ... 

Mytene rundt Judas er grunnlaget for Amos Oz´siste roman med tittelen "Judas". Vi befinner oss i Jerusalem, forfatterens fødeby (og stedet hvor handlingen i de fleste av hans romaner er lagt). Året er 1959, mao. noen få år etter at staten Israel ble opprettet. Ikke alle var enige om at det var den rette veien å gå å opprette en egen stat på bekostning av palestinerne som bodde der fra før av. I alle fall ikke at de som bodde der i praksis skulle fordrives fra sine egne hjem, noe de jo faktisk ble. Shmuel Ash er bibelforsker ved universitetet, og han skriver om Judas, som han opplever som "kristendommens egentlige far". Han er avhengig av økonomisk støtte fra faren for å kunne studere, og da faren hans går konkurs, ser han seg nødt til å avbryte studiene og finne seg en jobb. 

Shmuel får seg jobb hos Gershom Wald, en intellektuell mann han skal være en samtalepartner med. Det er svigerdatteren Atalia Abarnel som hyrer ham inn. Hun er en hemmelighetsfull førtiårig enke, som tar seg av Gershom Wald. Shmuel blir pålagt absolutt taushetsplikt, og dette fører til at han anser det mest praktisk å kutte båndene til sitt tidligere liv. Boka har på et vis to lag. Det ene handler om samtalene mellom Shmuel og Gershom, og det andre handler om det som skjer mellom Shmuel og Atalia. 

"Forsker du fremdeles på Jesu historie?"

"På Jesus og Judas Iskariot, Jesus og jødene", sa Shmuel. "Hvordan jødene i alle generasjoner har sett på Jesus."

"Og hvorfor er du interessert i akkurat det? Hvorfor ikke hvordan jødene har sett på Muhammad? Eller Buddha?"

"Saken er den," sa Shmuel, "at jeg uten videre forstår hvorfor jødene har avvist kristendommen. Men Jesus var slett ikke kristen. Jesus ble født som jøde og døde som jøde. Det streifet ham aldri å stifte en ny religion. Det var Paulus, Saulus fra Tarsus, som fant opp kristendommen. Jesus selv sa uttrykkelig: `Tro ikke at jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene! Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle.` Dersom jødene hadde akseptert ham, ville historien ha tatt en helt annen vending. Kirken ville aldri ha oppstått. Og kanskje ville hele Europa ha gått inn for en mild og lutret versjon av jødedommen. Dermed ville vi blitt spart for diaspora, forfølgelse, pogromene, inkvisisjonen, ritualmordanklagene, de jødefiendtlige lovene og holocaust." (side 131)

Samtalene mellom den eldre og den yngre herren er dyptpløyende og interessante, og går også over til temaer som likheten mellom kjærlighet og hat, om forholdet mellom Israel og Palestina, om de to befolkningsgruppene som føler tilhørighet til ett og samme land og hvor umulig det har blitt for noen av partene til å akseptere hverandres ønsker og synspunkter. Referanser til Dostojevskij, Gogol og Tolstoj nevnes - den sistnevnte omtales som skaperen av "makeløs lektyre for drømmere". 

På tross av at både Jesus og alle hans disipler var jøder, er Judas den eneste som blir "stemplet" som jøde. Han ble selve legemliggjøringen av det jødiske sviket. Mens Peter fornektet Jesus (at på til hele tre ganger), gjorde ikke Judas dette. De tretti sølvpengene han fikk for å angi Jesus var selv på den tiden for småpenger å regne, i alle fall for Judas som var rik nok fra før av. Jesus satte seg opp mot datidens presteskap, og menget seg med syndere som tollere og horer, og dette gjorde ham til en forhatt og farlig person i datidens Jerusalem. 

Amos Oz har valgt et spennende fortellergrep i denne romanen. Gjennom samtalene mellom hovedpersonene belyses historiens kanskje mest spennende tematikk - splittelsen i tre monoteistiske verdensreligioner. Dette har fått en enorm betydning for det politiske bildet i verden. Man kan selvsagt mene hva man vil i forhold til om det er religionene i seg selv som skaper splittelse eller om det er praktiseringen som gjør det, om religionen "misbrukes" eller er voldelig i seg selv. Uansett hva svaret blir - og her finnes virkelig ingen fasitsvar - er det et faktum at religion (og for den saks skyld ulike ismer) er et tema i de aller fleste verdenskonflikter. Det handler kanskje dypest sett om verdier. Kanskje er det noe iboende i menneskenaturen at vi må lage oss fiendebilder for å opprettholde motivasjonen til å leve (for livet er hardt - også der hvor rikdom og velstand er til stede), at det av en eller annen naturgitt årsak må bli et "de eller oss" og at det virker samlende innad å skape seg et fiendebilde utad, særlig når rammebetingelsene for enkeltindividet er beskjedent. Hvis det er "så enkelt", ville menneskeheten garantert ha funnet på noe helt annet å "skylde på", og da ville det ikke hatt så mye å si om det var bare en eller flere verdensreligioner. Selv innad i kristendommen og også innad i islam er det mange konflikter. Jødedommen er heller intet unntak. 

Uansett - Amos Oz´roman "Judas" er svært tankevekkende og interessant! Nå er nå en gang verden slik den har blitt, og i denne konteksten har alle godt av å lese en så intellektuell tilnærming til splittelsen mellom jødedommen og kristendommen som denne boka innbyr til. Hvor mye av det vi anser som "opplest og vedtatt" er faktisk sant, og hvor mye er i ettertid blitt konstruert for å skape fiendebilder? Det er på høy tid å revidere historien på dette punktet! "Judas" er en godt skrevet bok av en særdeles interessant forfatter, som er opptatt av forsoning mellom mennesker, uansett hvilken religion man føler tilhørighet til. Boka er dessuten krydret av historien om en ung mann som blir forelsket i en eldre kvinne. Den er svært lesverdig og slett ikke så tungt tilgjengelig som jeg kanskje har skapt et inntrykk av gjennom min beskrivelse av boka. 

Denne boka anbefaler jeg varmt! Les den og bli litt klokere!

Utgitt: 2014
Originaltittel: HaBesora al pi Jehuda Ish Kariot (Evangeliet etter Judas Iskariot)
Utgitt i Norge: 2016
Forlag: Arneberg forlag 
Oversatt fra hebraisk: Kjell Risvik
Antall sider: 344
ISBN: 978-82-8220-142-1 
Boka har jeg kjøpt selv 

Amos Oz (jeg har lånt bildet fra forlaget)

"Possessed by Djinn" (Regissør: Dalia Al Kury)

Jordansk dokumentar om å være besatt av djinn

På Wikipedia kan vi lese at djinn er et åndevesen eller en demon som forekommer i førislamsk arabisk mytologi, i Koranen og arabisk folketro. "Djinnene betegner noe som er skjult, usynlig, fjernt eller utskilt, og de kan være gode, vennlige og hjelpsomme, eller onde og farlige. Djinner er skapt av Allah ... De vises i åndeverdenen , og spiller en viktig rolle i den muslimske verden."

På samme måte som innenfor kristendommen og troen på engler, har troen på djinner dalt innenfor islam. Men ikke hos alle ... 

Dokumentaren "Possessed by Djinn" tar utgangspunkt i en fars drap av sin fire år gamle datter et sted i Jordan. Han hugget hodet hennes av. Denne hendelsen inspirerte regissør Dalia Al Kury til å dykke ned i "dette både kontroversielle og relativt ukjente aspektet ved islamsk kultur", skriver arrangørene av Arabiske Filmdager 2016 i sin presentasjon av filmen. Videre fremgår følgende: 

"Mange tror at djinnene er overnaturlige skapninger fra en parallell verden og at deres tilstedeværelse kan påvirke seksualitet, politisk uro, fattigdom og psykisk helse. Vi følger Al Kury mens hun undersøker ritualer og tradisjoner som knytter seg til troen på djinner. Det er en fascinerende og medrivende historie. Samtidig er det også en tragisk historie om hvordan overgrep og sykdom forklares ved hjelp av ytre krefter som i stor grad fritar overgripere for ansvar og fratar ofre for hjelp." 

Etter hvert som vi får innblikk i historien om familiefaren som drepte sin eneste datter, en datter han forgudet, tegner det seg et bilde av en psykisk syk mann. Til vanlig også en voldelig familiefar som har så mye makt i familien at det å binde kona fast og så gå løs på henne, ikke gjør ham ansvarlig for noe som helst. Mens han sitter i fengsel og utredes for mulig psykisk sykdom, jobber familien for å få ham løslatt. Ingen vil vitne mot ham i en eventuell rettssak. Da journalisten konfronterer familien med at "jammen, han har jo drept datteren sin!", får hun høre at "men han har jo syv sønner! Kona hans klarer ikke å ta hånd om alle barna på egen hånd!" Det anses best at han kommer tilbake til familien. I motsatt fall får familien et problem ... Etter hvert "frikjennes" faren for psykisk sykdom, og forklaringen er at han er besatt av djinn. Parallellene til kristendommen og å være besatt av onde ånder, er svært klar. Mannen har med andre ord ingen egen skyld. 

Undersøkende journalistikk rundt temaet djinner

Dalia Al Kury reiser rundt for å finne ut av dette med djinn. Hvem er det som fremdeles tror på djinn? Det viser seg at høyst oppegående folk tenker at man kan drive ut onde ånder med religiøse ritualer - både fra eget hus og fra konkrete personer. 

Vi blir vitne til utdrivelse av onde djinner

En ung gutt, som antakelig har psykiske problemer, blir utsatt for djevelutdrivelse eller djinnutdrivelse, og vi får faktisk være med da dette skjer. Ved hjelp av hypnose får de også djinnen i tale - en djinn som skal ha tatt bolig i gutten ... 

Djinnene bor angivelig ute i ørkenen og dette gjør at særlig beduinene kommer i
kontakt med dem. 

Blant beduinene lever troen på djinn i beste velgående. Her anses det meste av sykdom og problemer forårsaket av djinn. 

Regissøren har også intervjuet en lege innenfor psykiatrien, som uttaler seg om noen av konsekvensene ved troen på djinn. Dette fører til at folk som trenger hjelp for alvorlige psykiske lidelser, ikke får det. Legen trekker spesielt frem diagnosen schizofreni, som rammer en viss promille av en hver befolkningsgruppe ... Og dermed er vi ved kjernen av hele problemet - hvordan mennesker hverken får behandling eller anses skyldig når de gjør noe forferdelig. Som familiefaren som halshugget sin fireårige datter ... Han var i fengsel da den arabiske våren brøt ut i Jordan, og som ledd i økt press på myndighetene, ble han til slutt løslatt og ble en fri mann ... 

Festivalassistent Silje Mørch i samtale med regissør Dalia Al Kury (Foto: RMC)

Etter filmvisningen samtalte festivalassistent Silje Mørch med regissør Dalia Al Kury på scenen. Al Kury kunne da opplyse at denne dokumentaren ikke er vist i Midtøsten fordi temaet er så kontroversielt. 

Folk fra salen fikk anledning til å stille spørsmål til regissøren. En av de besøkende lurte på hvorfor Al Kury ikke har forsøkt å få frem et mer vitenskapelig aspekt ved temaet djinn. Regissøren svarte at det ikke var dette som var hennes prosjekt, og at dersom hun hadde fokusert på det vitenskapelige, ville det ha blitt en helt annen film. 

Filmen er tankevekkende og interessant! Og tematikken er så og si helt lik den vi tidligere har hatt innenfor kristendommen, nemlig at det skal være mulig å være besatt av onde ånder eller av djevelen selv. Begge deler er like skremmende - i den forstand at noen faktisk tror at dette skal være mulig. Jeg tenker også på dem som må leve videre med et familieoverhode som har mentale problemer, og som kan skylde på en djinn og dermed bli fritatt for all skyld og ansvar for sine miserable handlinger ... 

Innspilt: 2015

Originaltittel: Possessed by Djinn

Nasjonalitet: Jordan, Tyskland

Sjanger: dokumentar

Spilletid: 75 min.

Adonis: "Vold og islam - samtaler med Houria Abdelouahed"

Et oppgjør med politisert islam

Den syriske poeten og essayisten Ali Ahmad Said Asbar (f. 1930) er mannen bak pseudonymet Adonis (eller Adunis). Han er født i Syria, og har studert filosofi. Adonis er ansett som en av den arabiske verdens største poeter, og han har skrevet over 20 bøker på arabisk og er oversatt til en rekke språk, kan vi lese på forlagets nettside. I 1985 bosatte han seg i Paris, og der bor han fremdeles den dag i dag. Han nevnes stadig som en kandidat til Nobels litteraturpris. 

"Vold og islam" består av ni samtaler med marokkanske Houria Abdelouahed (f. 1975), psykoanalytiker, oversetter og forfatter. Hun har blant annet oversatt en rekke av Adonis´ bøker til fransk. 

Min utgave av Adonis "Vold og islam" er så full av eselører etter gjennomlesningen at jeg nesten ikke helt vet hvor jeg skal begynne når jeg skal forsøke å gi en liten teaser, slik at flere skal få øynene opp for denne høyst interessante boka. Derfor starter jeg like godt med begynnelsen.

"Profeten Muhammeds død ble fulgt av opprettelsen av det første kalifatet og islams forvandling til et politisk regime. Religionen selv har vært brukt i kampen om makten. Folket, som var "ett" omkring profeten, opplevde splittelser, uenighet og kriger. Islam ble da en ideologisk krig, og Koranen ble tolket i funksjon av de ulike interessene. Slik oppsto kulturen omkring hadith og idjmâ (konsensus). 

Dagens islam er denne historiske islam. 

Denne samtaleboken handler om denne islam og kulturen derfra. For å unngå enhver forveksling vil vi si at den utelukkende dreier seg om denne politiske islam fra opprettelsen av det første kalifatet til våre dager." (side 7)

Det første kapittelet i boka har tittelen "En vår uten svaler", og det er den mislykkede arabiske våren det siktes til. Hva var det som egentlig gikk galt, lurer Houria Abdelouahed på.  

Adonis er helt på det rene med at det arabiske samfunnet trenger en radikal forandring. Problemet i forhold til den arabiske våren var imidlertid at denne forandringen støtte imot det evinnelige spørsmålet om religionen og makten ... Konsekvensen av den arabiske våren har stort sett vært katastrofal. I stedet for å destabilisere de diktatoriske regimene, har opprørene endt i ødeleggelser. Særlig er dette tilfelle i Syria, forfatterens hjemland. 

"Men en revolusjon som vil være en forandring, kan ikke ødelegge sitt eget land. Det er sant at regimet var voldelig, men rebellene burde ha unngått å kaste landet ut i kaos. På toppen av det hele kom fundamentalismen tilbake, bedre organisert og grusommere enn før. Fra håpet og ønsket om å oppleve lysere dager, vippet man over i obskurantismen. Og istedenfor en forandring som bærer håp i seg, opplever vi en sann katastrofe. Dessuten sies det ikke et ord om kvinnenes frihet. Går det an å snakke om en arabisk revolusjon, hvis kvinnen fortsatt skal være fange av sharia? Vendingen mot religionen gjorde denne våren til et helvete. Hele bevegelsen er blitt forklart ideologisk og utnyttet til ideologiske formål." (side 13)

Noe av det som opptar Adonis mest, kanskje fordi han selv er poet og er opptatt av arabisk kulturarv, er det nedslående faktum at den islam fundamentalistene forfekter, er en religion uten kultur. Arabere flest er dessuten svært uvitende om sin egen kulturarv og kulturens utspring. For eksempel finnes det ikke noen skapende arabisk kultur som bidrar til å forandre verden, slik det finnes mange eksempler på i resten av verden. Islam er gammelt og lukket, og islam trenger verken verden eller kulturen, ettersom den selv er den absolutte kultur, hevder Adonis. Alt som er annerledes, forbannes. "Den tenker som måtte ønske å ta avstand fra religionens klassiske oppfatninger, tillates ikke lenger å tilhøre fellesskapet." (side 37-38) 

Med tanke på det som eksisterte forut for islam, representerte islam et tilbakeskritt for den arabiske kulturen. Det handlet ikke bare om kvinners rettigheter, kunst og kultur, men også om mangfoldet som den arabiske kulturen var så rik av. 

"Islam trenger gjennomtenkning. Det som skiller den fra jødedom og kristendom, er fraværet av drapet på grunnleggeren." (side 41) 

Vold er rikelig beskrevet i alle de tre store monoteistiske religionene. "Likevel er volden i Bibelen forbundet med et folk som har opplevd trelldom og eksil. I kristendommen henger volden sammen med grunnleggelsen av Kirken. Volden i islam er derimot spesielt erobrerens vold." (side 48)

Mens Koranen er full av voldelige tekster, finnes i følge Adonis ikke et eneste vers som innbyr til tenkning, eller noe som forteller om fordelene ved å bruke fornuften eller åndsevnene sine i betydningen skapende åndsevner.  

"For kvinneligheten er, i likhet med poesien, i sit vesen imot religionen. Poesien er det motsatte av religiøsiteten. Hvorfor? Fordi religionen er et svar. Poesien er derimot et spørsmål, og dermed det diametralt motsatte av makten. I så måte finnes det en sterk affinitet mellom poesien og kvinneligheten. Islam har bekjempet begge deler. Islam har omgjort seksualiteten og islamisert kvinneligheten. Den har forvrengt kvinneligheten ved å gjøre den til en eiendom eller en ting som kan eies. Kvinnen tilhører ikke seg selv lenger. Hun er blitt mannens gjenstand. Islam har på radikalt vis skilt det mannlige fra det kvinnelige." (side 83)

I følge Adonis er det å si sannheten å utsette seg for trusler, fordømmelse og forfølgelse. I "våre land", påpeker han, risikerer man livet så snart man begynner å tenke over denne kulturen. (side 89) Den arabiske våren har igjen satt utviklingen tilbake, idet den spede begynnelsen til en modernitet i islam er i ferd med å bli tilintetgjort. 

"Et menneske som lever i det arabiske samfunnet, lider under manglende frihet: hverken ytringsfrihet eller trosfrihet eller trykkefrihet eller likestilling mellom mann og kvinne. Helt til nå har ikke det sivile, sekulære samfunn kunnet oppstå. Begrepet sekularitet er fortsatt bannlyst. Den politiske makten er hevet over friheten ... Og så lenge kampen står om makten, ikke om fremskrittet, gjør disse revolusjonene ikke annet enn å hente folk ut av et fengsel og føre dem til et annet." (side 117)

Adonis mener at det ikke finnes en moderat islam og en ekstremistisk islam, en sann islam og en falsk islam. Det er én islam! Det handler om å ha muligheten til å foreta andre lesninger (av Koranen). Dersom man velger ut de kinkigste versene og bokstavfortolker dem (slik det også er gjort i forhold til Bibelen, bare for å ha nevnt dét), er det mulig å misbruke religionen for å tilrane seg makt. Men man kan også velge seg andre vers, lese ting i sin sammenheng, lese tekstene med moderne øyne ... 

Adonis går imidlertid enda lenger:

"Det trengs en ny lesemåte: fri og gjennomtenkt. Og vi er nødt til å komme ut av denne sammenblandingen av islam og identitet. Og jeg minner om to kjennsgjerninger: Da de islamske erobringene fant sted, var verden nesten tom. Den nye religionen sto ikke overfor en stor sivilisasjon ... Dermed har islam kunnet holde stand. Men i dag står den overfor en sivilisasjon som har foretatt et radikalt brudd med fortiden. Den har ikke klart å holde dialogen oppe med de moderne sivilisasjonenes landevinninger. Sånn sett tilhører islam fortiden. Historisk sett er den ferdig." (side 122)

Adonis´avstandtagen fra religionen skyldes at de utgir seg for å ha retten til den absolutte sannhet. Dessuten viser han til at språket før islams tid var vakkert og fritt. Islam innsnevret språkets felt. 

Etter de ni dialogene mellom Adonis og Abdelouahed, er det et kapittel som Adonis har valgt å kalle "Et siste ord". Islams tre søyler forhindrer utvikling, slik Adonis ser det. 

"I islam er bevegelsen nødvendigvis vendt mot fortiden. Fremtiden har ingen mening og eksisterer bare i lys av fortiden: Fortiden er nåtidens fremtid. Det er slik man må forstå "fremskrittet" ifølge islam: en imitasjon i praksis av det idealet som fortiden er. Fortiden er sannhetens sted. Med andre ord: Å engasjere seg i fremskrittet vil si å islamisere fremtiden med utgangspunkt i fortiden. Fremskrittsprosjektet i den islamske visjonen er å islamisere verden.

Det er slik vi forstår hvorfor islam er en religion som er uløselig knyttet til makten. Denne makten er essensielt religiøs, den rake motsetningen til det borgerlige, sekulære liv. Islam er en bevegelse innstilt på å forvandle det dennesidige til religion. Kulturen, i dens kunstneriske, vitenskapelige, humanistiske former, blir instrumentalisert for å forsvare denne makten. Slik tror muslimen at han stadig lever i lyset av opprinnelsen. Han skiller lag med tiden for å gå mot evigheten i paradiset." (side 186)

Ifølge Adonis er det et paradoks at det ikke finnes en eneste tilhenger av tradisjonell islam, maktens islam, blant de store dikterne og filosofene som har levd i verden de siste fjorten hundre årene ... Ikke én!

Så hva skal til for å få til en reell endring i den arabiske verden? Adonis er ikke i tvil: dette krever en ny lesning av islam og den arabiske kulturen. Det er nødvendig å skrive en ny historie, slik at det skapes nye forhold mellom ordene og tingene, mennesket og verden, mennesket og fremskrittet ... 

Som nevnt innledningsvis - det er det politiske islam som er tema for Adonis´ bok, og akkurat dette er det viktig å ha klart for seg når man leser den, enten man er etnisk norsk, ikke-muslim eller muslim. Det ville være svært leit om en så intelligent mann som Adonis, som nettopp forfekter retten til å stille spørsmål og som mener at Koranen blir lest feil, selv skulle bli misbrukt av andre som ønsker å bruke dette til andre formål (f.eks. til å spre frykt og annet mot muslimer generelt). Jeg oppfatter ikke at Adonis ønsker å avskaffe religionen som sådan. Det er politisk islam han derimot vil til livs, samt at han ønsker at araberne skal finne tilbake til sin stolte kultur - fra før-islamsk tid. 

"Vold og islam" er ingen enkel bok å forholde seg til. Den er så mangefascettert og kompleks at man skal være forsiktig med å tro at man har skjønt alt, dersom man ikke har inngående kjennskap til islam fra før av. Sitatene jeg har tatt med i min omtale av boka, gir ikke noe fullstendig bilde av de dialogene som har funnet sted mellom Adonis og Abdelouahed. Likevel er det ikke til å komme forbi at det heller ikke i Adonis´tekster finnes noen enkle svar som kan føre til at krisen i Midtøsten blir løst med det første. Hva er verst - mangel på demokrati, men tross alt orden, eller det fullstendige kaos? Og hvem er først og fremst skyld i at det er blitt slik? Feilaktig innblanding fra Vesten? Mangel på demokratiske institusjoner? Et politisert islam? Mangel på mer dyptpløyende visjoner hos opprørerne? Et maktvakuum som er overtatt av fundamentalister? Misbruk av religion? Det som i alle fall er sikkert er at det å fjerne en eller flere maktpersoner i flere land ikke har løst noe som helst. Hvis menneskene i den arabiske verden skal lykkes med å få til en radikal endring i samfunnsstrukturene, må de finne tilbake til sin kulturs opprinnelse - før islam ble innført. Her finnes mest sannsynlig svaret på hva som skal til for å oppnå nødvendige endringer. (Politisert) Islam selv gir ikke disse svarene. Å blande religion inn i dette, er og blir et feilspor - særlig fordi religionen i seg selv ikke gir individet rett til å stille spørsmål overhode ... 

"Vold og islam" er en slik bok som det er umulig å legge fra seg dersom man er over middels interessert i det som foregår i den arabiske verden i dag. Den endelige fasiten etter den arabiske våren er enda ikke kjent, og nettopp av den grunn er denne boka særdeles interessant. Adonis peker også på den spesielle historien mellom den arabiske verden og vesten, helt tilbake til korstogene, som en forklaring på forutinntatte holdninger mellom øst og vest. Dette får meg til å tenke på retorikken som trekkes frem hver gang det har funnet sted en terrorhandling utført av muslimer på vestlig jord - nemlig at det skulle dreie seg om en kamp mellom sivilisasjoner. Dette kommer i veien for en åpen og respektfull dialog, og det fører dessuten blant annet til misforstått vestlig innblanding i konflikter man burde holde seg langt unna - med mindre det handler om å redde folk fra en humanitær katastrofe. 

Les denne boka og bli litt klokere! 

Boka er for øvrig utgitt med støtte av Fritt Ord.

Utgitt: 2015
Originaltittel: Violence et Islam : Entretiens avec Houria Abdelouahed
Utgitt i Norge: 2016
Forlag: Solum forlag
Oversatt fra fransk: Tom Lotherington
Antall sider: 192
ISBN: 978-82-560-1894-9
Jeg har mottatt et leseeksemplar fra forlaget

Adonis (Bildet har jeg lånt fra forlaget)

"Den grønne sykkelen" (Regissør: Haifaa Al-Mansour)

Opprørsk feel good-film fra Saudi-Arabia

Haifaa al-Mansour (f. 1974) er en filmregissør fra Saudi-Arabia. Ikke bare er hun Saudi-Arabias første kvinnelige film-regissør, men hun er også en av landets best kjente og mest kontroversielle regissører, i følge Wikipedia. "Wadjda" (originaltittelen til filmen "Den grønne sykkelen") er hennes femte prosjekt innenfor film. De fire foregående var kortfilmer, og "Wadjda" er den første spillefilmen som noen gang er produsert fra Saudi-Arabia. Historien om Haifaa al-Mansours liv er minst like spennende som den hun forteller i denne filmen, og som hun selv har skrevet manuset til. 

Det er for øvrig tankevekkende at det faktisk har vært mulig å lage denne filmen i et land der kvinner nektes å ta del i det meste av det offentlige liv. Det viser at det er rom for utvikling også på dette området. Om det filmtekniske ikke er perfekt i denne filmen, så bør vi se forbi dette, tenker jeg. For regissøren måtte for en stor del sitte inne i en bil, tildekket, og regissere skuespillerne via en mikrofon ... Hun kunne ikke stå åpent frem og dirigere/regissere mennene som medvirket i filmen. 

Wadjda er en jente på ti år, som bor i Riyadh i Saudi-Arabia. Her bor hun sammen med moren sin, som er prisgitt et mannssamfunn der det kun er mulig for henne å bevege seg utendørs dersom hun er i følge med en mannlig sjåfør. Hun elsker mannen sin, men ekteparet nærmer seg nå et uunngåelig punkt i samlivet. Siden hun ikke har født ham en sønn, må han finne seg en kone nummer to. Det eneste hun har å spille på er sin skjønnhet og sin dyktighet i husholdet, men er det nok? I gangen deres henger et bilde av farens familietre. Der er det kun menn som gjelder. Kvinner teller ikke. Wadjda henger opp en lapp med sitt navn på familietreet, bare for å finne lappen krøllet sammen på bordet dagen etter ... 

Wadjda er opprørsk av natur, og selv om det ikke er mye spillerom for opprør, gjør hun det hun kan. Hun går rundt i Converse-sko, noe som ikke blir særlig godt mottatt på jenteskolen der hun går. Alt som kan minne om selvstendig tankegang slås det ned på. Wadjda er ei gløgg jente, og det er ikke til å unngå at jeg tenkte mye på om det var en god ting eller en dårlig ting i det samfunnet hun vokser opp i. Rett og slett fordi mulighetene for et selvstendig liv er så snevert, slik jeg har oppfattet dette. Uansett hvilke karakterer hun kommer hjem med og uansett hvor stolt også faren er over dette, så hjelper det ikke. Hun er jente, og det teller ikke. 

På tross av morens skjebne og på tross av begrensningene Wadjda lever under, hindrer det henne ikke i å drømme om en spesiell grønn sykkel. Skikkelige jenter sykler ikke - det sørger skikkelige familier for. Likevel lærer Wadjda seg å sykle. Hun får låne sykkelen til vennen Abdullah oppå et hustak trener de sammen i all hemmelighet. Wadjdas drøm er å kappsykle med Abdullah en dag. Mens Abdullahs drøm er å gifte seg med Wadjda når de blir store nok. 

Wadjda og vennen Abdullah

Wadjda overleverer hemmelige brev mellom elskende, hun selger egenproduserte armbånd, hun selger kassetter fulle av ulovlige kjærlighetssanger - alt for å tjene penger til å kjøpe sykkelen. Men det monner ikke, for sykkelen koster 800 riyal, og alt hun klarer å få inn er en tier her og en tjue-lapp der ... 

Så annonseres det en konkurranse på skolen. Den som vinner konkurransen om å resitere Koranen, vil få en pengesum på 1000 riyal. Wadjda melder seg på, og selv om hun i perioder holder på å gi opp fordi det er en vanskelig oppgave hun har begitt seg ut på, jobber hun iherdig og trener hver eneste dag ... 

Faren er innom en tur, og lar seg oppvarte av sine kvinner mens han
selv underholder seg med TV-spill.

Klarer hun å vinne konkurransen? Får hun den grønne sykkelen til slutt? Og lar faren være å ta seg kone nummer to? Det er de store spørsmålene i denne filmen. Mens vi hele tiden blir vitne til alt kvinnene må tåle for å bli vel ansett ... Som at det ikke er lov til å ta i en Koran mens de menstruerer. Da må de bruke servietter for å beskytte Koranen, og dermed kan alle se det som burde vært privat. Som at jentene ikke får lov til å ta på hverandre, fordi dette kan føre til usømmeligheter. Som at alle jentene og kvinnene må gå fullstendig tildekket i svart, mens alle guttene og mennene må gå i hvitt ... Som at voksne kvinner i praksis ikke kan bevege seg utendørs uten følge av en mann. Som at det egentlig ikke er lov for kvinner å sykle i det offentlige rom ... Og så er det likevel et ørlite håp! For Wadjda kan - og hun gjør det! I og med at denne filmen er laget i Saudi-Arabia, er det til og med et håp om at det er med myndighetenes velsignelse. 

Wadjda og moren

Mellom linjene aner vi for øvrig at kvinnene er mye strengere seg i mellom enn hva mennene og samfunnet for øvrig er, kanskje fordi de vet så mye mer enn dem hva det koster å stå utenfor? Ved den minste overtredelse, går ryktene som ild i tørt gress - på grunn av kvinnene ... Kanskje lager de på denne måten ris til egen bak? Riktignok er samfunnet strengt, men kvinnene gjør sin egen situasjon enda verre ved å opptre som de reneste moralens voktere overfor hverandre. Ting som ellers kunne ha fått passere, blir ikke glemt. Tvert i mot blir dette klistret til de personene det gjelder, og kan dermed i verste fall føre til et ødelagt liv. Noe som igjen fører til at mødrene for å beskytte sine døtre, setter dem under enda strengere kontroll ... og så har man det gående ... Handlingsrommet snevres ytterligere inn. Men kanskje sitter dette inntrykket igjen fordi mennene er så perifere i denne filmen, der det er kvinnene som paradoksalt nok spiller hovedrollene?

Det mest oppløftende med filmen er - i tillegg til at den faktisk er filmet i Saudi-Arabia - at det er mye humor og latter i filmscenene. Skuespillerne er bare helt fantastiske, og det er spennende å få innblikk i levesettet i et land som er så lukket. Filmen får meg til å tenke på en bok jeg leste for mange år siden, som het "Jentene fra Riyadh" av Alsanea Rajaa (linken fører til min omtale av denne boka). Så kan man selvsagt stille spørsmål ved hvor store opprør det egentlig er tale om i denne filmen ... Alle kvinnene er tekkelige, de kan sin Koran, de underordner seg mennene, uansett hvor urimelig de måtte være, og opprørene det er tale om, handler aldri om moral i sin egentlige betydning. Hva betyr nå en sykkel mot at man må behandle en mann med den dypeste respekt selv når han spiller TV-spill? Uansett - dette er et første skritt i riktig retning, tross alt. Haifaa Al-Mansour har åpnet ballet, og det skal bli spennende å se hvilke filmer som kommer etter denne!

Filmen har tidligere vært vist på Arabiske filmdager i Oslo. 

Denne filmen anbefaler jeg på det aller, aller varmeste!

Innspilt: 2013
Originaltittel: Wadjda
Nasjonalitet: Saudi-Arabia/Tyskland
Sjanger: Drama
Skuespillere: Waad Mohammed (Wadjda), Reem Abdullah (moren), Abdulrahman al-Guhani (Abdullah), Sultan Al Assaf (faren) m.fl.
Spilletid: 98 minutter

Michel Houellebecq: "Underkastelse"

En fransk islam-dystopi

Michel Houellebecq (f. 1956) er en fransk forfatter, poet og filmregissør. Houellebecq debuterte som forfatter i 1991. Han har i årenes løp vært meget produktiv, men kun syv av hans bøker er så langt oversatt til norsk. Selv hadde jeg kun lest én bok av ham, og det var "Lanzarote" (2000). Den ga meg nesten fullstendig avsmak på hele forfatterskapet. Mange er imidlertid dem som har sagt at jeg må gi forfatterskapet en ny sjanse. Da den svært kritikerroste boka "Underkastelse" (2015) nylig utkom på norsk, var jeg klar. Boka utkom for øvrig på fransk tidligere i år - rett etter Charlie Hebdo-saken, og den vakte ikke rent lite oppsikt i den konteksten.

"I alle mine triste ungdomsår var Huysmans en følgesvenn, en trofast venn; aldri opplevde jeg tvil, aldri var jeg fristet til å gi opp eller se meg om etter et annet emne; så en ettermiddag i juni 2007, etter å ha ventet lenge, etter å ha nølt så lenge som, eller endog litt lenger enn, tillatelig, disputerte jeg ved universitetet Paris IV - Sorbonne med min doktoravhandling: Joris-Karl Huysmans eller enden av tunnelen. Allerede neste morgen (eller kanskje allerede samme kveld, det kan jeg ikke si for sikkert, kvelden etter disputasen var ensom, og sterkt alkoholisert) forsto jeg at det var en del av livet mitt som var forbi, og at det sannsynligvis var den beste delen." (side 9)

Bokas jeg-person er François, som er en middelaldrende akademiker. Han er en temmelig ensom mann, og det har ikke lyktes ham å finne en dypere mening med tilværelsen. Livet ved universitetet har for en stor del bestått i å innlede seksuelle forbindelser med unge studiner, som gjennomgående dumper ham etter en viss tid. Er den vestens meningsløse konsumfikserte samfunn vi ser avtegne seg på år etter år i hans stadig tommere tilværelse? Dette samfunnet hvor gud på et vis er avskaffet, og hvor det er opp til hver enkelt å finne meningen med livet? Da hans jødiske venninne reiser til Israel, går François nesten til grunne i sin ensomhet. For hva er igjen? Noe i det hele tatt?

Vi befinner oss i 2022 og i forbindelse med det franske presidentvalget står plutselig valget mellom et høyreekstremistisk parti og Det muslimske brorskapet. Overraskende nok ender valget med at muslimene vinner valget, og dermed får Frankrike sin første muslimske president. 
Endringene etter valget er merkbar. Plutselig forsvinner kvinnene ut av arbeidslivet, og arbeidsledigheten stuper. Kleskodene endres, flerkoneri innføres og det er karrierefremmende å konvertere til islam. Mannssamfunnet blomstrer, og selv den mest "håpløse" mann kan nå få seg en kone gjennom arrangert ekteskap. Og François, som med ett ble arbeidsledig fordi han hadde feil religion ... hva gjør han? Er alt som skjer en ulykkelig utvikling, eller kan et islamisert samfunn også ha sine fordeler?

Noe av det jeg underveis ble sittende og fundere på, var; Hva vil Houellebecq egentlig med denne romanen? Forsøker han å tegne et skremmebilde over hvordan det kan gå med vårt vestlige samfunn dersom vi mister alt det åndelige og religiøse ved tilværelsen? At det dermed skapes et tomrom som blir altfor lett å fylle når muslimene kommer med alle sine religiøse verdier? Forsøker han å skremme oss til å skjønne at det går mot et islamisert Europa? Bare det blir mange nok av muslimene? 

Jeg tror ikke Houellebecq mener noe av dette, og det er heller ikke slik han blir tolket, selv om boka vakte et visst raseri i Frankrike da den utkom. Samtidig er det ikke til å komme forbi at når han leker seg med å gjette seg inn i fremtiden, så setter han våre vestlige verdier opp mot noe som er større. For vi har jo nesten mistet alt som har vært samfunnsoppbyggende i vårt samfunn. Hva blir igjen når alt som betyr noe er konsum og enda mer konsum? Når de eneste som faktisk tror på noe er de ekstreme, og da helst høyreekstremistene? Mens resten av oss er nokså likegyldige i vår søken etter minst mulig motstand i tilværelsen? Selv de lite åndfulle tar avstand fra høyreekstremisme, og i den konteksten vil selv det fiktive partiet Muslimsk Brorskap fremstå som mer humant og rettskaffent. Men pass opp, for før vi aner det, kan dette ende med en ensretting ingen hadde sett for seg ... synes å være budskapet mellom linjene. Eller?

Jeg sitter igjen med et inntrykk av at Houellebecq leker med oss. Han har selv i et intervju påpekt at han ikke tror på det fremtidsscenariet han har tegnet opp i sin roman. Dersom noe slikt skulle slå til, måtte flertallet av alle muslimer i Europa ønske å innføre sharia-lovgivning. Det er svært lite sannsynlig. Tvert i mot er flertallet av Europas muslimer sekulære, og ser på sin religion som en privatsak. Noe av det morsomme med Houellebecqs bok er at han faktisk viser Vestens menn fordelene med verdiene som islam er fundert på. Og de biter på, alle som en, får vi inntrykk av. Særlig gjelder dette forholdet til kvinner, mens de hopper bukk over alle pliktene man har som muslim.

Men hvor blir det av kvinnene? Hvorfor protesterer de ikke? Hvorfor gjør de ikke opprør? Det sier soga intet om. Akkurat her opplevde jeg at boka haltet, og at jeg ikke helt klarte å leve meg inn i det houellebecqske univers. For jeg tror ikke på det, samtidig som boka ble såvidt alvorstung at det var litt vanskelig å få øye på humoren og satiren - med mindre man tenker seg at denne er ramsvart. 

Houellebecq er etter mitt skjønn morsomst når han beskriver universitetsmiljøet før Muslimsk Brorskap kommer til makten. Mang en gang ble jeg sittende og humre. Underveis opplevde jeg historien som noe slapp og uengasjerende, før den igjen tok seg opp. Slutten på boka er dessuten så pass underfundig at en oppfølger virkelig hadde vært på sin plass! 

Min konklusjon er at dette absolutt er en bok det er viktig å få med seg. Houellebecq skriver godt og min interesse for å dypdykke litt mer i hans forfatterskap er vekket!

Utgitt i Frankrike: 2015
Originaltittel: Soumission
Utgitt i Norge: 2015
Forlag: Cappelen Damm
Oversatt: Tom Lotherington
Antall sider: 272
ISBN: 9788202487065
Boka har jeg mottatt fra forlaget

Michel Houellebecq (Foto: ukjent)

Andre omtaler av boka:
- Dagens Næringsliv v/Susanne Hedemann Hiorth - 31. juli 2015 - Frankrike 2022 - Litteratur blir neppe mer dagsaktuell enn Michel Houellebecqs roman «Underkastelse» dessverre ble 7. januar i år. Boken om et Frankrike i 2022 med uro i gatene og muslimsk regjering kom ut samme dag som attentatet mot Charlie Hebdo-redaksjonen. Da var Houellebecq selv på forsiden av satiremagasinet i anledning boken, karikert som spåmann.
- VG v/Sindre Hovdenakk - 3. august 2015 - Islamsk dystopi - Parallelt med den politiske utviklingen, skildrer Houellebecq gjennom sine karakterer, og særlig François, en gjennomgripende og nesten lammende ensomhet. Ofte døyver hovedpersonen dette ved hjelp av sex, gjerne kjøpt og betalt. Hans nære relasjoner gjør han lite for å ta vare på, og det er symptomatisk at han resignert noterer sin jødiske kjærestes flukt til Israel som en nærmest naturlig avslutning på forholdet.
Det politiske, religiøse og private løper til sist sammen i François’ uunngåelige akseptering av islams forføreriske underkastelse. Penger, polygami og prestisje viser seg å være en uimotståelig kombinasjon. En ny sjanse i et liv som har stoppet opp, og som bokens aller siste setning lyder: «Jeg ville ikke få noe å angre på».
- Vagant v/Cornelius Jakhelln - 12. mars 2015 - Underkastet - Michel Houellebecq stikker fingeren inn der det smerter mest. - Hvis det vanskelige adjektivet «houellebecqsk» skulle ha noen mening, måtte det gå i retning av en viss léthargie hos hovedpersonen, en desinteressert og litt passiv holdning i møte med omgivelsene. Man lever i den hvite, utdannede middelklassen i et Frankrike som blir stadig mer splittet; man ser på dekadansen i Paris og uroen i forstedene med en avstand, både oppgitt og forundret; man drikker vin, inntar måltider alene foran fjernsynet og kjøper sex; man lider i ensomheten og kjenner samtidig en melankolsk glede over tingenes tilstand, selv om denne aldri er uttalt. Selvmord er et tema.
- NRK v/Knut Hoem - 19.01.2015 - Bravo Houellebecq! - Houellebecq har lang trening i å fordele sine antipatier temmelig rettferdig utover sine romanfigurer. Den som leter etter realistiske utkast til den femte republikkens videre skjebne, leter forgjeves.
At et moderat muslimsk parti skulle konkurrere ut sosialistene i andre valgomgang i 2022 er ikke helt realistisk, det er forfatteren den første til å innrømme, men hvor ellers enn i litteraturen er det naturlig å leke med tanken?- Dagsavisen v/Mode Steinkjer - 5. januar 2015 - Politisk roman ryster Frankrike - Michel Houellebecq regnes blant de fremste samtidsforfatterne i Europa i dag, og er like omstridt og hatet som han er beundret. I helgen måtte han berolige sine landsmenn med at hans nye roman «Soumission» («underkastelse») ikke er rasistisk propaganda fra ytre høyre. Det har ikke dempet motstandere av Houellebecq, som de siste ukene har bidratt til en sjeldent krass debatt rundt en bok svært få ennå har lest, men som de fleste franskmenn har fått med seg handlingen i. Den høyreliberale forfatteren som tidligere er blitt beskyldt for kvinneforakt, agg mot muslimer, vestlig levesett og det politiske klimaet i Europa, skremmer nå både høyresiden i Frankrike og tilhengerne til den sittende presidenten François Hollande med boken som kommer på gaten onsdag fra forlaget Flammarion.
- Dagen v/Tarjei Gilje - 16. august 2015 - Når Frankrike blir islamisert - Spørsmålet blir så om hele boken skal forstås som satire, eller om det også er snev av alvor inne i bildet. Og det oppfatter jeg at det er. Selve grunnkonseptet, hvor muslimer kommer til makten i et tradisjonsrikt europeisk land ved hjelp av den politiske venstresiden, for å holde de radikale høyrekreftene unna, er ikke det mest utenkelige. Og det er heller ikke helt uten hjemmel i virkeligheten å lure på om europeernes religiøse fremmedgjøring har svekket evnen til å innse de kulturelle og politiske konsekvensene av å gi islam en større plass i samfunnslivet. Men hvilken islam er det vi eventuelt vil se utfolde seg i Europa om noen tiår? Det vet ingen av oss.
- Aftenposten v/Erika Fatland - 14. februar 2015 - Houellebecqs siste roman er mye mer enn en satire over islam - Temaet underkastelse går som en rød tråd gjennom boken: Politikerne underkaster seg pragmatismen, universitetene underkaster seg religionen, kvinnene underkaster seg mennene og hovedpersonen underkaster seg omstendighetene. Som alle virkelig gode romaner, lar Underkastelse seg vanskelig plassere i bås. Bak satiren og det urealistiske bakteppet ligger et større eksistensielt alvor enn det som lar seg sammenfatte med uttrykket islamkritikk: Hva utgjør summen av et liv? Hvor er Europa på vei? Hva er litteraturvitenskapens – og, enda mer prekært, litteraturens – mening?
- Dagbladet v/Inger Bentzrud - 6. januar 2015 - Skremmer´n på fransk - Michel Houellebecq banner i kjerka igjen. Men ikke i moskeen denne gangen. - I «Soumission» («Underkastelse») beskriver han et Frankrike preget av frykt og jevnlige voldsepisoder. Både media og politikere tildekker virkeligheten. Slik ryddes veien for landets første muslimske regjering, ledet av Mohammed Ben Abbes. Umiddelbart gjenoppstår et samfunn der kvinnene slutter å bruke vestlige klær, tilslører seg og forsvinner ut av arbeidslivet. Dermed synker arbeidsledigheten blant menn. Sorbonne-universitetet blir omdømt til Paris-Sorbonne Islamske Universitet. Ikke-muslimske professorer får valget mellom å konvertere til islam eller få sparken.
- Tine sin blogg - 15. august 2015 - Romanen blir markedsført som en dystopi fordi den er satt litt frem i tid. De dystopiene jeg har lest til nå har hatt en mye mer destruert verden som bakteppe, så dette her ble nesten litt "pinglete", for en dystopi. Samtidig synes jeg forfatteren med litt vel mye forsiktighet, deler sine meninger. Slutten er nærmest positiv, og med et tydelig håp for fremtiden, i alle fall for Francois personlig. Boken fikk meg til å tenke, og det er nesten så jeg kunne ønske meg en oppfølger....