"Room" (Regissør: Lenny Abrahamson)

Om livet etter fangenskap - nominert til fire Oscars

"Room" er basert på Emma Donoghue´s roman med samme navn. Romanen var en av finalistene i Man Booker Prize i 2010, og den ble også en bestselger. 

Regissør Lenny Abrahamson (f. 1966) er irsk, og han har et lite knippe av filmer bak seg fra årene 2004 og frem til i dag. Jeg har ikke sett noen av dem, men etter å ha lest meg litt opp på ham på Wikipedia, skjønner jeg at det kan være vel verdt å gjøre noe med akkurat dét. Abrahamson har nemlig mottatt en del priser for filmene sine (riktignok flest fra Irland, hjemlandet hans), og de er spredt utover fire av de i alt fem filmene han har regissert. Det tyder etter mitt skjønn på at det er noe med hans filmer. 

Vi har vel alle i oss en viss undring for hva som faktisk får noen til å ville sperre inne et annen menneske i årevis, med formål å utnytte vedkommende seksuelt. Jeg har ikke lest så mange bøker om temaet, men det er nærliggende å tenke på Natascha Kampusch´ historie i boka "3096" (linken peker til min bokomtale). Historier som dette er likevel ikke helt sjeldne. At vedkommende, som uten å overdrive alltid er en mann, ikke ville ha fått tak i en kjæreste på annet vis, skjønner vi. Desto mer interessant er det å få vite hva som får fangen/offeret til å holde ut i år etter år, uten å bli fullstendig gal. "Room" inneholder en slik historie. 

"Room" hadde Norgespremiere 19. februar, og filmen er nominert til fire Oscar-priser. Den er nominert i kategorien beste film, beste kvinnelige hovedrolle (Brie Larson), beste regi og beste manus. 

Kvinnen Joy har vært holdt i fangenskap i syv år, helt fra hun ble fanget som 17-åring. I alle disse årene har hun vært innesperret i en bunkers, som etter hvert har fått navnet Room. Hun har i løpet av fangenskapet fått sønnen Jack, som nå er fem år. Ved hjelp av iherdig innsats sørger hun for at kroppene deres holdes i form, selv om arealet de bor på er knøttlite. Her er det et lite te-kjøkken, to senger, et badekar og en vask. Hun leser for ham, lærer ham å lese og sørger i det hele tatt for at hans mentale utvikling stimuleres. Dette gir også henne mening, selv om hele situasjonen er både håpløs og svært begrensende for livsutfoldelsen. 

Hva kan man egentlig finne på, når man mangler det aller mest nødvendige?

Så og si hver natt får hun besøk av fangevokteren Old Nick. Fordi døra ut til den frie verden er beskyttet med kodelås, nytter det ikke å drepe ham mens han sover. De vil like fullt være innesperret ... Joy har tidligere forsøkt å slå ham i hodet med en hard gjenstand idet han kom inn, men han overmannet henne likevel umiddelbart. 

For å overleve i alle disse årene har Joy laget en slags fantasiverden for sønnen. Det er Room som er den virkelige verden, mens alt der ute i "The World" er på liksom. Siden Jack ikke vet om noe annet liv, aksepterer han dette. 

Etter hvert har Joy merket at tilgangen til nødvendighetsartikler fra Old Nick har skrumpet inn. Og en dag kommer sannheten frem. Han har allerede vært arbeidsledig en stund, og det er så vidt det går rundt. Den nøden de har merket på varetilgangen kommer med andre ord ikke til å bli bedre. 

Den eneste forbindelsen med omverdenen, er et
vindu i take.

Etter et basketak med Old Nick, der han nesten tar livet av Joy, skrur han av elektrisiteten i bunkersen. Joy og Jack fryser. Plutselig får Joy en idé; dersom hun kan få Old Nick til å tro at Jack er alvorlig syk, må han ta ham med til legen. Dette kan være en utvei, for da kan Jack rope om hjelp. Men Old Nick går ikke på dette ... 

Så pønsker Joy ut en ny plan. Jack skal late som om han er død, og hun skal pakke ham inn i gulvteppet deres. De øver på dette gang på gang, helt til Jack klarer å unngå å få panikk der han befinner seg, rullet inn i teppet. 

Jack går på dette, og han tar med seg det han tror er liket av gutten, og slenger det innrullede teppet med ham inni på lasteplanet i hans røde pickup. Etter noen kvartaler klarer Jack å hoppe av lasteplanet, og det er så vidt han unngår at Old Nick drar ham tilbake til bilen. Takket være en snarrådig hundeeier på tur, kommer han fri. Men stemmen hans er nesten bare i stand til å hviske, så det tar litt tid før han klarer å gjøre seg forstått. Jeg røper ingen store hemmeligheter ved filmen ved å si at også moren slipper fri og at Old Nick blir tatt, siden dette er en del av selve introen til filmen. 

Ikke lett å skulle leve et vanlig liv etter alle årene i Room ... 

Resten av filmen handler om hvordan det er å bli fri fra et syv år langt fangenskap. Det er nemlig ikke bare-bare, skal det vise seg ... At foreldrene hennes i mellomtiden er blitt skilt, er en ting. Men oppi det hele er media verst. Og igjen gikk tankene mine tilbake til Natascha Kampusch og hennes opplevelse av media og hvordan hun fikk opinionen mot seg, og nærmest ble beskyldt for å ha villet det selv ... Ekstra sårt er det når Jack faktisk lengter tilbake til Room, for da var moren alltid i nærheten ...

Jacks undring overfor omverdenen - The World - bærer filmen.

Jeg er av den oppfatning at dette er den svakeste filmen blant de Oscar-nominerte i klassen beste film. Så vet jeg selvsagt at den vil trykke på mange følelsesladede knapper. For det er mange lag i denne filmen, som det er mulig å relatere seg til. Et lag er morsrollen, slik den utspiller seg mellom Joy og Jack (burde hun sendt ham i frihet tidligere?). Et annet lag er det seksuelle misbruket som finner sted (som berører noe av det mest eksistensielle i et menneskes liv). Et tredje lag er forholdet mellom dem som mistet en datter og hun som har holdt ut i alle disse årene (hvem hadde det verst?). Et fjerde lag er forholdet til Jack, som faktisk er sønnen til voldtektsmannen (og som Joys far ikke klarer å se forbi). Og et femte lag er forholdet til omverdenen og media (her fremvist med et hårreisende TV-intervju, som dessverre ikke er unikt ...). Regissøren treffer mange strenger hos oss, og det er mulig at dette i seg selv vil gjøre at filmen likevel når høyere opp enn hva jeg tror. Det er også mulig at Lenny Abrahamson vil kunne ha en sjanse i klassen beste regi, fordi det alltid er ekstra utfordrende å lage et slags kammerspill. At innspillingen foregår stort sett i ett rom, gjør at man ikke får så mye annet å spille på, og det begrenser virkemidlene. Desto mer kreativt og spennende når man faktisk får det til!

Brie Larson spiller Joy godt, og det samme gjør også Jacob Tremblay i rollen som Jack. Aller best er Jacob når han er stemmen i bakgrunnen. Dette gir oss et godt inntrykk av hvordan han tenker, spesielt etter at han og moren er ute av fangenskapet. Dette blir for øvrig en påminnelse om at man kanskje burde ha lest boka aller først, fordi vi her garantert ville ha fått med oss mer av hans tanker, som i filmen er mye av det bærende elementet. Kanskje hadde det også gjort seg dersom tiden i fangenskap hadde vært kortet noe ned, mens tiden utenfor fangenskap hadde vært tilsvarende lenger. For det var faktisk den siste delen av filmen som var mest interessant, skjønt det som skjedde da selvsagt henger nøye sammen med det som var forut. 

Jeg har ingen problemer med å anbefale denne filmen, som jeg er overbevist om kommer til å gjøre inntrykk på dem som ser den. Noen vil nok karakterisere denne filmen som en damefilm og muligens også en tåreperse, og jeg er tilbøyelig til å tenke det samme ... 

(Fasit etter Oscar-utdelingen: en Oscar til Brie Larson i kategorien beste kvinnelige hovedrolle.)

Innspilt: 2015
Originaltittel: Room 
Nasjonalitet: Canada, Irland, Storbritannia
Sjanger: Drama 
Skuespillere: Brie Larson (Joy "Ma" Newsome), Jacob Tremblay (Jack Newsome), Joan Allen (Nancy Newsome), William H. Macy (Robert Newsome), Sean Bridgers (Old Nick), Tom McCamus (Leo) m.fl.
Spilletid: 117 min.

"Brooklyn" (Regissør: John Crowley)

Feelgood-film med tre Oscar-nominasjoner

Filmen "Brooklyn" er basert på Colm Tóibins roman med samme navn. Jeg leste boka for noen år siden, og har også omtalt den her på bloggen, men var ikke overvettes begeistret for den. Noe av det jeg ble mest skuffet over var at boka ble omtalt som et mesterverk, og dette skapte svært høye forventninger hos meg. Fallhøyden ble derfor stor. I alle fall - dette har ikke fått meg fra å ønske å se filmversjonen. Det er den engelske forfatteren Nick Hornby som har laget manus til filmen. 

Irske John Crowley (f. 1969) er først og fremst teatermann, men har siden han debuterte som filmregissør i 2000 laget i alt åtte filmer. Jeg har ikke sett noen av dem, men en rask sjekk på Wikipedia viser at det kan være interessant å se nærmere på noen av hans tidligere filmer. 

"Brooklyn" er nominert til tre Oscars; i klassen beste film, beste kvinnelige hovedrolle (Saoirse Ronan) og beste manus (adapted Screenplay). For å være helt ærlig tror jeg ikke filmen vinner noen av prisene. Dette sier jeg selv om jeg ble så rørt underveis at jeg hadde store problemer med å holde tårene tilbake. Og jeg kan røpe såpass at dette ikke var noen film for mannen min (og antakelig heller ikke for menn flest?), men vi anså det som en fin Valentine-gave at han i det hele tatt ble med på kino i utgangspunktet. 

Dette er for øvrig den fjerde filmen jeg omtaler, som er nominert til Oscar i klassen beste film (de andre er "The Big Short", "Bridge of Spies" og "The Revenant"), og det er den sjette filmen jeg har sett som er blant de nominerte på Oscar-kortlisten i år (de to siste er "45 Years" og "The Danish Girl".) (Samtlige linker peker på mine filmanmeldelser av aktuelle filmer.)

Året er 1952 og vi befinner oss i en liten by i Irland. Eilis jobber hos Miss Kelly, som er hatet på stedet. Fordi hun er innehaver av en butikk, må folk forholde seg til henne likevel, selv om de må tåle mange ydmykelser foran de andre kundene. Det er ikke mange jobber å få, og Eilis biter tennene sammen og holder ut. Lønnen er elendig, og hadde det ikke vært for at hennes eldre søster Rose tjener betydelig mer som bokholderske, ville den lille familien på tre (som består av søstrene og deres mor, som er enke) neppe ha klart seg særlig godt. 

Eilis går ut med venninne på lørdagskveldene, men fordi hun aldri har penger til å pynte seg eller sminke seg, ser hun ut som en grå mus. Ingen av de lokale guttene viser henne noen interesse, og hun forblir stort sett veggpryd.

Rose innser at det er hennes lodd i livet å bli hjemme for å ta seg av moren. Hun ønsker imidlertid at Eilis skal få en bedre fremtid, og via noen golfvenner kommer hun i kontakt med Fader Flood i Brooklyn. Dette sikrer Eilis en billett til Amerika, og utsiktene til en lysere fremtid er plutselig til stede. Da hun forteller Miss Kelly at hun skal reise til Amerika, mister hun jobben sin umiddelbart. 

På båten til New York treffer hun en annen bereist kvinne, som bare har vært hjemme i Irland på besøk. Takket være henne får hun mange råd som kommer godt med da hun skal gjennom immigrasjons-kontrollen på Ellis Island. Dersom man ser blek og forkommen ut og i tillegg hoster, havner man nemlig i karantene før man vet ordet av det. 

Eilis ankommer Brooklyn, bydelen i New York der de fleste nyankomne bor. Her er det en stor koloni av irer som har emigrert fra Irland. Hun bor sammen med flere andre unge jenter hos Madge Kehoe. Scenene fra middagsbordet er riktig fornøyelige (men dog klisjéfylte), og selv om Kehoe er streng, lærer hun de unge jentene etikette og manerer. 

Eilis sammen med jentene hun bor sammen med hos Madge Kelly. Her lærer 
hun å spise spaghetti uten å grise - før hun skal hjem på middag til Tonys foreldre.

Eilis får jobb i en staselig butikk, hvor det selges luksusvarer som ingen av dem som jobber der har råd til selv. I begynnelsen er hun klumsete og klønete overfor kundene, men hun lærer raskt. Fader Flood tilbyr henne å dekke utgiftene til et kveldskurs i bokføring, slik at hun kan komme seg videre i livet, og Eilis fullfører med glans. Underveis møter hun italieneren Tony, som hun forelsker seg i. Det hjelper mot hjemlengselen, som i perioder gjør henne deprimert. 

Tony viser Eilis tomta som han og brødrene har kjøpt på Long Island. Her planlegger
de å sette opp fem hus, slik at de kan selge to med fortjeneste. Siden de er håndverkere 
alle tre, er de selvforsynt.

Så dør søsteren Rose, og Eilis føler at hun må reise hjem for å se etter moren, som nå er mutters alene her i verden. Tony fortviler, fordi han ikke vil miste henne. Han overtaler henne til å gifte seg med ham før hun reiser - som en ekstra garanti for at hun skal komme tilbake ... De gifter seg enkelt og i all hemmelighet. 

Eilis reiser til Irland, og vi skjønner fort at moren har arrangert alt ned til minste detalj for å få henne til bli. Til og med en mulig ekteskaps-kandidat er ordnet, for nå er Jim Farrell singel og han skal overta familiens flotte hus. Han er i det hele tatt det scoopet for den heldige kvinnen han måtte velge. Plutselig opplever Eilis at hun er attraktiv og omsvermet. Ja, hun tilbys til og med en jobb som bokholderske. Og har ikke Jim blitt utrolig kjekk siden hun forlot Irland første gang? Så spørs det om moren og de andre lykkes i å holde henne igjen ... Imens hoper brevene fra Tony seg opp i en skuff på rommet hennes ... uåpnet ... Hva velger hun?

Eilis hadde helt glemt hvor vakkert Irland er ... Her er hun sammen med et vennepar 
som snart skal gifte seg - og Jim, som alle håper at hun skal falle for.

"Brooklyn" er en nydelig og rørende film med flere lag. En ting er historien om hvorfor mange unge forlot hjemmene sine for å finne en bedre fremtid i Amerika. En annen ting er småbylivet, der det meste kan synes idyllisk på overflaten, mens misunnelsen syder rett under ... Janteloven om at  Hdu skal ikke tro du er noe, er på ingen måte et særnorsk fenomen, dersom noen skulle tro det. 

Saoirse Ronan gjør en flott rolletolkning av ungjenta Eilis, men noen karakterrolle er dette ikke. Hun spiller seg riktignok gjennom alle fasene fra en sjenert, landsens jente til en verdensvant kvinne, og dette gjør hun med stil. Likevel må jeg innrømme at jeg er noe forundret over at hun i det hele tatt er nominert i klassen beste kvinnelige skuespiller. Kan det skyldes at mange av årets filmer stort sett har mannlige hovedrollekarakterer, mens kvinnene stort sett må ta til takke med biroller? 

Ellers opplevde jeg mange av scenene i filmen som vel klisjéfylte. Som scenen der Eilis er invitert hjem til Tonys familie, som scenene i butikken hvor Eilis jobber, som scenene med moren der hun bruker maksimalt med hersketeknikker for å gi datteren dårlig samvittighet når hun vurderer om hun skal innta søsterens plass eller gjenoppta livet sitt i Amerika. Jada, jeg holdt på å begynne å grine mange ganger og jeg ble virkelig veldig rørt. Likevel kommer jeg ikke forbi at jeg opplevde mange svakheter ved filmen. Det tok for eksempel alt for lang tid før selve plottet kom, og frem til da var vi vitne til en strøm av feelgood-scener uten noen bærende elementer av konflikt (dvs. plot). Tåreperse er vel ordet jeg sitter igjen med helt til slutt. Når det er sagt tror jeg at denne filmen vil bli elsket av mange. Den har også fått mange terningkast fem i norsk presse (mens Aftenposten har gitt den terningkast fire, som jeg slutter meg til). 

Min hovedkonklusjon er at dersom du synes det er deilig å bli underholdt av en kjærlighetsfilm, som også inneholder noen flere lag, er denne filmen blant de bedre du kan velge. Filmscenene er som sagt nydelige - det står ikke på dét - og det er jo også litt befriende å se en film som får en til å grine litt underveis. Kanskje du skal se den sammen med venninnene dine, og la mannen/kjæresten din få slippe?

Filmen hadde Norges-premiere 12. februar, og releasedato for DVD´en er en eller annen gang i 2016.

(Fasit etter Oscar-utdelingen: filmen vant ingen Oscar.)

Innspilt: 2015
Originaltittel: Brooklyn
Nasjonalitet: Irland, Storbritannia og Canada
Sjanger: Drama/Romantikk
Skuespillere: Saoirse Ronan (Eilis Lacey), Samantha Munro (Dorothy), Emory Cohen (Anthony "Tony" Fiorello), Domhnall Gleeson (Jim Farrell), Jim Broadbent (Father Flood), Julie Walters (Madge Kehoe), Bríd Brennan (Miss Kelly), Jane Brennan (Mrs. Lacey), Fiona Glascott (Rose Lacey), Jessica Paré (Miss Fortini) m.fl.
Spilletid: 112 min.

"Ondine" (Regissør: Neil Jordan)

Litt for banalt etter min smak


Innspilt: 2009
Originaltittel: Ondine
Nasjonalitet: Irland, USA
Genre: Drama
Skuespillere: Colin Farrell (Syracuse), Alicja Bachleda (Ondine), Alison Barry, Tony Curran, Emil Hostina, Dervla Kirwan, Stephen Rea
Spilletid: 103 min.

Den tørrlagte alkoholikeren og fiskeren Syracuse - i lokalmiljøet kalt Sircus - er ute på fiske da han plutselig finner en kvinne i trålen. Først tror han at det er et lik, men så viser det seg at hun lever. Kvinnen, som kaller seg Ondine, er åpenbart på flukt fra noen, for hun er livredd for å bli sett av andre.

Syracuse tar henne med til sitt beskjedne lille hus, og finner frem klær etter sin avdøde mor. Mens kvinnen oppholder seg i huset hans, drar han av gårde for å bringe sin nyresyke datter Annie til dialyse. Hun ber faren fortelle et eventyr, og så forteller han en historie om en fisker som får en kvinne i trålen sin. Datteren dikter videre på historien, og mener at kvinnen må være en magisk skapning fra havet, som bringer lykke og kjærlighet inn i livet deres.

Annie lever sammen med sin alkoholiserte mor, men på tross av kjipe oppvekstvilkår, er hun en fremmelig og verbalt sterk ung "dame". Da hun ved et slumpetreff treffer Ondine ute ved farens hus, er hun fullt ut i stand til å konversere med henne, sin unge alder til tross ...

Samtidig som det blir mer og mer tydelig at Ondine flykter fra noe, oppstår det følelser mellom Syracuse og henne. Hun bringer ham også lykke når hun innimellom er med Syracuse ut på fiske. Men Syracuse er mer vant til å takle motgang og sorg enn lykke, og innbilder seg at det er farlig å nyte en lykke som like fort kan bli revet bort fra ham ... Og hvem er hun egentlig - denne Ondine? Hvor kommer hun fra, og hvorfor havnet hun egentlig i Syracuse´ trål?

Denne filmen viste seg å være temmelig annerledes enn hva jeg forventet. Tidligere har jeg sett Colin Farrell i mange flotte filmer, og jeg gikk ut fra at siden han var med, dreide det seg om en kvalitetsfilm. Dersom jeg på forhånd hadde visst hvilken type film dette var, ville jeg nok i mylderet av mye glitrende film, ha valgt den bort. Når det er sagt var filmen absolutt søt ... og nokså banal. Alle filmvalg kan jo ikke være like treffende, og sånn sett kan man si at denne ikke var noen fulltreffer. Det er historien som ikke holder. Fordi det hele finner sted i et bitte lite kystsamfunn i Irland, var det mye produsentene av filmen kunne ha spilt på. I stedet ble det hele temmelig overfladisk og uinteressant. Jeg synes filmen fortjener terningkast tre. 

Syracuse og datteren Annie

En magisk skapning fra havet eller rett og slett en ulykkelig kvinne på flukt?

Ondine og Syracuse

"Min venstre fot" (Regissør: Jim Sheridan) - 1989

En sterk film om CP-rammede Christy Brown, som i barneårene ble tatt for å være en idiot uten et indre sjelsliv av betydning. Etter hvert går det opp for hans fattige familie at han ikke bare er mentalt adekvat, men meget begavet. Etter dette får han stimuli og opplæring, og han ender opp som en meget talentfull maler og forfatter. Malingen og skrivingen gjøres med hans venstre fot. Men Christy vil ha mer ut av livet - han vil også ha kjærlighet, ikke bare platonisk kjærlighet ...

"Breakfast on Pluto" (Regissør: Neil Jordan) - 2005

Patrick Bradens liv starter med tragediens skjær over seg. Som nyfødt blir han plassert i en kurv utenfor kirken. Ingen vet øyensynlig hvem hans foreldre er, og han vokser opp i en fosterfamilie.

Nokså snart viser det seg at Patrick ikke er helt som andre barn. Han elsker å kle seg i kvinneklær og sminke seg, noe som ikke faller i god jord i det katolske Irland på 60-tallet.

Da forholdet mellom Patrick og fosterfamilien tilspisser seg, flykter han hjemmefra og reiser til London for å finne sin mor, som han nå kan knytte et navn til. Han er på ingen måte i stand til å ta vare på seg selv, og blir et lett offer i mange situasjoner.

Bakteppet i filmen er det tilspissede forholdet mellom irene og engelskmennene, og da særlig IRAs motstandsbevegelse og protester mot okkupasjonen gjennom gjentatte bombeaksjoner.

Filmen er spesiell og absolutt av den smale typen. Enten elsker man filmen, eller så hater man den. Selv ble jeg veldig fascinert av Cillian Murphys glitrende skuespillertalent i denne utvilsomt krevende rollen som transvestitt.

"Hunger" (Regissør: Steve McQueen) - 2008

Drama fra virkeligheten om IRAs kamp mot England

I denne filmen beskrives en del av Englands historie som jeg vil anta at dette landet ikke er spesielt stolt av i dag.

IRA-medlemmet Bobby Sands havnet i fengsel nærmest ved en uheldig tilfeldighet tidlig på 80-tallet. Forholdene i fengselet beskrives nærmest som umenneskelig, og fientligheten mellom engelskmenn og irer var intenst. I media tordnet jernkvinnen Tatcher mot det hun mente var renspikket ondskap og terrorisme. Fra irenes side så det hele svært så annerledes ut. Ikke bare hadde England stjålet landet deres, men selv ble de utsatt for diskriminering, forhåndsdømming m.m. Havnet en ung irsk gutt først i politiets klør, fant politiet alltids noe på ham som gjorde at han kunne bures inne. Inne i fengselet florerte vilkårlig vold fra voktere og politimenn.

Sands og hans innsatte landsmenn mente at de var politiske fanger, uten å vinne gehør hos britiske myndigheter. I protest bestemte mange av fangene seg for å sultestreike. I filmen følger vi Sands siste dager som sultestreikende fange.

Filmen er vanvittig sterk! Og virkemidlene er nesten utelukkende visuelle, for knapt en replikk blir uttalt i store deler av filmen. Det gjør historien brutal. At den faktisk er fra virkeligheten, fra en nær fortid i et naboland som regner seg som meget sivilisert ... det gjorde selvsagt ekstra inntrykk. Dette er en viktig film som jeg virkelig anbefaler flere å se!

Innspilt: 2008

Originaltittel: Hunger
Nasjonalitet: Storbritannia, Irland
Genre: Drama
Skuespillere: Michael Fassbender (Bobby Sands), Liam Cunningham, Stuart Graham, Brian Milligan, Liam Campell
Spilletid: 91 min.

"Engelen på det sjuende trinn" (Regissør: Alan Parker)

Innspilt: 1999
Skuespillere: Emily Watson, Robert Carlyle
Spilletid: 140 min.

I åpningsscenen befinner familien McCourt seg i USA i 1934, mens depresjonen er på sitt verste. De har kommet dit for å komme bort fra fattigdommen i Irland, men opplever at det ikke er bedre i det forgjettede landet Amerika. Angela og Malachy (spilt av Emily Watson og Robert Carlyle) har en stor og voksende barneflokk, og nøden er påtrengende.

Fordi Malachy drikker opp alle pengene og aldri klarer å holde på en jobb - i den grad han i det hele tatt er i stand til å skaffe seg en jobb i et land med en vanvittig høy arbeidsledighet - synker familien mer og mer ned i søla. Til slutt er det ingen annen råd enn å vende tilbake til Irland. Ikke at ting er bedre der, men der har de i alle fall slektninger som kan hjelpe dem når nøden er størst.

I Limerick i Irland er det virkelig ikke jobber å oppdrive. Og trygden betales kun ut til familieoverhodet, dvs. mannen. Men med en gang Malachy har mottatt trygden, forsvinner han inn i en bar og drikker opp alle pengene. Først døde den lille datteren Margareth, deretter tvillingene - og det er fattigdommen, mangelen på mat, medisiner og varme og ikke minst fuktigheten pga. det evigvarende regnet, samt at faren drikker opp det lille de har, som er årsaken til at barneflokken halveres før de får områdd seg.

Mot alle odds vokser Frank og broren Malachy opp. Gjennom barndommen er de vitne til og offer for trakassering, mobbing og plaging av de dårligstilte i samfunnet. Frank forbanner seg på at han vil bort fra elendet. Han vil til USA! Så snart han er stor nok til å ta seg en jobb, begynner han å spare penger.

Filmen er basert på boka med samme navn, skrevet av forfatteren Frank McCourt. Dette er første del av hans selvbiografi om sin fattige, irske oppvekst. Skuespillerne er glitrende, og kulissene i det evig fuktige Irland likeså. Historien er hjerteskjærende uten noen gang å bli banal. Den er bare rå! Og sann!