Katherine Boo: "Bak den vakre fasaden"

Rystende dokumentar fra Mumbais slum

Katherine Boo (f. 1964) har som journalist dekket temaet fattigdom og nød i alle år (fortrinnsvis i USA), kan jeg lese på bokas smussomslag. "Bak den vakre fasaden" er hennes første bok - en bok som først og fremst er dokumentarisk, men som er skrevet som den reneste thriller. I forfatterens etterord fra side 289 og utover i boka forteller hun om sitt prosjekt, der hun fulgte livet i slumbyen Annawadi i Mumbai gjennom noen år. Metodene hun benyttet er  så omstendlige og grundige at man som leser skjønner at nærmere sannheten om livet i slummen i India kommer man ikke - sett gjennom vestlige øyne.

India har en av verdens sterkest voksende økonomier. Bare Kina ligger foran. Tittelen på boka - "Bak den vakre fasaden" - henspeiler så treffende til hva som skjuler seg bak dette.

"Jeg fikk snart nok av sterke bilder av indisk elendighet: radmagre barn med fluer i øynene og andre symboler på uverdighet som man ikke kan unngå å se straks man beveger seg inn i et slumområde. For meg - og, vil jeg påstå, for foreldrene til de fleste fattige barn uansett hvor i verden - er den viktigste problemstillingen noe det tar lenger tid å få øye på. Hvor finnes mulighetene i dette samfunnet? Hvem sine evner blir skuslet bort? Hvordan skal det radmagre barnet kunne vokse opp og bli mindre fattig enn det er?" (side 289)

Vi introduseres i første rekke for 16 åringen Abdul og hans muslimske familie. Ved hjelp av dyktighet og kløkt har familien klart å komme seg til noe rikdom (sammenlignet med de andre slumbeboerne) ved hjelp av søppel. Dette gir dem muligheten til å utbedre skuret de bor i, slik at de står noe sterkere rustet før den neste monsuntiden med alt sitt regn, som tidligere har fravristet dem absolutt alt de eier og har. Og om man trodde at fattigdommen binder folk sammen i et slumområde - vel, da tar man feil. For her er det misunnelsen som rår, og den sterkestes rett som gjelder. I et land hvor majoriteten er hinduer, innebærer det å være muslim dessuten alltid en fare. Det er rett og slett ekstra provoserende at man klarer seg noe bedre enn gjennomsnittet dersom man i tillegg er muslim. Dette får Abduls familie merke på kroppen. Ja, det skal til slutt føre til deres fall  ...

I tillegg til at vi får innblikk i de ulike mekanismene i søppelindustrien som barna i slummen jobber for, beskrives skitten, all uverdigheten, alle farene ved å håndtere søppel, alle rottene ...

"Riktignok var det bare seks av slummens 3000 beboere som hadde fast jobb. (Resten var en del av den uformelle, uorganiserte økonomien, i likhet med 85 prosent av den indiske arbeidsstyrken for øvrig.) Det er også riktig at et fåtall slumboere fanget rotter og frosker og grillet dem til middag. Noen spiste gress fra bredden av kloakksjøen. Og disse individene, de stakkars sjelene, sørget på den måten for et ikke ubetydelig tilskudd til sine naboer. De ga slumboerne som ikke grillet rotter og spiste ugress, som Abdul, en fornemmelse av at det var mulig å komme seg opp og frem." (side 30)

Ungene i slummen får byller, utslett, sår som ikke vil gro - alt som følge av den farlige søppelhåndteringen og de uverdige forholdene for øvrig. Og jo mer søppel Abdul klarer å ta i mot fra de andre søppelsankerne, jo mer rotter kommer. Og rottene biter. Abdul er en kløpper på sortering, og han selger det sorterte søppelet videre til andre oppkjøpere. Slik blir det noen småmynter her og noen småmynter der. Familien hans slipper å sulte, og de har en drøm om en gang å kjøpe seg land slik at de kan komme seg bort fra slummen. De holder seg unna bråk og uro, men har ikke tatt høyde for misunnelsen og indrejustisen i slummen. Den nærmeste naboen - "den enbente" Fatima - holder nemlig øye med dem, og den dagen hun tenner på seg selv og beskylder Abdul og faren for å ha tent på, er helvete løs.

Vi møter også Asha, kvinnen som drømmer om å bli slummens dronning. Hun engasjerer seg politisk og vet å ta seg betalt når noen trenger hjelp. Slik klarer hun å gi datteren utdannelse. Korrupsjon er et utbredt problem, og den som enten nekter å betale eller ikke har noe å betale med, er før man vet ordet av det i de dypeste eksistensielle problemer.

Historiene vi får høre om i "Bak den vakre fasaden", fra slumbyen Annawadi som ligger side om side med Mumbais flyplass og luksushoteller, er så rystende at det gjør vondt å lese. Det handler om små helter i et nådeløst samfunn, der man aldri gir opp å drømme om noe bedre, men hvor janteloven neppe kunne hatt bedre vekstvilkår. Ingen får lov til å tro at de har noe mer rett til et annet liv enn andre, og dersom noen likevel er freidige nok til det, innhentes man av de andre som sørger for at man rykker nedover i hierarkiet og må starte helt fra bunnen av.

Katherine Boo har oppnådd at hennes bok ble kåret til en av 2012s beste bøker av en rekke amerikanske aviser - bl.a. The New York Times. Hun er dessuten blitt belønnet med en The National Book Award i 2012.

Når jeg ender med å gi denne boka terningkast fem (et sterkt sådan), er jeg av den oppfatning at det ikke bare er min egen leseopplevelse jeg bedømmer, men bokas litterære kvaliteter. For i tillegg til å inneholde sterke historier jeg mener er fortalt på en nokså rett-frem-måte uten bruk av tåreperseteknikker, er boka godt skrevet. Meget godt skrevet! Katherine Boo skriver om forhold som for så vidt er berørt i både filmer og bøker i den senere tid, men hun gjør det på en oppsiktvekkende måte som får leseren til virkelig å våkne opp, kjenne seg berørt - uten at man noen sinne kan legge opplevelsen og sine nyervervede kunnskaper til side. Det mest opprørende ved hele boka er hennes beskrivelse av politikere som spiller på slummens mennesker for å vinne velgere, men som ender med å underslå alt som tilføres av midler for å gi slumboerne et bedre liv. Som retten til rent vann, retten til helt basal skolegang, retten til en bedre hygiene og et verdigere liv ... Jeg er helt rystet inn i margen etter å ha lest "Bak den vakre fasaden"!

Utgitt: 2012
Originaltittel: Behind the Beautiful Forevers: Life, Death and Hope in a Mumbai Undercity
Utgitt på norsk: 2012
Oversatt: Gunnar Nyquist
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 299

Katherine Boo

Trude Lorentzen: "Mysteriet mamma"

Om å miste en mor

Trude Lorentzen (f. 1974) er reporter i Dagbladets Magasinet, og hun mottok i 2012 Den store journalistprisen. Dette er en pris som regnes som en av de fremste utmerkelsene for god journalistikk, kan jeg lese på Wikipedia.  

Nå er Trude Lorentzen klar med en rykende fersk bok om forholdet til sin mor. En mor som etter et drøyt år med dype depresjoner valgte å ta sitt eget liv. Trude var den gangen bare 15 år - med andre ord i en alder der hun skulle hatt mer enn nok med å vokse opp og håndtere vanlige tenåringsutfordringer ... 

Innledningsvis i boka får vi vite at Trudes mamma kastet seg ut fra et vindu eller en slags avsats i sjuende etasje på sykehuset der hun var innlagt for akutt depresjon og angst. I alle år har Trude trøstet seg med at hun ikke traff asfalt - "bare" gress. 

Foreldrene skilte lag da Trude var tre-fire år gammel, og siden hadde hun bodd hos mammaen sin - en mamma hun beundret av hele sitt hjerte. Det var ikke den ting hennes mamma ikke kunne fikse. I periferien levde faren, han som forlot dem på grunn av en annen kvinne og som i grunnen ikke var helt kompetent eller fullverdig som forelder i denne fasen av hennes oppvekst. Senere skulle han bli klippen i hennes liv - han som reddet henne med en rørende omsorg, og som aldri kritiserte at hun ikke maktet å gå gjennom tingene moren etterlot, men stablet dem i kasser på farens loft. Disse eskene som hun først nå har klart å gå gjennom, som en del av en prosess for å prøve å forstå hva som egentlig skjedde den gangen for mer enn 20 år siden. 

"Foreldre behøver ikke være døde for å fremstå som mysterier. Samme hvor tett vi lever, fins det mellomrom mellom mennesker. Kanskje er det våre nærmeste vi strever med å forstå. Hvem er disse kvinnene og mennene som formet oss? Hva gjorde de etter leggetid, alle kveldene mens vi sov, hva snakket de om, hva bekymret de seg for, hvilke hemmeligheter bar de på? Eksisterte de i det hele tatt etter Dagsrevyen?" (side 15)

Aller mest grubler Trude på om sykdommen virkelig kom ut helt av det blå, eller om det var tegn der på forhånd om at galskapen på en måte var i anmarsj. Moren hennes som virkelig fikk til alt, som alltid tenkte på alle eventualiteter, som alltid var beredt ... Og så skulle et ustemt piano på en skoleavslutning få det hele til å tippe fullstendig over? Var det virkelig "så enkelt?" Og er det mulig å finne en slags sannhet i forhold til det som skjedde nå - tyve år etter?

Trude blar i morens minnebok, hun oppsøker morens gamle venninner, hun snakker med leger, psykologer og psykiatere - alt for å finne noen svar. Noen av fagfolkene hun er i kontakt med tror at moren kan ha vært bipolar eller manisk-depressiv. Andre mener at hennes borgerlige oppvekst har gjort noe med hennes evne til å håndtere vanskelige følelser i lengden ... Hun oppdager også den rørende historien om moren som tok sjansen på å bli arveløs heller enn å miste kjæresten sin - hennes politisk radikale far ... Som likevel forlot henne etter få år ... 

"Mysteriet mamma" handler også om å være tenåring og ha en psykisk syk mor eller en mor som ikke var helt med og som gjorde mange rare ting. Og det i en alder der det å ikke være som alle andre var fryktelig flaut. Så flaut at Trude gjorde alt hun kunne for å dekke over at moren var syk, fordi hun var overbevist om at ingen ville ha noe med henne å gjøre dersom de hadde visst hvordan hun egentlig hadde det. Mens hun som representant for "Å være ung er for jævlig"-generasjonen var livredd for at hun skulle havne på kjøret ... 

"Det er kjempeskummelt å være menneske. Livet kan skli ut i alle retninger. Å leve tett på angst og depresjon har skremt meg. Jeg vet at sykdommen kan ramme tilsynelatende sterke, glade, vellykkede mennesker. Brått og voldsomt. 

Ingen kan være trygge. 

Og ingen som ikke har kjent denne typen smerte i seg selv, kan forstå den. Jeg prøver å fornemme hvordan det føles å bli fylt av mørke. Å miste gleden over å kle seg i tigerklær og drunte i senga. Ikke makte å leve, ikke engang for å se datteren sin vokse opp, ikke få vite hvem hun skulle bli. Å miste seg selv." (side 257)

Boka er så full av sårhet, så full av et oppriktig ønske om å forstå det som hendte med moren - og en erkjennelse av at det kun er mulig inntil et visst punkt. Det er også en rørende historie om en datter og en far som blir nødt til å bli bedre kjent, og om en far som virkelig får vist at han kan når han må. Og aldri vipper det hele over i det sentimentale, aldri truer historien med å bli en tåreperse. I stedet er "Mysteriet mamma" en sterk historie, der en datter som selv er blitt mor, undrer seg frem til hvem mammaen hennes egentlig var - med en åpenhet og en ærlighet som virkelig berørte meg som leser! Man merker at Trude Lorentzen er en erfaren skribent, og jeg opplevde også boka hennes som mer enn "bare" en dokumentar. Hun er litterær i sin tilnærming til stoffet, og særlig er det den hensynsløse ærligheten hennes om hvordan hun selv oppførte seg overfor moren mens hun var syk - fjortis til fingerspissene - som gjorde inntrykk. Jeg skal heller ikke underslå at noen private erfaringer gjorde denne boka til en ekstra sterk leseopplevelse for meg. Jeg likte også henvisningene til Virginia Woolfs liv, som jeg for tiden er svært opptatt av. 

Alt i alt mener jeg at denne boka fortjener terningkast fem! Ikke siden jeg leste "Meg eier ingen" av Åsa Linderborg har jeg lest en så sterk historie innenfor denne genren! 

Utgitt: 2013
Forlag: Oktober
Antall sider: 281
Mitt eksemplar: Jeg fikk manuset tilsendt fra forfatteren, som jeg ikke kjenner fra før av

Trude Lorentzen

Linker til andre omtaler av boka:

- Groskro 11.08.2013

- Siljes skriblerier 18.08.2013
- Artemisas verden 30.08.2013
- Jeg leser 22.08.2013

Anthony Bourdain: "Medium rå"

Kokkejævelen er tilbake!

Jeg ble fra meg av begeistring da jeg oppdaget at Anthony Bourdain (f. 1956) var ute med en ny bok! Hvem husker vel ikke hans legendariske bok "Kokkejævler", som utkom på norsk i 2003? Jeg har verken før eller siden gitt en og samme bok bort så mange ganger som nettopp denne - alt grunnet min iver etter å dele en innertier av en bok om restaurantbransjens hemmeligheter med alt og alle ... 

"Medium rå" utkommer 10 år etter, og det er en annerledes forfatter som står bak denne boka. For mens "Kokkejævler" er skrevet av en rasende forfatter, er "Medium rå" mer blasert, mer distansert og mer analyserende. Forfatteren har nå nådd sine mål, og kan se tilbake på et spennende liv med sine opp- og nedturer. Han dveler ved suksessen bak debutromanen sin, skjønner ikke alle reaksjonene den ble møtt med - men innser samtidig at boksuksessen har åpnet de fleste dører for ham senere i livet. Ikke minst i form av et eget TV-program (om mat så klart) som ga ham anledningen til å reise verden rundt. Få har spist på så mange gourmet-restauranter som nettopp ham. 

Samtidig som det er interessant å få innblikk i det livet Anthony Bourdain har levd, må jeg innrømme at de delene av boka som jeg likte best handler om mat og vin, om restaurantbransjen, om råttenskapen i bransjen og også om høydepunkter rent smaksmessig. Mange av hans preferanser må man antakelig være amerikaner - og gourmet-elsker - for å ha et forhold til. Som når han redegjør for helter og skurker i restaurantbransjen - og opererer med personer jeg knapt har hørt om. For å være ærlig tror jeg bare jeg har hørt om El Bulli og Jamie Oliver. Når han f.eks. beskriver filetering av fisk, hvor så mye av fisken blir skåret bort at det gjenstående fort kommer opp i en pris på 70 dollar kiloen - da er Bourdain på sitt aller, aller beste. Og når han beskriver mat og smakskombinasjoner han har opplevd - da fikk jeg virkelig vann i munnen, selv om jeg kan styre min begeistring for de mest outrerte rettene. Særlig de som har med innmat å gjøre. 

"Til å begynne med fikk jeg en bitte liten tallerken med østers, kaviar og sjøpinnsvin, tre ingredienser som er som skapt for hverandre. Fulgt av en rett med bresert aubergine, gelé av tomatvann og en auberginechip, en kombinasjon jeg ikke akkurat kan påstå var noe jeg hadde drømt om hele livet (tre ingredienser jeg trodde jeg fint kunne leve uten, når sant skal sies). Herlig og intenst smaksrikt - en sånn positiv overraskelse som jeg sjelden forventer av en grønnsak ..." (side 231)

Forfatteren har (som undertegnede) et lidenskapelig forhold til gåselever og med det følger naturlig nok henrykkelse og respekt for dem som forsvarer denne meget utsatte retten i et land hvor motstandere gjerne tyr til voldeligheter for å stoppe det de mener er dyremishandling så det holder.

"Nesten alene har hun (Ariane Daguin - betegnet som en helt av forfatteren, min bemerkning) stilt opp for kjøkkensjefer og selgere over hele landet som har vært i konflikt med de til tider farlige gåselevermotstanderne. Hun var en drivende kraft i motangrepet etter at gåselever ble forbudt i Chicago. Hun trer støttende til når en kjøkkensjef blir terrorisert eller restauranten hans gjenstand for hærverk eller andre avbrudd. Hun har stilt pengene sine til rådighet for mennesker som aldri kommer til å kjøpe produktene hennes eller kjenne navnet hennes. Nesten alene forsvarer hun en kulinarisk tradisjon som strekker seg tilbake til romertiden: retten til å håndmate ender og gjess, som lever under langt bedre forhold enn enhver kylling som selges på Kentucy Fried Chicken, til leveren deres blir stor og deilig ..." (side 173)

Ja, det gjelder å sette tingene i sitt rette perspektiv!

I et maskulint språk preget av kraftuttrykk og bannskap leverer Anthony Bourdain varene også denne gangen! Jeg storkoste meg med denne boka, hvor forfatteren virkelig byr på seg selv på godt og vondt! Mens "Kokkejævler" hadde restaurantbransjen i sentrum, er fokus på mange måter skiftet til forfatteren selv i "Medium rå" - uten at det gjorde noe, for å si det sånn. Bourdain har jo i mellomtiden blitt den reneste mat-"pop"-stjernen i USA. Likevel - jeg må innrømme at noe manglet i forhold til debutboka "Kokkejævler", og at "Medium rå" kanskje kunne ha tjent på en noe strammere regi, hvor noen titalls sider med fordel kunne ha vært kuttet ut. Når jeg like fullt ender med terningkast fem også for denne boka, snakker jeg om den nederste delen av fem´eren - og ikke i den øvre delen, som med "Kokkejævler". Dette er boka for mennesker som er over gjennomsnittet interessert i mat og drikke - og jeg lover kos fra første til siste side, med unntak av noe overflødig pludder her og der.  

Utgitt i USA: 2010
Originaltittel: Medium Raw
Oversatt: Morten Hansen
Forlag: Schibsted
Antall sider: 295
Jeg har mottatt dette eksemplaret fra forlaget

Anthony Bourdain

Torbjørn Færøvik: "Midtens rike - en vandring i Kinas historie"

Om Kinas spektakulære historie!

Torbjørn Færøvik (f. 1948) er utdannet can.philol. med hovedfag i historie. Størstedelen av sin karriere har han viet Asia generelt og Kina spesielt - med bøkene "Kina - En reise på Livets elv" (2003), "Midtens rike - en vandring i Kinas historie"(2009) og "Maos rike - en lidelseshistorie" (2012) som en slags rød tråd gjennom forfatterskapet. Når det er sagt har også India fått en stor plass i hans forfatterskap. Ni bøker har han utgitt i årene 1997 og frem til i dag, og tre ganger har han blitt tildelt Brageprisen (i 1999 for "India - stevnemøte med skjebnen" (i klassen sakprosa), i 2003 for "Kina - En reise på livets elv" (i åpen klasse) og i 2012 for "Maos rike - En lidelseshistorie" (i klassen sakprosa)), noe som vel knapt kan sies å være andre forunt (?).  I forbindelse med lanseringen av "Maos rike" rett før jul i 2012, holdt han et foredrag om Kina på Bekkestua bibliotek. Jeg vil også vise til forfatterens egen blogg - Kinaforum. 

Lydbokutgaven av "Midtens rike" er en noe forkortet utgave av den 624 siders papirutgaven av boka. Her fortelles en historie som går over 4000 år - helt frem til Mao Zedong kom på banen. Vi får en innføring i historier om gamle dynastier og den helt spesielle kinesiske mentalitet, der man på en måte alltid har vært seg selv nok og ikke har vært særlig opptatt av verden utenfor Kina - Midtens rike som det ble kalt, som uttrykk for at man oppfattet seg selv som verdens midtpunkt eller navle. Kineserne oppfattet mennesker utenfor sitt rike som barbarer, og lenge var ikke Kina en gang interessert i handel med utlendinger. De var nemlig selvforsynt på alt som betydde noe for dem. 

Forfatteren forteller om et land som i årtusener var forut for sin tid. Allerede 200 år f.Kr. var Kina samlet til ett rike, og hadde et skriftspråk bestående av flere tusen tegn. Storslåtte palasser var reist for landets herskere, og det foregikk en blomstrende handel internt i landet. Pga. landets mangetusenårige storslåtte historie, er Kina et skattkammer for arkeologer i dag. Færøvik forteller om Shang-dynastiet (ca. 1550-1045 f.Kr. - skriftspråket, spådomskunst og litteratur ble oppfunnet ), Zhou-dynastiet (ca. 1122/1045 - 771 f.Kr. - mye splittelse og krig, men også i denne perioden filosofi og litteratur blomstret, bl.a. oppsto konfusianismen og taoismen), Qin-dynastiet (221 - 207 f.Kr. - betegnet som et skrekkvelde, byggingen av den kinesiske muren ble igangsatt), Han-dynastiet (202 f.Kr. - 220 e.Kr. - konfusianismen ble statsfilosofi), Sui-dynastiet (581 e.Kr. - 618 e.Kr. - Keiserkanalen ble bygget), Tang-dynastiet (618 e.Kr. - 907 e.Kr. betegnet som landets kulturelle gullalder), Yuan-dynastiet (også kalt det mongolske dynastiet - 1271 - 1368 e.Kr. - preget av Djengis Khan (f. ca. 1167 d. 1227), Marco Polo (f. 1254 d. 1324) og Kublai-khan (f. 1215 d. 1294), Ming-dynastiet (1368 - 1644 e.Kr. - landets hovedsete ble flyttet til Beijing, Den forbudte by ble oppført) og Qing- dynastiet (1644 - 1912 e.Kr.) - inntil keiserdømmet gikk under i 1912 og ble erstattet av et republikansk styre. (Kilde: Wikipedia)

De fleste av oss kjenner til at Kina har lange tradisjoner for produksjon av silke, porselen, te og krydder - varer som den vestlige verden var så interessert i å få tak i at dette resulterte i opiumskrigene (1839 - 1842 og 1856 - 1860). Kineserne mente at de hadde alt og ikke trengte det som utlendingene hadde å tilby. De tapte i kampen mot britene. 

Færøvik forteller om kvinnenes stilling, og kommer inn på tradisjonen med snørte føtter - en skikk som antakelig oppsto på 900-tallet. Det ble ansett som svært vakkert for en kvinne å ha snørte føtter som så ut som liljer. Denne skikken påførte kvinnene store lidelser, og det var knapt mulig for dem å bevege seg rundt med slike føtter. I det kinesiske samfunnet ble dette ansett som helt naturlig, siden kvinnen i grunnen ikke skulle ha behov for å forlate hjemmet i det hele tatt. Først 1000 år senere skulle denne grusomme skikken opphøre. Fotsnørte føtter gjorde rett og slett kvinnene ubrukelig som arbeidskraft, og det var faktisk kvinnekamp som ble ført av utenlandske kvinner som førte til en slags vekkelse i forhold til denne skikken, som ikke hadde noe fornuftsmessig fundament. Å få foreldre til å slutte å snøre føttene til sine døtre var ingen enkel kamp.

Ved århundreskiftet (1900) bodde det ca. 10 000 utlendinger i Kina, og om lag halvparten av disse var briter. Korrupsjon gjorde det mulig for britene og andre utlendinger å befeste sin stilling i Kina. Det hele kuliminerte i bokseropprøret, som rettet seg mot utlendingene og deres kinesiske medsammensvorne. Målet var å tilintetgjøre fienden. Igjen tapte kineserne, med store tap av menneskeliv og kunstskatter som følge. Det som ikke ble brent ned, ble plyndret av utlendingene. 

I Shanghai bodde det mange utlendinger, og en mann utmerket seg: Edgar Snow (f. 1905 d. 1972). Hans berømte bok "Rød stjerne over Kina" inneholder en skildring av den revolusjonære bevegelsen som førte til opprettelsen av Folkerepublikken Kina. Boka inneholder en skildring av den lange marsjen. Og dermed kommer Mao Zedong (f. 1893 d. 1976) inn i historien. Skildringen av Mao og hans svik mot sin første kone og barna han etter hvert ble far til, er rystende lesning. Det var kun revolusjonen som sto i hans hode, og parallellene til Jung Changs berømte roman "Ville svaner" er nærliggende når Færøvik forteller om den lange marsjen, hvor menn av høyere rang fikk større privilegier enn deres gravide koner, som var pent nødt til å gå - selv om det var med fare for deres ufødte barns liv. 

"Midtens rike" er en fantastisk historiebok, hvor forfatteren briljerer med sine brede kunnskaper om Kina og landets mangetusenårige historie. Han forteller så levende om mange sider ved Kinas historie, og dette gjør han med en slik varme og respekt for et samfunn så annerledes vårt eget at det er imponerende. Kinas historie er svært spennende, og knapt noe land i verden har gjennomgått så mange dramatiske omveltinger som dette landet. Det tegnes et bilde av en høykultur som står helt i særklasse i verdenshistorien. Nærmest som en spenningsroman skrider handlingen frem, og ikke en eneste gang mistet jeg konsentrasjonen der jeg gikk med lydboka "på øret" - i all slags vær, på turer med bikkja etc. Nå er jeg klar for forfatterens siste bok - "Maos rike - en lidelseshistorie"! For "Midtens rike" blir det terningkast seks - verken mer eller mindre! Helt til slutt: lydboka blir nydelig lest av Trond Brænne - en fantastisk oppleser!

Utgitt: 2009
Forlag: Cappelen Damm
Oppleser: Trond Brænne
Spilletid: 11 t 26 min.
Forfatterens nettside Kinaforum

Torbjørn Færøvik

Emilia og Monika Polbratek: "Den beste sommeren"

... om glede, søsken- kjærlighet og om å leve på lånt tid ...

I januar 2012 fikk fire år gamle Natalia bløtdelskreft. I månedene forut hadde moren hennes Monika vært overbevist om at det var noe galt med datteren, som lenge hadde hatt vondt i den ene armen. Hun opplevde at hun ikke ble tatt på alvor tidsnok, og da diagnosen ble satt i januar 2012, lå det i kortene at dette var for sent. Datteren kom til å dø. Spørsmålet var bare når. 

Natalias 14 år gamle søster Emilia bestemte seg i juni 2012 for å opprette en blogg. Egentlig kom dette som et resultat av at familien fikk så mange henvendelser at det tok uforholdsmessig mye tid å svare på samtlige tekstmeldinger o.l. Lite ante Emilia hvilke konsekvenser hennes blogging skulle få ... 

Emilia bestemmer seg for å gi sin døende søster den beste sommeren i hennes liv. Da dette kommer på trykk i Aftenposten Si ;D-spalte, vil responsen nesten ingen ende ta. Bloggen hennes tar helt av, og plutselig vil "alle" ha tak i henne. Hun blir intervjuet av den ene avisen etter den andre, kommer på TV og blir så kjent at hun etter hvert skulle bli årets navn i VG, bli nevnt i kongens nyttårstale, bli utnevnt som årets sogning og jeg vet ikke hva. Etter hvert ble familien også neddynget av gaver og reiser - alt som kunne bidra til å gjøre sommeren enda mer fantastisk for den hardt rammede familien, som opprinnelig kommer fra Polen. En historie som til slutt også skulle bli bok ...

Dette er en historie om en fantastisk storesøster som ga alt for sin søster, men som etter hvert også opplevde all responsen som så overveldende at den etter hvert truet med å ta fokuset bort fra det som tross alt var hennes mål: nemlig å gi lillesøsteren masse god oppmerksomhet den siste tiden hun hadde igjen å leve. Samtidig som vi får høre om alt det positive ved oppmerksomheten, kommer det mellom linjene også frem at det kunne være belastende - ikke bare på grunn av mengden av oppmerksomhet, men også i form av plumpe og nærgående spørsmål og et evig mas om mer, mer, mer i en tid hvor Emilia hadde mer enn nok med å takle sin egen hverdag. Og det var nok her mamma Monika etter hvert måtte overta noe av styringen. 

Natalia (bildet er lånt fra Emilias blogg)

Boka inneholder et utdrag av de viktigste blogginnleggene og en hel del av responsene fra omverdenen, ispedd hendelser som kongens tale, VGs kåring av årets navn, ferier familien ble påspandert, innlegg fra enkeltmennesker rundt familien og ikke minst morens dagboknotater om utviklingen av datterens sykdom. Og tatt i betraktning at dette tross alt er en bok som aller mest er skrevet på 14 åringens premisser, må jeg si at det er en fin bok - svært rørende i formen, fra virkeligheten som den tross alt er. Denne gangen avstår jeg fra å gi terningkast fordi jeg opplever at det vil være nokså irrelevant å bedømme bokas litterære kvaliteter. Dette er og blir en åpenhjertig og nærgående dokumentar om hvordan det oppleves å miste et familiemedlem i kreftsykdom - et familiemedlem som bare rakk å bli fem år ... Og om hvordan det har vært å være storesøster og den som skulle holde verden sammen når alt var i ferd med å rakne ... En skjønn og sår bok på alle måter!

Utgitt: 2013 
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 140
Mitt eksemplar: Mottatt fra forlaget

Natalia og Emilia (bildet er lånt fra Emilias blogg)

Tomm Kristiansen: "På Parfymefloden og andre reiser"

En reiseskildring av de helt sjeldne!

Etter å ha jobbet meg gjennom sånn ca. halvparten av Tomm Kristiansens forfatterskap - "Afrika - en vakker dag" (2006), "Mørk safari - beretningen om Henry M. Stanley" (1998), "Langs Myrraveien" (2002), "Fra Mandelas land" (1996), "Presidentens mann - Oppdrag Sør-Sudan" (2009) og "Cape Town i regnbuens tid" (2011), har jeg kastet meg over "På Parfymefloden og andre reiser" (1995). Denne boka er mer fragmentarisk enn de øvrige bøkene jeg har lest av Tomm Kristiansen, og her gir han små smakebiter fra en rekke av sine reiser. Og forfatteren opptrer i rollen som samler av øyeblikk ... 

Kristiansen forteller innledningsvis om bakgrunnen for boka. Han var så heldig å bli sendt ut av NrKs radioledelse for å samle historier, skjebner, opplevelser  og historier - som "en journalistikkens Espen Askeladd". Han har dratt til "de glemte konflikter, lett etter skjulte gleder, reist med de skjeve busser og skranglende tog" ... "Far hvor du vil!" var det generøse tilbudet han fikk. Men på tross av den gavepakning som lå i dette, var oppdraget også vanskelig - for her skulle han ikke dekke noen konkrete hendelser, men måtte finne virkeligheten selv. Kristiansen beskriver det hele som et dristisk prosjekt. Boka er imidlertid ingen samling av reportasjer fra radioen, men mer en personlig beretning fra det han betegner som en eventyrlig reise. Han understreker at alt han har skrevet er sant, kanskje med unntak av My, som er mange kvinneskjebner i en og derfor ikke må forveksles med enkeltskjebner. 

Foto: RMC (fra Negresco, 2006)

"Parfymefloden" inneholder alt fra en reise med den transsibirske jernbanen, møtet med Bankok og kinesisk spisetradisjon, en rundtur i Vietnam og Hanoi i sporene etter Vietnam-krigen, hvor My og hennes historie og jakt på sine røtter står sentralt, til Afrikas indre i fotsporene etter Stanley - for ikke å glemme en tur innom det legendariske og lukseriøse hotellet Negresco i Nice. 

Som alltid nyter jeg å høre lydbøker hvor forfatteren selv er oppleser! Dette er kanskje ikke den mest dyptpløyende boka han har skrevet, og noen ganger synes det kanskje vel viktig for forfatteren å komme med slagkraftige, kanskje noe tabliodiserte karakteristikker av det han beskriver - men det plaget ikke meg det minste under opplesingen. Hans muntlige måte å fortelle historier på passer meget godt for lydbokformatet! Og maken til reisebeskrivelser som han kan stille med, skal man virkelig lete lenge etter! Hvordan ter man seg f.eks. når man bestiller slange i Kina? Og hva er poenget mellom å skille mellom giftige og ikke giftige slanger? Mang en gang ble jeg sittende og flire av Kristiansens beskrivelser. Også her blir det terningkast fem! 

Utgitt: 1995
Lydbokutgaven er innspilt: 2007
Oppleser: Tomm Kristiansen
Forlag: Lydbokforlaget 
Spilletid: 7 t 51 min.

Tomm Kristiansen

Thor Heyerdahl: "Kon-Tiki-ekspedisjonen" (lydbok)

Eventyrlig!



Som kjent er Thor Heyerdahls Kon-Tiki-ekspedisjon nylig filmatisert, og filmen med Pål Sverre Hagen i hovedrollen som Heyerdahl går fremdeles på norske kinoer. Etter at filmen hadde premiere, har det oppstått en del støy rundt den fordi slektninger av ett av besetningsmedlemmene (Herman Watzinger) hevder at produsenten har tuklet med historiske fakta rundt ham - angivelig for å gjøre filmen mer severdig. Dermed bidrar man til å svekke ettermælet etter vedkommende, hevder de. Noe av dette har vært med på å bidra til at jeg har ønsket å gjenlese Heyerdahls opprinnelige bok om ekspedisjonen, samt å se hans egen film fra denne, før jeg ønsker å se 2012-filmen. 

Jeg leste "Kon-Tiki-ekspedisjonen" første gang mens jeg gikk på videregående skole på begynnelsen av 1980-tallet. Dette førte til en økende interesse for Heyerdahls øvrige ekspedisjoner, og jeg leste en periode alt jeg kom over om og av ham. Noen bøker i boksamlingen min ble det også etter hvert. Ikke alle påstander Heyerdahl har kommet med, har vist seg å holde vann. Viktigst for meg har imidlertid alltid vært det eventyrlige preget ved alt han utforsket, utfordret og leverte i løpet av sitt liv. 

Jeg har denne gangen valgt å høre en lydbokopplesning, som opprinnelig ble utgitt av Fono Forlag i 2004. Rettighetene til boka er det imidlertid Cappelen Damm som sitter med i dag, og den er gitt ut på nytt i forbindelse med 2012-filmen. Selv har jeg et gammelt eksemplar av boka fra 1971 - antakelig den samme utgaven som forfatteren utga i 1948, året etter at ekspedisjonen fant sted. Mens denne boka ikke akkurat kan sies å være et høyverdig litterært verk, er det åpenbart at lydbokutgaven er forbedret på alle mulige vis - både i detaljrikdommen og hva gjelder språklige kvaliteter. 

Min Heyerdahl-boksamling

I løpet av sitt liv utga Thor Heyerdahl (f. 1914 d. 2002) femten bøker i følge Wikipedia. Disse bøkene omhandler bl.a. de i alt åtte ekspedisjonene han gjennomførte i løpet av sitt liv. Kon-Tiki-ekspedisjonen fant sted i 1947, og var den tredje i rekken. Det var nettopp de to foregående ekspedisjonene hans til Polynesia i hhv. 1938-1939 og 1939-1940 som inspirerte ham til å gjennomføre Kon-Tiki-ekspedisjonen. Teorien hans om at Polynesia var befolket av mennesker fra Sør-Amerika og ikke Asia, ble nemlig ikke akseptert av det vitenskapelige miljøet. Nettopp ved å foreta en ekspedisjon fra Peru til Polynesia på en balsaflåte, ønsket Heyerdahl å bevise at det var mulig å forflytte seg over denne havstrekningen. Årsaken til at Heyerdahl var så sterkt overbevist om at menneskene i Polynesia kom fra Sør-Amerika var at det på øyene ikke finnes spor etter at det har funnet sted en utvikling fra et laverestående til et høyerestående samfunn. Han mente dette styrket hans teori om at disse menneskene kom fra et annet sted enn det som hadde vært hevdet - noe han ikke minst har funnet støtte for på sine senere ekspedisjoner - bl.a. til Påskeøya. 

I boka forteller han om jakten på økonomisk ryggdekning for turen og arbeidet med å finne de rette folkene til å bemanne flåten. I alt seks menn ble med på turen - alle med sine dedikerte oppgaver for å gjøre det hele mulig. Disse var - i tillegg til Heyerdahl selv - Herman Watzinger, Bengt Danielsson, Erik Hesselberg, Knut Haugland og Torstein Raaby.

Kon-Tikis rute i Stillehavet

Og mulig var det, skulle det vise seg. Reisen tok 101 dager - fra Callao i Peru og til øya Raroia i Tuamoto-arkipelet (stadig i følge Wikipedia). 

Selv om man sitter med fasiten (dvs. at de kom frem - alle i levende live), er det like fullt en spennende historie som fortelles i boka, med Frank Tangen som en utmerket oppleser. Etter at besetning var i gang med sin strabasiøse reise over havet, kommer de tett innpå naturen. Fiskearter ingen frem til da hadde sett, dukket opp. Flyvefisk havnet ombord i flåten, men mer mystisk var det f.eks. at de fant blekkspruter på taket og i masten. Hvordan hadde de klart å havne der, om de ikke kunne fly? Underveis ble de også utsatt for kraftig uvær, og mot alle odds klarte de seg likevel. Mest dramatisk var det likevel da ett av medlemmene havnet over bord, og med små marginer ble reddet etter noen kraftanstrengelser og et mot som ikke kan sies å være annet enn meget heroiske. Alt de opplevde ble sirlig notert ned i tillegg til at de laget film underveis, og resultatet ble en bok som ble oversatt til 70 språk og en film som fikk Oscar (den første og eneste i sitt slag helt frem til 2007) som beste dokumentar i 1951. 

Kon-Tiki 

Alt i alt en svært spennende bok og en interessant innfallsvinkel når jeg senere skal se Heyerdahls dokumentarfilm (som er tilgjengelig i disse dager pga. 2012-filmen). Her blir det terningkast fem!

Papirutgaven av boka ble opprinnelig utgitt: 1948
Lydbokutgaven er innspilt: 2004
Oppleser: Frank Tangen
Opprinnelig forlag: Fono Forlag
Rettigheter til boka i dag: Cappelen Damm
Spilletid: 7 t 40 min.

Tomm Kristiansen: "Cape Town i regnbuens tid"

Fantastisk fortellerglede!

Tidligere har jeg lest og omtalt fem av Tomm Kristiansens bøker i min blogg. Etter "Afrika - et vakkert land" fikk jeg nemlig for alvor opp øynene for dette fantastiske fortellertalentet, og har i tur og orden tatt fatt på hans tidligere utgivelser.

Boka om Cape Town utkom i 2011, og inneholder noe historisk stoff om Sør-Afrika som man langt på vei også finner i "Fra Mandelas land". Resten handler om Cape Town i nyere tid - nærmere bestemt fra løslatelsen av Mandela og frem til i dag.

"Det var her rasismen ble til, fra den dag den første hollender lot ankeret falle i 1652, og det var her regnbuenasjonen ble til da Nelson Mandela gikk ut av fengselsporten og fire år senere steg opp på parlamentets talerstol som landets første svarte president.

Landets historie er blitt til i Cape Towns gater og i byens hus. Du kan gå gjennom gatene uten å ane hvilke historier de gjemmer, hvilke hemmeligheter som finnes bak dører og porter. Gjennom årene har det slitte bykartet mitt fått sjel. Jeg har hørt historiene og lest bøkene om hva som hendte, hvordan Norge spilte en bemerkelsesverdig rolle i kampen mot apartheid, nettopp her. Slavenes kamp, og hvor de levde. District Six hvor capejazzen ble til, og hvor er den nå?

Det er utgitt fremragende guidebøker for Cape Town og byens distrikter. Denne bok erstatter ikke dem. Jeg vil heller fortelle historien og alle historiene for at flere skal se hvorfor byen er blitt som den er, og hva som skjuler seg av ånd og politikk, lidelse og kamp, liv og røre, tone og rytmer. Jeg har vært her nok til å ha hørt både røverhistoriene og beretninger som griper deg om hjertet.

Derfor er det ikke restauranter, shoppingsentre og barer jeg inviterer til. Dem finner du selv. Jeg er her for å fortelle det du ikke ser." (fra innledningen på side 8)

Og det er nettopp dette som er hemmeligheten bak Tomm Kristiansens fortellinger: de griper deg om hjertet og han forteller om alt du ikke kan finne ut av selv. Han har bodd i Sør-Afrika, og har ikke funnet frem til sine historier som ordinær turist. 

Vi blir kjent med alt fra vinlandet Sør-Afrika til homsebyen Cape Town, alt fra helvetesøyas historie (bedre kjent som Robben Island, der Mandela tilbrakte de fleste av sine fengselsår, øya det er umulig å rømme fra, selv om den bare ligger syv km fra land) til townshipen, karnevalet og de fattiges skrekk-street. Kristiansen skriver også om skolemassakren i Soweto i 1976, hvor 15 000 skolebarn protesterte mot apartheid-regimet, og som endte i et blodbad hvor hvite politistyrker slaktet dem ned for fote. Kanskje den historiske hendelsen som i størst grad engasjerte den vestlige verden i kampen mot apartheid?

Det er først og fremst overgangen fra apartheid-styre til frie demokratiske valg jeg synes er aller mest interessant i denne boka - selv om alle de andre historiene om f.eks. hvorfor enkelte miljøer trekker ut sine fortenner er interessant nok. I kapittelet som Kristiansen har kalt "Forfatternes Cape Town" forteller han om dette:

"1993. Fortsatt var landet styrt av de hvite, med de satt på oppsigelse og unge mennesker visste at de levde i en historisk tid. De leste heller Nadine Gordimer og Andre Brink. Det var der de kunne forstå sin samtid og tolke tidens tegn. Den politiske volden i de svarte bydelene hadde aldri vært verre enn nå. Det var episoder og slag. I Johannesburg dundret tilhengere av det zulubaserte Inkathapartiet sammen med ANC-tilhengere i byens svarte bydeler der de fleste var xhosaer. Var det politisk oppgjør mellom ideologier eller var det et etnisk sammenstøt? I virkeligheten var det sikkerhetspolitiet som hadde betalt frustrerte og fattige fremmedarbeidere, alle zuluer fra Natal, for å slakte ned de fastboende. De skulle gjøre landet umulig å styre, og velte de pågående grunnlovsforhandlingene. Det tettet seg til etter hvert som valget nærmet seg. Hvite ungdommer kastet seg inn i forberedelsene. De var på fremtidens parti, som også var Nelson Mandelas parti. De elsket mannen. Han var deres, selv om hudfargen var en annen. Ja, de så knapt at han var svart lenger." (side 224)

Det er intenst levende historier som fortelles i denne boka, som jeg slukte fra perm til perm. Her får alle sin del, enten man er interessert i historie, kultur, politikk, religion - fra fortid eller nåtid - og det er rikelig med historier om stedets musikk og også litteratur. Underveis savnet jeg Tomm Kristiansens stemme (alle de foregående bøkene har jeg hørt som lydbøker med forfatteren selv som oppleser), men jeg hadde likevel ingen problemer med å høre hans stemme inne i mitt eget hode. Dagsrevy- eller reporterstemmen hans, for å si det sånn. Jeg kommer til å fortsette å lete etter tidligere utgivelser av ham, og min ambisjon er å lage en fullstendig omtale-bibliografi over alle hans utgivelser. Dessverre er mange av hans bøker ikke helt enkle å få tak i lenger ... I alle fall - her blir det terningkast fem!

Utgitt: 2011
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 242

Tomm Kristiansen

Jakob Lothe og Anette Storeide (red.): "Tidsvitner"

Sterke vitnesbyrd fra overlevende etter Auschwitz og Sachsen-hausen

"Tidsvitner" utkom i 2006, og allerede i 2007 ble den kåret til årets bok av Morgenbladets lesere. Boka er basert på intervjuer med åtte overlevende norske menn fra hhv. Auschwitz og Sachsenhausen - blant dem to jøder. Alle forteller de i korte trekk hva som førte til at de ble tatt av tyskerne, hvordan de opplevde oppholdet i en konsentrasjonsleir, hvordan det var å komme hjem og hva man for ettertiden kan lære av det som hendte. Hver av historiene innledes i lydbokutgaven med tidsvitnenes egne stemmer.

Innledningsvis blir vi presentert for hukommelsens svakheter. På tidspunktet da intervjuene fant sted, var det mange tiår siden hendelsene som det fortelles om skjedde. Dette innebærer at ikke alt som fremkommer under intervjuene nødvendigvis er den fulle og hele sannheten. Mye er nok både glemt og fortrengt. Andre ting er muligens forsterket eller endog endret. Jeg synes likevel at Geir Stian Orsten Ulstein går for langt i sin kronikk av 24.10.2007 når han karakteriserer fremstillinger som disse i "Tidsvitner" som "uredelig om konsentrasjonsleirene". For det første er det ingen vesentlige avvik mellom disse historiene og andre mer tidsnære vitnesbyrd etter overlevende fra Hitlers konsentrasjonsleire. Det handler om mye av det samme, nær sagt uansett hvem som forteller. For det andre er det viktig at slike historier blir dokumentert for ettertiden, selv om det er en viss risiko for at vitnesbyrdene er mangelfulle grunnet tiden som har gått. Det man uansett aldri kan ta fra tidsvitnene er det faktum at de var der og at de forteller sine historier så sannferdige som mulig. Vi må også ta inn over oss at deres egne opplevelser antakelig var mye verre enn de i dag er i stand til å formidle.

En av historiene som gjorde sterkest inntrykk på meg, var den om tyskernes håndtering av befolkningen i den lille vestlandsbygda Telavåg. Tyskerne fikk nyss i at to Linge-aktivister gjemte seg på et loft i bygda. I forbindelse med arrestasjonen av disse to oppsto det skuddveksling og en av tyskerne ble drept. Som hevn over bygdesamfunnet ble alle menn over 17 år arrestert og sendt til tyske konsentrasjonsleire. Kvinnene og barna ble internert i et par år, og alle deres hjem ble brent ned.

Det var stor forskjell på hvordan vanlige nordmenn og jøder ble behandlet. Ofte var det helt avgjørende hvilket arbeid de fikk mens de var internert i konsentrasjonsleirene, fordi dette kunne bety forskjell på liv og død. Men vel så viktig i et samfunn hvor gjennomsnittlig levealder etter ankomst utgjorde ca. tre måneder, var nødpakkene fra Røde Kors. Dette kom ikke jødene til del. De var dessuten fratatt sine norske statsborgerskap i forbindelse med at de ble tvangssendt ut av Norge. Det var flaks, flaks og atter flaks som gjorde at et fåtall av fangene overlevde. Blant jødene overlevde kun om lag 30 av de drøyt 800 norske jødene som ble sendt til tyske konsentrasjonsleire, men dødstallene blant mennene fra Telavåg var også høye. En av mennene fra denne bygda har etter krigen fundert på hvorfor det var slik, og han kom til at det måtte bero på at bygdas menn - i motsetning til andre norske fanger - ble sendt direkte til konsentrasjonsleirene i Tyskland, uten en forutgående fengsling på Grini eller tilsvarende fengslet i Norge. Sjokket over det som møtte dem i Tysklands konsentrasjonsleire tok praktisk talt knekken på dem.

Vi får høre om epidemier av dysenteri, om hva det gjorde med dem å være vitne til henrettelser av fanger, alle som døde rundt dem hele tiden, alt de gjorde for å overleve nesten for en hver pris, hvordan det var å være priviligerte fanger blant andre ikke priviligerte fanger osv. For de norske fangene var priviligerte i forhold til de fleste andre grunnet Røde Kors-pakkene. Ikke bare fikk de ekstra matrasjoner, men de mottok også varer (som sigaretter) som de brukte til å bytte til seg varme klær o.l. Historiene er sterke og jeg opplevde dem autentiske, vel vitende om at alle årene som har gått etter krigen har gjort sitt i forhold til hva som huskes. For ikke å glemme hva man har ønsket å fortelle ... Det skal ikke mye fantasi til for å skjønne at ekstrem sult over lang tid gjør noe både med moralen og med fintfølelsen hos mennesker. Her er imidlertid alle svært åpne om nettopp dette, og da blir det liksom greit. Det som går som en rød tråd gjennom alle historiene er at vi ikke må hate. Hat løser ingenting, og forståelsen av hva vanlige tyskere gjennomgikk før krigen, men en galopperende inflasjon som redningsmannen Hitler ordnet opp i ved å sette hele folket i arbeid, rørte meg. At årsaken til at alle fikk arbeid skyldtes rustningsindustrien, skjønte tyskere flest litt for sent ... Boka gjorde et sterkt inntrykk på meg, og jeg tror faktisk det kommer til å ta litt tid før jeg orker å begynne på en ny bok ... Her blir det terningkast fem!

Utgitt: 2006
Lydboka er innspilt: 2007
Forlag: Lydbokforlaget
Oppleser: Anders Ribu
Spilletid: 5 t 36 min.

Jakob Lothe og Anette Storeide

Fredrik Barth: "Afghanistan og Taliban"

Nøkkelen til økt forståelse for Afghanistans utfordringer

Har du noen gang savnet en bok som gir deg en kjapp innføring i hva det egentlig handler om i Afghanistan? En bok som forklarer hva i all verden som går så galt i dette landet, slik at det ikke er mulig å oppnå fred en gang for alle? Vel - her er den! Fredrik Barth (født i 1928), norsk sosialantropolog, professor emeritus ved Universitetet i Oslo, Universitetet i Bergen, Emory University (Atlanta, USA) og Harvard Univerity i Boston, skrev i 2008 denne lille 100 siders boka, hvor han forsøker å gi oss innsikt i hva slags samfunn Afghanistan egentlig er. Selv reiste han rundt i Afghanistan på 1950- og 1960-tallet, dvs. før landet ble invadert av Sovjet. Siden kan det knapt sies å ha vært fred der. Barth burde i alle fall vite hva han snakker om! Han hevder at vi må forstå hvem som fører krig, hvorfor de gjør det og hvordan Taliban skaffer seg støtte i sivilbefolkningen. Uten en slik forståelse er det dessverre ikke mulig å hjelpe det afghanske folket og det er i alle fall ikke mulig å vinne krigen i dette i landet.

Den største utfordringen i forhold til Afghanistan er at det bor et stort antall forskjellige folkeslag med sine helt særegne kulturer i dette enorme landet. Den største gruppen er pashtunerne, og Barth mener at landet først og fremst kan forstås gjennom deres skikker. Akkurat dette er han imidlertid blitt kritisert for, fordi han angivelig i for stor grad hensyntar forholdene slik de var på 1950- og 60-tallet, og ikke tar inn over seg at konfliktene i landet har endret karakter de siste 40-50 årene. Det bor både turkmenere, tadsjikere, usbekere og hazaraer i Afghanistan, og språkene de snakker er persisk, dari, tyrkiske språk og pashtu. For å forstå Afghanistans mangfold er det også viktig å vite at det bare i Pakistan bor 10-15 millioner pashtunere, som der er en minoritet. Samhørigheten mellom denne pakistanske minoriteten og pashtunerne som holder til i Afghanistan er imidlertid sterk. Pakistans juridiksjon i de pakistanske pashtunernes område er dessuten langt på vei forhandlet bort.

Den andre utfordringen som møter NATO og andre som forsøke å "hjelpe" afghanerne er at pasthunerne er organisert i stammer, og ikke har tradisjoner for å danne stater slik vi forstår dette. Det finnes tradisjonelt ikke sosiale organer som garanterer sikkerhet for den enkelte person, og det å ta vare på seg og sine er derfor et privat anliggende. Å bygge allianser med dem man tror vil tjene ens egne interesser under en eventuell konflikt, er derfor av største betydning. Dette er essensen i dette samfunnet, i følge Barth. F.eks. å innlede forhandlinger med Talibans leder Mulla Omar, er bortkastet tid. For å vinne krigen, må man vinne enkeltpersoner over på sin side. Og for å få dette til, må enkeltpersonene forstå at det er tale om en for ham gunstig allianse. I motsatt fall vil de velge Taliban, som tross alt står dem nærmere i verdisyn enn vestens representanter.

Barth drar oss gjennom hovedlinjene i Afghanistans nyere historie, samtidig som han forsøker å sette dette i et større perspektiv. Vi får et innblikk i hva som skjedde før, under og etter Sovjets invasjon, Talibans herredømme, al Qaida, Osama bin Ladens rolle, opiumdyrking, fattigdom, intrastrukturer som har gått til grunne - og om den begynnende gjenoppbyggingen av landet under president Karzais ledelse. Barth kritiserer amerikanerne for å blande seg for mye inn i landets indre anliggender, fordi man da ikke i tilstrekkelig grad tar hensyn til Afghanistans egenart og særskilte verdisystem. På tidspunktet da Barth skrev denne boka, levde Osama bin Laden fremdeles i skjul et eller annet sted i fjellene og Barth anså det ikke som usannsynlig at han holdt til i den pashtunske delen av Pakistan. Da nyheten om drapet på bin Laden ble offentliggjort i begynnelsen av mai 2011, befant han seg imidlertid ikke langt fra den Pakistanske hovedstaden Islamabad.

Barth er ikke veldig optimistisk mht. mulighet for varig fred i denne regionen. Vi i Vesten har en tendens til å mene at demokrati løser alle problemer. I et intervju i Klassekampen 30. juni 2010 uttaler han følgende:

"Barths råd til norske myndigheter er å sett seg mer inn i afghanernes situasjon og forstå deres hverdag.

- Det må gis plass for en større konsentrasjon om alminnelige afghaneres interesser, og at færre bestemmelser må tas utenifra og på andres premisser. Selvråderett i praksis er viktig, og så må vi håpe at Afghanistan igjen kan bli fredelig."

Jeg leste denne boka med stor interesse, og mye av det som fremkommer var ukjent for meg. Jeg tror dette er en bok jeg kommer til å trekke frem og lese om igjen senere - mens jeg venter på at noen skal skrive en enda mer dyptpløyende bok om temaet. For øvrig anbefaler jeg å lese en anmeldelse av boka i Prosa 01/09 ved Kristian Berg Harpviken. Harpviken er kritisk til Barths premiss om det statsløse samfunn, men understreker samtidig at boka som sådan er en berikelse for Afghanistan-debatten. "Den er viktig lesning for alle som er interessert i landet: diplomater, bistandsarbeidere, soldater, norsk-afghanere og andre. Boka gir ikke den utfyllende innføringen til Afghanistans historie, samfunn og politikk som så mange har etterspurt, men som fortsatt ikke finnes på norsk. Men bokas kvaliteter gjør at den absolutt burde gjøres tilgjengelig for et større publikum enn det norske. La oss håpe at forlaget arbeider for å få den oversatt til engelsk."

Dette er en bok jeg anbefaler varmt til alle som er interessert i å få vite mer om Afghanistan! Her blir det terningkast fem!

Utgitt: 2008
Forlag: Pax
Antall sider: 100 sider

Fredrik Barth

Arne Jon Isachsen: "Kinas vei"

Innsiktsfullt om Kinas plass i verdenssamfunnet

Arne Jon Isachsen (f. 1945) er professor i samfunnsøkonomi på BI, og han leder dessuten Center of Monetary Economics (CME). Et av hans spesialområder er valutapolitikk, et område han har forsket mye på. For øvrig er han en ivrig samfunnsdebatant med mange publikasjoner og bøker bak seg. Isachsen er anerkjent som Kina-kjenner, og i boka "Kinas vei" øser han av sine kunnskaper om dette enorme landet, som gjør seg mer og mer gjeldende i verdensøkonomien - særlig etter at hele den vestlige verden ble rammet av finanskrisen. Men som han så sympatisk gir uttrykk for på side 175 i boka:

"Mine kunnskaper om Kina er større etter å ha skrevet denne boken. Men fremdeles er de ytterst sparsomme. Det må leseren ha klart for seg."

Selv om mye av det Isachsen skriver om i boka i og for seg ikke er revolusjonerende nytt, er det en dybde i hans kunnskaper som særlig gjelder de økonomiske forholdene i landet og hvorfor Kina er i ferd med å overta verdensherredømmet som en konkurrent til USA, som det rett og slett er grunn til å ta av seg hatten for. "Hva kommer det av at kommunistiske, totalitære Kina er mer markedsfokusert enn de vestlige kapitalistlandene? Mange antar at den økonomiske veksten ikke kan fortsette uten at ettpartistaten må vike. Men foreløpig er Kina på god vei mot å overta USAs plass som verdens mektigste nasjon. Innevarsler det en ny epoke for Kina og verdenssamfunnet?" Dette analyserer Isachsen nærmere, og det på en slik måte at jeg, som ikke er samfunnsøkonom selv, uten problemer klarte å følge hans resonnementer fra A til Å. 

Boka er delt i tre deler. Aller først får vi en innføring i Kinas historie, bl.a. om Mao, som etter hvert ble avløst av Deng, Jiang Zemin og Hu, herunder hva hver av disse lederne sto for. Deretter får vi en innføring i hvilke utfordringer Kina står overfor, om korrupsjon og penge- og valutapolitikken i landet, og helt til slutt hva som er veien videre.

Spesielt spennende opplevde jeg å lese om overgangen fra Mao til Deng. Der Mao var proteksjonistisk og forsøkte å klare seg uten verdenssamfunnet, sto Deng for en politikk som gikk ut på å få Kina involvert i verdenshandelen. Når Isachsen forteller, gjør han det på en svært forståelig og begripelig måte. Han tilfører også sine fortellinger mer liv enn det som tradisjonelt har vært vanlig i dokumentar- og historiegenren. F.eks. drodler han rundt betydningen av at Deng levde et lykkelig familieliv - i motsetning til Mao, som var temmelig paranoid i sin tilnærming til det meste. Dette gjorde Deng rett og slett mer menneskelig enn Mao, hvilket også satte sine spor i hans politikk. 

I kapitlene om den omfattende korrupsjonen i Kina får vi innblikk i hvorfor denne på et vis får hjulene til å gå enda bedre rundt i det kinesiske samfunnet. Hva skiller korrupsjonen i Kina fra den korrupsjonen vi kjenner i den vestlige verden? Som hovedregel kan man si at midler fremskaffet gjennom korrupsjon blir fordelt på en helt annen måte i Kina enn det som er vanlig i Vesten. Slike midler er nærmest å betrakte som en ekstra bonus for samtlige i en bedrift - og nettopp dette gjør at korrupsjonen ikke tar knekken på næringskjeden. Samtidig har også Kina opplevd korrupsjon hvor enkeltpersoner har vært litt for grådige og puttet alt i egen lomme, og dette ses det faktisk ikke nådig på. Særlig ikke dersom egennytten blir drevet for langt også i det politiske spillet. Ellers er Kinas historie full av eksempler på bygninger som har rast sammen fordi de er for dårlig bygget - ofte en konsekvens av korrupsjon, det også. Entreprenørene har da betalt seg bort fra bygningskontrollens nærgåenhet.

Kina opererer for øvrig med sin egen form for demokrati. Vel, så har de ikke mer enn ett tillatt parti, men på noen nivåer i samfunnet kan man i det minste velge hvilken partikollega man ønsker som leder. I Kina kalles dette demokrati på kinesisk vis ...

Så hvorfor knakk ikke Kinas økonomi sammen i forbindelse med finanskrisen? Dette er det selvsagt ikke noe enkelt svar på, men en kombinasjon av et proteksjonistisk valutasystem og det forhold at Kina er et land preget av måtehold og moderasjon - i motsetning til den vestlige verden - er nok noen av delforklaringene. Denne delen av Isachsens bok er nesten thrilleraktig i sin tilnærming til temaet. Til tider klarte jeg faktisk ikke å rive meg løs fra boka, som er interessant, spennende og også fornøyelig å lese. Når han trekker paralleller mellom den vestlige verdens tenkemåte og Kinas tenkemåte, skjønner vi at det er lett å tråkke feil.

Kinas hang til å bruke typiske vestlige begreper kan lure oss til å tro at vi ikke står så langt fra hverandre, mens realitetene litt for ofte er at Kina later som at de f.eks. har pressefrihet, at landet er en rettsstat, at man er opptatt av menneskerettigheter, at landet har en egen form for kinesisk demokrati osv. Ja, man later tom. som om man er venner med USA, og for den sakens skyld later også USA som om man er venner med Kina. Ingen av landene har råd til noe uvennskap, og feier i stedet uenighetene under teppet og lar være å snakke om de vanskelige tingene. Et lite velvalgt ord, og hver av landene har makt nok til å sende den andre ut i et uføre ingen av dem har lyst til å utforske ... Taiwan er ett av eksemplene. Menneskerettigheter er et annet. Og Kina kan rett og slett ikke forstå hvorfor andre land på død og liv skal legge seg opp i deres indre anliggender. Blander de seg opp i hva som skjer i andre land, kanskje?

Ingenting vokser inn i himmelen, og en rekke hendelser i verdensbildet har i de senere år vist hvor vanskelig det er spå inn i fremtiden. Det viser bl.a. finanskrisen, Euroens usikre fremtid, i sin tid Sovjetunionens sammenbrudd m.m. Med en formidabel eldrebølge i vente i et land som de siste drøyt 30 årene har holdt hardt på sin ettbarnspolitikk, og hvor det er mye som tyder på et betydelig dameunderskudd for den oppvoksende generasjon, kan man saktens spørre hvor bærekraftig den kinesiske økonomien kommer til å være om noen år. Like fullt: hvert femte menneske på jorda er kineser, og det er noe vi faktisk må ta inn over oss. Dette borger for at det er sannsynlig at det er der den største veksten vil finne sted i overskuelig fremtid. En fremragende økonomisk politikk med store valutareserver gir Kina enormt stor makt til å påvirke andre land, kanskje mer enn vi ønsker å tenke oss. En trøst oppi det hele er at Kina aldri har vist noen tendenser til å ville prakke egne verdier på andre land - faktisk i motsetning til verdenspolitiet USA, som sliter betydelig med sin troverdighet.

Det er godt gjort å skrive en bok om bl.a. penge- og valutapolitikk som nærmest fremstår som en pageturner. Men det har altså Arne Jon Isachsen virkelig klart! Og ikke misforstå og tro at dette innebærer at boka er populistisk eller overfladisk, for det er den alldeles ikke! Med sin spesielle kjennskap til Kina har forfatteren skrevet en bok som gir et veldig godt innblikk i Kinas fortidige historie, om fremveksten av kommunismen, om dagens styresett og samfunn og om Kinas plass i verdenssamfunnet. Dette fordi Isachsen forsøker å formidle en forståelse av kineserne på deres premisser og ikke på den vestlige verdens premisser. Det er en bok man med fordel kan lese flere ganger, med økende utbytte for hver gang. Jeg gir toppkarakter - terningkast seks!

Utgitt: 2012
Forlag: Pax
Antall sider: 279
Boka er mottatt fra forlaget etter egen forespørsel

Arne Jon Isachsen