Åshild Eidem: "Spillet om Gaza"

Sterk debut om Gaza-konflikten

Gaza, eller mer dekkende Gazastripen, er et lite landområde som ligger inneklemt mellom Israel og Egypt, og med kystlinje mot Middelhavet. Landet er 360 kvadratkilometer stort (til sammenligning om lag 100 kvadratkilometer mindre enn Oslo), og har en befolkning på ca. 1,7 millioner (nesten tre ganger så mange som i Oslo). Den største byen er Gaza i nord, og den nest største er Rafah i sør. 

Det er i all hovedsak palestinere som bor på Gazastripen, som i årene 1967 til 2005 var okkupert av Israel, selv om palestinerne hadde et slags selvstyre i årene etter 1994. I 2006 ble det gjennomført valg og Hamas gikk deretter av med valgseieren. Dette ble innledningen på en tid med mye voldeligheter, i første rekke internt mellom Hamas og Fatah, og etter hvert gjennom utallige rakettangrep mot Israel og vise versa. For mer informasjon og utdypende linker - se Wikipedia. 

Konflikten mellom Israel og styresmaktene på Gazastripen er for de fleste (tror jeg) nokså uoversiktlig og kanskje også temmelig uforståelig, der det meste fremstår som en serie av voldeligheter som aldri ser ut til å ha noen ende, og hvor begge parter kontinuerlig skylder på hverandre. Og hvor det kan synes som om de fleste er for Gaza og mot Israel, uten egentlig å ha noen bedre begrunnelse enn at Israel som den største (og demokratiske) staten burde ta et større ansvar for Gazas humanitære situasjon og slutte å isolere menneskene som bor der ... 

 Journalisten Åshild Eidem har i boka "Spillet om Gaza" forsøkt å tegne et tydeligere bilde av hva som rent faktisk skjer i dette urolige området av Midt-Østen, uten å ta stilling til hvem som har skylden for hva. Og selv om jeg synes hun har lykkes svært godt med sitt bokprosjekt, er jeg etter å ha lest denne boka, enda mer usikker på hva jeg skal mene om konflikten. Den er nemlig så mangefascettert og forteller i grunnen lite om hva som kom først, hatet eller grunnlaget for hatet ...  

Gjennom intervjuer av et lite knippe av palestinere - Abu Hamid, Abu Abdallah, Umm Nidal og Ebaa - belyser Eidem flere sider ved det palestinske samfunnet på Gazastripen, der styresmaktene har ett mål: å utslette staten Israel. Isolasjonen fra omverdenen, der selv ikke en kyststripe gir palestinerne tilgang til omverden, har imidlertid ikke gjort dem opprådd for løsninger. Ut fra Gazastripen går det nemlig et utall av underjordiske ganger inn i Egypt, slik at det meste av nødvendighetsartikler og luksusvarer kan skaffes. (Så hvorfor ikke også medisiner, tenkte jeg, mens jeg leste.) Tunnelbaronene har i årenes løp tjent seg søkkrike. Ja, så mye penger er det i denne vare-handelen at hver gang Israel og Hamas har inngått våpenhvile, er det handelsmenn som sørger for at det avfyres noen raketter mot Israel igjen. Dermed brytes våpenhvilen og den lukurative tunnelhandelen kan fortsette upåaktet hen. Eidem understreker at det ikke er Hamas som står bak disse rakettangrepene, men det er Hamas og Gazastripens befolkning som får unngjelde hver gang fredsavtalene brytes. 

Maktbalansen mellom Israel og Hamas er svært skjev. I kamphandlingene mellom partene går det nesten alltid mangfoldige flere palestinske liv sammenlignet med på den andre siden. Utallige selvmordsbombeaksjoner har gjort at Israel overvåker Gazastripen ved hjelp av droner, dvs. ubemannede spionfly, og slik holder kontrollen over det meste av det som foregår i dette lille, isolerte landet. Under intervjuer med Umm Nidal, kvinnen som har avgitt flere sønner til kampen mot Israel og martyrdøden, fremkommer det at en mors største lykke er å føde sønner og kommende martyrer. I israelske fengsler sitter det mange palestinske fanger, og det største "scoopet" palestinerne kan oppnå er å kidnappe israelere for å bruke dem i forhandlinger eller utpressing overfor israelske myndigheter, slik at de kan få frigitt sine fengslede landsmenn. Dette var bakgrunnen for frigivelsen av Gilad Shalit, israeleren som hadde sittet i palestinsk fangenskap i over fire år. Over 1000 palestinere ble løslatt for at Israel skulle få ham utlevert i levende live. 

"Israel hadde sterk tradisjon for å nekte å forhandle med fiendene sine, og for å gå langt - så langt at de risikerte mange flere liv enn dem de kjempet for å frigjøre. Prinsippet ble etablert i 1976, da tyske og palestinske militante kapret et fly og holdt over hundre passasjerer fanget på en flyplass i Uganda inntil israelske elitestyrker frigjorde dem seks dager senere. Aksjonen fikk navnet Entebbe-operasjonen, etter navnet på flyplassen, og begrepet er siden blitt et symbol på Israels harde linje i gissel- og fangesituasjoner." (side 101)

På side 144 skriver Eidem følgende om bl.a. om martyrdøden, Islamsk Jihad, Hamas og Det muslimske brorskap:

"Ideen om martyrdøden var fundamental i islamistbevegelser som Islamsk Jihad. Organisasjonen var opprinnelig en utbrytergruppe fra Det muslimske brorskap, og ble etablert i 1980, syv år før Hamas. En viktig bakgrunn for at islamistene skilte lag var Seksdagerskrigen med Israel i 1967, da palestinerne led sitt andre katastrofale nederlag på under 20 år. Det første var under krigen i 1948. Seksdagerskrigen kastet Brorskapet ut i en ideologisk krise, og kritiske røtter hevdet islamistbevegelsen måtte ta sin del av ansvaret for nederlaget. Da Den islamske revolusjon fant sted i Iran i 1979, fikk noen av de palestinske islamistene en rollemodell, De så på Ayatollah Khomeinis seier i Iran som beviset på at islam var løsningen og jihad veien." (side 144)

Hamas (akronym for Harakat al-Muqawamah al-Islamiyyah - arabisk for Islamsk Motstandsbevegelse), grunnlagt i 1987, er omstridt, men står f.eks. ikke på FNs liste over terroristorganisasjoner. Hamas anerkjenner ikke Israel og mener at frigjøring av Palestina gjennom militære aksjoner er den eneste løsningen. 

"I følge stiftelsesdokumentet er bevegelsens slagord: "Allah er målet, Profeten er modellen, Koranen konstitusjonen.: Jihad er veien og døden for Allahs skyld er det høyeste av dens ønsker." (side 86)

På den andre siden står salafistene, som er en ortodoks fundamentalistisk bevegelse innenfor sunni-islam. 

"Salafismen ankom Gaza på 70-tallet, og fikk fotfeste tiåret etter, da mange palestinere vendte hjem fra studier i Saudi-Arabia. Saudi-Arabia støttet palestinske salafister i et forsøk på å demme opp for erkerivalen Irans innflytelse, som særlig kom til uttrykk ved iransk-inspirerte Islamsk Jihad. Internt begynte Fatah på tilsvarende vis å støtte de palestinske salafistene - for å danne en motvekt til den islamitiske oposisjonen. Blant annet skal Fatah ha tildelt salfistene stillinger i PA-institusjoner for å bekjempe konkurransen fra Hamas." (side 180)

Gjennom et skjønnlitterært språk og tilhørende virkemidler tegner Åshild Eidem et bilde av en konflikt som har så mange sider at det nesten ikke er mulig å konkludere med at den ene eller andre siden har rett eller tar feil. Hver eneste handling - også dem det er mange grunner til å fordømme - drar nemlig med seg så mye forhistorie at det ikke er mulig å bedømme dem isolert sett. I bunnen av det hele hviler en beslutning truffet av FN i 1948 om å dele Palestina i to - en del til palestinerne og en del til jødene. En delingsplan palestinerne aldri har akseptert og siden har kjempet i mot ... 

Åshild Eidems bok gjorde meg atskillig klokere enn jeg var fra før av, men også mer rådvill i forhold til hva jeg skal mene om denne konflikten. Dessuten gjorde den meg enda mer pessimistisk med tanke på en varig fredsløsning i dette området ... Det første var nok tilsiktet - det andre neppe ... Eidem skriver godt og levende, og jeg håper inderlig at hun kommer til å skrive flere bøker av denne typen! Jeg er imponert over hennes kunnskaper om konflikten, og det omfattende noteverket bak i boka viser at det ligger mye research bak den. Det har blitt en spennende bok som jeg ikke ser bort fra at jeg kommer til å lese om igjen. Alt i alt synes jeg boka fortjener terningkast fem. 

Utgitt: 2013
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 290 (inkl. et noteverk fra side 257 og utover)

Åshild Eidem

Ida Løkås: "Det fine som flyter forbi"

Rørende og lettlest ungdomsroman
Ida Løkås (f. 1985) vant Schibsteds manuskonkurranse med denne romanen om Jamie, 13 åringen som vokser opp i Little Venice i London. I begynnelsen tenkte jeg at jeg ikke skulle lese "Det fine som flyter forbi", rett og slett fordi man jo ikke kan få med seg alt og er nødt til å gjøre noen prioriteringer. Men så har den ene bokomtalen etter den andre dukket opp, og alle har det til felles at de er over seg av begeistring for boka. Tanken på å gå glipp av noe viktig fikk meg derfor til å revurdere min beslutning, og før jeg visste ordet av det, havnet den i handlekurven min. Det angrer jeg overhode ikke på! 

Jamie er i begynnelsen av tenårene og lever sammen med sin mor, som i motsetning til de fleste som bor i bydelen faktisk er i jobb. Prisen hun betaler for dette er at hun så og si aldri er hjemme og at sønnen hennes stort sett må klare seg selv. Jamie selv er bokas jeg-person, og vi ser alt gjennom hans øyne. En gutt som noen ganger er stor, andre ganger bare den lille gutten han egentlig er ... 

Som gutter flest på Jamies alder er han opptatt av jenter og sex - uten å være i nærheten av å få tilgang på sine drømmer. Han er meget betatt av Ariel, ei jente som bor i kjelleren i huset der han bor. Ariel som hele tiden drømmer om å få seg kjæreste, men som dumpes av den ene etter den andre så snart de endelig har oppnådd sitt med henne ... I blokka bor også Mr. Allen, en fyr alle mener er pedo - av den enkle grunn at han har typiske pedobriller. Alt han foretar seg tolkes i lys av disse mistankene, og derfor er det litt skummelt den dagen Jamie blir invitert inn til ham for å få låne en bok om tegning. Alle veggene i Mr. Allens leilighet er dekket med fotografier, for Mr. Allen er egentlig fotograf. Men selv om han er hyggeligheten selv, er Jamie meget bevisst på hvor døra er i tilfelle det skulle bli nødvendig å flykte i full fart.

I en del scener følger vi Jamie, der han betrakter verden fra sitt 13 årige ståsted. Alt han ser rundt seg er preget av mistrøstighet, og selv ikke et besøk hos morens søster, som er bedrestilt og som bor i Cornwall, klarer å lyse opp tilværelsen hans. Han betrakter langt på vei noe foraktfullt det livet tanten og hennes familie lever, når han sammenligner dette med sitt eget liv sammen med en mor som hele tiden roter seg bort i drittsekker. Like fullt er det noe med ham som i alle fall ga meg som leser et håp om at det bodde noe i ham som ville komme ham til nytte senere i livet - et slags innebygget kompass for hvordan et skikkelig menneske ter seg når det kommer til stykket, selv om ståstedet utsettes for krysspress fra alle kanter ... Og langt inni Jamie er det en lengsel etter faren som moren ikke ønsker å snakke om. 

"I fotoalbumet fant jeg kun ett bilde av pappa. Det var det eneste som var igjen. Jeg vet ikke hvor resten er. De tomme plassene står igjen som sorte hull. Minner som frivillig er fjernet, men sikkert aldri glemt. På bildet sitter han i en grå lenestol og holder meg på fanget. I hånda har jeg en bustete teddybjørn jeg hadde fått av han. Han har mørkt hår, akkurat som meg, brune øyne og bart. Hver gang jeg ser en mann som er litt ubarbert, tenker jeg på pappa. Det er ikke det at jeg savner han eller noe, for man kan jo ikke savne noe man aldri har hatt. Men jeg husker han. Eller, jeg tror jeg gjør det. Jeg var to år da pappa dro, og har ikke sett han siden. Man husker visst ingenting før man er to, noe jeg syns er drittprat, for jeg tror jeg husker hvordan han lunkter. Og så husker jeg øynene hans. De er som mine. Hver gang jeg ser speilbildet mitt, ser jeg han. Jeg prøver å ikke se på meg selv så mye." (side 44)

Jeg må rett og slett medgi at jeg ble fullstendig sjarmert av denne boka om Jamie, som vel mer må karakteriseres som en ungdomsbok og ikke en voksenbok. Språket er enkelt, og Jamies tanker presenteres på en rørende naivisitisk måte, selv om Jamie også forsøker å fremstå som tøff og kul. Man kan selvfølgelig stille spørsmål ved om en 13-14 åring er i stand til å formulere så vidt reflekterte tanker som Jamie gjør, men selv synes jeg det er av underordnet betydning når hensikten - den litterære, må vite - er å få frem et spesielt budskap. Og når jeg tenker på at forfatteren kun var 26-27 år da hun skrev denne boka, er jeg meget imponert! Boka holder såpass høy kvalitet at jeg mener den fortjener terningkast fem! Og det skal virkelig bli spennende å følge hennes utvikling som forfatter i fremtiden!

Utgitt: 2012
Forlag: Schibsted
Antall sider: 187

Ida Løkås

Andre omtaler av boka:
- Beates bokhylle - 15.08.2012
- Tom Egeland - 05.09.2012 - En perle av en debutroman
- Tones bokside - 30.08.2012
- Solgunn sitt - 20.11.2012
- Betraktninger - 30.08.2012
- Bøker & Bokhyller - 09.08.2012
- Ikke bare ei bok - 22.12.2012
- Artemisas Verden - 06.12.2012
- Bokelskerinnen intervjuer Ida Løkås - 13.08.2012
- Tones bokside - 27.08.2012
- Kasiopeiias bøker - 12.08.2012
- Bok-Karete - 10.09.2012

Agnes L. Matre: "Stryk meg over håret"

I bulimiens vold

I slutten av september i år ble jeg kontaktet av forfatterens ektemann med spørsmål om jeg kunne tenke meg å få tilsendt et leseeksemplar av hans kones debutbok "Stryk meg over håret". Til tross for et nokså stramt leseprogram i høst, takket jeg ja. Det var særlig det forhold at boka omhandlet temaet spiseforstyrrelser samt at handlingen var lagt til Provence i Frankrike, som trigget min interesse. Dessuten har det vært avgjørende for meg at det ikke er lagt noen form for bindinger i forhold til hva jeg skriver om boka.

"Stryk meg over håret" handler om Guro og hennes spiseforstyrrelse (bulimi). Utad en tilsynelatende vellykket karrierekvinne fra Bergen, for å sitere teksten på smussomslaget, men bak fasaden en dypt ulykkelig kvinne med en sykdom fullstendig ute av kontroll, som legen har varslet henne om at hun kan dø av dersom hun ikke blir behandlet. Guro bestemmer seg for å løse saken på sin egen måte. Etter at hun har søkt på og fått jobb som en slags selskapsdame for en eldre norsk kvinne i Provence, tar hun ett års permisjon fra jobben sin og leier ut leiligheten sin - og så reiser hun av gårde. 

I Callian i Provence møter Guro Marie, kvinnen hun skal hjelpe det neste året. Marie eier en liten vingård, som er forpaktet bort til den kjekke franskmannen Dominic. Nokså snart oppstår det søt musikk mellom Guro og Dominic, og så spørs det om forholdet tåler Guros spiseforstyrrelse ... 

Jeg er nokså ambivalent i mitt syn på denne boka, men skal i det følgende forsøke å være så konstruktiv som mulig når jeg tar for meg det jeg ikke følte fungerte så godt. For å ta det viktigste først, nemlig måten historien er fortalt på: Språket er i og for seg greit, selv om det tidvis er noe klisjéfylt (og hvor bruken av de ellers nydelige tekstene til Bjørn Eidsvåg som kapitteloverskrifter ble "too much", synes nå jeg) og litt inkonsistent. Som eksempel på det siste viser jeg til da Guro i tilbakeblikk til barndommen får menstruasjon, og i den ene setningen får sjokk over blodet i trusa, mens hun i neste setning smiler fordi hun vet hva dette er. Man får vel ikke "sjokk" over noe man egentlig vet hva er, og at på til smiler av i neste sekund? Boka inneholder flere slike motsetningsfylte beskrivelser. 

Det er lite spenning i teksten fordi fortelleren er allvitende og stort sett vet alt personene i boka tenker hele tiden. Her kunne det gjort seg med antydningens kunst, slik at leseren kunne gått fra å være en passiv mottaker av (for mye) informasjon til å bli litt mer aktiv og grublende med hensyn til hvordan historien ville utvikle seg videre (gjennom gradvis avsløring av "plottet"). I stedet fremstår det hele som svært forutsigbart. Jeg skjønte hele tiden hva som kom til å skje, og jeg ble aldri overrasket. I stedet for spenning, ble det kjedelig - og det til tross for et ellers flott bokprosjekt hvis formål jeg tror må ha vært å gi mer innblikk i hva det vil si å lide av bulimi. De stadige tilbakeblikkene til barndommen ble for mange (og uvesentlige) og tok bort fokuset fra hovedhistorien. Og dette mener jeg selv om jeg ser poenget med å få frem hvilke sentrale hendelser fra en persons barndom som kan føre til at f.eks. en lidelse som bulimi oppstår og utvikler seg. For øvrig ble noen av personskildringene for stereotype, og jeg tenker særlig på beskrivelsen av Wenche, Andres kone. Beskrivelsen av henne er ganske enkelt ikke troverdig. Jeg hadde også vanskelig for helt å tro på kjærligheten som oppsto mellom Guro og Dominic. Hva visste han om henne, før de store kjærlighetserklæringene kom? At Guro var en vakker (og tynn!) kvinne? 

Så til det som er fint med denne boka: Det er ikke skrevet mye (om noe?) om voksne kvinner og spiseforstyrrelser. I denne boka får man virkelig innblikk i all skammen som denne sykdommen er forbundet med. Alt oppkastet som uttrykk for manglende kontroll står i dyp kontrast til den antakelig mer "prestisjefylte" spiseforstyrrelsen anoreksi, hvor pasienten nettopp har (for) stor kontroll. Fordi forfatteren selv har lidd av bulimi, vet hun hva dette innebærer, og hun besitter sånn sett en helt unik erfaring når hun bruker dette i sitt bokprosjekt. Jeg er derfor ikke i tvil om at dette er en bok jeg kan anbefale dersom noen er ute etter skjønnlitteratur som handler om hva det vil si å lide av en spiseforstyrrelse. Jeg lærte selv en hel del om sykdommen mens jeg leste boka. 

Utgitt: 2012
Forlag: Commentum Forlag AS
Antall sider: 263

Agnes L. Matre

Andre omtaler av bok:

- My first, my last, my everything - 11.02.2013

Morten Borgersen: "Jeg har arvet en mørk skog"

Om familie- hemmeligheter, svik og savn

Morten Borgersen (f. 1950), skuespiller og instruktør samt en periode teatersjef ved Teatret Vårt og Teater Ibsen, debuterte med romanen "Jeg har arvet en mørk skog" tidligere i år. Boka har fått strålende kritikker og er blitt betegnet som en moden debut.

For en tid tilbake ble jeg kontaktet av forfatteren, som lurte på om jeg kunne tenke meg å lese romanen hans. På grunn av tematikken i boka, nølte jeg ikke et øyeblikk med å takke ja. Det har jeg ikke angret på, for denne boka inneholder i tillegg til et litterært og godt språk, en fascinerende historie med mange lag, og nyanserer også det bildet de fleste av oss kanskje har av hva det ville si å være landssviker under andre verdenskrig. Selv om forfatteren er nøye med å understreke at dette først og fremst er en roman, har han aldri lagt skjul på at han har tatt utgangspunkt i sin egen families historie. Likhetene er nemlig mange. Så mange at det ikke er mye fiksjon igjen, annet enn at forfatteren mest sannsynlig har diktet seg inn i farens liv slik det kan ha fortonet seg under krigen.

I likhet med hovedpersonen i boka oppdaget også forfatteren først etter farens død hans nazistiske fortid. Ikke bare var faren medlem av NS under krigen, men han sonet også en fengselsstraff pga. dette. Ikke med et ord røpet faren noe som helst av sin fortid, og forfatteren vokste derfor opp uten å kjenne til noe som det skulle vise seg at "alle andre" rundt ham visste.

Vi følger far og sønn parallelt gjennom boka, vekselsvis fra hhv. krigen og nåtiden. Vi får et bilde av en mann som kanskje ble litt offer for omstendighetene, som tok noen valg som der og da i beste fall fremsto som naive, i verste fall som noe unnvikende i en tid med stor arbeidsledighet. NS-medlemskapet sikret ham nemlig et utkomme, og ga ham bl.a. muligheten til å virke som prest. Samtidig var han ingen nazist i ordets egentlige forstand. Under hele oppveksten følte sønnen seg på mange vis sveket av sin far, som slet med mange ting han aldri snakket om. Dette medvirket naturlig nok til å skape en avstand mellom dem. Samtidig får vi innblikk i et menneske som på ingen måte løp fra sitt ansvar, og som at på til ofret sitt eget kjærlighetsliv for å ta seg av sin avdøde brors enke og deres datter. En mann som levde ut sin egentlige kjærlighet i skjul, utenfor ekteskapets ramme, gjennom å pleie kontakt med sin store kjærlighet Emilie ... Han var ingen ond mann. Det skulle så lite til for å havne på feil side, og et øyeblikks ubetenksomt valg kunne få uante konsekvenser fordi bordet fanget.

"Jeg åpner øynene, mappen ligger like forbannet rett foran meg. Var han nazist? Han kan ikke ha vært det. Jeg har aldri hørt om dette. Hvordan har han kunnet gjøre noe sånt og greid å skjule det? Nå legger han plutselig dette i fanget på meg. Hemmeligheten sin. Jeg vil ikke ha den, jeg vil ikke inn i dette her. 

Jeg ser meg selv i gjenskinnet i rutene. Det tynne, kantede ansiktet, hårluggen, de brede leppene og den store nesen. Eller er det ham, faren min, jeg ser? Ingen tvil om likheten. Vi er da ikke like. Overhodet ikke. Vi er så forskjellige som det er mulig å være. Øyeblikkelig kommer tvilen, kanskje tar jeg feil. Fordi det var han, fordi det var meg, skrev den franske filosofen Montaigne i boken jeg en gang ga far, for at han skulle forstå noe av de tingene jeg ikke snakket om. Fordi det var en far, fordi det var en sønn?

Dette er hans liv, for helvete. Hvorfor har han ikke kastet denne mappen? Hva faen skal jeg med den? Faen ta alt sammen! Jeg hiver den i veggen så papirene flakser rundt i rommet. Der står bokhyllen hans med alle bøkene om kjærlighet og krig, svik og instriger. Bøkene jeg kom for å se igjennom. Jeg trenger dem ikke nå, og jeg kaster dem utover, tar tak i hyllen og velter den. Det spisse hjørnet treffer meg i leggen og gjør vondt, buksebenet rives opp og blir blodig. Forbannede papirer og bøker, jævla støvete, nedslitte rom og stygge møbler. Varmen her inne gjør det ubehagelig å puste, og jeg må åpne vinduet. Så stille. Bortsett fra mors lyder nede fra kjøkkenet, og de later som ingenting noen gang har skjedd. Som om? Vil noe lenger være som om?" (side 13)

Etter hvert som sønnen graver i sin fars fortid, får han øynene opp for at faren hadde en hel del kvaliteter som han sørgelig nok aldri hadde noe kjennskap til mens faren levde. Like fullt - omsider minskes avstanden han har følt mellom ham og faren, og med det avtar også redselen for å ligne ham. Og kanskje er de mer lik enn han tidligere har tenkt? Hver med sine hemmeligheter, hver med sine vansker med å være nær for dem de hadde rundt seg. Faren med sin NS-bakgrunn, sønnen med sin homofile legning ...

"I vannet er det noen som ser på meg. Et speilbilde, mitt ansikt, og så etter hvert også fars. De skifter på. Føttene mine gjør at vannet beveger seg og lager ulike uttrykk i ansiktene våre. Det er først nå jeg ser hvor mange vi har. Mitt eget ansikt forsvinner. Bare fars er igjen. Han holder blikket mitt noen sekunder. Så løser det seg gradvis opp og blir borte i mørket. Ikke for fort og ikke for sakte. Den tiden det tar.

Jeg kjenner meg fri fra ham. Uten å miste ham." (side 222)

Man merker fort at det er en kunstner som behersker språkets nyanser som uttrykker seg i romanen "Jeg har arvet en mørk skog" - en roman som har lånt tittelen fra nobelprisvinneren Tomas Tranströmers dikt "Madrigal". Under lesingen satt jeg med et inntrykk av at hver eneste setning var formulert med stor omtanke. Det er en várhet i beskrivelsene av det mellommenneskelige som tok tak i meg, og som gjorde at jeg noen ganger nesten fikk åndenød. Som da jeg leste de ovenfor nevnte setningene på side 222 ...

Aller sårest beskrives følgene av foreldrenes kjærlighetsløse ekteskap. Mangelen på varme dem i mellom gjorde dem også til lite varme omsorgspersoner, noe som utvilsomt må ha preget oppveksten til forfatteren og hans alterego.

"Var det kjærlighet eller bare noe praktisk og rent nødvendig? Jeg kan ikke huske noen form for fysisk kontakt dem imellom. Kanskje bare de siste årene, hvor hun fikk et slags overtak. Heller ikke var det noen fysisk kontakt overfor meg. Nesten aldri. Ikke en hånd som holdt meg eller la seg inntil. Det var ikke det motsatte heller, ingen straff eller direkte avvisning. Bare et nøytralt område hvor ingen røpet seg. Noen ganger var det vel en form for berøring, men den kom så fort og uventet og forsvant på samme måte. Den lignet ikke på noe jeg kjente, og gjorde meg bare usikker. Mor visste nok av og til følelser. De kom oftest når jeg minst ante det, og det var ikke godt å vite hva de kom ut fra." (side 149)

Jeg har ingen problemer med å forstå at denne boka har fått kritikerne til å strø om seg med ovasjoner om dens litterære kvaliteter. I flere intervjuer er forfatteren nøye med å understreke at dette ikke er en "terapibok" som han har skrevet for å bearbeide sjokket over å oppdage farens mørke hemmeligheter fra krigen. Til det er den følelsesmessige distansen til stoffet for stor, og jeg vil dessuten påstå at boka er kjemisk fri for klisjéer og blødmer. Det er en modig bok, en interessant bok, en litterært godt skrevet bok. Ut fra en helhetsvurdering av den har jeg kommet til at den fortjener terningkast fem - et sterkt sådan. Og jeg ser frem til å lese Morten Borgersens neste bok!

Utgitt: 2012
Forlag: Piratforlaget
Antall sider: 223

Omtaler av boka:
- VG 10.03.2012: Regissør Morten Borgersen oppdaget farens mørke fortid
- Varden 16.03.2012: Visste ikke at faren var nazist
- Dagbladet 20.05.2012: Sidene blar seg nærmest videre av seg selv (anmeldelse av Erle Marie Sørheim)
- Dagsavisen 19.03.2012: Min far, nazisten
- Med Bok og palett 03.07.2012 
- Kulturspeilet 19.04.2012 - omtale av Kjell Moe
- Oa.no 04.02.2012: Om fars skjulte fortid 

For øvrig ble boka lansert på Litteraturhuset 12.03.2012 - med forfatteren i samtale med Finn Skårderud

Karl Ove Knausgård: "Ute av verden"

Imponerende debut!

Karl Ove Knausgård (f. 1968) debuterte med romanen "Ute av verden" i 1998, en bok han mottok Kritikerprisen for, og senere også Bjørnsonstipendet. Senere har han utgitt bøker som "En tid for alt" (2004) og "Min kamp"-bøkene (2009 - 2011). Felles for samtlige bøker han har skrevet, er at han hele tiden har blitt møtt med mye begeistring - inntil kritiske røster tok til motmæle da Min kamp-suksessen tok av.

Nå har jeg omsider fått lest "Ute av verden", en bok jeg har hatt stående i mine bokhyller i et par års tid - kanskje mest av alt fordi Min kamp-bøkene trengte denne til side. Da jeg fant lydbokutgaven på biblioteket, bestemte jeg meg for at nå måtte jeg omsider få lest den!

Boka handler om den 26 år gamle Henrik Vankel som i 1996 reiser til Nord-Norge for å jobbe som lærervikar. Planen er at han skal bli der i ett år. Han bor på hybel i førsteetasje hos et lærerektepar, og vi forstår i grunnen nokså snart at det ikke er mye som skjer mellom ektefellene som Henrik ikke får med seg. Ekteparet kan ikke få barn, og dette går på forholdet løs.

Henrik holder seg stort sett for seg selv. Han har ikke lett for å komme i kontakt med andre voksenpersoner. Sånn sett trives han best blant sine 13 år gamle elever. Kanskje er han litt umoden selv, der han må innta store mengder alkohol på fest for å føle at han kan slappe av og være seg selv? Da er han til gjengjeld veldig med, og noen ganger også litt for mye. Etter hvert begynner han å føle en dragning mot en av elevene sine. 13 år gamle Miriam er så vakker i all sin uskyld, så deilig og uimotståelig, og henne blir Henrik så forelsket i at han ikke lenger klarer å skille mellom hva som er rett og hva som er galt. Det han imidlertid skjønner er at han må være forsiktig, fordi det vil vekke vemmelse hos bygdas folk dersom de skulle få greie på dette. Han forstår også at dette kan få ham opp i seriøse problemer.

Det viser seg at også Miriam er forelsket i Henrik. Og når hun begynner å komme på besøk hos Henrik, trenger vi vel ikke så mye fantasi for å skjønne hvilken vei det bærer hen ... uten at jeg skal røpe så veldig mye mer av handlingen. I tilbakeblikk får vi vite hvordan Henriks mor og far traff hverandre, og hvilke vilkår han vokste opp under. Her beskrives en barndom så fylt med skam og skyldfølelse - for å sitere teksten på bokas smussomslag - at de siste brikkene faller på plass, som viser hvorfor Henrik er den han er.

"Ute av verden" er en historie som det er ekstraordinært interessant å lese i lys av "Min kamp 4" og debatten rundt forfatterens innrømmelse av at han kysset en av sine 13 år gamle elever mens han selv som ung mann var lærervikar i Nord-Norge. Og spekulasjonene rundt hva som er selvopplevd og hva som er fiksjon, har vel egentlig aldri stilnet, selv om forfatteren selv insisterer på at selve handlingene i boka "Ute av verden" ikke har hatt noe å gjøre med hans egne opplevelser. I dette tilfellet kan man vel si at i den grad man alltid lurer på hvor mye en forfatter bruker av seg selv i sine bøker, så sitter vi på en måte med "fasiten" i dette tilfellet. Kanskje er boka et uttrykk for tanker rundt hvordan det kunne ha gått dersom han hadde levd ut sine egne følelser den gangen han selv befant seg i en lignende situasjon med fascinasjon for en av sine mindreårige elever.

I "Ute av verden" møter vi en ung mann som må drikke seg til mot for å våge å nærme seg kvinner på sin egen alder, han har et anstrengt forhold til sin far, som også er lærer, og han kommer fra Kristiansand. Som forfatteren har Henrik en eldre bror, moren bor utenbys et halvt års tid for å studere og faren ber ham som 16 åring flytte ut til et hus han disponerer i mellomtiden. Det er i det hele tatt så mange likhetstrekk mellom forfatterens egne levde liv og det han skriver om at det er nærliggende å tenke på Agnar Mykle. Mykle var en forfatter med gudegaver hva gjaldt skrivekunsten, men som var ute av stand til å dikte og lage fiksjon. I stedet hentet han inspirasjon fra sitt eget liv og menneskene rundt ham - noen ganger så gjenkjennelig at dette vakte avsky i hans samtid. Knausgård går aldri så langt, men parallellene til Min kamp og reaksjonene fra en del av familien og også nærstående, er slående. Men der Mykle ikke var ærlig om hva han gjorde, har Knausgård stått for det han har gjort og ikke dekket noe til - i Min kamp-bøkene, vel og merke. I "Ute av verden" er det annerledes, men i så måte er det kun ham selv han utleverer.

Jeg likte del I i boka, den som handlet om den unge Henrik Vankel i Nord-Norge, aller best. Dette utgjorde den første tredjedelen av boka. Deretter følger del II om foreldrene hans - Ingrid og Harald - og om hans oppvekst, mens del III (den siste halvparten av boka) er noe mer forvirrende og frem og tilbake i tid. Jeg opplevde også mange av preferansene til litteraturen, som noe forstyrrende - i motsetning til i Min kamp-bøkene hvor dette nettopp var noe jeg satte ekstraordinært stor pris på. Det er imidlertid mulig at det hadde vært lettere å forholde seg til disse tekstene dersom jeg hadde lest papirutgaven av boka og ikke lydboka. For øvrig vil jeg understreke at denne boka ikke handler om pedofili, selv om det er tale om forelskelse mellom en 13 årig jente og en 26 år gammel gutt/mann. Jeg har tenkt litt på hva det er som gjør at jeg aldri følte at det var noen dybde i de følelsene disse to hadde for hverandre. Kanskje hadde det rett og slett å gjøre med at forholdet var og ble umodent, og dermed ikke kunne ha noen dybde? Eller at Knausgård ikke har klart å dechiffrere hva som kan tenkes å skje mellom to mennesker når aldersforskjellen er så stor? En annen ting jeg hadde forventet var en mer ung fortellerstemme. I stedet fikk jeg en følelse av at det var en godt voksen, litt eldre mann som formulerte tankene sine, slik jeg-personen i boka gjør. Antakelig er det dette som i sin tid fikk en del kritikere til å rose boka opp i skyene - mens altså jeg føler at jeg-personen ville ha blitt mer levende og autentisk dersom han ikke hadde vært fullt så stiv og formell. På tross av mine innvendinger er dette en imponerende debut-bok både hva gjelder det litterære og det innholdsmessige. Når jeg likevel ikke gir mer enn terningkast fem, er dette pga. del III, som jeg synes haltet noe i helheten. Dessuten kunne boka med fordel ha vært kortet noe ned, særlig i del III.

Utgitt: 1998
Forlag: Tiden Norsk Forlag AS (papirutgaven) / Cappelen Damm (lydbokutgaven)
Oppleser: John Yngvar Fearnley
Spilletid: 29 t 50 min. (562 sider)

Intervju med forfatteren på NRK 19. oktober 1998

Forfatteren som ung mann

Michel Rostain: "Sønnen"

Varmt om et far-sønn-forhold og om å miste et barn

Michel Rostain (d. 1942) er musiker og operaregissør, har undervist i filosofi og psykologi og har skrevet flere bøker om opera, kan jeg lese på bokas smussomslag. I 2003 mistet han sønnen sin, og i 2011 debuterte han med sin roman "Sønnen" - eller "Le Fils" som er den franske originaltittelen. Dette mottok han den prestisjefylte Concourt-prisen for. Ut over dette vet jeg lite eller ingenting om denne forfatteren, før jeg kom over denne boka på Bokbloggertreffet i Gyldendalhuset sist lørdag, der diverse forlag - deriblant Pax Forlag - hadde donert leseeksemplarer til treffet.

Det har vært skrevet et lass med bøker om det å miste et barn, om den bunnløse sorgen som oppstår i kjølevannet av et slikt tap og ikke minst hva det gjør med en familie når et elsket medlem blir borte. Jeg føler at jeg for lengst har fått min dose og vel så det av slike bøker - særlig av slike som er rasket sammen i full fart etter en tragedie for å komme ut mens saken fremdeles er brennende aktuell i samfunnet. Dette er imidlertid ingen slik bok. Riktignok handler den i aller høyeste grad om et selvopplevd tap av et barn, men det har tatt forfatteren bortimot åtte år å skrive den. Teksten er dessuten meget gjennomarbeidet og har litterære kvaliteter, historien fortelles i romanform og fortellergrepet er ytterst originalt. Det blir aldri "kleint" og heller ikke sosialpornografisk - bare rørende, varmt og ekte.

I "Sønnen" er det nemlig forfatterens avdøde sønn som forteller historien om sin sørgende far. Eller for å si det på en annen måte: her har forfatteren og far til Lion, den 21 år gamle gutten som døde av hjernehinnebetennelse etter få dagers dramatisk sykeleie i 2003, diktet seg inn i sønnens hode og forsøker på den måten å formidle hva han tenker om faren og hans sorg. Dermed kommer vi tettere innpå deres far-sønn-forhold.

Det er et varmt og trist-godt portrett som tegnes av faren og hans forhold til sønnen. Noen ganger kjente jeg at tårene presset på, andre ganger at latteren trillet. For faren er tidvis både komisk og patetisk der han saumfarer tingene til sønnen, på leting etter tegn på at sønnen faktisk ville leve og at han hadde fremtidsplaner. 

"Pappa har allerede tenkt tanken tusen ganger: Døde jeg virkelig på grunn av maksimal uflaks, en hissig bakterie dukker opp, og før du vet ordet av det, er du død. Var det ikke heller sånn at jeg hadde senket guarden et øyeblikk? Et minutt med litt mindre livsgnist, og pang! Pappa har alltid trodd, og sågar formulert mer eller mindre klare teorier om det, at hvis han ikke er på vakt absolutt hele tiden, så vil dødskreftene i ham vinne frem. Et sekunds uoppmerksomhet, og vips, så ryker det.

Offisielt tror han ikke noe særlig på dette med dødsdrift, men likevel, han vet da et og annet om det; vi bærer i oss, i alle fall gjør han det, krefter som er i stand til å bryte ned selv det mest robuste liv. Så derfor har han lurt på om jeg også, ubevisst, mer eller mindre frivillig, holdt døra åpen for mine egne destruktive krefter de siste dagene jeg levde." (side 13)

Da faren oppdager at noe av det siste sønnen hans gjorde før han døde var å bestille time hos psykologen, blir han først veldig glad fordi han tolker livsglede inn i dette - deretter fortvilet fordi psykologen selvsagt ikke kan fortelle ham hvorfor sønnen hadde bestilt time hos ham. Dette spørsmålet - var sønnen lykkelig på slutten av sitt liv? - blir det overmåte viktig for ham å finne ut av. Ekstra sårt er det fordi dette var hans eneste barn.

"Pappa leser tvangsmessig i notatene mine for å holde kontakten med meg. En kveld han holder på med disse triste utgravningene, finner han et sitat av Pat Metheny, rammet inn av kraftige røde streker, mellom to avsnitt om Platon: "Musikk er kjærlighet i seg selv." Musikken kjælte med meg, slik den gjør med deg. Han flirer, musikk, kunst? ikke spesielt høyt ansett av Platon, akkurat. Han snakker ennå til filosofistudenten som jeg var. Noen sider lenger fram finner han dette skriblet ned i margen: "Å gi avkall: Hva gir man avkall på?"

Jeg har etterlatt meg hefter du kan bla i i årevis, pappa.

En far som arver sin sønn. Det er en ubegripelig rekkefølge av ord. En tidsforstyrrelse." (side 26)

Og slik fortsetter det gjennom boka som med sine 173 sider er akkurat passe lang. Dette er en bok jeg leste både med hjertet og hodet, fordi den berørte meg på så mange plan og fordi jeg hadde så sansen for måten den er skrevet på. En skjønn liten perle av en bok er det, og som jeg anbefaler på det varmeste! Her blir det terningkast fem!

Utgitt i Frankrike: 2011
Originaltittel: Le fils
Oversatt: Gøril Eldøen
Forlag: Pax Forlag A/S
Antall sider: 173 

Michel Rostain

Andre omtaler av boka:
- Cathrine Krøger i Dagbladet 04.06.2012 - Hjerteskjærende og skremmende realistisk om å miste et barn
- Med bok og palett 19.06.2012
- I Ninas Bokverden 09.05.2012
- Bokprogrammet: Hvordan leve videre? 20.03.2012 - intervju med forfatteren
- thauke2read
- Jeg leser 20.09.2012

Gerd Hammerstad: "En klegg i klisjéenes dal"

En hyllest til Akerselva og miljøet rundt denne

Alenemoren Agnete sliter mer enn de fleste. Sønnen Alex betyr alt for henne, men dette er likevel ikke til hinder for at hun tyr til virkelighetsflukt inn i rusens verden (beskrevet som "smågodt" og "Skjulabånn") når tilværelsen blir for vanskelig. Når det er nødvendig, omskriver hun virkeligheten slik at sviket hennes mot sønnen skal bli til å leve med. For er det noe hun ikke orker å forholde seg til, så er det at hun egentlig ikke holder mål som mor og at "folk som tar fra andre folk" (dvs. Barnevernet) kan komme til å forsyne seg med det siste fine hun eier og har, nemlig sønnen ... Ikke en gang blomstene i hagen får hun ha i fred, for dem spiser sneglene og rådyrene opp for henne. Og slik har hun i grunnen hatt det i hele sitt liv. Ingenting av det som betyr noe, blir hos henne ...

Mens Agnete kaver og sliter, blir vi med henne langs Akerselva hvor vi er innom Hønse-Lovisas Hus, Fabrikkjentene, fossen og andre gjenkjennelige steder. Vi introduseres for den ene "vennen" etter den andre - den ene like skibbrudden eller verre enn Agnete selv. Enkelte av dem prøver dog å minne henne om at hun faktisk har en sønn, og hjelper henne de gangene hun glemmer å hente Alex i barnehagen. På den måten holdes "folk som tar fra andre folk" på armelengs avstand. Men både hjelperne og Agnete skjønner at dette ikke kan fortsette slik i det uendelige.

Mange spøkelser fra fortiden truer med å ta innersvingen på Agnete. Vi aner en tragisk barndom med en far som drakk, og som har laget dype sår i henne. Og hvem er nå denne "du-har-ikke-sagt-navnet-hans-på-xx-dager-og-det-må-da-telle-for noe"? Hva er det som skjer dersom hun sier navnet høyt? Inni mellom er det ikke enkelt å skille drøm og fantasier fra virkelighet, men noen av spørsmålene som oppsto underveis, finner sine svar etter hvert ...

"Fortellingen om Kong Ødipus slutter på forskjellige måter. Han tar sitt eget liv, eller sitt og konas liv, eller stikker ut øynene sine, eller stikker ut hele familiens øyne, og/eller dreper dem alle. Samme story, hauger av versjoner.

Og Nora. Nora gikk. Så likte ikke folk at Nora gikk, så Ibsen måtte lage en ny versjon, der Nora ikke gikk, eller kanskje hun gikk og kom tilbake, du husker ikke helt. Men to versjoner.

Og hva med Rødhette? Du bare spør. Ble hun spist, eller ble hun ikke spist?

Og Griselda, mange versjoner. Folkeeie, slike historier, alle har tegningsrett på slutten. Og hva bryr de seg, disse versjonsmakerne, historievinklerne, om at de bestemmer over liv og død?

- Kanskje Walter tok barna, skilte seg fra Griselda, og leverte barna tilbake.

- Kanskje Walter tok barna, skilte seg fra Griselda, og beholdt barna.

- Kanskje Griselda ble sittende igjen alene med litt smågodt, Skjulabånn og en TV som flimret og surret og nistirret på henne.

- Kanskje hun aldri så noen av dem igjen." (side 164)

Forfatteren har på smussomslaget uttalt at hun både som lektor og privatperson har truffet utallige mennesker i utallige sammenhenger, og at hun aldri har sluttet å undre seg over alt det besynderlige mennesker tenker, sier og gjør. Som en del av undringen har hun skrevet denne boka, som er hennes debutroman. Fra før av har hun imidlertid publisert noveller, reiseskildringer og småtekster, så det er ikke en uerfaren forfatter vi står overfor.

Fortellerstilen i "En klegg i klisjéenes dal" er nokså særegen, idet forfatteren har valgt å skrive på det jeg oppfatter som "dramatisk presens". Ikke bare det - vi introduseres også for en forteller som omtaler Agnete som "du".

"Fabrikkjentene furter i dag. Alex valgte Tina for deg i morges, hun som så ofte blir glemt. Teksten på sokkelen leser du mens du klapper det du må, sier "Hei!" til Ellen og nikker til Veversken. Kulemagen hennes er borte nå, sånn kan det gå, tenker du, og subber deg tungt bortover stien.

Nesten på toppen tar du en hvil på gresset, finner frem Skjulabånn og sitter en stund og tenker og døser i den sene solen." (side 146)

Vi er hele tiden til stede her og nå i hovedpersonens liv, selv om hun selv beveger seg frem og tilbake i tid. Denne fortellerstilen var litt uvant i begynnelsen, men dette vendte jeg meg fort til. Fremfor alt er dette et meget originalt fortellergrep, som er meget krevende, men som forfatteren behersker til fulle. Hun skriver glitrende, og tittelen til tross (med henvisninger til klisjéer) - her er det ikke mange klisjéer av den billige og lettvinte typen. I den grad klisjéer benyttes, fremstår dette som et bevisst litterært grep. For øvrig vil jeg berømme forfatteren for hennes respektfulle fremstilling av et lite knippe av Akerselvas mange skjebner. Man skal ikke skue hunden på hårene, og bak tilsynelatende triste menneskeskjebner skjuler det seg mang en hverdagshelt som gjør så godt de kan, ut fra sine forutsetninger. Ikke uten grunn ender jeg med å gi denne romanen terningkast fem! Og jeg håper virkelig at det kommer flere bøker fra denne forfatterens hånd!

Utgitt: 2012
Forlag: Stjernetær Forlag
Antall sider: 186
Boka er kjøpt i forbindelse med en boklansering, som jeg ble invitert på.

Andre bloggere som har skrevet om boka:
- Reading Randi

Gerd Hammerstad, her fra boklanseringen

Stig Beite Løken: "Det finnes ingenting mer livsbejaende enn å være mørkeredd"

Spennende debutant!

Stig Beite Løken (f. 1983) debuterer med novellesamlingen "Det finnes ingenting mer livsbejaende enn å være mørkeredd". Boka er rykende fersk, og jeg for min del er imponert både pga. de språklige kvalitetene ved novellene, samt spenningsnivået i hver og en av dem.

Novellesamlingen inneholder ni noveller, som alle kan sies å ha som gjennomgående tema hva det vil si å være mørkeredd, liten og/eller ensom. Felles for alle novellene er dessuten at vi står overfor en jeg-person, som noen ganger er en kvinne og andre ganger en mann. Novellene varierer i lengde - fra den korteste som kun er på et par sider til den lengste som er på litt mer enn 40 sider. Jevnt over benytter forfatteren seg av en deskriptiv fortellerstil og et nokså enkelt språk uten bruk av mye metaforer, men kanskje med desto mer bruk av symbolikk. I flere av novellene glir dessuten virkelighet og fantasi over i hverandre, og det makabre ligger veldig nær. Styrken i novellene ligger utvilsomt i forfatterens evne til å bygge opp en uhyggestemning samt å beskrive stemninger generelt. Dette gjorde at jeg ble sugd inn teksten og bare måtte lese videre. Og som alltid når jeg står overfor en så vidt ung forfatter som Løken, imponeres jeg stort når spennvidden i stoffet er så bredt som i denne novellesamlingen.

Vi møter bl.a. en skoleklasse som plutselig finner glassmaneter ute i en skog (Konkylien), to gutter som stjeler seg til å bade i skolens svømmebasseng om natten (Bassenget), journalisten som flytter inn i det feilslåtte høyblokkprosjektet hvor det kun bor to familier og hvor det skjer mystiske ting i de ubebodde leilighetene (Blokken), det unge kjæresteparet som har sin siste natt sammen før hun skal flytte til USA (Mørkeleken) og hun (eller han?) som har handlet inn til jul og er på vei hjem da hun får øye på Karlsvognen (Karlsvognen). Den sistnevnte novellen er nærmest lyrisk:

"Den nest siste bilen på parkeringsplassen rullet forbi meg. Jeg kastet fra meg den halvrøykte sigaretten, satte med inn i førersetet, startet bilen og svingte ut av parkeringsanlegget. Mens jeg kjørte den tilårskomne Volvoen, stappfull av bæreposer, også den en slags handlevogn, forsiktig opp det bratte dalstrøket som vinteren hadde pakket inn i frost og mørke, klarte jeg ikke å riste av meg det jeg hadde sett på parkeringsplassen utenfor kjøpesenteret: De syv stjernene som avbildet en enslig handlevogn flere titalls lysår unna." (side 118)

I profileringen av novellesamlingen fra forlagets side heter det at novellene tar oss med til situasjoner og steder hvor livet stilles i relieff. Dessuten beskrives novellene som et møte mellom skrekkfilm og kortprosa. Når et så seriøst forlag som Cappelen Damm står bak utgivelsen, borger det for kvalitet, er min påstand. Denne novellesamlingen bør å nå ut til mange lesere! Jeg mener at novellesamlingen fortjener terningkast fem! Det skal bli spennende å følge denne forfatteren!

Utgitt: 2012
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 154
Jeg har mottatt boka direkte fra forfatteren

Stig Beite Løken

Helga Flatland: Bli hvis du kan. Reis hvis du må.

Om skjebnesvangre valg

Forfatteren Helga Flatland (f. 1984) debuterte med romanen "Bli hvis du kan. Reis hvis du må.", og for denne fikk hun både Tarjei Vesaas´ debutantpris, Ungdommens Kritikerpris og Aschehougs debutantstipend. Mitt kjennskap til denne forfatteren er fortsettelsen av denne boka - "Alle vil hjem. Ingen vil tilbake." - en bok jeg absolutt burde ha lest etter denne første ... men slik ble det av ulike årsaker ikke.

I "Bli hvis du kan. Reis hvis du må." møter vi fire jeg-personer: Tarjei, Jon Olav, Karin og Trygve. Gjennom disse fire jeg-personene blir vi også introdusert for Tarjeis søster Julie, deres far Hallvard og Trygves kamerat Sigurd. Karin er Tarjei og Julies mor, mens Jon Olav er en godt voksen nabo. Det ungguttene Tarjei og Trygve etter hvert får felles med Kristian, er at de av ulike beveggrunner velger å verve seg som soldater til de norske styrkene i Afghanistan. Dette blir et helt fatalt valg fordi ingen av dem kommer levende hjem.

De fire fortellerstemmene skreller av ulike lag av en og samme historie. Tarjei forteller om sin oppvekst i den lille navnløse bygda, hvor faren hele tiden har en klar forventning om at det er han og ikke søsteren og odelsjenta Julie som skal overta gården. Men Tarjei har ikke det minste lyst til å bli bonde. Han har akademiske begavelser av de helt sjeldne, men selv om han egentlig har mest lyst til å gå på medielinjen på videregående, gir han etter for presset og velger landbrukslinjen. Og faren som med sin beste vilje ikke mener å presse sønnen, setter ham likevel i en vanvittig lojalitetskonflikt. Skal han følge sine egne drømmer eller farens? Dette dilemmaet er med på å påvirke Tarjei når han skal velge, og når det han aller helst vil er å komme seg vekk, samme hvor ... 

Jon Olav er nabo av Hallvard og Karin, og er Sigurds far. Gjennom ham blir vi vitne til det som etter hvert skjer med naboene - både før og etter at Tarjei og de andre guttene forulykker i Afghanistan. Det har dessuten skjedd noe med sønnen som gjør at han isolerer seg, ikke fikser livet sitt. Men fordi han aldri sier noe, får verken han eller kona tak på hva det er eller hva de kan gjøre for å hjelpe ham.

I bokas tredje del forteller Karin om hvordan hun traff mannen sin i Oslo og etter hvert valgte å gifte seg med Hallvard og flytte til hjembygda hans for å bli gardkjerring. Dvs. det ble hun vel egentlig aldri, for gårdsdriften var fullt og helt mannens ansvar. Hun beskriver et ekteskap av den nokså ensomme sorten, hvor gården hele tiden kommer i veien for hennes nærhet til ektemannen. Morsrollen fyller henne etter hvert fullstendig da Julie kommer til verden, mens hun sliter med skyldfølelse over aldri helt å klare å elske sønnen Tarjei. Dette fører etter hvert til at hun går meget aktivt inn i rollen som mor for ham, og når det kommer til stykket er det faktisk hun som forstår ham best av dem alle. Hun ser hvordan han sliter med alle forventningene fra faren som han ikke helt klarer å innfri, mens han prøver å slippe ut av farens grep uten helt å klare det. Hun lider med sønnen når Hallvard kun vil se sider hos Tarjei som han selv liker, men overser de andre sidene som faktisk er den egentlige Tarjei. Julie og hennes ønske om å overta gården som den rettmessige odelsjenta hun faktisk er, overses totalt. For øvrig følger vi Julie som blir mor til lille Solveig, mens kjæresten og barnets far Mats har reist tilbake til Østlandet.

Helt til slutt er det Trygves historie vi får høre. Han forteller om kivingen mellom guttene i oppveksten, om hvor viktig det er å høre til, være som de andre. Og så er han likevel ikke som de andre, men det må ingen få vite noe om. Han er forelsket i Sigurd. Dette skremmer vettet av ham. Samtidig lengter han etter at alle skal få vite hvem han egentlig er. I alle fall de aller nærmeste. Men når han nevner dette for Sigurd, får han beskjed om at dersom han sier noe om dem, kommer han aldri til å se Sigurd igjen. Med dette i bakhodet, velger han å verve seg til kampen i Afghanistan ... Ikke egentlig fordi han vil vekk, men mest fordi de andre kameratene forventer at han er med.

Jeg sa det da jeg omtalte oppfølgeren til denne boka ("Alle vil hjem. Ingen vil tilbake."), men gjentar det gjerne: jeg er meget imponert over denne debuten fra en så ung forfatter som Helga Flatland! Ikke bare borrer hun dypt i personskildringene, men dette gjør hun på en så elegant måte at hun aldri overforklarer, men lar det bli igjen noe som leseren selv kan gruble litt videre på. Dessuten har hun skapt fire jeg-personer som hver for seg fremstår som svært troverdige, uten å ty til for mye drama eller klisjéer. Det ligger så mye mellom linjene, så mye uuttalt. Om Karins ekteskap med en fåmælt mann av bygda som ikke sier ting i utrengsmål, om ensomheten dette skaper hos henne, som er fra byen ... Om Tarjeis manglende evne til å gjøre opprør mot en far som ikke vil forholde seg til noe annet enn det han vil se, om hva dette gjør med ham ... Om vanskelighetene ved å stå frem som homofil i ei lita bygd selv nær opp til vår nåtid ... Om hvordan det er å vokse opp og ikke helt vite hvilken retning livet skal ta, og hvor de som står en nærmest kommer med råd nærmest utelukkende for å fremme egne ønsker og ikke barnets. Om hvilke fatale konsekvenser det kan få dersom man ikke følger sine egne drømmer ... Alt dette har Helga Flatland klart å fange i denne lille boka, hvor målformen veksler fra bokmål til nynorsk på en så fortreffelig måte at jeg som leser knapt tenkte over at det skiftet. Her blir det et sterkt terningkast fem!

Utgitt: 2010
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 171

Helga Flatland

Kim Thúy: "Ru"

Selvbiografisk om flukt fra Vietnam


Utgitt: 2009
Originaltittel: Ru
Utgitt på norsk: 2011
Oversatt fra fransk: Heidi Grinde
Forlag: Perleblekk
Antall sider: 151

Kim Thúy (f. 1968) ble født i Saigon i Vietnam, og flyktet sammen med sine foreldre med båt i likhet med mange av sine landsmenn, mens hun fremdeles var et barn. De slo seg ned i Montreal i Canada, og etter dette har forfatteren studert både juss, lingvistikk og oversettelse ved Universitetet i Montreal. "Ru" er Thúy´s debutroman - en roman hun har vunnet en rekke priser for. Og som alltid når jeg kommer over nye bøker fra Asia, og spesielt fra så spennende land som Vietnam, må jeg lese dem. I dette tilfellet var også omslaget på boka så vakkert at dette alene trigget min nysgjerrighet.

I "Ru" forteller forfatteren om sin familiens flukt fra Sør-Vietnam og frem til livet deres i eksil i Canada. Historien er fortalt på en nokså fragmentarisk måte, og ikke kronologisk slik man kanskje kunne forvente. Gjennom små øyeblikksbilder går hun frem og tilbake i historien, som om det er innfallsmetoden og spontaniteten som avgjør hva hun ønsker å fortelle når. Noen ganger var dette litt forvirrende, men mest av alt en temmelig original og spennende fortellerstil da jeg først vennet meg til det. Gjennom de ulike sekvensene får vi innblikk i smerte og angst, fortvilelse og savn, men også humor og glede forbundet ved å være flyktning, leve i eksil i et fremmed land.

"Før båten lettet anker fra bredden på Rach Giá midt på natten, var de fleste av passasjerene bare redde for én ting - kommunistene de flyktet fra. Men i det øyeblikk båten var omgitt og innsirklet av en eneste, ubrutt blå horisont, endret angsten seg til et uhyre med hundre ansikter som skar gjennom bena våre så vi ikke merket nummenheten i muskler som ikke fikk rørt på seg. Vi var stive av angst, stivnet i angst. Vi lukket ikke lenger øynene når vi ble våte av tiss fra spedbarnet med sårskorpene i hodet. Vi holdt oss ikke lenger for nesen når de som satt ved siden av oss kastet opp. Vi var som fastfrosset, fanget mellom skuldrene til én, bena til en annen og angsten hos dem alle. Vi var lammet." (side 13) 

Noen av de korte kapitlene følte jeg behov for å lese flere ganger. Mellom de enkle setningene er det så mye smerte, så mye forsakelse og så mye følelser at jeg med min kulturbakgrunn neppe kan forstå alt forfatteren forsøker å formidle, selv om jeg etter fattig evne har forsøkt hardt.

"Politiet hadde ordre om at alle båtene med vietnamesere av kinesisk opprinnelse skulle få lov til å seile "i hemmelighet". Kineserne var kapitalister; det vil si antikommunister i kraft av sin genetiske opprinnelse. Derfor hadde inspektørene rett til å ydmyke dem, ransake dem og konfiskere eiendelene deres til siste stund. Familien min og jeg ble kinesere. Vi påberopte oss mine forfedres gener for å kunne flykte med politiets tause samtykke." (side 52)

Boka er godt skrevet, og vi får innblikk i verdener man ikke ante eksisterte, for å sitere baksideteksten. Enkelte ganger er beskrivelsene så grusomme at jeg nesten sluttet å puste mens jeg leste - andre ganger så vakre at jeg ble sittende og dvele ved teksten. Kim Thúy er virkelig en forfatter jeg gleder meg til å følge videre! Her blir det terningkast fem.

Andre bokbloggere som har skrevet om denne boka:
- Julies bokbabbel

Kim Thúy