Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

Viser innlegg med etiketten barns vilkår. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten barns vilkår. Vis alle innlegg

søndag 10. juni 2012

"Sønner av Norge" (Regissør: Jens Lien)

"Teori og praksis" som film

Nikolaj vokser opp på Rykkinn på 1970-tallet. Han er et av to barn - begge gutter - i en familie som må betegnes som over gjennomsnittet lykkelig. Pappaen hans er riktignok ikke helt som andre pappaer. Blant annet er han hippie og fritenker, og meget liberal i sitt forhold til det aller meste. Nikolajs arkitektpappa elsker hans mamma, og de er i grunnen en ganske kul familie. Inntil det fatale skjer at Nikolajs mamma blir påkjørt av en bil mens hun sykler, og derette
r dør ...

Tilværelsen raser sammen for den lille familien. Tanten og onkelen henter lillebroren hans - "inntil pappa blir frisk igjen" - mens Nikolaj blir igjen. I begynnelsen kommer ikke faren en gang opp av senga, dypt deprimert som han er etter å ha mistet sin høyt elskede kone. Nikolaj inntar voksenrollen, og tar seg av sin dysfunksjonelle pappa.

Etter hvert gjør Nikolaj opprør, og han blir medlem av et punkerband, stikker en sikkerhetsnål gjennom kinnet, kler seg i svart og har et halvbrent norsk flagg sydd fast i ryggen på jakken sin. Problemet er bare at uansett hva han gjør, blir dette tolerert av faren hans, som bare synes det er innmari ok at sønnen er i stand til å tenke selvstendige tanker. Selv ikke da Nikolaj kaster en flaske i hodet på skolens rektor mens han holder 17. mai-tale, fører dette til noen reaksjoner å snakke om fra farens side. Det eneste faren ikke forstår er hvorfor Nikolaj og punkerbandet digger Sex Pistols og Johnny Rotten. "Hva står de egentlig for?", spør han sønnen sin. Nikolaj blir svar skyldig. I løpet av sommeren reiser de to til en nudistleir i Sverige - noe Nikolaj opplever som helt på kanten av hva han som ung gutt burde utsettes for.

Filmen, som er basert på Nikolaj Frobenius´roman "Te
ori og praksis", handler om hvordan det var å vokse opp i en drabantby på Rykkinn på 1970-tallet. Filmen (og boka) har klare paralleller til Frobenius egen oppvekst på Rykkinn i samme periode, og med en far som var arkitekt. I filmen har man lykkes svært godt med å visualisere en veldig fin roman! Sven Nordin fungerte meget godt i rollen som Nikolajs far, og Åsmund Høeg var helt fantastisk som Nikolaj. Han får så fint frem alvoret i den unge gutten, som øyensynlig gjør opprør mot alt og alle, men som egentlig lengter etter å få faren sin tilbake i sitt normale gjenge. En meget vellykket film som jeg synes fortjener terningkast fem!

Inn
spilt: 2011
Originaltittel: Sønner av Norge
Nasjonalitet: Norge
Genre: Drama 
Skuespillere: Sven Nordin (Magnus - Nikolajs far), Åsmund Høeg (Nikolaj), Sonja Richter (Lone), Trond Nilssen, John Lydon (Johnny Rotten)
Spilletid: 87 min.



Nikolaj
Medlemmene av punkerbandet er mot alt og alle
Nikolajs frilynte pappa i førersetet

lørdag 26. mai 2012

"Submarine" (Regissør: Richard Ayoade)

Mollstemt tenåringsdrama

Oliver Tate er 15 år og han har to store mål i livet: han vil redde sine foreldres ekteskap, og han vil ikke gå sin 16 årsdag i møte med sin uskyld i beho
ld.

Det er ingen enkle oppgaver unge Oliver har gitt seg i kast med. Foreldrenes ekteskap er så inntørket som det kan få blitt, og han mistenker dessuten at hans mor har en affære med en New Age-fyr. Ved hjelp av fiktive kjærlighetsbrev håper han at gløden mellom foreldrene skal gjenoppstå, skjønt det er mye som tyder på at løpet er kjørt ... Eller hur?

Parallelt følger vi ham i hans tilnærming til Jordana, en jevnaldrende jente han er forelsket i. Kanskje er det det veldig normale og forfriskende han er mest betatt av ved henne? Da han oppdager at hun har et svært komplisert liv selv, mister han motet og vet ikke helt om han orker å ta utfordringen. Hvilken betydning dette får for hans planer om å bruke henne til å miste sin uskyld, er det neste spørsmålet denne filmen reiser ...

"Submarine" er en nokså stillferdig og underfundig komedie som krever sin seer. Selv om jeg ikke lo så mye underveis, var det noe ved denne filmen og den alvorlige Oliver, som absolutt ga anledning til ettertanke. Filmen er nok mer mollstemt enn direkte morsom. Samtlige mennesker vi møter er dessuten temmelig dysfunksjonelle - mot grensen til det ikke fungerende i det hele tatt. Samtidig er det noe universelt ved temaene som tas opp, fordi filmen handler om viktigheten av å høre til, være normal og bli oppfattet som sådan også, om den første usikre kjærligheten osv - i en meget sårbar fase av livet, som for de fleste heldigvis ender med at man lander på begge beina en eller annen gang, men hvor faren for det motsatte hele tiden ligger der som en mulighet i fall man ikke trår riktig. Og dersom man atpåtil har foreldre som ikke får det helt til i livene sine, og som har mer enn nok med sine egne problemer, og man hele tiden risikerer å bli tolket av omverdenen med dem som et slags bakteppe, da er sårbarheten enorm ... Og slik er det for Oliver, der han strever med alle midler for å redde foreldrenes ekteskap og samtidig prøver å sikre seg sitt livs første "ligg" før 16 årsdagen ... Mens hele skolen er overbevist om at han egentlig er homo ...

Denne filmen fortjener etter min mening en sterk femmer på terningen. Jeg vil spesielt fremheve hovedpersonen Craig Roberts, som tolker den unge Oliver
Tate glitrende. Han fremstår som en alvorlig nerd, som ikke er den jentene står i kø for å bli sammen med, uten at han gir opp av den grunn. På filmcoveret står det at "Submarine" er "a comedy that doesen´t let principles stand in the way of progress". Ja, så elegant kan det sies! En helstøpt film om et alvorlig tema!

Innspilt: 20
10
Originaltittel: Submarine
Nasjonalitet: Storbritannia
Genre: Drama, komedie, svart komedie
Skuespillere: Craig Roberts (Oliver Tate), Yasmin Paige (Jordana Bevan), Noah Taylor (Lloyd Tate), Paddy Considine (Graham Purvis), Steffan Rhodri (Mr. Davey), Sally Hawkins (Jill Tate), Ben Stiller (Såpeopera-stjerne), Melanie Walters (Judie Bevan)
Spilletid: 93 min.


Oliver Tate - en gutt med mange drømmer
Oliver og hans hjertens utkårede Jordana
Olivers dypt deprimerte far, som for lengst har mistet alt som ligner gnist
Olivers mor har mottatt et kjærlighetsbrev fra sin mann, men aner ugler i mosen

mandag 7. mai 2012

"Barnetyven" (Regissør: Gianni Amelio)

Usentimental, grusom og vakker

I filmens åpningssekvens ser vi en mor med flakkende blikk som går rundt i en fattigslig leilighet. Hun skjeller ut sin 7-8 år gamle sønn, som om han skulle være evneveik, og jager ham på dør samtidig som hun stikker til ham litt penger til en is. Hvorfor skjønner vi etter hvert, for en mann ankommer leiligheten og vises inn på søsterens rom. 11-årige Rosetta er tvunget til å prostituere seg av sin egen 
mor, og han er dagens kunde.

Mens gutten - Luciano - sitter apatisk i trappeoppgangen, skjer det med ett noe som bryter stillheten. Plutselig kommer politiet stormende. Med seg har de både moren, søsteren og hennes kunde. Den lille gutten blir glemt i alt ståket.

Som en konsekvens av avsløringen av barneprostitusjon, blir både Rosetta og broren hennes tatt hånd om av myndighetene. Dermed kommer den unge politimannen Antonio inn i bildet. Han har fått i oppdrag å følge barna til et barnehjem på Sicilia.

Antonio er rørende naiv i sin tilnærming til barna, og mang en gang blir han helt sjakk-matt i møtet med Rosetta og hennes råskap. Når hun f.eks. truer med å si at han har tafset på henne, skjønner han at hun kan ødelegge ham ... hvis det er det hun vil. Heldigvis er det først og fremst vennskap og ikke fiendskap som vokser frem mellom Antonio og barna etter hvert.

Reisen blir lenger enn noen av de tre hadde forestilt seg. Fordi Rosetta ikke har med seg legeattest, nekter barnehjemmet å ta henne i mot. Dermed må Antonio og barna gjøre vendereis tilbake til Milano, der de kom fra. På et tidspunkt bestemmer Antonio seg for å gi barna en smak av litt normalt liv, og gjennom noen uforglemmelige dager leker de turister som koser seg på stranden, går på museer osv. Alt for å utsette den brutale virkelighet som venter dem ikke alt for langt frem i tiden ... Den lille gutten er alt annet enn tilbakestående. Derimot er han temmelig understimulert, og Antonio skremmes av hans mangel på selv den enkleste begrepsforståelse. Gutten er verken i stand til å forstå enkle ordspill eller banale vitser fordi han ikke skjønner ordene i historiene. Også jenta tør opp, og søsknene nærmer seg hverandre med mer varme enn antakelig på flere år. En tilfeldighet gjør imidlertid slutt på idyllen, og plutselig befinner Antonio seg i rollen som anklaget for barnetyveri ...

"Barnetyven" er både grusom og vakker på samme tid. Grusom pga. den bakenforliggende historien, og vakker fordi den viser at uansett hva som har skjedd, er det likevel håp om en annen fremtid. Underveis får vi se et annet og mer fattigslig Italia enn hva turister vanligvis får se - langt ute på landsbygda og langt fra de typiske turistattraksjonene. Søsknene spiller sine roller på en svært rørende måte. Rosetta med sin røffe fremferd, men som gradvis tiner opp, og den lille broren hennes som gradvis smiler mer og som til slutt også snakker. Enrico Lo Verso spiller også politimannen Antonio så skjønt at i alle fall jeg smeltet fullstendig. Filmen regnes som en av de beste italienske filmene gjennom tidene, kan jeg lese på Wikipedia, og den har mottatt en del priser pga. sine kvaliteter. Her blir det terningkast fem - et sterkt sådan.

Innspilt: 1992

Originaltittel: Il ladro di bambini
Nasjonalitet: Italia, Frankrike
Genre: Drama
Skuespillere: Enrico Lo Verso (Antonio), Valentina Scalici (Rosetta), Giuseppe Ieracitano (Luciano), Renato Carpentieri (politisjef)
Spilletid: 111 min.


Rosetta må på politistasjonen for å forklare seg
Giuseppe har etter hvert blitt helt apatisk
Antonio tar med barna på stranda
Giuseppe tør etter hvert opp
Antonio prøver å lære gutten å svømme

onsdag 18. mai 2011

Stephan Mendel-Enk: "Tre aper"

Et lite fyrverkeri av en bok!


Utgitt i Sverige: 2010
Originaltittel: Tre apor
Utgitt i Norge: 2011
Oversatt: Gøril Eldøen
Forlag: Dinamo Forlag
Antall sider: 140
Boka er mottatt fra forlaget

I boka "Tre aper" følger vi 13 årige Jacob, som vokser opp i en jødisk familie i Göteborg - før, under og etter hans bar mitzva (jødisk konfirmasjon). Alle tilhører de en jødisk menighet hvis antall av rabbier som har kommet og gått, nærmest er endeløs. Hva er galt med denne menigheten som aldri klarer å holde på en rabbi over litt tid?

Med humor og varme skildrer Jacob gode og mindre gode sider ved det jødiske miljøet, og mang en gang lo jeg meg nesten fillete av den barnlige måten han f.eks. beskriver mattradisjonene:

"Alle de eldre i menigheten var fra Øst-Europa. Resten av deres kultur var utryddet av krig og forfølgelse. Bare maten hadde klart seg. De hadde gitt barna sine svenske fornavn for å gli inn, og de hadde kortet ned etternavnene sine til det ugjenkjennelige. Men maten beholdt de. Identiteten sin kunne de godt fire på, men ikke de tørre hønene og de sure grønnsakene. At det etter alle tragediene fortsatt fantes østjødisk kosthold på slutten av 1900-tallet, var en historisk bragd. Det var også et hardt slag mot evolusjonsteorien." (side 39)

Det verste var faren for å bli assimiliert - nærmere bestemt å bli västeråsing:

"Det hadde kommet västeråsinger i min bar mitzva. Det var ved slike anledninger de dukket opp, i femtiårsdager, bryllup, begravelser. Alle familier hadde noen. Fjerne slektninger som var gjennomassimilert og bodde på et eller annet merkelig sted ute på den svenske landsbygda. De hadde tørre håndtrykk, navn som Björn og Ulrika og var enten totalt avholds eller helt al
kis.

Et grantr
virket kanskje harmløst, men det kunne være den første brikken i en rekke som når den falt, ville skyve en utfor ensomhetens stup og ned i tomhetens dal, forbi taushetens kulde og rotløshetens mørke til man våknet en morgen med hule øyne og Västerås sentrum utenfor vinduet."
(Side 25)

Etter hvert blir Jacobs foreldre skilt, og han havner i skuddlinjen mellom fars- og morsslekten som plutselig slutter å snakke sammen. Og når de snakker, snakker de helst om og ikke med hverandre. Med Jacob som ufrivillig tilhør
er ...

I likhet med de øvrige jødiske barna i Jacobs miljø, går han på kveldsskole for å lære om Israel. Beskrivelsen av hvordan menigheten tolket Sveriges manglende stemmegivning til Israels vinnermelodi i Grand Prix i sin tid, fikk meg til å hikste i latter ... 


Selv om det skjer mye trist i denne boka, er det likevel humoren som dominerer. Og når det på smussomslaget reklameres med at "Det här er filmmanuset som Woody Allen aldrig bad Stephan Mendel-Enk att skriva", så ville nok jeg byttet ut Woody Allen med (de jødiske) Coen-brødrene. Humoren i boka er til forveksling lik den jeg fant i den svært så lattervekkende storfilmen deres "A serious man", som kom i 2009. I boka spøkes det over en lav sko med det typisk jødiske, og alt skjer i en elegant språkdrakt som er til å ta av seg hatten for! Jeg elsket denne skjønne lille 
boka!

Den svenske forfatteren og journalisten Stephan Mendel-Enk debuterte i sin tid med boka "Med uppenbar känsla för stil : ett reportage om manlighet" i 2004. "Tre aper" er den første av hans bøker som er oversatt til norsk, og den har virkelig alle ingredienser i seg til å bli en bestselger! Her blir det terningkast fem!

Sener
e har jeg vært på Jødisk Museum i Oslo og hørt forfatteren presentere sin bok.


Stephan Mendel-Enk

fredag 22. april 2011

Dimitri Verhulst: "Alle tings bedrøvelighet"

Brutalt og åpenhjertig om en oppvekst ved bardisken


Utgitt i Belgia: 2006
Utgitt i Norge: 2011
Originaltittel: De helaasheid der dingen
Oversatt fra nederlandsk: Hedda Vormeland
Forlag: Pax Forlag
Antall sider: 233

Dimitri Verhulst vokser opp sammen med sin far og tre onkler hos farmoren, etter at moren reiste sin vei da han var 12 år. Både faren og brødrene er alkoholikere "av rang", og drikking er det eneste som står i hodet på dem. Et hvert tilløp til snobberi blir det slått hardt ned på, for i dette miljøet bærer man sin fattigdom med stolthet. Det meste manglet i Dimitris barndom; rene klær, regelmessige måltider, oppfølgning av skolearbeide, noe han kunne kalle et skikke
lig hjem ... I stedet dominerte kaos, fyll, slossing, skitt og elendighet. Besøk av namsmannen som innkasserte både kjøleskap, TV og andre nødvendighetsartikler, var mer vanlig enn det motsatte ... Og det lille de hadde av møbler ble som regel ødelagt i fylla når sinnet hos faren eller en av onklene tok overhånd.

Med barsk og nærmest brutal humor skildres bl.a. en drikkekonkurranse, hvor det viktigste ikke var å vinne, men å delta. Og møtet med Frankie, en gutt i gata hvis far mente at det var under deres verdighet å omgås denne gjengen med udugelige snyltere som man mente at Verhulst-slekten besto av. Den eneste som faktisk var i jobb, var Dimitris far, mens de øvrige brødrene knapt hadde gjort et ærlig arbeidsslag i hele sitt liv. Vi møter også dverg-tvillingene som vokser opp på puben og som er alkoholiserte før de når puberteten fordi de har hjulpet pubvertinnen, dvs. moren, med oppvasken ved å helle i seg ølslanter over flere år. For ikke å glemme farens edelmodige, men dog så mislykkede forsøk på å komme bort fra alkoholens åk ...

Så en dag skjer det noe som skal vise seg å bli redningen for lille Dimitri, som i mellomtiden er blitt 13 år, skjønt hendelsen der og da fremstår som en katastrofe. Familien får besøk av en vakker kvinne som spør etter faren hans. Har faren fått seg ny kjæreste? Nei, kvinnen er fra barnevernet og hun ønsker å inspisere forholdene Dimitri vokser opp under. Uten at dette på noen måte er viet stor plass i boka, får vi vite at dette blir innledningen til en epoke bestående av mange fosterhjem (som mislykkes), institusjoner osv. for Dimitri. Han som alle trodde skulle bli som resten av slekta, klarte seg imidlertid forbausende godt, og er i dag en av Belgias mest kritikerroste og leste forfattere. "Alle tings bedrøvelighet" er den første boka av Verhulst som er oversatt til norsk. Boka snublet jeg over rett før påske, og det var i første rekke den fantastiske tittelen som fanget min oppmerksomhet og i neste omgang nysgjerrighet. Jeg bare "måtte" ha den!

Det tok litt tid før jeg vennet meg til forfatterens fortellerstil, men ikke mer enn at boka stort sett var lest i løpet av en dag. Forfatteren er blitt sammenlignet både med Arto Paasilinna og Charles Bukowski. Jeg mener at Verhulst har sin helt særegne fortellerstil. I den grad han f.eks. kan minne om Bukowski, er det gjennom brutaliteten i sine skildringer. Her pakkes ingenting inn. Desto mer rørende er det å lese om da Dimitri tar med sin sønn til onklene (faren er for lengst død) på deres stampub, og forskrekket ser hvilken innflytelse dette har på sønnen og straks vil hviske vekk sporene.

Alt i alt en velskrevet og tragikomisk bok i genren "forfatter-selvbiografi", men som det absolutt ikke går tretten på dusinet av. Dette er for øvrig den andre boka jeg leser i løpet av kort tid, som nylig er oversatt fra nederlandsk noen år etter at aktuelle bok har gjort stor suksess i hjemlandet. Så langt har dette vært spennende lesning! Jeg gir terningkast fem!


Forfatteren ble intervjuet av Dagbladet 9. mars 2011, og
her kan du lese mer om dette. Dessuten kan du lese hva oversetteren Hedda Vormeland har skrevet her.


Dimitri Verhulst

torsdag 7. april 2011

Jeannette Walls: "Krystallslottet"

Usentimentalt om en barndom i ytterste nød


Utgitt på engelsk: 2005
Utgitt på norsk: 2010
Originaltittel: The Glass Castle
Oversatt: Nina Aspen
Forlag: Pantagruel
Antall sider: 300

I denne selvbiografiske romanen forteller Jeannette om sin svært spesielle oppvekst med den alkoholiserte faren Rex og moren Rose Mary som selv mente at hun var kunstner, men som vel var mer gal enn noe annet når det kom til stykket. Sammen med søsknene Lori, Brian og Maureen prøvde Jeannette å overleve ba
rndommen - begrepet "overleve" er brukt i ordets egentlige og opprinnelige betydning ...

Foreldrene nektet å gå på sosialhjelp, men ønsket å klare seg helt på egne premisser. Faren mistet ikke bare jobb på jobb, men ofte måtte de flykte hals over hode midt på natten fordi han hadde kommet på kant med noen (som regel kreditorer), som var etter ham. I periodene da faren var arbeidsledig, hadde familien omtrent ikke mat. Faren prioriterte sitt eget alkoholinntak fremfor mat til barna, mens moren gjemte unna mat som hun spiste i smug. I sine depressive perioder, som gjerne oppsto samtidig med at faren gikk på fylla, orket hun ikke å forholde seg til at hun hadde barn.

Familien flyttet fra det ene uverdige boforholdet etter det andre. Hus med termittmaur, hus med store fukt- og muggskader, hus hvor taket raste ned og det regnet inn - helt vanlige forhold for disse barna. Strøm hadde de sjelden råd til, og det var heller ikke vanlig at moren gadd å lage noe som helst til dem. I perioder overlevde barna kun på en og annen almisse, popcorn, kattemat, kasserte matpakker som de fant i søppeldunkene på skolen, pant fra flasker de samlet sammen og lignende. Men uansett hvor usselt det var, hadde alle barna en ufattelig lojalitet overfor foreldrene. En lojalitet jeg selv har store problemer med å forstå ... Julegaver kunne de se langt etter. Det var det rett og slett aldri penger til.

"Velg din favorittstjerne", sa pappa den natten. Han sa jeg kunne få beholde den for godt. Han sa det var julegaven min. (...) Vi lo av alle barna som trodde på julenissen og ikke fikk annet til jul enn en haug med billige plastleker. "om noen år, når alt det søppelet de fikk, er ødelagt og glemt for lengst", sa pappa, "har dere fremdeles stjernene deres."

Faren drømte store drømmer, som det aldri ble noe av. En dag skulle han bygge Krystallslottet, og opp gjennom årene satt han stadig og tegnet på dette slottet. Men på slutten var det bare han selv som trodde på denne drømmen ... all sin sjarme til tross.

Etter hvert som barna ble eldre, tok de seg diverse jobber for å spare opp penger til en start på et selvstendig liv. Og for å ha penger til mat! Men da faren stjal alle pengene de hadde spart opp gjennom hardt arbeid, holdt han samtidig på å knekke motet i dem. Like fullt klarte den eldste, Lori, å reise av gårde til New York, og der beredt
e hun grunnen for at Jeannette skulle komme etter. Og så Brian ... Med seg ut i livet var de utrustet med en stayerevne som egentlig savner sidestykke ... løvetannbarn, som de alle ble ... kanskje med unntak av Maureen ... På tross av deres beinharde oppvekst, og med foreldre som etter hvert ble uteliggere, klarte Jeannette å se storheten i farens drømmer og det unike i morens tro på kunsten ... selv om ingen noen gang kjøpte bildene hennes.

Dette er en bok som gjorde et sterkt inntrykk på meg. Selv om fortellerstilen først og fremst er veldig direkte og deskriptiv, og sånn sett egentlig ikke overlater så veldig mye verken til fantasien eller til ulike forståelser eller tolkninger av teksten, mener jeg at boka er godt skrevet. Jeg fant i alle fall verken klisjeer eller blødmer i teksten. Ikke graver forfatteren seg ned i elendebeskrivelser heller. Tvert i mot beskriver hun hvordan hun husker at barndommen hennes var - liketil og uten dikkedarier. Jeg synes også at hun har lykkes i å få frem hvor mangefascetterte foreldrene var. For selv om de var både håpløse og elendige omsorgspersoner, hadde de like fullt noe unikt som gjorde barna til dem de ble etter hvert. Skjønt man kan lure på om dette skjedde på grunn av eller på tross av ... Både forfatteren og hennes søsken ble noen kløppere til å klare seg selv, og dette ble deres redning. Historien gjorde meg både trist og oppgitt underveis. Det er en historie om omsorgssvikt på det groveste, om barn som vokste opp uten at noen brød seg, om sult i et velferdssamfunn, om mobbing og isolasjon ... fra virkeligheten. Her blir det terningkast fem.

Andre
bloggere som har omtalt boka:
- Groskro
- Bokelskerinnen
- Artemisias Verden - 19. april 2015 



Forfatteren debuterte med "Krystallslottet". Hun er 
journalist.

Hisham Matar: "Ingen i verden"

En "gammel" bok med skremmende aktualitet 


Utkom på engelsk: 2006
Utkom på norsk: 2007
Originaltittel: In the country og men
Oversatt: Aase Gjerdrum
Forlag: Cappelen
Antall sider: 280

Ni årige Suleiman vokser opp i Libya, under Gadafis terror-regime. Gutten blir fortalt en rekke ting som han, sin unge alder til tross, skjønner ikke kan være sant. Bl.a. får han høre at faren er på forretningsreise, men hvorfor ser Suleiman ham da blant menneskene på to
rget?

En rekke andre ting skjer. Folk forsvinner, bøker blir borte ... Alt blir bortforklart for gutten, som likevel skjønner at ikke alt er slik det tilsynelatende ser ut til. Gjennom sine niårige øyne tolker Suleiman verden på sin egen måte ... Ikke rent lite misforstås. Her viser forfatteren en glitrende måte å beskrive det meste sett fra et barns ståst
ed. 

Boka er meget velskrevet og er en a
v de sjeldne perlene som sitter i kroppen lenge etter at siste side er lest. I ettertid har jeg skjønt at ikke rent lite er selvopplevd for forfatteren. Hans egen familie flyktet fra Libya i 1979 fordi faren ikke var entusiastisk nok for Gadafis politikk. Jeg mener at boka fortjener terningkast fe
m. Jeg leste for øvrig denne boka i 2008, men kommer til å lese den igjen. Og igjen ...

Høsten 2011 ko
mmer Hisham Matar ut med sin andre bok - "The Anatomy of Disappearance" - på norsk. Jeg benytter anledningen til å linke opp en artikkel om forfatteren og bøkene fra Oversetterbloggen her.

onsdag 30. mars 2011

Anne Swärd: "Til siste åndedrag"

Sår oppvekstroman


Utgitt i Sverige: 2010
Utgitt i Norge: 2010
Originaltittel: Till sista andetaget
Oversatt: Gøril Eldøen
Forlag: Dinamo forlag
Antall sider: 312

Enebarnet Lo vokser opp sammen med sin mor og et lass med slektninger i et stort hus i Skåne på 1970-tallet. Selv om Lo får rikelig av det meste, blir hun egentlig aldri sett av sin mor. Moren advarer henne mot all verdens farer, i særdeleshet mot kjærligheten, desillusjonert som hun selv er. Lo er et ensomt barn uten kontakt med jevnaldrende.

Syv år gammel blir Lo kjent med den nesten dobbelt så gamle Lukas. Også han fremdeles et barn - et forsømt sådan. Faren mishandler ham. Lukas og faren er flyktninger fra Ungarn, og ingen av dem passer inn i det svenske samfunnet. Mellom Lo og outsideren Lukas oppstår det et vennskap som skal komme til å prege store deler av deres oppvekst og ungdomsår, og også Los forhold til menn senere i livet.

Los mor er svært bekymret over vennskapet mellom datteren og seks år eldre Lukas. En ting er aldersforskjellen - en annen ting at Lukas og faren ikke blir ansett som noe godt blad i bygda. På grunn av de voksnes reaksjoner, lærer de seg etter hvert å skjule sitt vennskap som ikke på noen måte tar slutt, uansett hvilke restriksjoner som blir iverksatt. Alt blir et spill, bortsett fra det de to har sammen. 


Lo og Lukas er to alen av samme stykke, grunnleggende ensomme som de er begge to. På hver sin måte har de begge falt ut av samfunnet, og er i konstant opprør mot det bestående. Men samtidig som Lo utvilsomt har bruk for Lukas i en lengre periode av sin oppvekst, blir det også etter hvert klart at han drar henne ned og nærmest kveler henne. Hun skulker skolen fordi det er så mye mer spennende å henge rundt med Lukas. Han på sin side lærer seg verken å lese eller skrive. Etter hvert viser det seg at Lukas og faren ikke kommuniserer med hverandre grunnet språkbarrierer. Faren snakker kun ungarsk, mens Lukas kun snakker svensk. Da faren ligger for døden, kreftsyk og på det siste, kommer Lo på den strålende idéen at de skal hyre inn en tolk slik at Lukas kan fravriste faren sin families historie før det er for sent ... Hun setter imidlertid i gang mer enn hun kunne ane ... 


Sjelden har jeg lest en sårere oppvekstroman enn denne! Lo og Lukas er nesten gjennomsiktige i sin sårbarhet. Selv om Lukas og den kjærligheten Lo nærer til ham ikke bare er bra for henne, blir det etter hvert rimelig klart at hun uten ham antakelig ville ha gått til grunne. Moren hennes ser henne ikke og er heller ikke skikkelig til stede i datterens liv, selv om hun i det ytre foregir å være en god og oppofrende mor. Som om formaninger er nok for å fylle en morsrolle ...

Boka er full av vakre beskrivelser som jeg fikk lyst til å rive løs fra den og sitere. Jeg nevner et par eksempler:

"I så mange år hadde han og faren levd side om side i en merkverdig taushet, språkets og følelsenes taushet, det var til og med noe stumt over kroppsspråket deres. Da Lukas var blitt for voksen til at Gábriel kunne slå ham, opphørte siste rest av kroppskontakt mellom dem." (side 183)

"Jeg fløt. Det var mitt første talent. Ingenting kunne trekke meg ned, barndommen min var lykkelig, og var den ikke det, så forsto jeg det ikke. Jeg svømte snart like godt utenfor mammas mage som jeg svømte inni den. Det tålte hun aldri helt. "Vi fødes alle ville", sa hun, "særlig du, Lo." Jeg ble ganske så tam senere, men det var en overfladisk forvandling." (side 117)


Dette er en av de mest overraskende bøkene jeg har lest så langt i år! Boka er skrevet med et nokså stillferdig og poetisk språk. Den kan kanskje minne litt om "La meg synge deg stille sanger" av Linda Olsson, på den måten at det ikke er så mange dialoger som foregår mellom hovedpersonene. Dette er ikke en bok man kan "harve gjennom" i full fart. Jeg trengte i alle fall å bruke litt tid på den, for å føle at jeg fikk med meg alt. Da krøp den også inn under huden på meg. Jeg synes den fortjener terningkast fem!

Forfatteren har mottatt Stora Läserpriset 2010 i Sverige for boka.



Anne Swärd

søndag 13. mars 2011

"I en bedre verden" (Regissør: Susanne Bier)

Mesterlig om barns grusomhet


Innpilt: 2010
Originaltittel: "Hævnen"
Nasjonalitet: Danmark
Genre: Drama
Skuespillere: Ulrich Thomsen (Claus), Trine Dyrholm (Marianne), Mikael Persbrandt (Anton), Markus Rygaard (Elias), William Jøhnk Nielsen (Christian)
Spilletid: 113 min.

10 år gamle Elias blir mobbet på skolen. Noen eldre gutter plager ham kontinuerlig - både fysisk og verbalt. Å trille sykkelen sin hjem fordi ventilene til sykkeld
ekkene er borte, er han vant til. Han er i ferd med å bli en svært kuet gutt, for han tør selvsagt ikke å ta igjen ... og er i grunnen bare fylt av angst.

Faren til Elias - Anton - er lege og pendler mellom en flyktningeleir i Afrika og hjemmet i Danmark. Anton og Marianne ligger i skilsmisse, og dette gjør ikke akkurat situasjonen for Elias noe bedre.

Så kommer det en ny gutt i klassen. Christian har nettopp mistet sin mor, som er død av kreft. Christians far har egentlig nok med sin egen sorg, og er nokså maktesløs når sønnen slynger den ene urimelige beskyldningen mot ham etter den andre. Han klarer ikke å trenge gjennom det harde skallet sønnen har omgitt seg med. Sønnen som har kapslet inn sin egen sorg og virker så hard ... tilsynelatende ...

Christian er svært opptatt av ærlighet og rettferdighet. Da han blir vitne til hvordan Elias plages, tar han sjeen i egne hender og pønsker ut en hevn. Tanken er at Elias en gang for alle skal få gå i fred uten å bli plaget.

Underveis blir vi også vitne til at Elias´far Anton havner i håndgemeng med en annen mann på grunn av en bagatell. Christian er helt sjokkert over at Anton ikke tar igjen, men bare lar seg bli slått ... Selv ikke det forhold at Anton forklarer at det er mannen som slo som er den store taperen, går inn hos Christian. I hans verden er det Anton som er taperen, og rettferdigheten må gjenopprettes. Dessuten vil jo mannen bare fortsette å slå andre dersom ingen gir ham en lærepenge. Igjen er det hevn - kun hevn - som står i hodet på ham. En hevn som skal få uante konsekvenser når det kommer til stykket ...

Denne filmen tok fullstendig innersvingen på meg! Ikke bare er den utrolig velspilt med fantastiske Mikael Persbrandt i spissen, men temaet i filmen går virkelig aldri av "moten"! Den er en påminnelse om hvor grusomme barn faktisk kan være mot hverandre når sentrale voksenpersoner nærmest er fraværende i livene deres. Det både Elias og Christian har til felles, er foreldre som har mer enn nok med sine egne problemer og som ikke ser helt hva barna sliter med. I en slags misforstått lojalitet skåner barna dessuten foreldrene for sannheten når de kommer hjem med blåmerker og blod på klærne sine. Sånn sett fratar de foreldrene å gripe inn de gangene de faktisk ser spor etter ting som ikke er helt som det skal være. Samtlige rolleinnehavere i denne filmen, inklusive de to guttene som spiller henholdsvis Elias og Christian, var ganske enkelt fantastiske! Danskene er utrolig flinke på å lage gode filmer om nære og familiære problemer, og med mesterlige Susanne Bier i regissør-stolen, det jo bli bra! Her blir det terningkast seks!


Filmen vant både Oscar og Golden Globe for beste utenlandske film 2011.


DVD´en hadde for øvrig release 9. mars i år.



Michael Persbrandt
Ulrich Thomsen og William Jøhnk Nielsen som Claus og Christian
Michael Persbrandt og Trine Dyrholm som Elias foreldre Anton og Marianne
Anton sammen med sønnene sine

lørdag 12. februar 2011

"Padre Padrone" (Regissør: Paolo Taviani og Vittorio Taviani)

Brutal oppvekst på Sardinia


Innspilt: 1977
Norsk tittel: Far og herre
Nasjonalitet: Italia
Genre: Drama
Skuespillere: Fabrizio Forte, Omero Antonutti, Saverio Marconi, Marcella Michelangeli, Gavino Ledda (forteller)
Spilletid: 109 min.
Basert på en selvbiografisk roman av Gavino Ledda

Gavino Ledda vokste opp i Sardinias fattige fjellandskap på 1950-/1960-tallet, som sønn av en sauebonde. Han rakk så vidt å begynne på skolen, før faren mente at han var nødt til å ta ham ut igjen. Han trengte nemlig en gjeter til sauene sine, for å forhindre at villdyr eller tyver stakk av med dem. Avskåret fra boklig lærdom og kontakt med andre, måtte Gavino leve alene med sauene oppe i fjellet.

Den lille gutten var vettskremt, og i begynnelsen ville han bare hjem. Men han sluttet relativt fort å springe hjem, fordi det der kun vente slag og spark fra farens side. Siden skulle oppveksten hans, som altså fant sted avsondret fra familien det meste av tiden, bestå av juling og regelrett mishandling fra farens side. Kom en sau bort, vanket slag og inndragning av matrasjoner. Det skulle i det hele tatt svært lite til for å vekke farens vrede.

Et ensomt liv sammen med sauene i år etter år, gjorde noe med Gavino. Han kunne omtrent ikke snakke, beveget seg som et sky dyr og manglet sosiale ferdigheter andre tok som en selvfølge. Gavino var imidlertid en gutt som hadde store begavelser på det intellektuelle området, og det skulle etter hvert bli dette som reddet ham.

Da Gavino nærmet seg tyve år, var han fremdeles analfabet. Faren tillot ham å verve seg i hæren, og hadde bestemt at han enten skulle bli soldat eller radioreparatør. Med mye innsats lærte Gavino seg å lese og skrive, og han fullførte artium før han dimmiterte fra hæren. Da hadde han bestemt seg for å studere lingvistikk ved universitetet. Faren motsatte seg dette fordi han mente at dette ikke var skikkelig arbeid. Men til tross for farens nitidige protester og inndragning av mat, sto Gavino på sitt. Han ble til slutt lingvist og forfatter. Men for å komme dit, måtte han først lære å ta igjen med sin far ...

Denne filmen er svært prisbelønt, og det forstår jeg godt! Spesielt fordi dette er en film basert på en sann historie, er den usedvanlig sterk. Scenene hvor faren mishandlet sønnen var hjerteskjærende. I neste omgang mishandlet Gavino sauene som bæsjet oppi spannet han brukte i forbindelse med melkingen. Det var om mulig nesten enda mer hjerteskjærende. Selv da den verste mishandlingen var over og Gavino var en voksen mann, reagerte han intuitivt med å trekke seg brått vekk hver gang faren løftet hånden. At et menneske kan komme ut med en universitetsutdannelse etter en slik oppvekst, er intet mindre enn beundringsverdig! Fattigdom og uvitenhet preget hele samfunnet, og tilsvarende også frykten for det ukjente. Hvis noen av barna skulle ønske noe mer enn foreldrene, ble det sørget for at de holdt seg på plassen sin i hierarkiet.

De filmtekniske virkemidlene som er benyttet, er svært beskjedne. Nettopp dette forsterket virkningen av historien, synes jeg. Denne filmen kommer jeg ikke til å glemme med det første. Jeg synes den fortjener terningkast fem.



Faren slår løs på sønnen
Gavino har blitt voksen
Den despotiske faren i spissen for familien sin

fredag 31. desember 2010

"Simon Birch" (Regissør: Mark Steven Johnson)

Basert på John Irvings roman "En bønn for Owen Meany"

Innspilt: 1998

Nasjonalitet: USA, Canada
Genre: Drama, familiefilm, komedie
Skuespillere: Oliver Platt, Jim Carrey, Guy Sanvido, Alan Markfield, Beatrice Winde, Peter MacNeill, Tim Hall, Justin Marangoni, Jan Hooks, Addison Bell, Tom Edman, Tyler Cairns, Joseph Mazzello, Sumela-Rose Keramidopulos, Sean McCann, Kevin White, Dana Ivey, Holly Dennison, Marcello Meleca, Tommy Dorrian, Ashley Judd, Sam Morton, John Robinson,Terry V. Hart, Ian Michael Smith, Cecilley Carroll, Roger McKeen, Mark Skrela, David Strathairn, John Mazzello, Gil Filar, Christopher Marren
Spilletid: 109 min.

Denne filmen er basert på John Irvings fantastiske roman "En bønn for Owen Meany", og det var først helt nylig at jeg ble klar over at romanen i det hele tatt var filmatisert. Det førte umiddelbart til at jeg bestilte den fra www.hmw.com, et utmerket nettsted som har alt man ikke får tak i via norske kanaler. Litt pussig er det at hovedpersonens navn Owen Meany er erstattet med Simon Birch, men det er for så vidt en nokså uvesentlig detalj når alt kommer til alt. I og med at det er 16-17 år siden jeg leste romanen som filmen er basert på, trengte jeg i grunnen ikke å forholde meg til det evinderlige spørsmå
let "hva var best - filmen eller boka?" For filmen er her vurdert på sine egne premisser i og med at jeg bare husker små glimt av boka.

Simon Birch er bitte, bitte liten, og er født med et svakt hjerte. Det var visst aldri meningen at han skulle vokse opp, men det har han gjort - mot alle odds! Han og bestevennen Joe henger sammen som erteris gjennom barndommen, og det Simons foreldre ikke er i stand til å gi ham av kjærlighet og varme, det får han rikelig av hjemme hos Joe og moren hans. Joes mor er usigelig vakker og en person som alle rett og slett elsker fordi hun er så hjertegod og full av glede. Hjemme hos Simon står det derimot dårlig til på det emosjonelle planet. Faren arbeider i granitt-bransjen, og er nok ikke rent lite støpt i granitt selv. Moren er preget av et liv uten kjærlighet, og er derfor ikke i stand til å gi noe selv heller. Selv om Joe har så mye som ikke Simon har, og som han gjerne deler med Simon, mangler det likevel noe vesentlig i livet hans. Han har ingen far, men han har fått høre at moren traff faren hans på toget en gang og at han ble født ni måneder etter. Moren vil ikke fortelle hvem faren hans er, og Joe går derfor rundt i den lille landsbyen og leter etter menn som han har likhetstrekk med.

Simon er overbevist om at han er noe helt for seg selv, og at han er født til å bli noe stort. Akkurat dette provoserer en del voksenpersoner rundt ham. Verken presten eller den sure søndagsskolelærerinnen synes å ha særlig sans for Simon. Nei, de mener til og med at gutten som sådan er unaturlig ... Og selv om det unektelig ser ut til at Simon forårsaker mange forviklinger og ulykker, får han voldsomt mye skylda også for ting som mer skyldes uheldige sammentreff enn akkurat hans handlinger. Som da en baseball treffer Joes mor i hodet, og dreper henne ... den ene gangen Simon svingte kølla og faktisk traff ballen ...

Noe av det jeg kanskje husker best fra boka, og som kun er viet litt oppmerksomhet i filmen, er det berømmelige juleskuespillet, som utvikler seg til den reneste katastrofe ... Dette er for øvrig glitrende fremstilt i filmen - noe jeg nesten ikke ville trodd var mulig. Så spørs det om Joe finner faren sin til slutt? Og mon tro om ikke Simon blir en helt likevel ...

Dette er en fantastisk film! Jeg gir terningkast seks! For det første har man truffet så til de grader på valg av skuespillere til de ulike karakterene. Og det snevet av karikaturer som kommer inn i skuespillerprestasjonene, er 100 % i Irvings ånd! Filmingen er vakker, stemningen som formidles er rørende, naturen er nesten trolsk og de replikkene som er valgt ut til å bære filmen er ubetalelige! Hvor i all verden var jeg da denne filmen i sin tid kom ut? Jeg kan nesten ikke fatte at jeg gikk glipp av til og med å høre om den i 1998/1999! Han som spiller Simon Birch er Owen Meany personlig, og hans lojale venn Joe akkurat slik han skulle være. Dette er en innertier av en Irving-film!

mandag 27. desember 2010

"Submarino" (Regissør: Thomas Vinterberg)

Nok en filmperle fra Danmark

Innspilt: 2010

Nasjonalitet: Danmark
Genre: Drama
Skuespillere: Jakob Cedergren, Peter Plaugborg, Patricia Schumann, Morten Rose
Spilletid: 115 min.

Nick og broren (hvis navn vi faktisk aldri får vite) vokser opp under svært kummelige forhold med en alkoholisert mor. Når moren går på fylla, tar brødrene hånd om lillebroren sin, som er et spedbarn, så godt de kan. Det er aldri mat i huset, så de er nødt til å stjele morsmelkserstatning og barnemat i nærbutikken for at babyen skal få næring i seg. De gangene moren er innom, er det enten for å slå ungene fordi de har gjemt spriten hennes eller for å sove ut rusen. En dag går det fryktelig galt ...

Så møter vi brødrene igjen i godt voksen alder. Begge er på hvert sitt vis dysfunksjonelle, men prøver å klare seg så godt de kan. Mens Nick pumper vekter og avreagerer med inntak av store mengder øl litt for ofte, tar lillebroren seg av sin sønn Martin, som er seks år gammel. Martins mor døde i en trafikkulykke et par år tidligere. Han er svært glad i sønnen sin, men dette forhindrer likevel ikke at han må ha sin daglige dose med heroin. Ofte er han så ruset at han så vidt kan stå på beina når han henter sønnen i barnehagen. Men i motsetning til da han selv vokste opp og ingen så verken ham eller forholdene han og brødrene vokste opp under, følger barnevernet faktisk med, og han kan risikere å miste sønnen når som helst dersom han ikke skjerper seg.

Både Nick og lillebroren bærer på en forferdelig hemmelighet fra barndommen, noe som har bidratt sterkt til at de ikke får til livene sine. Begge vil imidlertid så mye! Nick har problemer med sitt ustyrlige sinne, og dette har kostet ham dyrt flere ganger, blant annet en fengselsdom. Nå er han ute igjen og har så smått innledet et forhold til en annen nokså miserabel kvinne på hybelhuset der han bor. Han sliter imidlertid med å forholde seg til nærhet og følelser. Så treffer han Ivan, broren til eksdama, og dette skal bli fatalt for ham. I mellomtiden dør guttenes mor, og hun etterlater seg en ikke ubetydelig sum med penger. Nick vil ikke ha noe med disse pengene å gjøre, og overlater alt til broren som tross alt har en sønn. Intetanende om at lillebroren bruker pengene til å etablere seg som doplanger ... Fra å ha vært en noen lunde "stabil" heroinist, går det nå virkelig rett ut for stupet ... og det i ekspressfart!

Dette er en sår film om en miserabel oppvekst som etterlater nok en generasjon med dysfunksjonelle mennesker. Jakob Cedergren og Peter Plaugborg spilte de to brødrene fantastisk godt! For selv om brødrene rotet livene sine forferdelig til, maktet disse to skuespillerne å få frem guttenes godhet, som tross alt var der et eller annet sted bak fasadene deres. Det gjorde at filmen ble veldig rørende, uten å bli sentimental. Jeg er fra før av veldig glad i dansk film, der det meste fremstilles nokså enkelt og ekte uten unødige stafasjer. Det liker
jeg!

Jeg skulle faktisk ønske at jeg hadde lest boka før jeg så filmen! Denne filmen anbefaler jeg på det varmeste! 


Terningkast fem!







tirsdag 6. juli 2010

Xinran: Tapte døtre - fortellinger om savn og kjærlighet

Utgitt: 2010
Original tittel: "Message from an Unknown Chinese Mother - Stories of Loss and Love" 
Oversetter: Maya Liu Bøckman
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 230

Xinran har klart det igjen! For noen år siden var det romanen ”Himmelgraven”, som handlet om en kvinne som lette etter sin forsvunne mann i Tibet i 30 år, som fengslet meg fullstendig. Denne gangen er det dokumentaren ”Tapte døtre” som jeg altså ikke klarte å legge fra meg.

Xinran er kinesisk og hun har bodd i Kina i mesteparten av sitt liv, inntil hun i 1997 flyttet til London. Idéen til boka fikk hun fordi hun traff så mange adopterte kinesiske barn, de fleste jenter, som stilte spørsmål ved hvorfor deres mødre ikke ville ha dem.  Noe av stoffet til boka fremskaffet hun mens hun jobbet som journalist og programleder i et radioprogram i Kina, men mye er også fremskaffet etterpå. Det største problemet hun har støtt på er at kinesere generelt er lite meddelsomme. Gjennom mange år med angiveri er de fleste livredde for å bli fengslet, miste jobbene sine, miste privilegier de måtte ha etc. Mot et løfte om å holde kildenes identitet skjult, har Xinran imidlertid lykkes i å få frem en bitte liten flik av det som skjer med de såkalt tapte døtrene i Kina.

Det er allment kjent at det i Kina praktiseres en ettbarnspolitikk. Det er også allment kjent at det i fremtiden kommer til å bli et stort problem at overskuddet av menn er formidabelt. Hvem skal de gifte seg og få barn med når det kommer til stykket? Når familier må velge, viser det seg nemlig at svært mange – på landsbygda i særdeleshet – vil ha en sønn. Så hva er det som egentlig skjer med jentene? For det fødes jo jenter her som ellers i verden.

I boka forteller Xinran den rystende historien om alle døtrene som på ulike vis bare blir borte … Underveis kom tårene, for dette var rystende lesing! Det bør for ordens skyld presiseres at praksisen med å kvitte seg med jentebarn er svært forskjellig på landsbygda, hvor uvitenheten og analfabetismen er stor, og i byene, hvor folk er både mer utdannede og mer opplyste.

Når en kvinne på landsbygda føder et barn, sitter hele slekta utenfor og venter. Ble det gutt eller jente? Det første jordmoren sjekker, er ikke om barnet puster eller virker sunt og normalt.. Nei – det er kjønnet på barnet som undersøkes. En oljelampe blir holdt mellom beina på spebarnet for å undersøke dette – ofte med den konsekvens at mange nyfødte har brannskader mellom beina. Er det en jente … vel, så dumpes hun ofte i en utslagsbøtte. Der ligger barnet og dør. Kanskje drukner det i søppelet hvis det er av flytende karakter. Forfatteren var selv – fullstendig sjokkert – vitne til at et barn ble stappet oppi en utslagsbøtte, inntil dødskrampene etter hvert opphørte i de små, små spebarnsbeina.

Presset på å få en gutt er stort. Uten en sønn får ikke foreldrene tildelt dyrkbar jord for barnet. En jente er en munn mer å mette, uten at familien samlet sett får mer å spise. Når en sønn er født – da blir det fest! En sønn betyr velstand. En jente betyr enda mer fattigdom.

En av historiene i boka som gjorde meg mest opprørt, var den om faren som forlot sin datter nummer fire på toget sammen med vilt fremmede mennesker. I det ene øyeblikket satt han med sin ett år gamle troskyldige og tillitsfulle datter på fanget, og i det neste forlot han henne. Kona var nemlig gravid igjen, og pga. forbudet mot to barn, risikerte de at hun måtte tvangsabortere en mulig sønn. Det kunne de ikke risikere. Farens foreldre hadde sendt dem bort og bedt dem om å forbli borte inntil de fikk en sønn … Når jeg tenker på andre ting jeg leste i boka, er sannsynligheten for at noen skulle gidde å ta seg av et jentebarn på dette toget, svært, svært liten. Hva skjedde med henne til slutt? Kanskje var det å bli stappet ned i utslagsbøtta tross alt en mer human skjebne?

Fenomenet med unge par på flukt, kalles tilleggsbarngeriljaen. Ved å flykte over kommunegrensene, unngikk de den verste og mest pågående kontrollen mht. å ha flere barn. Og begynte det å brenne under beina deres, reiste de videre til et nytt sted.  

Xinran forteller også historien om de mange barnehjemmene som dukket opp etter hvert. Forholdene på disse barnehjemmene var intet mindre enn helt ubeskrivelige. Grunnet mangel på utstyr, medisiner, mat og klær, døde barna ofte som følge av bagatellmessige sykdommer. Hvis de da ikke frøs i hjel … Å bli adoptert bort til utlendinger var det beste som kunne skje for ei lita jenta, for i Kina hadde hun virkelig ingen fremtid.

Jeg kjente meg fysisk dårlig mens jeg leste denne boka. Jeg er så rystet inni sjelen over at det går an å behandle små, små barn så til de grader elendig. På netthinnen flimrer nyhetsoppslag fra Russland, Romania og andre østblokkland etter Berlinmurens fall, hvor vi fikk se hvordan forholdene var på enkelte barnehjem. Vi trodde nesten ikke det vi fikk se. Like fullt må jeg konstatere at forholdene for barnehjemsbarn i Kina er atskillig verre … 

Og mødrene? Selvsagt elsker de sine barn. Ja, kanskje elsker de i særdeleshet døtrene sine mest av alt. Fordi de er kvinner selv, vet de hvilken elendig skjebne som møter nettopp jentene. Og det er i denne konteksten man må forstå hvordan de er i stand til å være med på å drepe sine egne barn. Lidelsene deres er imidlertid ikke noe mindre av den grunn. 

Selv om boka er rystende, mener jeg at det er svært viktig at denne type informasjon kommer ut og at verden får kjennskap til slike forhold. Mon tro om Xinran er velkommen i Kina lenger …

Boka "Tapte døtre" av Xinran fortjener terningkast fem

Populære innlegg