Denis Johnson: "Togdrømmer"

"Ny" amerikansk forfatter på norsk!

Jeg hadde aldri hørt om Denis Johnson (f. 1949) da jeg mer eller mindre tilfeldig kom over denne boka for noen få uker siden. I og med at de fleste utgivelser fra Pelikanen forlag for tiden påkaller min oppmerksomhet (rett og slett fordi dette lille forlaget utgir toppkvalitets-litteratur - det får jeg bekreftet gang på gang), var ikke veien opp i min handlekurv veldig lang. 

Denis Johnson er i følge Wikipedia best kjent for  novellesamlingen "Jesus´ Son" (1992) og romanen "Tree of Smoke" (2007). Johnson debuterte for øvrig som poet i 1969, og han har en ganske stor produksjon av bokutgivelser innenfor flere sjangere. Johnson er tidligere nominert til Pulitzer-prisen både for "Tree of Smoke" og "Togdrømmer". 

"Togdrømmer" fremstår som en mellomting av en roman og en lang novelle - rett og slett en kortroman eller miniatyrroman. Så vidt jeg vet, er dette den første bokutgivelsen til Denis Johnson som er oversatt til norsk. Etter "Togdrømmer" tipper jeg at det kommer flere norske oversettelser. 

"Sommeren 1917 var Robert Grainier med på å prøve å ta livet av en kinesisk arbeider som ble tatt, eller i hvert fall beskyldt, for å stjele fra krambua til Spokane International Railway i Idaho Panhandle." (side 5)

Slik åpner "Togdrømmer". Vi er "spot on" med en eneste gang, og det handler om en skjellsettende hendelse som skal komme til å forfølge Robert Grainier i resten av hans liv. Overbevist som han er om at dette slår tilbake på ham med full kraft og fører til at han mister både kone og barn i en tragisk brann ... 

Vi kommer tett på hvordan det må ha vært å være jernbanearbeider på begynnelsen av det 19. århundret, et arbeid som hadde tett forbindelse med skogsarbeideryrket. Begge deler betydde blodslit. Og å være borte fra familien i lange perioder av gangen ...

"Han savnet Gladys og Kate, jenta og veslejenta si, men han hadde levd som ungkar i toogtredve år før han fant seg en kone, og falt lett tilbake i en beroligende ensomhet her ute mellom de utallige granene. 

Selv jobbet Grainier som stropper - ikke på lunneplassen, men nede i skogen, der sagerne slet parvis med å felle granene, kvisterne renset stammene med øks, og kapperne kappet dem i attenfots lengder før stropperne la kabelen rundt dem så hestene kunne slepe dem ut. Grainier likte arbeidet, anstrengelsen, den voldsomme utmattelsen, den dype hvilen når dagen var over. Han likte den storslagne størrelsen på tingene i skogen, følelsen av å være fortapt og langt borte, og fornemmelsen han fikk av at med så mange trær som voktere kunne intet ondt tilstøte ham. Men ifølge en av karene, Arn Peeples, som var en gammel mann nå, tidligere en førsteklasses sager, var trærne selv mordere, og selv om en god sager i niognitti tilfeller nok kunne vurdere riktig hvor et tre ville falle, og til og med ved hjelp av bestemte kutt og kiler få en femtitonner til å snu seg opp mot åsen og legge seg pent bak ham som en nål, så kunne han den hundrede gangen få det rett i fleisen og ende dau som en sild, helt uten videre." (side 14-15)

Denis Johnson maner frem en stemning av nybrottsarbeid, av mennesker som bygger landet med livet som innsats ute i en rå og brutal natur, der det handler om å passe seg for ikke å bli offer for omstendighetene, enten dette handler om naturkreftene selv eller om menneskelig påvirkning på naturen. Som brannen som frarøver ham kone og datter og gjør at han står helt på bar bakke i livet igjen. 

Nyhetene i Creston var forferdelige. Ingen overlevende fra Moyea Valley hadde dukket opp der.

Grainier ble boende hos søskenbarnet i flere uker, og dugde ikke til stort, syk av naturlig sorg og forvirret over situasjonen. Han forsto at han hadde mistet kona og veslejenta si, men det hendte at ideen overfalt ham, bokstavelig talt overfalt tankene hans som en uimotståelig hær, at Gladys og Kate hadde unnsluppet brannen og at han måtte lete etter dem verden over til han fant dem. Hver natt ble han vekket av mareritt: Gladys kom ut av det svarte landskapet på tomta deres, kledd i rykende filler og bærende på datteren, men fant ingenting der og ble stående og gråte i ødeleggelsene. (side 41-42)

Men Gainier reiser seg opp fra asken og bygger møysommelig opp et nytt liv igjen. Ingenting blir som før, for ingen kan erstatte Gladys. Like fullt fortsetter livet ute i ødemarken. En mann uten kjent fortid, som det adoptivbarnet han en gang var. Årene går, moderniteten trenger på og slik blir romanen også en historie om Amerika - om bygging av et land, der folk fra alle verdens hjørner møtes i et slit kun de sterkeste tåler og holder ut. Grainier selv er takknemlig for det han har opplevd, selv om han ikke fikk mer enn en håndfull år sammen med Gladys. Han hjemsøkes riktignok av drømmer, og en ulvejente som materialiserer seg for ham gjør ham overbevist om at det er veslejenta som har kommet tilbake.

"Gud trenger eremitten i skogen like mye som han trenger mannen på prekestolen. Har du tenkt på det noen gang?"

"Jeg tror ikke jeg er noen eremitt", svarte Grainier, men da dagen var over, ga han seg til å spørre seg selv: Er jeg en eremitt? Er det dette som er å være en eremitt? (side 88-89)

"Togdrømmer" fremstår som en eksistensiell roman, fordi temaet dypest sett handler om overlevelse. Fortellerstemmen er gammelmodig, og dersom jeg ikke hadde visst bedre ville jeg ha tippet at romanen var skrevet på 1930- eller 1940-tallet - ikke i 2002. Dette gir på den annen side romanen et noe tidløst preg. Jeg opplevde også en viss distanse mellom fortelleren og selve handlingen. Samtidig vil jeg understreke fortellerens fantastiske evne til å formidle billedlige inntrykk, særlig i det som handler om desperasjon. Hva enten det handler om en kineser som flykter fra sine forfølgere eller hovedpersonen selv, Grainier, som møysommelig kommer seg gjennom sorgen for så å begynne helt på nytt ... Det var aldri vanskelig å forestille seg scenene etter hvert som de utspant seg. Noen ganger lurte jeg på hvilken betydning de ulike elementene i romanen hadde - som hunden Grainier hevdet hadde skutt ham ...Kanskje var meningen ikke mer dyptpløyende enn at det er slike ting som kan skje i løpet av et langt liv? Tilfeldighetenes spill, som ikke nødvendigvis fremstår som logiske eller fornuftige på noe vis ... 

"Togdrømmer" er en bemerkelsesverdig roman, som skiller seg godt ut fra flertallet av bøker som har kommet ut i nyere tid. En liten stund fikk jeg litt "Stoner"-følelse, fordi romanen handler om en ganske alminnelig og samtidig litt ualminnelig mann, en hverdagshelt som er så uheldig i livet og som likevel er så takknemlig for den lille lykken som ble ham til del. Men der stopper også all likhet. Jeg hadde nok et hakk mer sansen for John Williams "Stoner", men det handler nok aller mest om at denne romanen er mer kompleks enn den syltynne romanen "Togdrømmer". Like fullt vet jeg at jeg er 100 % klar neste gang en ny oversettelse av Denis Johnsons bøker foreligger!

Jeg anbefaler denne romanen varmt fordi den er så annerledes alt annet som utgis for tiden. Dessuten er den grunnleggende godt skrevet, og utmerket oversatt ut fra det jeg kan bedømme. 

Utgitt: 2002
Originaltittel: Train Dreams
Utgitt i Norge: 2016
Forlag: Pelikanen
Oversatt: Bjørn Axel Herrman
Antall sider: 107
ISBN: 978-82-93237-54-9
Boka har jeg kjøpt selv.

Denis Johnson (fotograf ukjent)

Madam Nielsen: "Den endeløse sommeren"

Stilistisk herre-gårdsdrama

Madame Nielsen er en dansk dramatiker, skuespiller, musiker og forfatter som egentlig heter Claus Beck-Nielsen (f. 1963). Samme forfatter har under flere ulike navn utgitt 12 bøker før "Den endeløse sommeren". I følge Wikipedia har han siden 2001 brukt kunstnernavnet Das Beckwerk. Siden har han figurert under navn som Nielsen og Clausbecknielsen.net. "Temaer som identitet og navn er ... helt gennemgående i forfatterskabet, der kan ses som en del av den litterære strømning performativ biografisme." (Les mer om begrepet performativ biografisme her.) 

Romanen "Mine møder med De Danske forfattere" (2013) ble nominert til Nordisk råds litteraturpris, og her brukte han sitt egentlige navn - Claus Beck-Nielsen - igjen (linken fører til et YouTube-intervju med forfatteren).  "Den endeløse sommeren" er hans første roman under psevdonymet Madame Nielsen.  Han/hun har lovet flere bøker fra Madame Nielsen. 

Handlingen i "Den endeløse sommeren" - i den grad man kan snakke om en handling - foregår på en herregård - "den hvite gården" - på Fyn i Danmark. Setningene er lange og full av innskutte bisetninger, og forfatteren er direkte gjerrig på punktum. Som en slags stream of consciousness, der alt kommer som en endeløs strøm av ord, som om det er dette bokas tittel "Den endeløse sommeren" henspeiler til, dras vi som lesere inn i et fascinerende og tidvis nokså vanskelig tilgjengelig univers. "Hva er nå dette for noe?" tenkte jeg i begynnelsen av boka, og måtte bla tilbake for å lese sidene på nytt. Det jeg fant var en slags lek med ord, som man fort kan gi opp, dersom det ikke hadde vært for at bokas litterære kvaliteter er så nærværende og til stede absolutt hele tiden. For ikke å unnlate å nevne humoren ... Humoren gjør at latteren sitter løst, der forfatteren hamrer løs på persongalleriet gang på gang. Ingen får unngjelde. Her får de sitt pass påskrevet, alle mann. Og kvinner ... 

"Men mens alt ennå er mulig, må vi få se alle personene, for det er allerede flere, og flere skal dukke opp underveis, hovedpersoner og bipersoner, men først og fremst den andre unge gutten, som egentlig er den første og har vært her lenge før den spinkle, å, så følsomme gjorde sin entré, den velskapte Lars, jentas beste venn og fortrolige, han ligner den spinkle, de kunne vært brødre og nettopp som brødre hverandres motsetning; den fine og sårbare og overfor ham den friske og sunne Lars, idealet av en ung mann, høy og lys og med en atletisk kropp og vakre hender med lange fingre, som ser ut til å kunne spille alt, spille tennis og håndball og piano og ubesværet gripe og holde skjebnen, den lynende fremtid, som om den ikke var en gave, men den naturligste ting, voila! Han er enhver svigermors drøm og sikkert også tantens, tante Janne fra Amerika, hvis hun da ikke allerede har gjennomskuet ham og sett at han lider av samme fatale dovenskap som niesen, men uten å være i stand til å nyte den som henne, tvert imot, som enhver annen gave skal han la den gli ut av hendene på seg, ugiddelig og med et sukk la den gå tapt, og han, som ser ut til å være den sunne av de to unge guttene, den som bærer fremtiden i sine hender, skal bli den første som lar det stå til og dør og ikke som i et melodrama, i en dødskjøring gjennom skogen eller villakvarterene, men langsomt gi seg hen til den søte kløe som er sykdommen til døden." (side 14-15)

Vi møter godseieren og hans kone, som ønsker å studere inne i byen, selv om hun i hans øyne har alt. Hun har barna, hun har hestene, hun har gården, hun har ham. Men likevel er det ikke nok. Han stoler ikke på henne. Har hun kanskje en elsker inne i byen? Hun er så vakker at hun kan få hvem hun måtte ønske. Og så setter han en privatdetektiv på henne, og bruker hele formuen på dette. Siden forlyster hun seg med portugiseren, han som skal bli hennes neste ektemann. Og fra sidelinjen betraktes paret av sønnen, eldre enn morens elsker, som knapt noen gang har vært på morens soverom, men som har en slags dragning dit, som vil se det ... hva de nå bedriver der ... 

Underveis presenteres vi for et persongalleri så stort at det nesten er helt umulig å henge med i svingene. 

"Og "de", hvem er de? Det er selvfølgelig de øvrige passasjerene på reisen i "den endeløse sommeren", datteren, de to små brødrene, den velskapte Lars og den spinkle og skrøpelige, som nok snarere er en jente, den raglete odensegutten med de nå ytterlig vekne tinningene, selv den andre portugiseren, "o Vikingo", har kanskje reist hit opp i anledning festen, men ikke tante Janne, mormoren kanskje, men ikke storebroren, advokaten fra Aalbæk, denne kjærligheten angår ikke dem, den er utenfor deres verdensorden, de er bare dem de vil være, og så noen venner han har funnet i det lokale eksilmiljøet av portugisere og søramerikanere, hver med sin danske kvinne, men ingen som henne, de andres kvinner er de alminnelige sosionomlignende, ofte litt formløse, klossete, men likevel livsglade og utpreget nordiske kvinner, lyshårede eller flammede rødhårede ... " (side 95-96)

Og slik fortsetter det enda en side - uten at vi støter på et eneste punktum. Selv om det er vanskelig å få den fulle og hele oversikten over handlingsforløpet, er det sannelig nok av dramatikk og livsbejaende lidenskap - alt satt ved siden av ugiddelighet og en kjedsomhet som savner sidestykke. Det er som om teksten lever sitt eget liv, på siden av det som skjer, fordi den mest av alt beskriver tilstandene i mellom. Høydepunktet nås likevel da faren - godseieren? - ligger for døden, og forfatteren henter frem bibelske termer da dødsscenen skal beskrives. 

"Far, hvorfor har du forlatt meg?" Nei, han er ikke blitt forlatt av noen, han er sitt eget verk, étant donné, den siste rest av et menneske opphengt i et bart hvitt rom. 

Kan det virkelig være sant? Er det ikke noen som gråter, hvisker, gir hverandre en trøstende klem, det må det da være? Det er som om de er fiksert, forvandlet til saltstøtter, som om de i dette siste øyeblikket har snudd seg og sett det intet menneske tåler å se." (side 131)

Ordene overgår selve handlingen, og det er først og fremst min fascinasjon for ordene og setningene, de endeløse setningene, som gjorde at jeg fortsatte å lese selv når jeg tidvis opplevde teksten nesten ugjennomtrengelig. Mens jeg leste tenkte jeg på hvordan det ville være å høre forfatteren lese sin egen tekst høyt - som en slags performancekunst. Det skal visst være riktig gøyalt! Jeg er ganske sikker på at det vil tilføre teksten enda mer! Og så kan man saktens lure på om den spinkle og skrøpelige gutten "som snarere er en jente", egentlig er forfatteren selv? Det er nærliggende å tenke seg, all den tid forfatteren kaller seg "Madame Nielsen" ... samt at performativ biografisme er det han kjennetegnes ved. 

Dersom du ønsker å lese en roman som er helt annerledes alt annet du har lest, så er dette boka! 

Helt til slutt tar jeg med en uttalelse fra den islandske forfatteren Sjón:

"Den endeløse sommeren av Madame Nielsen er en litterær oppdagelse. Som leser ble jeg bergtatt av fortellingens flyt, kløkten og viddet til denne fortryllende fortelleren, som presenterer sine skjebnehistorier med en stemme som er like tidløs som den er merket av dyp innsikt i samtiden. Som forfatter misunner jeg Nielsen denne mesterlig skrevne teksten, hennes presisjon og fryktløse presentasjon av tilværelsens bittersøte melankoli. Romanen hennes er en endeløs sommer av tapt håp som jeg vil oppsøke igjen, gang på gang.”

Utgitt i Danmark: 2014
Originaltittel: Den endeløse sommer
Utgitt i Norge: 2015
Forlag: Pelikanen 
Oversatt: Knut Johansen
Antall sider: 148
ISBN:978-82-93237-47-1
Boka har jeg fått fra forlaget 

Madame Nielsen/Claus Beck-Nielsen (Foto: Lånt fra forlaget)

Andre omtaler av boka:
- NRK v/Marta Norheim - 14. oktober 2015 - Fascinerande forvirrande frå Madame Nielsen
- Reading Randi - 7. januar 2016 - Vil man lese en litt annerledes roman, anbefales denne.

Kenneth Moe: "Rastløs"

Interessant bekjennelses-roman fra en norsk debutant!

Kenneth Moe (f. 1987) debuterte for en drøy uke siden på Pelikanen Forlag med kortromanen "Rastløs". Han er dessuten den første debutanten som noen gang utgis på dette forlaget. Ingen ringere enn Karl Ove Knausgård har vært redaktør.

I "Rastløs", som er en kortroman på bare litt over 100 sider, møter vi en navnløs jeg-person, men nokså raskt skjønte jeg at boka handler om ham selv. Måten han fikk navnet sitt på - et navn som "ligger nær toppen av kriminalitets- og konkursstatistikkene" - gjør det nemlig nærliggende å tenke på Kenneth (side 16), forfatterens eget fornavn. 

Vår jeg-person er blitt forlatt av jenta han elsker. Det er tale om ung og uerfaren kjærlighet av den sorten som er så sterk og altoppslukende at den nesten er til å ta sin død av. Hvordan skal han komme løs fra grepet, uten å gå fullstendig til grunne i sin lidelse? Selvsagt ved å være streng mot seg selv og latterliggjøre sine egne følelser - som om kjærlighetssorg er noe man kognitivt kan trene seg på å takle ut fra en slags logisk ligning som går opp bare man gjør det riktig. Og så er det likevel ikke så enkelt ... 

Utlegningene har form av korte brev eller tekster som best kan karakteriseres som prosaiske, kun avbrutt av aforismer som mest av alt handler om litteratur (men ikke bare det). 

"Førsteinntrykket var at du utstrålte noe nervøst og ufarlig jeg ikke stolte på. Jeg måtte finne noe stygt fort, måtte beskytte meg, måtte avvise deg før du rakk å avvise meg. Du så på meg, liksom forførerisk over ølglasset, uten at jeg trakk den slutningen - men jeg kom frem til at blikket ditt var troløst, troløst og søkende, og jeg tenkte at du var en sånn man falt for mot sin vilje, var fast bestemt, pekte på øynene og sa: "De der funker ikke på meg." (side 20)

Men han faller for jenta og hun svikter ham, og tilbake sitter han og sørger. Kiloene raser av, sorgen forsøkes reparert gjennom tilfeldig sex med andre - og likevel ... likevel slipper det ikke taket. "Det hender jeg tenker at jeg er for praktisk anlagt til å ha vondt på den måten som føles ekte", tenker han (side 45). Mens han utforsker hva ensomhet rommer og knapt beveger seg utenfor leiligheten sin, synker han likevel ikke helt ned i gjørma av selvmedlidenhet. I alle fall ikke lenge av gangen. Det er nemlig da de kognitive stemmene inni ham våkner og begynner å forsvare seg mot det bedrag en ikke gjengjeldt kjærlighet faktisk er. For er en forelskelse noe annet enn begjær når den ikke blir gjengjeldt?, tenker jeg ...  

"Hvis én eneste av livets overflater synes overbevisende, så føler jeg for å skrape i den. Skrape og skrape til noe annet pipler ut. Først har jeg presset begjæret mitt inn i visse former: Setninger, typografi. Alt sammen apollinsk og kontrollert. Nå ligger begjæret så flott på arkene. Nå ligger begjæret sånn at det nesten er innbydende. Nå føler jeg trangen til å skrape. Til blod pipler ut. Til gul fettmasse og infisert, stinkende utflod drypper ned på hånden din, ja, renner nedover fingrene dine. Ingenting får være flott. Ingenting får være statisk. Det er nok en sykdom jeg har, en tvang i meg. Jeg skriver som sagt ikke for å dyrke gørra. Jeg kjemper mot fristelsen hele tiden. En fristelse som melder seg også i dagliglivet: Jeg piller på tapeten og på flasset maling, buster til håret når det ligger for rett, tygger på egne lepper til de blir helt fillete, og tenker i stykker hvert spor av storsinnethet jeg ser tegn til hos meg selv og andre. Jeg blir så rastløs i dette rommet. Alt står stille og jeg vil ha det til å flyte." (side 80)

Når jeg tenker på bokas tema - kjærlighetssorg - i kombinasjon med bokas tittel - rastløshet - kjente jeg at den traff! Å bli opptatt av et annet menneske, elske et annet menneske som ikke elsker tilbake - ikke alle fall ikke deg - gjør en rastløs, rykker bort fundamentet av ro i tilværelsen. Dette har alle som har vært ulykkelig forelsket, kjent på. Aforismene var fine, men jeg skjønte ikke helt hva de gjorde i denne boka. Som setningen som plutselig dukker opp i teksten - stående for seg selv på en blank side: "En bok er et forsøk på å bli et bedre menneske - eller den er ingenting." (side 50) Det er et fantastisk sitat, som jeg uten videre kan slutte meg til, men hva mener egentlig forfatteren med dette i akkurat denne boka? Etter min oppfatning ville boka som sådan ha tjent på at aforismene - i alle fall de fleste - hadde blitt spart til en annen anledning eller føyd til i teksten som sådan, fordi jeg ikke opplevde at de tilførte noe vesentlig i boka. I stedet ble det noe svulstig. Når det er sagt, skriver Kenneth Moe godt og man får virkelig følelsen av at her er det jobbet hardt med setningene. Det er litt farlig å komme med slike uttalelser, fordi man kan bidra til å sette bøker i båser, men jeg tipper at denne boka spesielt vil slå godt an blant yngre menn som fremdeles ikke har funnet den de vil dele livet sitt med. 

Jeg ser frem til å følge denne forfatteren i fremtiden. Her er det spennende potensiale!

Utgitt: 2015
Forlag: Pelikanen
Antall sider: 110
ISBN: 978-82-93237-46-4
Jeg har mottatt leseeks. fra forlaget.

Kenneth Moe (Foto: Lånt av forlaget)

Andre omtaler av boka og forfatteren:
- Littkritikk v/Annette Orre - 19. oktober 2015 - Livet bak persiennene  
- Bok365 v/Elin Brend Bjørnhei - 14. september 2015 - Knausgård er den skarpeste leseren jeg har hatt

Curzio Malaparte: "Kaputt"

Mesterlig om krigens grusomheter

Italieneren Curzio Malapartes (f. 1898 d. 1957) egentlige navn var Kurt Erich Suckert. Han var journalist, dramatiker, forfatter og diplomat. Han trivdes imidlertid best i rollen som en frittalende forfatter og journalist enn som diplomat.

Navnet Malaparte betyr "ond/feil side" - i motsetning til f.eks. Bonaparte som på italiensk betyr "god side". (Kilde: Wikipedia) Valget av navn var neppe tilfeldig, for når vi leser hans bok "Kaputt", skjønner vi at dette er en mann som helst går motstrøms. At diplomatiet ikke gikk glipp av en stjernekandidat skjønner vi dessuten svært raskt, for her pakkes ingenting inn. 

I årene 1921 til 1956 utga Malaparte ni bøker. "Kaputt" utkom i 1944, altså mens andre verdenskrig fremdeles pågikk. Akkurat dette er verdt å merke seg når man leser hans bok. Han forutså langt på vei hvordan det kom til å gå, uten å kjenne fasiten selv. Ikke for det: at Tyskland var på vikende front da landet begynte å tape i øst, måtte være åpenbart for alle og enhver på den tiden. Det oppsiktsvekkende ligger vel mer i at han fikk utgitt boka mens krigen fremdeles pågikk. Hans hjemland var jo Tysklands allierte, og var det noe man ønsket kontroll over på den tiden så var det offentlige ytringer mot makthaverne. 

For øvrig henviser jeg til Wikipedias presentasjon av Curzio Malaparte, som er vel verdt å få med seg. Her fremgår det også at han i 1951 utga en bok om Proust. "Kaputt" inneholder en del Proust-sitater i første kapittel av boka (se side 572).

Oversetter Anne Arneberg opplyser i etterordet til boka (fra side 564 til 572) at "Kaputt" raskt ble en internasjonal bestselger da den kom ut i Italia 1944. Fire år senere kom den ut på norsk på Aschehougs forlag. Det fulgte mye debatt i kjølvannet av utgivelsen, men siden ble boka glemt. Da boka atter ble utgitt i Italia i 2009, førte dette til en opphetet diskusjon om forfatteren, som på grunn av sin tilknytning til fascistpartiet ble ansett som et lite aktverdig menneske. 

"Malaparte var stort sett bare lojal mot sin egen troløshet, og en av de sterkeste kampsakene hans blir den han også lufter i forordet i denne boken; forfatterens rett til å skrive akkurat hva de vil uten å bli straffet for ytringene sine. Da han skrev dette forordet, hadde han akkurat vært gjennom en nesten slapstickaktig omgang med arrestasjoner." (side 566)

Malaparte begynte å skrive på sin roman/krigsreportasje sommeren 1941, mens han reiste rundt som journalist. I første omgang fulgte han felttoget mot Russland, og siden var han innom de fleste landene som Tyskland hadde okkupert - i tillegg til at han også var innom Finland. Han skrev i smug, og når man leser boka hans, er det enkelt å skjønne hvorfor. Hans fremstilling av krigens grusomhet og menneskenes brutalitet passet virkelig ikke inn i propagandaen som ble spredd for å holde motet oppe både hos soldatene og folket for øvrig i en tid da det begynte å bli åpenbart for noen hver at det ikke ville være mulig å vinne krigen. 

At Malaparte må ha vært en karismatisk og sjarmerende mann skjønner vi, for han får innpass over alt. Han er i stand til å oppføre seg i tråd med tidens konvensjoner både i overklassens selskaper og blant fattigfolk. Dermed får han også tilgang til mye informasjon, og skriver om det. Blant makthaverne i Tyskland og Italia var han ikke populær. Leserne elsket imidlertid reportasjene hans. Han skrev lett og ledig og interessant, og akkurat slik opplevde jeg at boka hans også var. Visst er "Kaputt" tykk, men ikke tro at den er vanskelig tilgjengelig av den grunn! Boka er den reneste page-turner!

"Tyskerne avslører seg selv ved matbordet, enten fordi maten og vinen gjør dem varme eller på grunn av en selvtillit de får av ikke å være alene, eller på grunn av en ubevisst trang til å bevise overfor seg selv at de ikke er redde. De tør opp og begynner å snakke om sult, henrettelser og massedrap med en pervers glede som ikke bare røper bitterhet, sjalusi, skuffet kjærlighet og hat, men også en ynkelig og merkverdig trang til selvfornedrelse. Den uforklarlige edelmodigheten som finnes hos de undertrykte, syke, svake, forsvarsløse, hos gamle, kvinner og barn, fornemmer tyskerne og misunner og frykter den, kanskje mer enn noe annet folk i Europa. Og de hevner seg. Det ligger en form for tilstrebet selvfornedrelse i tyskernes arroganse og nådeløse brutalitet; en dyp trang til å svartmale seg selv og en ubønnhørlig hang til selvhat i deres gåtefulle "angst". (side 117)

Under sine reiser møter Malaparte elendigheten som krigen frembringer. Her idealiseres på ingen måte krigen. Den er kun demoraliserende, og når du tror at verre enn dette kan det rett og slett ikke bli - vel, så kan det faktisk det. Beskrivelsen av døde mennesker, enten bukket under for sult, kulde eller med en kule eller flere i kroppen, som blir likplyndret av mennesker enda lenger nede på rangstigen (gjerne beskrevet som sigøynere), er illevarslende når man funderer over hva som egentlig er menneskers sanne natur. Hva bor i oss når vi blir utsatt for et tilstrekkelig sterkt press av det virkelig eksistensielle slaget? Er vi bare dyr, eller endog verre? Da Malaparte en gang forsøker å gripe inn for å stanse galskapen, blir han møtt med et "Ro Dem ned! Det er nok til alle!" - som om også han var en av likplyndrerne som forsøkte å sikre seg sin del av byttet ... 

"I gatene løp flokker av jøder forfulgt av soldater og rasende borgere bevæpnet med kniver og jernstenger, gendarmer slo gatedører inn med geværkolbene, vinduer sprang plutselig opp, og kvinner i nattkjole og ukjemmet hår fektet med armene og skrek. Noen kastet seg ut av vinduene og traff asfalten på fortauene med et dumpt klask. Soldatene kastet håndgranater inn i luftegluggene til kjellerrom der mange mennesker forgjeves hadde søkt tilflukt ... " (side 181)

 At jødeutryddelsen skulle være noe hemmelig som "ingen visste om" mens dette pågikk, blir stadig dementert i historiske kilder. Når Curzio Malaparte skriver så åpent om dette, og det i en bok som kom ut mens krigen fremdeles pågikk, skjønner man enda mer hvor skammelig det er at så mange av datidens politikere påsto at de ikke visste. Behandlingen av jødene hadde aldri for øvrig vært mulig uten at hvermannsen i alle land hadde medvirket! Bare når et tilstrekkelig antall mennesker så vekk og unnlot å gripe inn, kunne selv et despotisk styresett få legitimitet bak sine handlinger. 

Når denne boka i tillegg til å være både rå og brutal, også blir fremstilt som vakker, er dette blant annet fordi den også inneholder sekvenser som viser menneskets sans for estetikk og bordets gleder. Som når han på side 256 legger ut om rødvinen fra Bourgogne - "(i)ngen vin er så jordisk som rødvinen fra Bourgogne". Beskrivelsen av denne vinens fortreffeligheter er poesi.

" ... ingen vin passer bedre til skumringen og er så fortrolig med natten som vinen fra Nuits-Saint-George, som selv i navnet er dyp og funklende som en sommernatt i Bourgogne. Den glitrer blodig på nattens terskel, som solnedgangens ild på horisontens krystallklare rand. Den tenner røde og blålige glimt på den purpurfargede jorden, i det fortsatt varme gresset og løvet med den døende dagens smak og aroma. De ville dyrene kryper dypt inn i jordhulene sine når natten faller på, villsvinet braser med mye rasling i et kratt, fasanen med den korte tause flukten svømmer gjennom skyggen som allerede flyter over skog og eng, og den smidige haren glir langs den første månestrålen som på en utspent sølvline. Dette er burgundervinens time. I denne timen i denne vinternatten, i rommet som er opplyst av snøens trøstesløse skjær, vekker den fyldige lukten av Nuits-Saint-Georges liv i minnet om sommerkveldene i Bourgogne, om nettene man tilbrakte på den ennå solvarme bakken." 

Det er vakkert! Så vakkert at man får lyst på et glass rødvin fra Bourgogne! Og det kan trengs for å fordøye denne brutale boka, som tar pulsen på et Europa i krig, som er der mens det skjer og som skriver om det mens det skjer. Det er nesten som om vi er der selv, og opplever krigen sammen med forfatteren. Innimellom med en del tankevekkende dialoger og sitater ...

"Det mest skremmende ved krigen", sa Louise, "er jo nettopp det vakre ved den. Jeg liker ikke å se monstre smile." (side 345)

I en annen dialog med Louise forteller Malaparte om opprinnelsen til ordet kaputt. (side 349) Ordet stammer fra det hebraiske ordet koppâroth, som betyr offer. 

Historien om de jødiske kvinnene som gjemte seg i kornåkrene for ikke å bli voldtatt eller drept - eller helst begge deler - av tyske soldater, er gruoppvekkende. Soldatene visste at de var der, og løsnet noen skudd inn i åkeren fra tid til annen. Kvinnene stappet halm i munnen på de sårete for at de ikke skulle skrike og røpe hvor de befant seg. 

"Kaputt" er en av de beste bøkene jeg har lest i hele mitt liv! Der er den for øvrig i godt selskap med Stefan Zweigs memoarbok "Verden av i går", Ivo Andrics "Broen over Drina", Claudio Magris´ "Donau", Orhan Pamuks "Istanbul" og Ian Burumas "År null - Historien om 1945" (samtlige linker fører til mine omtaler av disse bøkene). Bare for å ha nevnt noen ... 

Det er selvsagt bokas litterære kvaliteter som gjør at jeg mener akkurat dette. Å lese en slik reportasje fra krigen, ført i pennen av en så observant og kritisk tenker og skribent som Curzio Malaparte var både smertefullt, oppløftende og interessant på en gang. Dette er en av de bøkene som faktisk forandrer livet ditt, som får deg til å bli klokere og mer innsiktsfull og som rett og slett må oppleves! Så får det være at boka helt sikkert inneholder mange overdrivelser og at noe er oppdiktet. Kjernen i denne romanen kommer vi likevel ikke fra: nemlig hva som skjer med mennesker under en krig. Min bestemte mening er at Curzio Malaparte på ingen måte romantiserer krig. Ingen burde være det minste i tvil om at det er stikk motsatte som er tilfelle. 

Dersom du bare skal lese en bok i år - les i alle fall denne! Boka er et mesteverk!

Utgitt i Italia: 1944
Utgitt i Norge første gang: 1948
Mitt eksemplar er utgitt: 2015
Forlag: Pelikanen 
Oversatt: Anne Arneberg
Antall sider: 572
ISBN: 978-82-93237-35-8
Boka har jeg kjøpt selv 

Curzio Malaparte (Foto: ukjent)

Andre omtaler av boka:
- Dagbladet v/Cathrine Krøger - 26. juli 2015 - Forbilledlig nyoversettelse av sjelden krigsbok - Utpenslede estetiske skildringer brytes av grusomme scener i Curzio Malapartes roman fra 1944. Det hadde begynt å blåse, noen jøder dinglet i trærne», skriver den italienske krigskorrespondenten Curzio Malaparte. Det er våren 1941. Seierssikre tyskere er på frammarsj i Ukraina. Med seg har de Malaparte, som dekker det antatte seierstoget for den italienske avisa Corriere della Seras. Artiklene han sender hjem får salgstallene til å fyke i været.
«Kaputt», som egentlig er en roman, er bygget på disse krigsartiklene. Den ble ifølge Malapartes nokså bevingede forord påbegynt i Ukraina 1941.
Siden fra en reise til Polen og Smolenskfronten i 1942, og til Finland året etter. Et siste kapitel er hentet fra Italia, dit han vendte hjem etter Mussolinis fall i 1944. Da boka kom ut i 1944, ble den en voldsom suksess. Også her i Norge, da den kom ut fire år senere. Anne Arnebergs forbilledlige nyoversettelse bygger på en revidert utgave fra 1950.
- Dagens næringsliv v/Susanne Hedemann Hiorth - 19. juni 2015 - Mesterverk fra Annen verdenskrig - En løs kanon av en reporter skulle til for å skrive et litterært mesterverk fra Annen verdenskrig. Curzio Malapartes roman «Kaputt» utgis nå på nytt på Knausgårds forlag.
- Aftenbladet v/Jan Zahl - Krigsklassikar fra Pelikanen - "Kaputt" er ifølgje forlagssjef Eirik Bø ein av dei mest oppsiktsvekkande tekstane om krig som nokon gong er skriven. Boka blei ein internasjonal bestseljar, men forsvann så inn i attgløyma – før ho dei siste åra igjen er utgitt på ei rekkje språk, blant anna i New York Review of Books sin klassikarserie.
Og 67 år etter at boka første gong kom på norsk, gir altså det stavangerbaserte Knausgård-forlaget Pelikanen boka ut på nytt – med støtte frå Skagen-gründar Kristoffer Stensrud og kona.
"Kaputt" er skriven av den italienske forfattaren og journalisten Curzio Malaparte (1898 – 1957), som frå 1941 av reiste som krigsreportar med dei tyske styrkane. Først til Afrika, sidan til Austfronten. I boka tek han oss med bak dei tyske linjene gjennom Skandinavia, Russland, Balkan og Italia.
- Morgenbladet v/Olaf Haagensen - 3. juli 2015 - I dyrets tegn - Curzio Malapartes Kaputt er en overveldende roman om kollektiv voldsutøvelse. Dens brutale fortellinger fra 2. verdenskrig gjør den likevel ikke til noen klar antikrigsroman.

Thomas Wågström og Karl Ove Knausgård: "Nakker"

Med nakken som begrep

"Nakker" er den andre foto/essay-boka av den svenske fotografen Thomas Wågström og Karl Ove Knausgård, kan vi lese på forlagets nettsider. Denne gangen er det den menneskelige nakken eller det bortvendte blikket som er motivet og temaet. 

Jeg hadde lenge ønsket meg akkurat denne boka, men syntes prisen var noe stiv for et essay av Knausgård på litt over tyve sider og noen bilder av nakker. Det var nemlig ikke til å komme forbi at det først og fremst var Knausgårds essay som trigget min interesse for denne boka. Så dukket den opp på Mammut-salget i året, og vips! så var den min. 

Jeg må jo umiddelbart medgi at bildene er interessante! 54 bilder i alt, om jeg ikke har tellet feil ... Det man skjønner etter å ha studert disse bildene nærmere, er at en nakke ikke bare er en nakke. Noen nakker er smekre og lekre, andre er firkantede og kjøttfulle. Dessuten skimter vi hårete rygger, høye og lave hårfester, fregnete hud, glatt hud, nuppete hud, velklippede frisyrer og frisyrer som er alt annet enn velstelte. Fotografen har åpenbart ønsket å få frem mangfoldet i vår menneskelige natur, og det er virkelig et bredt spekter av nakker han har gravd frem i denne boka. Det forhold at samtlige bilder er i sort-hvitt gjør dem på et vis nesten metaforiske, som om den nære, menneskelige dimensjon er fjernet. Det er som om vi betrakter disse nakkene med en større distanse nettopp fordi de ikke er i farger. Ville boka ha vært mer interessant dersom fotografen først og fremst hadde fotografert det vi forbinder med vakre mennesker? Neppe, tror jeg ... Det er dette mangfoldet - det brede spekteret - som gjør boka! er min påstand. Jakten på den perfekte skjønnheten møter vi så mange andre steder at vi ikke trenger den også her. I samspillet med Knausgårds essay, er boka praktfull! Det er ikke mange bøker man leser på nytt etter at de har havnet i bokhylla, men dette er en slik bok som kommer til å bli lest og bladd i - om og om igjen. Det er jeg veldig sikker på!

Illustrasjon fra boka

Karl Ove Knausgårds essay har tittelen "Ansiktets bakside". Det er fascinerende å lese alle hans assosiasjoner til den menneskelige nakke! Han er innom det meste; som at nakker er noe han forbinder med henrettelser (!), som at nakken lever et bortgjemt liv i skyggen av ansiktet ...

"Nakken er et sårbart og utsatt sted på kroppen, kanskje det mest sårbare og utsatte, og opplevelsen av det er grunnleggende, selv uten et overhengende sverd. På den måten er den i slekt med redselen for slanger og krokodiller, som like gjerne kan opptre i mennesker på Finnmarksvidda som i Sentral-Afrika, eller for den saks skyld redselen for høyder, som kan ligge latent i mennesker som aldri har sett noe annet enn sletter og sanddyner, lavland og sumper, åkrer og jorder." (side 111)

I følge Knausgård er det ansiktet vårt som definerer hvem vi er. De fleste av oss forsterker kommunikasjonen med omverdenen gjennom sminke, briller, skjegg, bart, hårfrisyrer og den slags. De fleste kroppsdeler signaliserer noe seksuelt, kommersielt eller intellektuelt. Til og med indre organer kan være til salgs - i alle fall i den tredje verden. Men hva med nakken? I følge Knausgård er den omtrent den eneste kroppsdelen som ikke er til salgs - verken blant levende eller døde. Likevel er også nakken på et vis ladet. Man kan være stivnakket, sta og egenrådig - alt egenskaper vi forbinder med nakken. Dessuten kan et menneske være duknakket, og det er nakken vi bøyer når vi hilser på andre. I den forstand kan nakken faktisk få en dobbel betydning - som en kroppsdel som er forbundet med ikke å vike unna, samtidig som den også kan være et symbol på underkastelse. 

Illustrasjon fra boka

"I kroppens metafysikk utgjør nakken forbindelsen mellom hjernens fornuft og åndens lys, og kroppens irrasjonalitet og begjærets mørke. Nakken er med andre ord stedet mellom og stedet utenfor. Det å være stivnakket kontra duknakket har ikke bare med blottstillelse av nakken eller ikke å gjøre, har ikke bare med å vise seg forsvarsløs eller ikke å gjøre, for når man bøyer nakken skjules også blikket for den andre. Å se noen i øynene er å si at man er likemenn, å se ned er å underordne seg den andres blikk, ikke lenger være på likefot. Det kan også være å holde noe skjult, ens egentlige jeg, noe i det som man ikke vil vise. Hat kan ligge i det nedadvendte blikket, eller skam, eller som ofte tilfellet er, begge deler samtidig." (side 117-118)

Mens Knausgård er inne på hva som definerer vår identitet, kommer han innom temaet barndom og frihet. Er det barnet eller den voksne som er fritt? Interessante tanker som vel aller mest sier noe om ens eget syn på barn spesielt og mennesker generelt ... Han snakker om grenseløshet, noe det nok først og fremst er barn som opplever. Uendelighet av tid, uendelighet av muligheter og lite av begrensninger i forhold til omgivelsene ... alle disse tingene som setter barrierer i et voksenliv. Hvis det altså er slik man ser på livet - både i tidsmessig og materiell forstand. 

Illustrasjon fra boka

Knausgård avslutter essayet med følgende ord:

"Vi lever i det sosiale, det er det like, det er ansiktenes lys, men vi eksisterer i det ulike, det for oss fremmede, det er ansiktets bakside, det er det som stumt vender seg bort, ute av rekkevidde for språket, som det sivende blodet i hjernens ørsmå kapillærer er utenfor rekkevidde for tankene som tenker på dem, bare noen millimeter unna, i det jeg som ved nærmere undersøkelser ikke er noe annet enn en kjemisk og elektrisk reaksjon i det svampaktige objekt som nakken holder oppe." (side 124) 

Som alltid lar jeg meg fascinere av Knausgårds evne til å snu og vende på det meste og gjøre det interessant, uansett hva han skriver om. Han er en stilsikker essayist - noe vi ikke minst fikk erfare i essaysamlingen "Sjelens Amerika" som utkom i 2013, og i alle digresjonene i hans seks binds mesterverk "Min kamp". Når nå ryktene går om at han kommer ut med fire nye bøker, er det bare å glede seg! Hypet eller ikke hypet! Knausgårds utgivelser hører med i en sann bokelskers samlinger! 

Min konklusjon er at denne lille boka om nakker, og med kun ett essay fra Knausgårds hånd, er vel verdt pengene - selv uten Mammut-avslag! 

Utgitt i Sverige: 2014
Norsk utgave utgitt: 2014
Foto: Thomas Wågström
Tekst: Karl Ove Knausgård
Forlag: Pelikanen
Antall sider: 124
ISBN: 978-82-93237-16-7
Boka har jeg kjøpt selv. 

Thomas Wågström (selvportrett) og Karl Ove Knausgård
(Foto: Asbjørn Jensen)

Andre omtaler av boka:
- Morgenbladet v/Bernhard Ellefsen - Med øyne på nakken - Karl Ove Knausgårds og Thomas Wågströms bok om menneskenakken demonstrerer litteraturens evne til å strekke ut tankene.
Hver for seg er de nokså kjedelige, Thomas Wågströms fotografier av nakne menneskenakker. Teknisk sett fremstår bildene som tilforlatelige, i sort-hvitt og med nakkene i sentrum, oftest glødende som bildets lyseste punkt. Først som serie – denne utgivelsen gjengir dusinvis av bilder – er det de antar en større betydning, men uten at vi kan spore noen egentlig bevegelse fra bilde til bilde. De står stille.
Med Karl Ove Knausgårds etterord i essayform, snur liksom hodene seg, og åpenbarer ansikter som kikker på oss, før de igjen vender seg vekk. Forfatterens tekst styrer helt fritt ved siden av fotografens arbeider, uten å bedrive nevneverdig fortolkning. Snarere utgjør nakkene springbrettet for en umiskjennelig knausgårdsk refleksjon over kulturens omdannende og domestiserende kraft.

Stine Pilgaard: "Min mor sier"

Med humor som døråpner inn i sjelens mørke

Stine Pilgaard (f. 1984) er en dansk forfatter med bakgrunn i medievitenskap og forfatterskolestudier. Hun debuterte med romanen "Min mor siger" i 2012 i Danmark, og i år har hun utgitt sin andre bok; "Lejlighedssange". 

For kort tid tilbake utkom "Min mor sier" på norsk, og det er forlaget Pelikanen som står bak. Det er neppe tilfeldig at det er Erlend Loe som har oversatt denne boka, som det er nærliggende å sammenligne med dikteren Hal Sirowitz´diktsamling "Sa mor" - også den oversatt av nettopp Erlend Loe (linken fører til min omtale av diktsamlingen). Mødrene det refereres til har ikke helt få likhetstrekk, og det er liksom noe Erlend Loesk over det hele, slik vi kjenner ham fra hans egen noe bisarre og svært humoristiske litteratur. Og det er som med all virkelig god humor: bakom ligger det et alvorstungt mørke med noen avgrunner vi sirkler rundt og kun tør nærme oss gjennom den ufarliggjørende latteren.

Romanens jeg-person har nettopp blitt forlatt av kjæresten sin, og er fra seg av sorg. Livet synes å rakne for henne. Ikke klarer hun å komme i gang med masteroppgaven sin, og ikke klarer hun å etablere seg på nytt. I stedet flytter hun inn hos sin far, presten, som egentlig ikke vet hva godt han kan gjøre for henne. I mens drikker hun seg stadig full og basker rundt med sorgen sin ... Gjennom en rekke samtaler vi glimtvis får innblikk i, tegnes det et bilde av et mor-datter-forhold av det virkelig vanskelige slaget. Moren som tror hun vet alt om hva som er best for datteren, og som kommer med en rekke råd - de fleste fullstendig skivebom - når hun da ikke slenger den ene skyllebøtten etter den andre med bebreidelser over datteren. Sånn sett er den kravløse faren et realt motstykke til moren hennes som han for lengst har skilt seg fra. Det er kanskje derfor hun klarer å holde seg oppreist, tross alt?

"Jeg ser på ham. Han er en virkelig god far, jeg vurderer muligheten av at han blir betalt av staten for å holde ut med meg, om det finnes et handikaptillegg til spesielt utsatte foreldrepar. Han sier at det ikke er slik det fungerer, at man alltid elsker sine barn. Han nynner litt og ser forventningsfulltt på meg. Jeg gjenkjenner noen toner fra Den gamle gartners sang. Det er noe med å slippe inn lys og glede." (side 15)

Inni seg har vår jeg-person en bygning i hjertet, og en sjøhest i hodet. Det særegne ved sjøhester er at ingenting av det som kommer inn i den, noen gang kommer ut. 

"Jeg sier til legen min at kjæresten min har forlatt meg, og at det virkelig er vanskelig for meg å gi slipp på mennesker. Jeg har en usedvanlig god hukommelse som hindrer meg i å komme videre i livet, sier jeg. Legen min sier at den bevisste overføringen av erindringer fra korttids- til langtidshukommelse skjer i det området av hjernen som kalles hippocampus. Det er det latinske ordet for sjøhest, siden dette området av hjernen har samme form. Erindring er en kreativ prosess som bygger på evnen til å gjenskape situasjoner, sier han. Det som ligner faktiske begivenheter er altså oppbygde konstruksjoner. Sier du at jeg lyver, spør jeg. Forvrengninger og ubevisste utelatelser er en naturlig del av hukommelseskretsløpet, sier han. Jeg forteller ham at Mozart som 14-åring skrev ned hele partituret til den katolske salmen Misere etter å ha hørt den fremført av koret i Det Sixtinske Kapell. Jeg spør om noen menneskers sjøhester er større enn andres, og sier at min sjøhest muligens er gigantisk." (side 20-21)

Morens formaninger er alt annet enn oppbyggelige, og bak et hvert tilsynelatende kompliment, er det en dårlig skjult kritikk. Som da de begge var i en klesbutikk for å finne klær til datteren, og moren minner henne om at også hun hadde en forferdelig klessmak da hun var på datterens alder. Stil er noe som kommer med alderen, og hun synes datteren godt kan kle seg mer kvinnelig selv om hun ikke har hofter. Moren kan ikke fordra fisk, og dette er et tema som stadig dukker opp mellom dem. Moren kan heller ikke fordra folk som liker fisk. Og denne masteroppgaven - kan hun ikke rett og slett bare ta seg sammen og komme i gang? En dag kommer hun til å savne moren sin, og det eneste hun har igjen er et falmet portrett av henne på veggen. Vår jeg-person ber sporenstreks om å få et lite portrett av moren, slik at hun kan finne en plass til det i sollyset slik at det kan falme med stil ... 

Venninnen Mulle støtter henne i tykt og tynt, og ender til slutt opp med å bli hennes nye kjæreste. 

"Er vi kjærester, spør jeg deg. Du smiler litt og tar på håret mitt. Min mor sier det er viktig at tingene er ryddige og oversiktlige, sier jeg. Du begynner å skjære en chorizo i skiver og spør hva jeg tenker om saken. Jeg tenker at vi burde ta del i hverandres nevroser, utveksle tvangstanker og dyrke frem lidenskap, sier jeg. Og vi skal være fattige, men kompromissløse kunstnere og bo på et slitt loft i New York. Det er ikke elektrisitet og vi skal skrive uforståelige diktsamlinger, metapoetiske fragmenter med tusenvis av intertekstuelle referanser til kubanske filosofer som ikke fins, for vi skal være høyt hevet over konsepter og det normative og så får vi utallige priser hvor vi ikke møter opp til overrekkelsene fordi vi rett og slett ikke tror på den slags. Vi skal være samfunnskritiske og sette spørsmålstegn ved det borgerlige og sette solbriller på Den Lille Havfrue om sommeren og finlandshette når det snør, mens hundre japanere fotograferer oss, og vi skal kysse hverandre lidenskapelig i blitzlyset, og vi skal spille munnspill og leve i nuet og reise verden rundt og etablere dype vennskap med de innfødte og snakke om hvordan backpakkerkulturen snylter på autentisiteten og problematisere danskheten som et begrep ..." (side 130)

Og slik kunne jeg ha fortsatt å sitere fra en bok med høy sitatfaktor, hvor poengene og morsomhetene kommer tett. Så tett at dersom det ikke hadde vært for bokas utsøkte innbinding, ville jeg vært fristet til å finne frem gul-tusjen. 

"Min mor sier" er en helt usedvanlig roman, og jeg skjønner godt at forfatteren har hatt stor suksess med den i Danmark - så stor at Weekendavisen uttalte at "Stine Pilgaard har skrevet vinterens must read". Dersom du er ute etter en virkelig morsom, godt skrevet og intelligent bok, så er dette den du skal lese! 

Selv får jeg flashback til en hendelse for knapt en ukes tid siden, da en venninne av meg spurte om jeg hadde noen tips på virkelig morsomme bøker. Det var ikke mange tipsene jeg hadde å komme med, selv om jeg saumfór mine lister over de siste års leste bøker ... Men så er jeg også en leser med mer hang til lesning om dysfunksjonelle familier enn noe annet. Vel - her får man i grunnen begge deler; i "Min mor sier" møter vi nemlig både det dysfunksjonelle og det humoristiske! For øvrig bør jeg vel nevne at romanens kvinnelige hovedperson forelsker seg i kvinner, men jeg understreker at dette ikke er noe tema i seg selv i boka.

Anbefales! Sterkt!

Utgitt i Danmark: 2012
Originaltittel: Min mor siger
Utgitt i Norge: 2015 
Forlag: Pelikanen
Oversatt: Erlend Loe
Antall sider: 160
ISBN: 978-82-93237-33-4
Boka har jeg kjøpt selv.
Forfatterens egen nettside

Stine Pilgaard (Foto: Rasmus Palle Jepsen)

Andre omtaler av boka:
- Aftenposten v/Ellen Sofie Lauritzen - 14. mars 2015 - Stine Pilgaards debut er en mørk roman om mor - Skriver om knuste hjerter og krevende mødre - Er det én ting vi døtre er klar over, så er det at mødre som regel har rett. Dette vet vi også: en mor kan være både det klokeste orakel, den beste støttespilleren, men også en kilde til ekstrem irritasjon. I danske Stine Pilgaards debutroman er hun stort sett det sistnevnte.
Bokens forteller er ung kvinne som kaver rundt i en seig sump av kjærlighetssorg og selvmedlidenhet, etter at kjæresten har forlatt henne. Hun søker tilflukt på prestegården til sin dumsnille far, her snakker hun telefonrøret varmt, drikker seg full, havner på glattcelle og stirrer stadig på et tomt word-dokument som skal bli en masteroppgave. Mens prestefar fôrer henne med smågodt og kortspill, farer moren inn fra siden som en nådeløs hvirvelvind. Her er det ikke mye rom for omtanke, det gjelder å komme seg videre, ikke "skape seg", syte og klage, men se fremover.
"Min mor begynner å regne ut nøyaktig hvor mange danske borgere jeg potensielt kunne inngå i parforhold med. Hun deler antallet kjærester jeg har hatt på de årene jeg har levd siden jeg ble seksuelt aktiv. Det er cirka 1,5 om året, sier hun, hvis man teller med araberen. Det finnes massevis av andre, sier min mor."
Morens ambisjoner er det ingenting å si noe på, hva med … prins William?


- Aftenbladet v/Sigmund Jensen - 3. mai 2015 - Underholdende debutroman - Om å komme over et kjærlighetsbrudd uten å gå til grunne av selvmedlidenhet.
Romanen består på den ene siden av tre hoveddeler med storartet dialog, og på den andre siden av tolv monologer. I de forholdsvis korte kapitlene i bokens tre dialogdeler gjengir jeg-fortelleren samtalene hun har med sine nærmeste. Her er språket lett og muntlig, ofte med en rammende komikk, sarkastisk brodd og språklig nerve, bildebruken er effektiv og presis, og det går sjelden lenge mellom de svarte vittighetene. Den språkbevisste hovedpersonen støtter seg til språket, litteraturen og kulturhistorien når hun argumenterer og forholder seg til omverdenen, og viser seg å være både en skarp iakttaker, begavet retoriker og nådeløs satiriker.
Samtidig er romanen mer enn verbal slapstick. De tolv ”Monologer fra en sjøhest”, som innimellom bryter inn i den ytre handlingen, står delvis i kontrast til de tre hoveddelenes friske og dynamiske dialoger. Sjøhest-symbolet henger sammen med hukommelsessenteret hippocampus i hjernen, får vi forholdsvis tidlig vite (s. 20 -21). I monologene er språket mer dempet og poetisk, jeg-fortelleren fremstår naken, forlatt og ulykkelig, og selv om fremstillingen stedvis er ved å bikke over i en hjertesmerterapport fra ungpikeværelset, kommer helheten likevel fra det med troverdigheten og språkfølelsen i behold.

Bergsveinn Birgisson: "Svar på brev frå Helga"

Forbudt kjærlighet i brytningstider

Bergsveinn Birgisson (f. 1971) er islandsk forfatter og doktor i norrøn filologi. Han debuterte med diktsamlingen "Íslendingurinn" i 1992, og har totalt utgitt syv bøker; tre diktsamlinger, tre romaner og en sakprosabok ("Den svarte vikingen"). "Svar på brev frå Helga" kom ut i 2010, og den ble i 2012 nominert til Nordisk råds litteraturpris. I dag er forfatteren bosatt i Bergen, hvor han arbeider som forsker ved universitetet. (Kilde: Wikipedia)

Forlaget Pelikanen står bak utgivelsen av denne lille kortromanen, som i form er et kjærlighetsbrev fra sauebonden Bjarne Gislason på Kolkustad til elskerinnen Helga, som han for et helt liv siden ga avkall på. Kvinnen han en gang fikk barn med, men som han ikke hadde mot til å følge da muligheten sto der fremfor ham. For lenge siden mottok han et brev fra Helga, der hun fortalte at hun elsket ham. Hvorfor har han brukt så mange år på å svare på brevet hennes? I alle fall ikke fordi han noen gang har sluttet å elske henne ... 

"Då du vart med barn og bad meg fylgja deg sørover, kom eg til vegskilet i livet. Vegen som eg hadde gått fram til dette, delte seg no i to. Eg fór dei båe. Og likevel ikkje nokon av dei. Det vil seie at eg gjekk den eine av dei, men hadde heile hugen min på hi sida. Hjå deg." (side 87)

For det er dette ene valget i livet, et valg Bjarne - nå tilårskommen - funderer over ... Var det rett? Og hva valgte han egentlig? Og kanskje viktigst av alt: var det nå egentlig han som tok valget når alt kom til alt? Nå er kona Unn død, og han kan for alvor våge å kjenne etter.

"Sume menneske døyr på grunn av det som er utanfor dei. Andre døyr fordi dauden er i dei frå gamalt av og låser seg om blodårene deira innanfrå. Dei døyr alle. Kvar på si vis. Sume fell i golvet midt i ei setning. Andre takkar fredfullt for seg i ein draum. Sloknar då draumen, slik som når ein film ikkje vert projisert på lereftet lenger? Eller skifter draumen berre form og får nytt ljos og nye fargar? Og legg den som drøymar, på nokon måte merke til dette?" (side 5) 

Gjennom Bjarnes brev får vi innblikk i hvordan ekteskapet med Unn stivnet og ble til noe uten liv på flere enn en måte. Det minste offeret var at de ikke fikk barn. Det verste var at de aldri virkelig var nær hverandre. Nettopp derfor ble møtet med Helga så sterkt. Helga som bød på seg selv, som ga ham følelsen av å leve, følelsen av å være en attråverdig mann igjen ... Hvordan kunne han klare å unngå å ta dette i mot? Og hvorfor klarte han likevel ikke å bli med henne til Reykjavik da muligheten bød seg? Hvem var han egentlig utro mot? Kanskje mest av alt overfor seg selv ... 

Samtidig som dette er en roman om et sidesprang og sterk og forbudt kjærlighet, er dette kanskje først og fremst en roman om kjærligheten til naturen, til sauene på gården og til landsbygda. Og om frykten for hva bylivet i Reykjavik egentlig ville hatt å by de to, dersom Bjarne hadde våget å flytte dit sammen med Helga. Det var altså ikke forpliktelsene overfor kona Unn som først og fremst sto i veien for dette valget, slik man kanskje skulle tro ved første øyekast. 

Noe av det som bergtok meg mest under lesingen av "Svar på brev frå Helga" var, i tillegg til den sterke kjærligheten som beskrives, forfatterens evne til å nyansere persongalleriet. Ingen blir sittende igjen med skylden alene, for de er alle på et vis skyldige. Her velges ingen enkle forklaringsmodeller, ganske enkelt fordi samtlige av personene i boka er så komplekse og fylt av motsetninger. De er mennesker på godt og vondt, slik det jo er i virkelighetens verden også. Ingen er bare gode, ingen er bare onde eller uten karakterfasthet. 

Denne romanen "kledde" det nynorske språket, fordi det ga romanen et litt nostalgisk preg. Jeg-personen er tross alt en gammel tilårskommen mann, og det krever at fortellerstemmen "stemmer". Det opplevde jeg at den gjorde, selv om forfatteren er en relativt ung mann. Bruken av et noe gammelmodig nynorsk fikk frem kontrastene til det moderne livet. For øvrig nevnes aldri den islandske finanskrisen med et eneste ord, men som leser er det vanskelig å la være å lese Bjarnes frykt for byen, materialismen og kapitalismen i lys av dette. Mest av alt fryktet han at han ville miste seg selv dersom han ga avkall på alt som hadde betydd så mye for ham i livet. Hvem ville han ha vært utenfor sine vante omgivelser? 

Jeg hadde høye forventinger til boka på forhånd, og jeg ble ikke skuffet! "Svar på brev frå Helga" er rett og slett et vakkert lite mesterverk! 

Helt til slutt: Cathrine Krøger skriver følgende i sin anmeldelse av boka i Dagbladet den 1. oktober 2012:

«Svar på brev frå Helga» ble skrevet i 2010, rost opp i skyene av kritikere og lesere, og nominert til Nordisk Råds Litteraturpris. Det selsomme er at forfatteren selv har bodd i Bergen de siste årene. Hvorfor i all verden har vi verken hørt om boka eller mannen, før brødrene Knausgård og Pelikan forlag skjønte at dette lille mesterverket måtte oversettes.

Og bare for å ha nevnt det: Forlaget Pelikanen er det Knausgård-brødrene som står bak - sammen med Asbjørn Jensen. 

Utgitt på islandsk: 2010
Originaltittel: Svar við bréfi Helgu
Utgitt i Norge: 2012
Forlag: Pelikanen
Oversatt fra islandsk: Johannes Gjerdåker
Antall sider: 111
ISBN:978-82-93237-01-3
Boka har jeg kjøpt selv

Bergsveinn Birgisson (Fotoet er lånt fra forlaget)

Andre omtaler av boka:
- VG v/Kristine Isaksen - 19. desember 2012 - Ekte sauebonderomantikk - Romanen er brevet til Bjarne, og det er bevegende lesning. Ikke bare er det ektefølt romantisk, dryppende av lengtende kjærlighet og skjult anger, men også en smule ambivalent. Brevskriveren vil nemlig ikke helt ta ansvaret for valgene han har tatt, selv om tiden er kommet for det.
I fremstillingen hans er det bygdesladderen som trigger sidesprangene, Helga som tar initiativet, kona som er mannevond og utilnærmelig. Hovedpersonen oppleves som upålitelig, kompleks og fullblods menneskelig, og løfter boken flere hakk.
- Dagbladet v/Cathrine Krøger - 1. oktober 2012 - Langt mer erotisk enn «Fifty shades» - Språket sitrer av uforløst begjær. Det sies at det er i krisetid kunsten virkelig blomstrer.
Det er kanskje derfor det har kommet så oppsiktsvekkende mye god litteratur fra Island de siste årene.
Ikke at Bergsveinn Birgissons lille brevroman handler om tiden etter at øya gikk bankerott. Men med sin hyllest til det før-moderne selvbergingssamfunnet er det besk kritikk av kapitalismen.
Den smale lille romanen er lagt til tiden rundt annen verdenskrig, og lagt i hendene på en aldrende sauebonde. Han får endelig satt seg til for å svare på brevet fra elskerinnen Helga. Det kom mange år tidligere, da hun flyttet til Rekjavik, og ville ha ham med. Han våget ikke. Det var ikke fordi han ikke elsket henne. Tvert om.
Brevet er en nydelig kjærlighetserklæring — nærmest en hymne.
- NRK v/Anne Cathrine Straume - 15. oktober 2012 - Kjærlighet og lengsel på Island - (Intervju) - I en tid der den selvbiografiske skjønnlitteraturen florerer, og bøkene blir lengre og lengre, går den islandske forfatteren Bergsveinn Birgisson motsatt vei. På 100 små sider kryper han inn under huden på sauebonden Bjarne og skildrer hans liv på Island tidlig på 1900-tallet. Det måtte en finanskrise til for at islendingene igjen skulle få sans for landets kulturelle arv, sier Birgisson:
Tilbake til naturen
– Det fantes en pengekultur på Island ved starten av 2000-tallet som la alt øde. Man klarte ikke skape noen verdier – verken kulturelle eller materielle, og i vakuumet som oppstod da denne pengekulturen brøt sammen, begynte islendingene å spørre seg om de virkelig hadde en kultur. Da kom det en dreining tilbake til røttene. Så islendingene tok godt i mot romanen! Det er et styrketegn at folk tåler selvkritikk; jeg kritiserer bylivet i Reykjavik, og så er det nettopp folk i Reykjavik som først og fremst har kjøpt boken.
- Aftenposten v/Anne Merethe K. Prinos - Vakker brevkunst - Islands bidrag fra Bergsveinn Birgisson er kraftfull skjønnhet i en fremmed tekst. For en norsk byleser fremstår Birgissons roman som både kjent og fremmed. Kjærlighetshistorien er enkel og gjenkjennelig, men beskrivelsen av selvbergersamfunnet der handlingen utspiller seg, er fra en annen verden. Denne fremmedheten understrekes av et språk som i den nynorske oversettelsen spiller på ord og uttrykk jeg ikke ante at fantes: «Trånaden», «darrisen» og «reppen» tilhører neppe standardvokabularet. Om ikke alt er umiddelbart lett å forstå, ødelegger ikke det for nerven i en mangefasettert og vakker tekst.
- Dag og Tid v/Ottar Fyllingsnes - 28. september 2012 - Suksess med gammel sauebonde - (intervju) – Den einaste store filosofen Island har hatt gjennom tidene, Þorsteinn Gylfasson, hevda at ein må tenkja som fiskar og bonde om ein skal tenkja islandsk. Røynsla og historia vår ligg i språket og i anekdotane som lever vidare. I romanen har eg brukt fleire anekdotar, og eg har freista å gjera meg nytte av den munnlege forteljarkunsten ute på bygdene. Som ung møtte eg mange bønder og fiskarar, og då eg var i tjueåra, intervjua eg både gamle kvinner og gamle karar, og dette materialet samla eg på. No har eg freista å nytta det i skrivinga, men eg ser meir på det som ei leire, som eg kan ta meg fridomar til å forma og setja inn i ein større samanheng.
- Aftenbladet v/Jan Askelund - 22. desember 2014 - Islandsk romanmagi - (Egentlig en bokanmeldelse av "Soga om véret", men her nevnes også "Svar på brev frå Helga)
- Tones bokmerke - 25. februar 2015 - Den lille romanen Svar på brev frå Helga av Bergsveinn Birgisson på 110 sider, utgitt i 2010 og på norsk i 2012, ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris i 2012. Den omhandler ikke bare kjærlighetsforholdet mellom Bjarne og Helga, konsekvensene og savnet etter henne. Romanen omhandler også det som skjer i det lille samfunnet på den tiden dette skjedde – rundt 2. verdenskrig. Fine beskrivelser av natur og livsforholdene til de som bor der. Sammenligningen av gammel og ny tid, og de endringer som har skjedd. Selv om jeg har leste gode anmeldelser var romanen mer innholdsrik enn jeg hadde forventet.
- Birgittes bok v/Lise Galaasen - 20. januar 2013 - Jeg har ikke sett kjærligheten bli beskrevet på denne måten før – med hjertet i hånda og møkk under neglene. Men jeg skulle ikke ha levert fra meg nynorsk ordbok på loppis. Her hadde jeg hatt bruk for den. Det vriene språket gjør imidlertid at teksten synger på en spesiell måte, suger meg inn i en egen atmosfære, skaper en stemning bokmål ikke ville greid. Forfatteren er en sann kunstner!Holder du ut et nynorsk helt på kanten av det forståelige – av og til utenfor – vil jeg anbefale denne perlen av en bok. Du har antakelig aldri lest noe lignende.
Boka er under oversettelse til en rekke språk, har blitt teater og det skrives på et filmmanus. Den er utgitt på Pelikanen forlag i 2012.
- Min bok- og maleblogg - 21. januar 2013 - Brevet er ikke bare et kjærlighetsbrev til Helga, men også en hyllest til mennesker som levde i "den gamle tida". Til de som bodde på avsidesliggende gårder, de som klarte å mestre hverdagen uten tekniske hjelpemidler. Fortellingen om Gisle og Sigrid, som bor langt utenom allfarvei, er sterk. Sigrid dør midt på hardeste vinteren, det er ikke mulig å gravlegge noen nå. Men Gisle viser at her måtte det kløkt og fantasi til. Han henger liket i røykehuset og konserverer kona på denne måten. Det er ikke fritt for at jeg måtte trekke på smilebåndet da jeg las dette, trass i alvoret bak.
Dette er en roman som blir ekstra troverdig og sterk på grunn av bruken av språket. Birgisson bruker ord og uttrykk som nok er mer islandske enn gammel nynorsk. Jeg leser lett nynorsk, men her måtte jeg ofte konsentrere meg og lese høyt for meg sjøl for å skjønne hva han mente. Og det gjorde godt! En roman som jeg satte pris på å finne fram til. Leser gjerne mer av Birgisson.