"Tropa de Elite" (Regissør: Jose Padilha)

Dystert og deprimerende om verdens farligste by


Innspilt: 2007
Nasjonalitet: Brasil
Språk: Portugisisk
Genre: Action / drama
Skuespillere: Wagner Moura, André Ramiro, Caio Junqueira, Milhem Cortaz, Fernanda Machado, Maria Ribeiro, Fábio Lago, Fernanda de Freitas, Paulo Vilela, Marcelo Valle, Marcello Escorel
Spilletid: 111 min.

Rio de Janeiro i Brasil er betegnet som en av verdens farligste byer. Med et gjennomkorrupt politi og kriminelle gjenger som herjer i byen, er det farligste som finnes de gangene det dukker opp en ærlig politimann som faktisk forsøker å gjøre en hederlig jobb. For balansen i byen - i den grad denne måtte finnes - er basert på gjensidige ytelser mellom de kriminelle og politiet. Det eneste som forhindrer fullstendig anarki, er BOPE-styrken, dvs. en stalig elitestyrke av topptrente politifolk eller i realiteten soldater. De er trent på krig! For det er nettopp det som pågår kontinuerlig i denne byen: krig! BOPE-styrken skal visstnok være enda tøffere enn Israels hær, leste jeg et sted.

Rio er omgitt av 700 såkalte favelaer, dvs. slumområder der det hersker krigslignende tilstander mellom politiet og lokale narkotikabander. Denne filmen handler om én av disse 700 favelaene ...

Vi følger en tropp av aspiranter til BOPE-styrken. Bare de aller beste slipper gjennom nåløyet, og gjennomsnittlig klarer fem av hundre kandidater opptaksprøven. Kaptein Nascimento er ute etter å finne sin arvtaker, og merker seg nokså raskt aspirantene Neto og Matias. Kapteinen skal snart bli far, og han har lovet kona at han skal slutte i BOPE så snart han har funnet en erstatter. Nervene er i høyspenn og han har etter hvert fått problemer med angst. Hver eneste dag utsetter han seg for livsfare, og pilleforbruket er økende for at han i det hele tatt skal klare alt presset. Snart nærmer det seg at selveste paven skal besøke Rio, og det gjelder å sikre favelaen hvor lovløsheten herjer. Her gis det ikke ved dørene, og det handler om hvem som skyter først. Eller rettere: hvem som treffer først ...

Dette er en sterk film om en voldsspiral som antakelig er enda verre i det virkelige liv enn det som fremstilles i denne filmen. I Brasils narkoverden er det ikke plass for snillisme, og kanskje heller ikke for rettssikkerhet slik vi kjenner dette begrepet. Det er krig i gatene - verken mer eller mindre. Frontene er knallharde og det handler om hvem som til syvende og sist ikke bare skal vinne, men også overleve - politiet eller de kriminelle. Kampen mot narkobaronene må vinnes ... for enhver pris ... ? I motsatt fall går samfunnet fullstendig til grunne. Og så er det selvsagt et etisk spørsmål om all politivolden løser noe som helst eller tvert i mot eskalerer voldsspiralen ... Jeg føler meg på ingen måte kallet til å felle noen dom i et så vanskelig spørsmål. Filmen er kontroversiell i den forstand at det denne gangen er spesialstyrkens historie som fortelles, og ikke de fattige gatabarnas historie - som f.eks. i "City of God". Det er en svært, svært dyster historie som fortelles.

"Tropa de Elite" vant Gullbjørnen under filmfestivalen i Berlin i 2007. Regissøren Jose Padilha debuterte med denne filmen.

Filmen fortjener etter mitt syn terningkast fem. Det er hevet over enhver tvil at dette er en svært viktig film om et svært alvorlig tema. 

Mario Vargas Llosa: "Valpene"

Friskt og ungdommelig


Utgitt på spansk: 1967
Utgitt første gang på norsk: 2010
Originaltittel: Los Cachorros
Oversatt fra spansk: Fredrik Giertsen
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 80


Det er fort gjort å fortelle hva denne kort-romanen handler om. Unggutten Guéllar vokser opp som en del av en guttegjeng i Lima i Peru, hvor det å hevde seg er ensbetydende med at man er sterk og veltrent og kan hevde seg i idrett. Guttene kommer fra gode hjem og lever relativt ubekymrede liv økonomisk sett.

En dag kommer en diger og mannevond grand danois inn i guttegarderoben mens Cuéllar er alene. Han blir bitt midt mellom bena, og ender opp på sykehus i ukesvis. Uten at vi får vite nøyaktig hvor skadet han er, skjønner vi etter hvert at det må være betydelig. For mens kameratene får kjærester, blir Cuéllar mer og mer en outsider som hevder seg gjennom å drikke, herje villmann med farens bil og ellers være bajas. Hans store interesse er surfing og på bølgene er han helt konge. Der andre ville ha avstått pga. bølgenes størrelse og kraft, der tar Cuéllar utfordringene ...

Jeg leste et sted at det mest oppsiktsvekkende med denne boka er størrelsen, dvs. at den er så liten. Det synes jeg i grunnen ikke er helt rettferdig. Like fullt er den ikke Llosas beste bok. Vanligvis ville jeg kanskje ha tenkt at det ikke er noen tilfeldighet at boka først nå er oversatt til norsk, men jeg tar meg i det. For det er så vanvittig mange bøker som ikke blir oversatt til norsk, uten at dette har det minste å gjøre med kvaliteten. Derimot handler det aller mest om pengekrefter og ikke minst om tilfeldigheter.

Jeg satt igjen med et inntrykk av at Llosa eksperimenterte med språket da han skrev denne kortromanen. Ikke bare er språket veldig ungdommelig, men tegnsettingen er tilsynelatende lemfeldig og litt forvirrende. I begynnelsen forstyrret dette meg i min lesing, men etter hvert vendte jeg meg til det. Det ble som å lete etter meningen i hver setning, fordi disse ikke kunne forstås helt intuitivt. Så selv om romanen bare fyller 80 sider, er dette likevel ikke en lettlest bok. For øvrig synes jeg det er morsomt å lese det som kommer ut av bøker skrevet av Llosa, siden han ikke bare mottok Nobels litteraturpris i 2010, men også er en forfatter jeg setter så stor pris på i utgangspunktet.

Denne gangen blir det bare terningkast fire. Ved den vurderingen er det ikke til å komme forbi at jeg sammenligner denne boka med mye av det andre Llosa har skrevet, og som er på et helt annet nivå. 

Jeg har omtalt flere bøker av Mario Vargas Llosa, og disse kan du lese mer om her. 

Mario Vargas Llosa: "Han som snakker"

Ikke den mest spennende boka av Llosa ...


Utgitt på spansk: 1987
Utgitt i Norge: 1991
Originaltittel: El hablador
Oversetter: Kjell Risvik
Forlag: Gyldendal Norsk Forlag
Antall sider: 227

Bokas jeg-person, som til forveksling er lik forfatteren, har med sin oppvekst i Peru inngående kjennskap til Amazonas indianerstammer. Blant disse er det spesielt en indianerstamme som skiller seg ut, og dette er machiguengaene. Denne stammen er nomader. I likhet med de fleste indianere i Amazonas, står også de i fare for å bli utnyttet av hvite inntrengere, som vil tvinge dem inn i slavelignende forhold.

Jeg-personen har reist til Firenze for å studere. Men i stedet for å komme seg bort fra problemene i hjemlandet, er noe av det første han snubler over en fotoutstilling med helt unike bilder av medlemmer av machiguenga-stammen. Spesielt er det ett bilde som gjør sterkt inntrykk, og som i slutten av boka er beskrevet slik:

"Jeg er sikker på at fotografiet portretterer en av machiguenga´enes snakkere. Det er det eneste jeg overhodet ikke er i tvil om. Den mannen som står og legger i vei for de henførte tilhørerne - hvem kunne det være, om ikke den personen som fra urgammel tid har til oppgave å pirre nysgjerrigheten, fantasien, hukommelsen, trangen til drøm og løgn, i machiguenga-folket?" 

Snakkerne er omspunnet med mystikk, og det er naturstridig at vedkommende i det hele tatt har vært villig til å stille opp til fotografering. For jeg-personen er det maktpåliggende å finne ut hvem snakkerne er, og kanskje særlig om hvor det egentlig ble av studiekameraten Saul Zuratas, som var sønn av en jøde og en indiansk kvinne fra Andesfjellene, og hvis ansikt var dekket av en skjemmende føflekk.

Jeg opplevde denne boka som ganske tung å komme gjennom, til tross for at det på ingen måte er snakk om en murstein. Antakelig krevde boka noe bakgrunnskunnskap om indianerstammene i Amazonas for å gi fullt utbytte. Flere ganger var jeg nær ved å avbryte lesingen, men heldigvis fortsatte jeg. For boka tok seg betydelig opp på slutten! Like fullt vil jeg hevde at dette ikke er blant Llosas beste bøker. Til det er den altfor spesiell og temmelig sær, selv om temaet kulturkonflikter jo burde interessere de fleste. Llosa skriver som vanlig bra, selv om denne boka bærer mer preg av å være en slags dokumentar enn et litterært verk. Han er svært kunnskapsrik og det som gjorde at jeg tross alt leste boka ut, var hans engasjement for å verne Perus truede urbefolkning. Jeg synes boka fortjener terningkast fire. 

"Like water for chocolate"/"Hjerter i chili" (Regissør: Alfonso Arau)

Magisk realisme fra det mexicanske kjøkken


Innspilt: 1992
Originaltittel: Como agua para chocolate
Nasjonalitet: Mexico
Genre: Drama, romantikk
Skuespillere: Lumi Cavazos, Marco Leonardi, Regine Torné, Mario Ivan Martinez, Ada Carrasco, Claudette Maille
Spilletid: 112 min.

Denne filmen er basert på romanen "Hjerter i chili" av Laura Esquivel, som er anbefalt i "1001 bøker du bør lese før du dør". Boka var ikke helt min greie, men jeg hadde bestemt meg for å være åpen i forhold til filmen. Og som en sjelden foreteelse likte jeg denne filmen bedre enn boka. Jeg beundrer også produsentene for at de har klart å filmatisere en slik bok!

Historien om Tita er like søt som den er usannsynlig. Tita og Pedro elsker hverandre, men Tita kan ikke gifte seg verken med Pedro eller noen andre fordi moren hennes har bestemt at Tita som hennes yngste datter skal ta seg av henne så lenge hun lever. Pedro gifter seg i stedet med søsteren Rosaura, for da får han i det minste være i nærheten av sin elskede Tita.

Tita holder til på kjøkkenet og er den som sørger for at de lekreste retter tilberedes til familiemedlemmene. Hun har på den måten mye makt - som å tilberede mat som Rosaura blir tykk og lite tiltrekkende av, med dårlig ånde og problemfylt avføring ... Hele familien med unntak av en tredje søster behandler Tita som en slags askepott. Denne søsteren flykter avgårde med en opprører etter et spesielt amorøst måltid. Og nærværet mellom Tita og Pedro blir mer pinefullt enn godt er, fordi Titas mor er allestedsnærværende og vokter på dem slik at de aldri, aldri får være i nærheten av hverandre. Vil de noen gang få hverandre?

Som jeg nevnte innledningsvis: filmen ER bedre enn boka! Og kanskje er det litt urettferdig at jeg, som har litt problemer med både filmer og bøker som "tar av" eller vipper over i det banale, skal bedømme denne filmen. Egentlig er det ingenting å si om skuespillerprestasjonene. De spilte slik de måtte, dvs. slik handlingen krevde av dem. Dermed blir det sikkert helt feil av meg å hevde at de overspilte på noen måte. Jeg kan uansett slå fast at dette ikke var filmen for meg. Når jeg likevel ender med å gi filmen terningkast fire, har jeg forsøkt å løsrive meg fra mine egne preferanser og egen smak. For regien er god, miljøskildringene er svært autentiske, Titas kokkelering på kjøkkenet er fascinerende og mye annet er også bra. Det er imidlertid ikke først og fremst meg man skal høre på når man er ute etter å finne filmer innenfor denne genren ...

Mario Vargas Llosa: "Til stemorens pris"

Alt for kjærligheten?


Utgitt i Norge: 1992
Utgitt på spansk: 1988 
Originaltittel: Elogio de la madrastra
Oversetter: Kjell Risvik
Forlag: Gyldendal Norsk Forlag
Antall sider: 174

Etter å ha vært elskere i det skjulte en tid, gifter Dona Lucrecia seg med Don Rigoberto. Selv om Dona Lucrecia er 40 år, dyrker Don Rigoberto henne som sin dronning. Selv har han vært enkemann en stund, mens hun har en vond skilsmisse bak seg. Deres samliv er hett og dampende, og de tilber hverandre. De er uendelig lykkelige!

Deres store bekymring har vært hvorvidt Don Rigobertos mindreårige sønn Alfonso kom til å akseptere Dona Lucrecia som sin stemor. Alle bekymringer blir raskt gjort til skamme, for også Alfonso tilber Lucrecia. Lettelsen er stor! Nå kan virkelig intet true Dona Lucrecia og Don Rigobertos ekteskapelige lykke!

Etter hvert viser det seg at Alfonsos tilbedelse av stemoren er vel voldsom. Ja så voldsom at Dona Lucrecia blir engstelig og trekker seg unna ham. Nokså raskt går det imidlertid opp for henne at bortfall av stesønnens tilbedende kjærlighet kan få uante konsekvenser for ekteskapet med Don Rigoberto. Tar hun sjansen på å trekke sin kjærlighet tilbake fra stesønnen? Før hun vet ordet av det, befinner hun seg i en situasjon hvor hun, uansett hva hun gjør, kommer til å trå feil ...

Jeg leste "Til stemorens pris" første gang da den kom som hovedbok i Bokklubben Nye Bøker i 1992. Den gangen var den nok mer sjokkerende enn den oppleves i dag. Det er sagt om "Til stemorens pris" at den er en eggende høysang til sansenes uregjerlige liv, og et verk som vil få det meste av annen "erotisk" litteratur til å virke tam og annenhånds i sammenligning. Jeg er langt på vei enig i dette, selv om det må innrømmes at jeg ikke har allverdens sammenligningsgrunnlag. Det skrives nemlig ikke så mye litteratur innenfor denne genren. Når jeg ser bort fra bokas mer sjokkerende elementer, inneholder den en vakker hyllest til kvinnen slik nesten bare Latin-amerikanske forfattere evner å skrive om dette uten at det blir platt eller vulgært.

Jeg syntes det var viktig å lese "Til stemorens pris" om igjen siden jeg har planlagt å lese den frittstående fortsettelsen "Rigobertos notatbøker". Mario Vargas Llosa fikk som kjent Nobels litteraturpris i år, og jeg har derfor tenkt å lese flere av hans bøker i tiden fremover. 

Ut fra en helhetsvurdering av "Til stemorens pris", mener jeg boka fortjener terningkast fem. 

"Brudens sønn" (Regissør: Juan José Campanella)

Innertier om 40 årskrise og meningen med livet


Innspilt: 2002 
Genre: Drama
Originaltittel: El Hijo de la Novia
Nasjonalitet: Argentina
Skuespillere: Ricardo Darín, Héctor Alterio,Norma Aleandro, Eduardo Blanco, Natalia Verbeke
Spilletid: 125 min.

Jeg ble for alvor oppmerksom på denne filmen etter å ha sett "Hemmeligheten i deres øyne" av samme regissør tidligere i høst. Det var imidlertid ikke mulig å få tak i "Brudens sønn" lenger. Helt til tilfeldighetene førte til at jeg faktisk fant den på et stort DVD-salg på Platekompaniet nylig. Plutselig gjenkjente jeg tittelen på filmen, og fikk fatt i den! Og hvilken lykke! For dette er en kvalitetsfilm av de helt store! Som i "Hemmeligheten i deres øyne" spiller Ricardo Darin hovedrollen også i "Brudens sønn".

Rafael Belvedere (spilt av Ricardo Darin) overtok i sin tid restauranten som faren og moren hans startet i sin ungdom. Han har gjort den til en suksessfull restaurant, men dette har hatt sin pris. Slitet med restaurantet har kostet ham et ekteskap, og han har knapt vært til stede i sin datters liv. Moren hans har Alzheimers sykdom, men Rafael har ikke hatt tid til å besøke henne det siste året. Han lar kjæresten mer eller mindre gå for lut og kaldt vann, fordi restauranten alltid kommer foran alt. Dessuten ønsker Rafael ikke å forplikte seg. Når faren hans ønsker å innlemme ham i planene om å gi sin pleietrengende kone det kirkebryllupet hun aldri fikk, fnyser Rafael av ham, i stedet for å ta inn over seg hvilken ufattelig stor kjærlighet som ligger bak fra farens side. Selv tilbringer han sene kvelder og netter foran TV´n mens han ser på en serie om sin barndoms helt Zorro. Han er 42 år, har ikke en eneste venn og alt som har betydd noe har vært å vise moren at han dugde til noe. Det rakk han aldri før hun forsvant inn i glemselen ...

Men så skjer en rekke uforutsette ting. I første omgang dukker en gammel barndomskamerat opp. Så får Rafael hjerteinfarkt. Og som om ikke det var nok, viser det seg at kjæresten hans er lei av alltid å komme i annen rekke, og truer med å forlate ham. Dette samt en rekke andre ting får Rafael til å ta sin livsførsel opp til ny vurdering. Han er jo ikke det minste lykkelig, og hva er egentlig vitsen med å fortsette i de samme gamle sporene? Hva er det som egentlig betyr noe i livet når det kommer til stykket?

Som nevnt innledningsvis er dette en innertier av en film! Jeg er svært fascinert av Latin-amerikanske filmer, og nesten uten unntak kommer det utrolig gode filmer fra denne verdensdelen! Ricardo Dario spilte Rafael så glitrende at jeg er i ferd med å få meg en ny filmhelt. Vanligvis blir jeg litt utålmodig når filmer varer mer enn to timer, men her glemte jeg fullstendig både tid og sted. Når jeg - ikke overraskende - ender med å gi denne filmen terningkast seks, er dette pga. skuespillerprestasjonene, den glitrende regien, det filmtekniske, historien som sådan - alt! Avslutningsvis vil jeg nevne at det er masse humor i filmen uten at jeg som seer fikk følelsen av å være vitne til en masse fjas.

Denne filmen må da komme i nyutgivelse om ikke alt for lenge!

"Hemmligheten i deres øyne" (Regissør: Juan José Campanella)

Innspilt: 2009
Originaltittel: El secreto de sus ojos
Nasjonalitet: Argentina, Spania
Skuespillere: Ricardo Darin, Soledad Villamil, Pablo Rago, Javier Godino, Gulliermo Francella
Spilletid: 129 min.

Omsider fikk jeg sett denne filmen fra Argentina, som fikk Oscar som beste utenlandske film i år! Filmen var i grunnen nokså annerledes enn hva jeg forventet, men jeg ble likevel ikke skuffet!

Benjamin Espósito har etter et helt liv i rettsvesenet gått av med pensjon, og har nå bestemt seg for å skrive en roman. I stedet for å dikte opp en historie, bestemmer han seg for å skrive om en 30 år gammel mordsak, som han aldri har klart å glemme. Historien er tragisk og handler om en ung kvinne som ble voldtatt på den mest bestialske måte og deretter drept. Enkemannen var helt knust av sorg. Etterforskningen av drapet var alt annet enn enkel. Ikke bare var politiet inkompetent og likegyldig, men dette ble ytterligere komplisert pga. omfattende korrupsjon i landet. Dessuten fantes det ikke spor på åstedet, og Espósito er derfor henvist til å bruke alt det han kan oppdrive av kløkt og oppfinnsomhet.

Espósito ble dypt grepet av enkemannen Ricardo Morales´ dype sorg over tapet på sin unge kone, som han kun rakk å være gift med i kort tid og som han elsket over alt på jord. Ved hjelp av en god kollega Sandoval og hans overordnede Irene, som Espósito er hemmelig forelsket i, går han løs på etterforskningen med stor iver. Nettopp fordi Argentina var et korrupt land på midten av 1970-tallet, var det etter hvert med fare for eget liv at han involverte seg i saken.

Mens Espósito skriver, påvirkes ikke bare måten han husker eller tolker fortiden på. Også hans liv her og nå berøres. Og det på en slik måte at han ikke lenger kan forholde seg til at han kun er en observatør. For hva gjør han da han oppdager at Ricardo Morales har tatt loven i egne hender? Og vil han til slutt våge å vise Irene hva han føler for henne?

Dette er en flott film som jeg tror jeg vil få glede av å se flere ganger. For det er så mange lag i historien at det skal godt gjøres å få med seg alle detaljene den første gangen man ser den. Jeg synes det er spesielt spennende med filmer fra Latin-Amerika, bl.a. fordi det ofte gnistrer av magi mellom hovedpersonene. Historiene er dessuten annerledes enn hva europeisk og amerikansk film kan by på. Bare måten den aldrende Espósito og den fremdeles vakre, eldre kvinnen Irene ser på hverandre ... Derav tittelen på filmen. De føler en gjensidig sympati med hverandre, og sikkert mye mer også, men det ble aldri noe mellom dem. Gjennom å trekke Irene med i bokprosjektet og vise henne hvordan han oppfattet mange episoder mellom dem tilbake i tid, spørs det om han kan vekke til live følelser og endre retningen livet hans har tatt så langt?

For øvrig vil jeg fremheve musikken og miljøskildringene - det litt gammelmodige og krimgåte-aktige som ligger som et slags mystisk slør over handlingen. Det er kanskje spesielt det siste som gjorde at jeg tenkte at denne filmen må jeg rett og slett se en gang til! Det gjør jeg ofte med filmer som gir meg mer enn ren underholdning der og da. 

Jeg gir filmen terningkast fem.

"The Feast of the Goat" (Regissør: Luis Llosa)

Innspilt: 2005
Original tittel: "La Fiesta del Chivo"
Skuespillere: Isabella Rossellini, Tomas Milian, Paul Freeman
Spilletid: 121 min.

Bakteppet i filmen er forholdene i Den Dominikanske Republikk under despoten Trujillo, som regjerte i landet i årene 1930 - 1961. Han anses selv den dag i dag som en av de mest grusomme tyranner noen sinne i Latin-Amerikas historie.

Trujillo led av stormannsgalskap, og ble etter hvert så navlebeskuende og paranoid (i dag gjerne benevnt som personlighetsforstyrrelsen paranoid narsissisme) at han var livsfarlig for sine omgivelser. Et eneste feil ord, en lite velvalgt formulering - og det fikk som regel helt fatale konsekvenser for den det gjaldt. Dette kombinert med en voldsom apetitt på kvinner - særlig yngre og mindreårige - gjorde sitt til at Trujillo etter hvert skaffet seg så mange fiender at det til slutt skulle avgjøre hans skjebne. Men lenge, svært lenge, turte ingen å protestere og danset etter de innfall lederen deres til en hver tid kunne få, avhengig av dagsform og humør.

At omverdenen straffet landet med sanksjoner, brød Trujillo seg ikke om. Selv ikke da den politiske flyktningen Galinellez etter å ha holdt et foredrag med kritisk innhold mot Trujillo fra en talerstol i USA, blir kidnappet og etter hvert drept, og det er åpenbart at Trujillo står bak, lar han seg vippe av pinnen. Lojale tilhengere prøver fortvilet å få ham til å åpne øynene for hvordan verden ser på ham, men dette fører bare til at de selv kommer i unåde.

Og nettopp i unåde kommer Uranitas far, Augustin Gabral, etter å ha ytret seg kritisk til sin leders politikk, etter at det nærmest har gått inflasjon i antall likvidasjoner av mennesker som tenker litt annerledes enn lederen. Plutselig forholder alle seg til ham som om han var død. Ingen vil snakke med ham. Alle privilegiene inndras. Fremtiden er med ett svært, svært usikker. Og kan det bli enda verre? Hva vil skje med hans vakre 14 årige datter Uranita dersom han havner i fengsel? Mens det ser som mørkest ut, får Gabral et tilbud han finner vanskelig å avslå. Trujillo ønsker at Gabral skal sende datteren sin til ham, og i dette ligger en mulighet for å gjenopprette tilliten mellom dem. Men hva er det han egentlig gjør? Og som gjør at Uranita velger å flykte ...

I filmens åpningsscene - 30 år etter den fatale hendelsen - kommer Uranita tilbake til Santo Domingo, hovedstaden i Den Dominikanske Republikk. Faren er pleietrengende og har mistet taleevnen. Uranita er en fremgangsrik advokat på Manhattan i USA. Hun har imidlertid aldri giftet seg eller fått barn. Da tante Adelina, farens søster, slynger ut beskyldninger mot henne om at hun har sviktet faren ved ikke å vise seg på 30 år, forteller Uranita omsider sin godt bevarte hemmelighet om hva som egentlig skjedde natten før flukten den gangen i 1961 ....

Filmen er basert på Mario Vargas Llosas bok "Bukkefesten", og det er en utrolig sterk historie som fortelles. Den er for øvrig langt på vei basert på virkelige hendelser. Skuespillerprestasjonene i filmen er det ingenting å si på. Og kanskje er det nettopp Tomas Milian som spiller den onde og uforutsigbare Trujillo som faktisk gjør den beste rolletolkningen. Tilsvarende synes jeg om jenta som spiller Uranita som ung (jeg har ikke klart å finne ut hva hun heter). Isabella Rossellini - den voksne Uranita - er som alltid overbevisende! Jeg synes at regissøren har klart å fange den surrealistiske stemningen som omga despoten Trujillo, der man hardnakket dekket over lederens galskap uten å mukke. Ja, selv da han ydmyket en av sine nærmeste medarbeidere og gjorde ham til en hanrei i full offentlighet, var det ikke én eneste som turte å protestere. Men det voksende hatet mot Trujillo sto å lese i øynene på dem lederen svek når han kun var ute etter å hevde seg selv på andres bekostning.

Jeg så denne filmen for første gang for 2-3 år siden, og den gjorde et så sterkt inntrykk på meg at jeg måtte se den om igjen. Så jeg lånte den på biblioteket igjen - uvitende om at den nå faktisk er å få tak i igjen! Og jeg trenger vel ikke å legge til at jeg har bestilt filmen, som absolutt er en må-eie-film!

Terningkast seks fra meg!

"Faustas perler" (Regissør: Claudia Llosa)

Innspilt i Peru: 2009
Skuespillere: Magaly Solier, Susi Sancez, Efrain Solis
Spilletid: 1 t 38 min.

Den peruanske ungjenta Fausta har vokst opp i skyggen av sin mors grusomme opplevelser fra tiden hun gikk gravid under terroren på 1980-tallet. Mannen hennes ble drept, hun selv ble voldtatt og det var virkelig ingen grenser for alt hun var gjennom. Vi aner at hun har sunget om alle detaljene rundt dette for Fausta i hele hennes oppvekst. Det mest grusomme Fausta kan tenke seg er å risikere å bli voldtatt.

Da moren ligger på dødsleiet synger hun atter ut sin sorg og i detalj det hun opplevde som ung. Idet de siste lydene av morens sang toner ut, dør hun. Fausta er nærmest lammet av skrekk. Hun er en angstfull og forknytt jente, og alle i landsbyen mener at dette skyldes at hun lider av ”fryktens melk”. Sannheten er vel heller at en oppvekst med en mor som aldri har spart henne for noen detaljer av sine grusomme opplevelser, har satt sine spor …

Fausta vil så gjerne oppfylle morens ønske om å bli begravd på hjemstedet. Problemet er imidlertid at hun ikke har penger. Hun tar seg jobb som husholderske hos en eldre kvinnelig komponist og pianist, Aida, for å tjene penger til å frakte liket av moren til hennes hjemsted. Jevnlig truer angsten med å knekke henne, og da synger Fausta inntil angstanfallet går over. Hun dikter opp sanger og melodier der og da. Dette fascinerer Aida. Hun oppfordrer Fausta til å synge mer, og for å fremskynde prosessen lover hun at Fausta skal få en perle fra et kjært smykke hun eier, men som har gått i stykker, hver gang hun synger. Gradvis vokser haugen med perler som snart skal bli hennes. I mellomtiden komponerer Aida nye pianostykker basert på de sangsnuttene Fausta har diktet opp.

Det vokser samtidig frem et vennskap mellom Aidas gartner og Fausta. Noe ved ham gjør at Fausta gradvis tør å slippe seg mer fri og våger å leve. Hennes angst for å bevege seg ute blant folk slipper langsomt taket.

Da Aida omsider skal ha konsert og høster en voldsom applaus for melodier Fausta på sett og vis har gitt henne for noen billige perler, går det opp for Fausta at hun har blitt grundig lurt …

I begynnelsen tenkte jeg at dette var jammen en spesiell og sær film. Etter hvert satt jeg fjetret og ønsket å få vite mer om denne unge jenta og hennes traumer. Filmen er både trist og vakker. Spesielt vil jeg fremheve musikken, som etter hvert bergtok meg. Dessuten er det jo litt eksotisk med en film fra Peru. Det er faktisk ikke hvert år slike filmer får oppmerksomhet i Europa. Jeg nevner også at filmen ble nominert til Oscar som beste fremmedspråklige film i 2009. Filmen vant Gullbjørnen i Berlin samme år. Dette er en damefilm som det ikke en gang er noen vits i å prøve å få kjæresten til å se sammen med deg – med mindre han er nyforelsket i deg. ;-)

Terningkast fem.

"Sin nombre" (Regissør: Cary Joji Fukunaga)

Innspilt i Mexico: 2010

Skuespillere: Paulina Gaitan, Edgar Floresm Kristyan Ferrer, Tenoch Huerta Mejia, Diana Garcia, Luis Fernando Pana, Héctor Jiménez

Spilletid: 92 min.

Casper, som også kalles Willy, er medlem av den beryktede gjengen Mara i Mexico. Disiplinen er beinhard, og man må ha drept noen for å bli et fullverdig medlem. Gjenglederen krever bunnløs lojalitet, og det er lite som skal til før det oppfattes som farlig illojalt.

Casper har nettopp rekruttert Smiley inn i gjengen. Smiley er en lettpåvirkelig guttunge, som kan formes som gjenglederen ønsker. Da det kommer for en dag at Casper har skjult for lederen at han har en kjæreste, ender dette svært tragisk. Kjæresten blir drept, riktignok ved et uhell midt under et forsøk på voldtekt fra gjenglederens side. Dette fører til at Casper begynner å tvile på  den lojaliteten han har sverget på.

Da gjenglederen tvinger Casper og Smiley til å rane de fattigste av de fattige, nemlig flyktninger som sitter på taket av et togsett på vei mot grensen til USA, gjør Casper noe fatalt. Dette fører ham på flukt. Han kan ganske enkelt ikke bli i landet uten å risikere å bli drept. Han slår følge med flyktningene, som til å begynne med er svært skeptiske til ham. Imidlertid fører flukten ham i kontakt med Sayra, en ung jente som er på vei fra Honduras til USA sammen med sin far og sin onkel. Spørsmålet er om de klarer å komme seg over grensen til USA i tide - før den fryktede gjengen innhenter Casper ...

Dette er en utrolig sterk film som handler om skjebnen til svært, svært mange mennesker som flykter fra fattigdommen i Latin-Amerika til det forgjettede landet USA, hvor det lever et stort antall millioner illegale flyktninger. Selv om de også i USA må friste en heller kummelig tilværelse fordi det å leve i skjul har sine begrensninger, velger mange likevel denne utveien. Alternativet - et liv i Latin-Amerika - er nemlig for mange atskillig verre ...  For øvrig handler filmen også om vold og anarki i et lutfattig land hvor de minst ressurssterke ikke har noen fremtid.

Jeg gir denne spanske filmen toppkarakter. Rent teknisk var filmen fantastisk. Naturen og fargene var nesten overjordiske, og skuespillerprestasjonene så gode at det var enkelt  å leve seg inn i skjebnen til dem filmen handlet om. Her var det heller ikke de store spillfekteriene ute og gikk. Denne type filmer virker ganske enkelt mer autentiske når det er andre enn filmindustrien i Hollywood som har laget dem. Det kan imidlertid være greit å merke seg at det er en del nokså sterke og til dels makabre scener i filmen, men uten at dette ble opplevd som spekulativt. Jeg anbefaler like fullt denne filmen på det sterkeste!

"The Dancer Upstairs" (Regissør: John Malkovich)

Innspilt: 2002

Skuespillere: Javier Bardem, Laura Morante, Juan Diego Botto

Spilletid: 128 min.

Handlingen foregår i et oppdiktet land i Sør-Amerika på midten av 80-tallet. Politimannen Rejas (i Javier Bardems skikkelse) utnevnes til etterforskningssjef, og samtidig hersker det kaos i landet. En terroristorganisasjon herjer rundt og utfører det ene bombeattentatet etter det andre,  og trusselen om intervensjon fra hæren henger over landet dersom politiet ikke lykkes i å finne ut hvem som står bak all den meningsløse volden. Det stilles bl.a. spørsmål om en revolusjon er under oppseiling. Den mystiske Ecequiel står visstnok bak attentatene, og for Rejas ser det ut til å være en umulig oppgave å skulle få tak i ham.

Rejas er en rolig og sindig kar som tidligere har forlatt en lovende advokatkarriere til fordel for politiet. Overalt møter han korrupsjon i stor stil, og det er i grunnen ikke mulig å få gjort så veldig mye med det all den tid utbetalingen av lønn fra det offentlige er så lemfeldig som den er.  Noe skal jo folk leve av. Samtidig gjør korrupsjonen det meste temmelig meningsløst. På samme måte som Rejas familieliv for lengst er tæret i stykker av trivialiteter og fremstår som meningsløst … Hans vakre og dumme kone er kun opptatt av sitt utseende, og drømmer om at han skal få råd til å koste på henne en neseoperasjon. Han har for lengst sluttet å høre etter når hun snakker. Datteren betyr imidlertid alt for ham.

Da Rejas treffer sin datters danselærer, tiltrekkes han av denne kvinnen. Men hvem er hun når det kommer til stykket? Og hvor langt er Rejas villig til å gå for å få henne?

Jeg har etter hvert sett Javier Bardem i en del roller, bl.a. i ”Kjærlighet i koleraens tid”, ”Goya´s Ghost”, ”Vicky Christina Barcelona” og ”No country for old men”.  I alle disse toppfilmene viser han skuespillertalenter av de helt sjeldne, med en spennvidde fra forsmådd elskovssyk elsker til en drapsmaskin av en psykopat. Med unntak av ”Goya´s Ghost”, som jeg mener er den aller beste av disse filmene vurdert etter Bardems skuespillerinnsats, er ”The dancer upstairs” kanskje den beste filmen han har spilt i.  Denne filmen er også den mest spesielle. Miljøskildringene i filmen fremstår som svært autentiske, og spenningen er til å ta og føle på. Dessuten er Bardem riktig så barsk som den kjekke politimannen Rejas! Jeg gir terningskast seks!

Filmen er for øvrig basert på en roman av Nicholas Shakespeare.

"Of love and shadows" (Regissør: Betty Kaplan) - 1994

Vi befinner oss i Chile på begynnelsen av 70-tallet. Pinochet sitter ved makten, og alle annerledes tenkende blir henrettet eller forsvinner ganske enkelt.

Irene vokser opp i en rikmannsfamilie, og lever det gode liv. Da hun faller pladask for Francisco, som jobber for motstandsbevegelsen, kommer hun opp i et dilemma. Det er nemlig umulig for henne å fortsette sitt bekymringsløse liv dersom hun skal tro på det han forteller. Da han til slutt viser henne noen av massegravene hvor likene av forsvunne mennesker ligger, er det ingen vei tilbake. I tillegg har de nå militærpolitiet i helene og plutselig dreier det seg om en kamp om liv og død.

Filmen er utrolig vakker, noe ikke minst Antonio Banderas og Jennifer Connelly må ta sin del av æren for. Rollen som Francisco er som skapt for Banderas!

Filmen er basert på en roman av Isabel Allende med samme navn (Om kjærlighet og skygge).

Mario Vargas Llosa: "Rampejenta" (2007)

Utgitt i Norge: 2007
Utgitt i Spania: 2006
Original tittel: Travesuras de la nina mala
Oversatt: Kari og Kjell Risvik
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 336

Denne boka fengslet meg fra første side. Temaet er en manns livslange kjærlighet til en kvinne ("Rampejenta") han kun får i korte perioder av livet. Hans lidenskapelige følelser for henne er til stede hele livet, selv om hun bare dukker opp i livet hans i korte glimt.

Llosa skriver vanvittig bra, og jeg gleder meg allerede til den nyeste boka hans som allerede nå er i salg!

Terningkast fem.

Roberto Bolaño: "Chilensk nocturne" (2007)

I boka "Chilensk nokturne" møter vi den katolske presten Urrutia, som på sitt dødsleie tar et oppgjør med livet han har levd. Som litteraturkritiker har han vært en del av Chiles intellektuelle elite, og det i et miljø hvor bl.a. Pablo Neruda vanket.

I løpet av sin karriere har presten Urrutia opplevd mangt. Blant annet har han reist rundt i Europa for å studere hvordan andre land vedlikeholder sine kirker. Og han har dessuten undervist Pinnochet og hans nærmeste betrodde i marxisme. Var dette rett eller galt? Presten forsøker så godt han kan å ubetydeliggjøre sin egen innsats, i et forsøk på å rettferdiggjøre det han gjorde.

I ettertid har det også blitt kjent for presten at huset der litteraturfrendene hans møttes, inneholdt et torturkammer i kjelleren. Selv om han ikke kjente til dette den gang festivitasen pågikk, føler han skyld.

Romanen er en hyllest til litteraturen generelt, og den chilenske litteraturen spesielt - med Chiles politiske situasjon som bakteppe. I begynnelsen opplevde jeg romanen som tung, særlig fordi det er sparsomt med avsluttede setninger i teksten. Dessuten har jeg ikke noe forhold til de chilenske forfatterne det refereres til. Men da Chiles politikk kom mer inn i bildet, våknet engasjementet mitt, og jeg klarte ikke å legge den fra meg. Boka er imidlertid veldig spesiell, ikke minst pga. måten den er skrevet på!

Isabel Allende: "De ville guders by" (2004)

15-åringene Alex og Nadja begir seg ut på en ekspedisjon inn i Amazonas´ jungel for å finne et jungeluhyre. Dette er første boka i en triologi.

Jeg har alltid likt Isabel Allendes bøker, selv om jeg synes hennes bøker har vært på hell en stund. Det er derfor en del år siden sist jeg leste noen av hennes bøker. Denne boka ble jeg veldig skuffet over, kanskje fordi jeg etter hvert skjønte at dette er en barnebok - en nokså banal barnebok. Jeg syntes ikke den var spennende, og etter hvert irriterte jeg meg også over språket. En stemning blir ikke mer magisk selv om forfatteren strør om seg med ordet magisk - i tillegg til vidunderlig, vakkert etc. Følelsen av at forfatteren forsøker å konkurrere ut Indiana Jones eller noe i den gaten, ble etter hvert påtrengende. Men hun klarte heller ikke det ... Personene i boka fremsto som endimmensjonale stereotyper, veldig forutsigbare og lite levende.

Det er mulig det blir urettferdig for forfatteren at jeg ender opp med å gi en veldig dårlig karakter, i og med at jeg ikke liker fantacy-genren eller eventyr-genren, men jeg gjør det likevel. En treer på terningen fra meg for denne.

Isabel Allende: "Inés, jeg elsker deg!" (2006)

Vi følger Ines Suarez, som i 1953 forlater Spania og drar til Peru for å lete etter sin forsvunne ektemann. Mens mennene som reiser av gårde er besatt av tanken på gull og rikdommer, oppnår Ines å komme bort fra et svært begrensende kvinneliv i Exstremadura, et liv som så langt stort sett har bestått av å vente.

Og Ines´ liv skal bli mer spennende enn hva hun kunne ha drømt om på forhånd. Dramatiske møter med indianere, menn det ikke er trygt å være alene med som kvinne, nye elskere ... Senere blir hun også en sentral skikkelse når Chile og hovedstaden Santiago grunnlegges. Lenge er hun barnløs og dette gir henne større frihet enn det som selv i den nye verden ble kvinnene til del.

Ines, bokas jeg-person, forteller sin historie til datteren Isabel. Selv om Allende har tatt seg visse kunsteriske friheter i boka, er det besnærende å tenke på at Ines er en kvinne som faktisk har levd. Dette er en roman av det slaget vi forventer av Allende, og denne gangen leverer hun! Gisken Armand som oppleser fungerte svært godt!

Cecilie Samartin: "Señor Peregrino" (2006)

Vakre Jamilet er en resultatet av en voldtekt, og vokser opp i en fattig familie på landsbygda i Mexico. Et groteskt fødselsmerke dekker hele ryggen og går ned til knærne, og de overtroiske landsbybeboerne mener at hun er merket av djevelen. Jamilet vokser opp uten skolegang og kan ikke lese, og det er umulig for henne å omgås landsbybeboerne på en naturlig måte.

Da moren dør føler Jamilet seg befridd fra de lenker som har holdt henne tilbake i landsbyen, og hun flykter til USA hvor hun oppsøker tanten Carmen. Der har hun håp om å få leve et normalt liv blant mennesker som ikke kjenner til fødselsmerket.

Tanten hjelper henne med å skaffe falske identitetspapirer, og ved hjelp av disse klarer hun å skaffe seg en jobb på et psykiatrisk sykehus. Der får hun ansvar for kun en pasient, en mann de færreste har holdt ut lenge. Det oppstår imidlertid en gjensidig sympati mellom Senor Peregrino og Jamilet, og han forteller henne historien om sin ungdoms pilgrimsreise til Santiago i Spania, hvor han fant sin store kjærlighet. Samtidig lærer han Jamilet å lese.

Til å begynne med opplevde jeg boka som vel svulstig og fantasifull, som dobbel dose Isabel Allende og Paulo Coelho når de nærmest har "tatt helt av". Samtidig var det noe ved boka som gjorde at jeg måtte lese videre, og jeg endte med å sluke den. Så selv om det ble vel mye drama og vel mange tilfeldigheter som plutselig stemte, ble jeg grepet av historien. Like fullt var ikke dette en stor litteraturopplevelse. Til det var språket for enkelt og personskildringene for grunne.

Isabel Allende: "Summen av dagene" (2007)

Denne selvbiografiske boka fortsetter der Paula sluttet, og begynner med at Isabel Allende strør sin datters aske ut over like ved sitt hjem. Historien om hennes liv fortelles til datteren Paula.

Isabel Allende er usedvanlig åpen og ærlig i denne boka, og byr virkelig på seg selv. Vi får kjennskap til vanskelighetene hun og mannen Willie har hatt i sitt ekteskap, spesielt i de første årene. Videre forteller hun om sin innblanding i barnas liv, og tegner et bilde av en svigermor fra helvete. En svigermor som låste seg inn i sine barns hjem i tide og utide. Hennes kjærlighet til barna og barnebarna er så altoppslukende at hun ikke kunne la være. Samtidig viser hun at hun er i stand til å ta korrektiver.

Vi følger også Isabel Allende gjennom hennes forfatterskap, og får i så måte innblikk i hvorfor forfatterskapet hennes tidvis har vaklet som en følge av skrivesperre og mangel på ideer.

Dette er en avslørende bok om det å bli gammel og ikke takle det, om et levd liv med lidenskap og kjærlighet i fokus, om sterke familiebånd og en usvikelig lojalitet familiemedlemmene i mellom.

Jeg koste meg med boka, selv om den tidvis haltet noe. Jeg tror det har sammenheng med de utfordringer som alltid vil være til stede i en selvbiografisk bok, fordi forfatteren ikke har den nødvendige distansen til seg selv og nødvendigvis vil bagatellisere og forsvare egne valg og handlinger i håp om å fremstå som et gjennomgående godt og velmenende menneske.

Laura Esquivel: "Hjerter i chili"

Tita og Pedro elsker hverandre, men fordi Titas mor har bestemt at Tita aldri skal få gifte seg og at hennes skjebne er å ta seg av moren så lenge hun lever, kan de aldri få hverandre. I stedet gifter Pedro seg med Titas søster Rosaura, og håper dermed at han likevel skal få være i nærheten av Tita. Men han har ikke tatt høyde for gamlemors haukeblikk som er over alt ...

I mens tilbringer Tita sitt liv på kjøkkenet, der hun tryller frem de mest fantastiske retter. Man får inntrykk av at det mexicanske kjøkken utelukkende består av mat som det reneste afrodisium, slik effekten på enkelte tidvis er.

Underveis skjer de mest magiske ting, og selv etter at Titas gamle mor er død, fortsetter denne onde og strenge kvinnen å plage Tita med sine formaninger. Årene går og spørsmålet er om Tita og Pedro noen gang skal få forløst sin kjærlighet til hverandre.

Jeg ble svært skuffet over denne boka, som jeg synes tar vel mye av. Fortellerstilen er heller banal, og når ikke opp mot Isabel Allende da hun var på sitt beste. Til det er den for klisjefylt og språket er for lettvint. Det som var bra med boka tross alt, var at den var lest ut i løpet av en formiddag. Den kommer neppe til å sette noen varige spor hos meg.

Mario Vargas Llosa: "Tante Julia og han som skriver" (2007)

Utgitt i Norge: 2007
Utgitt i Spania: 1977
Originaltittel: La tia Julia y el escribidor
Oversatt: Kari og Kjell Risvik
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 378

I denne herlige boka, som visstnok skal være selvbiografisk, forteller forfatteren om Maritos liv fra 18 års alderen. Han jobber i en peruansk radioredaksjon, og radiokanalens største suksess er en såpeserie som er laget av den bolivianske manusforfatteren Pedro Camacho. Marito forsøker å livnære seg som forfatter, et yrke som det i Peru skal vise seg svært vanskelig å leve av.

Så forelsker Marito seg i tante Julia, som er 14 år eldre enn ham. I begynnelsen en nokså uskyldig affære, men etter hvert en besettelse. De er begge klar over at dersom forholdet blir oppdaget, vil det medføre en skandale uten sidestykke. Og selvsagt blir de oppdaget ... Og hvilken skandale! Maritos foreldre, som er bosatt i USA, kommer ilende til Peru for å avverge en katastrofe. Paret og noen venner flykter av gårde slik at de kan få giftet seg. Utfordringen ligger imidlertid i å finne en borgermester som vil vie dem, til tross for at Marito fremdeles ikke er myndig og ikke har innhentet sin fars samtykke.

Parallelt begynner Camacho å rote til historiene i såpeserien, og det stilles spørsmål ved om han er blitt helt forrykt. Personer som døde i tidligere episoder, dukker nemlig uforklarlig opp i senere episoder .....

Mens vi følger utviklingen både i Marito og tante Julias kjærlighetsforhold, skandalen i familien og rundt Camacho, introduseres vi for den ene mer fantastiske historien etter den andre.

Denne boka falt jeg ganske enkelt pladask for. Visst er den melodramatisk og noen ganger tar historiene helt av, men Llosas penn er så skarp og vittig at jeg ikke kunne bare meg for å bli helfrelst underveis! Dette er ganske enkelt en fantastisk herlig bok! 

Terningkast seks.