Bergsveinn Birgisson: "Svar på brev frå Helga"

Forbudt kjærlighet i brytningstider

Bergsveinn Birgisson (f. 1971) er islandsk forfatter og doktor i norrøn filologi. Han debuterte med diktsamlingen "Íslendingurinn" i 1992, og har totalt utgitt syv bøker; tre diktsamlinger, tre romaner og en sakprosabok ("Den svarte vikingen"). "Svar på brev frå Helga" kom ut i 2010, og den ble i 2012 nominert til Nordisk råds litteraturpris. I dag er forfatteren bosatt i Bergen, hvor han arbeider som forsker ved universitetet. (Kilde: Wikipedia)

Forlaget Pelikanen står bak utgivelsen av denne lille kortromanen, som i form er et kjærlighetsbrev fra sauebonden Bjarne Gislason på Kolkustad til elskerinnen Helga, som han for et helt liv siden ga avkall på. Kvinnen han en gang fikk barn med, men som han ikke hadde mot til å følge da muligheten sto der fremfor ham. For lenge siden mottok han et brev fra Helga, der hun fortalte at hun elsket ham. Hvorfor har han brukt så mange år på å svare på brevet hennes? I alle fall ikke fordi han noen gang har sluttet å elske henne ... 

"Då du vart med barn og bad meg fylgja deg sørover, kom eg til vegskilet i livet. Vegen som eg hadde gått fram til dette, delte seg no i to. Eg fór dei båe. Og likevel ikkje nokon av dei. Det vil seie at eg gjekk den eine av dei, men hadde heile hugen min på hi sida. Hjå deg." (side 87)

For det er dette ene valget i livet, et valg Bjarne - nå tilårskommen - funderer over ... Var det rett? Og hva valgte han egentlig? Og kanskje viktigst av alt: var det nå egentlig han som tok valget når alt kom til alt? Nå er kona Unn død, og han kan for alvor våge å kjenne etter.

"Sume menneske døyr på grunn av det som er utanfor dei. Andre døyr fordi dauden er i dei frå gamalt av og låser seg om blodårene deira innanfrå. Dei døyr alle. Kvar på si vis. Sume fell i golvet midt i ei setning. Andre takkar fredfullt for seg i ein draum. Sloknar då draumen, slik som når ein film ikkje vert projisert på lereftet lenger? Eller skifter draumen berre form og får nytt ljos og nye fargar? Og legg den som drøymar, på nokon måte merke til dette?" (side 5) 

Gjennom Bjarnes brev får vi innblikk i hvordan ekteskapet med Unn stivnet og ble til noe uten liv på flere enn en måte. Det minste offeret var at de ikke fikk barn. Det verste var at de aldri virkelig var nær hverandre. Nettopp derfor ble møtet med Helga så sterkt. Helga som bød på seg selv, som ga ham følelsen av å leve, følelsen av å være en attråverdig mann igjen ... Hvordan kunne han klare å unngå å ta dette i mot? Og hvorfor klarte han likevel ikke å bli med henne til Reykjavik da muligheten bød seg? Hvem var han egentlig utro mot? Kanskje mest av alt overfor seg selv ... 

Samtidig som dette er en roman om et sidesprang og sterk og forbudt kjærlighet, er dette kanskje først og fremst en roman om kjærligheten til naturen, til sauene på gården og til landsbygda. Og om frykten for hva bylivet i Reykjavik egentlig ville hatt å by de to, dersom Bjarne hadde våget å flytte dit sammen med Helga. Det var altså ikke forpliktelsene overfor kona Unn som først og fremst sto i veien for dette valget, slik man kanskje skulle tro ved første øyekast. 

Noe av det som bergtok meg mest under lesingen av "Svar på brev frå Helga" var, i tillegg til den sterke kjærligheten som beskrives, forfatterens evne til å nyansere persongalleriet. Ingen blir sittende igjen med skylden alene, for de er alle på et vis skyldige. Her velges ingen enkle forklaringsmodeller, ganske enkelt fordi samtlige av personene i boka er så komplekse og fylt av motsetninger. De er mennesker på godt og vondt, slik det jo er i virkelighetens verden også. Ingen er bare gode, ingen er bare onde eller uten karakterfasthet. 

Denne romanen "kledde" det nynorske språket, fordi det ga romanen et litt nostalgisk preg. Jeg-personen er tross alt en gammel tilårskommen mann, og det krever at fortellerstemmen "stemmer". Det opplevde jeg at den gjorde, selv om forfatteren er en relativt ung mann. Bruken av et noe gammelmodig nynorsk fikk frem kontrastene til det moderne livet. For øvrig nevnes aldri den islandske finanskrisen med et eneste ord, men som leser er det vanskelig å la være å lese Bjarnes frykt for byen, materialismen og kapitalismen i lys av dette. Mest av alt fryktet han at han ville miste seg selv dersom han ga avkall på alt som hadde betydd så mye for ham i livet. Hvem ville han ha vært utenfor sine vante omgivelser? 

Jeg hadde høye forventinger til boka på forhånd, og jeg ble ikke skuffet! "Svar på brev frå Helga" er rett og slett et vakkert lite mesterverk! 

Helt til slutt: Cathrine Krøger skriver følgende i sin anmeldelse av boka i Dagbladet den 1. oktober 2012:

«Svar på brev frå Helga» ble skrevet i 2010, rost opp i skyene av kritikere og lesere, og nominert til Nordisk Råds Litteraturpris. Det selsomme er at forfatteren selv har bodd i Bergen de siste årene. Hvorfor i all verden har vi verken hørt om boka eller mannen, før brødrene Knausgård og Pelikan forlag skjønte at dette lille mesterverket måtte oversettes.

Og bare for å ha nevnt det: Forlaget Pelikanen er det Knausgård-brødrene som står bak - sammen med Asbjørn Jensen. 

Utgitt på islandsk: 2010
Originaltittel: Svar við bréfi Helgu
Utgitt i Norge: 2012
Forlag: Pelikanen
Oversatt fra islandsk: Johannes Gjerdåker
Antall sider: 111
ISBN:978-82-93237-01-3
Boka har jeg kjøpt selv

Bergsveinn Birgisson (Fotoet er lånt fra forlaget)

Andre omtaler av boka:
- VG v/Kristine Isaksen - 19. desember 2012 - Ekte sauebonderomantikk - Romanen er brevet til Bjarne, og det er bevegende lesning. Ikke bare er det ektefølt romantisk, dryppende av lengtende kjærlighet og skjult anger, men også en smule ambivalent. Brevskriveren vil nemlig ikke helt ta ansvaret for valgene han har tatt, selv om tiden er kommet for det.
I fremstillingen hans er det bygdesladderen som trigger sidesprangene, Helga som tar initiativet, kona som er mannevond og utilnærmelig. Hovedpersonen oppleves som upålitelig, kompleks og fullblods menneskelig, og løfter boken flere hakk.
- Dagbladet v/Cathrine Krøger - 1. oktober 2012 - Langt mer erotisk enn «Fifty shades» - Språket sitrer av uforløst begjær. Det sies at det er i krisetid kunsten virkelig blomstrer.
Det er kanskje derfor det har kommet så oppsiktsvekkende mye god litteratur fra Island de siste årene.
Ikke at Bergsveinn Birgissons lille brevroman handler om tiden etter at øya gikk bankerott. Men med sin hyllest til det før-moderne selvbergingssamfunnet er det besk kritikk av kapitalismen.
Den smale lille romanen er lagt til tiden rundt annen verdenskrig, og lagt i hendene på en aldrende sauebonde. Han får endelig satt seg til for å svare på brevet fra elskerinnen Helga. Det kom mange år tidligere, da hun flyttet til Rekjavik, og ville ha ham med. Han våget ikke. Det var ikke fordi han ikke elsket henne. Tvert om.
Brevet er en nydelig kjærlighetserklæring — nærmest en hymne.
- NRK v/Anne Cathrine Straume - 15. oktober 2012 - Kjærlighet og lengsel på Island - (Intervju) - I en tid der den selvbiografiske skjønnlitteraturen florerer, og bøkene blir lengre og lengre, går den islandske forfatteren Bergsveinn Birgisson motsatt vei. På 100 små sider kryper han inn under huden på sauebonden Bjarne og skildrer hans liv på Island tidlig på 1900-tallet. Det måtte en finanskrise til for at islendingene igjen skulle få sans for landets kulturelle arv, sier Birgisson:
Tilbake til naturen
– Det fantes en pengekultur på Island ved starten av 2000-tallet som la alt øde. Man klarte ikke skape noen verdier – verken kulturelle eller materielle, og i vakuumet som oppstod da denne pengekulturen brøt sammen, begynte islendingene å spørre seg om de virkelig hadde en kultur. Da kom det en dreining tilbake til røttene. Så islendingene tok godt i mot romanen! Det er et styrketegn at folk tåler selvkritikk; jeg kritiserer bylivet i Reykjavik, og så er det nettopp folk i Reykjavik som først og fremst har kjøpt boken.
- Aftenposten v/Anne Merethe K. Prinos - Vakker brevkunst - Islands bidrag fra Bergsveinn Birgisson er kraftfull skjønnhet i en fremmed tekst. For en norsk byleser fremstår Birgissons roman som både kjent og fremmed. Kjærlighetshistorien er enkel og gjenkjennelig, men beskrivelsen av selvbergersamfunnet der handlingen utspiller seg, er fra en annen verden. Denne fremmedheten understrekes av et språk som i den nynorske oversettelsen spiller på ord og uttrykk jeg ikke ante at fantes: «Trånaden», «darrisen» og «reppen» tilhører neppe standardvokabularet. Om ikke alt er umiddelbart lett å forstå, ødelegger ikke det for nerven i en mangefasettert og vakker tekst.
- Dag og Tid v/Ottar Fyllingsnes - 28. september 2012 - Suksess med gammel sauebonde - (intervju) – Den einaste store filosofen Island har hatt gjennom tidene, Þorsteinn Gylfasson, hevda at ein må tenkja som fiskar og bonde om ein skal tenkja islandsk. Røynsla og historia vår ligg i språket og i anekdotane som lever vidare. I romanen har eg brukt fleire anekdotar, og eg har freista å gjera meg nytte av den munnlege forteljarkunsten ute på bygdene. Som ung møtte eg mange bønder og fiskarar, og då eg var i tjueåra, intervjua eg både gamle kvinner og gamle karar, og dette materialet samla eg på. No har eg freista å nytta det i skrivinga, men eg ser meir på det som ei leire, som eg kan ta meg fridomar til å forma og setja inn i ein større samanheng.
- Aftenbladet v/Jan Askelund - 22. desember 2014 - Islandsk romanmagi - (Egentlig en bokanmeldelse av "Soga om véret", men her nevnes også "Svar på brev frå Helga)
- Tones bokmerke - 25. februar 2015 - Den lille romanen Svar på brev frå Helga av Bergsveinn Birgisson på 110 sider, utgitt i 2010 og på norsk i 2012, ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris i 2012. Den omhandler ikke bare kjærlighetsforholdet mellom Bjarne og Helga, konsekvensene og savnet etter henne. Romanen omhandler også det som skjer i det lille samfunnet på den tiden dette skjedde – rundt 2. verdenskrig. Fine beskrivelser av natur og livsforholdene til de som bor der. Sammenligningen av gammel og ny tid, og de endringer som har skjedd. Selv om jeg har leste gode anmeldelser var romanen mer innholdsrik enn jeg hadde forventet.
- Birgittes bok v/Lise Galaasen - 20. januar 2013 - Jeg har ikke sett kjærligheten bli beskrevet på denne måten før – med hjertet i hånda og møkk under neglene. Men jeg skulle ikke ha levert fra meg nynorsk ordbok på loppis. Her hadde jeg hatt bruk for den. Det vriene språket gjør imidlertid at teksten synger på en spesiell måte, suger meg inn i en egen atmosfære, skaper en stemning bokmål ikke ville greid. Forfatteren er en sann kunstner!Holder du ut et nynorsk helt på kanten av det forståelige – av og til utenfor – vil jeg anbefale denne perlen av en bok. Du har antakelig aldri lest noe lignende.
Boka er under oversettelse til en rekke språk, har blitt teater og det skrives på et filmmanus. Den er utgitt på Pelikanen forlag i 2012.
- Min bok- og maleblogg - 21. januar 2013 - Brevet er ikke bare et kjærlighetsbrev til Helga, men også en hyllest til mennesker som levde i "den gamle tida". Til de som bodde på avsidesliggende gårder, de som klarte å mestre hverdagen uten tekniske hjelpemidler. Fortellingen om Gisle og Sigrid, som bor langt utenom allfarvei, er sterk. Sigrid dør midt på hardeste vinteren, det er ikke mulig å gravlegge noen nå. Men Gisle viser at her måtte det kløkt og fantasi til. Han henger liket i røykehuset og konserverer kona på denne måten. Det er ikke fritt for at jeg måtte trekke på smilebåndet da jeg las dette, trass i alvoret bak.
Dette er en roman som blir ekstra troverdig og sterk på grunn av bruken av språket. Birgisson bruker ord og uttrykk som nok er mer islandske enn gammel nynorsk. Jeg leser lett nynorsk, men her måtte jeg ofte konsentrere meg og lese høyt for meg sjøl for å skjønne hva han mente. Og det gjorde godt! En roman som jeg satte pris på å finne fram til. Leser gjerne mer av Birgisson.

Audur Ava Ólafsdóttir: "Stiklingen"

Varm, rørende og poetisk!

Den islandske forfatteren Áudur Ava Ólafsdóttir (f. 1958) har totalt utgitt fire bøker, men det er romanen "Stiklingen" ("Afleggjarinn" på islandsk og "The Greenhouse" på engelsk) - den tredje av dem - som for alvor førte til hennes internasjonale gjennombrudd. I tillegg til at romanen ble nominert til Nordisk råds litteraturpris, har forfatteren mottatt en rekke priser for den. Boka utkom på Island i 2007, men likevel skulle det ta flere år før den utkom på norsk (i 2013). Det er Pax forlag som står bak utgivelsen. 

22 år gamle Arnljótur forlater sin trygge tilværelse på Island, og reiser til et ubestemmelig sted i Syd-Europa (Frankrike?) hvor han har fått arbeid på et kloster. Der skal han gjenopprette klosterets fordums prakt av en rosehage, som i flere år har stått og bare forfalt. Tilbake på Island sitter hans tilårskomne, men høyst oppegående far, og tvillingbroren som antakelig er autisk og bor på et hjem. Vi får vite at moren døde brått og brutalt i en trafikkulykke i nokså nær fortid, og at faren fremdeles ikke har kommet helt over at hun, hans betydelig yngre kone, faktisk skulle dø før ham. Dessuten etterlater han Anna og datteren Flóra Sól, som ble unnfanget etter en one night-stand ... Det ble aldri noe mer mellom dem etter dette, selv om han absolutt har fulgt opp datteren sin. 

Allerede på flyet blir Arnljótur dårlig, og det skal vise seg at det er en blindtarmbetennelse på gang. Dette gjør starten på utlandsoppholdet noe vanskeligere enn forutsett, men gir også Arnljótur anledning til å gruble litt over livet sitt så langt. Faren har ønsket at han skal studere, mens alt Arnljótur bryr seg om, er roser. Han har med seg et par stiklinger hjemmefra - som om disse på et symbolsk vis skal knytte sammen hans tidligere liv og hans nye tilværelse. 

"Når jeg har lagt meg, i det rene sengetøyet, med en bok om det språket som snakkes rundt meg, føler jeg meg forferdelig ensom. Jeg kan ikke fatte hva det er jeg har begitt med ut på, komme hit til denne avsidesliggende landsbyen. Jeg retter på puten og legger meg ned, kikker ut av vinduet og ut på den svarte natten. Det ser ut til å være fullmåne. Jeg ser bedre etter, det stemmer, månen er uhyggelig stor og altfor nær. Stjernene jeg kjenner fra hjemme er derimot borte, de lyser ikke her, i stedet har det dukket opp andre planeter, stjerneskudd og ukjente konstellasjoner av himmellegemer, et nytt og uutgrunnelig mønster på den svarte himmelhvelvingen. 

Akkurat da synes jeg at jeg hører rare lyder et sted like ved sengegavlen, maskindur som fra en båt, lav prating, stillhet og så stemmer som snakker sammen og kjekler, akkompagnert av vakker musikk. Jeg setter meg opp og forsøker å finne ut hvor lydene kommer fra, det høres ut som om de kommer fra naboværelset. Jeg lytter, men klarer ikke å plassere språket, det kan godt hende det er kinesisk. Det er i alle fall klart at pater Thomas nyter en kvalitetsfilm inne på værelset sitt." (side 122)

Arnljótur finner seg godt til rette på klosteret, og han og den filmelskende pater Thomas finner snart hverandre. Pater Thomas har en filmsamling på mer enn 3000 titler, og det er ikke ett tema i livet som ikke kan dekkes opp med en film eller tre. Livet snirkler seg avgårde på dette svært avsidesliggende stedet, i grunnen bare avbrutt av filmkvelder sammen med pateren og telefoner hjem til faren. Inntil Arnljótur en dag blir kontaktet av Anna, som trenger fri fra datteren i en måneds tid mens hun studerer genetikk ... Mor og datter ankommer, og etter dette skal ingenting bli det samme ... 

Det er ikke veldig mye ytre handling i denne romanen, og i starten opplevde jeg også boka som litt treg å komme i gang med. Dette varte imidlertid ikke lenge, og 2/3 av boka endte jeg med å sluke i et eneste jafs. Det er kanskje i første rekke de språklige og litterære kvalitetene ved boka som gjør inntrykk. Forfatteren har i alle fall klart det kunststykke å i og for seg skrive nokså enkelt og like frem, samtidig som det hele fremstår nærmest poetisk. Det er en mollstemt stemning mellom linjene som det er få forfattere forunt å klare å skape, og dette behersker Áudur Ava Ólafsdóttir til fingerspissene. Derfor er jeg ikke det minste forundret over at hun i sin tid ble nominert til Nordisk råds litteraturpris og for øvrig har mottatt en rekke priser. Her fortjener også oversetteren honnør!

"Stiklingen" er en lavmælt, vakker roman om lengselen etter kjærlighet og angsten for å bli avvist. Det er ikke bare kjærligheten mellom mann og kvinne som er tema, men i særdeleshet kjærligheten mellom far og datter. Dessuten kjærligheten til roser, kjærligheten til mat, kjærligheten til livet ... Selv om det tilsynelatende er nokså trivielle hverdagsrutiner som beskrives, er de store spørsmålene i livet aldri langt unna. Arnljótur har ikke all verdens erfaring med kvinner, og han sliter med å forstå og tolke utspillene fra Anna etter at hun dukker opp. Akkurat dette skaper den nødvendige spenningen i teksten, og som driver handlingen frem mot et slags klimaks på slutten. 

Alt i alt er dette en varm, rørende og poetisk bok om kjærlighetens vilkår i vår moderne verden, som jeg anbefaler på det varmeste! Og så undrer det meg at det ikke er flere norske bokanmeldelser av "Stiklinger" å finne på nettet. 

Utgitt på Island: 2007
Originaltittel: Afleggjarinn
Utgitt i Norge: 2013
Forlag: Pax forlag
Oversatt fra islandsk: Silje Beite Løken
Antall sider: 266
Takk til forlaget for anmeldereks.

Áudur Ava Ólafsdóttir

Andre omtaler av boka:
- Litteratursiden.dk v/Pernille Lisborg - 20.04.2009 - Bog: "Stiklingen" af Auður Ava Ólafsdóttir
- Groskro´s Verden - 19.09.2013 
- Eselører - 03.09.2013
- Beathes bokhylle - 26.08.2013

Kristín Marja Baldursdóttir: "Jeg er Freyja"

Islands svar på Isabel Allende?

Det var rene tilfeldigheter som førte til at jeg ble oppmerksom på denne boka og endte opp med å foreslå den for en av mine boksirkler. Særlig opplysningen om at forfatteren tidligere er blitt nominert til Nordisk Råds Litteraturpris, fremkalte min nysgjerrighet. Nå var det riktignok for en helt annen bok - "Karitas, uten tittel" - i 2006, mens herværende bok utkom i 2004, og opprinnelig het "Måkelatter" da den utkom på norsk i 2010. Hvorfor tittelen ble endret til "Jeg er Freyja" i forbindelse med utgivelsen av pocketutgaven, vet jeg ikke, men jeg har en mistanke om at det kan ha sammenheng med at boka er filmatisert under denne tittelen. 

Kristín Marja Baldursdóttir er for øvrig islandsk og ble født i 1949. Så vidt jeg vet har hun kun utgitt fire bøker. I 2011 mottok hun Jónas Hallgrimssons Award, en pris som hvert år gis til en viktig islandsk forfatter. I begrunnelsen for tildelingen heter det at "Kristín Marja's subject matter is the reality of Icelandic women. She illuminates the life and work, dreams and longings of women."

Handlingen i boka finner sted i en liten islandsk fiskelandsby i 1950-årene, og det er betraktninger gjort av den 12 år gamle jenta Agga som formidles. Agga har livlig fantasi og trekker sine helt egne slutninger av ting hun opplever. Da tanten Freyja kommer hjem etter mange år i Amerika, settes det meste av det Agga har vært vant til, på hodet. Fordi det ikke er enkelt å skaffe seg et husvære på Island, tvinges familien til å ta imot denne spesielle kvinnen, selv om de egentlig ikke har plass. Verst går det ut over Agga som heretter må sove på en campingseng. Kanskje ikke så rart at hun fra første stund misliker Freyja og har henne mistenkt for å være en ond heks?

Freyja har åpenbart det de fleste kvinner i den lille fiskelandsbyen mangler. Ikke bare er hun gudsbenådet vakker, med et hulderhår som rekker henne langt ned til midjen, men hun er så smal rundt livet at de fleste - både kvinner og menn - gisper når de får se henne. Med seg fra Amerika har hun mengder med kofferter fulle av vakre kjoler, som hun deler ut til de eventyrlystne kvinnene i familien. Hennes nærvær forrykker i grunnen det meste på stedet, og mest av alt må Agga tåle å bli vitne til at de fleste forguder Freyja. Selv føler hun at denne tanten er så kald, så kald, og at hun har mye å skjule. Hvorfor spiser hun nesten mindre enn katten for eksempel? Agga finner snart ut av hemmelighetene til Freyja, der hun nattestid glupsker i seg mengder med mat, for så å spy det hele opp igjen ... 

Agga har en finger med i spillet på det meste som skjer, også når romansen mellom Freyja og Bjørn Theodor seiler opp. Mens Bjørn Theodor er sjenert, er Freyja stolt - så det er helt klart at de trenger litt drahjelp fra 12 åringen! Parallelt følger vi familiens kvinner som rivaliserer seg i mellom. Oppe i alt dette forsøker Aggas morfar, som jobber på tråler og som bare er hjemme innimellom, å distansere seg fra alt ståket rundt kvinnene han er omgitt av, enten han vil eller ikke. Etter hvert skal imidlertid familiesamholdet bli satt på kraftige prøver, og til slutt skal en spesiell hendelse binde dem sammen for alltid ...

Jeg ser at boka er betegnet som en kriminalroman bl.a. i Bokklubbens presentasjon av den. Det synes jeg er å ta litt hardt i, selv om det absolutt forekommer mord i boka. Først og fremst er dette en meget fornøyelig bok full av humor og situasjonskomikk, alt sett gjennom et barns øyne. Personlig synes jeg at språket antok litt vel svulstige former noen ganger, så kanskje er det ikke så rart at det på smussomslaget er et sitat om at forfatteren er Islands svar på Isabel Allende? Uansett - boka er svært lesverdig, selv om handlingen tidvis var noe stillestående og uten det helt store drivet. Forfatteren er imidlertid glitrende når hun beskriver enkelte av scenene som oppstår rundt Freyja, en kvinne som nekter å gi etter for smålige konvensjoner eller det man på godt norsk kaller Janteloven. Ved vurderingen av terningkast ender jeg her med en firer. Og så gleder jeg meg til å se filmen når den kommer!

Utgitt på Island: 2004
Originaltittel: Mávahlátur
Utgitt i Norge første gang: 2010 
- under tittelen "Måkelatter"
Oversatt fra svensk: Ellen Karine Berg
Forlag: Pantagruel
Antall sider: 285

Kristín Marja Baldursdóttir

"Inside Job" (Regissør: Charles Ferguson)

Boblen som brast

Denne filmen har jeg gledet meg lenge til å se! Den kom aldri på kino, og lenge var DVD´en priset betydelig over det i alle fall jeg har oppfatter som makspris på flunkende nye DVD´er. Hvorvidt dette har ført til at avsetningen på "Inside Job" har gått tregere eller ikke, vites ikke. Jeg var i alle fall ikke sen om å sikre meg filmen etter at den ble frembudt til en mer smakelig pris. Omsider har jeg også fått tid til å se den. Jeg ble virkelig ikke skuffet! For i denne dokumentaren, som forsøker å komme til bunns i hvordan i all verden finanskrisen kunne oppstå, borres det dypt. Svært dypt! Og så gjenstår det å se om de riktige personene blir vekket for alvor pga. de avsløringer som her finner sted ...

Innledningsvis presenteres Island og den finansielle katastrofen som har funnet sted i dette lille landet, som egentlig hadde alt; flott natur, rikelig med naturressurser, bærekraftig økonomi osv. På mange måter kan man si at det økonomiske frislippet som fant sted på slutten av 1990-årene må ta mye av skylden. Fra før av var bankene offentlige, de var underlagt mange restriksjoner og det var rett og slett ikke rom for at enkeltpersoners grådighet kunne ta overhånd. For det er ikke til å stikke under en stol at hovedårsaken til at det gikk som det gikk på Island, skyldes et fåtall grådige finansakrobater. Fordi bankene ble privatisert og dermed ikke var underlagt de samme restriksjoner som tidligere, hadde de fritt leide til folks sparepenger som de spekulerte bort som om det hele bare var en lek.

Deretter flyttes fokus til USA, hvor verdens største økonomi gikk over ende under finanskrisen. En rekke personer innenfor finansmiljøet intervjues, og det bildet som tegnes er intet mindre enn meget forstemmende. Når ble det en menneskerett å tjene over 500 millioner dollar i året? Og når ble det en menneskerett å eie fire-fem hus, ditto antall privatfly osv., osv.? På spørsmål om noen virkelig bør kunne innkassere rundt 4-500 mill. dollar i årslønn, svarer alle (og da mener jeg alle!) finansmennene (ja, de er menn alle som en i denne filmen) at javisst er det helt greit. I alle fall når det er fortjent ... Og oppfølgende spørsmål viser at det i grunnen anses fortjent uansett. Lærte de aldri etikk på skolene de gikk på, disse finansfolkene? Dette med habilitet i beslutningsprosesser ser dessuten ut til å være ukjent terreng for de fleste.

Etter at finanskrisen var et faktum, har det dukket opp kritiske røster som hevder at finanskrisen var en bløff. Det er mulig at jeg kan ha misforstått noe underveis, men jeg er ikke i stand til å se annet enn at denne var høyst reell. Riktignok er det betimelig å stille spørsmål om hvem sin krise det egentlig ble til slutt! Svaret er enkelt: dette ble menigmanns og samfunnets store krise. De som forårsaket det hele, ble om mulig enda rikere. Og det verste av alt: de slapp unna! Når finanskrisen var et faktum og udugelige (les: for griske) ledere måtte gå, fikk de nemlig med seg fallskjermer i astronomiske størrelser i tillegg. 100 - 200 millioner dollar var vanlig. Og vanlige folk som f.eks. meg kommer ikke til å tjene en brøkdel gjennom et helt liv - uansett om vi sikkert hadde fortjent mer fordi vi i alle fall ikke har lurt fra noen deres egne penger.

Filmen er bygd opp over fem deler; "How we got there", "The Bubble (2001-2007)", "The Crisis", "Accountability" og "Where are we now". En galopperende utlånsbølge og en tanke om at alt skulle vokse uavbrutt inn i himmelen, var det som startet det hele. I USA har man et system hvor bankene i forbindelse med utlån kan opprette derivater, verdipapir hvis verdi avhenger av det underliggende aktivumet. Ved å kjøpe derivater kan långiveren sikre seg mot opp- og/eller nedsiderisiko, en risiko som dermed flyttes fra utlåner til hensynsløse spekulanter. Etter hvert utviklet det seg en ukultur hvor långiver ikke lenger gadd å sjekke kredittverdigheten hos sine kunder. Jo mer penger de lånte ut, jo mer bonus kunne de selv nemlig påregne. Risikoen var jo forflyttet til noen andre som ikke hadde direkte kontakt med lånekundene. (Risikospredning er svært utbredt i mange bransjer og det er god kutyme for at dette er svært fornuftig, men dette forutsetter at ikke flertallet bak fordringene er dårlige betalere.) Dermed skapte man en illusjon eller boble om at alt bare økte i verdi - helt til boblen sprakk. Solide banker og finansieringsinstitusjoner gikk tomme for likvide midler, og resultatet kjenner vi alt for godt. Krisen brakte hele verden ut i et økonomisk uføre, mange virksomheter gikk konkurs, et utall mennesker ble arbeidsledige og mistet sine hjem.

I USA er det ikke gjort noe forsøk på å straffeforfølge dem som på mange måter må sies å ha forårsaket krisen. Dokumentaren "Inside Job" viser at den manglende moralen og etikken er segmentert langt inn i utdanningsinstitusjonene (av de samme menneskene). Og at de svært ressurssterke menneskene som har litt for store egeninteresser i egen vinning, gang på gang har forhindret innstramning i et regelverk som kunne ha forhindret at grådigheten fikk blomstre så uanstrengt og uten tilstrekkelige grenser. De samme menneskene har vært viktige støttespillere for Reagan, Bush senior, Clinton, Bush jr. og nå også Obama. Og de samme menneskene som bidro vesentlig til at krisen ble et faktum, sitter i dag og friskmelder økonomien (les: livredde for at innstramninger skal ramme dem selv?). Men krisen er på ingen måte over! Det eneste som kan redde økonomien er sterkere offentlig regulering og kontrollinstitusjoner som faktisk gjør jobben sin. Det er ikke uten grunn at filmens tittel er "Inside Job", for innsidere er nettopp hva disse folkene er.

Jeg gir terningkast seks og håper at riktig mange tar seg tid til å se denne filmen! Den kaster lys over årsaker og virkninger, hvem som er ansvarlige og hvem som kan gjøre noe med det. 

Innspilt: 2010

Nasjonalitet: USA

Genre: dokumentar 

Medvirkende: Simon Johnson, Paul Volcker, Lee Hsien Loong, Christine Lagarde, Matt Damon, Eliot Spitzer, Dominique Strauss-Kahn, George Soros, Barney Frank

Spilletid: 104 min.

Noen av intervjuobjektene

Sjón: "Skugga-Baldur"

En blanding av folkeeventyr, realisme og poesi 


Utgitt: 2005
Oversatt fra islandsk til norsk: Tone Myklebost
Forlag: Tiden Norsk Forlag
Priser: Nordisk råds litteraturpris i 2005
Antall sider: 125

Før jeg omtaler boka, synes jeg det er på sin plass med en liten presentasjon av forfatteren. Sjón heter egentlig Sigurjón Birgir Sigurdsson. Han ble født i 1962 og har i årenes løp gitt ut en rekke bøker, herunder også en diktsamling. Like fullt er han kanskje mest kjent for samarbeidet med den islandske artisten Björk da de begge var med i gruppen The Sugarcubes. Sigurdsson skrev for øvrig en libretto til Lars von Triers film "Dancer in the Dark", og denne ble nominert til Oscar i 2000. Det minner meg forresten om at dette er en film jeg skal se om igjen, og som jeg også sikret meg på DVD for en tid tilbake.

For boka "Skugga-Baldur" fikk forfatteren Nordisk råds litteraturpris i 2005.

Det er ikke lett å gjengi handlingen i denne boka, fordi den er så springende og vekselsvis fortelles bakover i tid og fremover i tid og på flere ulike plan. For å ta dette med tittelen på boka først, så er denne i følge islandsk folkesagntradisjon dobbeltydig leser jeg på en nettside hvor boka er omtalt. På den ene siden refererer navnet Skugga-Baldur til avkommet av en katt og en rev, og på den annen side betyr navnet en ond ånd eller et skummelt menneske. Dette er det greit å vite før man begynner å lese denne veldig spesielle boka.

Innledningsvis og nesten gjennom halve boka følger vi en prests desperate jakt på en rev. Med et fascinerende presist og temmelig minimalistisk språk skildres jakten og kampen mot naturkreftene, hvor det til slutt handler om å overleve. Deretter er vi plutselig over i en tilsynelatende helt annen historie om ei jente og hennes redningsmann.

Hafdis, eller Abba som hun blir kalt, er ei ung jente med Downs syndrom, som blir funnet ombord på et strandet skip utenfor Reykjavik i 1868. I det islandske samfunnet den gangen ble barn med Downs syndrom sjelden eller aldri gitt livets rett. Men jenta blir aller nådigst tatt hånd om, gravid som hun er etter en temmelig trist skjebne ombord på det strandede skipet, der hun ble funnet lenket til en seng og som ikke levnet noen tvil om hva hun var blitt brukt til av mannskapet ... Takket være sin redningsmann slipper hun å bli sendt til København for å bli solgt. I stedet læres hun opp i språk og vitenskap.

Slik blir skjebnen til barna med de merkverdige mongolske trekkene beskrevet:

"Det trengtes ingen vitner; før de rakk å gi fra seg sitt første kny, la jordmoren hånden over munn og nese, og vendte på denne måten ånden tilbake til den store sjelegryte som alle menneskelige skapninger blir øst opp av.

Barnet ble erklært dødfødt og liket plassert i hendene på nærmeste prest. Han forvisset seg om hva slags det var, begravde stakkaren, og dermed var den ute av soga." 

Det oppstår vakker kjærlighet mellom jenta Abba og Hálfdán, en gutt som anses som en enfoldig idiot. Da Abba dør, er han helt knust.

Sognepresten Baldur Skuggason går igjen som en rød tråd gjennom hele boka. Tidvis fremstår han som nokså tvilsom der han skifter ham opptil flere ganger. Er han djevelen selv? Navnet hans, som til forveksling ligner Skugga-Baldur, levner ingen tvil om at han er et ondt menneske.

Denne bittelille boka er noe av det mest spesielle jeg har lest på svært, svært lenge. Jeg vil tro at den kunne egne seg fint som skolepensum og analysearbeid, for her er det utvilsomt mange lag i historien og mye symbolikk som jeg antakelig ikke fikk helt tak i fordi jeg har nokså begrensede kunnskaper om islandsk folkesagntradisjon. Det jeg imidlertid fikk ut av denne boka var en fascinerende fortalt historie, der virkemidlene som forfatteren bruker fremstår som høyst kreative og lekende. Sjón leker med språket og viser at han til fulle behersker dette. Samtidig som han forteller en temmelig brutal historie, er den også poetisk. Derfor følger jeg til fulle juryens begrunnelse for at nettopp denne boka mottok Nordisk råds litteraturpris:

"Skugga-Baldur balanserer fint på grensen mellom poesi og prosa. Romanen vever motiver sammen fra islandske folkesagn, romantisk fortellerkunst og en fascinerende historie, hvor nåtidens etiske spørsmål trer frem."

Alt i alt en fin liten bok som jeg gir terningkast fem.

Andre bokbloggere som har omtalt denne boka:
- se Knirks omtale her 

Arnaldur Indridason: "Fjellet"

Utgitt: 2009

Original tittel: Hardskafi

Oversatt: Silje Beite Løken

Forlag: Cappelen Damm

Oppleser: Ivar Nørve

Spilletid: 9 t 5 min.

Da en  kvinne blir funnet hengt på en hytte i fjellet, begynner politiinspektør Erlendur å snuse i historien. Det hele ser ut som et selvmord, men Erlendur holder alle muligheter åpne. Hvorfor ønsket kvinnen å ta sitt eget liv?

Samtidig mens Erlendur jobber med et par andre forsvinningssaker, finner han ut at den avdøde kvinnen – Maria – nettopp hadde mistet sin mor etter langvarig sykdom. Hun var besatt på tanken om å få kontakt med moren fra det hinsidige, og oppsøkte et par medier for å få hjelp til dette. Det ene mediet, en mann, får Erlendur lett tak i. Men hvem er det andre mediet som kaller seg Magdalena?

Og hvor uskyldig er Marias mann, som plutselig blir arvtaker til rundt 300 millioner islandske kroner? Og som at på til hadde masse gjeld etter mislykkede investeringer – for ikke å snakke om en elskerinne som presset på for at han skulle bli fri fra sine forplktelser fra Maria …

Det er ikke alltid at fortidens hemmeligheter kommer for en dag. Erlendur har tidligere lykkes godt med dette likevel, men klarer han det enda en gang i den sjette boka om ham?

Jeg er nok ikke i krim-modus for tiden, for nå kjenner jeg at jeg er lei av denne krimserien. Denne boka var helt grei, men veldig på det jevne. Jeg tror jeg lar det bli med denne boka av Arnaldur Indridason. Terningkast fire. 


Her kan du lese mer om andre bøker av Arnaldur Indridason, som jeg har omtalt i bloggen min. 

Halldór K. Laxness: "Brekkukotkrønike"

Utgitt på Island: 1957

Første gang på norsk: 1964

Denne utgaven: 2008 (laget spesielt for Bokklubbens Mestermøter)

Originalens tittel: Brekkukotsannáll

Forlag: Bokklubben

Oversatt: Tone Myklebost

Bilder av Ørnulf Opdahl

Antall sider: 304

”En klok mann har sagt at nest etter det å miste sin mor, er det få ting som er sunnere for små barn enn det å miste sin far. Selv om jeg på ingen måte kan være enig i disse ordene, faller det meg likevel ikke inn å si dem direkte imot. Selv ville jeg uttrykt denne læren uten agg til verden eller kanskje heller uten den smerte som ligger i ordenes blotte klang.”

Med disse ordene åpnes “Brekkukotkrønike”, hvor Álfgrimur forteller historien om sin oppvekst hos besteforeldrene sine på slutten av 1800-tallet på Island.

Bestefaren Björn i Brekkukot var ingen hvem som helst. Han var en stolt mann som nektet å la markedskreftene påvirke prisen på fisken han solgte til sambygdingene. Om det var godt eller dårlig fiske; prisen var den samme. Det var heller ikke flust med penger på gården, men de klarte seg. Bestefaren hadde den besynderlige oppfatningen at det ikke var bra for en mann av hans stand å omgås for mye penger på en gang. Han var rognkjeksfisker av yrke, og Álfgrimur drømte om å bli rognkjeksgubbe som ham. Det skulle imidlertid vise seg at bestemoren hadde andre planer for ham. Hun ønsket at han skulle bli noe, og sendte ham på Latinskolen. Álfgrimur ble ikke det minste entusiastisk. Like fullt skulle det vise seg at han hadde ekstraordinære talenter i å lære hva det skulle være. Dessuten hadde han musikalske talenter.

Gar ðar Hólm, en slektning av Álfgrimur, vender hjem på korte visitter innimellom sin store internasjonale karriere som operasanger. Opp gjennom årene skal han komme til å bety mye for Álfgrimur og hans utvikling. Álfgrimur forteller for øvrig mange historier om personer som dukket opp på Klokkergården i løpet av hans oppvekst. De fleste preget på en eller annen måte hans syn på verden og den virkelighet han sto oppe i. Med bøttevis med humor skildres den ene spesielle typen etter den andre, og jeg holdt tidvis på å le meg fillete.

Vi aner at det er noe som ikke stemmer helt med Garðar Hólm. Er han virkelig den store berømtheten alle vil ha det til?

Underveis ber Garðar Hólm Álfgrimur spille på kirkeorgelet mens han synger:

"Kan hende var det den eneste gangen i mitt liv at jeg hadde hørt sang. For så sann var denne sangen, at den gjorde all annen sang kunstig og tilgjort .... Og så dypt skar denne sangen i meg, at jeg ikke så noen annen mulighet enn å trå orgelvraket av all min sjel og kraft for å kunne overdøve denne sangen, eller i alle fall hamle opp med den i håp om at jeg skulle greie å stå meg.

Hva sang han? spør folk. Jeg spør tilbake, betyr det noe? Nei, der fantes ikke noe trykt sangprogram. ... "

Denne romanen er rett og slett mesterlig både når det gjelder innhold og litterære kvaliteter. Man får følelsen av at ikke én setning er tilfeldig, samtidig som alt glir lekende lett. Dette er ikke en roman man harver gjennom i full fart. Til det er boka for kompleks og den fortjener faktisk at man dveler litt ved teksten før man leser videre. Boka gir et svært autentisk - og interessant! - bilde av forholdene på Island på slutten av 1800-tallet, fra tiden før fiskenæringen ble mer industrialisert.

Ørnulf Opdahl har dekorert den praktutgaven av boka som er fra Bokklubbens Mestermøte-serie. Hans illustrasjoner bidro til å forsterke stemningen i boka og det typisk islandske. Jeg hadde også mye glede av Halldór Guðmundssons sluttord, hvor han redegjør for forfatterens bakgrunn på Island og hans forfatterskap. Laxness mottok Nobels litteraturpris i 1955, og Brekkukotkrønike var den første boka han skrev etter dette.

Jeg gir boka toppkarakter!

"Jar City" (Regissør: Baltasar Kormákur) - 2006

En eldre mann blir funnet drept i en ussel, stinkende kjellerleilighet i Reykjavik. Politiinspektør Erlendur og teamet hans blir satt på saken. Under etterforskningen dukker det opp et bilde av en barnegrav, og spørsmålet er hvilken forbindelse det er mellom avdøde og den lille jenta i barnegraven. Det skal vise seg at svaret på denne gåten ligger en mannsalder tilbake. Den gang avdøde var innblandet i noen forferdelige forbrytelser som en politimann øyensynlig ikke var særlig interessert i å etterforske. Dermed slapp avdøde og kompisene antakelig billig unna. Men det er ikke bare de som har hatt interesse av å holde forhold fra fortiden skjult …

Parallelt med drapsetterforskningen kommer det frem at avdøde og en håndfull andre mennesker lider av den samme, meget sjeldne hjernesykdommen. Island er ikke et stort land, og et sted sitter det en forsker som nøster opp i den genetiske blodlinjen på hele Island – noe som tilfeldigvis også er egnet til å avsløre avdødes antatte forbrytelser … Er det fortiden som omsider har innhentet ham?

Filmen er basert på Arnaldur Indridasons kriminalroman ” Myren”. Indridason har så langt skrevet seks bøker om politiinspektør Erlendur, og disse kriminalromanene er nokså annerledes annen kriminallitteratur. Blant annet spiller Erlendurs narkomane datter Eva en nokså stor rolle i bøkene, og miljøskildringene i bøkene er vel så viktige som plottene. Selv om filmen er svært dyster og filmutgaven av Erlendur overhode ikke stemte med mitt bilde av politiinspektøren, likte jeg filmen svært godt.

Arnaldur Indridason: "Vinterbyen" (2005)

En ung thailandsk gutt blir funnet død utenfor en boligblokk i Islands hovedstad Reykjavik. Han er knivstukket og etterlatt i en blodpøl. Erlendur og teamet hans blir satt på saken, og under etterforskningen kommer det frem at en del islendinger ikke er fullt så vennligsinnet overfor innvandrere som de utad gjerne vil fremstå som. Spørsmålet Erlendur stiller seg er hvorvidt drapet er rasistisk motivert, eller en følge av uoverensstemmelser mellom elevene på skolen. En del gamle hemmeligheter dukker opp til overflaten underveis; en gammel sedelighetssak, en kvinne som har vært forsvunnet i lang tid, tidligere medlemskap i en rasistisk organisasjon etc.

Dette er ikke en krim full av action, men mer en sosialrealistisk krim. Boka er velskrevet, og Ivar Nørve har igjen gjort en strålende innsats som oppleser. Jeg anbefaler boka!

Arnaldur Indridason: "Myren" (2002)

I en kjellerleilighet i Islands hovedstad blir en eldre mann funnet drept. Hvem var han og hvorfor har noen villet ta ham av dage? Mens Erlendur og teamet hans etterforsker saken, dukker det opp mange gamle familietragedier og forbrytelser, og nettet snøres sammen rundt morderen.

Som alltid i Indriasons bøker følger vi flere parallelle historier. En brud forsvinner fra bryllupet sitt og Erlendurs forhold til sin narkomane datter utvikler seg i en mer positiv retning.

Mest av alt minner ikke denne boken om en krim av den tradisjonelle typen. Det er ikke først og fremst spenningen etter å finne morderen som driver historien fremover, men mer beskrivelsen av det islandske samfunnet i alle sine avskygninger.

Ivar Nørve er for øvrig en oppleser av et stort format!


Boka er filmatisert. 

Arnaldur Indridason: "Gravstille"

Utgitt: 2001
Innspilt: 2008
Original tittel: Grafardögn
Oversatt: Silje Beite Løken
Forlag: Cappelen Damm
Oppleser: Ivar Nørve
Spilletid: 8 t 54 min.

I et barneselskap sitter det ei lita jente og tygger på noe som viser seg å være en knokkel fra et menneske. Erlendur blir satt på saken, og nokså tidlig i etterforskningen leder dette etterforskningsteamet frem til at knokkelen stammer fra et byggefelt rett i nærheten. 
Graving settes i gang, og det dukker opp et skjelett som har ligget der i rundt femti år. Dvs. er det bare ett skjelett? Problemet er imidlertid at alle som kunne ha fortalt noe om hva som skjedde den gangen, er døde. Erlendur er ikke den som gir seg, uansett hvor umulig en sak synes å være, og ingen bør derfor være i tvil om at han klarer å løse saken ...

Dette er den fjerde boka jeg har lest av Indridason, og jeg merker at jeg nå begynner å få en tilstrekkelig dose med Indridason. Men i rettferdighetens navn: denne boka står ikke tilbake for de øvrige.

Arnaldur Indridason: "Røsten" (2002)

Utgitt: 2002
Innspilt: 2008
Original tittel: Röddin
Oversatt: Silje Beite Løken
Forlag: Cappelen Damm
Oppleser: Ivar Nørve
Spilletid: 8 t 12 min.


I en kjellerleilighet på et av Reykjaviks bedre hoteller finner en av stuepikene hotellets dørvakt og julenisse knivdrept. Han er ille tilredt og befinner seg i en nokså kompromitterende situasjon.

Under etterforskningen av drapet flytter Erlendur inn på hotellet. Nokså raskt finner han ut at den drepte mannen tidligere var en meget talentfull korgutt og barnestjerne, inntil karrieren falt i grus da han kom i stemmeskiftet.

I jakten på et mulig drapsmotiv viser det seg at det er mange som kan ha hatt noe å tjene på mannens død. Men svaret på drapsgåten finnes ikke der det ser mest opplagt ut. Erlendur nøster opp rester av et levd liv, og den ene hemmeligheten etter den andre avsløres. Jeg klarte ikke på noe tidspunkt å gjette hvem morderen var.

Denne boka synes jeg er den beste i serien om Erlendur. Dette fordi jeg synes det er godt at forfatteren har kommet seg løs fra temaet gamle knokkelfunn for en gangs skyld. Den ene boka ble den andre lik, men "Røsten" representerer i så måte noe nytt. Det er forfriskende! Jeg liker nemlig godt å lese om den eldre etterforskeren Erlendur, men hadde ikke maktet enda et knokkelmysterium ...

Arnaldur Indridason: "Vannet" (2008)

Utgitt: 2007
Innspilt: 2008
Original tittel: Kleifarvatn
Oversatt: Silje Beite Løken
Forlag: Cappelen Damm
Oppleser: Ivar Nørve
Spilletid: 10 t 23 min.

I forbindelse med målinger av den stadig synkende vannstanden i Keifarvatn, blir det gjort et likfunn. Til liket er det festet noe som viser seg å være et russisk overvåkningsapparat, og det er dessuten hull i likets kranium.

Erlendur har gamle forsvinningssaker som spesialområde, og han blir umiddelbart interessert i å finne ut hva som er bakgrunnen for det som åpenbart ser ut som et mord. Mens etterforskningen pågår, får vi innblikk i noe som skjedde under den kalde krigen. Flere idealistiske islandske ungdommer studerte i Leipzig på 60-tallet, men oppholdet i en totalitær stat ble ikke helt som forutsatt. Noen forsvant mens andre ble utvist, og mistanken om angiveri tæret på studentenes samhold. Det viser seg at det er en forbindelse mellom det som skjedde i Leipzig og likfunnet. Hvem var mannen og hvorfor ble han drept?

Den som forventer seg det store plottet vil nødvendigvis bli skuffet over Indridasons bøker. Det som gjør at jeg liker bøkene om Erlendur er mer person- og miljøskildringene, og hvor hans privatliv er vel så interessant som krim-delen av bøkene. Jeg synes dette er den beste av bøkene om Erlendur så langt!