Antoine Compagnon: "En sommer med Montaigne"

Sommerens store "hit"!

Antoine Compagnon er forfatter og professor ved Collège de France i Paris og Colombia University i London, kan vi lese på forlagets nettside. "En sommer med Montaigne" var opprinnelig en føljetong som ble fremført på den franske radiokanalen France Inter sommeren 2012. Sommeren etter utkom føljetongene i bokform, og boka ble umiddelbar en så stor suksess at den havnet på bestselgerlistene i Frankrike. 

Michel de Montaigne (f. 1533 d. 1592) var en fransk adelsmann, statsmann, filosof og forfatter, og anses som en av de mest innflytelsesrike i den franske renessansen. Mest kjent er han for sin popularisering av essayet som litterær sjanger. Ikke bare dét - han skapte selv sjangeren! (Kilde: Wikipedia) Hans bok "Essays" anses selv i dag som en av de mest innflytelsesrike essayer som noen gang er skrevet. 

For få dager siden - mens jeg holdt på med Compagnons bok - ble jeg oppmerksom på at Aschehoug forlag faktisk har utgitt Montaignes essays i tre bind - på norsk! Litt nysgjerrig leting i hyllene til Boksalongen - Bergens litteraturhus´egen bokhandel (som er "kjedeuavhengig og egenrådig" i følge deres nettsider - og: kjemisk fri for krimlitteratur, til min store glede!) - gjorde at blikket mitt falt på to av bindene i essaysamlingen. 

Fra Boksalongens bokhyller (Foto: RMC)

"En sommer med Montaigne" utkom på norsk for kort tid siden. Den har raskt krabbet oppover på salgslistene også her til lands, slik jeg har forstått det. Og grunnen til dette er svært enkel: dette er en sabla god bok! Dessuten fremstiller den tre tykke bind med essays på en nokså lettfattelig måte, slik at Montaignes essays blir tilgjengelig for absolutt alle!

Forfatteren skriver i innledningen til boka:

"Folk skulle få høre noen snakke om Montaigne på radioen mens de lå på stranden eller nippet til en aperitiff, eller kanskje mens de gjorde seg klare til å gå til lunch. Da Philippe Val ba meg kåsere over Montaignes Essays på France Inter denne sommeren, syntes jeg ideen var så merkelig og utfordringen så stor at jeg ikke våget å si nei. 

Det å redusere Montaigne til små utdrag sto i seg selv i strid med alt jeg hadde lært, med den oppfatningen som rådet da jeg var student. På den tiden gikk man bort fra å legge frem den tradisjonelle moralen i Essays i form av korte sentenser, og snakket heller om teksten som en kompleks og motsigelsesfull helhet. Den som dristet seg til å skjære opp Montaigne og servere ham i småbiter, ville umiddelbart ha blitt gjort til latter, blitt ansett som en undermåler og slengt på historiens søppeldynge som en annen Pierre Charon, mannen som i sin tid skrev boken Traité de la sagesse basert på fyndord fra Montaignes Essays. Tanken på å nærme seg et slikt tabu, eller prøve å omgå det, var forlokkende." (side 5-6)

Boka inneholder 168 sider og er inndelt i 40 kapitler hvor Compagnon tar for seg ulike temaer hentet fra Montaignes essay-samling, i form av kåseri. Temaene spenner fra ydmykhet til kunst, fra krig til fred, om kvinner og seksualliv, om den nye verden versus den gamle, om å ramle av hesten, om oppriktighet og om å nyte sitt otium ... Det er nesten ikke det tema som ikke er berørt. Når man leser disse kåseriene, bør man ha i mente at Montaigne nesten var samtidig med Niccolò Machiavelli (f. 1469-1527), forfatteren av "Fyrsten". Montaignes tilnærming til ulike spørsmål i livet står for øvrig i diametral motsetning til Machiavellis tilnærming. 

Da Montaigne trakk seg tilbake fra det offentlige liv for å studere - lese, tenke og skrive - var biblioteket hans tilfluktsted. Her fant han ro fra verdens kjas og mas og samtidens uroligheter. Biblioteket lå i tredje etasje i et tårn på eiendommen, og derfra kunne han skue utover sine eiendommer. Hans lesestunder var preget av en sterk lykkefølelse. 

" ... Montaigne forfektet allerede da - eller forfektet fremdeles - en flyktig, søkende og distré lesemåte, en lesemåte preget av innfall og avstikkere: Han hoppet planløst fra den ene boken til den andre og hentet det han trengte der han fant det, uten å bry seg stort om hvilke verker han lånte fra for å fylle sin egen bok, som ifølge Montaigne selv er et resultat av tankespinn og ikke en plan utarbeidet med velberådd hu." (side 57)

Det er med spenning og undring jeg leser Montaignes tanker rundt Romerikes fall. Dette mente han skyldtes at statens styrke er omvendt proporsjonal med dens kultur, og at en altfor kultivert stat kan ende med å bli utslettet. Når man foretrekker velformede taler fremfor handling, og ikke har skjønt at kunsten å skape fred ikke består av retorikk, men i makten til å avskrekke, går det som det må gå ... Det jeg ble sittende og fundere på, er hvilken overføringsverdi dette kan ha til vår tid ... 

På mange måter kan vi takke La Boéties død for at Montaignes Essays ble til. Etter dette hadde nemlig Montaigne ikke lenger en fortrolig venn å skrive brev til, og som følge av dette vokste det frem et behov for å skrive det som senere er blitt kjent som hans essays. 

"Det virker kanskje fornærmelig å sette opp kjærlighet, vennskap og lesning i et slags hierarki. Lesning, som forutsetter ensomhet, plasseres jo slik høyere enn alle forhold til andre mennesker, som reduseres til adspredelser som fjerner oss fra oss selv. Bøkene blir bedre venner eller elskere enn virkelige mennesker. Men før vi tolker det så langt, må vi likevel ikke glemme at Montaigne aldri sluttet å betrakte livet som en utveksling mellom jeget og de andre: Om vennskap oppstår så sjelden og kjærligheten er så flyktig at han gir bøkenes verden forrangen, vil lesningen til slutt uunngåelig føre ham tilbake til de andre. Men vi må tross alt medgi at han setter lesningen høyest av "de tre omgangsformene"." (side 104)

Montaigne var selv smertelig klar over at han aldri kunne komme til bunns i alt, uansett hvor mye han prøvde. Han trodde dessuten i begynnelsen at det å nyte sitt otium (dvs. å være uvirksom) skulle foredle ham som menneske. Der tok han feil. Han holdt derimot på å bli gal. Skrivingen ble redningen for ham. Dessuten valgte han å skrive på morsmålet - fransk - i stedet for latin, som var tradisjonen på den tiden han levde. Han fryktet at språkets raske utvikling skulle føre til at ingen ville forstå ham etter noen ti-år. Heldigvis tok han feil! Han ønsket seg imidlertid kvinnelige lesere, og kvinnene på den tiden var sjelden skolert innenfor latin.

"Har jeg kastet bort tiden ved stadig å gjøre så omhyggelig rede for meg selv? For de som bare streifer borti sin person, i tankene eller en og annen gang muntlig, undersøker ikke seg selv så grunnleggende, så inntrengende som når man gjør selvstudiet til livsverk og yrke og setter all sin tro og kraft inn på å føre et slags register. (...) Hvor ofte har ikke denne beskjeftigelsen jaget plagsomme tanker på dør!" (side 161)

Jeg storkoste meg under lesningen av denne lille boka! Måten Compagnon fremstiller Montaigne og hans Essays på, med humor og vidd, har dessuten gjort at jeg faktisk vurderer å lese Montaignes essays "på ordentlig"! Her er det mye livsvisdom og eksistensielle og filosofiske spørsmål som har opptatt mennesker til alle tider. Compagnon skriver fantastisk godt! Ved at han setter temaene og sitatene inn i en kontekst, levendegjør han temaene på en spennende måte, slik at boka blir den reneste pageturner! Ellers ønsker jeg å understreke at boka også egner seg godt for mer fragmentarisk lesning, hvor man finner frem til et kapittel eller to når man har tid. Boka fungerer svært godt som en døråpner inn til Montaignes forfatterskap!

Jeg anbefaler denne boka sterkt!

Et søk på Twitter viser at forfatteren har utgitt flere bøker
av samme type som denne om Montaigne. Da er det vel
også et håp om at disse (om Proust og Baudelaire) kommer
på norsk?

Utgitt i Frankrike: 2013 
Originaltittel: Un été avec Montaigne
Utsatt i Norge: 2015
Forlag: Solum forlag
Oversatt: Agnete Øye
Antall sider:
ISBN: 978-82-560-1846-8
Jeg har mottatt et anmeldereks. fra forlaget

Antoine Compagnon (Foto: lånt av forlaget)

Andre omtaler av boka:
- Dagens Næringsliv v/Susanne Hedemann Hiorth - 17.0 juli 22015 - Store tanker i pocketformat - «Jeg finner alle emner like fruktbare», skrev Montaigne (1533-1592), franskmannen som fant opp sjangeren essayet. Ordet essay betød opprinnelig et forsøk, skisse, eksperiment. Det passer godt i en tid på året som, om man er heldig og aktivitetsnivået lavt, kan brukes til å diskutere de vesentlige småtingene: Hva er best, hund eller katt? Italiensk eller fransk mat? I tre tykke essaysamlinger, som han stadig reviderte og klusset i margen på, nærmer Montaigne seg mange store tema: Døden, krig og fred, men også en hermafroditt, et fall fra hesteryggen og indianerne han møtte i Rouen i 1592. ... På seg selv kjenner man andre, kan man kalle et annet poeng Compagnon vender tilbake til hos Montaigne, som går inn for en oppriktighet i samtaler som strider mot Machiavellis «Fyrsten». Målet med lærdom er også å bli et godt menneske, for Montaigne: «Vi spør gjerne: ‘Kan han gresk og latin?’, ‘Skriver han vers eller prosa?’ Men det som er det viktigste, om han er blitt et bedre og klokere menneske, kommer i annen rekke.» Dette ikke til forkleinelse for klassiske språk, Montaigne kunne faktisk snakke latin, men skrev essays på det mer folkelige fransk, visstnok også for å få kvinnelige lesere. Compagnon følger med hell Montaignes egen skrivepraksis med en fin flyt i setninger som også har vært muntlig fremført. Man kan dra mange gode passasjene fra både originalkilde og fortolker opp av hatten, men får nøye seg med å si: Sånn skal det gjøres. «En sommer med Montaigne» er et veldig godt alternativ til Sommer­åpent.
- Tine sin blogg - 26. juni 2015 - Jeg lot meg fascinere av denne lille boken. Siden jeg ikke kjente til verken forfatteren av boken eller filosofen Michele de Montaigne, og i begynnelsen brukte litt tankekraft på å forstå formatet, var jeg innstilt på at dette skulle bli en utfordring. Mine bange anelser fikk ingen grobunn, jeg lot meg fengsle og nøt å lese Montaigne sine filosoferinger. Du trenger ikke være spesielt frankofil eller interessert i filosofiske spørsmål for å ha glede av denne teksten. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle få oppleve en så fullkommen livsvisdom fra en som levde samtidig med Shakespeare. Tusen takk til pappa som satte meg på sporet av den, den anbefales varmt videre!

Edouard Louis: "Farvel til Eddy Bellegueule"

Om fattigdommens ulekre sider

Edouard Louis (f. 1992) debuterte som romanforfatter i 2014 med "Farvel til Eddy Bellegueule". Det oppsiktsvekkende med boka - i tillegg til at han skrev den da han bare var 22 år samt at boka er et litterært mesterverk - er at den er selvbiografisk og handler om temmelig rystende opplevelser. 

Å vokse opp i arbeiderklassen, og særlig i det nedre skiktet av denne, hvor man på ett eller flere plan skiller seg kraftig ut, har aldri vært enkelt. Og dersom vi i Norge tror at vi har eneretten på Janteloven, så er altså dét feil ... I tillegg er forfatteren homofil, og det å komme ut av skapet i et machosamfunn, der det å være "mann" er å være voldelig og tukte sine kvinner, er nesten en umulighet. Det klarte han derfor først etter å ha flyktet hjemmefra. Jeg vil imidlertid understreke at jeg ikke først og fremst har oppfattet denne boka som en komme-ut-av-skapet-roman. Derimot opplevde jeg den som en roman om det å være annerledes - og intellektuell - i et arbeidersamfunn. Forfatteren er mer enn sin homofili, for å si det sånn. Dessuten - fordi han knapt klarte å erkjenne sin homofili selv i oppveksten, bare aner vi at dette ligger der som et slags bakteppe, uten at temaet som sådan får særlig stor plass.

Edouard Louis het Eddy Bellegueule i oppveksten, men byttet navn da han var 20 år. Etter dette har livet gått mer hans vei, idet han har tatt seg høyere utdannelse og for tiden holder på med en doktorgradsavhandling om klassereiser i litteraturen. Han har redigert en antologi om sosiologen Pierre Bourdieus påvirkning av ettertidens politiske tenkning, og han "er redaktør for serien "Les Mots" ("Ordene"), som omfatter filosofiske og sosiologiske tekster, og som han har bygget opp hos forlaget Presses Universitaires de France". "Farvel til Bellegueule" er blitt en bestselger i Frankrike, og er oversatt til mer enn 20 språk. Louis er tildelt Pierre Guénin-prisen mot homofobi og for like rettigheter. (Kilde: Aschehougs nettsider) 

"Jeg har ingen lykkelige minner fra barndommen. Jeg mener ikke at jeg aldri i løpet av disse årene har følt lykke eller glede. Men smerten er totalitær: Alt som ikke passer inn i dens system, luker den vekk.

I korridoren dukker det opp to gutter, den ene høy og rødhåret, den andre liten og lutrygget. Den høye rødluggen spytter meg i fleisen. Her! ta imot! 

Spyttklysen rant langsomt nedover ansiktet mitt, gul og tyktflytende, lik det surklende slimet som tetter igjen strupen på gamle eller syke mennesker, med en sterk og kvalmende lukt. Den skingrende latteren til de to guttene, Se, horungen har trynet fullt. Den renner fra øyet og ned til leppene, og helt inn i munnen. Jeg tør ikke tørke det bort. Jeg kunne ha gjort det, det hadde bare vært å bruke ermet. Brøkdelen av et sekund, en ørliten håndbevegelse, ville vært nok til å hindre spyttklysen i å nå leppene, men jeg gjør det ikke, av frykt for at de skal bli fornærmet, hisse seg enda mer opp." (side 11)

Det er et brutalt samfunn som skildres i denne romanen. Men om man tenker at brutaliteten blant barna og etter hvert ungdommene er det verste, så blir denne romanen en påminnelse om at de verste faktisk er foreldrene selv ... Foreldre som ser at sønnen deres er annerledes, som er flau over hans annerledeshet og som forsøker å mobbe det vekk i håp om at det skal forsvinne av seg selv ... forsvinne for at sønnen skal bli som de andre guttene. En som spiller fotball og gjør typiske gutteting, som drikker seg full når han er gammel nok, og som kommer hjem med kjærester som han tukter med vold når dét måtte trengs ... Her er det ikke rom for intellektuelle sysler. Det er nemlig for pingler, for folk som tror de er noe, for dem som ikke passer inn ... 

De knallharde forventningene til å passe inn og være som alle de andre, gjelder imidlertid ikke bare mennene, men også kvinnene. 

"Det er nesten som om kvinnene i landsbyen lager barn for å bli kvinner, ellers er de ikke ordentlige kvinner. Da blir de sett på som lesbiske, frigide.

De andre kvinnene utenfor skoleporten begynner å lure, Hu har ikke fått unger ennå, i hennes alder, hu kan ikke være helt normal, hu må være flatbanker, eller frigid, det har blitt for lite puling på´a." (side 48)

Eddys mor er en sint kvinne. 

"Hun var en kvinne som ofte var sint. Hun protesterte så snart hun fikk sjansen, hele dagen protesterte hun mot politikerne, reformene som kuttet ned sosialhjelpen, mot makten, som hun hatet av hele sitt hjerte. Men denne makten som hun hatet, var det hun satte sin lit til når det var snakk om å reagere på noe: mot araberne, mot alkohol og narkotika, mot seksuell adferd hun betraktet som skammelig. Ofte sa hun: Vi trenger orden i detta landet. 

Flere år senere, da jeg leste Stefan Zweigs biografi om Marie Antoinette, skulle jeg tenke på innbyggerne i min barndoms landsby, og særlig moren min, når Zweig snakket om disse rasende kvinnene som, tynget av sult og armod, dro til Versailles i 1789 for å protestere, og som utbrøt "leve kongen!" da de fikk øye på monarken - det var kroppene deres som snakket for dem. De var revet mellom den totale underkastelse for makten og det evige opprør.

Hun var en sint kvinne, men hun visste ikke hva hun skulle gjøre med dette hatet som aldri slapp henne. Hun protesterte alene foran tv-en eller sammen med de andre mødrene utenfor skoleporten." (side 50)

Umuligheten av å kunne vise hvem han egentlig var, førte til at Eddy levde et dobbeltliv gjennom hele ungdomstiden sin. Angsten for hva som for alvor kunne skje dersom han erkjente at det var gutter og menn han først og fremst følte seg tiltrukket av, og ikke kvinner, var lammende. Dette gjorde at han knapt turte å erkjenne det hele for seg selv. 

Det er en meget sterk historie som fortelles i "Farvel til Eddy Bellegueule", og mange er dem som har stilt spørsmål ved om den klassereisen Edouard Louis har foretatt i det hele tatt er mulig. Er det mulig å vokse opp i et så dysfunksjonelt samfunn som han gjorde, og å kunne forløse så mye intellektuelt i så ung alder? Diskusjonen er påtakelig lik den som fulgte etter at Jeanette Walls kom ut med sin selvbiografiske roman "Krystallslottet" i 2005 (linken fører til min omtale av aktuelle bok). Så må det selvsagt sies at der "Krystallslottet" er svært deskriptiv og ikke fullt så litterær, der tar "Farvel til Eddy Bellegueule" dette igjen i mangfold. Det presise språket og mangelen på klisjéer og overdrivelser i denne boka, gjør historien på et vis mye sterkere. Et nakent språk der leseren må tenke selv, er et sterkere virkemiddel enn allverdens detaljer, synes jeg. 

Dette er en roman som blir sittende fastborret i sjelen lenge etter at man har sluttført den. Og slutten - den er emminent! Den vitner nemlig om at det er håp, og at humoren er redningen. 

Dette er en slik bok man må få med seg! I all sin enkelhet er den et lite mesterverk!

Helt til slutt må jeg nevne at oversettelsen er meget god!

Utgitt i Frankrike: 2014
Originaltittel: En finir avec Eddy Bellegueule
Utgitt i Norge: 2015 
Forlag: Aschehoug
Oversatt: Egil Halmøy
Antall sider: 173
ISBN: 978-82-03-37058-8
Boka har jeg mottatt fra forlaget

Edouard Louis (Foto: John Foley/Opale)

Andre omtaler av boka:
- Dagens Næringsliv v/Susanne Hedemann Hiorth - 20. februar 2015 - Ung, skamslått og homo - Kan man fri seg fra sin bakgrunn ved å skrive en bok? Edouard Louis har vakt oppsikt i Frankrike med debutboken «Farvel til Eddy Bellegueule», som også er forfatterens avskjed med sitt gamle jeg. Tittelen viser til navnebyttet. I boken gransker han sitt ubemidlede oppvekstmiljø i en nordfransk landsby, fra han som tiåring blir banket opp, spyttet på og kalt homo og diverse andre ting i korridoren på skolen.
Mer enn en fortelling om å komme ut av skapet, skriver Louis om å bli skjøvet ut, eller aldri passe helt inn. Hjemme lever han ikke opp til macho-idealene: «Men heller ikke jeg visste hvorfor jeg var som jeg var.» Huset er trangt, omgangsformen barsk. For en ung gutt med lav fotballinteresse og tiltrekning mot menn finnes det til slutt bare én vei ut: vekk derfra. «Jeg likte teater, popsangerinner og dukker, mens brødrene mine (og til og med søstrene mine, på sett og vis) foretrakk dataspill, rap og fotball. Etter hvert som jeg ble større, følte jeg de stadig mer tyngende blikkene fra faren min, hans maktesløshet overfor monsteret han hadde skapt, som for hver dag som gikk, bekreftet sin annerledeshet enda litt mer. Det virket som om det ble for mye for moren min, som tidlig hadde kastet inn håndkleet.» ... Edouard Louis er en skarp ny stemme som er verdt å lytte til i et Europa med tiltagende uro. Boken hans får frem at fattigdom ikke er noe vakkert syn, og at de privilegertes toleranse, på tross av hykleri og blindhet, er å foretrekke fremfor fysisk vold. Det gjør også mindre vondt.
- NRK v/Anne Cathrine Straume - 27. februar 2015 - Rystende opprørsroman fra Frankrike - «Farvel til Eddy Bellegueule»​ er en smart roman. Den kunne fort bli tårevåt og selvopptatt, det er nesten vanskelig å se for seg at en personlig mobbehistorie som dette ikke skulle bli det.
Men denne unge forfatteren løfter blikket. Kapitlene har titler som: «Væremåte», «Mannsrollen», «Portrett av moren min om morgenen» eller «Portrett av moren min gjennom hennes egne historier». Overskriftene indikerer et analyserende blikk, og det er nettopp dette blikket Edouard Louis besitter: Han beskriver et helt miljøs strukturelle sannheter like mye som han beskriver seg selv.
Og dette er noe av storheten ved denne lille romanen. På den ene siden er fortellingen minutiøs-konkret og refererer overraskende detaljerte inntrykk fra et barn som føler seg utenfor. På den andre siden skildres spennet mellom den harde realismen og de milde drømmene. Teksten inviterer, helt uten å bli høytflyvende, til refleksjon rundt de store, franske temaene frihet, likhet og brorskap.
- Morgenbladet v/Ane Farsethås - 5. mars 2015 - En klasseflyktning krysser sitt spor -
Farvel til Eddy Bellegueule, debutromanen til 22 år gamle Édouard Louis, som med sin selvopplevde skildring av vold og brutalitet i nedre arbeiderklasse har solgt over 200 000 eksemplarer i Frankrike, kan ved første øyekast se vel enkel ut. En historie om en ung homofil gutt, som i barndommen hundses av mobbere og egen familie, men som flytter til storbyen, kommer ut av skapet og finner sin egen identitet, det lyder kjent?
Ved andre øyekast, og særlig om man har fått med seg vidunderbarnets inntreden i de mest prestisjetunge akademiske sirkler i en alder da de fleste ikke har kommet lenger enn til å planlegge sin første ferie uten foreldrene, kan den samme boken nesten virke for tungt lastet med akademisk ballast. Etter å ha flyktet fra en uvanlig tøff oppvekst i en liten by i Nord-Frankrike – vi snakker snarere om klasseflukt enn klassereise her – ble Eduoard Louis alt som tyve­åring redaktør for en serie akademiske utgivelser i den franske sosiologen Pierre Bourdieus ånd.

Litt om meg:
Jeg er en fri og uavhengig blogger, helt uten bindinger til noen. Min blogging er en hobby, og jeg tjener ingenting på dette - verken pengemessig eller karrieremessig (sistnevnte fordi jeg jobber med noe helt annet enn litteratur til daglig). Av og til mottar jeg leseeksemplarer fra diverse forlag, og dette opplyser jeg alltid om. Jeg har en omfattende linke-praksis på min blogg. Først og fremst ønsker jeg å bidra til å løfte frem norske bokbloggere gjennom å synliggjøre dem mer. Dessuten ønsker jeg gjennom oversikten "andre omtaler av boka" å gjøre det enklere for mine lesere å finne frem til hva andre har ment om akkurat denne boka - hva enten dette er bloggere eller profesjonelle anmeldere. Jeg sitter jo ikke med fasiten på aktuelle bok, selv om jeg har ment en hel del om den. Når jeg linker til aktuelle forlags presentasjoner av bøkene, ønsker jeg å understreke at dette gjøres på frivillig basis - altså uten noen form for avtale med de ulike forlagene. Jeg tenker at dette kan gi en merverdi for mine lesere, fordi de her kan lese mer om aktuelle bokutgivelse. Det fremgår for øvrig alltid tydelig og klart hos meg hvor ulike linker fører hen.

Patrick Modiano: "Gater i mørke"

Årets Nobelprisvinner endelig tilgjengelig på norsk!

Patrick Modiano (f. 1945) fikk som kjent Nobelprisen i litteratur tidligere i høst. Tre av bøkene hans har tidligere vært utgitt på norsk ("Gater i mørke", på norsk første gang i 1979 - "Ungdomstid", på norsk første gang i 1982 - "Søndager i august", på norsk første gang i 1988), men ikke en eneste en av dem var å oppdrive på norsk da kåringen fant sted. 

Det har vært knyttet stor spenning til gjenutgivelsen av bøkene, men forlaget ønsket først å revidere sine oversettelser. Derfor har det tatt litt tid før bøkene ble tilgjengelige på nytt. Jeg har selvsagt kjøpt alle tre - nydelige, litt mer enn vanlig forseggjorte paperbacks - og har sett veldig frem til omsider å få lest disse. 

Modiano har for øvrig en formidabel produksjon av bøker bak seg, jf. Wikipedia, hvor hele hans bibliografi er listet opp. Med tanke på den debatten som Jan Kjærstad nylig har reist om at de fleste forfatterskap er over etter fem bøker, er det interessant å merke seg at det var spesielt i begynnelsen av Modianos karriere han var en prisbelønt forfatter (i alle fall dersom informasjonen på Wikipedia stemmer). Modiano debuterte som forfatter i 1968 og "Gater i mørke" ("Rue des boutiques obscures" på originalspråket) var hans sjette bok. 

"Jeg er ingenting. Ikke mer enn en uklar silhuett, den kvelden, på en fortauskafé. Jeg satt og ventet på at regnet skulle gi seg, en skur som hadde begynt idet Hutte gikk. 

Noen timer før hadde vi møttes for siste gang i Byråets lokaler. Hutte satt som vanlig bak det massive skrivebordet, men hadde beholdt frakken på, slik at det hersket en umiskjennelig oppbruddsstemning. Jeg satt rett overfor ham, i skinnstolen som var beregnet på klientene. Det skarpe lyset fra opallampen blendet meg. 

- Ja, ja, Guy ... Nå er det slutt ..., sa Hutte og sukket." (side 7)

Bokas jeg-person er Guy Roland. Han har vært ansatt i Huttes privatdetektivbyrå de siste åtte årene. Byrået Hutte startet i 1947 og som hadde hatt atskillige medarbeidere før Guy ... Deres oppgave var å skaffe klientene det Hutte kalte "mondene opplysninger", og dette foregikk blant folk av "det gode selskap". Guy lider av hukommelsestap, og nå har han bestemt seg for at han skal reise til Nice og jakte på sin fortid. Det var Hutte som i sin tid hjalp ham med falske identitetspapirer, og det var også Hutte som ga ham navnet Guy Roland. Guys identitet og fortid forsvant jo med hukommelsestapet. 

Så starter jakten på fortiden med kun én liten ledetråd til å begynne med. Et eneste navn, som skal lede ham til det neste navnet og som igjen skal lede ham videre ... Noen relasjoner tåler at han er åpen om sitt hukommelsestap, andre ikke. Det er heller ikke uten smerte at Guy graver i fortiden sin, ikke minst når han tror at han er på rett spor, bare for å måtte gi slipp på noe som kunne ha tydet på en mer lovende fortid enn hva som tydeligvis har blitt ham til del. Gamle bilder og brev, for ikke å snakke om rene tilfeldigheter, gjør at Guy sakte men sikkert nærmer seg sannheten om seg selv. Den vakre kvinnen Gay Orlow er det flere som kjenner til, og en hel del tyder på at hun og miljøet rundt henne kan bli nøkkelen til Guys fortid. Gay selv tok selvmord mens hun fremdeles var ganske ung. 

"Underlige mennesker. Av dem som går gjennom livet uten å etterlate seg spor. Vi snakket ofte om dem, Hutte og jeg - skapninger som forsvinner som dugg for solen. De dukker plutselig opp, glitrer en stakket stund, og vekk er de. Skjønnhetsdronninger. Gigoloer. Svermere. De fleste av dem var ubestemmelige selv i levende live, lik vanndamp som aldri fortettes." (side 56)

Og da er vi kanskje ved noe av kjernen i romanen; for hva er egentlig et menneske? Når ingen husker eller forbinder noe ved en, heller ikke en selv? Hva er da igjen av et levd liv? Og hjelper det egentlig å finne sin fortid når man i grunnen ikke har satt noen spor etter seg? For Guy er jakten på egen fortid på mange måter det eneste han har å klamre seg til. Uten fortiden er han ... ingenting. Han følger billedlig sett en hel del mørke gater, hvor han må snu og gå tilbake for å finne en ny mørk gate ... Og det han etter hvert finner - ja, hva er egentlig det? Et slags levd liv? 

Jo flere løse brikker Guy klarer å få tak i fra sin fortid, desto enklere skal det etter hvert bli for ham å huske noen bruddstykker.

"Et flyktig bilde fór gjennom meg, som bruddstykkene av en drøm man prøver å gripe tak i idet man våkner, for å rekonstruere hele drømmen. Jeg så meg selv komme gående i et mørkt Paris og dytte opp døren til denne bygningen i rue Cambacérès. Så ble jeg plutselig blendet, og i noen sekunder så jeg ingenting, på grunn av den brå overgangen mellom det hvite lyset i entreen og mørket ute." (side 97)

Man bør ikke forvente mye spenning på det ytre planet når man leser "Gater i mørket". Det meste foregår i Guys hode, der han strever med å finne noe som er hans. Bakenfor eller under det hele - om ikke som en slags undertekst, men kanskje mer som en refleksjon det er naturlig å gjøre seg som leser - ligger det større spørsmål av eksistensiell art: For er ikke de fleste av oss "skapninger som (en dag) forsvinner som dugg for solen"? Som ikke kommer til å etterlate oss mange spor, og som derfor kommer til å forsvinne fra jordens overflate og etter hvert bli glemt? Sånn sett er Guys hukommelsestap et slags bilde på hva de fleste av oss har i vente en dag. At vi bare blir borte, som om vi aldri har vært her ... som et ingenting i det store og det hele ... Slik som slutten antyder: "Hun har allerede rundet hjørnet, og våre liv, forsvinner de ikke i tussmørket, like raskt som denne barnesorgen?" (side 197)

"Gater i mørke" er meget godt skrevet, uten at jeg vil påstå at jeg kunne ha gjettet at Patrick Modiano ville ha fått Nobelprisen i litteratur dersom jeg hadde lest nettopp denne boka før pristildelingen. Men kanskje har jeg enda til gode å lese hans aller beste bøker?

For øvrig vil jeg fremheve at boka er lett tilgjengelig. Men selv om den er lettlest, krever den likevel årvåkenhet fra leserens side. Det ligger nemlig mye meningsinnhold i setningene og mellom linjene, og dette kan man fort gå glipp av dersom man rusher i vei. 

Jeg gleder meg allerede til å lese de to øvrige nyutgitte bøkene av Patrick Modiano!

Utgitt i Frankrike: 1978
Originaltittel: Rue des boutiques obscures
Utgitt første gang på norsk: 1979
Denne utgaven er utgitt: 2014 
Forlag: Cappelen Damm
Oversatt: Mona Lange
Antall sider: 196
ISBN: 978-82-02-47973-2
Boka har jeg kjøpt selv

Patrick Modiano (Foto: Lånt av forlaget)

Andre omtaler av boka:

- Reading Randi - 30. oktober 2014 - Denne romanens jakt på identitet synes jeg ble veldig spennende, nostalgisk, og litt trist på samme tid - noe nøstes opp etter hvert, noe er blindspor eller ikke slik det syntes i utgangspunktet.Det er gater, det er mørke, det er russere, kommunister? - det er emigrasjon, det er flyktninger, det er jøder - Guy Roland kommer på sporet av litt av hvert - ledetrådene er fotografier - han ser et gruppebilde, hvor han tror han er en av personene i gruppen. Og så får han en hel rød eske med fotografier - er det her han skal finne beviser på levd liv?
"Jeg ble stående uten å røre meg, med den store røde esken under armen, som et barn på vei hjem fra et fødselsdagsselskap;…" (Guy, s.33)
- Min bok og maleblogg - 17. januar 2015 - Gater i mørke er en original roman. Her er det mye spenning, men samtidig ro. Det er en roman som er lett å lese, men krever likevel at en bruker tid. Detaljer betyr mye, og alle vandringer i mørke gater, billedlig og i realiteten, har alle betydninger for innholdet. Ikke bare en bok om å lete etter identitet, men en bok om hva det vil si å leve, hva det vil si å eksistere.

Jean-Paul Satre: "Muren"

Eksistensialistisk novellekunst

Jean-Paul Sartre (f. 1905 d. 1980) var en fransk forfatter, filosof og eksistensialist, som ble oppfattet som temmelig brysom av sin samtid, kan jeg lese i introduksjonen til hans novelle "Muren" i Bokklubbens "Karavane - mesternoveller i utvalg". 

"Hans eksistensialisme var aldri bare tidløs kateter-filosofi. Gaten og kafeen, ikke auditoriet, ble dens arena, og det lå i kortene at den her og der fikk preg av mote og livsstil. Men ingenting må få overskygge det forhold at Jean-Paul Sartre i en drøy menneskealder var et intellektuelt og moralsk kraftsentrum ikke bare i fransk, men også europeisk åndsliv. Gjør man et unntak for poesien, kan det sies at han - tungtslående, med brilians - gjorde seg gjeldende i samtlige litterære genrer. Året etter Kvalmen (1938, den av Sartres romaner man ikke kommer utenom) forelå Muren, boken det er fristende å tilkjenne rang som den mest bemerkelsesverdige novellesamling skrevet av en fransk forfatter i det hundreåret den utkom. Som dramatiker (Fluene, For lukkede dører, Skitne hender, Fangene i Altona) ble han skjellsettende langt utenfor sitt hjemlands grenser. Hans ikke-skjønnlitterære forfatterskap (Situations I-VII; studier av Baudelaire, Genet og Flaubert; endringsboken Ordene) utgjør et livsverk i seg selv. Hvis man ikke kan betegne en nobelpris som uunngåelig, må prisen til Sartre (1964) kunne sies å være det, og like uunngåelig var - om man har in mente hans sans for konsekvens - hans nei takk til hederen." (side 415 i novellesamlingen Karavane)

Interesserte kan lese mer om forfatteren på Wikipedia. Ved første øyekast kan det se ut som om Sartres produksjon av romaner, dramaer, filosofisk litteratur og noveller ikke er stor - men det var før jeg skjønte at den norske siden ikke inneholder en fullstendig oversikt over alle hans verker. Det gjør derimot den engelske Wikipedia-siden om ham. Og det forhold at han nektet å ta i mot Nobels litteraturpris er kanskje det som hefter mest ved hans minne den dag i dag? I alle fall blant oss som ikke kjenner hans litterære verker altfor godt? Selv har jeg tidligere kun lest "Frihetens veier", som gjorde så pass dypt inntrykk på meg at jeg egentlig er litt forundret over at jeg aldri har fått somlet meg til å lese Kvalmen, hovedverket hans ... 

I det følgende tar jeg kun for meg tittelnovellen Muren fra novellesamlingen Muren - som en av i alt fem noveller.

Bakteppet i Muren er den spanske borgerkrigen, og jeg-personen er Pablo Ibbieta. Han er fengslet sammen med Juan Mirbal og Tom Steinbock. Egentlig har fangevokterne ønsket å få fatt i Ramon Gris, men Pablo Ibbieta har nektet å angi ham eller fortelle hvor han befinner seg - selv om dette betyr at han kan bli dømt i hans sted. De er alle deltakere i den spanske borgerkrigen, og vi aner at fiende nr. 1 er baskerne. 

"Vi hadde hutret og frosset i et døgn. Vokterne halte fangene en etter en frem til det store bordet. Så spurte de fire fyrene om deres navn og stilling. Som regel spurte de ikke om annet. Noen ganger kom de med et annet spørsmål på slump: "Har du vært med på sabotasje mot ammunisjonsforsyningene?" eller: "Hvor var du om morgenen den niende, og hva gjorde du?" Men de hørte ikke etter på svarene, det så ikke slik ut iallefall. De bare tidde en stund og stirret rett frem for seg. Så begynte de å skrive. De spurte Tom om det var sant at han var medlem av den Internasjonale Brigade. Tom kunne ikke nekte, på grunn av de papirene de hadde funnet i jakken hans, Juan ble ikke spurt om noe. Men etter at han hadde sagt navnet sitt, ble de sittende lenge og skrive. 
- Det er Joséa, broren min, som er anarkist, sa Juan. - Dere vet godt at han ikke er her lenger. Jeg står ikke i noe parti. Jeg har ikke drevet med politikk." (side 515)

Etterpå er guttene ikke sikre på om de har vært utsatt for et forhør eller om de har fått en dom. Det skal vise seg at de alle er dømt til døden, uten at det har vært noen formell rettergang. 

Så er det bare å vente på at dommen skal fullbyrdes - mens de holder på å fryse seg ihjel på cellen de er stuet inn i. Sartre beskriver hvordan de gradvis mister kontrollen over kroppens funksjoner, hvordan kroppen ikke en gang enser at de fryser men begynner å svette hemningsløst ... Det lille de hadde av klær er stort sett tatt fra dem, og alt som kan beskytte dem mot kulden er tynne skjorter og bukser. De får seg ikke en gang til å sove, fordi dette vil innebære å forkorte livet unødig. De vil i alle fall være ved bevissthet den lille tiden de har igjen å leve ... 

En belgisk lege blir sendt inn i cellen til dem. Han skal være dem til hjelp de siste tunge timene de har igjen å leve. Legen tilbyr dem sigaretter, men de avslår. Medlidenhet er det siste de ønsker seg. Av den grunn nekter Ibbieta å innrømme at han fryser. Og når det renner av kroppen hans, vet han ikke om det er svette eller urin. Han er for stolt til å kjenne etter.

"Vi så på ham alle tre fordi han var levende. Han reagerte som en levende, tenkte som en levende. Han frøs og hakket tenner her i kjelleren, som alle levende ville gjøre. Han hadde en villig og velnært kropp. Vi andre hadde liksom ikke føling med kroppen lenger - ikke som før iallefall. Jeg hadde lyst til å kjenne etter på buksen mellom bena, men jeg våget ikke. Jeg så på den belgiske legen som var solid plantet på begge bena, som var herre over kroppen sin og kunne tenke på i morgen. Vi satt der, vi tre, som blodløse skygger; vi stirret på ham og suget liv av ham som vampyrer." (side 523)

I begynnelsen tenker Ibbieta på kjæresten Concha, men etter hvert blir også hun likegyldig for ham. "Concha kom til å gråpte når hun fikk høre at jeg var død; i flere måneder bile hun ikke ha noen glede ved livet. Men det var nå likevel jeg som skulle dø" ... tenker Ibbieta der han ligger og venter på den nært forestående døden. 

Så blir Tom og Juan hentet fra cellen for å bli henrettet, mens Ibbieta blir sittende alene igjen på cellen. Han er i villrede. Hvorfor tar de ikke ham med med det samme? Det ville han ha foretrukket. Men fangevokterne har ikke gitt opp tanken på å få ham til å røpe Ramon Gris skjulested ... Og da Ibbieta får høre at det gjelder hans liv eller Ramon Gris sitt liv, går det en faen i ham. Han sier at Ramon holder til på kirkegården, vel vitende om at dette er en ren løgn. Mens fangevokterne hans raser av gårde for å lete etter Ramon Gris, morer han seg kostelig. Han forventer seg en grusom straff når det går opp for fangevokterne at han har lurt dem, men opplever i stedet å få benådning for dødsstraffen ... Hvorfor skal han snart få vite ... Ramon Gris stakk nemlig av fra sitt skjulested for nettopp å gjemme seg på kirkegården av alle steder, og der var han da fangevokterne kom for å lete etter ham. Ramon ble skutt på stedet. 

Med følgende ord avsluttes novellen: 

"Alt gikk rundt for meg, og plutselig satt jeg på jorden. Jeg lo så jeg fikk tårer i øynene." (side 531)

Novellen anses som den mest innflytelsesrike for eksistensialsmen (dvs. at det fokuseres på individets eksistens). 

Det mest bemerkelsesverdige med hele novellen er kanskje beskrivelsen av Ibbieta, som til å begynne med fremstår som et menneske med integritet, et helhetlig menneske med en retning i livet sitt. Etter hvert begynner det moralske forfallet, hvor sinnets forfall følger kroppens forfall. Han blir fremmedgjort i forhold til sin egen kropp, og parallelt fremmedgjøres han i forhold til sitt eget liv. Lengselen etter kjæresten, ja hele grunnen til at han befinner seg i fengsel, i Ramon Gris´sitt sted, forvitrer etter hvert, og slik går det til at han ikke kan annet enn å le da han skjønner at hans kjøpslåing med fangevokterne både for å vinne tid, men kanskje også for å demonstrere sin makt til å leke med dem, paradoksalt fører dem rett i armene på Ramon Gris ... Den siste skanse, den siste rest av mening med det hele forsvinner, og da er det bare kynisme og latter tilbake. 

Noe annet som gjør inntrykk når man leser en novelle som Muren, er Sartres beskrivelse av stemninger og ikke minst desperasjonen hos guttene da det går opp for dem at de snart skal dø. De forherder seg mot det som skal skje og vil ikke for sitt bare liv innrømme den minste svakhet overfor den belgiske legen som entrer cellen etter hvert - selv ikke det åpenbare i dødsangsten de alle opplever og som får svetten til å sile. Hva er igjen når alt det menneskelige er tatt fra dem? Stolthet og forherdelse, kynsme og fremmedgjorthet? Det er da i det minste noe etter at de normale menneskelige følelsene har blitt dem fullstendig fremmed. 

Det er mange lag i denne novellen, og jeg har garantert ikke oppdaget dem alle. Nettopp derfor vil jeg sette umåtelig stor pris på kommentarer fra andre som både har et forhold til Jean-Paul Sartre og hans litterærer verker, og kanskje i særdeleshet til novellen Muren! Eller kanskje du akkurat nå bestemmer deg for å lese novellen selv, for å kunne diskutere den med meg? Vær i så fall velkommen til å debattere den i kommentarfeltet! 

Utgitt: 1939
Originaltittel: Le Mur
Oversatt av Carl Hambro
Novellen inngår i novellesamlingen "Karavane", utgitt av Bokklubben
Antall sider: 17 sider

Jean-Paul Sartre

"Bon Appetit Mr. President" (Regissør: Christian Vincent)

Om kjærlighet til mat

"Bon Appétit Mr. President" er basert på den sanne historien om Danièle Delpeuch og den tiden hun var ansatt som president François Mitterrands private kjøkkensjef. I filmen har kjøkkensjefen fått navnet Hortense Laborie, mens president Mitterand kun kalles "Mr. President". 

I filmen fortelles historien om en president som er lei av alskens jålete gourmet-mat, og som i stedet ønsker seg noe genuint og ekte fra det gode, gammeldagse franske kjøkken - ala det han fikk servert hos sin bestemor i barndommen. Til alt hell får medarbeiderne hans nyss i Hortense Laborie, som de mener er den perfekte kjøkkensjef for presidentens private kjøkken. Selv er hun sterkt tvilende til om hun er god nok, men hun lar seg til slutt overtale. Dette skal vise seg å bli innledningen til hennes to kanskje mest spennende år som kjøkkensjef - som den første kvinnelige kjøkkensjefen noen sinne på Elyséepalasset - men også de mest frustrerende ... 

Hortense havner nokså umiddelbart midt i en maktkamp mellom presidentens private kjøkkenstab og storkjøkkenet som står for alle de store selskapene. I begynnelsen er hun noe frustrert over at hun ikke får tilbakemeldinger på om presidenten er tilfreds med hennes menyer, men etter hvert skjønner hun at han er mer enn fornøyd. Ja, så fornøyd er han at han oppsøker henne for å snakke om mat, om hva han liker, om hva han savner fra barndommen ... At presidenten tilbringer tid med kjøkkensjefen er alldeles uhørt i et samfunn preget av sterke klasseskiller, og det går ikke lang tid før sjalusien og misunnelsen når uante høyder. Hortense motarbeides fra alle kanter, og da til og med noen beskjedne togbillettutlegg brukt for å få tak i de ypperste råvarer blir møtt med motbør, er det rett før hun gir opp. Hun er og blir en perfeksjonist, og ønsker å levere kun det beste til presidenten. 

Hortense er sta og har en ståpåvilje av en annen verden, men det er sterke krefter i sving for å motarbeide henne ... Hvor lenge orker hun å stå i mot presset fra storkjøkkenet som brenner etter å ta over matlagingen for presidenten?

Selv om "Bon Appétit Mr. President" langt på vei er en feel good-film, rommer den også et dypere alvor. For maktkampen som oppstår mellom presidentens private kjøkken og storkjøkkenet blir en kraftig påminnelse om viktigheten av å være bevisst hvem man egentlig er der for - for sin egen del eller for presidenten og hans ve og vel? Dette blir fullstendig glemt i kampens hete. 

For øvrig var det fornøyelig å være vitne til hvordan staben på presidentens private kjøkken samarbeidet for å komponere de deiligste retter, og hvilket teamarbeid det faktisk er å servere alle rettene i rett tid, slik at samtlige gjester får dem på bordet mens maten fremdeles er rykende varm. Catherine Frot i rollen som Hortense Laborie sjarmerte meg fullstendig i senk, og det samme gjorde Jean d'Ormesson i rollen som presidenten. 

Jeg anbefaler denne filmen varmt til alle som elsker å se filmer som handler om kjærligheten til mat!

Innspilt: 2012 
Originaltittel: Haute Cuisine
Nasjonalitet: Frankrike 
Genre: Drama / komedie 
Skuespillere: Catherine Frot (Hortense Laborie), Arthur Dupont (Nicolas Bauvois), Jean d'Ormesson (presidenten), Hippolyte Girardot (Davis Azoulay) m.fl.
Spilletid: 90 min. 

Georges Perec: "Livet bruksanvisning"

Livet som et (menings-løst) puslespill ... ?

Georges Perec (f. 1936 - d. 1982) var - sikkert med skam og melde - en totalt ukjent forfatter for meg da denne boka kom opp som et forslag i en av mine lesesirkler. Men nettopp dette er noe av poenget med lesesirkler; at man skal bli inspirert, få presentert nye forfattere og bøker, bli presset til å lese noe man kanskje ikke ville ha lest ellers, og til å diskutere bøkene for dermed å få enda mer ut av dem. 

Aller først litt om forfatteren ... Georges Perec var av polsk-jødisk herkomst og vokste opp utenfor Paris, kan jeg lese på bokas smussomslag. Mens faren døde av skuddskader i 1940, døde moren i holocaust, trolig i Auschwitz. Perec regnes som en av Frankrikes viktigste etterkrigsforfattere. Han har skrevet flere romaner, men akkurat denne - "Livet bruksanvisning" - anses som hans hovedverk. Boka er dessuten nevnt i "1001 bøker du må lese før du dør". På Wikipedia kan man lese mer om forfatteren. 

Romanen er blitt sammenlignet med verker som "Prosessen", "På sporet av den tapte tid" og "Ulysses", og selv om jeg bare har lest "Prosessen" vil jeg nødig bidra til å skape et inntrykk av at tematikken er den samme - med mindre man tenker seg at alle disse verkene har ett til felles: tilværelsens totale meningsløshet ... "Livet bruksanvisning" er imidlertid fornøyelig lesning, her er det masse humor - og selv om jeg opplevde at de første 100 sidene var tunge å komme gjennom, så vil jeg absolutt fremheve at det er vel verdt å fortsette, ikke gi seg helt i starten. Det er for øvrig det rikholdige persongalleriet, ikke språket, som gjør at boka tidvis kan oppleves noe tung. Språket er fantastisk og boka er derfor en drøm for lesere som elsker å meske seg i flotte sitater. Etter hvert går lesingen lettere, fordi det er et driv i historiene som gjør at man hele tiden ønsker å komme videre, se hva som skjer. 

"Livet bruksanvisning" med undertittelen "Romaner" er en avansert og dyptpløyende roman - for ikke å si romaner - som jeg mener krever sin leser. Boka inneholder 99 kapitler - like mange som antall rom som finnes i leiegården hvis beboeres liv og levned beskrives. Noen av kapitlene handler ikke utelukkende om leiligheter, men også om trappoppganger, kjellerboder osv. Det sies at forfatteren beveger seg mellom leilighetene i leiegården som etter mønster av bevegelsene til en springer på et sjakkbrett. Jeg må innrømme at akkurat dét klarte ikke jeg å få med meg mens jeg leste boka. 

Et vell av historier presenteres, og i begynnelsen følte jeg meg helt overveldet av detaljnivået og alle personene som ble presentert. Jeg lurte dessuten på om noen av historiene var autentiske, men fant fort ut (etter litt googling) at det aller meste er ren fiksjon. 

Som en rød tråd gjennom boka går én hovedhistorie, nemlig den om Bartlebooth, hans akvareller og puslespill - en besnærende historie som fengsler fra første stund! I mangel av andre mål i livet - og meget bemidlet - bestemmer han seg for at han skal male 500 akvareller av ulike havner i verden. Han har ca. to uker på å ferdigstille hvert maleri, og når de er ferdige, sendes de altså hjem til medhjelperen hans, Winckler. Der blir maleriene omgjort til puslespill. Etter noen år på farten kommer Bartlebooth hjem, og han tar da for seg et puslespill av gangen. Når de er ferdig puslet, sendes de til destruksjon, etter nøye planer som mest av alt må betegnes som ritualer. Hele poenget er at puslespillene skal tilintetgjøres. Hvilket sterkt uttrykk for livets totale meningsløshet, tenkte jeg mens jeg leste historien, som nokså fragmentert presenteres underveis i boka. 

Historien om James Sherwood, mannen som samler på unica, dvs. unike samlerobjekter, er også besnærende. Riktig fornøyelig er det når forfatteren beretter om hans innkjøp av et sjelden relikvium - Jesu blod - og ender opp med å bli rundlurt. Skjønt hvem lurer egentlig hvem når det kommer til stykket? 

I appendikset til boka - et rikholdig sådan som går over 100 sider - er det fra side 670 til 674 listet opp preferanser til godt over 100 ulike fortellinger i boka, med sidehenvisning til der fortellingen nevnes første gang. Det er da man skjønner at dette er en roman helt utenom det vanlige. Jeg har i alle fall aldri vært borte i en så usedvanlig og spesiell roman som dette tidligere. 

I tillegg til å beskrive interiør og kunst nitidig og så detaljert at man kan bli imponert av mindre, opererer forfatteren også med skildringer som tegner svært levende bilder av personene i boka - ofte med ikke rent lite humor. Mange ganger ble jeg sittende og humre, og fordi mange av formuleringene var fornøyelige, måtte jeg lese dem høyt for mannen min. En av de mest fantastiske setningene jeg fant i boka var f.eks. denne:

"Og bak denne døren som alltid var stengt, den langsomme hevns morbide kjedsomhet og disse senile monomaner som tygget drøv på sine historier og pønsket ut sine ynkelige feller." (side 259)

Eller måten forfatteren beskriver Bartlebooths pusling:

"Ut fra dette kan man avlede noe som kanskje er den dypeste sannhet ved puslespillet. På tross av hvorledes det fortoner seg, er ikke puslespillet noe enmannsspill. Alle bevegelsene den som setter sammen puslespillet foretar, har den som laget puslespillet, foretatt før ham. Hver bit som han tar opp én gang og en gang til, som han undersøker og kjærtegner, hver kombinasjon han prøver på og prøver på enda en gang, hver famling, hver intuisjon, hvert håp, hver skuffelse er bestemt, beregnet, uttenkt av en annen." (side 230)

Historien om familien Réol og deres forsøk på å komme ut av en gjeldskrise, med diverse krumspring i noe som i beste fall må anses som en allegori av byråkratiet på sitt verste - den toppet på mange måter det meste. Hvordan nå frem i et system av total inkompetanse?

"Dette var en god dag og en god tid, for alle visste at Faucillion både hadde sine gode og dårlige dager og sine gode og dårlige tidspunkt på dagen. Mandag var han i dårlig humør som enhver annen. Fredag var han adspredt som enhver annen. Torsdag måtte han delta i et seminar som ble arrangert av ingeniørene på Regnesenteret, om "Datamaskiner og Bedriftsledelse" og han trengte hele dagen til å lese gjennom notatene som han hadde forsøkt å ta på seminaret i forrige uke. Og i tillegg var det selvsagt umulig å snakke med ham om noe som helst før klokken ti om morgenen og etter klokken fire om ettermiddagen." (side 554)

Og fremdeles har jeg ikke nevnt stikkord som røverhistorier, føljetonger, kriminalgåter og kjærlighetsdramaer - i tillegg til "vitenskapelige, antropologiske, entonologiske og matematiske betraktninger, forskjønnet av detaljer om mat, interiør, kunst og fotografi - for ikke å snakke om tallrike henvisninger til ordspill, kryssord, gåter osv." (sitat fra bokas smussomslag) "Og i alt dette finnes det likevel noe som er blankt. Noe som er ukjent. Noe som forblir usagt." Og så er spørsmålet: hva da? Hva sier denne boka oss utover å underholde oss med et vell av historier, den ene mer fantastisk enn den andre?

Her får jeg rett og slett lyst til å sitere fra "1001 bøker du må lese før du dør":

"Perecs gigantverk tok luven fra sine samtidige som "et Pompidou-senter blant busskur", som en kritiker sa, og innbrakte forfatteren den prestisjefylte Prix Médicis i 1978. Boken forsøker både å nedtegne hverdagslivets myldrende detaljer og å være en engasjerende fortelling. Samtidig er den en forbløffende formøvelse. Den er et portrett av en leiegård i Paris. Vi beveger oss rundt i bygningen, og hvert rom får ett kapittel. Perec var glad i puslespill og lek, og brukte matematiske formler til å lage lister over ting som de 99 kapitlene måtte inneholde, samtidig som et snirklete sjakkproblem avgjør beretningens gang. 

Den sentrale forestillingen er like labyrintisk. En rik engelskmann ved navn Percival Bartlebooth oraniserer livet sitt rundt et femtiårig prosjekt: "et vilkårlig påtvunget program uten annen hensikt enn sin egen fullførelse." Hans estetiske bestrebelser omfatter produksjonen og tilintetgjørelsen av en rekke oljemalerier, som ikke fører til noe. For at ikke denne nullitet skal fremstå som en gjenspeiling av Perecs egen estetiske gjerning, må vi være klar over at skrivingen hans ikke er eksistensiell, men eksperimentell. Perec hadde vært medlem av Oulipo ("Arbeidsgruppen for potensiell litteratur") siden 1967. Han holder seg til gruppens læresetninger og forsøker å gjenforene litteraturen med de fagene den har blitt atskilt fra, slik som matematikk og spillteori."

Boka er et skattekammer for den lekne og nysgjerrige leser, som tar utfordringen med å forsere en murstein av en bok, som betegnes som et mesterverk blant litteraturkjennere. Den er overraskende morsom og lettlest når man bare kommer ordentlig i gang. Selv klarte jeg ikke å få øye på noen dyptgripende moral eller noe mer grunnleggende eksistensielt i fortellingene. Tvert i mot tror jeg poenget er å kose seg med alle de kostelige detaljene, alle historiene som hele tiden veller frem. Og selv om jeg for min del valgte å la være å gå i dybden på de matematiske gåtene forfatteren presenterer her og der, tror jeg ikke at min leseglede ble svekket av den grunn. Her er det åpenbart at boka vil kunne apellere til noen hver med sin detaljrikdom. Noen av oppramsingene ga meg kanskje ikke så mye, rent bortsett fra at jeg ble imponert over den kunnskap forfatteren må ha hatt om nær sagt det meste som har spesielt med estetikk og sans for detaljer å gjøre. Alt i alt en bok jeg aldri - virkelig aldri! - kommer til å glemme, og som jeg heller ikke ser bort fra at jeg en eller annen gang kan komme til å lese om igjen. Jeg konkluderer med at denne boka fortjener terningkast fem - tett opp under en sekser. Og så håper jeg at flere tar utfordringen med å lese "Livet bruksanvisning"! Den er tilgjengelig i pocket, og det er Gyldendal som står bak utgivelsen.

Utgitt: 1978
Originaltittel: La Vie, mode d´emploi
Utgitt i Norge: 1996
Oversatt: Truls Winther
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 680 (inkl. appendiks fra side 573)

Georges Perec

Albert Camus: "Den fremmede"

En politisk roman om dødsstraff

Jeg kan egentlig ikke huske når mitt forhold til Albert Camus (f. 1913 d. 1960) oppsto, men det jeg vet er at jeg for alvor begynte å lese bøker av ham på midten av 1990-tallet. 

Da en av boksirklene mine valgte ut "Den fremmede" for samlesing, fant jeg frem mitt eksemplar av boka - en utgivelse fra 1992, som Gyldendal i sin tid sto bak. Gyldendal har for øvrig utgitt boka på nytt, og den utgaven som i dag er tilgjengelig, utkom i 2006 - som en del av deres etter hvert omfattende klassikerserie i pocket. I tillegg inngikk "Den fremmede" i samlingen av Århundrets bibliotek fra De norske bokklubbene i sin tid - en serie hvis bøker man i dag er henvist til å finne på antikvariater og loppemarkeder, ut fra hva jeg kan se. For øvrig litt interessant at prislappen på min bok viser at jeg betalte kr 157 for den for nesten 20 år siden - mens den samme boka i dag (riktignok i en noe kjipere pocket-utgave) koster kr 149 ... 

Albert Camus mottok Nobels litteraturpris i 1957, og tre av bøkene hans ("Den fremmede", "Opprøreren" og "Pesten") er nevnt i 1001 bøker du må lese før du dør. "Den fremmede hører, til tross for sitt beskjedne format, til hovedverkene i det 20. århundrets litteratur", kan jeg dessuten lese på bokas smussomslag. Med "Den fremmede" fikk Albert Camus sitt gjennombrudd som forfatter i 1942. Det bør også nevnes at han var en samtidig og nær venn med Jean-Paul Sartre. Selv om han har utgitt en rekke bøker, har han kun skrevet fem romaner, hvorav tre ble utgitt mens han levde ("Den fremmede", "Pesten" og "Fallet" - de mest kjente og mest leste av hans bøker), og to etter hans død. De resterende bøkene er for en stor del av filosofisk og eksistensiell karakter. Interesserte kan lese mer om ham på Wikipedia. 

Bokas jeg-person er Meursault, "en fremmed på jorden". Han lever et nokså beskjedent og ubemerket liv i Alger da moren plutselig en dag dør. Moren har i den senere tid bodd på et gamlehjem, og Meursault har ikke vært den flinkeste til å besøke henne. Ikke tror han at moren ville hatt godt av besøk fra ham, og dessuten ville reisen frem og tilbake ha tatt den lille fritiden han hadde til disposisjon. 

I del en av boka ber Meursault om to dager fri fra jobben for å reise i begravelsen - dvs. først for å våke over den avdøde moren en natt og så delta i selve begravelsen. Han merker at sjefen ikke liker at han må ta fri fra arbeidet, og dette får ham til å unnskylde seg. Han kan jo ikke noe for at moren er død. Han tror at noe av årsaken til at sjefen ikke er særlig fornøyd er at han skal ha fri i to dager rett før en helg - og at han på den måten ville få en "hel liten ferie på fire dager" - og det kan han forstå! Sjefens misnøye med at han helt ufortjent får en slags ferie, altså ... Etter å ha spist på kaféen til vennen Céleste, drar han avgårde med to-bussen. 

Mersaults måte å beskrive sin deltakelse i morens begravelse understreker det faktum at han på en måte lever på siden av sitt eget liv. Han er først og fremst en observatør og i liten grad en deltaker i sitt eget liv. 

Dagen etter begravelsen treffer Meursault Marie Cardona da han tar seg et bad i sjøen. Dette blir innledningen på et forhold dem i mellom, som først starter med et kinobesøk og som deretter ender med at hun blir med ham hjem. Så blir han blandet opp i et drama med en tvilsom nabo om en kvinne, og dette skal bli innledningen til et drama som ender med at han ved et slumpetreff kommer til å ta livet av en araber. Det var aldri hans mening å ta livet av araberen, men den ulidelige varmen den dagen samt det forhold at han fravrister sin tvilsomme venn revolveren for å forhindre at han skal foreta seg noe dumt, gjør at dette bare skjer ...

I annen del av boka - den mest interessante, synes jeg - er Meursault arrestert for mordet på araberen. Vi følger ham i tiden etter arrestasjonen, og noe av det som gjør sterkest inntrykk på Meursault - og også på meg - er hans møte med fengselspresten. Meursault er ikke en troende, og dette finner presten det vanskelig å forholde seg til. 

"... han avbrøt meg og kom med en siste formaning, idet han reiste seg i sin fulle høyde og spurte om jeg trodde på Gud. Jeg svarte nei. Han satte seg indignert ned. Han sa at det var umulig, at alle mennesker trodde på Gud, selv de som vendte seg bort fra Hans åsyn. Dette var hans overbevisning, og dersom han noen gang skulle komme til å tvile på det, ville ikke hans liv ha noen mening lenger. "Er det det De vil," skrek han, "at mitt liv ikke skal ha noen mening?" Så vidt jeg kunne skjønne, hadde ikke det noe med meg å gjøre, og det sa jeg til ham. Men han holdt allerede Kristusfiguren foran seg tvers over bordet og stakk den opp i øynene på meg mens han skrek vilt: "Jeg er kristen, jeg. Jeg ber Ham om tilgivelse for dine synder. Hvordan kan du la være å tro at Han har lidd for deg?" Jeg la godt merke til at han sa du til meg, men nå hadde jeg fått nok. Det ble stadig varmere i rommet. Som vanlig når jeg vil bli kvitt en som jeg ikke orker å høre på, lot jeg som jeg var enig. Til min overraskelse triumferte han: "Der ser du, der ser du," sa han. "Du er troende, ikke sant, og du vil sette din lit til Ham?" Selvsagt sa jeg nei enda en gang. Han falt sammen i lenestolen igjen." (side 71)

Men om møtet med presten bærer preg av å være fullstendig absurd, blir ikke møtet med påtalemyndigheten noe mindre absurd. For her må den godeste Meursault stå til rette for alle sine synder, og man kan saktens lure på hva han egentlig skal dømmes for ... At han ikke husker sin mors alder, at han ikke var særlig flink til å besøke henne, om han var snill eller ikke snill mot naboens hund eller om det var amoralsk å innlede et kjærlighetsforhold allerede dagen etter morens begravelse ... Ja, påtalemyndighetens talsmann går heller ikke av veien for indirekte å ville dømme ham for fadermordet som skal opp til doms dagen etter - for har han ikke egentlig tatt livet av sin mor også, der hun satt og vansmektet på gamlehjemmet og ventet forgjeves på besøk fra sin kjære sønn? Det er ikke den ting man ikke vet å bruke mot ham. Til og med at han fremstår som intelligent får plutselig en negativ klang. Og slik vil påtalemyndigheten bruke alle midler for å få ham dømt til lovens strengeste straff - halshugging - og ikke etter en mildere bestemmelse som kun gir fengselsstraff. Det er av avgjørende betydning å få brakt på det rene hvilket motiv Meursault hadde for å begå drapet på araberen, men uansett hvor mye han understreker at han ikke hadde noe motiv, at det hele skjedde ved et uhell, snakker han for døve øver. 

"Jeg fulgte med og kunne oppfatte at de mente jeg var intelligent. Men jeg forsto ikke helt hvordan det kunne ha seg at det som hos en alminnelig mann var verdifulle egenskaper, kunne bli brukt som et knusende bevismateriale mot en som var skyldig. Det var i alle fall dette jeg merket meg, og jeg hørte ikke noe mer av det anklageren sa, før han utbrøt: "Har han så i det minste gitt uttrykk for anger? Aldri, mine Herrer. Ikke en eneste gang under forhøret har denne mannen virket berørt av den avskyelige misgjerningen han har begått." (side 101)

Noe av det mest bemerkelsesverdige med hele denne kortromanen er måten historien er fortalt på. Fordi jeg ikke klarer å si det bedre selv, siterer jeg fra "1001 bøker du må lese før du dør":

"Den fremmede er preget av total flathet. Selv om historien omfatter et drap med etterfølgende rettssak, virker det ikke som om disse hendelsene har noen tyngde, som om de bare driver forbi på sidene. Det blir klart at dette er helt avgjørende både for fortellingens hensikt, dens svært omdiskuterte forhold til eksistensialismens filosofi og pussig nok for dens lesbarhet. Med omhyggelig enkelthet forankrer Camus sin historie både i hverdagen og i fabelen, og det overlates til leseren å finne ut av denne tvetydigheten." 

Resten av artikkelen om "Den fremmede" i "1001 bøker" er meget interessant lesning. Noe av det jeg likevel savner her er en slags drøftelse rundt hvor politisk Camus, mannen som i litteraturhistorien betegnes som en rebell og som "talte imot all legitimering av vold og for menneskets rett til frihet og rettferdighet og til å ta ansvar for eget liv" (sitat fra bokas smussomslag), egentlig er når han beretter om Meursault. Denne mannen som riktignok hadde begått et drap, men ikke av en slik alvorlighet som han ender med å bli dømt for. Og fordi han dømmes til døden, og det i en tid der forsvaren i straffesaken ikke en gang våger å nedlegge noe som ligner på en påstand, fordi han ikke unødig vil provosere dommerstanden, så blir denne kortromanen en alvorlig protest mot dødsstraff som sådan. Det er vanskelig å tolke dette annerledes. Dødsstraff er en type straff som er fullstendig irreversibel når den først har trådt i kraft ... Er man død, så er man død, og da er det for sent å få omgjort en feil dom. Likevel skulle det ta nesten 40 år fra Camus roman utkom og til dødsstraffen (i 1981) ble avskaffet i Frankrike. Paradoksalt nok ble dødsstraffen i Norge til sammenligning avskaffet så sent som i 1979 - men med den vesentlige forskjell fra Frankrike at her til lands var dette en nokså sovende lovbestemmelse (ikke brukt siden landssvikoppgjøret etter krigen i 1948), mens den i Frankrike ble anvendt så sent som i 1977 ... 

Kanskje er flatheten i fortellingen et uttrykk for fremmedgjøring i eget liv? En fremmedgjøring jeg for øvrig sjelden gjenkjenner i det virkelige liv, men som ikke helt sjelden finner sted i litteraturens verden, og som forfattere til alle tider har lekt seg med og dratt ut til det helt ugjenkjennelige, i alle sin konsekvenser. I den forbindelse er det nærliggende å trekke visse paralleller til "Postkontoret" av Charles Bukowski og "Duen" av Patrick Süskind. Men mens Albert Camus´jeg-person i "Den fremmede" fremstår fullstendig uberørt av de dramatiske hendelsene som blir ham til del, opprøres hovedpersonen i Süskinds "Duen" så totalt av en due at hele livet hans rakner på grunn av denne. Fremmedgjorthet i eget liv har de likevel til felles.

"Den fremmede" er en meget original og fiffig liten historie, som fortsetter å gjøre inntrykk på leseren (i alle fall på undertegnede) lenge etter at siste side i boka er vendt. Ja, jeg vil faktisk hevde at den gjør mer inntrykk etter at den er lest enn mens man leser den! For særlig mens jeg leste første del av boka, hvor en uendelighet av det som for meg fremsto som temmelige uvesentlige detaljer, ble halt ut og utbrodert nærmest til det kjedsommelige, opplevde jeg del to i boka som langt mer spennende. Like fullt er det betimelig å stille spørsmål ved om noe slikt som dette kunne ha skjedd i virkelighets verden - ja, om historien som sådan i det hele tatt er troverdig. Kan et menneske virkelig stille seg så til de grader likegyldig til sin egen skjebne at når det står mellom liv og død, så gjør man ikke sitt ytterste for å slippe unna? Om man så må lyve ... ? Men ikke ett øyeblikk vurderer Meursault å lyve, fatalistisk til det siste, og slik redder han kanskje sin egen selvfølelse og integritet, selv om han innser at intet - heller ikke dette - har noen som helst betydning. For alle skal vi dømmes til slutt - det er bare et spørsmål om når ... 

Det fremstår som litt pussig å skulle trille terning for denne romanen, men i så fall ville jeg ha gitt den en fem´er. For først og fremst er dette etter min mening en politisk roman heller enn en litterær roman ... og det sier jeg vel vitende om at dette sikkert er som å banne i kirka ... Historien gjør inntrykk, den opprører, den får en til å tenke - men en brannfakkel, slik den må ha vært i 1942, er den ikke lenger ... I alle fall ikke i den vestlige del av verden! Som en politisk litteratur-pamflett mot dødsstraff, som jo fremdeles foretas rundt omkring i verden, kan den likevel ha sin funksjon. Aller mest interessant fant jeg tidsbildet som tegnes i boka - særlig med hensyn til ærbødigheten overfor påtalemyndigheten, mot arbeidsgiver, mot det bestående - alt dette Albert Camus kjempet så innbitt i mot. Og kanskje er det takket være slike som ham, som hadde mot til å sette sine protester på dagsorden, som førte verden fremover, tross alt ... 

Utgitt i Frankrike: 1942 
Originaltittel: L´etranger
Utgitt første gang på norsk: 1965
Mitt eksemplar er utgitt: 1992
Oversatt: Leif Tufte
Forlag: Gyldendal 
Antall sider: 124

Albert Camus

Andre omtaler av boka:
- Lines bibliotek - 09.06.2011
- Jeg leser - 24.03.2009
- Anmeldervognen - 12.07.2009
- Marys Bokhylle - 05.08.2013
- Eseløret - 10.02.2011
- Epilog - 08.02.2012 
- Mettemor møter massene - 22.08.2010
- Siljes skriblerier - 24.03.2014