"Night Train to Lisbon" (Regissør: Bille August")

Filmatisering av "Nattoget til Lisboa"

"Night Train to Lisbon" er basert på Pascal Merciers (hvis egentlige navn er Peter Bieri) bestselgende roman med samme navn - "Nattoget til Lisboa" fra 2004, som utkom på norsk i 2010. Så langt jeg har klart å finne ut har Mercier ikke utgitt flere bøker etter dette. Derimot er hans tidligere bøker forsøkt hengt på suksessen med "Nattoget til Lisboa" - uten særlig hell, kan det se ut som. Da jeg kom over filmen på Platekompaniet her om dagen, var jeg uansett ikke i tvil om at jeg ønsket å se filmen. Ikke bare står boka som filmen er basert på, fremdeles ulest i mine bokhyller, men en av årets ferieturer går bl.a. til Portugal og Lisboa - og da var den rett og slett et "must". 

Jeg har ikke klart å finne noen opplysninger som tyder på at denne filmen har vært vist eller skal vises på norske kinoer. Kanskje kan det ha sammenheng med at filmen ikke gjorde særlig suksess på Berlin film-festivalen i 2013? Jeg synes uansett at det er litt oppsiktsvekkende at denne filmen, med selveste Bille August i regissørstolen og med Jeremy Irons i hovedrollen, ikke blir vist på norske kinoer, dersom dette altså er riktig. Så dårlig er den nemlig ikke! Men den er kanskje ikke den publikums-magneten den trenger å være for å bli satset på?

Lisboa (Foto fra eget arkiv)

I filmens innledende scene er vi i Bern i Sveits, og gymnaslæreren Raimund Gregorius kommer over en ung kvinne som ønsker å ta sitt eget liv ved å hoppe utfor en bru. Han klarer å forhindre selvmordet, men så forsvinner kvinnen og han sitter igjen med hennes røde frakk og en mystisk bok skrevet av portugiseren Amadeu do Prado. 

Før Raimund vet ordet av det, befinner han seg på nattoget til Lisboa, mens han oppslukes av Amadeu do Prados bok. Denne boka handler om Amadeu selv og livet hans frem til opprøret mot diktauret (Salazar-diktauret) i 1974 - kalt nellikrevolusjonen. 

Lisboa (Foto fra eget arkiv)

Da Raimund er fremme i Lisboa, tar han han inn på et hotell og begynner å oppsøke mennesker som er nevnt i Amadeu do Pardos bok for å finne ut hva som egentlig skjedde. I første omgang besøker han Amadeus søster Adriana (og her dukker Charlotte Rampling overraskende opp i rollen som Adriana). Hun oppfører seg til å begynne med som om Amadeu fortsatt lever, mens det nokså snart viser seg at han døde mens han fremdeles var nokså ung - etter først å ha utdannet seg til lege og deretter engasjert seg i motstandsbevegelsen. 

Lisboa (Foto fra eget arkiv)

Jeg ønsker ikke å røpe mer av handlingen enn at vi blir trukket inn i et trekantdrama og en kjærlighetshistorie, og at det som egentlig skjedde den gangen avdekkes lag for lag etter som Raimund får flere av de involverte i tale. Og midt oppi alt må han selv ta sitt eget liv opp til revisjon. Han fascineres nemlig dypt over hvor levende disse fortidens mennesker var, og hvor dødt hans eget liv er blitt. Det hjelper selvsagt at en annen kvinne forteller ham at han slett ikke er så kjedelig som hans eks-kone en gang mente at han var ... 

Nettopp fordi jeg vet at boka neppe kommer til å bli lest fordi den gang på gang taper terreng i forhold til alt nytt som hele tiden strømmer på, var det veldig greit å få sett filmversjonen av den. Når Jeremy Irons er hovedrolleinnehaver i en film, bærer han historien og vel og så det på sine skuldre, og man tolererer ganske mye uten å begynne å gjespe. Likevel - starten på denne filmen er og blir noe treg, kanskje mest av alt fordi filmprodusentene forsøker å være litt for tro mot boka? Og så fungerer dette ikke helt ... Man kan liksom ikke tro på at en voksen mann bryter opp fra sin vante tilværelse og kaster seg på et tog til Lisboa - bare på grunn av en bok? Eller?

Pascal Mercier har som så mange andre bestselgende forfattere valgt å skrive en roman med en rammefortelling og en historie i historien. En velkjent oppskrift, for å si det sånn. Noen ganger fungerer dette veldig fint - andre ganger ikke. Selv blir jeg ofte sittende igjen med spørsmål ala "Men hvorfor ikke la historien i historien være selve historien?"

Det virkelig interessante med "Night Train to Lisbon" er nemlig historien om det stille og ikke-voldelige opprøret som fant sted mot militærdiktaturet i Portugal i 1974 - kalt nellikrevolusjonen. Dette dramaet er henimot mesterlig skildret i filmen, og den skuespilleren hvis navn virkelig hadde fortjent å stå på filmplakaten, er Jack Huston, han som spiller Amadeu. Nellikrevolusjonen er dessuten så pass ukjent for de fleste at det er interessant å få innblikk i noe av det som skjedde den gangen.

Her og der dukker det opp kjente skuespillere - som Bruno Ganz, som spiller den eldre utgaven av Amadeus ungdomskamerat Jorge O´Kelly. Bruno Ganz er nok mer kjent som Hitler i Der Untergang. Og Lena Olin, som den eldre, men fremdeles meget vakre Estefania, som står mellom Jorge og Amadeu i det tidligere nevnte trekantdramaet, får vi også se litt av.

Noen bøker er vanskeligere å lage film av enn andre, og dette er nok en av dem. Det er litt for mye som skal få plass innenfor en ramme på knapt to timer. Dette går ut over dybden i historien, og de kjappe sprangene fra den ene scenen til den andre blir vanskeligere å følge. Kanskje ville denne filmen rett og slett ha gjort seg enda bedre dersom den var laget som en TV-serie?

Men - filmen er ikke dårlig, bare for å ha sagt det! Jeg ble greit underholdt underveis, og jeg fikk innblikk i en del av Portugals historie som jeg ikke kjente veldig godt fra før av. Skuespillerne som er med, er flotte, og ekstraordinært morsomt er at vi faktisk får se litt av Lisboa - særlig fra den sjarmerende bydelen Alfama med sine bygninger dekorert med keramikkfliser. En noe over middels film, vil jeg konkludere med!

Innspilt: 2013 
Originaltittel: Night Train to Lisbon
Nasjonalitet: Tyskland, Sveits og Portugal
Genre: Drama 
Skuespillere: Jeremy Irons (Raimund Gregorius), Mélanie Laurent (unge Estefania), Jack Huston (Amadeu do Prado), Martina Gedeck (Mariana), Bruno Ganx (Jorge O´Kelly den eldre), Christopher Lee (Fader Bartolomeu den eldre), Lena OLin (Estefania den eldre), Charlotte Rampling (Adriana do Prado den eldre) m.fl. 
Spilletid: 111 min.

Raimund forhindrer denne ukjente kvinnens selvmord

På nattoget til Lisboa

Har skjebnen en joker i ermet til Raimund?

"Dallas Buyers Club" (Regissør: Jean-Marc Vallée)

Om AIDS på 1980-tallet

Jeg så denne filmen før jeg visste utfallet av Oscar-utdelingen, og må vel si at jeg ble veldig overrasket over at det skulle bli Matthew McConaughey som skulle stikke av med Oscar for rollen som beste mannlige skuespiller. At Jared Leto fikk Oscar som beste mannlige birolle overrasket derimot ikke fullt så mye, selv om jeg helst hadde sett at det var en annen som hadde fått den prisen også ... Filmen fikk også Oscar for beste make up og hår-styling. 

Jeg har ikke sett en eneste film av regissøren Jean-Marc Vallée tidligere. Han har heller ikke en stor produksjon av filmer bak seg. 

"Dallas Buyers Club" bygger på den sanne historien om Ron Woodroof som fikk diagnosen HIV i 1986. Da han fikk diagnosen, ble han forespeilet at han hadde 30 dager igjen å leve. Etter det første sjokket, bestemte han seg for å gjøre alt han kunne for å få tak i medisiner som kunne forhindre sykdomsutvikling. Han sporet opp en alternativ behandling og begynte å smugle medisiner ulovlig fra Mexico. 

Etter hvert dannet Woodroof en forening kalt Dallas Byers Club, og i samarbeid med en lege og en transseksuell mann startet han et firma som skulle håndtere formidling av medisiner til andre HIV-positive gjennom en slags abonnementsordning, i håp om å unngå arrestasjon for ulovlig import av medisiner. Han ble imidlertid hele tiden motarbeidet av amerikanske myndigheter, og til slutt ble han fradømt retten til å selge disse medisinene, som hadde hjulpet mange i samme situasjon som ham selv. Etter dette døde mange av vennene hans. 

Paradoksalt nok ble det etter noen år funnet vitenskapelig bevis for at den behandlingen Woodroof tilbød HIV-positive hadde gunstig effekt på sykdommen. Men da hadde flere millioner AIDS-syke i mellomtiden dødd av sykdommen ... 

Det er ikke noe å si på skuespiller-prestasjonene i denne filmen. Spesielt Jared Leto spiller rollen som den transseksuelle Rayon glitrende. 

Jeg ble mindre imponert over Matthew McConaughey, som jeg vet gikk ned svært mange kilo for å kunne spille rollen som den HIV-syke Woodroof. I filmen er han så tynn at han ikke er til å kjenne igjen. Og dermed er han visst blitt karakterskuespiller - så pass at han fikk uttelling i form av en Oscar for beste mannlige hovedrolle ... Men bevares - han spiller ikke dårlig. Jeg synes bare ikke at han var den som fortjente Oscar i klassen beste mannlige hovedrolle. 

Historien i "Dallas Buyers Club" er både fascinerende og interessant, og det er flere gode skuespillerprestasjoner i filmen. Jeg lar meg vanligvis engasjere all den tid historien er sann, slik den er her. Og dette er absolutt en film man bør få med seg, dersom man er over gjennomsnittlig interessert i film. 

Innspilt: 2013 
Originaltittel: Dallas Buyers Club
Nasjonaltet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Matthew McConaughey (Ron Woodroof), Jennifer Garner (dr. Eve Saks), Jared Leto (Rayon) m.fl.
Spilletid: 117 min.

"Gravity" (Regissør: Alfonso Cuarón)

Oscar-favoritt nr. 1 i 2014!

Science-fiction er virkelig ikke min favoritt-genre, og når jeg likevel valgte å se denne filmen var det av flere årsaker. George Clooney var en av dem. At filmen fikk hele syv Oscars var en annen. 

Fra før av tenkte jeg at Alfonso Cuarón var en for meg fullstendig ukjent regissør, men det var før jeg studerte hans filmografi på Wikipedia. Cuarón står nemlig bak filmer som "The Assassination of Richard Nixon" (2004), "Children of Men" (2006) og "Black Sun" (2005). De to første har jeg sett - den siste har jeg skjønt at jeg bør se. 

"Gravity" vant i år Oscar i kategoriene beste regissør, beste lyd-mix, beste lyd-redigering, beste visuelle effekter, beste kinomatografi, beste filmredigering og beste originalfilm  (original score). 

Handlingen i "Gravity" er nokså enkel. Dr. Ryan Stone (spilt av Sandra Bullock) og astronaut Matt Kowalski (George Clooney), som er på sin siste tur ute i rommet, er ute på oppdrag for å reparere en satelitt da de blir truffet av en ødelagt russisk satelitt som kommer i full fart mot dem. Deres egen romstasjon blir fullstendig smadret av satelitten, og selv må de rømme av gårde for å unngå å bli truffet selv. 

Dr. Stone og Kowalski styrer av gårde mot en annen romstasjon. Men ikke bare er dr. Stone i ferd med å gå tom for oksygen, men Kowalski har snart ikke mer strøm igjen på sin styringsfunksjon. Rekker de frem i tide?

I mellomtiden kommer det flere løse deler fra ødelagte satelitter gjennom rommet - deler som knuser alt som kommer i dets vei ...

Som jeg nevnte innledningsvis - sci-fi er ikke min greie, egentlig. Derfor ble jeg litt overrasket over hvor spennende jeg faktisk syntes at denne filmen var. Det forhold at den var i 3D, gjorde filmen ekstraordinært kul å se.  3D er et format jeg vanligvis synes blir for dyrt, men som denne gangen nærmest selges pallevis fra Platekompaniet siden filmen er en Oscarfavoritt, og det til den nette sum av 149 kroner for Kompis-medlemmer - og derfor slo jeg til. Det angret jeg ikke på! Jeg vil faktisk påstå at filmen bør ses nettopp som 3D. 

Uten å røpe for mye av handlingen må jeg vel si at jeg ble litt skuffet over at jeg ikke fikk se mer av George Clooney ... For dette er først og fremst Sandra Bullocks film! Hun spiller til gjengjeld meget godt! 

Uansett hvordan jeg enn snur og vender på det - dette er en film som er helt grei underholdning der og da, men lite mer. Og så kan man selvsagt bli svært imponert over filmeffektene - og de er imponerende! Akkurat det fikk filmskaperne full uttelling for under årets Oscar-utdeling. Handlingen er derimot syltynn.

Innspilt: 2013
Originaltittel: Gravity
Nasjonalitet: USA/Storbritannia
Genre: Drama/Sci-Fi/Thriller
Skuespillere: Sandra Bullock (Dr. Ryan Stone), George Clooney (Matt Kowalski)
Spilletid: 91 min.

"Captain Phillips" (Regissør: Paul Greengrass)

Kapring i somalisk farvann

Det er ikke mer enn toppen et par uker siden "Captain Phillips" hadde release på DVD. Til å begynne med var jeg sterkt i tvil om jeg i det hele tatt skulle prioritere å se denne filmen, siden jeg oppfattet at den langt på vei handlet om mye av det samme som den danske filmen "Kapringen" ("A Hijacking"), som utkom i 2012, men som jeg så for få måneder siden. Begge filmer har nemlig det til felles at de handler om kapring av båter/skip i somalisk farvann. Men så var det noe med at "Captain Phillips" jo er Oscar-nominert, for ikke å glemme at selveste hovedrollen innehas av Tom Hanks ... 

"Captain Phillips" er for øvrig basert på en sann historie om kaptein Richard Phillips, som ble tatt til fange av somaliske pirater i forbindelse med kapringen av det amerikanske lasteskipet MV Maersk Alabama i 2009. Phillips og Stephan Tatty hadde tidligere skrevet boka "A Captain´s Duty: Somali Pirates, Navy SEALS, and Dangerous Days at Sea". Dette skipet var for øvrig det første amerikanske lasteskipet som ble kapret på 200 år ...

Som jeg tidligere har skrevet i min omtale av den danske filmen "Kapringen", var piratvirksomhet og kapring av båter og skip utenfor Somalias kyst et stort problem i årene etter utbruddet av borgerkrigen i landet (fra begynnelsen av 1990-tallet). Noe som vanskeliggjorde situasjonen ytterligere var at det var forbudt med væpnede vakter ombord på handelsskip o.l. (Kilde:Wikipedia) Dette førte til at lasteskip var helt forsvarsløse overfor en håndfull pirater, uansett hvor stort mannskap skipene hadde ombord. Skipsfarten i dette området ble nærmest lammet - inntil det i 2008 ble bestemt at  Task Force 150 skulle beskytte området. Task Force 150 stiller krigsskip til rådighet for å bekjempe terrorisme i internasjonale farvann. Dette har likevel ikke forhindret en og annen kapring, men antall kapringer har sunket dramatisk. Med andre ord er det hjelp å få dersom uhellet skulle være ute. 

Kaprerne

Handlingen i "Captain Phillips" fant sted i 2009. Vi følger kaptein Richard Phillips (spilt av Tom Hanks) fra han drar hjemmefra, sier farvel til sin kone og går ombord i MV Maersk Alabama for å føre skipet fra Oman til Mombasa, rundt Afrikas Horn. Både han og mannskapet vet at de skal kjøre gjennom et farlig farvann, og Phillips er av den grunn svært opptatt av sikkerheten ombord. Han gjennomfører flere sikkerhetsøvelser blant mannskapet og de er godt trent ... tror de. 

Vannkanonene var det eneste våpenet de hadde 

Så får kaptein Phillips øye på et par båter på skipets radar. Følger båtene etter dem, eller er dette helt tilfeldig? Han sørger for å få skipet til å endre retning, og etter dette er det liten tvil om at de faktisk har to forfølgere et sted der ute i havet. Mannskapet varsles og settes i beredskap, og kun flaks redder dem fra kapringen denne gangen. En havarert påhengsmotor ombord på en av kaprernes båter er det som skulle til. Mannskapet er imidlertid ikke i den minste tvil om at disse piratene ikke kommer til å gi seg ... 

Kaprerne tar over kontrollen på skipet

Det går ikke mange timene før piratene atter har tatt opp jakten etter skipet deres. Denne gangen klarer de å innhente MV Maersk Alabama, og det eneste de har å forsvare seg med er vannpumper. Det holder ikke. De skruppelløse piratene entrer skipet, og etter dette er det kun kløkt og ikke rent lite flaks som kan redde dem. Mannskapet gjør det de kan for å forvirre kaprerne og gjøre det mest mulig vanskelig for dem, men kaprerne er desperate og ikke helt rasjonelle ... Kaptein Phillips vet hva han må gjøre og plikten - nemlig å redde mannskapet fra fare - går foran alt. Han tas til gissel og deretter begynner dramaet for alvor i en av skipets livbåter, med U.S. Navy Seals i hælene ... 

Gisseldrama ombord i en livbåt

Mange ganger når jeg ser amerikanske filmer, irriterer det meg dersom fremstillingen blir for svart-hvitt, hvor amerikanerne "selvsagt" er heltene, mens "de andre" alltid er skurkene, og ikke minst at heltene er helter fullstendig uten sprekker i fasaden. Langt på vei opplevde jeg at denne filmen føyde seg inn i rekken av slike filmer. Kaptein Phillips viser ingen redsel, men er helten med stor H, mannskapet er lurere enn lurest og de somaliske kaprerne er nesten umenneskelige i all sin grusomhet. Men: bare nesten! Og det er akkurat dette som redder denne filmen for mitt vedkommende. For vi får se sprekker i fasaden hos den gode kapteinen, og det er jo selvsagt grenser også for hva han kan tåle. Dessuten bidrar fremstillingen av den yngste kapreren, som så vidt har forlatt barndommen, til å mildne noe av det grusomme inntrykket vi får av kaprerne. Det kommer også frem at det er fattigdommen som driver dem til dette - fattigdommen i et land hvor det meste er ødelagt og hvor innbyggerne ut fra de rådende omstendighetene ikke har noen fremtid. Ikke slik vi forstår begrepet "fremtid" i alle fall ... Og vi skjønner at også de bare er brikker i et større spill med bakmenn som styrer det hele. 

Tom Hanks i rollen som kaptein Richard Phillips

"Captain Phillips" er mer spennende enn jeg nesten hadde godt av. Det tok en stund før jeg ble oppmerksom på hvordan jeg satt i konstant helspenn, mens handlingen skred frem. Det var rett og slett så ulidelig spennende at jeg nesten sluttet å puste. 

Skuespillerprestasjonene er det intet å si på. Og spiller Tom Hanks sin rolle som kaptein Richard Phillips godt, så er det ingenting i forhold til lederen av kaprergjengen - Barkhad Abdi i rollen som Abduwali Muse! Abdi har blitt nominert til en rekke priser for sin rolle i "Captain Phillips", hvor han debuterte som skuespiller, men så langt har han måttet nøye seg med nominasjoner. Han er også nominert i klassen beste mannlige birolle i forbindelse med årets Oscarutdeling. Måtte han få en pris som fortjent! Ingen bør nemlig være i tvil om at det er krevende for en ellers fredsommelig eksil-somalier å spille en så desperat og umenneskelig type som Abduwali Muse i en film som denne! 

Barkhad Abdi

"Captain Phillips" er for øvrig nominert til Oscar i klassene beste film, beste manus, beste lydmix, beste lydredigering og beste filmredigering - altså til seks priser når man legger til nominasjonen for beste mannlige birolle. Mitt tips, som like mye handler om hva jeg håper på, er at det kun er Barkhad Abdi som får prisen for beste mannlige birolle. Han er rett og slett formidabel i rollen, og nesten skremmende autentisk slik jeg forestiller meg en somalisk kaprer (fra mitt ringe ståsted). 

For øvrig ble jeg oppmerksom på et CNN-innslag (se nedenfor) mens jeg gjorde litt research rundt filmen, og hvor det stilles spørsmål ved sannhetsgehalten i historien. Det trekker ned mitt helhetsinntrykk av en film som hvilker sterkt på at handlingen skal være fra virkeligheten ... 

Innspilt: 2013 
Originaltittel: Captain Phillips
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama/action/biografi
Skuespillere: Tom Hanks (Richard Phillips), Barkhad Abdi (Abduwali Muse), Catherine Keener (Andrea Phillips), Faysal Ahmed (Najee) m.fl.
Spilletid: 134 min.



Det kan også være interessant å se dette CNN-nyhetsinnslaget, hvor mannskapet på MV Maersk Alabama er i harnisk over at kaptein Richard Phillips fremstilles som en helt. Her kommer det frem at kapteinen slett ikke opptrådte heltemodig og at han bevisst styrte skipet gjennom et farvann som satte mannskapet i fare - alt for å spare rederiet for penger. Dessuten fremstilles han som en farlig mann, som ikke tåler kritikk og ikke hører på gode råd. 

"Twelve Years a Slave" (Regissør: Steve McQueen)

Et knyttneveslag av en film!

"Twelve Years a Slave" er basert på selvbiografien til Solomon Northup (f. 1808 - d. 1863?) fra 1853, kan jeg lese på Wikipedia. Historien er med andre ord basert på en sann historie. Filmen hadde premiere på norske kinoer 31. januar i år.

I filmens åpningsscene skriver vi 1841 og vi befinner oss i New York. Solomon Northup er en frikjøpt slave som lever sammen med sin kone og deres to barn i New York. Solomon er en meget talentfull fiolinist, og hans musikalske tjenester er etterspurt mange steder, også i Canada. Solomon er en bereist og kunnskapsrik mann som lever hva man etter datidens norm kan kalle et liv i den øvre middelklassen, for ikke å si overklassen. De er lykkelige og også tilsynelatende respektert i sitt miljø, selv om vi aner at det rett under overflaten fremdeles finnes en hel del rasisme i det amerikanske samfunnet. Slaveri ble ikke avskaffet i Sørstatene før etter den amerikanske borgerkrigen (1861 - 1865), og akkurat dette er det viktig å ha i mente som et bakteppe når man ser denne filmen.

Solomon Northups lykkelige familie

Mens Solomon er ute og prominerer, blir han kontaktet av to menn som ønsker å tilby ham en toukers-jobb som fiolinist. De inviterer ham med seg ut på en bedre middag i Washington D.C., og Solomon lar seg blende av deres gjestfrihet og storsinn. 

Men Solomon blir lurt, for mennene doper ham ned, og neste dag våkner han opp i lenker et helt annet sted enn på det fine hotellet hvor han befant seg dagen før. Det viser seg fort at han ikke er alene, og den ene fangen etter den andre dukker etter hvert opp. 

Et skjebnesvangert møte

Deretter fraktes de kidnappede fangene til Louisiana i Sørstatene, hvor de blir solgt som slaver. Nå er de bare "niggere" og de får tildelt andre navn enn sine egne. Solomon får navnet Platt, og protester fører bare til et slag over ansiktet. Han får også et godt råd fra en av de andre fangene, nemlig at han aldri må fortelle om hvem han egentlig er og for all del ikke at han kan lese og skrive. 

Den første plantasjeeieren Solomon kommer til viser seg å være svært menneskelig. Han er imidlertid tynget av gjeld, og hans handlefrihet er dermed begrenset. Å frigi slaver har han ikke økonomi til i et marked hvor prisene er basert på stor tilgang på gratis arbeidskraft. Underveis blir vi vitne til en nokså dum oppsynsmann som føler seg svært truet av at Solomon åpenbart har større intellektuell kapasitet enn ham. Han legger Solomon for hat, og mener at djevelen selv bor i ham.

Slavene på sukkerplantasjen

Det ligger selvsagt i kortene at Solomon til slutt kommer seg fri - etter 12 år som slave - men jeg skal uansett ikke røpe mer av handlingen. Vær imidlertid forberedt på en film som kjennes som opp til flere knyttneveslag i magen, og hvor filmingen av slavenes lidelser er så nærgående at det nesten ikke er til å holde ut. Det er ikke uten grunn at filmen har fått 15 årsgrense i Norge, for å si det sånn. Likevel - jeg kan virkelig ikke få sagt det sterkt nok: gå på kino og se filmen! Den er viktig!

Solomon Northup brukte resten av sitt liv i frihet til å reise rundt og holde foredrag om slaveri, og han var dermed en viktig bidragsyter i kampen om å få slutt på slaveriet i USA. 

Plantasjeeierens kone hater Patsey

Filmen har allerede rukket å få mange priser, og den er dessuten nominert til årets Oscar i klassen beste film, beste mannlige skuespiller (Chiwetel Ejiofor som Solomon/Platt), beste mannlige birolle (Michael Fassbender som den grusomme plantasjeeieren Edwin Epps), beste kvinnelige birolle (Lupita Nyong´o som slavekvinnen Patsey), kostymedesign, beste regissør (Steve McQueen), filmmanus (Joe Walker) og et par til - totalt ni nominasjoner så vidt jeg har klart å telle. 

Skuespillerprestasjonene i denne filmen er helt uovertrufne! Chiwetel Ejiofor som Solomon gjør selvsagt et sterkt inntrykk. Likeså Lupita Nyong´o som slavekvinnen Patsey, som får unngjelde fra alle og kanskje aller mest fra plantasjeeierens kone, som forakter henne fordi Patsey utkonkurrerer henne fra ektesenga. Patsey som bare vil dø og føler at livet er ødelagt ... Historien i denne filmen er også formidabel, særlig fordi den i tillegg er sann. Når man i tillegg vet at blant alle dem som ble kidnappet etter å ha vært frikjøpt som slaver, var det bare et fåtall som slapp fri igjen, settes det hele i et mye mer grusomt perspektiv. De fleste historier om slaveri er fortalt av hvite, mens denne altså er ført i pennen av en som har opplevd slaveriet på kroppen selv. Det gjør den helt spesiell. 

Fortvilelsen over all volden som utøves mot slavene er
hjerteskjærende!

Jeg er ganske sikker på at denne filmen kommer til å stikke av med mange Oscars under Oscar-showet i kveld/natt! 

(Fasiten etter Oscar-utdelingen var at denne filmen fikk Oscar i kategorien beste film, Lupita Nyong´o fikk Oscar i kategorien beste kvinnelige birolle, og det ble Oscar i kategorien beste adapterte manus.)

Innspilt: 2013 
Originaltittel: Twelve Years a Slave
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama 
Skuespillere: Chietel Ejiofor (Solomon Northup), Michael Fassbender (Eqwin Epps), Brat Pitt (Samuel Bass), Lupita Nyong´o (Patsey), Benedict Cumberbatch (William Ford), Garret Dillahunt (Armsby), Sarah Paulson (Mary Epps), Paul Dano (John Tibeats), Paul Giamatti (Theophilus Freeman), Michael Kenneth Williams (Robert), Adepero Oduye (Eliza)
Spilletid: 134 min.



Andre som har skrevet om filmen:
- Randi Reading - 1. november 2014

"The Butler" (Regissør: Lee Daniels)

Se opp for denne filmen!

Det er en stund siden jeg så denne filmen, og nå som release på DVD nærmer seg (14. januar 2014),  er det på tide å få skrevet om filmen her på bloggen min. 

"The Butler" er basert på en sann historie om Cecil Gaines, butleren som tjenestegjorde for åtte amerikanske presidenter i Det hvite hus. Filmen er ikke utelukkende et portrett av ham som person og det livet han levde, men handler vel så mye om de fargedes situasjon i USA fra 1920-årene og frem til i dag. Og det er nettopp dette siste som gjør at filmen er så interessant, samtidig som det er viktig at alle slike historier gis et ansikt!

I filmens innledende scene møter vi Cecil og hans familie på bomullsmarkene. Året er 1920 og det ligger i sakens natur at de fargede ikke lenger er slaver (de ble jo frigitt som følge av den amerikanske borgerkrigen i 1860-årene), men er frie mennesker som arbeider for føden og som også får betalt for jobben de gjør. Likevel - de er så trellbundne som det går an å bli. Det skjønner vi da sønnen til plantasjeeieren - Alex - skyter og dreper Cecils far, og fruen på gården - i selveste Vanessa Redgraves skikkelse - kommanderer arbeiderne til å grave liket ned. Dette drapet slipper sønnen unna med - sånn er det bare. 

I et anfall av dårlig samvittighet bestemmer likevel Mrs. Annabeth Westfall seg for at Cecil, den nå farløse gutten, skal få anledning til å utdanne seg til butler. Hun tar ham inn i huset, han får fine klær og går rundt og lystrer herrefolkets minste ønsker, som "hus-nigger", hele tiden engstelig og redd for at sønnen Alex skal komme med utfall mot ham. Da han så og si er fullt utlært, velger han å reise derfra. Det kan tross alt ingen nekte ham, for dette er den lille friheten han faktisk har, å kunne velge hvor han vil arbeide ... 

Tilfeldighetene fører ham videre, og etter å ha arbeidet en del år på et stort hotell, blir han oppdaget av en representant fra Det hvite hus. Cecil tilbys jobb som butler ved Det hvite hus, og dette er en så stor ære at han ikke kan takke nei. I mellomtiden har han etablert en familie, er gift med Gloria (spilt av Oprah Winfrey) og har fått to sønner; Charlie (Isaac White) og Louis (David Oyelowo). Arbeidet ved Det hvite hus fører til at Cecili i årene som kommer, knapt er hjemme. Han skjønner litt for sent at kona har utviklet et alkoholproblem, mens eldstesønnen er i opprør mot alt og alle og havner i fengsel gang på gang fordi han nekter å bøye seg for segregeringslovene. 

Cecil Gaines og kona Gloria - spilt av Forest Whitaker
Oprah Winfrey

I mellomtiden avløses den ene presidenten av det andre - hele tiden mens vi følger det som skjer med landets fargede befolkning; republikaneren Dwight D. Eisenhower (her spilt av Robin Williams) regjerer i årene 1953 - 1961, demokraten John F. Kennedy (spilt av James Marsden) i årene 1961 til 1963, etterfulgt av demokraten Lyndon B. Johnsen (spilt av Liev Schreiber) i årene 1963 . 1969, republikaneren Richard Nixon (spilt av John Cusack) i årene 1969 - 1974, republikaneren Gerald Ford i årene 1974 - 1877, demokraten Jimmy Carter fra 1977 til 1981 og republikaneren Ronald Reagan (spilt av Alan Rickman) fra 1981 til 1989. 

Lyndon B. Johnson og frue - med Cecil Gaines i bakgrunnen

Hele tiden følger vi sønnen Louis og hans kamp for de fargedes rettigheter, og det mest hjerteskjærende er i grunnen at faren Cecil føler at han svikter ham på grunn av dette. Selv er han også opptatt av at han som farget tjener mye mindre enn hvite med en helt tilsvarende jobb, men dette kan han lenge glemme å få gjort noe med. Inntil Ronald Reagan kommer til makten, og han og hans kone Nancy (her i Jane Fondas energiske skikkelse) gjør noe med dette - samtidig som Reagen møter seg selv i døra i forholdet mellom egen innenrikspolitikk og boikotten av Sør-Afrika. For mens USA er opptatt av den urett som rammer de fargede i Mandelas hjemland, er de så og si blinde for den rasistiske volden som rammer deres egen fargede befolkning, rett foran egen nese ... Å bevege seg utendørs for fargede kunne nemlig være en blandet fornøyelse - ikke bare i Sør-statene med Ku Klux Klan, men også på gata i Nord-statene ... 

Underveis ble jeg både forbannet og målløs over den behandlingen som ble de fargede til del. Mobben gikk løs på dem gang på gang, mens de som ble fengslet var ofrene, de fargede ...

Gloria Gaynes og en av butlerne - spilt av Oprah Winfrey og
Lenny Kravitz

Forest Whitaker spilte butleren Cecil Gaines helt formidabelt, og tilsvarende synes jeg at David Oyelowo gjorde i rollen som den opprørske sønnen Louis. Ekstra interessant var det selvsagt å se hvordan butleren oppfattet de ulike presidentene ettersom de kom og gikk, hele tiden med de fargedes situasjon som et bakteppe. Mordet på Kennedy, mordet på Martin Luther King Jr., Ku Klux Klan, de sosiale forholdene i landet, segresjonspolitikken som gradvis blir borte på overflaten, men ikke i sinnene til menneskene ... osv. 

Cuba Gooding Jr. og Lenny Kravitz bør også nevnes som fantastiske skuespillere i denne filmen, og det må for ordens skyld også Oprah Winfrey, selv om jeg har vanskelig for å se noe annet enn Oprah i henne uansett hvilken rolle hun spiller. Helt til slutt: gjengivelsen av et autentisk miljø er amerikanerne svært gode på å skape i stjernespekkede og påkostede filmer, og i så måte er heller ikke denne filmen noe unntak!

Jeg anbefaler denne filmen på det varmeste, og håper riktig mange som ikke fikk den med seg mens den gikk på kino, får med seg filmen på DVD når den har release den 14. januar i år!

Innspilt: 2013 
Originaltittel: The Butler
Norsk tittel: Butleren
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Forest Whitaker (Cecil Gaynes som voksen mann), Vanessa Redgrave (Annabeth Westfall), Oprah Winfrey (Gloria Gaines), David Oyelowo (Louis Gaines), Lenny Kravitz (James Holloway), Robin Williams (Dwight D. Eisenhower), John Cusack (Richard Nixon), Liev Schreiber (Lyndon B. Johnson), Nelsan Ellis (Martin Luther King Jr.), Jane Fonda (Nancy Reagan), Alan Rickman (Ronald Reagan) m.fl.
Spilletid: 2 t 12 min.

"Spies of Warsaw" (Regissør: Coky Giedroyc)

Kjedelige greier ... 

"Spies of Warsaw" er en rykende fersk filmatisering av Alan Furts roman med samme navn, og den handler om spionasje iscenesatt av alle de viktigste landene som etter hvert deltok i andre verdenskrig. Det meste av handlingen finner sted i Polen, nærmere bestemt i Warsawa, og går over et drøyt halvår - fra høsten 1937 til sommeren 1938. Og mens jeg trodde at denne mini-TV-serien var en avsluttet serie, blir jeg noe i stuss når jeg ser at IMBD omtaler den som sesong 1  og det snakkes om fire episoder, mens denne DVD´en kun inneholder to episoder - uten at DVD-coveret inneholder et ord om at det dreier seg om en serie som er ment å skulle fortsette ... På den annen side kan det kanskje forklare hvorfor jeg følte at slutten av filmen var noe uforløst. Jeg tenkte i alle fall at "jammen, det er vel nå det begynner?" 

"Spies of Warsaw" inneholder alle de vanlige ingrediensene som spionfilmer skal inneholde; det handler om kjærlighet, svik og bedrag og at ingen kan stole på noen. Men det er en vesentlig forskjell fra tidligere filmer jeg har sett: her er riktignok helten en pen (men fullstendig sjarmløs) mann, men nå er det han som har de edle motivene (i den grad man i det hele tatt kan påstå det) - ikke nødvendigvis kvinnene ... 

Det legges opp til et stort persongalleri i "Spies of Warsaw" - såpass stort at det i perioder var litt vanskelig å holde styr på alle - inntil dette ble snevret inn til mye godt å handle om Jean-François Mercier og Anna Skarbek og deres kjærlighetsforhold. Dersom jeg allerede fra starten av hadde visst at dette var starten på en bredt anlagt serie som går over flere sesonger, hadde nok min innstilling til hele filmen vært temmelig annerledes. I stedet ble jeg sittende og irritere meg over alle detaljene som på en måte ikke hadde særlig mye med hovedhistorien å gjøre. 

Vi introduseres for et Europa som er meget spenningsfylt, og Warsawa flommer nærmest over av tyske, russiske, engelske og franske spioner - bare for å nevne noen. Det er ikke krig, men den tyske opprustningen gjør at alle bare går og venter på at noe skal skje. Dette setter sitt preg på menneskene som lever i denne tiden, og vi får innblikk i en overklasse som boltrer seg i elleville selskapeligheter, hvor det kan virke som om alle ligger med alle - fordi det gjelder å få med seg alt som kan smake av uforpliktende moro før det er for sent. 

Hovedpersonen i dramaet er utvilsomt Jean-François Mercier, en tidligere dekorert krigshelt, som nå befinner seg i Warsawa som fransk diplomat. Samtidig spionerer han for Frankrike, og prøver å avsløre tyskernes invasjonsplaner av Polen. Det er i Warsawa Jean-François etter hvert treffer Anna, en parisisk advokat som egentlig er bundet til en annen mann, men som altså faller for ham. Etter hvert blir nøkkelpersoner drept, og man aner konturene av noe stort som er i ferd med å skje ... Da det for alvor begynner å brenne under føttene på Jean-François og Anna, skjønner de at de ikke lenger kan oppholde seg i Warsawa, som har blitt en heksegryte av konspirasjoner og hvor ingen kan føle seg trygge. 

Jeg vet ikke helt hva det var med denne mini-serien, men jeg følte aldri noe sterkt engasjement underveis. Faktisk var hendelsesforløpet nesten søvndyssende til tider. Jeg tror ikke hele forklaringen er at jeg ikke visste at dette er en større anlagt TV-serie. Ja, så var helten kjekk, men han var så tilkneppet og mimikkløs at jeg hadde problemer med å tro på at han følte noe som helst. Dermed ble det som skulle være hovedhistorien - nemlig kjærlighetsforholdet mellom Jean-François og Anna - en nokså uengasjerende bit av hele filmen. Det som derimot var mer interessant var hvor forberedt de europeiske landene faktisk var på at Tyskland kom til å invadere Polen, mens dette i historiebøkene stort sett fremstilles som at hele Europa ble tatt fullstendig på senga, uvitende og i sjokk - og derfor ikke klarte å gjøre noe som kunne stoppe det som senere fulgte, med stadig nye invasjoner, inntil andre verdenskrig var et faktum ... 

Min konklusjon er at denne filmen var kjedelig, og jeg akter derfor ikke å se fortsettelsen. 

Innspilt: 2012/2013
Originaltittel: Spies of Warsaw
Nasjonalitet: USA, England, Polen 
Språk: Engelsk, tysk og fransk
Genre: Drama
Skuespillere: David Tennant (Jean-François), Janet Montgomery (Anna Skarbek), Marcin Dorocinski (Antoni Pakulski) m.fl.
Spilletid: 177 min.

"The Great Gatsby" (Regissør: Baz Luhrmann)

En stor filmopplevelse!

Alle som har et forhold til F. Scott Fitzgeralds store roman fra 1920-årene - "Den store Gatsby" - for ikke å snakke om den store filminnspillingen av dem alle - den med selveste Robert Redford i rollen som Gatsby og Mia Farrow som den bortskjemte rikmannspiken Daisy - kjenner en dyp, dyp spenning i magen når en ny filminnspilling er på vei. 

Og når jeg kjente til at det var Baz Luhrmann som hadde regien - en regissør jeg fra før av har et meget anstrengt forhold til - var spenningen desto større. Jeg er nemlig ikke blant dem som trykket "Moulin Rouge!" til mitt bryst (men jeg har bestemt meg for å gi filmen en ny sjanse), og "Australia" syntes jeg var så kjedelig at jeg ikke en gang orket å se filmen ferdig. "Romeo + Juliet" opplevde jeg i sin tid dessuten som en fullstendig radbrekking av den opprinnelig nydelige kjærlighetshistorien - et inntrykk som antakelig ble ytterligere forsterket fordi Det norske teatret på omtrent samme tid (om jeg ikke husker helt feil) hadde en tilsvarende forestilling som overhode ikke falt i min smak - og med ingen ringere enn Stein Winge i regissørstolen. Spørsmålet jeg stilte meg før jeg så denne filmen var: hvilken berettigelse har den, når det kommer til stykket?

Jeg er nok blant dem som liker at filmregissører og manusforfattere er relativt tro mot den opprinnelig historien. Ikke dermed sagt at man ikke kan eksperimentere innenfor rammen av historien - og det kan man vel si at Baz Luhrmann har gjort til gangs i sin siste film "The Great Gatsby". 

I filmens åpningsscene møter vi fortelleren, Nick Carraway, som har et behov for å fortelle om sitt møte med en mann som åpenbart har gjort et sterkt inntrykk på ham. Denne mannen er Jay Gatsby, og måten de kommer i kontakt med hverandre på er gjennom et naboskap et stykke utenfor New York. Der har nemlig Gatsby, i begynnelsen en meget myteomspunnet og hemmelighetsfull mann, anskaffet seg et gigantisk sommerpalass, hvor han arrangerer det ene fantastiske partyet etter det andre. Carraway er ingen rik mann, og hans beskjedne lille hus ligger bokstavelig talt i skyggen av Gatsbys enorme hus. Parallelt følger vi Carraways kusine Daisy, som få år tidligere giftet seg med Tom Buchanan. De holder hus i et tilsvarende sommerpalass rett over bukta.

I løpet av en sommer blir Carraway og Gatsby kjent, og Carraway blir på en måte en slags brikke i et spill hvor han skal sørge for at Gatsby kommer i kontakt med Daisy, som han en gang hadde et uskyldig forhold til. Han har imidlertid aldri glemt sin store kjærlighet, og i mellomtiden har han kommet seg opp og frem her i verden, og håper å fremstå som en mann hun kan tenke seg å tilbringe resten av sitt liv med. Med en naivitet som må ha savnet sidestykke på den tiden, tror han at Daisy bare kan skille seg fra Tom for å gifte seg med ham. Men ikke bare var det sosialt uakseptabelt med skilsmisse på den tiden. I tillegg var det stor forskjell på nye og gamle penger, og det i et land hvor den amerikanske drømmen lever i beste velgående, da som nå. Hvor tjente han pengene sine, denne Gatsby, som yndet å gi inntrykk av at han kom fra en fin (og rik) familie? 

Jeg skal ikke røpe mer av handlingen - annet enn at her er det rikelig med dramatikk i krysningen mellom ulike miljøer, hvor det til slutt viser seg at det er og blir pengene som rår - de gamle pengene, vel og merke! Og jeg som var råskeptisk både til regissør og ikke minst til å se Leonardo DiCaprio i rollen jeg utelukkende har forbundet med Robert Redford, jeg må bare knekke sammen og tilstå at jeg falt pladask! DiCaprio spiller her kanskje sitt livs beste rolle noen sinne, og han gjør det med en slik bravur at mine siste fordommer mot ham er borte som dugg fra solen. Jeg ble ganske enkelt dypt imponert over hans rolletolkning! Jeg ble nok ikke like så begeistret for Carey Mulligans tolkning av rollen som Daisy, men hun gjør like fullt en helt grei figur, selv om det manglet noe for å nå opp til Mia Farrows slepne og fullendte tolkning av den bortskjemte rikmannspiken som var vant til å få absolutt alt hun pekte på. 

Man kan like eller ikke like Fitzgeralds "Den store Gatsby", men en ting er sikkert: romanen var meget provokativ da den utkom på midten av 1920-årene, fordi den ble ansett å kompromittere de øverste klassers livsstil og dårlige moral. Og skandalen var desto større fordi forfatteren selv - F. Scott Fitzgerald - kjente miljøet fra innsiden i og med at han selv var en del av det, alkoholisert til de grader. Så ble han heller ikke gammel ... 

Min anbefaling er: les boka! For all del: les boka! Jeg mener for øvrig at historien har stor aktualitet fremdeles den dag i dag - hvor det har vært (minst) et par finanskriser i nær fortid. Og alltid handler det om en tro på at alt vokser inn i himmelen - men så gjør det likevel ikke det. Og under den økonomiske oppturen korrumperer moralen ... Det er i grunnen dette "The Great Gatsby" nettopp handler om.

Når man står overfor Baz Luhrmanns filmer, må man være forberedt på at rolletolkningene er noe karikerte - så også her - og at det brukes filmtekniske virkemidler som blåser opp scenene nesten til det ugjenkjennelige. Dette kombinert med smektende musikk, hvor kjente 20-tallslåter er "jazzet" opp og omtrent ikke er til å kjenne igjen, og likevel er nettopp dét, skaper en stemning av jetset-liv i de glade 20-årene, hvor pengene fløt villt pga. aksjespekulasjoner og enorme gevinster. 

Avslutningsvis kan jeg nevne at filmen er innspilt i både 2D og 3D, og at jeg så den i 2D. Noen av scenene som er filmet fra lufta vil mest sannsynlig egne seg særdeles godt for 3D-formatet, som nok er et format som er kommet for å bli, selv for filmer uten de typiske 3D-effektene. Og bare for å ha nevnt det: når amerikanerne lager filmer som dette, som koster så det holder, skorter det verken på kostymer eller tidsriktige detaljer. Her er det ikke spart på noe! Heldigvis så jeg denne filmen på kino - og det fortjente den! 

Alt i alt er dette en film som jeg vurderer til terningkast fem. 

Innspilt: 2013
Originaltittel: The Great Gatsby
Norsk tittel: Den store Gatsby
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama 
Skuespillere: Leonardo DiCapri (Jay Gatsby), Tobey Maguire (Nick Carraway), Carey Mulligan (Daisy Buchanan), Joel Edgerton (Tom Buchanan), Isla Fisher (Myrtle Wilson) m.fl.
Spilletid: 143 min.