"Carol" (Regissør: Todd Haynes")

Lesbisk kjærlighet i New York på 1950-tallet

Filmen "Carol" er basert på Patricia Highsmith´s roman "The Price of Salt" fra 1952 (senere kalt "Carol" - og på norsk "Saltets pris" i 2003). Highsmith er kanskje bedre kjent for norske lesere som forfatteren bak "Den talentfulle mr. Ripley", som er filmatisert med Matt Damon i hovedrollen. Interessant nok ble romanen først utgitt under psevdonym. Det sier en hel del om hvor brennbart temaet ekteskapsbrudd og lesbisk kjærlighet var på 1950-tallet i USA. At romanen dels var selvbiografisk gjorde nok ikke saken noe bedre.

Regissøren Todd Haynes (f. 1961) har et lite knippe filmer bak seg, og den eneste jeg har noe forhold til er "Far From Heaven" (2002) med Julianne Moore i hovedrollen. Men bare for å ha nevnt det - "I´m not there" er også en severdig film, har jeg inntrykk av. Med "Carol" har det imidlertid tatt helt av for denne regissøren, for han har vært nominert til et helt lass av priser og har også vunnet en hel del. 

Handlingen i "Carol" er lagt til 1952, og er det noe Hollywood er virkelig god på, så er det å få frem den riktige tidskoloritten. Den handler både om kostymer, tidsriktige biler, sminke etc., etc. Så også i denne filmen. 

Carol og Therese møtes for første gang

Therese Belivet (spilt av Rooney Mara) jobber i en luksus-forretning på Manhattan i julerushet. Her hjelper hun rike kunder med å finne passende julegaver til sine kjære. En dag blir oppmerksom på en kvinne med en sterk utstråling. Therese anbefaler henne å kjøpe et togsett til datteren, og slik får hun adressen og navnet til kvinnen, som heter Carol Aird. Carol glemmer hanskene sine i butikken, og Therese sørger for at disse blir sendt til Carol. Carol er svært takknemlig over dette, og inviterer Therese ut på lunch. Dette blir innledningen til et vennskap, som etter hvert utvikler seg til et lesbisk kjærlighetsforhold. 

Carol, en kvinne som eks-mannen har gjort svært ensom

Carol ligger i skilsmisseforhandlinger med en ektemann som ikke ønsker at de skal skilles. Carol og Therese flykter av gårde, og opplever en lykkelig tid sammen. Da Carol´s eksmann får nyss i det som holder på med å skje mellom Carol og Therese, setter han en privatdetektiv på saken. Etter hvert blir de nødt til å forholde seg til virkeligheten igjen. For Carol handler det om retten til datteren og retten til et verdig liv, og hvor hun til slutt blir nødt til å velge ... 

Therese og Carol opplever en lykkelig tid sammen

Det er mange lag i denne filmen. På den ene siden handler det om kvinnerollen og kvinners rettigheter på 1950-tallet. På den annen side handler det om klasseskille og tabuer rundt homofili. Og om en ektefelle som i hevngjerrighet over ikke å få sin kone tilbake, ønsker å knuse enhver mulighet for et lykkelig liv for den han en gang elsket ... Når skjønner de begge at nok er nok?

Carol sørger ...

Parallelt følger vi også Therese´s tilværelse som innvandrer fra Europa, med talenter innenfor fotokunst, og krysspresset hun utsettes for fra flere beilere. 

"Carol" er en sterk film, men på en stillferdig måte. Cate Blanchett er eminent i rollen som den sofistikerte og utad nokså kontrollerte overklassekvinnen Carol. Rooney Mara er også perfekt i rollen som den troskyldige og kjærlighetssøkende Therese. Begge ble nominert til Oscar hhv. i kategoriene beste kvinnelige hovedrolle og beste kvinnelige birolle. Etter å ha sett fire av de fem nominerte filmene i hver av kategoriene, er jeg tilbøyelig til å mene at de begge godt kunne ha vunnet også. I tillegg ble "Carol" nominert i kategorien beste kostymedesign, beste musikk og beste tilpassede manus. Filmen fikk ingen priser. La likevel ikke dette hindre deg i å se denne filmen! Den er virkelig severdig! Og den er ikke den eneste filmen blant de nominerte som handler om seksuelle tabuer. "The Danish Girl" er en annen av de nominerte, som handler om en kvinne som er født i en mannskropp. Felles for disse er at de viser samfunnets fordømmelse, og tilbøyelighet til å mene at seksuell legning påvirker alle andre personlighetstrekk også - som evnen til å treffe fornuftige valg ellers i livet. Heldigvis har vi kommet et kvantesprang videre i forhold til dette! Det er likevel ikke lenger siden enn at det fremdeles er interessant med historiske tilbakeblikk. Toleranse er nemlig ikke noe som kommer av seg selv. Den må kjempes frem! Og underveis må forkjemperne tåle både å bli latterliggjort og utfordret ... 

"Carol" hadde Norgespremiere på norske kinoer 11. mars i år. Den har utelukkende fått terningkast fem av norske anmeldere. 

Innspilt: 2015
Originaltittel: Carol
Nasjonalitet: Storbritannia
Sjanger: Drama 
Skuespillere: Cate Blanchett (Carol Aird), Rooney Mara (Therese Belivet), Sarah Paulson (Abby Gerhard), Kyle Chandler (Harge Aird), Jake Lacy (Richard Semco), Cory Michael Smith (Tommy Tucker), John Magaro (Dannie McElroy), Carrie Brownstein (Genevieve Cantrell)
Spilletid: 118 min.

"Creed" (Regissør: Ryan Coogler)

Ny Rocky-film

Innledningsvis er det kanskje greit å ha med seg at jeg aldri har vært noen Sylvester Stallone-fan eller bokser-entusiast. Det er i grunnen bare et par ting som gjorde at jeg valgte å se denne filmen. Det ene er at dette var en av de få filmene som vakte min nysgjerrighet på en lang flytur fra Kina til København. Det andre er at jeg var litt nysgjerrig på Stallones skuespiller-prestasjoner, siden han tross alt ble nominert i kategorien beste mannlige birolle i forbindelse med årets Oscar-utdeling. 

Filmregissøren Ryan Coogler (f. 1986) har en nokså kort film-meritt-liste å vise til. Det er kanskje ikke så rart, siden han er så ung. Men når jeg på Wikipedia leser at han er i gang med filmprosjektet "Black Panther", så skjønner jeg at han antakelig ikke kommer til å påkalle min nysgjerrighet i overskuelig fremtid. 

Sylvester Stallone har for øvrig blitt nominert til Oscar to ganger tidligere. I 1976 ble han nominert i kategorien beste mannlige hovedrolle i filmen "Rocky". Han ble også nominert i kategorien beste originale manus for samme film. 

I "Creed" spiller Sylvester Stallone rollen som den aldrende Rocky Balboa. Han blir kontaktet av Adonis "Donnie" Johnson, sønnen av den døde tungvekts-mesteren Apollo Creed. Adonis ønsker at Rocky skal være hans trener og mentor, slik at han får realisert drømmen om å bli profesjonell bokser. Han ønsker å gå i farens fotspor.

En kommende bokser-stjerne og en avdanket bokser-stjerne

Oppbyggingen av filmen er klassisk i slike bokser-filmer, og denne filmen er ikke noe unntak. Først er den unge bokseren svært lovende - inntil han utfordres av ledende champion. Så ser det skikkelig dystert ut, inntil vår helt selvsagt vinner til slutt. Noe annet ville jo vært helt utenkelig. 

Rocky blir Adonis´ trener og mentor

Mens jeg så denne filmen, tenkte jeg at Sylvester Stallones skuespillerprestasjoner ikke var imponerende i det hele tatt. Han spiller jo bare seg selv, tenkte jeg ... Så leste jeg på Wikipedia (da jeg kom hjem) at den aldrende Rocky Balboa tidligere i sin karriere pådro seg en hjerneskade. Noen brikker falt på plass, for er det noe jeg kjente på mens jeg så filmen, var det nettopp at Sylvester Stallone virker hjerneskadet ... Så kanskje var det noe der ... 

Gode råd fra en som har vært gjennom det meste

Og så har jeg ikke en gang nevnt Michael B. Jordan (f. 1987), han som spiller Adonis "Donnie" Johnson Creed ... Absolutt en spennende skuespiller, som vi garantert kommer til å se mer til i tiden fremover, med mindre alle musklene hans blir sjanger-begrensende. Hans rolletolkning var ikke tilstrekkelig til å bære filmen. 

Testosteron-boost fra treneren

Underveis blir vi selvsagt minnet på hvor farlig - og dermed utrolig mandig og tøft - bokseryrket er. Her kjemper man med livet og helsen som innsats! Noe som gjorde det hele riktig kleint var at tøffingen Rocky underveis fikk en alvorlig kreftdiagnose, men kun hadde Adonis´karriere i fokus ...

Dette er uansett en film de fleste damer styrer unna, fordi den ikke trigger noe hos oss. Dette er og blir en manne-film, som mennene kan få lov til å ha for seg selv! Jeg kjedet meg veldig underveis, og måtte virkelig kjempe for å gidde å se den ferdig. Den varte i tillegg i 133 minutter, noe som for meg var i alle fall en drøy halvtime for lenge. Men som sagt: dersom man synes at Sylvester Stallone er en skikkelig tøffing og elsker sportsdramaer generelt og boksing spesielt, så er denne filmen helt sikkert severdig ... Jeg kan jo legge til at filmen hadde Norges-premiere 15. januar i år, og at den har fått flest firere på terningen av norske anmeldere. Mens den i USA har sopet med seg den ene prisen etter den andre. Det er åpenbart særlig Sylvester Stallone som har fått oppmerksomheten. Noen Oscar ble det ikke denne gangen heller. Og jeg som bare ikke kunne skjønne hvorfor akkurat han skulle være en av fem nominerte mannlige birolle-innehavere, all den tid det er produsert SÅ mange andre utrolige gode filmer ... 

Innspilt: 2015
Originaltittel: Creed
Nasjonalitet: USA
Sjanger: Drama
Skuespillere: Michael B. Jordan (Adonis "Donnie" Johnson Creed), Sylvester Stallone (Rocky Balboa) m.fl.
Spilletid: 133

Orhan Pamuk: "Herr Cevdet og sønnene hans"

Mesterlig debutroman av Orhan Pamuk - første gang på norsk i 2012

Orhan Pamuk (f. 1952) er oppvokst i Istanbul, og han har - så vidt jeg har klart å telle - 18 bokutgivelser bak seg. (Kilde: Wikipedia) "Herr Cevdet og sønnene hans" (1982) var hans debutroman, og denne skrev han i en alder av 26 år. Fordi han i romanen skildrer overgangen fra en tradisjonell osmansk familieform til en mer vestlig levemåte, har han med god grunn blitt sammenlignet med Thomas Mann og hans roman "Buddenbrooks - en families forfall" (1901 - Thomas Mann skrev denne romanen da han var 25 år - linken fører til min omtale av denne romanen).  

Både Pamuk og Mann var inspirert av sine egne familiehistorier, født som de var i det som må betegnes som overklassen, begge var unge da de begynte å skrive, begge skrev om overgangen fra gammelt til nytt og begge har mottatt Nobels litteraturpris. Fellesbetegnelsen på begge romaner må kunne sies å være slektskrønike. 

Jeg har tidligere omtalt Orhan Pamuks sakprosa-bok "Istanbul" og romanen "Det tause huset" på bloggen min. Pamuks fortellerstemme er besnærende, og hver gang jeg kommer i befatning med hans bøker, undres jeg over hvorfor jeg ikke har lest mer av ham. De fleste av hans bøker som er oversatt til norsk, står nemlig i mine bokhyller. Kanskje har det med å gjøre at bøkene hele tiden taper i konkurransen med de nye bøkene som hele tiden strømmer på, og kanskje har det også å gjøre med at bøkene hans er så krevende - hva enten dette er fordi de er så tykke eller fordi det krever sin leser å komme gjennom dem av andre grunner? I alle fall tror jeg at "Herr Cevdet og sønnene hans" står i manges bokhyller, uten å bli lest. 

Boka forelå første gang på norsk i 2012, og det var på den tiden jeg også anskaffet den. Jeg har nå omsider fått lest boka, og er det noe jeg håper på å oppnå med dette blogginnlegget, så er det at flere faktisk leser dette mesterverket! Og jeg lover: boka er ikke tungt tilgjengelig i det hele tatt! Den er på den annen side på mer enn 700 sider, og det i seg selv kan jo gjøre at noen hver kvier seg å gå i gang med den. Disse rundt 700 sidene er like fullt ikke en eneste side for mye når vi snakker om et mesterverk!

Romanen er delt i tre deler, hvor den første delen handler om herr Cevdet, den andre delen om hans sønner Osman og Refik og den siste delen om sønnesønnen Ahmet. Historien spenner fra begynnelsen av 1900-tallet og opp til 1970-tallet, og selv om kvinnene har biroller i romanen, er de likevel viktige. 

Herr Cevdet er forretningsmann og i bokas første del, som starter i 1905,  er han opprømt fordi han er forlovet med datteren av en pasja, Nigân. Det han mangler av fine gener, skal hun tilføre hans slekt, mens han skal tilføre hennes slekt penger, som de vel egentlig for lengst har mistet. Allerede - altså lenge før han har rukket å få noen barn - har han fått laget et skilt hvor det står "Herr Cevdet og sønner. Import - eksport - isenkram". 

Herr Cevdet blir tilkalt til sin brors dødsleie. Broren lider av tuberkulose, og han er virkelig dårlig. Forholdet mellom brødrene er dårlig, fordi de har så ulike ståsteder. Mens broren Nusret er en revolusjonær, som ønsker at sultanen skal styrtes, er Cevdet bare opptatt av forretningene sine og sitt forestående bryllup. 

"Hver gang de møttes, skammet han seg over seg selv og forsøkte med harde ord og fornærmelser å få herr Cevdet til å bli den som skammet seg. Siden herr Cevdet hadde fått føle dette, gang på gang, og utmerket godt visste hvor vanskelig det var for dem begge å oppholde seg i det samme værelset, kom hans sjelden på besøk. Hver gang han gjorde det, snakket de litt sammen; herr Cevdet insisterte på at den eneste måten å bli kvitt denne hardnakkede sykdommen, var å legge seg inn på sykehus, og broren svarte hver gang at sykehus kun var bygd for å sende folk i graven, og at han som lege visste dette meget godt. Deretter ville de bli sittende en stund i taushet. Herr Cevdet pleide å legge pengene, som han hadde puttet i en konvolutt, i et hjørne og forlate leiligheten. Etter å ha lest brevet fra den armenske kvinnen nok en gang, begynte han å sammenlikne den avdøde morens sykdom med brorens." (side 24-25)

Da broren til slutt dør, har herr Cevdet lovet å ta seg av sønnen hans Ziya. Han skal etter hvert bli en nokså besværlig person å forholde seg til.

Det osmanske riket falt sammen som en følge av første verdenskrig. Kalifatet ble avskaffet i 1923, og Mustafa Kemal Atatürk (f. 1881 d. 1938) grunnla det vi i dag kjenner som Tyrkia. Han gjennomførte omfattende reformer for å sekularisere samfunnet, slik at det nærmet seg det som ble oppfattet som europeisk standard. Dette politiske bakteppet aner vi i Orhan Pamuks bok, gjerne gjennom samtaler mellom hovedpersonene. Mens det tidlig i historien var oppsiktsvekkende å ville ønske å styrte sultanen, merker vi gradvis utover at det hele snur. Særlig tydelig kommer dette frem gjennom leting etter meningen med tilværelsen, noe særlig herr Cevdets sønn Refik streber med. Han ønsker seg et annet liv enn det faren hadde, der alt bare handlet om å gå på kontoret, tjene penger, sove middagshvil og snakke om uvesentligheter med mennesker av den nokså enkle sorten. Refik ønsker noe mer. Han ønsker å ta del i noe som betyr noe. 

Pasjadatteren Nigân er med fra begynnelse til slutt, inntil hun blir dement og til sist dør. Hun har i mellomtiden tilført familien til herr Cevdet klasse og stil. Brytningen mot det moderne liv skildres nydelig, der særlig døtrene lider under de skiftende samfunnsforholdene. Skal de få velge ektefeller av kjærlighet, eller skal de følge tradisjonene hvor det er familien som velger en passende ektefelle for dem? Hva vet egentlig en svermerisk ungpike om viktigheten av å være i stand til å tjene penger? Som da Ayse forelsker seg i en "simpel" fiolinist ... Hva kan nå han tilby en jente som henne, når det kommer til stykket? Forbindelsen må for enhver pris stanses, og Ayse sendes i mellomtiden ut av landet. 

Krysspresset og de ulike strømningene i samfunnet skildres aller best i samspillet mellom Refik og hans to kamerater. Ömer, som har vært i Europa, og Enver som snakker uten filter ... Mang en gang kræsjer de tre vennene sammen, og vi undrer oss over hvordan de kan fortsette å være venner. Her forbindes ekteskapet med det konforme, og Refik utfordres. Hva tror han på? Hans ekteskap med Perihan gjennomgår den ene prøvelsen etter den andre, samtidig som de blir vitne til Osmans utroskap ... Når man lever så tett på hverandre i et gammelt herskapshus, faller ikke så mye som en knappenål til gulvet uten at alle vet det. Skal man tie, eller konfrontere? Refik og Perihan velger en annen utvei: de flytter for seg selv. Også dette er et tegn i tiden - at storfamilien ikke nødvendigvis må bo sammen gjennom hele livet ... 

Galata, Istanbul (Foto: RMC)

Underveis følger vi familiemedlemmene gjennom Sultanahmet, Beyogly, Üsküdar, Taksim, Galata, Pera Palas Hotel m.m. Steder som vekker gjenkjennelse hos meg, som har vært i Istanbul og som ble svært betatt av denne byen. Dette alene tilførte romanen noe helt eget for meg, uten at dette gjør meg inhabil når jeg skal vurdere romanens litterære kvaliteter - bare for å understreke det! 

Romanen "Herr Cevdet og sønnene hans" er og blir mesterlig! At Pamuk skrev denne romanen i en alder av 26 år, imponerer meg dypt. Persongalleriet er meget troverdig, og han har her tegnet dypt psykologiske portretter av familiemedlemmer i en nokså typisk overklassefamilie i Istanbul fra den osmanske tiden og frem til dannelsen av det moderne Tyrkia. Kompleksiteten i romanen er sterk, og her skildres mange konflikter som oppstår i en brytningstid som pågår over mange år. Styrken i romanen er langsomheten i fortellingen og at det faktisk tar 700 sider å fortelle historien. Her skjer ikke endringene over natten, og nettopp dette er faktisk noe av essensen i romanen.  

Uansett hvor store drømmer personene i Pamuks roman har, ender de alle opp nokså desillusjonerte. Kanskje fordi de ikke klarer å finne balansen mellom det som tradisjonelt har preget kulturen i Istanbul og alt det nye som presser på? Hvem er de og hva vil de egentlig? Kanskje har ikke tiden blitt moden nok for å finne svaret på slike eksistensielle spørsmål, skjønt det ligger et håp et sted her om at herr Cevdets barnebarn Ahmet kan bli den som finner ut av det hele ... 

Denne romanen krever en hel del av en som leser til å begynne med, før lesingen nokså raskt går helt av seg selv. Først og fremst er nemlig dette en historie om en families streben gjennom skiftende epoker, der det gjelder å tilpasse seg endringer dersom man fremdeles ønsker å være på høyden. Gjennom menneskene i boka tegnes et bilde av landet de bor i, hvor vi hele tiden aner et historisk og politisk bakteppe som likevel ikke får hovedfokuset i romanen. Dette er nemlig først og fremst en roman om menneskene i Istanbul - det vil si herr Cevdets familie og dens nærmeste krets. Orhan Pamuk er svært beskrivende i stilen, men fordi det er et samfunn som er nokså annerledes enn vårt, følte jeg at det var nødvendig med en mer deskriptiv fortellerstil enn hva jeg vanligvis foretrekker. Vi snakker uansett ikke om en forfatter som undervurderer sine lesere ved å "overforklare" alt som skjer. Styrken ved boka er beskrivelsen av samfunnet og tidskoloritten. Dessuten vil jeg trekke frem den psykologiske innsikten forfatteren viser i sine beskrivelser av persongalleriet. Noen av personportrettene gjør at man trekker på smilebåndet, uten at jeg vi si at Pamuk drar det så langt at han beskriver stereotyper. Han skriver poengtert og presist, uten å dvele for mye ved detaljene. 

Hvor mange ganger har ikke vi lesere opplevd at en forfatter slår gjennom for alvor, og så kommer alle tidligere romaner ut på nytt? Kvaliteten er dessverre ofte svært vekslende. Men altså ikke her! Orhan Pamuks debutroman holder en høy kvalitet! Selv om kjennere av hans litteratur kanskje kan innvende at han først senere har vist seg å beherske metafor-kunstnen og antydningens kunst til fingerspissene - for alt jeg vet ... 

Som tidligere nevnt håper jeg at flere blir fristet til å lese denne boka! Den er virkelig verdt din tid! Jeg ble i alle fall dypt fascinert og grepet av historien! 

Utgitt i Tyrkia: 1982
Originaltittel: Cevdet Bey ve Oğulları
Utgitt i Norge: 2012
Forlag: Gyldendal
Oversatt: Alf Storrud
Antall sider: 703
ISBN: 978-82-05-38592-4
Boka har jeg kjøpt selv.

Orhan Pamuk (Foto: Elena Seibert)

Carl-Johan Vallgren: "Svin"

Dypdykk i Stockholms underverden

Jeg har fulgt forfatterskapet til Carl-Johan Vallgren (f. 1964) en stund. Jeg har latt meg begeistre av "Den vidunderlige kjærlighetens historie" (2002), "Kunzelmann & Kunzelmann" (2009) og "Havmannen" (2012) (samtlige linker peker på mine tidligere blogginnlegg om disse bøkene). Det er særlig den første boka han har blitt prisbelønt for, og som førte til hans gjennombrudd som forfatter. Forut for dette hadde han utgitt syv bøker. 

Da jeg begynte på "Svin" tenkte jeg ikke et øyeblikk på at dette faktisk var en krim-bok - den andre i en krimserie om Danny Katz ("Skyggegutten" er første bok i denne serien). Ikke en gang da jeg leste de gruoppvekkende beskrivelsene av Stockholms prostitusjons- og pornoindustri, slo dette meg. For er det noe jeg gradvis har blitt vant til når det gjelder denne forfatteren, så er det nettopp hvor brutalt han beskriver det råtne i samfunnet - om så det gjelder smågutter som piner en liten kattepus til døde, slik han gjør i "Havmannen". Det er ikke disse sidene ved hans forfatterskap jeg først og fremst er begeistret for heller, bare for å ha sagt det! Derimot er det språket og samfunnsengasjementet (uten at dette fremstår som et politisk budskap bak bøkene hans). Selv om "Svin" ikke ender opp på min Vallgren-favorittliste, ser jeg at boka har mye til felles med "Havmannen", der ondskap er tematikken. Men for meg går det et skille mellom den mer tradisjonelle romansjangeren og krimsjangeren. Krim har jeg for lengst blitt så lei at jeg nesten kan si at jeg er ferdig med sjangeren. 

I bokas innledning introduseres vi for Jorma Hedlund som har gjort seg ferdig med sitt tidligere kriminelle liv. Så dukker det opp en sjanse han ikke kan la gå fra seg. Et siste ran av en verditransport, og så er det virkelig slutt! Slik skal det imidlertid ikke gå ... 

Danny Katz er en tidligere stoffmisbruker, som sliter med abstinensene mens han forsøker å finne ut hva som skjedde med kjæresten Jenny og en tidligere venn og narko-selger Ramón. Under sin jakt på svaret, kommer han borti Stockholms prostitusjons- og pornoindustri. Det han finner er så gruoppvekkende at det var opprivende å lese/høre ... 

Spenningen stiger utover i boka, og selv om krimsjangeren ikke er min favorittsjanger, må jeg berømme forfatteren for måten plottet er bygget opp på. Likevel savnet jeg Vallgrens språklige kvaliteter i denne boka, som jeg opplevde holdt et jevnt men ikke brilliant nivå. 

Slutten av boka opplevde jeg for øvrig som rimelig spekulativ, der cliffhanger-faktoren er vel høy ... I alle fall dersom hensikten er at det skal komme flere bøker om Danny Katz. Er det derimot siste sluttstrek for Danny Katz, er slutten helt grei og nærmest som forventet.

Jeg kommer nok ikke til å følge Danny Katz videre dersom det kommer flere bøker i denne serien. Jeg håper for øvrig at Vallgren ikke har sluttet å skrive mer tradisjonell skjønnlitteratur! (Har vi ikke nok krimforfattere fra før av?)

Dersom du liker hardkokt krim, er dette helt sikkert en bok for deg! Bokbloggerne Tine og Kleppanrova har i alle fall latt seg begeistre, mens et ble i meste laget for Reading Randi (linkene peker til deres omtaler av "Svin"). Er du derimot en leser som har likt Vallgrens tidligere romaner, og ikke er så begeistret for krim, vil jeg ikke anbefale denne boka (pga. sjangeren - ikke pga. boka som sådan). 

Christopher Staib er flott oppleser for øvrig! Lydbokforlaget er gode på å finne passende stemmer til sine lydbøker!

Utgitt i Sverige: 2015
Originaltittel: Svinen
Utgitt i Norge: 2016
Forlag: Gyldendal (papirutgaven)/Lydbokforlaget (lydboka)
Oversatt: Bjørn Alex Herrman
Oppleser: Christoffer Staib
Spilletid: 8 t 13 min.
Antall sider: 384
ISBN: 9788242163356 (lydfil)
ISBN:  9788205477919 (papirutgaven)
Jeg har mottatt en lydfil fra forlaget

Carl-Johan Vallgren (Foto: Caroline Andersson)

Oscar-nominasjonene 2016 + oppdatering på vinnere

(Dette innlegget skrev jeg opprinnelig den 20. februar 2016, men jeg har oppdatert innlegget med informasjon om vinnerne.)

Dersom du er blant dem som følger bloggen min jevnlig, kan du ikke ha unngått å legge merke til at jeg for tiden jobber meg gjennom Oscar-nominasjonslisten for 2016. Prisutdelingen finner sted den 28. februar, og det sier seg selv at jeg ikke kommer til å rekke å se dem alle. Noen av dem er heller ikke tilgjengelig på norske kinoer før mot midten av mars - antakelig fordi de som skal tjene penger på disse filmene, ønsker å spre godbitene utover våren. 

24 priser skal deles ut, og det er ikke til å komme forbi at noen pris-kategoriene er mer interessante enn andre, i alle fall for oss som bare skal se filmene ... For filmbransjen er imidlertid alle prisene viktige, fordi dette for all fremtid vil følge filmene når de skal promoteres. Ja, i den sammenhengen er selv antall nominasjoner viktige. 

I dette innlegget har jeg laget en oversikt over de kategoriene jeg er mest opptatt av (åtte kategorier totalt), og nominasjonene under disse, og så har jeg linket mine filmanmeldelser til disse der slike finnes. Her og der har jeg også dristet meg til å gjette på hvem som kan ha en mulighet for å vinne, uten at jeg på noen måte kan sies å være ekspert på temaet. Dessuten velger amerikanerne annerledes enn oss europeere - enten det dreier seg om filmer eller presidenter ...  

Beste film:
The Big Short (fire Oscar-nominasjoner - vant en Oscar)
Bridge of Spies (fire Oscar-nominasjoner - vant en Oscar)
Brooklyn (tre Oscar-nominasjoner - fikk ingen Oscar)
Mad Max: Fury Road (ni Oscar-nominasjoner - vant seks Oscar´s)
The Martian (syv Oscar-nominasjoner - fikk ingen Oscar)
The Revenant (12 Oscar-nominasjoner - vant tre Oscar´s)
Room (fire Oscar-nominasjoner - vant en Oscar)
Spotlight (seks Oscar-nominasjoner - vant to Oscar´s)

Jeg har sett seks av de i alt åtte nominerte filmene. Jeg kommer ikke til å se "Mad Max" eller "The Martian". 

Det er et stort sprik både i tematikk, aktualitet og sjanger blant de nominerte filmene, men jeg holder en knapp på "Spotlight". Dette er i alle fall den beste av filmene jeg har sett. 

("Spotlight" fikk Oscar i denne kategorien, så her traff jeg godt.)

Beste mannlige hovedrolle:
Bryan Cranston - Trumbo
Matt Damon - The Martian
Leonardo DiCaprio - The Revenant
Michael Fassbender - Steve Jobs
Eddie Redmayne - The Danish Girl 

Her er jeg på atskillig tynnere is siden jeg kun har sett to av de i alt fem nominerte skuespillerne (etter hvert fikk jeg også sett "Steve Jobs"). Eddie Redmayne fikk Oscar for beste hovedrolle i 2015, mens Leonardo DiCaprio har vært nominert seks ganger tidligere (både i kategorien beste mannlige hovedrolle og beste mannlige birolle) ... Kanskje det blir ham denne gangen?

(Leonardo DiCaprio fikk Oscar i denne kategorien - så det var absolutt hans tur denne gangen!) 

Beste kvinnelige hovedrolle:
Cate Blanchett - Carol
Brie Larson - Room
Jennifer Lawrence - Joy
Charlotte Rampling - 45 Years (nominert til en Oscar)
Saoirse Ronan - Brooklyn

Jeg har kun sett tre av de nominerte filmene (etter hvert så jeg også "Carol"), men tillater meg likevel å gjette på at det enten blir Cate Blanchett eller Charlotte Rampling. Cate Blanchett mottok Oscar i denne klassen for sin hovedrolle i "Blue Jasmin" i 2013, og for birollen i "The Aviator" i 2004. Dessuten har hun vært nominert en rekke ganger - bl.a. for sine i hovedroller i filmene "Elizabeth: The Golden Age" (2007) og "Elizabeth" (1998). Hun er en uovertruffen skuespiller, nær sagt uansett hvilken rolle hun bekler. Charlotte Rampling har aldri tidligere blitt nominert, så det hadde selvsagt vært moro om hun fikk statuetten denne gangen.

Jeg skal se "Carol" når denne kommer på kino. (Norgespremieren er 11. mars).

(Brie Larson fikk Oscar i denne kategorien - og det overrasket meg faktisk.)

Beste mannlige birolle:
Christian Bale - The Big Short
Tom Hardy - The Revenant
Mark Ruffalo - Spotlight
Mark Rylance - Bridge of Spies
Sylvester Stallone - Creed

Jeg har en favoritt her, og det er Mark Rylance! Jeg tror at dette er den eneste Oscar-statuetten "Bridge of Spies" kommer til å få også, selv om dette er en god film. 

(Mark Rylance fikk Oscar i denne kategorien, så her traff jeg godt. Jeg traff også godt på at det ikke ble noen flere Oscar´s til Bridge of Spies.)

Beste kvinnelige birolle:
Jennifer Jason Leigh - The Hateful Eight
Rooney Mara - Carol
Rachel McAdams - Spotlight
Alicia Vikander - The Danish Girl
Kate Winslet - Steve Jobs 

Igjen har jeg et litt for dårlig grunnlag å vurdere ut fra, men jeg holder en knapp på Kate Winslet likevel. (Det ville jeg ikke ha gjort dersom jeg hadde sett filmen først.)

(Alicia Vikander fikk Oscar i denne kategorien.)

Beste regi:
The Big Short
Mad Max: Fury Road
The Revenant
Room
Spotlight

"The Big Short" ble for rotete for meg, mens "The Revenant" ble vel tradisjonell. Sånn sett skiller "Room" seg litt ut, siden det meste av handlingen foregår inne i et rom, med de begrensninger dette gir å spille på. 

(Alejandro Gonsales Iñárritu fikk Oscar for beste regi - for andre år på rad!)

Beste fremmedspråklige film:
Embrace of the Serpent
Mustang
Son of Saul
Theeb
A War


Jeg har foreløpig kun sett "Son of Saul", "Theeb" og "Mustang" (i ettertid har jeg også sett "A War". "Son of Saul" er en av de beste Holocaust-filmene jeg noen gang har sett! Filmen "Theeb" er et drama fra første verdenskrig, hvor beduiner, osmanere og jordansk ørken står i fokus. I "Mustang" er det tvangsekteskap som er tema. De to siste er ikke tilgjengelig for det norske publikum enda - verken på kino eller DVD. Politiske budskap er et stikkord for i alle fall fire av disse filmene. Det vi dessuten kan være veldig sikre på, er at samtlige nominerte filmer er kvalitetsfilmer og at de går godt over mange av de øvrige nominerte (engelsktalende) filmene. Det blir på en måte hele verden mot Hollywood.

("Son of Saul" fikk Oscar i denne kategorien - som jeg tenkte ...)

Beste tilrettelagte (adapterte) manus:
The Big Short
Brooklyn
Carol 
The Martian
Room

Jeg har bare sett tre av filmene (og etter hvert fikk jeg også sett "Carol"), og jeg tror ingen av disse vinner denne prisen. "Brooklyn" er for tradisjonell, mens "The Big Short" er for rotete (men ivrer etter å være original og spesiell). 

("The Big Short" fikk Oscar i denne kategorien - det spesielle og originale var altså en suksess!)

Patti Smith: "M Train"

Herlig oppfølger av "Just kids"!

Det er nesten nøyaktig ett år siden jeg leste min første Patti Smith-bok - "Just kids". Akkurat så helfrelst ble jeg at jeg blant annet kjøpte billetter til Patti Smith-konserten på Norwegian Wood-festivalen i juni 2015 (min googling gjorde meg oppmerksom på konserten - Patti Smith-fan har jeg vært siden begynnelsen av 1980-tallet). Det var for øvrig en helt ut av hvitøyet fantastisk konsert! Dessuten gikk jeg litt i hennes fotspor da mannen min og jeg var i New York påsken 2015. Chelsea Hotel sto selvsagt på programmet (her bodde hun en liten periode), og det samme gjorde Strand Bookstore (her jobbet hun mens hun drømte å slå gjennom som poet). Jeg sikret meg et par av diktsamlingene hennes også - kjøpt på Strand. 

"Det er ikkje lett å skrive om ingenting", er den første setningen i Patti Smiths bok "M Train". Men hva er "ingenting"? er det betimelig å spørre seg. Patti Smith bestreber seg faktisk på å skrive om "ingenting". Den som forventer seg en bok om hennes artist-liv, vil bli skuffet. "M Train" er en ytterst stillferdig bok om det å være menneske - om det å være Patti Smith ... Helt avkledd for ytre staffasje, for her kommer vi inn til kjernen av personen Patti - den hun er når hun ikke står på scenen. Ja, vi får faktisk nesten inntrykk av at det å stå på scenen er noe hun gjør bare når hun trenger mer penger. 

Bøkene jeg kjøpte på Strand i New York påsken 2015.

I "M Train" følger vi Patti Smith i hennes dagligliv i New York, der Café Íno står sentralt. Det er trygt for henne å skrive om yndlingscaféen nå - ingen fare for å bli nedrent av fans ... for caféen ble på et tidspunkt nedlagt, til hennes store sorg. Her drakk hun mang en kopp kaffe, mens hun koste seg med sine små skriblerier, leste bøker eller rett og slett bare satt der og betraktet folk.  Kaffe står sentralt for henne, hun som verken har lappen eller kan svømme. 

Ekteskapet med Fred står sentralt i livet hennes. Ham giftet hun seg med i 1980, og de forble gift inntil han døde så altfor ung i 1994. Fred hadde indianske gener, og var en mann av få ord. Det passet introverte Patti Smith godt, og samholdet dem i mellom - alt de hadde sammen - preger hennes syn på verden. Et syn som er godt over gjennomsnittet preget av kjærligheten til litteraturen. Det var for eksempel ikke tilfeldig at hun valgte å reise til Saint-Laurent-du-Maoni i Fransk Guyana, da hun fikk velge hvor i verden de skulle dra - bare hun lovet ham et barn. Dette var nemlig en fordums fransk straffekoloni for hardbarkede kriminelle, skildret av Jean Genet i "Tyvenes dagbok" (tilfeldigvis en av mine mange bøker som ligger på vent). 

På reisene sine er hun opptatt av å besøke hjemmene (i form av museer) til kjente forfattere, samt deres gravsteder. Slik blir hennes roman om seg selv og ingenting egentlig en reise gjennom litteraturen, der vi blir nærmere kjent med hennes favorittforfattere. Og det er nettopp dette aspektet ved hennes bok som gjør den så interessant å lese for en litteraturelsker. 

"Eg bestemte med for å skrive ein hekatombe for han - eit dikt på hundre liner. Det var ein måte å takke han på, takke han for at han brukte den siste delen av det korte livet sitt på å skunde seg å gjere ferdig meisterverket 2666. Om han berre kunne ha fått ein spesiell dispensasjon, ha fått lov til å leve. For det verkar som 2666 er laga for å kunne halde fram i det uendelege, så lenge han hadde lyst til å skrive. Slik ei trist urettvise som blei den nydelege Roberto Bolaño til del, som måtte døy da kreftene var på topp, berre femti år gammal. Tapet av han og det uskrivne nekta oss i det minste éing av verdas løyndommar." (side 33)

Patti Smith er innom forfattere som Sylvia Plath og Henrik Ibsen, som hun elsker, selv om hun ikke har sansen for symbolisme. "Kvifor kan ikkje ting vere berre som dei er?" spør hun. (side 60) Likeledes har hun en dragning mot W.G. Sebald, mannen bak "Austerlitz". Bildene - samtlige i svart hvitt - fra alle reisene Patti Smith har tatt på reisene sine - 53 i alt - er spredt utover i boka, og disse bidrar til en mollstemt stemning under lesningen. Ikke fordi det er noen grunn til å anta at det er en trist grunntone i boka. Tvert i mot. Så lenge forfatteren har ro i sjelen, er hun lykkelig. Og det på tross av at savnet etter ektemannen som gikk bort så altfor tidlig, ligger der. Hadde hun noen mann etter ham? Det får vi ikke vite. Så tett på henne kommer vi ikke. Som hun siden sier (på side 149): "Ein kan aldri betale for mykje for å få fred i sinnet". 

Noe av det jeg ble aller mest glad for å lese om, var Patti Smiths oppdagelse av den japanske forfatteren Haruki Murakami. Som forfatteren oppdaget nemlig også jeg "Sauejakten" aller først. Først var det tittelen som pirret. Da jeg begynte å lese, ble jeg fullstendig hektet og måtte bare ha mer. Veien til "Dans dans dans" var ikke lang - heller ikke resten av Murakamis forfatterskap.

"Eg opna ei bok som heitte Sauejakten, vald ut på grunn av den pirrande tittelen. Ein frase fanga blikket mitt - eit virvar av smale gater og avløpskanaler. Her hadde eg funne ein saueforma kjeks til å dyppe i kakaoen min. Eg kjøpte boka straks. Så gjekk eg til Soba-ya som låg i nærleiken, bestilte kalde bokkveitenudlar med jams, og så begynte eg å lese. Eg blei så riven med av Sauejakten at eg blei sitjande der i over to timer og lese over ein kopp med sake. Eg kunne kjenne desperasjonen min smelte i kantane, som ein blå Jell-O. 

I vekene som kom, sat eg ved hjørnebordet mitt og las ingenting anna enn Murakami. Eg kom opp for å trekke luft akkurat lenge nok til å gå på toalettet eller bestille ein kopp med kaffi." (side 95)

Siden skriver hun om Glenn Goulds Goldbergvariasjonar, musikk jeg har et sterkt forhold til. Herregud - å lese denne boka er som å komme hjem! Og fordi hun skriver så vakkert som hun gjør, kunne hun sikkert ha skrevet om hva som helst, og jeg hadde likevel kjent en gjenkjennbar klangbunn i det hun skrev. Det er så vakkert, så poetisk og så metaforisk! 

"Månen fungerte som naturens spotlight på dei lysande ansikta til menneska som var samla i parken der nede. Latteren deira løfta seg med brisen, og ei kort stund fants ikkje sorg, ikke liding, berre samkjensle." (side 119)

Det er nesten ikke den ting som ikke fremkaller en eller annen forbindelse med litteraturen. Som da hun går på toget til Broad Channel for å se på huset som ligger ved Rockaway Beach, huset som hun gir navnet Alamo og bestemmer seg for å kjøpe fordi hun alltid har drømt om et hus på stranda. Huset er riktignok en ubeboelig rønne, og stedet gir henne assosiasjoner til Steppeulven av Herman Hesse - "Magisk teater. Adgang ikke for alle og enhver. Bare for for-rykte!" 

Så kommer det en storm, som ødelegger så og si alt den kommer over ...

"Men det vesle huset mitt, som var bygd for hundre år sidan og blitt håna av eigedomsmeklarar, kondemnert av inspektørar og nekta forsikring, hadde tydelegvis klart seg. Sjølv om det var kraftig skadd, hadde mitt Alamo overlevd den første store stormen i det tjueførste hundreåret." (side 148)

Man skulle kanskje tro at en fetert stjerne som Patti Smith ikke bryr seg om de små tingene i livet. Slik er det imidlertid ikke. Hun sørger over ting hun mister; en fillete gammel frakk, et polaroidkamera av et utgått merke ... slike ting som har fulgt henne i tykt og tynt i noen år. De forblir en del av henne - som hun aldri riktig klarer å glemme. "Alle forfattarar er bomsar" sier hun. " ... måtte eg ein dag bli rekna blant dykk". (side 186)

Som i "Just kids" dukker plutselig bokas tittel opp - midt i teksten. "Eg lét att auga og såg eit grønt tog med ein M i ein sirkel; ein falma grønnfarge, som ryggen til ein knelar." (side 122) Slik ble tittelen M Train til ...

I samlingen av alt Patti Smith har mistet, står kanskje tapet av Café Íno som noe av det såreste. Hun stikker innom det nyåpnede stedet, som kommer etter at Café Íno er nedlagt, men blir sørgelig skuffet ... 

"- Eg elskar deg, kviskra eg til alle, til tingen. 
- Elsk ikkje let, høyrde eg han seie.

Og så gjekk eg ut, rett gjennom skumringa, føtene mot den harde jorda. Det fanst ingen støvskyer, ingen spor etter nokon, men det brydde eg meg ikkje om. Eg var min eigen lukkes smed. Ørkenlandskapet var uforanderlig; ei lang strekning som rulle seg ut framfor meg, og som eg ein dag skulle underhalde meg med å fylle. Eg skal minnast alt, og så skal eg skrive det ned. Ein arie til ein frakk. Eit rekviem for ein kafé. Dette var det eg tenkte i draumen min, der eg såg ned på hendene mine." (side 242)

Jeg har ikke lest annet enn den nynorske oversettelsen av boka, men jeg tør likevel å påstå at oversettelsen av boka er helt fantastisk! Det er den norske forfatteren Brit Bildøen som har oversatt boka - slik hun også gjorde med "Just kids". All ære til henne, tenker jeg! 

Boka er mesterlig! Denne kan man lese om og om igjen uten å bli lei. Underveis kjælte jeg med setningene, koste meg med å lese mange sider om igjen - alt mens jeg merket meg sitater jeg ønsket å bruke i denne bokanmeldelsen. Klangbunnen i boka er første og fremst sjelefred og kjærlighet til litteraturen. Patti Smith forstiller seg ikke. Hun later ikke som om hun er noen annen enn den hun er - en nokså enkel sjel med enkle behov. Materialisme er så godt som fraværende. Alt hun trenger for å leve et lykkelig liv er en stamcafé som serverer god kaffe, en god bok og penger på kontoen til å reise når hun måtte føle for dette. Det er virkelig et paradoks hvor fraværende musikken er i hennes memoarbok!

Boka har gjort et uutslettelig inntrykk på meg, og går nå inn i samlingen av bokskatter som jeg aldri vil kvitte meg med! Jeg kvier meg for å bruke en forslitt klisjé: les sakte og nyt!

Artemisias Verden har også skrevet om denne boka.

Utgitt i USA: 2015 
Originaltittel: M Train
Utgitt i Norge: 2016
Forlag: Samlaget
Oversatt: Brit Bildøen
Antall sider: 246
ISBN: 978-82-521-8908-7
Jeg har mottatt leseeks. fra forlaget 

Patti Smith (Foto: Jesse Dittmar)