- stadig på leting etter bøker og filmer som gir noe ekstra!
Reklamefri og uavhengig blogg med gode lese- og filmtips! Jeg deler også reisetips, dikt og annet.
Hva man bør prioritere avhenger selvsagt av hvor lenge man er i Hong Kong. Generelt vil jeg anbefale at man planlegger en ukes opphold når man først velger å reise så langt av gårde. Hong Kong og omegn har nemlig mer enn nok å by på!
En av mange butikker på Temple Street Night Market - neida, hun vinker ikke -
hun liker ikke at jeg tar bilde (Foto: RMC)
En av tingene du bør få med deg når du først er i Hong Kong, er selvsagt Temple Street Night Market. Og dette sier jeg selv om jeg personlig ble veldig skuffet over vareutvalget på markedet, som jeg stort sett oppfattet som billig skrap. Det er ikke her man finner souvernirene man har lyst til å ta med seg hjem, i alle fall ikke dersom man er ute etter noe genuint kinesisk og egentlig "har alt" fra før av. Da er det i stedet et annet marked du skal oppsøke - nemlig markedet på Stanley. Dette skal jeg komme tilbake til i et senere innlegg.
Noe av varesortimentet på Temple Street Night Market (Foto: RMC)
I alle fall - Temple Street Night Market er bare ett av flere nattmarkeder som ligger tett i tett, nærmest med sømløse overganger fra det ene markedet til det andre. Du finner Temple Street nokså høyt oppe i byen på Kowloon-siden av Hong Kong, i en parallellgate til den mer berømte handlegaten Nathan Road (som også kalles The Golden Mile). Markedet våkner opp etter mørkets frembrudd, så det er ingen vits i å gå dit tidligere.
Kart fra guideboka. Temple Street Night Market
ligger til venstre for teksten "Kowloon"
på kartet - øverst til høyre. (Foto: RMC)
Det er nok fullt mulig å få mer ut av dette markedet enn hva vi fikk, og guideboken vi brukte - Eyewitness Travel Top 10 Hong Kong - gjør da også et forsøk på å tipse om hvor man får tak i de beste skoene, det beste skinnet, de beste klokkene etc. Her får man også tips om pruting. Det som i alle fall er sikkert er at prisene her er atskillig lavere enn andre steder, men så er nok kvaliteten også deretter. Vårt inntrykk var at det ikke var særlig mye fristende her. Men så klart - er man yngre og mer sulten på shopping enn vi var- så går det sikkert an å finne mer enn det vi så. Det som derimot var fascinerende ved å befinne seg øverst i byen på kveldstid, var alle neon-skiltene - eller kanskje vi burde si alle led-lysene ... Her er det åpenbart ingen plan- og bygningsetat som griper inn og sier at "nå holder det med reklameplakater". Uttrykket "less is more" er fullstendig ukjent. Her er det "jo mer, desto bedre" som gjelder. Bare for å ha nevnt dette med klokker. Alt som selges utenom store, velrennomerte kjedebutikker, er fake. Dersom du "biter på" en av selgerne rundt forbi, blir du tatt med et godt stykke unna og inn på et bakrom, der en svettende selger byr deg en haug med kataloger du kan bla gjennom. Når du først sitter der, er det nokså ubehagelig når du skjønner hva det hele går ut på. For de vil nødig slippe deg før du har kjøpt et eller annet. Vi havnet i en slik skvis.Mens vi satt der, begynte jeg å fikle med mobiltelefonen min. Jeg tenkte at jeg i alle fall skulle ha på gps´en på telefonen min - sånn for alle tilfellers skyld. Jeg ble i grunnen litt lettet da jeg så at selgeren ikke ble stresset av dette. Da mannen min spurte om de ikke hadde klokker med firkantede urkasser, ble selgeren opprådd. Det hadde han nemlig ikke. Vi "slapp ut", og det hele ble en påminnelse om at man skal være forsiktig og ikke for naiv. Det gjorde også at vi ikke ønsket å følge med andre selgere som ville selge skreddersøm heller. Enda dette faktisk kunne ha vært interessant ...
Her koser ungdommer seg med kinesisk junk-food (Foto: RMC)
Det florerer av uterestauranter i området ved Temple Street. Matserveringen er enkel, og det er vel ikke her man bør legge en helaften med middag ... I alle fall ikke dersom man er ute etter et excellent måltid. Og det er heller ikke på Temple Street Night Market man kjøper med seg kunst hjem heller. (På Stanley´s marked derimot ...)
Bilder får man også kjøpt her, men det mangler en hel del på å
tilfredsstille den mer kresne kjøper ... (Foto: RMC)
Helt til slutt tar jeg med noen flere bilder jeg tok mens vi befant oss i dette området. Enjoy!
Billige vesker i megder! (Foto: RMC)
Tettheten på reklame-skilt er stor! (Foto: RMC)
T-skjorte for en hver smak! (Foto: RMC)
Noe av det mer interessante vi så på Temple Street Night Market;
papirkunst! (Foto: RMC)
Ute etter gaver? (Foto: RMC)
Reklameboards i nærheten av Nathan Road
(Foto: RMC)
Krig og kjærlighet TV-serien "Birdsong" (i to episoder) er basert på romanen med samme navn ("Fuglesang") av Sebastian Faulks. Romanen kom ut i 1993, og var på en måte en slags fortsettelse av romanen "The Girl at the Lion d´Or" (1998), slik jeg har forstått det. Siden utkom "Charlotte Gray" (1998), hvor handlingen er lagt til Frankrike under andre verdenskrig. Jeg har foreløpig ikke lest noen av disse bøkene, men de ligger i en av mine mange ulest-bunker. Stephen Wraysford ser tilbake på de to viktigste hendelsene i sitt liv. Den ene handler om hans livs store kjærlighet, den andre om hans tid som soldat i skyttergravene under første verdenskrig. I filmen fremstår dette som minner han ser tilbake på. Gradvis får vi vite hva som egentlig skjedde den gangen. Stephen Wraysford er på forretningsreise i Frankrike, og året er 1910. I den forbindelse bor han hos en fransk familie, og han er der for å lære om forretningsdrift. Stephen føler seg sterkt tiltrukket av forretningsmannens kone Isabelle Azaire, som er gudsbenådet vakker og yndig. Da han i tillegg blir vitne til at hun utsettes for vold av ektemannen, våkner et beskyttelsesinstinkt hos ham. At også Isabelle tiltrekkes av ham blir klart da ektemannen reiser av gårde, og overlater både huset og forretningsdriften til Stephen. Lidenskapen som våkner i dem begge er så sterk at det er umulig å stanse det som skjer.
Forsømte Isabelle klarer ikke å motstå kjekke Stephen ...
Da Isabelles ektemann skjønner hva som er i gjære mellom de to, velger Isabelle å forlate ham for å bli med Stephen. Dette blir innledningen til den lykkeligste tiden i begges liv. Stephen kan ikke by på den velstanden som Isabelle er vant til, men dette er åpenbart ikke viktig for henne. Hun blomstrer i deres nye liv, og det samme gjør Stephen. Derfor skjønner han ingenting da han en dag kommer hjem og finner at Isabelle har reist fra ham uten å etterlate seg noe spor. Årene går, og han finner ingen ro fordi han ikke får svar på dette spørsmålet. Hvorfor dro hun da de hadde det som mest fantastisk sammen?
Stephen er tilbake i Frankrike - denne gangen som soldat i skyttegravene ...
Seks år senere - midt under første verdenskrig - er Stephen tilbake i Frankrike, nå som befal i en av skyttegravene mellom Frankrike og Tyskland. Krigens meningsløshet er påtakelig, og dagene fordrives med å legge kabal mens tunellgraverne befinner seg under bakken, lyttende til tyskerne på den andre siden. Dette arbeidet er ikke ufarlig, og ikke sjelden dør soldater der nede. Stephen er preget av en fatalisme, som for en stor del gjelder de andre. Selv er han redd for å dø. Så holder det også på å koste ham livet da han en dag likevel blir beordret under bakken av en av sine overordnede. Alle tror at han er død. Som ved et under reddes han fra likhaugen og blir sendt til rekonvalesens. Da han kommer seg, får han tillatelse til å reise hjem. Så hører han at troppene skal forflytte seg til området hvor Isabelle og han en gang møttes. Han nekter å reise hjem, og kommer tilbake i aktiv tjeneste igjen. Alt for å komme tilbake og muligens få et svar ... Finner han Isabelle igjen, og hva skjer så?
Tunellgraverne i aksjon.
"Birdsong" er en nydelig film med passelige doser både av lidenskapelig (og forbudt) kjærlighet og grusomme krigshandlinger. Med andre ord er dette en perfekt film å se sammen med sin kjære! Selv har jeg kommet til å bli veldig glad i skuespilleren Eddie Redmayne, fordi han i tillegg til å være en fabelaktig skuespiller også "tilfeldigvis" spiller i filmer som jeg pleier å like. Clémence Poécy har derimot vært totalt ukjent for meg frem til nå. Det er for øvrig heller ikke hun som bærer denne filmen, samtidig som hennes ynde står mye i fokus. Mange av scenene fra første verdenskrig er interessante, og de fikk meg til å tenke på Stefan Hertmans´ roman "Krig og terpentin". Ikke bare levde soldatene under konstant frykt for gassangrep, men dersom det i det hele tatt skulle skje noen fremskritt, måtte et visst antall soldater ofres som "kanonføde". Noe som kommer nydelig frem i filmen, er alle lengslene soldatene hadde i forhold til dem hjemme. Brevene fra koner og kjærester var det som holdt dem oppe. Alle levde de med håp om en dag å vende hjem i live. Dermed ble meningsløsheten til å holde ut. Jeg anbefaler denne filmen varmt! Selv fikk jeg enda mer lyst til å lese Sebastian Faulks´"Fuglesang". Innspilt: 2012 Originaltittel: Birdsong Nasjonalitet: Storbritannia Sjanger: Drama Skuespillere: Eddie Redmayne (Stephen Wraysford), Matthew Goode (Captain Gray), Clémence Poésy (Isabelle Azaire), Richard Madden (Weir), Anthony Andrews (Colonel Barclay), Marie-Josée Croze (Jeanne Fourmentier), Joseph Mawle (Jack Firebrace), Thomas Turgoose (Tipper), George MacKay (Private Douglas) m.fl. Spilletid: Episode 1 - 84 min., Episode 2 - 82 min.
Rå finsk slektskrønike fra debutant! Tommi Kinnunen (f. 1973) er en finsk forfatter som til daglig arbeider som lektor i Åbo. Han debuterte med romanen "Der fire veier møtes" i 2014. Forfatteren har mottatt den finske bokhandlerprisen og den finske journalistprisen for årets roman i 2014, og boka har dessuten vært nominert til Finlandia-prisen. I bokas åpningsscene er året 1996, og Lahja ligger for døden. Det er hun som forteller historien. Hos seg har hun sønnen Johannes og svigerdatteren Kaarina, som hun aldri ble dus med, til tross for at de har bodd i samme hus i førti år. Det er definitivt ikke Kaarinas skyld. I glimt ser hun tilbake på sitt eget levde liv. "Han var en god mann, Onni. Verken drakk eller slo. Ble ikke stum etter krigen, svettet ikke senga gjennomvåt. Kjempet ikke ved Kiestinki og Syväri i søvne. Etter krigen fant han på alt mulig. Da han hadde fått opp nye hus, begynte han å lage møbler og fylte de tomme rommene hos folk. Og når det var bord og seng og skjenk i alle rom, fant han på å knytte garn. Han tok seg av barna. Og var glad i dem, i Helena også. Han lekte alltid med dem." (side 14) I neste kapittel kastes vi tilbake til 1895, den gangen Lahjas mor Maria var en ung kvinne, og nyutdannet jordmor. Ute på landsbygda prøver folk i det lengste å unngå unødvendige utgifter til jordmor, så når Maria først tilkalles, er det gjerne for sent. I alle fall for barnet. Her gjelder det å være hardfør, for noen ganger må hun i verste fall skjære ut døde barn som har satt seg fast i morens underliv. Etter hvert får Maria datteren Lahja, og i de tider var dette noe som ikke gikk upåaktet hen. Lahja var "lausungen", og lenge svevde Lahja i den villfarelse at dette betydde at hun var helt spesiell. "Maria er glad for at hun ikke skaffet seg mann. Et barn har hun riktignok. Men hun grøsser ved tanken på at noen skulle ha noe å si over henne, at en istervom skulle bestige henne så ofte han lystet, og i det hele tatt bestemme hva de skulle gjøre, og når. At hun skulle gå to skritt bak mannen på bygdeveien som det sømmet seg kristenfolk. Hun la merke til at de samme tankene hadde festet seg hos dattera, og var redd for at hun også skulle bli enslig, men så hadde Lahja funnet Onni. Og en godlynt mann var han, annet kunne en ikke si." (side 63) Onni er en god mann. Ikke bare gifter han seg med Lahja selv om også hun har et utenomekteskapelig barn, men han verken drikker eller slår, og han er dessuten usedvanlig barnekjær og flink med hendene sine. Det er bare en ting Lahja ikke skjønner, og det er hvorfor han etter hvert ikke vil ha noe å gjøre med henne som kvinne. Hun lengter seg nesten syk etter et kjærtegn eller en berøring, men det kommer ikke ... Og på midten av 1900-tallet kunne man ikke klage til omgivelsene over at ektemannen oppførte seg som en likeverdig kompis, ikke som en ektemann som begjærte sin kone, slik andre menn gjorde ... Man snakket ganske enkelt ikke om seksuallivet - eller mangel på sådan - med andre mennesker. Lahja er fotograf, og som sin mor en fri og selvstendig kvinne. De eneste mennene i deres liv er Lahjas ektemann Onni og deres sønn Johannes. Johannes gifter seg etter hvert med Kaarina, og det livet som blir henne til del i dette kjærlighetsløse huset, der svigermoren aldri blir dus med henne, krever en ryggrad det er få forunt å ha. For Lahja blir etter hvert en bitter kvinne, slik kvinner som lever uten kjærlighet gjerne blir. "Fire år har hun bodd i dette kronglete og gledesløse huset. Allerede da hun flyttet inn, visste hun at hun ikke likte det. Det var uforholdsmessig stort, til tross for at det var oppført i den verste krisetida, og svigermor glemte ikke å fortelle at det var det største trehuset i bygda. Blant de andre bygningene var det bare kirka som var høyere. Kaarina syntes huset vitnet om en lyst til å vise seg fram, men beboerne stengte seg likevel inne bak tykke, brune gardiner straks det begynte å gry av dag. Den låste ytterdøra hadde ingen dørklokke." (side 159) Det er mange måter å fortelle en slektshistorie på. Noen forfattere velger å fortelle historien(e) kronologisk, mens andre hopper frem og tilbake i tid. Kinnunen har valgt en litt annen vri. Han forteller historien om Maria fra 1895 til 1955, Lahjas historie fra 1911 til 1977, Kaarinas historie fra 1964 til 1996 og til slutt Onnis historie fra 1930 til 1959. Alle har sine helt spesielle historier å fortelle, og selv om de alle har levd tett på hverandre, er det som om de har levd sine helt egne, separate liv. Mens det første kapittelet i boka er ført i pennen av Lahja i jeg-form, og det siste kapittelet av Kaarina i jeg-form, er samtlige andre kapitler fortalt i tredjeperson entall. Det gjør noe med opplevelsen av intensitet. Romanen har mange lag. På den ene siden har vi forholdet mellom mor og datter, Maria og Lahja. Så har vi ekteskapet mellom Lahja og Onni, hvis hemmeligheter avsløres litt etter litt. Og så har vi forholdet mellom svigermoren Lahja og svigerdatteren Kaarina - der Lahja lever opp til myten om svigermoren fra helvete. Det var vondt å lese, samtidig som jeg beundret forfatterens evne til å få frem sympatien for Lahja selv når hun er på sitt verste. For hun lengter seg jo syk etter en kjærlighet hun aldri får, og dette gjør henne lite snill. Det er mange tabuer som preger denne familien. Alt det usagte som ligger der, men som ingen kan snakke om. Vi lesere får et helt annet innblikk i det som foregår enn hva som er mulig for enkeltpersonene, fordi vi gjennom forfatterens fortellergrep kommer tett på og dermed får noe mer innsikt i beveggrunnene til familiemedlemmene. Hvorfor søker Onni hele tiden ut av huset? Hvorfor er Lahja så bitter og vanskelig å ha med å gjøre? Hvordan overlever Kaarina å bo i dette huset? Hva er det som gjør dem til den de er? Hvor forløsende det måtte være om noen brøt tausheten! Men antakelig ville det vært farlig, siden tausheten, fortielsen av alle tabuene og rollene hver enkelt er tildelt, nettopp er det som holder reisverket i familien oppe. Et skjørt reisverk, men dog et reisverk. Det er ikke ofte jeg kjenner meg så til de grader berørt som jeg ble av å lese denne historien. At romanen er rå gjør at den lever opp til myten om det typisk finske. Men selv om også denne historien handler om en jordmor, og det sånn sett er nærliggende å trekke noen paralleller til finske Katja Kettu og hennes roman "Jordmora", ønsker jeg å understreke at der stopper også de fleste likheter. I "Jordmora" kan vi lese om eksplosiv kjærlighet, mens kjærligheten stort sett er totalt fraværende i "Der fire veier møtes". Kjærligheten gjør på et vis slitet til å holde ut tross alt, mens det er en stor gåte hva som får menneskene i herværende bok til å ønske å leve videre. Kanskje er de ytre rammene tilstrekkelig, selv om substansen er så fraværende at det er til å gråte av? Livene deres tåler ikke dagslys, og antakelig er det derfor de forskanser seg i det store huset, der ingen utenforstående slipper inn ... Denne boka anbefaler jeg på det varmeste! Fortsetter det slik i neste bok, kan jeg føye nok en forfatter til min liste over favoritter. Og for de som har frydet seg over denne boka, kan jeg røpe at fortsettelsen av fortellingen i "Der fire veier møtes" allerede er utgitt i Finland! Boka heter "Lopotti". Det er med andre ord bare å glede seg! Utgitt i Finland: 2014 Originaltittel: Neljäntienristeys Utgitt i Norge: 2016 Forlag: Pax Oversatt: Turid Farbregd Antall sider: 308 ISBN: 978-82-530-3839-1 Jeg har kjøpt boka selv.
Andre omtaler av boka: - NRK v/Marta Norheim - 14. februar 2016 - Original og intens slektsroman - Personane er dregne til ytterpunkt, dei balanserer heilt på grensa og står i fare for å bikke over i det ekstreme. Men det er gjerne her, pressa mot yttergrensene at ei historie er på sitt mest intense og spennande, og til all lykke greier romanen å halde balansen. Kinnunen er ingen lovande debutant, han lovar og innfrir i same roman og dersom han greier å halde det nivået han har lagt seg på i «Der fire veier møtes», har vi ein nordisk forfattar å rekne med framover. - Aftenposten v/Rune Hallheim - 15. februar 2016 - Et blodfylt portrett av et finsk århundre og en passiv-aggressiv familie - Kinnunen er annerledes, definitivt. Korte kapitler, tydelige scener og en ekstremt realistisk tilnærming. Samtidig har han et usedvanlig øre for det usagte, noe det er mye av i denne slekten. Altfor mye. - VG v/Sindre Hovdenakk - 22. januar 2016 - Inntrengende finsk slektsdrama - Selv om historien hele veien balanserer på kanten av det sentimentale, er det likevel lenge siden jeg har lest en så presis skildring av ensomhet i familien. Finsk fjernsynsteater i ny drakt, altså. Det gjorde seg med et gjensyn. - Randi Reading- 9. november 2017 - "Dette er en roman som berører og gjør inntrykk."
Feelgood-film med tre Oscar-nominasjoner Filmen "Brooklyn" er basert på Colm Tóibins roman med samme navn. Jeg leste boka for noen år siden, og har også omtalt den her på bloggen, men var ikke overvettes begeistret for den. Noe av det jeg ble mest skuffet over var at boka ble omtalt som et mesterverk, og dette skapte svært høye forventninger hos meg. Fallhøyden ble derfor stor. I alle fall - dette har ikke fått meg fra å ønske å se filmversjonen. Det er den engelske forfatteren Nick Hornby som har laget manus til filmen. Irske John Crowley (f. 1969) er først og fremst teatermann, men har siden han debuterte som filmregissør i 2000 laget i alt åtte filmer. Jeg har ikke sett noen av dem, men en rask sjekk på Wikipedia viser at det kan være interessant å se nærmere på noen av hans tidligere filmer. "Brooklyn" er nominert til tre Oscars; i klassen beste film, beste kvinnelige hovedrolle (Saoirse Ronan) og beste manus (adapted Screenplay). For å være helt ærlig tror jeg ikke filmen vinner noen av prisene. Dette sier jeg selv om jeg ble så rørt underveis at jeg hadde store problemer med å holde tårene tilbake. Og jeg kan røpe såpass at dette ikke var noen film for mannen min (og antakelig heller ikke for menn flest?), men vi anså det som en fin Valentine-gave at han i det hele tatt ble med på kino i utgangspunktet. Dette er for øvrig den fjerde filmen jeg omtaler, som er nominert til Oscar i klassen beste film (de andre er "The Big Short", "Bridge of Spies" og "The Revenant"), og det er den sjette filmen jeg har sett som er blant de nominerte på Oscar-kortlisten i år (de to siste er "45 Years" og "The Danish Girl".) (Samtlige linker peker på mine filmanmeldelser av aktuelle filmer.) Året er 1952 og vi befinner oss i en liten by i Irland. Eilis jobber hos Miss Kelly, som er hatet på stedet. Fordi hun er innehaver av en butikk, må folk forholde seg til henne likevel, selv om de må tåle mange ydmykelser foran de andre kundene. Det er ikke mange jobber å få, og Eilis biter tennene sammen og holder ut. Lønnen er elendig, og hadde det ikke vært for at hennes eldre søster Rose tjener betydelig mer som bokholderske, ville den lille familien på tre (som består av søstrene og deres mor, som er enke) neppe ha klart seg særlig godt. Eilis går ut med venninne på lørdagskveldene, men fordi hun aldri har penger til å pynte seg eller sminke seg, ser hun ut som en grå mus. Ingen av de lokale guttene viser henne noen interesse, og hun forblir stort sett veggpryd. Rose innser at det er hennes lodd i livet å bli hjemme for å ta seg av moren. Hun ønsker imidlertid at Eilis skal få en bedre fremtid, og via noen golfvenner kommer hun i kontakt med Fader Flood i Brooklyn. Dette sikrer Eilis en billett til Amerika, og utsiktene til en lysere fremtid er plutselig til stede. Da hun forteller Miss Kelly at hun skal reise til Amerika, mister hun jobben sin umiddelbart. På båten til New York treffer hun en annen bereist kvinne, som bare har vært hjemme i Irland på besøk. Takket være henne får hun mange råd som kommer godt med da hun skal gjennom immigrasjons-kontrollen på Ellis Island. Dersom man ser blek og forkommen ut og i tillegg hoster, havner man nemlig i karantene før man vet ordet av det. Eilis ankommer Brooklyn, bydelen i New York der de fleste nyankomne bor. Her er det en stor koloni av irer som har emigrert fra Irland. Hun bor sammen med flere andre unge jenter hos Madge Kehoe. Scenene fra middagsbordet er riktig fornøyelige (men dog klisjéfylte), og selv om Kehoe er streng, lærer hun de unge jentene etikette og manerer.
Eilis sammen med jentene hun bor sammen med hos Madge Kelly. Her lærer hun å spise spaghetti uten å grise - før hun skal hjem på middag til Tonys foreldre.
Eilis får jobb i en staselig butikk, hvor det selges luksusvarer som ingen av dem som jobber der har råd til selv. I begynnelsen er hun klumsete og klønete overfor kundene, men hun lærer raskt. Fader Flood tilbyr henne å dekke utgiftene til et kveldskurs i bokføring, slik at hun kan komme seg videre i livet, og Eilis fullfører med glans. Underveis møter hun italieneren Tony, som hun forelsker seg i. Det hjelper mot hjemlengselen, som i perioder gjør henne deprimert.
Tony viser Eilis tomta som han og brødrene har kjøpt på Long Island. Her planlegger de å sette opp fem hus, slik at de kan selge to med fortjeneste. Siden de er håndverkere alle tre, er de selvforsynt.
Så dør søsteren Rose, og Eilis føler at hun må reise hjem for å se etter moren, som nå er mutters alene her i verden. Tony fortviler, fordi han ikke vil miste henne. Han overtaler henne til å gifte seg med ham før hun reiser - som en ekstra garanti for at hun skal komme tilbake ... De gifter seg enkelt og i all hemmelighet. Eilis reiser til Irland, og vi skjønner fort at moren har arrangert alt ned til minste detalj for å få henne til bli. Til og med en mulig ekteskaps-kandidat er ordnet, for nå er Jim Farrell singel og han skal overta familiens flotte hus. Han er i det hele tatt det scoopet for den heldige kvinnen han måtte velge. Plutselig opplever Eilis at hun er attraktiv og omsvermet. Ja, hun tilbys til og med en jobb som bokholderske. Og har ikke Jim blitt utrolig kjekk siden hun forlot Irland første gang? Så spørs det om moren og de andre lykkes i å holde henne igjen ... Imens hoper brevene fra Tony seg opp i en skuff på rommet hennes ... uåpnet ... Hva velger hun?
Eilis hadde helt glemt hvor vakkert Irland er ... Her er hun sammen med et vennepar som snart skal gifte seg - og Jim, som alle håper at hun skal falle for.
"Brooklyn" er en nydelig og rørende film med flere lag. En ting er historien om hvorfor mange unge forlot hjemmene sine for å finne en bedre fremtid i Amerika. En annen ting er småbylivet, der det meste kan synes idyllisk på overflaten, mens misunnelsen syder rett under ... Janteloven om at Hdu skal ikke tro du er noe, er på ingen måte et særnorsk fenomen, dersom noen skulle tro det. Saoirse Ronan gjør en flott rolletolkning av ungjenta Eilis, men noen karakterrolle er dette ikke. Hun spiller seg riktignok gjennom alle fasene fra en sjenert, landsens jente til en verdensvant kvinne, og dette gjør hun med stil. Likevel må jeg innrømme at jeg er noe forundret over at hun i det hele tatt er nominert i klassen beste kvinnelige skuespiller. Kan det skyldes at mange av årets filmer stort sett har mannlige hovedrollekarakterer, mens kvinnene stort sett må ta til takke med biroller? Ellers opplevde jeg mange av scenene i filmen som vel klisjéfylte. Som scenen der Eilis er invitert hjem til Tonys familie, som scenene i butikken hvor Eilis jobber, som scenene med moren der hun bruker maksimalt med hersketeknikker for å gi datteren dårlig samvittighet når hun vurderer om hun skal innta søsterens plass eller gjenoppta livet sitt i Amerika. Jada, jeg holdt på å begynne å grine mange ganger og jeg ble virkelig veldig rørt. Likevel kommer jeg ikke forbi at jeg opplevde mange svakheter ved filmen. Det tok for eksempel alt for lang tid før selve plottet kom, og frem til da var vi vitne til en strøm av feelgood-scener uten noen bærende elementer av konflikt (dvs. plot). Tåreperse er vel ordet jeg sitter igjen med helt til slutt. Når det er sagt tror jeg at denne filmen vil bli elsket av mange. Den har også fått mange terningkast fem i norsk presse (mens Aftenposten har gitt den terningkast fire, som jeg slutter meg til). Min hovedkonklusjon er at dersom du synes det er deilig å bli underholdt av en kjærlighetsfilm, som også inneholder noen flere lag, er denne filmen blant de bedre du kan velge. Filmscenene er som sagt nydelige - det står ikke på dét - og det er jo også litt befriende å se en film som får en til å grine litt underveis. Kanskje du skal se den sammen med venninnene dine, og la mannen/kjæresten din få slippe? Filmen hadde Norges-premiere 12. februar, og releasedato for DVD´en er en eller annen gang i 2016. (Fasit etter Oscar-utdelingen: filmen vant ingen Oscar.) Innspilt: 2015 Originaltittel: Brooklyn Nasjonalitet: Irland, Storbritannia og Canada Sjanger: Drama/Romantikk Skuespillere: Saoirse Ronan (Eilis Lacey), Samantha Munro (Dorothy), Emory Cohen (Anthony "Tony" Fiorello), Domhnall Gleeson (Jim Farrell), Jim Broadbent (Father Flood), Julie Walters (Madge Kehoe), Bríd Brennan (Miss Kelly), Jane Brennan (Mrs. Lacey), Fiona Glascott (Rose Lacey), Jessica Paré (Miss Fortini) m.fl. Spilletid: 112 min.
Enda en film om finanskrisen i 2007/2008 Filmen "The Big Short" er basert på dokumentaren fra 2010 med samme navn av Michael Lewis, og handler om finanskrisen i 2007-2008. Kort fortalt handler den om fire outsidere som forutser finanskrisen, og som tjener seg søkkrike på at bankene ikke gjør den jobben de er satt til å gjøre. Adam McKay (f. 1968) er både regissør, producer, manusforfatter, humorist og skuespiller. Filmene han har vært med på å lage har gått helt under min radar, men er nok også av en annen kategori enn det som trigger mine interesser. Antakelig hadde jeg aldri sett "The Big Short" heller, dersom det ikke hadde vært for at den er nominert til Oscar i fire klasser; beste film, beste mannlige hovedrolle (Christian Bale), filmredigering og tilpasset manus (adapted screenplay). Jeg synes nemlig at jeg har sett nok filmer om finanskrisen i 2007/2008, blant annet dokumentaren "Inside Job" (2010) og "Too Big to Fail" (2011). Vinklingen i "The Big Short" er imidlertid annerledes enn hva jeg har sett tidligere, fordi det her fokuseres på at det var mulig å forutse krisen, uten at man trengte å være genial på noen som helst måte. Det hele lå nærmest oppe i dagen. Men fordi det var for mange grådige mennesker med makt som bare tenkte på seg selv, gikk det som det måtte gå. Kanskje var det så enkelt som at USA falt for eget grep; man trodde at alt bare vokste inn i himmelen, at man nærmest var et utvalgt folk det bare kunne gå godt med, at kjøpefesten aldri skulle få en ende ... Vi møter altså fire outsidere som i årene før finanskrisen oppdaget hvor ustabilt boligmarkedet var i ferd med å bli. Litt for mange huseiere baserte sine boligkjøp på høye lån, og når de fikk problemer med betalingen var det i grunnen "bare" å refinansiere. Bankene brød seg ikke om sikkerheten, fordi hver utlåner fikk høye provisjoner for hvert lån de klarte å gi. Og så solgte de porteføljen videre til andre, som trodde at sikkerheten var i orden. Dermed satt de kun igjen med profitten og slapp å ta risikoen selv.
Her skapes det som senere er blitt kalt CEO
Markedet skapte noe som ble kalt credit default swap. Dette er en kontrakt (obligasjon) hvor en kjøper av bankens gjeld eliminerer et mulig tap som følge av mislighold fra utsteders side. En del av avtalen er at utsteder av obligasjonen forsikrer kjøpers eventuelle tap som en del av avtalen. Det er nesten for godt til å være sant. Antakelig var dette nødvendig for å sikre at det fremdeles fløt kontantstrømmer i et marked som var nedadgående, og hvor de store investorene for lengst ville ha trukket seg tilbake. Ved å holde markedet i gang nærmest ved kunstig åndedrett, ble det senere fallet desto større. For i bakkant satt investorene og trakk i trådene, og akkurat da det så som verst ut, trakk de i snora. Da falt også bunnen av markedet fullstendig ut. De som tapte var vanlige folk, som bankene lurte til å kjøpe fond som ikke var verdt det papiret de var trykket på. Her kunne de bake inn usikre aksjer som de som virkelig hadde peiling, holdt seg langt unna. Folk trodde jo på bankene. (Jeg får selv en dejavu til en episode hvor jeg fikk tilbud om økonomisk rådgivning i banken min, og forslaget som kom fra min personlige rådgiver var at jeg skulle ta opp lån for å investere i fond ... Der og da ble jeg forbannet. Det er jeg glad for i ettertid, for alle vanlige folk som bet på dette, tapte alt de hadde investert.) Etter hvert går det opp for disse fire outsiderne at jo mer de tjener på sine investeringer, jo nærmere er et fullstendig kollaps av finansmarkedet i det landet de faktisk bor i. Og at de som kommer til å tape penger ikke er noen anonyme som de ikke trenger å tenke på, men moren deres, barna, familien for øvrig, venner, bekjente, naboer ... Krisen er i ferd med å bli så omfattende at hele landets sikkerhet står i fare. Er det like gøy å kunne cashe ut mangfoldige billioner av dollar når ingen vil ha noe med en å gjøre ... ikke noen gang?
Dr. Michael Burry venter på den store gevinsten
Vi møter blant annet Christian Bale som Dr. Michael Burry. Han er en spesiell fyr som satser alt på ett kort (i form av CDO). På jobben går han hvileløst rundt og bare venter på gevinsten. Ingen har noe å gjøre, de bare venter ... Dessuten møter vi Brad Pitt i rollen som Ben Rickert. Han har faktisk noen etiske skrupler i forhold til å skulle satse penger på at USA skal gå ad dundas. Han får også noen av de andre investorene til å tenke nøye gjennom hva de egentlig driver med, blant annet ved å påpeke hvor mange som kommer til å ta livet av seg som følge av at boblen sprekker. Dette får dem til å gå til flere aviser for å fortelle om det som skjer. Men ingen vil høre på dem. Ingen ønsker å risikere sine journalistkarrierer på noe som strengt tatt ikke kan dokumenteres enda ... Det virkelig tankevekkende er at nesten ingen som var involvert i det som har blitt kalt CDO-boblen, er blitt arrestert, og at noe som kalles Bespoke CDO igjen selges i det amerikanske finansmarkedet ... "The Big Short" er absolutt en severdig film, selv om jeg personlig ikke liker måten den er regissert på. Filmen fremstår noe rotete i oppbyggingen, og rolleinnehaverne går av og til på en måte ut av scenene de står oppe i og henvender seg direkte til oss seere. Det er selvsagt originalt, men ikke så vellykket, synes nå jeg. Skuespillerprestasjonene er det ingenting å si på, og Christian Bale i rollen som Michael Burry, en mann med Aspergers syndrom er da også Oscar-nominert i klassen beste mannlige birolle. Jeg tror imidlertid ikke at han får den, fordi han møter tøff konkurranse med Tom Hardy fra "The Revenant" og Mark Rylance fra "Bridge of Spies". Når det gjelder nominasjonen i klassen beste film, kan man aldri vite noe sikkert. I fjor ble jeg utrolig overrasket, og hadde f.eks. aldri trodd at "Birdman" av alle Oscar-nominerte filmer skulle vinne i klassen beste film. At "12 years a Slave" vant året før, var derimot veldig forutsigbart. Dersom du ikke går så ofte på kino og heller ikke er helt spesielt interessert i finansmarkedet, er mitt råd: velg en annen film! Dersom du derimot ser mye film, anbefaler jeg å få med denne. Styrken ved filmen er at den viser et litt annet bilde av finanskrisen enn slik vi er vant til å få den presentert. Og så er det selvsagt slik at filmer som er kritisk til egne myndigheter slik som her, er et spennende fenomen i seg selv. Filmen går på norske kinoer for tiden, og DVD´en slippes 30. mai i år. (Fasit etter Oscar-utdelingen: en Oscar i kategorien beste tilrettelagte manus.) Innspilt: 2015 Originaltittel: The Big Short Nasjonalitet: USA Sjanger: Drama Skuespillere: Brad Pitt, Christian Bale, Steve Carell, Karen Gillan, Selena Gomez, Ryan Gosling, Marisa Tomei, Melissa Leo Spilletid: 2 t 10 min.
Episk western-film som er nominert til 12 Oscars "The Revenant" er en av filmene som er nominert i forbindelse med Oscar-utdelingen i år. Hele 12 nominasjoner er det tale om, og dette er i klassene beste film, beste mannlige hovedrolle (Leonardo diCaprio), beste mannlige birolle (Tom Hardy), kinematografi, kostymedesign, regi (Alejandro Gonsales Iñárritu), filmredigering, makeup og hårstyling, produksjonsdesign, lydredigering, lydmiks og visuelle effekter. Regisøren Alejandro Gonsales Iñárritustår bak en rekke kjente filmer som "21 Grams", "Babel", "Biutiful" og fjorårets Oscar-suksess "Birdman", som hanket inn priser i klassene beste film, beste regi, beste originale filmmanus og beste kinematografi. Det forelå ytterligere fem nominasjoner. "The Revenant" er basert på deler av Michael Punke´s roman med samme navn, og hendelsene i romanen er inspirert av nybyggeren og pelsjegeren Hugh Glass´(f. 1783 d. 1833) opplevelser i 1823 i Montana og South Dakota.
Handlingen i filmen foregår blant annet i Montana.
I filmens åpningsscene er om lag 30 pelsjegere samlet i et skogholt. Hvis vi ser ekstra godt etter, kjenner vi igjen norske Kristoffer Joner som en av mennene som sitter på bakken og slapper av. Han har en replikk og så er han borte. Et stykke unna befinner Hugh Glass (spilt av Leonardo DiCaprio) og sønnen seg. Plutselig hører de noen umiskjennelige lyder som tyder på angrep fra indianere. Det hele utvikler seg til et blodbad, og rundt 20 menn blir drept av indianernes piler. De resterende om lag 10 mennene klarer så vidt å berge skinnene, som de får om bord i en elvebåt før de flykter fra indianerne.
Pelsjeger-leiren blir angrepet av indianere.
Båten går ikke fort i elva, og Hugh Glass, mannen som er lokalkjent og som skal bringe dem trygt frem til Fort Kiowa, mener at de bør forlate båten. De er et svært synlig mål dersom de skulle støte på flere fiendtlige indianerstammer, mens de kan gjemme seg mer bort i skogen. Det meste snur da Glass blir angrepet av en grizzly-bjørn. Scenen vi blir vitne til er så realistisk at det er gruoppvekkende. Så er også bjørnen ekte, men her er det selvsagt filmtriks ute og går. I alle fall - Glass overlever med nød og neppe, og er da så skadd at han ikke er i stand til å gå. Stemmebåndene er også så skadet at han ikke klarer å snakke.
Hugh Glass angripes av en grizzly-bjørn.
Mennene bestemmer seg for å frakte Glass på båre frem til Fort Kiowa. Det er tross alt han som kjenner veien. Innerst inne har de ingen tro på at han vil overleve alle skadene. Etter hvert viser det seg at det å bære båren med Glass forsinker følget så mye at noen må bli igjen for å ta seg av ham, inntil han er i stand til å gå for egen maskin. Valget faller på Glass´ halv-indianske sønn Hawk, Jim Bridger og John Fitzgerald. De loves en belønning når de kommer frem til fortet. Dersom Glass skulle dø, pålegges de å gi ham - alle forhold tatt i betraktning - en verdig begravelse.
Glass er vitne til at Fitzgerald dreper sønnen Hawk - uten at han kan gjøre noe.
Fitzgerald er ingen human mann, og han er først og fremst ute etter lett-tjente penger. Å bli værende der ute i skogen med Glass opplever han som et stort bryderi. Han ønsker rett og slett å kvitte seg med Glass, slik at han fortest mulig kan komme seg til Fort Kiowa og innkassere belønningen. Hawk tar han imidlertid på fersken da han forsøker å kvele Glass, og det oppstår en scene mellom dem som ender med at Fitzgerald dreper Hawk. Fra båren betrakter Glass det hele, ute av stand til å ta til motmæle. Fitzgerald legger Glass i en grav og begynner å begrave ham levende, under sterke protester fra Jim. Plutselig roper han opp at indianerne kommer, og dermed får han med seg Jim på en flukt, mens Glass ligger igjen ...
En kamp for å overleve i villmarken.
Jeg ønsker ikke å røpe mer av filmen enn at det handler om en kamp uten sidestykke for å overleve - alt for å fullbyrde den ultimate hevn ...
John Fitzgerald er alvorlig redd da det viser seg at Hugh Glass likevel ikke er død ...
Leonardo DiCaprio har vært nominert til Oscar i klassen beste mannlige hovedrolle seks ganger, og etter å ha sett denne filmen, tror jeg faktisk at det endelig kan bli hans tur til å vinne. Jeg har riktignok bare sett to av de i alt fem filmene som er nominert i klassen beste mannlige hovedrolle.
Glass er forbannet.
Jeg tipper også at filmen har en rimelig god sjanse til å vinne i klassen beste film, fordi den har noe uramerikansk over seg, beskrevet som den er blitt som episk western. Dette er et stykke amerikansk historie, som handler om nybyggere versus indianerne og om jakt og fiske i et land der bare de sterkeste klarte seg. Kvinnerollene er stort sett fraværende i denne filmen - i alle fall som noe annet enn voldtektsofre - for her handler det stort sett om menn. Tøffe menn, må vite!
Rollen som Hugh Glass gir Leonardo DiCaprio en hel del å spille på. Han har ikke veldig mange replikker riktignok, for under mesteparten av filmen er han så skadet at han ikke kan snakke. Han spiller godt, og det gjør også erkefienden John Fitzgerald, som spilles av Tom Hardy. Med en nesten dyrisk fremferd klarer han umenneskelige ting, og dette i seg selv er med på å gi filmen et skjær av eventyr. For vi tror jo virkelig ikke at dette ville ha vært mulig i det virkelige liv? Det er for øvrig "fornøyelig" å se denne ellers så vakre mannen alt annet enn vakker gjennom det meste av filmen.
Jeg liker episke filmer, og jeg har også sansen for filmer som handler om nybyggerne i Amerika og deres kamp mot indianerne og vice versa. Denne filmen er balansert i sin fremstilling av indianerne, og her levnes den hvite mann liten ære. Vi får se nedslakting i indianerlandsbyer, indianerkvinner som blir voldtatt av hvite menn - scener som viser oss at det hadde sin pris å skulle kolonisere prærien og villmarken i Amerika på den tiden. For øvrig synes jeg at filmen med sine 2 1/2 time er vel lang, men det er også stort sett det eneste jeg har å innvende mot den. Jeg gjør oppmerksom på at det er mange sterke voldsscener i filmen. Av den grunn er det 15 årsgrense på filmen.
Filmen går fremdeles på norske kinoer, og DVD´en slippes 30. mai i år.
Jeg anbefaler filmen varmt!
(Fasit etter Oscar-utdelingen: filmen fikk tre Oscar´s: beste mannlige hovedrolle (Leonardo DiCaprio), beste regi (Alejandro Gonsales Iñárritu) og beste kinematografi.
