Nils-Øivind Haagensen (red.): "Skrivehistorier"

Historier om forfatter-hemmeligheter

Hva er det som får forfattere til å skrive akkurat den ene eller den andre historien? Hva inspirerte dem? Har de spesielle ritualer for å komme i gang? Må de ha en egen skrivestue? Hvor utbredt er det egentlig å få skrivesperre? Hva var avgjørende for dem i skriveprosessen? Hvorfor er det så viktig å holde innholdet i en pågående skriveprosess hemmelig? Spørsmålene vi har lyst til å stille forfatterne - særlig dem vi bryr oss ekstra mye om - er mange. Selv synes jeg akkurat dette er det aller mest spennende ved å være til stede på Litteraturhuset o.l. for å overvære forfatterintervjuer, eller å være til stede på boklanseringer der forfattere snakker om bokprosjektet sitt. Hva er det som får nettopp ham/henne til å "tikke og gå"? Og hvorfor ga de aldri opp - selv da det var som mest besværlig, dette å skulle livnære seg som forfatter? 

"Skrivehistorier" inneholder over 50 slike historier - med to unntak utelukkende om norske forfattere. Jeg ble selv forbauset over mangfoldet mens jeg studerte innholdsfortegnelsen i boka, og ikke minst ble jeg forbauset over at jeg ikke har kjennskap til alle sammen. I min enfoldighet trodde jeg at jeg hadde rimelig god oversikt over norske forfattere ... 

Det har vært tankevekkende å lese om hvor langt inne enkelte bokidéer satt, hvor fort det ikke kunne ha blitt noe av bøker jeg selv har lest, hvordan det er å få refusert et romanprosjekt men med beskjed om å jobbe videre med noen få av sidene i manuskriptet fordi "der var det noe" ... Mange måneders jobb rett i vasken, og bare å begynne på nytt ...

En del av forfatterne er også innom dette med å skrive på spesielle steder. En dro til Island for å komme i gang med et grandiost romanprosjekt, mens en annen reiste til Venezia. Atter en annen reiste til Roma ... Felles for samtlige var at de ikke fikk skrevet en eneste linje mens de var bortreist. Noen forfattere fungerer dessuten best ved ikke å være forfatter på heltid, men alltid ha for dårlig tid til å skrive, alltid ha lengselen i seg etter å skrive når sjansen byr seg. Da en av forfatterne  sa opp jobben sin, stoppet også skrivingen opp. Først da han kom seg i jobb igjen og fikk faste rammer i livet sitt, gikk skrivingen av seg selv.

Og hva tenker forfatterne om hva de skriver?

"Det som opptar meg mer og mer, er hvordan språket kan bli i stand til å ta opp i seg følelser, erfaringer og forståelse. Mer og mer er det dette jeg interesserer meg for i min egen skriving, hvordan noen få ord, noen få setninger, ofte ganske enkle, kan bære med seg sammensatte og motsetningsfylte erfaringer. Jeg er ikke opptatt av å skrive på den ene eller den andre måten, jeg trenger ikke å være for en viss type litteratur og imot en annen. Jeg prøver å komme unna alle litterære ideologier og forretningsideer, jeg tror at for meg er det bedre om jeg kan klare meg uten. Skrivingen må bare være i kontakt med det som er levende. Ingen kan håpe på noe bedre enn det, antakelig. Det som lever er i bevegelse, det er uavklart, uferdig, uavsluttet og alltid i en slags krise." (Geir Gulliksen - side 90 - 91)

Vakrere kan det vel neppe sies! I alle fall er det noe av dette jeg selv er ute etter når jeg leser bøker. Er aktuelle bok befolket med levende og troverdige personer, eller er det hele stereotypt og klisjéfylt? Hva gjør boka med meg? Får den meg til å tenke, eller gir den alle svarene på et fat? Berører den noe viktig, noe som betyr noe? Noe eksistensielt? Eller er det "bare" ren underholdning? Noen vil ha det også - men ikke jeg. Noen bøker kan få meg til å grine, og tidligere trodde jeg at dette betydde kvalitet. Med tiden har jeg skjønt at det kanskje bare betyr at forfatteren har brukt virkemidler på meg og andre lesere - svært bevisst. Mest imponerende er det når forfattere klarer å skrive om triste ting uten at teksten fremstår som sentimental.

Anders Bortne sier det slik på side 101:

"En ting har jeg lært om det å skrive: Du kommer deg aldri dit du vil. Men om du fortsetter, samme hvor håpløst det ser ut, så kommer du deg kanskje dit du skal."

Øyvind Vågnes skal rydde i sin mors bøker i forbindelse med at hun skal flytte. Moren skal bestemme hvilke bøker som skal med og hvilke som ikke skal med. Der og da blir han oppmerksom på at både han og moren hadde en hang til det triste. (side 107) 

Ja, hva er det egentlig med det triste? Jeg er slik selv. Såkalte morobøker som f.eks. "Hundreåringen som forsvant ut av vinduet" eller noe slikt - jeg lo ikke en eneste gang. Jeg opplevde boka som tåpelig. Uten at jeg er et menneske uten humor, bare for å ha understreket det! Humor kan imidlertid bli så utrolig platt når den overspilles. 

Vidar Kvalshaug har forsøkt å sammenfatte hva skriving egentlig handler om på side 125:

"Det handler om å se. Ikke skrive mye eller ofte, ortografisk korrekthet, allitterasjonsmaraton eller at noe skal være korrekt gjengitt eller lineært fortalt. God skjønnlitteratur er ofte skakk eller foregir å være det. Skriving handler om å se og høre, om blikket, å lytte alt inn til noe som vil ut i fingertuppene. Om den samme ekstatiske følelsen som en forelskelse - eller om rutinen som holder lunk i en tekst."

Men som han sier senere i teksten: Faren er å bli en som lytter kun for å bruke - ikke som venn, menneske eller borger ... 

Torgrim Eggen skriver humoristisk om berømte og beryktede skrivehoteller på side 147:

Chelsea Hotel under restaurasjon
påsken 2015 (Foto: RMC)

"Chelsea Hotel i New York er kanskje det fremste. Jeg har aldri skrevet på noen av disse (har aldri trodd noe særlig på magi), selv om jeg har besøkt flere av dem. Mandarin Oriental i Bangkok har en "forfatterfløy" med suiter oppkalt etter Joseph Conrad, W. Somerset Maugham og Noel Coward. (Barbara Cartland, som skrev mengder på Oriental, har underlig nok ikke fått noen suite.) Teen var god, jeg følte ingen stikkende skrivekløe, men fikk derimot veldig lyst til å melde meg på Orientals tredagers-thai-kokekurs. Da jeg besøkte hotellet i Davos der Thomas Mann skrev Trollfjellet, kjente jeg imidlertid at det nappet litt." 

Eggen beklager seg over at slike forfatterhoteller har en tendens til å bli veldig dyre, så han oppfordrer vordende forfatterspirer til å finne sitt eget lurvete hotell - om ikke annet for å hjelpe hotellbransjen videre ... Tenk å få en suite oppkalt etter seg fordi man har skrevet en berømt roman nettopp der?

Levi Henriksen finner inspirasjon til å komme i gang med skrivingen igjen ved å ta turen innom badstua i svømmehallen i Kongsvinger. "Egentlig kan det meste folk sier til meg, ende i bøkene mine. Jeg er på jobb hele tida, og føler ingen skrupler ved å bruke slike historier folk forteller, vel å merke innenfor anstendighetens grenser." (side 185-186) Dermed skulle vel badstu-besøkende på Kongsvinger være grundig advart dersom Levi Henriksen kommer gående ... 

Mange av forfatterne plages av manglende tro på seg selv - og kanskje mest av alt at den kritiske sansen skal forsvinne. Nicolai Houm spør seg selv: "Hvis den kritiske sansen forvinner helt - begynner jeg å skrive som Paulo Coelho da?" (side 192)

Senere sier han på side 197:

"Jeg lytter til kritikere. Jeg verdsetter dialogen, for når litteraturkritikk er faglig fundert og fri for vikarierende motiver, er den en helt essensiell del av den litterære offentligheten. Og den kritikken jeg verdsetter mest, er ikke nødvendigvis den mest positive. Det betyr mer for meg at kritikeren forstår prosjektet mitt og verdsetter innsatsen. Men jeg kan ikke skrive for kritikerne. Jeg må skrive fordi jeg vil det, fordi det er givende. Og jo ... ok ... en del av meg kommer alltid til å skrive for å prøve å bli likt og for å bli sett. Men nå kommer den virkelig store avsløringen: Det gjelder alle forfattere, selv om de ikke innrømmer det. Det er et allmennmenneskelig behov man dessverre ikke blir kvitt ..."

Hvor mye legger forfatterne av seg selv i tekstene sine? Med andre ord: hvor mye er forkledd selvbiografi og hvor mye er ren fiksjon? Det som ofte slår meg når jeg leser meg opp på ulike forfattere, er alle likhetstrekkene mellom romanene de har skrevet og deres eget levde liv. 

Ola Innset sier dette på side 215:

"Skillet mellom diktning og virkelighet er ikke så skarpt som vi noen ganger tror. Ikke det at diktning og virkelighet ikke er to vidt forskjellige ting, for all del, det ville vært en tåpelig ting å påstå. Men vi mennesker må forstå virkeligheten, og selve forståelsesprosessen ligner ikke så rent lite på diktning. ... Fortellinger om forfattere som skriver sitt eget liv og forsøker å unnslippe sitt eget narrativ, eller filmer som Stranger Than Fiction, hvor Emma Thompson skriver en bok hvor Will Ferrell er hovedpersonen, men også et virkelig menneske og derfor må forsøke å overtale henne til ikke å drepe ham på slutten av boka, slik hun gjør i alle bøkene sine, fordi hun skriver tragedier, og så videre ... "

Simen Ekern er en av de få i denne boka som ikke skriver romaner, men sakprosa. Han er innom temaet blanding av sjangere - som memoarer, reiselitteratur, fiksjon, historie, essayistikk og poesi - og nevner i den forbindelse forfattere som W.G. Sebald og Ian Buruma.  I deres bøker - og også i Ekerns egne saksprosabøker - er grensene glidende. 

Innimellom forfatterhistoriene er det små snutter med diverse temaer, hvor det ikke fremgår hvem som har skrevet disse. Jeg antok likevel uten videre at det var redaktøren av boka, Nils-Øivind Haagensen, som sto bak disse. Det handlet blant annet om Haruki Murakamis frykt for å dø før et manus er ferdigstilt, om hvor bøker hører hjemme, om Jorge Luis Borges´overbevisning om at man blir lykkelig av å lese bøker og at enhver følelse vil finne sitt eget, bestemte uttrykk ... bare for å ha nevnt noe.

"Skrivehistorier" er en artig, interessant og tankevekkende bok om hva det vil si å skrive. Forfatterne som har deltatt i prosjektet byr rikelig på seg selv, og forteller både om suksesshistorier og tabber. Vi får innblikk i tilblivelsen av mange kjente bøker, som nesten ikke hadde blitt noe av hvis ikke en liten tilfeldighet hadde satt i gang inspirasjonen hos vedkommende forfatter. De fleste av oss har antakelig en slags romantisk tanke om hva det vil si å være forfatter. Dette blir i så fall grundig avmytifisert. Å skulle livnære seg som forfatter er beinhard jobbing, og krever alt! Likevel understreker de fleste at de må skrive for å føle seg som et fullverdig menneske. Ja, en av forfatterne i boka ble til og med syk da han la skrivingen til side. Først da han begynte å skrive igjen, løsnet de psykosomatiske plagene i kroppen. 

Det er en berikelse av bøker som dette gis ut! Med fare for å virke klisjéfylt - jeg sier det likevel: dette var kos, kos og atter kos, fra perm til perm! Nå var riktignok ikke alle innleggene like interessante, men det var likevel nok å ta av! Denne boka anbefaler jeg gladelig videre til andre leseglade personer! 

Utgitt: 2015
Forlag: Flamme Forlag
Antall sider: 251
ISBN: 978-82-8288-118-0
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget

Ekeberg skulpturpark - påsken 2016

Jeg har skrevet om Ekeberg skulpturpark tidligere - i dette blogginnlegget fra 2013. Siden har jeg vært der noen ganger til. Som regel må mannen min og jeg ha besøk utenbys fra for å få et "påskudd" til å besøke den flotte parken. 

En av mine favoritter er Per Ungs skulptur av mor og barn. 

I år var påskeværet riktig begredelig, men den ene dagen vi valgte å besøke parken var det flott vær. Jeg benyttet anledningen til å ta noen bilder, og denne gangen ønsker jeg å vise dem frem i svart hvitt. 

På vei opp fra Ekebergrestauranten til toppen av Ekebergåsen bør man stoppe opp ved Tony Ourslers installasjon Klang. Her er det mange detaljer å legge merke til. 

Det er mange spor etter både vikingtid og jernalder i parken, og dette er behørlig merket underveis. 

En del av skulpturene og installasjonene er fascinerende - som dette konkave ansiktet av kunstneren Hilde Mæhlum. Når man tar bilde av dette ansiktet, ser det helt vanlig ut, som om ansiktet er konvekst - ikke konkav. 

Siden sist jeg besøkte parken, har det kommet noen nye skulpturer. Som denne engelen av Damien Hirst - Anatomy of an Angel. Jeg kan i alle fall ikke huske at den sto der sist gang.

Et yndet fotoobjekt i parken er selvsagt Walking Woman av kunstneren Sean Henry. De fleste velger å la seg avbilde mens de holder denne asiatiske kvinnen, som er mer enn to meter høy, i hånda. 

Da vi gikk rundt i parken, var det nesten ikke folk der. Etter hvert støtte vi på et og annet menneske, som denne eldre mannen som jobbet seg oppover bakkene, mens vi var på vei ned igjen. 

Den tissende kvinnen eller Fideicommissum av Ann-Sofi Sidén fornemmer jeg også er ny, men det er selvsagt mulig at jeg har oversett henne på tidligere turer. Det interessante med denne skulpturen er hvor annerledes den fremstår alt etter hvilken vinkel man betrakter den fra. 

Ikke glem å gå på nedsiden av veien for Ekebergrestauranten når du først er i området. Der står nemlig ikke rent få av skulpturene som det virkelig er vel verdt å få med seg. Som denne statuen - Eva - av Auguste Rodin. (Jeg har for øvrig tidligere delt noen bilder fra Rodin-museet i Paris her på bloggen - og jeg nevner samtidig en film om Camille Claudel fra 1988, som jeg tidligere har anmeldt her. En periode av hennes liv hadde hun et forhold til Auguste Rodin.)

Helt til slutt nevner jeg skulpturen av Venus de Milo aux tiroirs av Salvador Dalí. 

På dette nettstedet, som jeg har linket til i dette innlegget, kan du lese mer om skulpturene! Skulpturparken er en av Oslos viktigste severdigheter, og noe vi kan være riktig stolt av! 

På en godværsdag kan man nyte en fantastisk utsikt utover Oslo, med Barcode i front på Ekeberg restaurant-siden! Dessuten ligger Oslofjorden der i all sin prakt, og denne kan nytes inne fra parken! Jeg anbefaler å ta med en piknik-kurv, fordi det er rikelig med steder å sette seg ned, og samtidig nye utsikten! Eller du kan planlegge et besøk innom Ekeberg-resturanten, hvor det er plenty av muligheter for servering. I høysesongen er det nok lurt å bestille bord på forhånd.

Beijing - et første inntrykk

Beijing - i begynnelsen av vårt opphold, lå det et teppe av smog over byen.
(Foto: RMC)

For et par uker siden var mannen min og jeg på en ukes ferietur i Bejing. De som har fulgt meg en stund her på bloggen, vet at vi for et halvt år siden var i Hong Kong, fordi jeg så langt har skrevet ti innlegg om dette - både med reisetips, formidling av inntrykk og bilder. 

Munkene som holder til i Lama Temple, en av Beijings turistattraksjoner.
(Foto: RMC)

I dette innlegget ønsker jeg å gi et første inntrykk av Beijing, ispedd noen viktige råd og med mange bilder. Og for å ta det første med en gang: Det er himmelvid forskjell på Hong Kong og Beijing! Felles for begge er imidlertid at de er millionbyer. Beijing har 22 millioner registrerte innbyggere og er en enormt stor by, mens Hong Kong er mye mer fortettet (med rundt 8 millioner innbyggere i hele Hong Kong). I Hong Kong by kan man faktisk gå fra den ene enden av byen til den andre, mens det kan man i grunnen bare glemme i Beijing. Da blir man eventuelt gående en stund ... Hong Kong er Asias New York - Beijing er først og fremst en by for kinesere (men dette kommer til å endre seg - det er jeg overbevist om). Og slik kunne jeg fortsette ... 

Giant Panda i Beijing Zoo (Foto: RMC)

Når du skal reise til Kina, trenger du visum (noe du f.eks. ikke trenger til Hong Kong, som er en helt egen administrativ enhet i Kina). Det er lurt å søke om visum minst en måned før du reiser, fordi du ikke kan vite eksakt hvor lang tid dette vil ta. Når du møter opp på ambassaden for å søke om visum, trenger du både utskrift av hotellbestillingen din og flybillettene, i tillegg til at du må være forberedt på å legge igjen passet ditt (det betyr at du må ha bestilt hotell på tidspunktet for visum-søking). For oss tok søkeprosessen nøyaktig en uke. 

Inngangen til Den forbudte by, men bilde av Mao på utsiden - et kjent
landemerke i Beijing (Foto: RMC)

Vi reiste med SAS via København, og fra København til Beijing tok det mellom ni og ti timer i ren flytid. Regn imidlertid med at det tar 15-17 timer fra du forlater heimen og til du sjekker inn på hotellet ditt i Beijing. Beijing ligger syv timer foran oss. Det betyr at du tar ut de verste ulempene med jetlag når du kommer frem, mens det ikke er ille å komme hjem igjen fordi du da vinner timene tilbake.

I en by med rundt 5 millioner biler og restriksjoner på anskaffelse av bil,
er kreativiteten stor mht. andre former for fremkomstmidler. (Foto: RMC)

Fra flyplassen utenfor Beijing (en av verdens største) går det tog inn til Beijing sentrum. For oss passet det best å gå av på Dongzhimen Station. Togbillettene kostet 25 Yuan pr. person (om jeg ikke husker helt feil), og 1 Yuan var på dette tidspunktet lik 1,3 norske kroner. Underveis ble vi forsøkt lurt til å ta taxi til den nette sum av 800 Yuan fra flyplassen og inn til sentrum. Ikke gå i denne fellen! Det fungerer så greit å ta toget inn til byen, fordi alt er utrolig godt merket på engelsk. Dessuten er taxi veldig billig i Beijing, og 800 Yuan er blodpris uansett hvor du skal. (Under vårt Beijing-opphold "slet" vi med å komme opp i taxi-regninger i størrelsesorden 30-50 Yuan ...)

Fascinerende hvordan alt i trafikken rett og slett fungerer utmerket! Selv
hadde jeg hjertet i halsen mange ganger, fordi jeg tenkte at "dette kan
umulig gå bra!" - men det gjorde det! Vi så ikke en eneste ulykke i trafikken
mens vi var i Beijing, selv om det sies at det er en del. (Foto: RMC)

Derimot oppdaget vi at det ikke var like så greit å komme seg fra togstasjonen og til hotellet vårt, fordi taxisjåførene som regel ikke forstår et eneste ord på engelsk. Noe jeg derfor skulle ønske at noen hadde fortalt oss før vi dro, var følgende: ta for all del med en lapp med hotellets navn og adresse - på kinesisk! Det er ofte det eneste som fungerer! Vi slet faktisk litt for å komme oss til hotellet. Når du først har kommet deg på hotellet, vil hotellbetjeningen sørge for at du blir utstyrt med en lapp med en oversikt over alle de viktigste severdighetene både på engelsk og kinesisk. Når du senere tar taxi, peker du på lappen hvor du skal. Denne lappen må du ha med over alt - ellers risikerer du problemer, rett og slett. (Vi glemte lappen hjemme en kveld, og det ble en frustrerende opplevelse ... skjønt vi kom oss hjem til slutt ...)

Ved Den forbudte by. Etter hvert som vi gjorde oss kjent i Beijing, oppdaget vi
at det kinesiske folket er sammensatt av mange ulike folkegrupper. De er
svært forskjellige. Noen er veldig små og andre er relativt høye. Mange har
ikke det vi spesifikt tenker som kinesisk utseende. Det hadde først og fremst
de som kom fra provinsen, og som var turister i eget land. (Foto: RMC)

For øvrig kan jeg anbefale subwayen i Beijing. Her er det godt tekstet også på engelsk, og systemet er det samme som i alle andre storbyer. De kinesiske navnene er vanskelige - ikke minst å huske - også på engelsk, men dersom du har med et kart og vet hvor du er og hvor du skal, finner du ut av det til slutt. Ikke gi opp dersom du ikke får det til med en gang. Av og til er det nemlig vanskelig å få tak i taxi, og da er det greit med en plan B. Å ta subwayen er billig. Det koster ca. 3-5 Yuan pr. tur, og du må skaffe deg et reisekort for å kunne reise med subwayen (på samme måte som i Oslo). Personsikkerheten er stor fordi alle passasjerer og baggasje skannes ved hver eneste stasjon. Et sterkt apropos i forhold til den terroren vi har vært vitne til i Europa de siste årene ... 

Vi bodde på Eclat Hotel i Beijing - et utrolig lekkert hotell til en høyst
overkommelig pris sett med vestlige øyne. (Foto: RMC)

De to første dagene vi tilbrakte i Beijing, hang smogen tett over byen. Det var faktisk så ille at det var vanskelig å se lenger enn noen få kvartaler fra der vi sto. Det var som å være innhyllet i et mørkegrått teppe av tåke, og bruken av munnbind var utbredt. Vi fikk også utdelt munnbind på hotellet (men brukte dem ikke), med store beklagelser på grunn av "the weather". Men det var forurensningen som skapte problemene - i tillegg til mangel på bevegelse i luften. Den tredje dagen blåste det litt opp, og dermed ble det blå himmel og atskillig bedre luft. 

Syklister kom susende i et eneste kjør ... (Foto: RMC)

Tidligere var Beijing omgitt av mange sterkt forurensende fabrikker, og det er nok tilfelle også i dag, selv om myndighetene i Kina har blitt atskillig mer opptatt av miljøvern i årenes løp. Det som skaper veldig mye problemer i forhold til smogen, er i tillegg til at byen er omgitt av høye fjell, alle bilene. 5 millioner biler kjører rundt i Beijings gater, og dette alene innebærer et gigantisk miljøproblem. Vi hadde en interessant diskusjon med en av guidene våre om akkurat dette. Mens myndighetene i Kina har innført sterke restriksjoner på hvem som får lov til å ha bil overhode, kunne vi fortelle om bompenge-reguleringen i Norge. Felles for begge tiltak er begrensning av personbiltrafikken. I følge Katie Melua er det om lag "Nine Million Bicycles in Beijing", og det fikk vi i grunnen godt bekreftet i løpet av vårt opphold. Og sjelden har jeg sett så mange halvmotoriserte kjøretøy - eller "tapetserte mopeder" som mannen min ynder å kalle dette. Man trenger fremkomstmidler i denne byen, og fantasien er stor for alle dem som ikke får gleden av å eie sin egen bil. 

Kunsten på Hotel Eclat. (Foto: RMC)

Hotellet vi bodde på var av typen det virkelig er verdt å anbefale videre! Eclat Hotel inneholdt mye kunst, og det var virkelig lekkert overalt. Nå kan jeg selvsagt ikke garantere for det fremtidige prisnivået på hotellet - ikke annet enn at den prisen vi betalte var helt ok, sett med vestlige øyne. Dersom man ikke skal bo midt i Beijing sentrum, sies det at man bør bo øst for f.eks. Den forbudte by. Der er det mer restauranter, butikker og liv i gatene enn vest for sentrum. Hotel Eclat lå i den østlige delen av byen, ikke langt unna The Place.

Regn med å være en attraksjon i attraksjonen dersom du
er vestlig turist i Beijing. Smil til fotografen, så får de
et bilde de stolt kan vise frem til familien der hjemme!
(Foto: RMC)

Inntrykket vi fikk av menneskene i Beijing, var så og si utelukkende positivt. Vi skilte oss stort sett godt ut uansett hvor vi bevegde oss, og generelt kan jeg si at lokalbefolkningen i Beijing virket godt vant med utlendinger. Inne på de store turistattraksjonene var det imidlertid mange kinesiske turister fra provinsen, og mange glante helt uhemmet. Men det gjorde vel på sett og vis vi også. At mange tok bilder av oss - både litt skjult og i full offentlighet - det gjorde vi også ... Så vi smilte og gjorde det vi kunne for at bildene som ble tatt av oss skulle bli så bra som mulig for dem som tok disse. En og annen gang spurte folk - særlig de unge - om de kunne få ta bilde av oss, og noen ganger ønsket de å være med på bildene selv. Godt råd: vær med på dette! Det er uansett godt ment fra dem som spør! Og er det noe både vi og lokalbefolkningen ønsker så er det å sitte igjen med inntrykket av at vi ikke er så forskjellige likevel, når alt kommer til alt. Det er i alle fall det jeg er ute etter - både når jeg leser, ser film og reiser: å oppleve at folk er folk uansett hvor de kommer fra!

Mannen min stilte opp og lot seg fotografere! (Foto: RMC)

Beijing er en veldig moderne by, og selv om det selvsagt er mye man ikke får øye på når man bare er turist, satt vi igjen med et inntrykk av et samfunn som fungerer. Menneskene rundt oss virket blide, de var pent kledd og "alle" hadde smartphones som de satt med nesen nedi f.eks. på subway´en. Butikkene var fulle av kjente merkevarer, og det manglet tilsynelatende ingenting. 

Inne i den forbudte by var det mye forskjellig som foregikk.
Da vi gikk forbi et film-team, og jeg dro opp
kameraet, stilte disse to umiddelbart opp. Riktig flotte
var de! (Foto: RMC)

De mest typiske kinesiske tingene som det kan være vel verdt å få med seg hjem i kofferten, er silke, porselen, kalligrafi og annen kunst, perler og te i alskens varianter. Ikke regn med at det er veldig billig. Silke er ikke spesielt billig i Beijing, så regn med å måtte ut med atskillige hundrelapper både for mindre duker og f.eks. sofapute-trekk. I forhold til norske priser, er det likevel en del å hente her, i til at selve vareutvalget er og blir eksotisk og spennende. Ekte kinesisk porselen til bruk i te-sermoniene etter hjemkomsten hører liksom med! (Noe vi for øvrig angret på at vi ikke kjøpte, men som vi bestilte fra Hong Kong etter hjemkomsten, var et te-brett i tre. Det blir nemlig en del vannsøl mens man lager te, og te-brettet er ganske enkelt nødvendig.)

Te-sermoni i det som kalles Tea City. Her fikk vi smake på den berømte puer-teen,
og jeg endte selvsagt opp med å kjøpe en te-kake ... (Foto: RMC)

Ekstra moro er det å lære om kinesisk te-kultur når man først er i Kina. Vi var på atskillige te-sermonier under vårt Beijing-opphold, slik vi også var det da vi var i Hong Kong. Det er spennende å lære å kjenne ulike te-typer fra hverandre, som f.eks. den velkjente jasmin-teen som serveres til det meste av maten man spiser i Kina, som oolong-teen ... for ikke å glemme den berømte puer-teen, som kan karakteriseres som en årgangs-te. Puer-te er kjempedyrt - jo eldre, desto dyrere. Årsaken er den helsemessige gevinsten av å drikke puer-te, som øker med alderen på teen. Den har nemlig gunstig effekt både på blodtrykk og på det gode og det dårlige kolesterolet. Dessuten er den slankende. Effektene er det vitenskapelig belegg for, så det er ikke noe som kan avblåses som tull og tøys. 

Puer-te (Foto: RMC)

Jeg nølte likevel lenge før jeg valgte å kjøpe med meg en te-kake. Årsaken var prisen. Men så var det særlig dette med den slankende effekten da ... Som en av te-sermoni-mesterne fortalte oss: det finnes andre gunstige slankemetoder, som er helt gratis! Den mest kjente introduserte hun for oss: Chinese girl don´t eat dessert! Så fikk vi den! 

Kinesiske kvinner er flotte! 8Foto: RMC)

Det kinesiske kjøkken er ikke uten grunn rangert som et av de beste i verden - ved siden av det franske, det indiske og det tyrkiske ... bare for å nevne noen. Dersom du tror at du kjenner det kinesiske kjøkken etter å ha spist deg gjennom sortimentet på en gjennomsnittlig Kina-restaurant i Norge, tar du alldeles feil! Kinesisk mat er så utrolig mye mer! Uten at jeg skal påstå at jeg er spesielt bevandret, er mitt inntrykk at matkulturen i Hong Kong er helt rå sammenlignet med Beijing. Peking-and-måltidene i Hong Kong gikk tilsvarende måltider i Beijing en høy gang, men likevel ... Vi spiste for øvrig mye god mat i Beijing! Dim sum er det selvsagt et "must" å få med seg! Tilsvarende gjelder de mange av nudel-suppene. (I løpet av en ukes opphold lærer man å spise nudel-suppe med pinner uten å grise altfor mye. Det er lov "å jukse" med en skje også - kineserne gjør det selv.) Og like så en ny sak som har bredt om seg og blitt veldig populær: hot pot! Vi elsket dette fra første stund! (Så pass at vi allerede har bestilt en del gadget mtp. å lage dette selv i heimen. Sjekk bare ut denne nettsiden!) Den siste kvelden klarte vi riktignok å gjøre den fadesen å be om spicy hot pot på en Szechuan-restaurant - med den følge at maten vi fikk var så råsterkt at det i praksis ikke var spiselig. Lærdommen var at man ikke ber om sterk mat på en Szechuan-restaurant. Der er maten råsterk fra før av!

Å gå rundt på eksotiske mat-markeder er spennende! Jeg aner ikke hva dette er - i
likhet til mye av det andre vi så på dette markedet. De grillede skorpionene og
gresshoppene vi så her, var imidlertid ikke til å ta feil av ... (Foto: RMC)

Så hva ser man ellers mens man er i Beijing? Den forbudte by, Lama-tempelet, Sommerpalasset, Den kinesiske mur (og Ming-gravene, dette får du i alle fall med deg dersom du reiser til Badaling-delen av muren) - og Himmeltempelet (det fikk vi dessverre ikke med oss). Vi valgte også å ta turen innom Beijing Zoo for å se den den gigantiske pandaen. Det var moro! Dessuten valgte vi å dra ut til 798 Art District, et kunstområde i noen nedlagte fabrikklokaler utenfor Beijing sentrum. Helt fantastisk dersom du er kunstinteressert! Dersom man ønsker å handle silke eller perler, hører det selvsagt med å ta turen innom hhv. Silkehuset/Silk Street og Perlemarkedet, mens man får de beste prisene på te i Tea City. Og så må man selvsagt få med seg et acrobatic show, og for den sakens skyld også Peking-opera. Alt dette skal jeg komme nærmere tilbake til i senere blogginnlegg.

Helt til slutt tar jeg med et lite knippe av bildene jeg tok i Beijing og omegn. Enjoy!

En liten prins fotograferes av hele slekten (Foto: RMC) 

Inne i Den forbudte by (Foto: RMC) 

En ung kvinne og et helt batteri av mennesker
som la forholdene til rette for det perfekte bildet ...
(Foto: RMC) 

Det meste av maten er varmet på så høye temperaturer at man ikke trenger å
være redd for matforgiftning. Vi kom i alle fall godt ut av det mens vi
var i Beijing! (Foto: RMC)

På Sommerpalasset støtte vi på dette knippet av skjønne, eldre
kvinner. (Foto: RMC)

En kinesisk skjønnhet feide forbi mens vi var på
Sommerpalasset (Foto: RMC) 

Småjentene i Beijing så ut som små prinsesser (Foto: RMC)

På den kinesiske muren - nærmere bestemt badaling. Denne gjengen med utrolig
blide damer lagde mye moro på veien opp til toppen av muren. (Foto: RMC) 

Kalligrafen Tiehan Leng hevdes å være en berømt kunstner i Kina. Her er han
i gang med vårt kalligrafi - rødt på gult, det røde symboliserer lykke, det gule er
en kongelig farge, fikk vi høre da vi etterlyste rødt på hvitt, som vi ville ha
foretrukket ... sånn egentlig ... (Foto: RMC)

798 Art District - virkelig verdt å få med seg! (Foto: RMC)

En gjeng med kokker tar en pust i bakken (Foto: RMC)

Langs et nedlagt jernbanespor i 798 Art District (Foto: RMC)

Denis Johnson: "Togdrømmer"

"Ny" amerikansk forfatter på norsk!

Jeg hadde aldri hørt om Denis Johnson (f. 1949) da jeg mer eller mindre tilfeldig kom over denne boka for noen få uker siden. I og med at de fleste utgivelser fra Pelikanen forlag for tiden påkaller min oppmerksomhet (rett og slett fordi dette lille forlaget utgir toppkvalitets-litteratur - det får jeg bekreftet gang på gang), var ikke veien opp i min handlekurv veldig lang. 

Denis Johnson er i følge Wikipedia best kjent for  novellesamlingen "Jesus´ Son" (1992) og romanen "Tree of Smoke" (2007). Johnson debuterte for øvrig som poet i 1969, og han har en ganske stor produksjon av bokutgivelser innenfor flere sjangere. Johnson er tidligere nominert til Pulitzer-prisen både for "Tree of Smoke" og "Togdrømmer". 

"Togdrømmer" fremstår som en mellomting av en roman og en lang novelle - rett og slett en kortroman eller miniatyrroman. Så vidt jeg vet, er dette den første bokutgivelsen til Denis Johnson som er oversatt til norsk. Etter "Togdrømmer" tipper jeg at det kommer flere norske oversettelser. 

"Sommeren 1917 var Robert Grainier med på å prøve å ta livet av en kinesisk arbeider som ble tatt, eller i hvert fall beskyldt, for å stjele fra krambua til Spokane International Railway i Idaho Panhandle." (side 5)

Slik åpner "Togdrømmer". Vi er "spot on" med en eneste gang, og det handler om en skjellsettende hendelse som skal komme til å forfølge Robert Grainier i resten av hans liv. Overbevist som han er om at dette slår tilbake på ham med full kraft og fører til at han mister både kone og barn i en tragisk brann ... 

Vi kommer tett på hvordan det må ha vært å være jernbanearbeider på begynnelsen av det 19. århundret, et arbeid som hadde tett forbindelse med skogsarbeideryrket. Begge deler betydde blodslit. Og å være borte fra familien i lange perioder av gangen ...

"Han savnet Gladys og Kate, jenta og veslejenta si, men han hadde levd som ungkar i toogtredve år før han fant seg en kone, og falt lett tilbake i en beroligende ensomhet her ute mellom de utallige granene. 

Selv jobbet Grainier som stropper - ikke på lunneplassen, men nede i skogen, der sagerne slet parvis med å felle granene, kvisterne renset stammene med øks, og kapperne kappet dem i attenfots lengder før stropperne la kabelen rundt dem så hestene kunne slepe dem ut. Grainier likte arbeidet, anstrengelsen, den voldsomme utmattelsen, den dype hvilen når dagen var over. Han likte den storslagne størrelsen på tingene i skogen, følelsen av å være fortapt og langt borte, og fornemmelsen han fikk av at med så mange trær som voktere kunne intet ondt tilstøte ham. Men ifølge en av karene, Arn Peeples, som var en gammel mann nå, tidligere en førsteklasses sager, var trærne selv mordere, og selv om en god sager i niognitti tilfeller nok kunne vurdere riktig hvor et tre ville falle, og til og med ved hjelp av bestemte kutt og kiler få en femtitonner til å snu seg opp mot åsen og legge seg pent bak ham som en nål, så kunne han den hundrede gangen få det rett i fleisen og ende dau som en sild, helt uten videre." (side 14-15)

Denis Johnson maner frem en stemning av nybrottsarbeid, av mennesker som bygger landet med livet som innsats ute i en rå og brutal natur, der det handler om å passe seg for ikke å bli offer for omstendighetene, enten dette handler om naturkreftene selv eller om menneskelig påvirkning på naturen. Som brannen som frarøver ham kone og datter og gjør at han står helt på bar bakke i livet igjen. 

Nyhetene i Creston var forferdelige. Ingen overlevende fra Moyea Valley hadde dukket opp der.

Grainier ble boende hos søskenbarnet i flere uker, og dugde ikke til stort, syk av naturlig sorg og forvirret over situasjonen. Han forsto at han hadde mistet kona og veslejenta si, men det hendte at ideen overfalt ham, bokstavelig talt overfalt tankene hans som en uimotståelig hær, at Gladys og Kate hadde unnsluppet brannen og at han måtte lete etter dem verden over til han fant dem. Hver natt ble han vekket av mareritt: Gladys kom ut av det svarte landskapet på tomta deres, kledd i rykende filler og bærende på datteren, men fant ingenting der og ble stående og gråte i ødeleggelsene. (side 41-42)

Men Gainier reiser seg opp fra asken og bygger møysommelig opp et nytt liv igjen. Ingenting blir som før, for ingen kan erstatte Gladys. Like fullt fortsetter livet ute i ødemarken. En mann uten kjent fortid, som det adoptivbarnet han en gang var. Årene går, moderniteten trenger på og slik blir romanen også en historie om Amerika - om bygging av et land, der folk fra alle verdens hjørner møtes i et slit kun de sterkeste tåler og holder ut. Grainier selv er takknemlig for det han har opplevd, selv om han ikke fikk mer enn en håndfull år sammen med Gladys. Han hjemsøkes riktignok av drømmer, og en ulvejente som materialiserer seg for ham gjør ham overbevist om at det er veslejenta som har kommet tilbake.

"Gud trenger eremitten i skogen like mye som han trenger mannen på prekestolen. Har du tenkt på det noen gang?"

"Jeg tror ikke jeg er noen eremitt", svarte Grainier, men da dagen var over, ga han seg til å spørre seg selv: Er jeg en eremitt? Er det dette som er å være en eremitt? (side 88-89)

"Togdrømmer" fremstår som en eksistensiell roman, fordi temaet dypest sett handler om overlevelse. Fortellerstemmen er gammelmodig, og dersom jeg ikke hadde visst bedre ville jeg ha tippet at romanen var skrevet på 1930- eller 1940-tallet - ikke i 2002. Dette gir på den annen side romanen et noe tidløst preg. Jeg opplevde også en viss distanse mellom fortelleren og selve handlingen. Samtidig vil jeg understreke fortellerens fantastiske evne til å formidle billedlige inntrykk, særlig i det som handler om desperasjon. Hva enten det handler om en kineser som flykter fra sine forfølgere eller hovedpersonen selv, Grainier, som møysommelig kommer seg gjennom sorgen for så å begynne helt på nytt ... Det var aldri vanskelig å forestille seg scenene etter hvert som de utspant seg. Noen ganger lurte jeg på hvilken betydning de ulike elementene i romanen hadde - som hunden Grainier hevdet hadde skutt ham ...Kanskje var meningen ikke mer dyptpløyende enn at det er slike ting som kan skje i løpet av et langt liv? Tilfeldighetenes spill, som ikke nødvendigvis fremstår som logiske eller fornuftige på noe vis ... 

"Togdrømmer" er en bemerkelsesverdig roman, som skiller seg godt ut fra flertallet av bøker som har kommet ut i nyere tid. En liten stund fikk jeg litt "Stoner"-følelse, fordi romanen handler om en ganske alminnelig og samtidig litt ualminnelig mann, en hverdagshelt som er så uheldig i livet og som likevel er så takknemlig for den lille lykken som ble ham til del. Men der stopper også all likhet. Jeg hadde nok et hakk mer sansen for John Williams "Stoner", men det handler nok aller mest om at denne romanen er mer kompleks enn den syltynne romanen "Togdrømmer". Like fullt vet jeg at jeg er 100 % klar neste gang en ny oversettelse av Denis Johnsons bøker foreligger!

Jeg anbefaler denne romanen varmt fordi den er så annerledes alt annet som utgis for tiden. Dessuten er den grunnleggende godt skrevet, og utmerket oversatt ut fra det jeg kan bedømme. 

Utgitt: 2002
Originaltittel: Train Dreams
Utgitt i Norge: 2016
Forlag: Pelikanen
Oversatt: Bjørn Axel Herrman
Antall sider: 107
ISBN: 978-82-93237-54-9
Boka har jeg kjøpt selv.

Denis Johnson (fotograf ukjent)

Alejandro Zambra: "Mine dokumenter"

Chilensk råskap i novelleform

Alejandro Zambra (f. 1975) er en chilensk poet og romanforfatter. Han ble født i Santiago, men vokste opp i Las Terrazas i Maipú. Zambra studerte ved Instituto Nacional General José Miguel Carrara og ved University of Chile, hvor han tok en grad i latinamerikansk litteratur. Senere tok han en master ved et universitet i Madrid, og etter dette fikk han doktorgrad i litteratur. I dag underviser han i litteratur ved Diego Portales University i Santiago. (Kilde: Wikipedia)

Zambra debuterte med sin første diktsamling i 1998, 23 år gammel. I årene fra 1998 til 2013 har han utgitt til sammen åtte bøker (i alle fall dersom jeg kan stole på Wikipedia) - i alt tre diktsamlinger, tre romaner, et essay og herværende novellesamling. Novellesamlingen "Mine dokumenter" kom ut på Solum forlag tidligere i år. 

"Mine dokumenter" har allerede rukket å gjøre seg bemerket ved at den har blitt anmeldt i flere norske aviser allerede. Stikkordet som går igjen er at det nå er slutt på magisk realisme i latinamerikansk litteratur. Novellesamlingen byr nemlig på den ene brutale novellen etter den andre. Alt med et lett gjenkjennelig chilensk uttrykk, fordi det politiske bakteppet, som også vi nordmenn kjenner så godt, hele tiden anes, mer eller mindre direkte. Pinochets diktatur (1973 til 1990) utgjorde det meste av Zambras egen oppvekst.

"Mine dokumenter" inneholder 11 noveller, og allerede titlene på disse bærer bud om at mye inspirasjon er hentet fra forfatterens eget liv. Blant annet har en av novellene tittelen "Instituto Nacional", skolen der Zambra i sin tid gikk selv. Her gis lærerne det glatte lag. 

"De første månedene på Instituto Nacional var forjævlige. Lærerne sørget for å få fortalt oss gang på gang hvor krevende denne skolen var; de ville ha oss til å angre, til å vende tilbake til nærskolen nede i svingen, som de pleide å si, hånlig, i den evig arrogante tonen som kunne ha gjort oss fnisete, men som skremte oss. 

Jeg vet ikke om det er nødvendig å presisere at disse lærerne var noen skikkelige rasshøl. ... De var hensynsløse og middelmådige. Dumme og frustrerte mennesker. Spyttslikkere. Pinochet-tilhengere. Møkkafolk. Men jeg holdt på å fortelle om nummer 34 og ikke om de idiotene vi hadde til lærere. " (side 106) 

Samtlige elever ble tiltalt ved nummer, mens lærerne selv hadde både fornavn og etternavn. Novellen handler tilsynelatende mest om nummer 34, klassekameraten som hadde dumpet og gikk året om igjen. Hvilket var en skam, en pinlig affære. Det fascinerende med hele novellen er hvordan nummer 34 ikke lar seg affisere av dette, men har hodet høyt reist - enda han enda en gang skal komme til å dumpe ... For novellens jeg-person er det en gåte hvordan nummer 34 faktisk får lov til å gå samme klassetrinn om og om igjen. Han må ha forbindelser på skolen ... Mens underteksten forteller noe helt annet, nemlig at han nettopp ikke har det ... 

Tittelnovellen "Mine dokumenter" har helt åpenbare paralleller til forfatterens eget liv. Fortellinger - muntlige og skriftlige - går igjen som en rød tråd i novellen, som avsluttes med "Faren min var en data, moren min en skrivemaskin. Jeg var en tom side og nå er jeg en bok." (side 29)

Enkelte av novellene er så brutale at det gjør vondt å lese dem. Som "Takk", hvor en chilensk mann og en argentinsk jente opplever å bli ranet for alt de eier og har, og hvor fokuset til slutt er en overveldende takknemlighet fordi ranerne har latt dem leve, slik at livet kan gå videre ... I en annen novelle voldtas en kvinne gang på gang, og får på den måten sitt seksualliv for evig og alltid redusert til noe mekanisk som hun ikke på noen måte klarer å forbinde med kjærlighet. 

I "Minner tapt, minner skapt" møter vi Yasna, kvinnen som skjøt faren sin i brystet og kvalte ham med puten. Før var hun ingenting - nå er hun en som har drept, som sitter i fengsel og som venter på matrasjonen sin. Som om det tross alt er bedre enn ingenting ...

Felles for novellene er at fortellerstilen er svært presis og beskrivende. Her pakkes lite inn. Fortelleren vet imidlertid mindre enn oss lesere. Vi innvies i et perspektiv som gjør oss mer allvitende enn fortelleren. Dette - underteksten - blir likevel etter mitt syn alt for tydelig, som om forfatteren ikke våger å ta sjansen på at vi vil forstå poengene av oss selv. 

Noe av det jeg kanskje likte dårligst, og som kom tydeligst frem i  novellen "Familieliv", som handler om en mann som har fått som jobb å passe katten, støvsuge og vanne noen inneplanter mens familien er utenlands, er de overtydelige avslutningene. En historie bygges opp, vi møter flere personer, hvor alle har ulike perspektiver på det som skjer. Så kommer familien hjem til slutt, og et helt annet bilde dukker opp ... I novellens siste setning kræsjer to perspektiver, men dette skjønte vi jo allerede i det som kom forut. Uansett blir fortellingen en påminnelse om hvor skjørt livet kan være. Hvordan våre narrativer påvirker andres virkelighetsoppfatning, for så plutselig å bli revet bort. Hva var det egentlig, det vi opplevde? Var det virkelig eller bare en drøm?

Jeg er selv en leser som blir svært nysgjerrig hver gang det kommer ut bøker om og fra andre kulturer. Dessverre kommer det litt for mange såkalte "dameromaner" skrevet av forfattere i eksil, og hvor det handler om å reise tilbake til morens/foreldrenes hjemland for å finne tilbake til røttene sine. Slike romaner går det tretten på dusinet av for tiden. "Mine dokumenter" er definitivt ikke en slik bok! 

"Mine dokumenter" inneholder sterke historier om livet i Chile - på godt og vondt. Derfor krever novellesamlingen at man ikke "rusher" gjennom den, men lar hver historie få tid til å synke inn. Selv brukte jeg litt tid på denne boka, og jeg måtte også få den litt på avstand før jeg klarte å skrive om den. Jeg har lest en del litteratur fra Latin-Amerika i løpet av mitt liv, og registrerer at fortellerstilen har endret seg i årenes løp. Selv er jeg ikke i tvil om hvorfor det er slik. På et kontinent hvor tettheten av diktaturer har vært stor, måtte sannheten pakkes mer inn. Metaforbruk og historier fordekt i "magisk" realisme er/var virkemidler som ofte tilførte historier dobbelt bunn. Folket eller folkene er ikke vant til å kunne si ting rett ut, slik de er, fordi det er/var forbundet med stor risiko. Folk har forsvunnet for godt for mindre forseelser enn det ... Nå har det politiske landskapet endret seg betydelig, i alle fall i Chile, som er et av de mest vellykkede landene i Latin-Amerika. Akkurat hvor fritt og demokratisk landet er blitt, synes godt i Zambras noveller. Her er det nemlig svært så brutale skildringer, særlig av det som en gang var (les: Pinochet og hans vanstyre), og lite pakkes inn. Nå er det stuerent å kritisere det som har vært, uten å risikere noe som helst. Det kan imidlertid bli litt for brutalt også. Selv må jeg si at jeg gleder meg til tidspunktet da den Latin-Amerikanske litteraturen beveger seg et hakk videre, der antydningens kunst blir mer fremtredende. 

Alt i alt er dette en novellesamling som jeg anbefaler sterkt! 

Utgitt: 2013
Originaltittel: Mis documentos
Utgitt i Norge: 2016
Forlag: Solum forlag
Oversatt: Øyunn Rishøi Hedemann
Antall sider: 2015
ISBN: 978-82-560-19834-5
Jeg har mottatt et anmeldereksemplar fra forlaget

Alejandro Zambra (bildet har jeg lånt fra forlaget)