Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

fredag 22. januar 2016

"The Sea" (Regissør: Stephen Brown)

Vakkert om sorg og gamle hemmeligheter!

Filmen "The Sea" er basert på John Banvilles (f. 1945) roman "The Sea" (2005), eller "Havet" som den heter på norsk.
 "The Sea" er Stephen Browns (f. 1961) debut som regissør. Fra før av har han først og fremst stått som producer av en del filmer, og dessuten opptrådt som skuespiller. 

Max Morden har nettopp mistet sin kone, og sørger dypt. Nå som han er alene, ønsker han å oppsøke stedet hvor han tilbrakte sine barndoms somre. Datteren kjører ham til havet, og han tar inn på et lite pensjonat, som drives av den eksentriske Miss Vavasour. At hun vet hvem han er, merker vi da allerede da hun tar imot ham. "It must be strange for you coming back", sier hun da han ankommer. Deretter viser hun ham til rommet hans, som står slik det var den gangen "de" bodde der ... barna ...

Tilbakekomsten til stedet vekker sterke minner hos Max. Ikke bare tenker han tilbake på den siste tiden kona levde, men fortidens minner trenger på. Det er spesielt en sommer som var helt spesiell. Den sommeren han ble kjent med familien Grace, som besto av den vakre moren Connie, skjørtejegeren og faren Carlo og tvillingene. Dessuten barnepiken Rose ... Familien Grace tok ham med til havet, og der badet de og koste seg. Familien Grace var bemidlet, i motsetning til hans egen familie. Dette gjorde at han følte seg underlegen. Kanskje av den grunn opptrådte han ofte som en observatør til det familien Grace foretar seg, i stedet for selv å delta aktivt i deres gjøren og laden. 


Miss Vavasour
Vi aner at Max ikke bare var fascinert av Connie, moren til tvillingene, men at han også var svært forelsket i henne. Samtidig var han vitne til Carlos utroskap med en ung jente som jobbet i kiosken på stedet. Tvillingene kranglet stort sett hele tiden, med tendenser til voldelighet seg i mellom. Så skjedde det noe fatalt. Noe helt grusomt som for all tid merket de involverte ... 

Vakre Connie
Max Morden døyver sorgen med alkohol, mens han jobber seg gjennom minnene. Etter turer på den lokale puben, snubler han seg i seng og sovner. Kveldene i dagligstuen sammen med Miss Vavasour og en annen gjest er langt fra avslappende, og det ligger hele tiden noe uforløst i luften ... 


Tvillingene og Max
I denne filmen har Charlotte Rampling en nokså beskjeden rolle, men hun er like fullt vesentlig for handlingen. Filmen er relativt stillferdig, med vakre og sterke sceniske uttrykk. Den er innspilt i County Wexford i Irland, og den kraftfulle naturen, musikken og drømmeaktige scener som skal illudere minner fra fortiden, tilfører filmen en skjønnhet som man ikke så ofte er vitne til. Rufus Sewell i rollen som skjørtejegeren Carlos er fornøyelig, mens hans bedratte kone Connie er guddommelig vakker - i alle fall slik Max husker henne ... 

Møtet mellom Max og Miss Vavasour kunne kanskje ha vært noe mer spennende, men her setter selvsagt Banvilles roman noen grenser for hva det er mulig å spille på. Selv ble jeg kanskje ørlite skuffet over denne filmen, samtidig som jeg uansett ville ha valgt å se den. Grunnen er at Charlotte Rampling er en av mine favorittskuespillere, og at jeg liker å få med meg filmene hun medvirker i. Dessuten var jeg spent på handlingen, siden den er basert på John Banvilles roman, som jeg lenge har hatt stående ulest i mine bokhyller, men med en klar formening om at jeg skal lese den en dag. 

Filmen har aldri vært vist på norske kinoer, så vidt jeg har klart å finne ut.

Innspilt: 2013
Originaltittel: The Sea
Nasjonalitet: Irland, Storbritannia
Sjanger: Drama
Skuespillere: Rufus Sewell (Carlo Grace), Natascha McElhone (Connie Grace), Ciarán Hinds (Max Morden), Sinéad Cusack (Anna Morden), Bonnie Wright (Rose), Charlotte Rampling (Miss Vavasour) m.fl.
Spilletid: 87 min.

søndag 17. januar 2016

Foredrag med Mah-Rukh Ali på Litteraturhuset i Oslo 17. januar 2015

Mah-Rukh Ali på Litteraturhuset i dag, der hun snakket om sin bok
"Trusselen fra IS - Terror, propaganda og ideologi" (Foto: RMC)
Mah-Rukh Ali (f. 1982) er norsk journalist og forfatter. Hun debuterte som forfatter som 14 åring med boka "Den sure virkeligheten". Den handler om å vokse opp som ung muslimsk jente i Norge, om å føle seg norsk, men bli behandlet annerledes. (Kilde: Wikipedia)

Mah-Rukh Ali er journalist, og arbeider med Pakistan, Afghanistan og Irak. Hun spesialiserer seg på terror og sikkerhetspolitikk. I dag er hun en av TV2s fremste nyhetsprofiler, og hun har også jobbet i NRK.

Journalistutdannelsen har hun fra høyskolen i Volda, og i tillegg har hun en master i internasjonalpolitikk og diplomati fra SOAS, University of London. Dessuten har hun en bachelor fra Kinnaird College i Lahore. 

I 2015 utga Mah-Rukh Ali "Trusselen fra IS - Terror, propaganda og ideologi" (linken går til min omtale av boka). Boka har vakt oppsikt, fordi det fra før av ikke finnes noen tilsvarende bok som forsøker å sammenstille alt som finnes av viten om IS på denne måten. Riktignok finnes det noen bøker om enkeltpersoner, uten at disse gir svar på den gåten IS må sies å være. Ali har forsket på terrorgruppen IS ved University of Oxford, og det var i den forbindelse hun innså at hun satt på så mye informasjon at det bare måtte bli en bok. 


Visjon Forum Norge og Pakistansk familienettverk sto
bak arrangementet. (Foto: RMC)
Visjon Forum Norge og Pakistansk familienettverk sto bak arrangementet. I løpet av foredraget skulle Mah-Rukh Ali beskrive fremveksten av IS, hvordan regionale årsaker fikk bevegelsen til å vokse, hvilke aktører som har spilt en viktig rolle og hvordan bevegelsen har blitt et instrument i storpolitikken som til slutt har kommet ut av kontroll. 

Mah-Rukh Ali ble presentert som en fakkelbærer mot terrorisme og ekstremisme av Pakistansk familienettverk. Dette nettverket jobber mot rasisme og ekstremisme, og fremmer viktige verdier som menneskerettigheter, religiøs toleranse, likestilling, et flerkulturelt Norge m.m. 

IS er den største trusselen mot oss, og vil føre oss tilbake til steinalderen, mente lederen for Pakistansk familienettverk. Han mente at IS er en konsekvens av invasjonen i Afghanistan og Irak, og at organisasjonen som sådan truer menneskerettighetene. 1 million mennesker er drept i årene 2003-2011 som et resultat av feilslått vestlig politikk. Ingen vanlige strategier virker mot IS, som ikke er fundert på noen muslimsk ideologi. Dette har ingenting med islam å gjøre, og organisasjonen representerer ikke verdens 1,5 milliard muslimer. 

Da Mah-Rukh Ali entret talerstolen, åpnet hun med å si noe om effekten av IS. Terror har blitt dagligdags. Det smalt i Istanbul tidligere denne uka. Rett etter ble et hotell i Hurghada i Egypt angrepet. Og det er ikke mange dager siden smalt det igjen - denne gangen i Jakarta. Dette skjer hele tiden ... Hvorfor blir et muslimsk land som Indonesia angrepet? spurte hun. Dette viser hvor uberegnelig strategien til IS er. 


Mah-Rukh Ali snakket til en fullsatt sal på Litteraturhuset
(Foto: RMC)
Med angrepet i Paris den 13. november 2015 mener Mah-Rukh Ali at IS kriger på en ny måte. Det handlet om uforutsigbare soloangrep og det hele fremsto som en distraksjon til det som skjer på bakken i Syria. 

Noe av forklaringen kan ligge i at IS har mistet 20-30 % av sitt tidligere territorium i Syria. Angrep rundt omkring i verden kan tyde på en søken etter en ny base, noe som oppnås ved å destabilisere områder. Det er for så vidt nok å ta av. Det er ustabilt i Jemen og i Libya ... 

Al Qaidas måte å gå frem på var totalt annerledes enn IS sin måte. Mens Al Qaida først og fremst rammet symboler, opptrer IS ved å splitte sjiaer og sunnier, og gjennom å bruke rå makt. 

Grunnleggeren av IS - Abu Musab al-Zarqawi - ble radikalisert i fengsel. Han var ingen god soldat, men god på å bygge nettverk. Derfor ble han en periode viktig for Al Qaida. Det som skilte ham fra Osama Bin Laden var at han trodde på rekruttering med krigføring mellom muslimer. Selv om Osama Bin Laden aldri ble imponert over Zarkawi, endte Zarkawi opp som leder for Al Qaida i Irak under invasjonen. I den sammenheng var også Mulla Krekar en viktig person. 

Invasjonen av Irak ble gjort på helt feil grunnlag. Saddam Hussein var sunni, i likhet med 80-90 % av muslimene i verden. Han var riktignok en brutal diktator, men det var ikke fordi han var ond at amerikanerne angrep Irak. Irak hadde verken masseødeleggelsesvåpen eller noen forbindelse til Al Qaida, slik amerikanerne hevdet. At amerikanerne satte inn en sjia-muslim som leder i Irak, provoserte sunniene sterkt. IS ble også provosert. 

Halshuggingsvideoene som kom i kjølevannet av Irak-krigen, var det Zarkawi som sto bak. Det var også han som var hjernen bak terroren i Madrid i 2004, der 190 mennesker ble drept. 


En engasjert forfatter snakket om IS (Foto: RMC)
Syria er det landet som får IS til å vokse mest. Syrerne selv mener at det er en verdenskrig som pågår i deres land, og Mah-Rukh Ali mener at de langt på vei har rett. Det er så mange interesser som gjør seg gjeldende i denne konflikten at det er vanskelig å skjønne hvem som egentlig kjemper mot hvem. Alle de involverte har hver sine agendaer. 

Da Bashar al-Assad (f. 1965) tok over makten i Syria i 2000, var han bare 36 år gammel. Grunnloven måtte endres for at han skulle kunne tiltre før fylte 40 år. Syria var et land preget av optimisme da han overtok makten. Landet var et delvis åpent samfunn, og man så derfor mellom fingrene på at Assad-familien tok for seg av midler som gjorde dem enda mektigere. 

Borgerkrigen i Syria startet da Assad fortsatte å lede landet slik hans far hadde gjort, det vil si ved å slå hardt ned på politisk motstand. Opprøret ble startet av brorskapet i Hama, og førte til at 20-30 000 mennesker ble drept. Det handlet om en regelrett utryddelse. I 2011 sprayet 8-9 år gamle barn på noen vegger. Antakelig visste de ikke hva de gjorde, men kopierte noe de hadde sett på TV. Barna forsvant, og historiene man fikk høre etterpå handlet om tortur av disse barna, som aldri kom til rette. Et forsiktig opprør spredte seg etter hvert til Aleppo, Homs etc. Det var akkurat dette IS trengte. 

Den moderate opposisjonen var ikke særlig slagkraftig, og det oppsto mange allianser. Den eneste som kunne klare å fjerne Assad, var IS. De første som dro av gårde og vervet seg som fremmedkrigere i Syria, gjorde dette for å hjelpe. Dette var IS sin strategi. Siden endret bildet seg radikalt. 

De første halshuggingsvideoene av en journalist var en bevisst IS-strategi. Jo mer grusomt, desto mer blest rundt deres sak ... Etter hvert gikk det nærmest inflasjon i halshuggingsvideoer, og nyhetskanalene sluttet å vise dem. Da måtte IS finne på noe som var enda mer grusomt. En jordansk pilot ble satt i et bur, og så satte IS fyr på ham. Videoen viser pilotens lidelser mens han brennes til døde. Ingen nyhetskanaler viste videoen, med unntak av amerikanske Fox News. Dermed ble videoen liggende på deres nettsider, og IS selv twitret dette videre. Hver eneste dag twitres det 100 000 pro-IS-meldinger. Når en IS-twitter-konto stenges, dukker det bare opp ni nye. Til og med hash-tagger misbrukes til å spre IS-propaganda. 

Hvordan kan IS bekjempes? Mah-Rukh Ali mener at det første man må spørre seg er "hva er IS?" Avhengig av hvem man spør, vil det komme mange og svært ulike svar. IS kontrollerer i dag 8-9 millioner mennesker. Er disse menneskene IS? Det som er sikkert er at IS eksisterer over alt, og de bruker ikke uniform slik at det er enkelt å peke dem ut. Da Mah-Rukh Ali påpekte at det er en fare for at IS utnytter flyktningestrømmen og blander seg sammen med flyktningene, møtte hun reaksjoner. Men som hun sier - hvorfor skulle de ikke gjøre det? 

Uansett - det mest "interessante" er at alle kan bli radikalisert. Derfor må krigen mot IS foregå på flere plan. IS er en større trussel mot verdensfreden enn noe land i verden. Et land kan man forhandle med. Det kan man ikke med terrorister. Noen har lurt på om det er et poeng å anerkjenne IS, men Mah-Rukh Ali mener at dette neppe er veien å gå. IS må bekjempes militært, men også ideologisk. 

IS har så langt fremstått som en brutal terror-organisasjon, men har også dekket opp områder der immamene har vært tause. Dersom man skyver folk fra seg, risikerer man å skyve dem mot IS. F.eks. gjelder dette i forhold til flyktningene som strømmer inn over Europa. Etter terroren i Paris har retorikken i forhold til flyktningekrisen endret seg radikalt, og en høyre-bølge har rast over hele Europa. Den er fiendtlig mot flyktningene. Dette er svært uheldig, og kan i verste fall føre til radikalisering av mennesker som i utgangspunktet ikke var i faresonen, og som selv har flyktet fra IS. 


Mah-Rukh Ali svarte på spørsmål fra salen (Foto: RMC)

Det ble åpnet for spørsmål fra salen, som var fylt til randen av mennesker som hadde kommet for å høre Mah-Rukh Alis foredrag.

Hva er målet for IS? Å opprettholde en jiahdist-bevegelse som kan forflytte seg, mener Mah-Rukh Ali ... IS er vår tids Al Qaida. Derfor er det faktisk viktig ikke å overdrive forskjellene mellom dem. Begge er nemlig tuftet på det samme. 

Er det vestlig innblanding som har skapt IS? Er det i det hele tatt Vesten som har skapt kaos i Midt-Østen? Og hvor nyttig er dette narrativet for IS? Mah-Rukh Ali mener at IS fremstår som symbol for så mye, blant annet at organisasjonen er anti-vestlig. Det er noe hyklersk over dette, men det er også farlig. Vesten har støttet mange diktatorer som har tjent deres interesser, og Vesten har styrtet diktatorer når dette har fremstått som en "løsning". Saddam Hussein ble ikke styrtet fordi han var ond mot folket sitt. Vestens dobbeltmoral gir IS gode argumenter.

IS er ikke en genial organisasjon, men dette er den største terror-organisasjonen som har brukt moderne plattformer som Twitter m.m. Dessuten har mange fremmedkrigere gitt IS språkkompetanse. Folk som reiser til Syria i dag for å krige sammen med IS, havner mest sannsynlig i oppvasken. Det er andre folk som brukes som frontsoldater, blant annet tsjetsjenere. 

Helt til slutt nevnte Mah-Rukh Ali eksempler på hvordan IS manipulerer statsmaktene rundt forbi til å offentliggjøre hendelser som det kanskje hadde vært greit at offentligheten ikke fikk vite så mye om. Dette gjør de ved selv å offentliggjøre egne grusomheter, og dermed blir vestlig og annen presse nødt til å løpe etter ... Dermed bidrar man til å opprettholde myten om IS og tjener deres interesser i forhold til propagandaen. For øvrig kom hun inn på Tyrkias rolle i konflikten. Hvorfor gjør ikke Tyrkia noe mer drastisk? Alle fremmedkrigerne må via Tyrkia for å komme til Syria, alle flyktningene må gjennom Tyrkia for å komme til Europa ... Grensene er åpne, og kun Tyrkia kan gjøre noe med dette. 

Etter foredraget ble det boksignering. 


Mah-Rukh Ali (Foto: RMC)

lørdag 16. januar 2016

Karl Ove Knausgård: "Om høsten"

Første bind i Knausgårds encyklopedi

Karl Ove Knausgård (f. 1968) er i gang med et nytt bokprosjekt; en personlig encyklopedi om den nære virkeligheten i fire bind - med navn etter de fire årstidene. "Om høsten" er den første boka i serien. Den andre heter "Om vinteren". De to neste - "Om våren" og "Om sommeren" kommer ut senere i år. Selv begynte jeg med "Om vinteren" først, og denne har jeg omtalt her på bloggen for kort tid siden. Hver av bøkene er illustrert av spesielt utvalgte kunstnere. Mens "Om vinteren" er illustrert med vinterbilder av Lars Lerin, er "Om høsten" illustrert med høstmotiver av Vanessa Baird.

Siden hver av bøkene dekker en fjerdedel av et år, er det naturlig at hver av dem er delt inn i tre - en del for hver måned. Hver av delene i "Om høsten" har i tillegg overskriften "Brev til en ufødt datter". Det er til denne ufødte datteren fortelleren henvender seg - i den grad han henvender seg til andre enn oss lesere. Etter å ha lest halvparten av bøkene som inngår i encyklopedien, har jeg dannet meg et inntrykk av at hele kroppen skal beskrives. Mens nesen, ørene og hjernen blir utførlig beskrevet i "Om vinteren", er det munn, fingre, kjønnslepper, ansikter og øyne - i tillegg til kroppsvæsker som piss og blod - som beskrives i "Om høsten". Og når det gjelder dyrene, får vi her høre om frosker, veps, niser, huggormer, maneter, grevlinger, lus, fluer og rovfugl. Det aner meg at disse temaene vil bli ytterligere supplert i de kommende bøkene i serien. 

Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: få kan som Knausgård beskrive hva det skulle være, og ikke bare få dette til å høres interessant ut. I tillegg blir det stor litteratur av det. Og så er det atter slik at det er når han beskriver det universelt menneskelige at han er aller best. Eller når han skriver om litteratur. 

I kapittelet om ensomhet skriver han om sin far, og for alle oss som har lest Min kamp-bøkene, gir dette sterk gjenkjennelse. Faren som ikke hadde venner, bare kollegaer. Faren som skydde det sosialt intime ...Var han noen gang ensom?

"Dette la jeg ikke merke til den gangen. Først da han døde og vi fant dagboken hans, kunne jeg se livet hans i det lyset. Han var opptatt av ensomhet, han hadde tenkt mye på det. "Jeg har bestandig kunnet gjenkjenne de ensomme", skrev han i dagboken. "De går ikke på samme måte som andre. Det er som om de ikke bærer noen glede, noen gnist i seg, enten de nå er kvinner eller menn." Et annet sted skrev han: "Jeg leter etter et ord for det motsatte av ensomhet. Jeg skulle gjerne finne et annet ord enn kjærlighet som er altfor utskjemt og utilstrekkelig. Ømhet, fred i sjel og sinn, felleskap?" Fellesskap var et godt ord for det. Det er det motsatte av ensomhet. Hvorfor han ikke kjente det, vet jeg ikke. Det er en av de gode følelsene i livet, kanskje den beste. Likevel gjør jeg ofte som ham, lukker døren bak meg og er alene. Jeg vet hvorfor jeg gjør det, det er godt å være alene, for noen timer å stå helt utenfor alle de kompliserte båndene, alle de små og store konfliktene, alle krav og forventninger, alle viljer og ønsker som bygger seg opp mellom mennesker, og som allerede etter kort tid blir så tett sammenvevd at både handlings- og refleksrommet innskrenkes." (side 142)

Og så skriver han sterkt og engasjert om Flaubert.

"Madame Bovary er verdens beste roman, om det er jeg ikke i tvil; det finnes en skarphet i den, en krystallklar følelse av rom og materialitet, som ingen annen roman hverken før eller siden har vært i nærheten av. Flauberts setninger er som en klut som dras over et vindu gjengrodd av eksos og skit, som du lenge har vent deg til å se verden gjennom. Følelsen du får da, når verden for første gang på lenge igjen lyser klart." (side 191)

Kan det vakrere sies? Er ikke dette i grunnen essensen i all god litteratur, der det graves dypere og bak fine fasader, og hvor ingenting er slik det tilsynelatende fremstår som? De fleste ønsker nemlig å fremstille seg i et bedre lys enn de kanskje strengt tatt fortjener, og må kompromisse for å få kart og terreng til å stemme. Men når en skarp observatør begynner å gå de vedtatte sannheter etter i sømmene, kan det dukke opp svært mye ubehagelig som mange kvier seg for å bli konfrontert med ... Dette gjør vel også noe med lesernes opplevelse av hva som er god og dårlig litteratur. Det som gjør vondt å lese, kjennes mer ekte enn det som er overfladisk og morsomt. 

Det er utrolig mye nostalgisk gjenkjennelse i en del av tekstene i denne boka. Som når Knausgård skriver om morens knappeskrin. Alle mammaer på den tiden hadde et knappeskrin som barna opplevde som det reneste eventyr å få leke med. Det hadde i alle fall min mamma. Han skriver om telefoner, om oppkast, om termosen i ulike kontekster og på måter som jeg egentlig aldri har tenkt på før, om det skamfulle ved å være en lusebefengt familie og om tilgivelse ... Det er ikke et eneste aspekt som unngår forfatterens oppmerksomhet, og jeg kan ikke annet enn å beundre hans prosjekt. Dette er og blir spennende lesning! 

"Det kan hende at du fester deg ved det, det kan hende du ikke gjør det, i løpet av et liv ser vi inn i tusenvis av øyne, de fleste glir ubemerket forbi, men så er det plutselig noe der, i akkurat disse øynene, som du vil ha, og som du vil gjøre nesten hva som helst for å være i nærheten av. Hva er det? Ja, ikke er det pupillene du ser da, ikke er det irisene eller de hvite legemene. Det er sjelen, det er dens arkaiske lys øynene fylles av, og det, å se inn i øynene til den du elsker, når kjærligheten er på sitt sterkeste, tilhører den høyeste lykken." (side 236)

Det er en fest når det kommer ut en ny bok av Karl Ove Knausgård - verken mer eller mindre! Denne boka er - sammen med "Om vinteren" - blant de beste norske bøkene som ble utgitt i 2015!

Utgitt: 2015
Forlag: Oktober forlag
Antall sider: 236
ISBN: 978-82-495-1560-8
Boka har jeg kjøpt selv


Karl Ove Knausgård (Foto: RMC)
Andre omtaler av boka:
- VG v/Sindre Hovdenakk - 18. september 2015 - Innfrir bare delvisAller best er Karl Ove Knausgård kanskje når han skriver om barn. Observasjonsevnen og innlevelsen hans overfor egne barn, og i glimt også sin egen barndom, er helt spesiell.
Alt i alt altså en litt ujevn bok, men likevel vel verdt å lese for alle de som gjerne vil følge dette nye prosjektet fra en ganske enestående forfatter.

- NRK v/Marta Norheim - 19. september 2015 - Knausgård på solsida Boka er bygd opp av tre brev som vender seg direkte til den enno ufødde dottera der han presenterer familien og, ja, livet. Resten av boka er små tekster som forklarer mindre einskildting av svært ulike slag, som tenner, tyggegummi, fluger og oppkast, det vil seie fenomen eit barn vil bli kjent med relativt tidleg. Men her finst også tekstar om saker som er mest interessante for vaksengruppa, så som daguerreotypiar, oralsex og Flauberts «Madame Bovary». Så har også boka har eit uttalt dobbelt siktemål:
Jeg vil vise deg verden slik den er, rett rundt oss, hele tiden. Bare ved å gjøre det kan jeg selv få øye på den.
Hva er det som gjør livet verdt å leve?
Ingen barn stiller det spørsmålet. For barn er livet selvsagt.

Dagens Næringsliv v/Susanne Hedemann Hiorth - 18. september 2015 - Første og siste blikk Knausgårds ekspansive presisjon fungerer også på små flater og vekker den avgjørende intensiteten i et forfatterskap som til nå har søkt seg mer mot rå nerve enn konsentrert form. Dette blir mer enn en barselbok for 1800-tallsorienterte fjerdegangsfedre. «Om høsten» frisker opp en romantung høst og rydder plass i litteraturen til givende beskrivelser av gummistøvler, ansikter, stillhet og jord.
- Aftenposten v/Ingunn Økland - 18. september 2015 - Knausgård med lysende bilder og masete påstander - Kvalitetene er mye viktigere enn svakhetene ... Det gir en egen glede å åpne en ny bok av Karl Ove Knausgård. Han fører leseren rett inn i et vitalt univers fullt av djerve tanker og sanselige bilder. Det er aldri noe knuslete over hans litteratur.

"Red Sorghum" (Regissør: Zhang Yimou)

Zhang Yimou og Gong Li´s filmdebut fra 1987!

"Red Sorghum" er basert på en roman av Nobelprisvinner Mo Yan. I forbindelse med prisutdelingen i 2012, uttalte Svenska Akademien at han "forener eventyr, historie og samtiden i en hallusinatorisk realisme". Flere av hans bøker er oversatt til norsk. "Red Sorghum" er en filmatisering av deler av romanen "Rødt korn", som kom på norsk i 1995. Jeg leste denne romanen da den kom ut, og mente den gangen at det var den beste kinesiske romanen jeg noen gang hadde lest. Det mener jeg langt på vei enda, selv om den møter hard konkurranse med "Ville svaner" av Jung Chang. 

Regissør Zhang Yimou (f. 1951) har gjennom mange år gjort seg sterkt bemerket som den virkelig store asiatiske regissøren fremfor noen. De fleste som interesserer seg for kinesisk film, har et forhold til filmer som "Hero" (2002), "House of Flying Daggers" (2004), "Farewell My Concubine" (1993) og "Curse of the Golden Flower" (2006), mens antakelig færre har kjennskap til "The Story of Qiu Ju" (1992), "Raise the Red Lantern" (1991) og "Jou Dou" (1990). Zhang Yimou debuterte for øvrig med filmen "Red Sorghum" i 1987. (Samtlige linker går til tidligere filmomtaler/anmeldelser her på bloggen.)

Gong Li (f. 1965) spiller hovedrollen i "Red Sorghum", og dette var hennes debut som skuespiller. Hun har hatt flere hovedroller i Zhang Yimous filmer - bl.a. i "Jo Dou", "Raise the Red Lantern", "The Story of Qiu Ju", "Farewell My Concubine", "Shanghai Triad", "The Emperor and the Assassin", "Memoirs of a Geisha", "Curse of the Golden Flower" m.m. Hun er en stor stjerne både i Kina og i resten av verden. 


Fortellerstemmen i "Red Sorghum" er barnebarnet til Jiu´er (som spilles av Gong Li). Vi befinner oss i Shandong-provinsen helt øst i Kina, under den andre Sino-japanske krigen (1937-1945). 

Jiu`er er giftet bort til en vin-maker, som er angrepet av lepra (dvs. at han er spedalsk). Vi følger brudefølget fra hennes barndomshjem til hennes nye hjem. Bærerne lurer på hvem bruden er, og de ønsker å få henne i tale. Vognen hun bæres i, svinges frem og tilbake, mens de danser og synger over slettene og gjennom durraen (sorghum). Til slutt høres en svak gråt inne i vogna. Bruden er både kvalm og redd pga. all gyngingen, og endelig skjønner de at de må gi seg. 


Brudefølget 
Før de kommer frem til vin-destilleriet, blir de overfalt av en banditt. Han forsøker å ta fra dem alle verdisaker og bruden, men i siste liten redder en av bærerne Jiu´er.

Vel fremme hos vin-makeren går det opp for bruden hvilken fare hun faktisk står overfor. Dersom ekteskapet skal fullbyrdes, er det med livet som innsats. Jiu´er stikker av og flykter tilbake til foreldrene sine. Der får hun ikke bli, og hun må pent finne seg i å dra tilbake. 

Underveis møter hun på sin redningsmann - bæreren som reddet henne fra banditten. Midt ute på durra-slettene, ligger de med hverandre. 

Tilbake på destilleriet viser det seg at Jiu´ers ektemann er død på mystisk vis. Det er mistanke om drap, men det blir aldri funnet noe bevis. Siden han ikke hadde arvinger, tar Jiu´er over driften. Til å begynne med ønsker alle arbeiderne å stikke av, men Jiu´er lover at dersom de blir, skal de få sin andel av fortjenesten. 


Jiu´er har tatt over destilleriet
Det kommer for en dag at Jiu´er og redningsmannen hennes har vært sammen på durra-slettene, og det ender med at Jiu`er tar ham til ektemann. Siden går årene. Hardt arbeid fører til at destilleriet blomstrer. Ekteparet får flere barn.

Så kommer krigen og japanernes invasjon. Japanerne skildres som et brutalt og ondsinnet folk, som ikke nøyer seg bare med å drepe. De vil også se lidelse. Noen av scenene er så sterke at jeg selv ville ha vært svært forsiktig med å se filmen sammen med barn under 15 år. 

I denne filmen ser vi allerede konturene av den filmstjernen Gong Li kom til å bli. Det er et sterkt drama, der vi til fulle blir vitne til en hel del av det som bor i det kinesiske folket. Det handler dypest sett om samfunnsstrukturer der individet i seg selv ikke har så stor plass. Kun slik kan et samfunn overleve under forhold der det eksistensielle hele tiden er truet - både i form av ytre fiender og av naturen selv. Men selv om livet er brutalt, er det plass både til erotikk og sanselighet. 

For meg som setter svært stor pris både på kinesiske forfattere, kinesiske filmer og ikke minst på regissør Zhang Yimou og skuespiller Gong Li, var det interessant å få med meg denne filmen. Det er noe med at når man først oppdager et navn, er det interessant å forfølge dette videre og finne mer av det samme. "Red Sorghum" bærer preg av å være en lavbudsjettfilm, og er selvsagt ikke så storslått som Zhang Yimous senere filmer. Likevel har den helt klart noen sterke kvaliteter som gjør det vel verdt også å få med seg denne. 

Innspilt: 1987
Originaltittel: 高粱/高粱/Hóng Gāoliáng
Nasjonalitet: Kina
Språk: Mandarin
Skuespillere: Gong Li (Jiu´er), Jiang Wen (Jiu´ers ektemann) m.fl.
Spilletid: 95 min.

søndag 10. januar 2016

"Phoenix" (Regissør: Christian Petzold)

Etterkrigsdrama fra kjent tysk regissør

Christian Petzold (f. 1960) regnes som en av Tysklands viktigste regissører i nyere tysk film. Bak seg har han blant annet filmene "Barbara" (2012), "Jerichow" (2008) og "Yella" (2007). I samtlige filmer spiller Nina Hoss hovedrollen, og det gjør hun også i "Phoenix". Jeg har ikke sett noen av de foregående filmene, og akkurat det tenker jeg å gjøre noe med. Petzold har mottatt mange priser for sine filmer. (Kilde: Wikipedia)

I åpningsscenen av "Phoenix" kommer Lene Winther kjørende inn i et krigsherjet og ødelagt Berlin. Hun er en som hjelper krigstraumatiserte jøder tilbake til livet. Ved siden av henne sitter Nelly Lenz, som ved et under har overlevd Holocaust. Ansiktet hennes er ødelagt av skuddskader, og hele hodet er inntullet i beskyttende bandasje. Vaktene ved bygrensen stopper bilen for å sjekke at de er dem de utgir seg for å være. Etter en liten scene der det stilles spørsmål ved Nellys identitet, får de slippe inn i byen.

I de påfølgende scenene får vi vite mer om Nellys bakgrunn. Hun var en gang en berømt jødisk sangerinne, som opptrådte sammen med sin pianospillende mann Johnny. På et tidspunkt under andre verdenskrig ble hun nektet å opptre fordi hun var jødisk, og mannen hennes sørget etter hvert for at hun gikk under jorden. Lene mener bestemt at Johnny forrådte henne, og at det var derfor hun ble funnet til slutt. Deretter havnet hun i en konsentrasjonsleir. 


Det er ingenting igjen av Nellys tidligere hjem i Berlin.
Nå er krigen over, og det viser seg at Nelly har arvet en stor slump med penger. Alle slektningene hennes er døde, og hun er enearving. Familieeiendommene i Tyskland ble konfiskert av nazistene under krigen, og det vil kanskje ta år å få tilgang til disse igjen. Men på en konto i Sveits står det en hel formue. Lene sørger for at Nelly kommer til en plastikk-kirurg for å få rettet opp skadene i ansiktet hennes. Alt Nelly ønsker er å få tilbake sitt gamle ansikt, mens kirurgen og Lene mener at dette er for farlig. De fleste antar nemlig at hun er død, og slik er det kanskje greit at det fortsetter. Lene har lagt planer for at hun og Nelly skal reise til Palestina, og være med på å bygge opp dette som et land for overlevende jøder fra Europa. Dette skal være deres misjon i livet. I Tyskland er det ingen fremtid, for selv om krigen er over, lever jødehatet videre. 

Men alt Nelly ønsker, er å få tilbake sitt gamle liv ...


Lene ønsker at hun og Nelly skal reise til Palestina. Hun advarer Nelly
mot å oppsøke Johnny - til døve ører ...
Nelly klarer ikke helt å tro at mannen hennes forrådte henne. Da hun hører at Johnny er i byen, går hun inn for å finne ham. Hun oppsøker amerikanske nattklubber, og på Phoenix finner hun endelig sin Johnny. Han har nå skiftet navn til Johannes. 


Johnny kjenner ikke Nelly igjen
Johnny kjenner ikke Nelly igjen. Han synes imidlertid at hun er svært lik hans kone Nelly, og en dag kommer han etter henne og tilbyr en deal. Hun skal utgi seg for å være hans kone Nelly, slik at han får kloa i arven hennes. Selv skal hun få sin del av kaka. Nelly går med på dette. Alt for å finne ut hva som bor i mannen hennes. Er han en foræder, eller elsket han sin kone? Det er et farlig spill hun begir seg inn på, hvor alt kan skje ... 


Nelly blir med på et farlig spill ...
Historien som fortelles i "Phoenix" berørte meg sterkt fordi den er så tragisk. Her finnes det ikke noe melodrama, og det hele er fremstilt så neddempet at det faktisk er scenene uten replikker som gjør sterkest inntrykk. Fraværet av overtydelighet, der man stoler på at seeren får med seg essensen uansett, er en sterk kvalitet ved filmen. 

Selv om historien i akkurat denne filmen er spesiell, fikk den meg til å tenke på alle dem som skulle forsøke å fortsette sine liv etter å ha overlevd Holocaust. I en del ti-år etter krigen var det nærmest tabu å snakke om det som hadde hendt, og ofrene måtte derfor bære på historiene sine for seg selv. 

I "Phoenix" skjønner vi at krigen har gjort noe med de fleste. Hvor svikefull var Johnny når det kom til stykket? Hvor umulig ble det å fortsette ekteskapet med kona Nelly? Hvor langt strekker kjærligheten seg mellom to mennesker under forhold som er så eksistensielle at det handler om å leve eller dø? Når blir det nok? Eller kunne man gått litt lenger? Ville også Johnny ha endt i en konsentrasjonsleir dersom han hadde stått ved sine kones side, koste hva det koste ville? Dette får vi aldri svar på, og vi er derfor henvist til å tenke selv. Jeg tror det er derfor plottet i denne filmen er så ladet. Og jeg er glad for at filmen aldri ender ut i et moralsk dilemma, der vi må velge side. Kompleksiteten gjør at det ikke finnes noe svart-hvitt-løsning. 

Etter krigen var det kaos, og de aller fleste var henvist til å klare seg selv som best de kunne. Mange hjem var lagt i ruiner - både fysisk og i overført betydning. Johnny er overbevist om at hans kone er død, og nå vil han ha kloa i arven hennes. Hvor langt er han villig til å gå? Finnes det en grense han ikke kan overskride?

Ytre sett kan dette synes som en nokså enkel film, fordi kulissene med et Berlin i oppløsning virker noe kunstige og kulisseaktige. Filmen er ikke veldig påkostet, for i følge Wikipedia skal den kun ha kostet 4 millioner dollar. Jeg trodde ikke det var mulig å holde kostnadene til en spillefilm så langt nede, men det har altså denne regissøren klart. Bruk av datateknologi til å lage kulisser, og et nokså begrenset persongalleri er nok forklaringen bak. I denne konteksten blir jeg faktisk enda mer imponert over filmen. 

Rent bortsett fra dette med noe kunstige kulisser, kjentes tidskoloritten autentisk. Slutten av filmen er så emminent at jeg nesten aldri har sett maken! Sett i sammenheng med skuespillerprestasjonene, som er meget gode, og plottet, som er pikant, sitter jeg igjen med en opplevelse av å ha sett en meget god film! 

Helt til slutt nevner jeg at filmen hadde Norgespremiere i februar i 2015, og at rundt 28 stemmegivere har gitt filmen 5,5 av 10 mulige i gjennomsnittskarakter. Filmen er ingen publikums-sjarmbombe, og det er nok forklaringen på den relativt lave skåren. Jeg vil derfor legge liten vekt på dette. 

Dersom du er en filmelsker som liker litt andre filmer enn folk flest, er dette en må-se-film!

Innspilt: 2014
Originaltittel: Phoenix
Språk: tysk
Sjanger: Drama
Skuespillere: Nina Hoss (Nelly Lenz), Ronald Zehrfeld (Johannes "Johnny"), Nina Kunzendorf (Lene Winter), Michael Maertens (kirurgen), Imogen Kogge (Elisabeth)
Spilletid: 98 min.



lørdag 9. januar 2016

Edvard Hoem:"Bror din på prærien"

En av de beste norske romanene i 2015!

Edvard Hoem (f. 1949) har skrevet mange bøker om egen slekt. Basert på en del kilder har han forholdt seg til de ytre hendelsene, men ellers diktet seg inn i deres liv. 

Nesje fra romanen "Slåttekar i himmelen", er Edvard Hoems oldefar (linken går til min omtale av boka). Han fikk fire sønner, og endte opp med å miste dem alle. Handlingen i denne boka startet i 1874, på landsbygda utenfor Molde. 

Nesjes første kone døde, og senere giftet han seg med Serianna. Siden fulgte vi Nesjes svigerinne Gjertine, som var svært frimodig av seg, og som slekta av den grunn fryktet for ikke skulle bli gift. Men gift ble hun, og hun gikk etter dette inn for at hun og ektemannen skulle reise til Amerika. 

De som satt hjemme ble i brevs form fortalt hvor fantastisk det var "over there", og mange ble derfor fristet til å reise etter. En av dem er Eilert Knutsen, sønn av Nesje og Serianna. I romanen "Bror din på prærien", som er en fortsettelse av "Slåttekar i himmelen", følger vi Eilert på hans ferd over til Amerika. Han er kun seksten og et halvt år gammel, og han reiser mutters alene. Han er en høyreist og flott ung mann, noe vi merker fordi damene åpenbart svermer rundt ham. Selv er han livredd for å binde seg til noen, slik at han ikke skal få fullført drømmen sin om et bedre liv. Han jobber iherdig med ikke å la seg rive med, verken av følelser eller øyeblikkets lyster. 

Til slutt kommer han omsider frem til Roslyn utenfor byen Webster, der tanta Gjertine og mannen Ole Aas bor. 

"Synet som møtte han da ho snudde seg, var uventa. Gjertine reiste seg seint og tok han i handa, men ho smilte ikkje og omfamna han ikkje. Ho mumla at han fekk vera velkomen. Kva var det som gjekk føre seg her?" (side 24)

Livet på prærien er ikke bare mye hardt arbeid, men det er i tillegg ensomt. De fleste bor langt fra folk, og den eneste dagen de i grunnen treffer andre er når de reiser til kirken på søndager. Gjertine, den en gang så levende tanta til Eilert, er deprimert. Livet ble ikke slik hun trodde at det skulle bli, og for det meste sitter hun igjen på gården mens mannen stort sett er på farten. Det skal vise seg at Eilert kommer med de forløsende ordene, som gjør at Gjertine ikke går fullstendig i stykker der ute på prærien. Hvorfor tar ikke Ole Aas med seg sin kone på jakt? Dette har Ole aldri tenkt på. Men hvem skal passe barna? Eilert tilbyr seg med det samme. Etter dette dukker livsgnisten atter opp i Gjertine. 

Gjertine og Ole har en vakker datter, 14 årige Olava. Det er ikke fritt for at Eilert og Olava får et godt øye til hverandre. Eilert er imidlertid fremdeles så redd for å binde seg opp i noe han ikke kan komme seg ut av at de fleste mulighetene forsvinner lenge før han får snudd seg. Gjertine drømmer om at Eilert skal bli prest, men Eilert lar også denne muligheten gå fra seg fordi han risikerer å bli bundet til Roslyn i all sin dag. Det vil han ikke. 

På prærien er det alltid bruk for en arbeidskar. Betalingen er det derimot verre med. Eilert bestemmer seg tidlig for å holde seg på den smale sti, og planen er å legge seg opp penger slik at han kan få sitt eget en gang. Før han klarer dette, kan han ikke se at han har noe å tilby en kvinne - som f.eks. Olava. 

"Eilert og Olava gjekk til potetåkeren på farmen til Hans Aas, og ein kunne sjå kor fortrulege dei var. Dei hadde noko saman som ikkje andre visste om. Kva var det dei dreiv på med? Var dei ikkje altfor unge til å ha løyndommar? 

Eilert hadde venta at Hans Aas skulle vera etter han og klandre innsatsen hans, men no var det Karina som snudde vrangsida til og ikkje var fornøgd med nokon ting, enda det ikkje var første gong Eilert plukka poteter. Ho sette Olava i gang med å køyre potetkasser til vinterkjellaren, der det stod ein gammal mann og tok imot, og han tippa kassene mot ei skrå renne som potetene ramle ned i kjellaren på. Olava hadde ingen vanskar med å manøvrere ein hest, det hadde ho gjort mange gonger før, men kvifor var det ikkje Eilert som skulle køyre?

Nei, han skulle plukke, sa Karina." (side 71)

Mens Eilert strever med å komme seg opp og frem i det nye landet, der det meste av jordbrukseiendom er tatt, og hvor det nå lokkes med billige jordeiendommer i Canada, strever Nesje og Serianna med sitt hjemme i Norge. Får de noen gang se sønnen igjen? Så rammes de av enda en ulykke. Sønnen Bastian Georg innkalles til Setnesmoen for å tjene som soldat i 1898, men blir plutselig borte. Lenge vet de ikke om han lever eller er død, og håpet om at han lever er forbundet med stor skam. Hele bygda vet at deres sønn ikke møtte opp, og alle antar at han har stukket av. 

Man er aldri i tvil om at det er en Hoem-bok man har foran seg, dersom man har lest noen bøker av ham fra før av. Hoems fortellerstil har fulgt ham gjennom mange bøker, og jeg tror at disse bøkene om Nesje og hans etterkommere, vil vekke opp lysten hos mange lesere til å finne frem til flere av  hans tidlige bøker. Jeg sier det rett ut: dere blir ikke skuffet! 

Hoem har et fortellertalent av de sjeldne, og magien ligger i det litt gammelmodige, poetiske språket, der nynorsken hans medvirker til å gjøre fortellingene hans så vakre. Dessuten er det noe med måten han skildrer menneskene. Det er så nært og menneskelig alt sammen. Mellom linjene er det også mye humor, noe jeg ikke minst merket svært godt fordi det er forfatteren selv som leser på lydboka. Jeg kunne nesten høre at han smilte mens han leste. Noen ganger stopper han opp og stiller spørsmål, og da på en slik måte at i alle fall jeg skjønte at dette måtte han ha hatt moro av å skrive om. Særlig gjaldt det da Eilert, som jo var så sikker på at det var den smale vei som var tingen for ham, faller for fristelsen og ikke bare drikker seg full, men også innlater seg på damebekjentskaper. Angsten etterpå - at han skal binde seg til noen han vil angre på senere ... Alt er så vart og nærmest kjærlig fortalt. Den unge mannen som har reist over Atlanteren for å finne seg selv, og som ikke ønsker å kaste seg bort på den første og den beste ... Han skjønner heldigvis når han må handle for ikke å risikere at livet bare passerer forbi ham.

I sluttordet til boka skriver forfatteren blant annet:

"Både Slåttekar i himmelen (2014) og Bror din på prærien er fiksjonsromanar, som rett nok baserer seg på sanne historier og som diktar om personar som har levd. Eg fekk først kjennskap til desse slektningane da far min fortalte om dei i min barndom. Han snakka om oldefar Knut Nesje som ein mann som hadde fire søner, men miste dei på ulikt vis. To av dei, Eilert og Bastian Georg, såg han ikkje etter at dei reiste frå landet, Eilert da han var seksten og eit halvt år gammal, Bastian Georg da han var tre og tjue." (side 465)

Det måtte gå svært mange år før han klarte å skrive om dette, og mange av hans tidligere forsøk strandet. Siden reiste han selv til Sør-Dakota, og dette hjalp ham et stykke på vei. Nå har årene jobbet for ham, og han har etter mitt skjønn virkelig fått det til! Jeg ble fra meg av begeistring over den første boka, og selv om det tok litt lenger tid før denne andre boka "tok av" for meg (ble det en stund litt vel mye oppramsing?), synes jeg fortsettelsen er flott. 

Jeg storkoste meg med denne boka, og kjedet meg ikke et øyeblikk! Jeg er også veldig glad for at jeg valgte lydbokutgaven denne gangen, fordi forfatterens egen høytlesing tilførte boka mer enn hva ordene i seg selv gjorde. 

"Bror din på prærien" er rett og slett en av de beste bøkene som ble utgitt i Norge i 2015! Jeg kan nesten ikke vente på fortsettelsen! 

Utgitt: 2015
Forlag: Oktober (papirutgaven)/Lydbokforlaget (lydboka)
Oppleser: Edvard Hoem
Spilletid: 11 t 56 min.
Antall sider: 466
ISBN: 978-82-495-1563-9 (papirutgaven)
ISBN:  9788242162618 (lydfilen)
Jeg har kjøpt papirutgaven selv, mens jeg har fått tilsendt lydfilen fra forlaget.


Edvard Hoem (Foto: RMC)
Andre omtaler av boka:
- VG v/Brynjulf Jung Tjønn - 13. november 2015 - Triumf fra Hoem!En av våre fineste forfattere, Edvard Hoem, utfordrer stadig seg selv. Ambisjonsnivået er det ingenting å si på. Hans to siste romaner, «Slåttekar i himmelen» og «Bror din på prærien», vil stå igjen som praktverk i norsk litteraturhistorie.
- Dagsavisen v/Turid Larsen - 13. november 2015 - Lyst og håp på prærien Det er blitt en bredt anlagt roman, som har alle de kvaliteter som er så typiske for Edvard Hoem. Den langsomme flyten med de omtenksomt utarbeidede detaljene, det litt høytidsstemte språket som legger seg så fint til rette rundt karakterer og situasjoner, uten å bli stivt eller trangt. De vare, men likevel nøkterne naturbeskrivelsene som gir luft og rom til beretningen står fram som sterke markører i denne romanen. Prærien som normalt oppfattes som en endeløs grasslette, blir i Hoems roman forvandlet til et eldorado av lukter og farger. Floraen, alle treslagene og det rike dyrelivet får farge og form, og det samme får himmelen og væromslagene. Forfatteren legger ikke skjul på slitet og kavet ved nybyggerlivet, men romanen blir aldri stengt inne i en elendighetsbeskrivelse.
- Aftenposten v/Atle Christiansen - 13. november 2015 - Ny slektsroman følger opp Edvard Hoems «Slåttekar i himmelen»Denne romanen er diktning på høyt nivå, derfor 100 prosent til å stole på. ... Jeg tenker på den indre historien i romanen. Den handler ikke bare om å komme seg til Amerika og få bedre materielle vilkår; men også om noe så gammeldags som å reise ut for å finne seg selv. ... Det overrasker ikke om Edvard Hoem kommer med bind 3 og 4 og fører historien om Hoem-slekten frem til våre dager. Disse romanene kan nesten ses på som Hoems svar til Knausgårds Min kamp, utført på en annen måte, men vel så innlevd, intenst og levende. (Virkelig spennende bokanmeldelse!)
- Tine sin blogg - 27. november 2015Edvard Hoems formidable måte å lese på passer så godt til handlingen at denne vil jeg anbefale deg på det sterkeste å høre. Han leser fort og med ganske lite tonefall, men dette er helt perfekt. Måten han leser alle de amerikanske benevnelsene på, bidrar til den autistiske følelsen en får når en lytter til denne boken.
- Bok Blogg Berit - 25. november 2015Slåttekar i himmelen og Bror din på prærien byggjer på livet til Edvard Hoem sin eigen oldefar og familien hans. Men det finst lite skriftleg materiale; kun ein del datoar og årstal for ymse hendingar, samt nokre få brev som Knut Nesje skreiv til sonen sin på prærien. Det meste er difor fiksjon og boka er ein roman. Likevel - dette er ekte saker - og stor forteljarkunst. Det er tydeleg at boka er skriven med stor respekt for og kjærleik til forfedrane og -mødrene.
- Sukkerrør - 23. november 2015Romanen er en rørende fortelling om slekt over generasjoner og hav. Til tider er det vemodig å lese om foreldre hvis barn drar ut i verden, men samtidig kan det vel ikke finnes noe bedre enn å vite at de lykkes og at det går godt for dem der de er, uansett hvor det måtte være, og uansett i hvilken tid man lever i.
- Kleppanrova - 16. november 2015Ei vakker fortelling som jeg ble like så bergtatt av som boka "Slåttekar i himmelen". Jeg liker stilen og fortellingene til Hoem. Han er så nøyaktig i sine beretninger om håndverk og jordbruk og så presis på alle fakta opplysninger han kommer med, men dette blir aldri kjedelig.Jeg er interessert i historien fra den gang og syns dette er spennende, jeg har også hatt forfedre som har slitt der ute, så takket være min oldefar som dro hjem etter mange år i Amerika, er jeg her. Se under "Slåttekar i himmelen". Dette er en fantastisk flott bok/lydbok som må leses eller høres selv, det skjer så mye.
- Bøker & Bokhyller - 16. januar 2016Felles for alle desse romanane, er at Edvard Hoem sjølv les på lydbøkene og at namn, årstal osb er riktige, mens forfattaren dikter meir eller mindre fritt for å gi liv og nerve til liva dei levde. Dette gjer han på imponerande vis! Bredt anlagt, står det, lågmælt, samseleg og høgtidsstemt er og ord som går at i fleire omtaler. Lesaren blir kjent med og glad i menneska, gler seg med dei når ting går godt og sørger med dei når dei slit. Ein kjenner kulde og frost, lukta av nybaka brød, høyrer vinden blæs, hesten vrinske og kjerrehjula knirke. Edvard Hoem har vorte kjend for eit blomstrande, presist og poetisk språk. Han er ein forteljar av rang og ein kultur- og historieformidlar i ei klasse for seg sjølv. Med fare for (nok ein gong) bikke over mot skamros: romanen er så perfekt som ein roman kan bli. Eg lener meg attende i godstolen og ser fram mot at Edvard Hoem kjem i mål med neste bok- eg føler meg trygg på at ho kjem!

fredag 8. januar 2016

"Kvinnen i gull" (Regissør: Simon Curtis)

En jødisk kvinnes kamp for å vinne tilbake nazi-stjålet kunst

Hver gang jeg kommer over filmer som handler om jødenes skjebne i forbindelse med andre verdenskrig, trigges min interesse. "Kvinnen i gull" handler i tillegg om et av Gustav Klimts berømte malerier, som en gang hang på Belvedere i Wien. Den er basert på en sann historie og har Helen Mirren i en av hovedrollene. Jeg gikk derfor uten videre ut fra at det dreide seg om en meget god film. 

Det er 60 år siden Maria Altmann flyktet fra Wien. Hun var datter i en velstående jødisk familie, som opplevde å bli plyndret av nazistene etter at Østerrike ble okkupert. I tilbakeblikk ser vi en sjokkert ung kvinne som er vitne til hvordan naboer og andre vender seg mot dem. Dårlig skjult misunnelse slår ut i hat, og det livet hun og familien så langt har levd, smuldrer opp. 

Familien Altmann har gjennom mange år skaffet seg en verdifull kunstsamling, og blant disse er maleriet Gustav Klimt malte av Marias tante Adele Bloch-Bauer. Bildet henger på Belvedere i Wien. 


Belvedere i Wien (Foto: RMC)
Maria bor nå i Los Angeles, og hun har nylig arvet sin søster. Blant etterlatenskapene kommer hun over noen brev datert fra 1940, som forteller historien om hvordan nazistene stjal bildet av tanten, og om kampen for å få dette tilbake. Maleriet anses imidlertid som en viktig del av Østerrikes kunstskatter, og det har fått navnet "Woman in gold". Dette er Østerrikes Mona Lisa, og det er knyttet enormt mye følelser til akkurat dette maleriet. 

I Østerrike har man åpnet opp for at tidligere stjålne kunstskatter kan tilbakeføres til deres rettmessige eiere, og Maria ønsker å få retten over bildet av tanten. Dette skal vise seg å bli en vanskeligere kamp enn hun hadde forestilt seg på forhånd. Hun tar kontakt med Randol Schoenberg, som er advokat og sønn av en hun kjenner. I likhet med henne er han jødisk, og hans familie har også en gang bodd i Wien. Filmen handler om samspillet mellom Maria og hennes advokat, og hva han er villig til å gå gjennom for bildets skyld. Der hun ser bildet som et minne om tanten, der ser han hvor mye bildet er verdt. Det handler om makt og avmakt, om østeriksk arroganse og endeløse og kostbare rettssaker. Fasiten kjenner vi: Maria fikk sitt bilde til slutt, og det henger ikke lenger i Belvederes kunstgallerier. Der henger til gjengjeld en rekke andre berømte Gustav Klimt-bilder. "Kysset" blant annet ... 

Portrett av Adele Bloch-Bauer av Gustav Klimt
For å si det som det er: Det er Helen Mirren som mye godt redder denne filmen. Ryan Reynolds opplevde jeg som temmelig intetsigende i rollen som advokaten Randol Schioenberg. Helen Mirren hadde virkelig fortjent en mer spenstig medspiller enn dette! Og kanskje også et mer spenstig manus med mer "trøkk"? Samtidig er jeg glad for at regissøren har holdt seg til sannheten og ikke "spritet" opp hendelsesforløpet med usanne elementer for å gjøre filmen mer severdig og "spennende" ... Det gjorde for øvrig inntrykk å se at Maria - 60 år etter nazi-Tysklands jødeforfølgelse - skulle oppleve at enkelte østerrikere hetset henne da hun ønsket å ta fra dem nasjonalskatten deres. 

Jeg var ikke klar over at denne filmen hadde fått dårlige kritikker før jeg valgte å se den. I flere aviser har det variert mellom terningkast to og tre. Jeg mener at filmen ikke er  elendig. Historien som sådan er såpass interessant at jeg uansett ville ha valgt å se den en eller annen gang - men kanskje ikke som en fullpris-Blu-ray ... Det kan for øvrig være greit å merke seg at filmen har gått på norske kinoer (med premiere 28. august 2015) og at litt over 120 filmgjengere har gitt den en gjennomsnittskarakter på 6,7 av 10 mulige. I alle fall - noen storfilm er dette definitivt ikke!

Innspilt: 2015 
Originaltittel: Woman in Gold
Nasjonalitet: Storbritannia
Sjanger: Drama
Skuespillere: Helen Mirren (Maria Altmann), Tatiana Maslany (Maria Altmann den yngre), Ryan Reynolds (Randoll Schienberg), Daniel Brühl m.fl.
Spilletid: 109 min.

Populære innlegg