Siri Hustvedt: "Denne flammende verden"

Kvinner i kunsten

Litt om forfatteren og hennes forfatterskap

Siri Hustvedt (f. 1955) debuterte som poet i 1982, men er nok mest kjent for sine romaner (i alle fall i Norge) - seks i alt - som har utkommet i årene etter 1992, hvor det så langt er "What I Loved" (2003 - "Det jeg elsket" på norsk) og "The Sorrows of an American" (2008 - "Når du ser meg" på norsk) som har vært ansett som høydepunktene i hennes forfatterskap. Inntil hennes essays og da særlig "The Shaking Woman or A History of my Nerves" (2009) og også "Living, Thinking, Looking" (2012) har plassert henne på kartet som en særdeles kunnskapsrik kvinne med særlig interesse for og innsikt i nervesystemet. En personlig opplevelse utløste i sin tid denne spesielle interessen. 

For øvrig er Siri Hustvedt kjent som kona til Paul Auster, skjønt snart er det vel han som er kjent som mannen til Siri Hustvedt, dersom man skal bedømme dette etter hennes popularitet her i landet ... Vi er jo dessuten litt ekstra glad i henne siden hun har norske aner, og derfor må kunne sies å være norsk, selv om hun er oppvokst i USA. Mens jeg har lest så og si alt Paul Auster har skrevet opp gjennom årene, må jeg med skam å melde innrømme at jeg så langt kun har lest "Sommeren uten menn" og "Når du ser meg" - selv om jeg har omtrent alle bøkene hennes stående i mine bokhyller. Noen stor Siri Hustvedt-kjenner er jeg derfor ikke. Ikke enda ... 

Foto: RMC

Promoteringen av boka

Dersom du er blant dem som av og til stikker nesen innom en bokhandel og da spesielt Tanum, kan du ikke ha unngått å legge merke til at Siri Hustvedt siste roman - "Denne flammende verden" - promoteres voldsomt for tiden - som "boka som gjelder nå". Leser du ikke denne boka, er du ganske enkelt ikke "med"!

I begynnelsen var jeg en smule ambivalent til at en bok som dette blir frontet så voldsomt, fordi jeg har tenkt at dette neppe kan være en bok som går rett hjem hos flertallet av norske lesere. Siri Hustvedt og Jo Nesbø har heller lite til felles, for å si det sånn. Etter hvert har jeg imidlertid endret standpunkt. For mens bokbransjen beskyldes for å satse altfor mye de typiske bestselgerne (og Jo Nesbø i særdeleshet) - ja, ofte bestselgere som ikke en gang tilbyr god kvalitet - så har man altså denne gangen gjort det stikk motsatte! Måtte riktig mange lesere få øynene opp for denne boka - selv om det koster litt å komme gjennom de første hundre sidene. Jeg lover at det går lettere etter hvert! 

Foto: RMC

Om boka

Allerede på første side i boka presenteres det som på en måte er "plottet" i "Den flammende verden". Det handler om kunstneren Harriet Burden som etter å ha blitt skuffet over mottakelsen av sin kunst i New York på 1970- og 1980-tallet, bestemte seg for å gjøre noe helt nytt på slutten av 1990-tallet. Eksperimentet varte i fem år og endte i tre separatutstillinger i tre New York-gallerier. 

"Ifølge Brickman engasjerte Burden tre menn til å opptre som stråmenn for hennes eget kreative arbeid. Tre separatutstillinger i tre New York-gallerier, tillagt Anton Tish (1999), Phineas Q. Eldridge (2002) og kunstneren bare kjent som Rune (2003), var i virkeligheten Burdens arbeider. Hun ga prosjektet som helhet tittelen Maskeringer, og erklærte at det var ment ikke bare å avsløre kunstverdenes antikvinnelige fordomsfullhet, men også å avdekke de komplekse mekanismene i den menneskelige persepsjon og hvordan ubevisste forestillinger om kjønn, rase og berømmelse påvirker en betrakters forståelse av et gitt kunstverk." (side 5-6)

Bokas forteller og redaktør er I.V.Hess, og historien(e) som etter hvert blir fortalt om Harriet Burden - til vanlig kalt Harry - og hennes virke består av mengder med fragmenter; mest av alt notatbøker merket med alfabetets bokstaver ført i pennen av kunstneren selv, men også intervjuer, skriftlige forklaringer m.v. Harriet - en oppdiktet person, bare for å ha nevnt det - er død (noe som skjedde 18. april 2004), og boka tar sikte på å fortelle historien om henne og hennes livsprosjekt - i form av en biografi utgitt etter hennes død. Hvem denne Hess egentlig er, utover at han/hun er kunstprofessor, får vi aldri vite. 

Vi møter Harriet Burden, enke etter Felix Lord, mannen som gjorde det mulig for henne å leve av sin kunst uten å være opptatt av innkomster ... Harriet Burden som mor, som eksentrisk kunstner, som en figur i offentligheten som mange har meninger om (men kanskje ikke først og fremst som kunstner), men som ingen egentlig kjenner ... ikke utover myten om henne. Og nå altså med et brennende ønske om å teste ut hva som er årsaken til at hennes kunst overses i kunstkritikerkretser ... Fordi hun er kvinne? Bare derfor? Kvinne i en mannsdominert verden som egentlig setter mest pris på menns bidrag i kunstverdenen? Dette ønsker hun å komme til bunns i! 

Så viser det seg likevel at det har sine sider å låne andre mennesker for å virkeliggjøre sin kunst - særlig etter som hele prosjektet i all hovedsak blir en stor suksess gjennom de stråmenn Harry har valgt ut til å respresentere hver sine deler av kunstverket Maskeringer. Kan en kunstner bli sjalu på en annens suksess - en suksess som i bunn og grunn skyldes henne og henne alene?

"Det er ingen tvil om at Anton var Harrys marionett. Hun hadde ønsket seg et tomt mannlig redskap å fylle med kunst, men Anton var ikke hul. Han var en person, og det var han som hadde levd i smigeren, som var blitt feiret og dyrket, ikke Harry. Han hadde kommet til henne og krevd sin rett som dyktig skuespiller, en annen type kunstner, det er så, men ikke desto mindre kunstner. Og jeg (Rachel Briefman - min kommentar) tror Harry misunte ham og foraktet ham for hans behendighet. Hun hadde vært naiv. Hun hadde innbildt seg at hun kunne låne kroppen til en mann til hevnplanen sin, men mennesker er ikke forkledninger. Om Anton hadde følt seg fanget i Harrys fantasiers garn, hadde hun på sin side oppdaget at hennes protesjé hadde sine egne drømmer." (side 128)

Den av Harriet Burdens "tre masker" som viser seg å være mest lojal i forhold til hennes prosjekt, er Phineas Q. Eldrigde. Ikke bare er han farget, men han er også homofil. Med andre ord med dobbel grunn til å bli diskriminert, men for alt annet enn kjønn som sådan. Han betrakter Harriet fra sidelinjen og sier det slik:

"Men Harriet Burdens status vokste i alle fall, ikke som kunstner, men som deltaker i spillet hvem-er-noen-og-hvem-er-ingen i New York City. Hun hadde holdt seg borte fra "alt det der" siden Felix Lord døde, og hadde skydd dette med hvem og hva, pengeelitens hertuger og hertuginner, snobbene med ervervet smak. Men nå var hun midt oppe i det igjen, ikke som Felix Lords "inngiftede vertinne" (Harriets eget uttrykk), men på egen hånd. De som ville være noe, likte Harry som formidler, likte henne som velstående forkjemper for unge, begavede kunstnere og som samler. (Ingen visste at hennes første "oppdagelse", Anton Tish, hadde stukket av. De gikk ut fra at han var i full gang med å forberede en ny utstilling.) Harry spilte rollen sin. Hun iførte seg sin egen maske, og da den først var på, ble hun bedre i rollen, sikrere på seg selv. Den passet henne. Hun ble faktisk mer sannferdig, "Jeg syntes den artikkelen var sprøyt fra ende til annen", sa hun til en dame som omhyggelig hadde merket sitt eksemplar av Art Assembly med Post-it-lapper. Og hun begynte å kjøpe kunst, for det meste av kvinner. Det er fabelaktig, sa hun om et oljemaleri av Margaret Bowland, og det er et røverkjøp." (side 147-148)

Snobberiet innenfor kunstverdenen, der noen få sitter med definisjonsmakten på hva som er god og dårlig kunst, ja, i det hele tatt med tanke på "hva som er noe", spisses i Siri Hustvedts roman om Harriet Burden. For verden vil bedras, og dette blir hun i særdeleshet klar over da hun etter hvert beveger seg over i den fasen der hun ønsker å avsløre den egentlige kunstneren bak prosjektet med de tidligere nevnte tre stråmennene. Man kødder nemlig ikke med kunstbransjen!

"Hva vil en kvinne? Hva ville Harry? Hun ville ikke være Rune. Hun ville ikke selge arbeidene sine for millioner av dollar. Hun visste at kunstverdenen stort sett var en mudderpøl av forfengelige posører som kjøpte navn for å hvitvaske pengene sine. "Jeg vil bli forstått," kunne hun skrike til meg. Det var et berusende spill hun bedrev, et filosofisk eventyr. Å, Harry hadde forklaringer, rettferdiggjørelser, argumenter. Men, spør jeg deg, i hvilken verden skulle denne forståelsen finne sted?" (side 188)

Hariet Burden gjør til slutt alvor av å avsløre sitt spill - at hun har brukt tre "levende mannlige masker" som psevdonym for sin kunst, og opplevde at kunsten hennes fikk en helt annen betydning i møtet med publikum - ikke minst takket være kunstkritikerne som har tillagt kunsten en helt annen tyngde når den er presentert gjennom menn. Dermed avkler hun hele kunstbransjen som falsk, og det gjør man ikke ustraffet. 

Så kan man jo sagtens spørre seg om det er Harriet Burden som har utviklet seg til virkelig å ha noe å bidra med som kunstner, eller om suksessen hennes gjennom stråmennene ene og alene skyldes at publikum generelt og kunstkritikerne spesielt slipper å forholde seg til at den som har skapt kunsten, egentlig er en kvinne ... Det hele koker ned til hva kunst rent faktisk er - kun noen gjenstander som er mer eller mindre kunstferdig laget, eller om virkelig kunst er fyllt med noe mer - for eksempel at kunstneren har skjenket kunstverkene sine selveste sjelen og sine energier ... 

Mine tanker om boka

Hvem er så Harriet Burden når det kommer til stykket? Bildet som tegnes av henne inneholder mange motstridende opplysninger, alt etter om man likte henne eller ikke. At hun på en måte ble "kjerringa mot strømmen", som kvinne i en mannsdominert verden, hersker det i alle fall liten tvil om. Likeledes at hun ikke helt mestret de sosiale kodene (les: snobberiet) for å skli inn i det gode selskap. 

Underveis tenkte jeg også at montro om forfatteren selv har følt på det samme, der hun i mange år må ha kjent på at hun har levd i skyggen av sin ektemanns berømmelse - inntil hun på mange måter har tatt ham igjen og vel så det, uten at jeg har noe som helst belegg for å mene at det har vært noen innbyrdes konkurranse mellom ektefellene. Til det virker ekteskapet for solid og godt, rett og slett. Derimot handler det kanskje mer om ytre omstendigheter utenfor deres kontroll. 

Jeg har lyst til å sitere noe Siri Hustvedt selv har sagt om sin bok i et intervju med Dagsavisen tidligere i år:

"– Romanen er en samling skrifter av og om Harriet Burden. Den har mange stemmer: Både menn og kvinner, hennes to barn; hennes elsker i senere år, hennes venninne som ble psykoanalytiker, og mange andre. Boka har introduksjon av en fiktiv kunsthistoriker som også har laget fotnoter, sier Hustvedt.

– Historien fortelles gjennom en kollisjon av tekst. Jeg ville skape det Bakthin ville kalt en polyfonisk tekst, der stemmene er svært ulike og brytes mot hverandre. Det er et narrativt forløp, men det er samtidig et komplekst litterært verk, der de motstridende ideene får stå i forhold til hverandre og skape noe som resonnerer sammen, sier Hustvedt."

I dette intervjuet forteller Hustvedt dessuten at romanen har noe mer enn et "underliggende feministisk raseri". Harriet Burdens eksperiment handler om persepsjon (hvordan vi tolker og oppfatter sanseinntrykk, for å si det enkelt), om hva som påvirker oss når vi vurderer kunst (blant annet). Harriet Burden føler det byrdefullt å være kvinne, og Siri Hustvedts valg av navn på kunstneren (Burden = byrde) er nok i så måte ment symbolsk. 

I Morgenbladets artikkel datert 04.04.2014, som bare delvis er tilgjengelig på nettet, trekkes det paralleller til Carl Frode Tillers romantriologi "Innsikling", fordi Harriet Burden sirkles inn gjennom de ulike fragmentene i boka. En spennende sammenligning, synes jeg! For hva vet vi egentlig om andre mennesker og deres innerste hemmeligheter, når det kommer til stykket? Som en betrakter utenfra er vi i stor grad henvist til å gjette og tolke, med stor fare for at vi misforstår, underkjenner eller overdriver viktige sider ved andre menneskers personligheter. 

Det er en komplekst anlagt roman Siri Hustvedt har skrevet denne gangen. Historien er så original og spesiell at jeg knapt kan huske å ha lest noe som ligner. At kvinner har lidd for sin kunst, er kanskje ikke noe nytt. At en kvinne velger å gå ukonvensjonelle veier for å fremme sin kunst, er derimot ikke vanlig. Historien i denne romanen er meget fiffig bygget opp. Her skildres en kvinne som at på til snubler på startstreken fordi en av stråmennene som er valgt ut, nekter å innrømme spillet.  Dette ble en nokså pikant del av historien, og bidro svært langt på vei til å bygge opp en dramaturgi i romanen. Som om kunsteren til slutt faller for eget grep, fordi hun har vært for naiv eller ikke sikret seg når det kom til stykket ... Hun ønsket å ta over hele regien, hun ønsket å overstyre det faktum at hun er kvinne, og så kommer det i siste instans likevel en mann i veien for henne ... 

Riktig morsomme og originale var alle fotnotene underveis i teksten, og til og med Stefan Zweig er med på side 75! Hustvedt har dessuten fått med 11. september (2001) og dets betydning for kunsten og dens vilkår. Og som om ikke det var nok: Harriet Burden er jøde! Det kan jeg like!

Min konklusjon er at Siri Hustvedts bok er en fantastisk roman som spenner over mange temaer, som krever sin leser og som gir mangfold igjen til dem som orker å fullføre boka! Det er verdt slitet!

Utgitt: 2014
Originaltittel:This Blazing World
Utgitt i Norge: 2014
Forlag: Aschehoug
Oversatt: Bodil Engen
Antall sider: 399
Boka har jeg kjøpt selv. 

Siri Hustvedt (Foto: Annabel Clark)

Andre omtaler av boka:
- NRK v/Marta Norheim - 02.04.2014 - Hustvedt i praktslag 
- Dagsavisen v/Bernt Erik Pedersen - 12.03.2014 - Flammende stemmer
- Morgenbladet v/Margunn Vikingstad - 04.04.2014 - Glamourens banalitet
- Klassekampen v/Janneken Øverland - 29.03.2014 - Maskespillet 
- Bok365 - 11.04.2014 - All grunn til å skåle 
- Dagens Næringsliv v/Bjørn Gabrielsen - 04.04.2014 - Forkledd som mann
- Dag og Tid v/Merete Røsvik Granlund - 03.04.2014 - Flammande opplyst
- Mandagsvoksen v/Sofie Davidsen-Bille - 30.04.2014 - Anmeldelse 
- Merete Granlund - 11.04.2014 
- Janicke Heldal på bloggen Jeg leser - 28.04.2014 
- Miriam på bloggen Lesende skrivende - 03.09.2014
- Clementine på bloggen Har du lest - 01.09.2014 - Månedens bok: Den flammende verden av Siri Hustvedt, Man Bookerpris readalong
- My first, my last, my everything - 4. august 2014 - Booker-longlist

Jens Christian Grøndahl: "Tavshed i oktober"

Om utroskapens pris

Litt om forfatteren og hans bokutgivelser

Jens Christian Grøndahl (f. 1959) er en dansk forfatter som debuterte med romanen "Kvinden i midten" i 1985, og som siden har utgitt 18 romaner - sist "Fire dager i marts" i 2008.  

"Tavshed i oktober" utkom i 1996, og det skal ha vært denne boka som førte til at Grøndahl slo gjennom i Norge. Dette kan man lese ut av en anmeldelse av hans roman "Indian summer" av Anne Cathrine Straume datert 31.05.2000 på NRKs nettsider. Her får i alle fall jeg et slags svar på hvorfor det antakelig ikke har vært så mye blest om ham og hans bøker, fordi Straume mener at forfatteren har en tendens til å gjenta seg selv. Det er jo i så fall ikke bra ... Samtidig antar jeg at det kan være delte meninger om akkurat dette. 

For øvrig bør det nevnes at forfatteren i 1995 mottok Herman Bangs Minnelegat og i 1998 De Gyldne Laurbær for romanen "Lucca".

Selv hadde jeg aldri hørt om forfatteren da en av boksirklene mine bestemte seg for at "Tavshed i oktober" skulle være månedens bok. Det var heller ikke mulig å skaffe boka på norsk, så vi måtte gå veien via et dansk antikvariat for å få tak i den danske utgaven. 

Siden har jeg brakt på det rene at det er Pax Forlag som står bak de norske utgivelsene av Jens Christian Grøndahls bøker, men at ingen av bøkene hans lenger er tilgjengelig på norsk. Etter å ha lest "Tavshed i oktober" synes jeg faktisk at det er leit, og skulle ønske at forlaget kom ut med i alle fall denne perlen av en bok på nytt. Boka er nemlig svært godt egnet for dyptgående analyser, og er av den grunn svært spennende som diskusjonstema nettopp i en boksirkel. Det er det ikke alle bøker som er! 

I det følgende gjør jeg oppmerksom på at jeg et godt stykke på vei spoiler en del av handlingen i boka. Dersom du altså er nysgjerrig på boka og vurderer å lese den selv, bør du kanskje stoppe opp her og ikke lese videre. 

Om "Tavshed i oktober"

I boka møter vi den navnløse 44 årige kunsthistorikeren som nettopp har blitt forlatt av sin kone Astrid etter 18 års samliv. 

"Hun har lejet en bil i Paris og brugt sit Mastercard på ruten over Bordeaux, San Sebastian, Santiago de Compostela, Porto og Coimbra til Lissabon. Den samme rute, som vi fulgte det efterår. Hun har hævet et stort beløb i Lissabon den syttende oktober. Deretter har hun ikke brugt kortet. Jeg véd ikke, hvor hun er. Jeg kan ikke vide det. Jeg er fireogfyrre år, og jeg véd mindre end nogen sinde. Jo ældre jeg bliver, desto mindre véd jeg. Da jeg var yngre, troende jeg, at min viden ville vokse med årene, at den var under stadig utvidelse ligesom universet. Et stadig bredere område af vished, der tilsvarende fortrængte og forminskede uvishedens omfang. Jeg var virkelig optimistisk. Efterhånden som tiden er gået, må jeg indrømme, at jeg véd omtrent det samme, måske endda lidt mindre, og slet ikke med den samme sikkerhed som dengang. Mine såkalte erfaringer er overhovedet ikke det samme som viden. De er mere som, hvad skal jeg kalde det, en slags ekkorum, hvor den smule, jeg véd, runger hult og utilstrækkeligt. Et voksende tomrum omkring min lille viden, der rasler dumt som en indtørret kerne i en valnøddeskal. Mine erfaringer er erfaringer med uvidenheden, dens bundløshed, og jeg vil aldrig finde ud af, hvor meget jeg endnu ikke véd, og hvor meget der bare er noget, jeg har troet." (side 5) 

Dermed er rammen satt for romanen. Vi skjønner bl.a. at tittelen på romanen - "Tavshed i oktober" - har sammenheng med konas forsvinning nettopp i oktober, og at romanen skal handle om kjærlighet og savn. Mens kunsthistorikerens kone har lagt ut på en reise alene i fotsporene til deres opprinnelige kjærlighetsreise 10 år tidligere, skjønner vi også at det hele har noe symbolsk over seg. Det er en dobbelhet i hennes handling - enten reiser hun for å gjøre seg ferdig med det som har vært, eller hun reiser for å finne tilbake til det som engang var. Ektemannen sitter hjemme og venter - mens han grubler over hva som egentlig skjedde. "Er alt blot tilfældigheter? Og hvordan så nå til en holdbar selvforståelse?" (sitat fra bokas smussomslag) Dessuten er rollene snudd. For det pleide å være kona som satt hjemme og ventet, mens mannen var på sine mange reiser - primært i jobbøyemed, men også av andre grunner skal det etter hvert vise seg. 

Mens kunsthistorikeren og bokas jeg-person sitter hjemme og grubler, tenker han tilbake på deres første møte - den gangen han tilfeldigvis var i nærheten da Astrid flyktet fra sin eldre, utro filmsinstruktør av en ektemann, sammen med sønnen Simon. Deres samliv startet umiddelbart, og siden fløt de av gårde i det som ble deres felles liv, og hvor datteren Rosa like tilfeldig ble unnfanget og født. Dersom det er noe som tidvis har plaget kunsthistorikeren, er det vel først og fremst hvor mange bevisste valg han egentlig foretok seg, og hvor mye som "bare skjedde". Dette kommer særlig på spissen da han senere er utro med Elisabeth, en kvinne som i motsetning til Astrid også har forståelse for hans yrkesmessige sider. Dette møtet blir sterkt for ham, og han forutsetter uten videre at dette er like sterkt for henne ... 

Etter hvert får vi også innblikk i kunsthistorikerens spesielle oppvekst, med en mor som var notorisk utro og som han nettopp derfor aldri har hatt noen tiltro til - særlig fordi han så hvordan hennes utroskap udmyket faren og gjorde ham til en slags ingenting. Sjokket da han i vanvare betror seg til moren og forteller om utroskapen med Elisabeth, og da moren trekker paralleller mellom ham og henne ... som om de egentlig er mer like enn han kanskje hadde trodd? At de begge har en urolig natur som gjør det vanskelig å bli på et sted for lenge ad gangen ... Dette blir nesten ikke til å holde ut. 

Refleksjonene rundt før og etter i et forhold skildrer forfatteren på en meget tankevekkende måte. For hva vet vi egentlig om hva som er ment å skulle vare (livet ut), og hva som er en flyktig parentes i livene våre? Her er dette illustrert gjennom Astrids tilbakeblikk på sitt samliv med den eldre filminstruktøren:

"Når hun talte om filminstruktøren, var det, som når man taler om en fejltagelse, et vildskud, en brøler, som hun kun kunne komme til rette med ved at distancere sig undrende og ironisk til den unge pige, der seks år før havde givet efter for en moden mands fryktindgydende lidenskap. I hendes beretning om deres år sammen blev hendes forelskelse i ham til en ung forblændelse, en forrykt illusjon, der havde fået lov at vare for længe og føre for vidt, og jeg sagde aldrig til hende, hvad jeg tænkte, når hun talte sådan om sit første ægteskab. At hun måske kun forminskede sine egne og filminstruktørens følelser til letfærdige erotiske grimasser for at kunne overbevise sig selv om, at vores egne følelser var lige så pålidelige og uomgængelige som tyngdekraften selv. Fordi hun ængstelig måtte forsinkre os begge to om, at jeg var manden i hennes liv og ikke bare en tilfældig taxachauffør, den første og den bedste, der nu engang var kommet forbi. Vi var stadig unge, og måske var vi begge to bange for vores egen ungdom, for den hast hvormed kærligheden havde skiftet ansigt. Måske strejfede det også hende i ubevogtede øieblikke, at hendes kærligheds nye ansigt kunne vise sig blot at være endnu en maske. Vi havde stadig så lidt af livet bag os, vi kunne endnu ikke vide, at historien er lige så uvis og tvetydig som fremtiden. Vi troede stadig, at fortiden kunne besværges med okkulte fagter, vi troede stadig, at vores varme ånde alene var nok til å at blæse liv i vores håb." (side 104)

Vi får også høre med om Ines, kvinnen som kunsthistorikeren hadde et forhold til før Astrid. Et forhold som tilsynelatende sluttet brått, men som fortsatte å leve videre i ham - rett og slett fordi kvalene rundt om det var riktig å forlate henne, aldri får noe svar. På et slags vis flettes historiene om jeg-personens tre kvinner sammen, slik at det er vanskelig å få øye på når det ene sluttet og det andre begynte ... 

Hva er det som gjør at man selv definerer kvaliteten på et forhold som god eller dårlig? Hvem vi rent faktisk er, hva vi der og da har behov for eller kun rene tilfeldigheter?

"For Astrid havde mit intellektuelle liv fra starten været en utilgængelig zone, hvad enten det var af respekt, for ikke at forstyrre mig, når jeg sad ved mit vindue ut til Søerne bøjet over mine manuskripter, eller det var fordi mine skriblerier ikke interesserede hende synderligt. Jeg blev aldrig krænket over hendes manglende interesse for, hvad jeg skrev, tværtimod. Da jeg mødte hende, havde jeg netop følt, at hun befriede mig for min grublende enspændernatur. Hendes dovne, sikre bevægelser, hendes krusede smil og hendes underfundige, smalle øjne havde reddet mig fra mig selv. Hun havde draget mig ind i en sfære af ubekymret lethed, og selv de mest gråmelerede dage var aldrig blevet grimme eller kuldslåede i deres uungåelige trivialitet. Sammen med hende havde hverdagen med alle dens nødvendige gentagelser snarere forvandlet sig til en let, vibrerende uro ad gentagne gøremål, der drejede graciøst om sig selv, sat i bevægelse af varmen mellom os. Jeg havde aldrig forventet, at hun skulle forstyrre mig i mit arbejdes ensomme cirkler. Det var, som om hun kun ved at holde sig udenfor kunne forblive en modvægt til mine abstraktioner og forhindre mig i helt at miste den virkelige verden af syne. Min intellektuelle ensomhed var på en underfundig måde den pris, jeg måtte betale for ikke at blive ensom." (side 218)

Men så var det likevel en dag ikke nok, det Astrid kunne by ham ... Inntil han til slutt innser at det var det likevel - når det kom til stykket ... Men da var det faktisk for sent ... 

"Jeg skammede mig ikke bare over mit forræderi, men også ved tanken på, at jeg virkelig havde troet, jeg kunne undslippe mig selv og blive som en anden, en anden , en anden end den, jeg var blevet med årene, alle årene sammen med hende og børnene. Hvem skulle det have været? Hvis jeg ikke hørte hjemme ved siden af Astrid i lejligheden ved Søerne, hvor så?" (side 254)

Hva jeg mener om boka

Denne boka handler kort og godt om kjærlighetens vilkår, om hva som skjer når en av partene er utro og om hvor vanskelig det er å forhindre at utroskapen gradvis forgifter hele forholdet, uavhengig av om den bedratte part kjenner hele sannheten om det som skjer. 

Underveis ble jeg en smule provosert over jeg-personens ensidige forventninger om hva alle andre skulle gjøre for ham, mens det i liten grad handlet om hva han kunne gjøre for sine kvinner. Det er en nokså krevende og egoistisk kjærlighet som beskrives, og selv satt jeg igjen med et brennende ønske om også å få innsikt i spesielt Astrids syn på forholdet. Samtidig vil jeg understreke at jeg-personen reflekterer inngående over det som skjer underveis, og at det selvsagt er naturlig at utgangspunktet sånn sett er en selv og egne behov. Han kommer også frem til noen erkjennelser underveis, skjønt jeg også lurte på hvor mye som ble fremtvunget av omstendighetene og hvor mye som rent faktisk skyldtes egne valg. Som leser er man i alle fall ikke i tvil om at moralen i boka er at utroskap har sin pris og at den korrumperer selv det beste forhold. Det er ikke mulig å isolere det ene fra det andre, og man kan ikke bygge ny lykke på andres ulykke. Sånn er det bare! 

Det er høy sitatfaktor i boka, og jeg satt til slutt igjen med ganske mange eselører i boka på ting jeg ønsket å kunne bla tilbake til og lese på nytt. Det er en innsiktsfull og nokså dypt psykologisk bok, der det er mange lag som det kan være spennende å diskutere. Selv opplevde jeg boka som veldig litterært skrevet, og det er godt mulig at dette ble forsterket fordi jeg leste den på dansk. Setningsoppbyggelsen i det danske språket er mer avansert enn i det norske, men alle sine innskutte bisetninger og et vell av kommaer, og man må virkelig konsentrere seg for å få med seg alle detaljene. Boka er ikke veldig tykk, men jeg opplevde den likevel som krevende å lese. Kanskje mest fordi dette ikke er en bok man rusher gjennom, men som - for at man skal få noe ut av den - krever at man stopper litt opp, leser noen avsnitt om igjen, reflekterer over det man har lest - før man i det hele tatt kan gå videre. I alle fall opplevde jeg min egen lesning på denne måten. Alt i alt en vakker, tankefull og ikke minst smertefull roman om kjærlighetens vilkår i en kompleks verden full av fristelser! Og om det er håp for 44-åringen og Astrid? Nettopp det er et særdeles åpent spørsmål!

Helt til slutt: en sterk oppfordring til Forlaget Pax om å gi ut boka på nytt! Det fortjener den virkelig! Den er nemlig helt fantastisk! 

Utgitt: 1996
Originaltittel: Tavshed i oktober 
Dansk forlag: Samlerens Bogklub
Utgitt i Norge: 1998
Norsk forlag: Pax Forlag (med i dag ikke lenger tilgjengelig)
Antall sider: 267
Boka har jeg kjøpt selv.

Jens Christian Grøndahl (Foto: Astrid Dalum)

Andre omtaler av boka og forfatteren:
- Politiken v/Emil Bergløv - 25.09.2013 - Modtager af De Gyldne Laurbær står bag kritisert Thorning-bog
- Dagbladet v/Annette Sjursen - 21.06.1998 - Kjærlighet og erindring
- Jeg leser - 15.01.2009 - Jens Christian Grøndahl (en av Janickes favorittforfattere - her skriver hun om "Et annet lys", "Lucca" og "Taushet i oktober" - sistnevnte er hennes favorittbok)
- NRK v/Anne Cathrine Straume - 31.05.2000 - "Indian summer" 
- Dag og Tid v/Ingrid Storholmen - 30.07.1998 - "Krevjande kjærleik"

Jonas Gardell: "Tørk aldri tårer uten hansker - 3. Døden"

Siste bok i triologien om AIDS-epidemien 

Jeg har tidligere omtalt både den første og den andre boka i Jonas Gardells triologi; "Tørk aldri tårer uten hansker - 1. Kjærligheten" og "Tørk aldri tårer uten hansker - 2. Sykdommen". Dersom du ikke har lest noen av bøkene, men har lyst til å lese trilogien, bør du ikke lese videre. Jeg kan nemlig komme til å ødelegge noe av lesegleden for deg ved å røpe en del av handlingen. 

Handlingen i alle de tre bøkene springer en hel del frem og tilbake i tid. I sentrum står Rasmus, Benjamin, Paul, Reine, Seppo, Lars-Åke, Gunnar og etter hvert også Bengt - alle homofile menn som etter hvert smittes av det fryktede HIV-viruset. Alle med hver sin fortid - noen fra bygda og andre fra større tettsteder. De har alle reist inn til Stockholm, fordi det på 1970- og 1980-tallet knapt var mulig å leve ut homofilien noe annet sted. I en tid hvor homofili så smått begynte å bli akseptert, ble lengselen etter kjærlighet en nokså nedrig affære for mange homofile menn. Nettopp av den grunn kunne HIV-viruset spre seg til så mange - inntil man forsto faren og kunne ta sine forholdsregler ... 

Innledningsvis i denne tredje boka møter vi Bengt, som drømmer om å bli skuespiller og som også får filmroller etter hvert. Også han får AIDS, makter det ikke og henger seg i en skjøteledning fra takkroken i leiligheten han etter hvert skaffet seg. Men først blir han en del av homsekollektivet rundt Paul. Homsemiljøet er raust, og man tar vare på sine - på flere enn en måte. 

"I en by der de fleste fortsetter å leve sine liv som om ingenting har hendt, begynner unge menn å sykne hen og bli avmagret, svekkes og dø. 
Det er homoseksuelle menn som dør.
Muligens biseksuelle.
Ikke heteroseksuelle. 
Dette er homosexsykdommen. Naturen korrigerer det som har sporet av. Kvinner blir rett og slett ikke rammet, sies det." (side 52)

Mens vi følger guttenes liv utover i boka, der den ene etter den andre faller fra og dør av den fryktede sykdommen, trekker Jonas Gardell paralleller til nazistenes behandling av de homofile. Til forskjell fra de andre gruppene som ble internert og drept i konsentrasjonsleirene, var de homofile den eneste gruppen som ikke fikk noen oppreisning etter krigens slutt. De allierte mente nemlig at de var rettmessig dømt etter gjeldende lover. (side 152) 

Dessuten redegjør Gardell for rangforskjellen mellom de "uskyldige" HIV-smittede (heterofile, folk som har fått blodoverføringer i forbindelse med sykdom osv.), de som på ingen måte er uskyldige men kan skylde seg selv (de homofile) og de aller nedrigste, nemlig de narkomane. Den behandlingen de får i helsevesenet preges av dette. Men når de dør har de alle det til felles at de behandles som søppel, på grunn av en antatt smittsomhet (som man senere vet ikke fantes, med mindre man altså kom i kontakt med blod og andre kroppsvæsker). De håndteres ikke bare som søppel, men som spesialavfall ... 

Fordi det i samfunnet ble diskutert om HIV-smittede burde merkes, slik at alle kunne se hvem de var, sluttet en del homofile å ta HIV-tester. Det spilte jo likevel ingen rolle om de var smittet eller ikke, for behandling som et verdig menneske kunne uansett ikke forventes. 

"Paul elsker å holde hoff og arrangere fester selv, men til ham kommer en salig blanding av skruller, fra høyre som fra venstre. Dessuten sleper han hele tiden nye menn med seg hjem. Han pleier å si at de knapt rekker å gå av toget fra de "høla" de kommer fra, før han er på plass og plukker dem opp.

Han er alles mamma, behandler alle med samme varme respektløshet, kaller alle "kjerring" og er på alle måter en av dem som overdriver og sjokkerer med sin homoseksualitet." (side 199)

En av scenene i boka som gjorde sterkest inntrykk på meg, var den der Rasmus er døende og foreldrene hans er på besøk. Rasmus´sykdom har gått som en rød tråd gjennom alle de tre bøkene, men det er altså først i den tredje boka han dør. Foreldrene er rørende omtenksom overfor Benjamin - helt til Rasmus er død. Da våkner det et sinne i dem - et sinne som får dem til å forlange at Benjamin ikke skal vise seg i Rasmus sin begravelse. Disse to som elsket hverandre så høyt, og som hadde tenkt at de også skulle forenes i døden under samme gravstein - og så får ikke Benjamin følge Rasmus til graven ... Fordi foreldrene ikke ønsker at det skal komme ut at Rasmus er/var homofil ... Som om ikke hele bygda forlengst hadde forstått hvordan det var fatt uansett; det er bare foreldrene som ikke vet - som ikke vil vite - at alle vet ... 

Det har vært både spennende og krevende å lese de tre bøkene som inngår i triologien "Tørk aldri tårer uten hansker". Skjebnene jeg har fått innblikk i, og som like godt kunne ha vært basert på høyst virkelige mennesker, har berørt meg på et dypt, dypt plan. Det handler om retten til et verdig liv, retten til å leve et liv i sannhet, retten til kjærlighet, retten til aksept og respekt. Selv om vi i dag har kommet riktig mye lenger i de gjengse holdningene overfor homofile i samfunnet vårt, har vi fremdeles mye igjen - særlig på mindre steder og innenfor religiøse samfunn. 

Jeg fulgte selvsagt TV-serien da denne gikk på NRK før nyttår 2013, og denne serien (både i bokform og på film) burde virkelig vært pensum i ungdomsskolen! Noe av det jeg har likt best med serien er at forfatteren ikke har lagt to fingre mellom. Han er likefrem og direkte og jeg tror virkelig ikke han har pyntet på noe. Tvert i mot, faktisk. Den promiskuiteten som var nokså utbredt i homsemiljøene på 1970- og 1980-tallet, og som kanskje kan virke både sjokkerende og støtende på noen, var en del av prosessen mot et åpnere og mer aksepterende samfunn. Når man ikke kan leve ut sin legning i full offentlighet, gir det seg slike utslag. I Norge var homofili straffbart helt til 1973. Det var riktignok en såkalt sovende bestemmelse, men den avspeilte likevel hvordan samfunnet i all hovedsak så på homofile. 

Til slutt ble det heldigvis akseptert at homofile levde sammen som ektefolk, helt på linje med heterofile par. Jeg husker selv da partnerskapsloven var på høring på begynnelsen av 1990-tallet, og jeg fikk i oppdrag å skrive en høringsuttalelse. En høringsuttalelse som for øvrig ble forkastet og erstattet med en annen, hvor premissene i loven ikke fullt ut ble akseptert. For meg var det utenkelig å skrive under på denne, fordi innholdet stred mot mitt syn på saken. 

Ingen har skrevet om AIDS-epidemien slik Jonas Gardell har gjort det i trilogien "Tørk aldri tårer uten hansker". Selv om handlingen i denne tredje boka er mer springende enn i de to foregående, opplevde jeg denne siste som best skrevet av de alle tre. Det er en viktig historie fortalt av en mann med førstehånds kjennskap til det han skriver om.

"Dette er fortellingen om en sykdom som tok mine venners liv mens de ennå var veldig unge. En fortelling om lidelse og om skam og om svik, men også en fortelling om kjærlighet som trosser alt. 

For du vet hvordan det er: Man får ikke leve livet på nytt. Det er det som er selve greia." (fra bokas smussomslag)

Utgitt i Sverige: 2013 
Originaltittel: Torka aldrig tårar utan handskar 3. Döden
Utgitt i Norge: 2014 
Forlag: Vigmostad og Bjørke
Oversatt: John Erik Frydenlund
Antall sider: 290
Takk til forlaget for anmeldereks. av boka!

Jonas Gardell (Foto: Ola Sæther)

Andre som har skrevet om boka:

- Elikken - 4. mars 2014 

Carsten Jensen og Anders Sømme Hammer: "Alt dette kunne vært unngått - En reise gjennom det nye Afghanistan"

Hva nå, Afghanistan?

Med en gang jeg ble oppmerksom på denne boka, visste jeg at jeg måtte lese den. Det har jeg også gjort, og nå er jeg egentlig "bare" opptatt av én ting: hvordan få flere til å skjønne at de også må lese den! "Alt dette kunne vært unngått" er nemlig en bok som bidrar til å øke forståelsen for alt som gikk galt i Afghanistan - ja, hvorfor det ikke kunne gå annet enn galt når premissene til å begynne med ble så feil ... 

Den danske forfatteren Carsten Jensen (f. 1952) og den norske journalisten (med mastergrad i Peace and Conflict Studies) Anders Sømme Hammer (f. 1977) har reist rundt i Afghanistan for å kunne skrive denne boka. Anders Sømme Hammer har hatt base i Kabul siden 2007, og dette er lenger enn noen annen norsk journalist har vært der. 

Carsten Jensen skriver på side 166-167:

"Jeg har snakket med slektninger til myrdede og drepte, med enker med nedslåtte øyne, og deres døtre som ennå ikke har lært å styre sine nysgjerrige blikk. Jeg har snakket med militsmenn med mord på samvittighet og forhenværende og kanskje nåværende talibanere, med landsbyeldre, politikere, distriktsguvernører og politimestre, som alle sverget på at de fortalte sannheten. Jeg har fylt den ene notisboken etter den andre med deres ord.
Føler jeg at jeg har vært tett på dem? Nei.
Føler jeg at jeg forstår det livet de lever? Nei.
Føler jeg at jeg, bare et øyeblikk, har delt deres vilkår? Nei. 
I enhver henseende lever jeg et annet liv enn dem, også når jeg ferdes midt blant dem. I hvert eneste møte støter min innlevelsesevne på en uoverstigelig mur. Jeg kan ikke forestille meg hvordan det er å være dem, uansett hvor mye jeg anstrenger meg. 

... De avgrunnene de har stirret ned i, har jeg aldri vært i nærheten av."

Unntatt på ett punkt: redselen for hele tiden å kunne dø mens han befant seg i Afghanistan, aldri å kunne vite hva som ventet rundt neste sving ... Faren var høyst reell!

I bokas innledning presenteres vi for Afghanistans nyere historie, som starter med mordet på Ahmad Shah Massoud den 9. september 2001. Massoud som har siden blitt et symbol for det afghanske folk ... 

Sett i etterpåklokskapens grelle flombelysning er det relativt lett så se hva som gikk galt, og dette berører forfatterne i sin bok. Blant de største tabbene amerikanerne (og for den saks skyld også NATO) gjorde da de invaderte Afghanistan, var at de ikke satte seg inn i den afghanske kulturen. Invasjonen virket dessuten dårlig planlagt fordi det ikke var fastsatt noe klart mål for aksjonen - ikke utover å ville knuse Taliban. Hva ville invasjonsstyrkene egentlig oppnå? Hvilken strategi hadde de? Vi som har fulgt med mediene i årenes løp har med forskrekkelse registrert hvordan forklaringene på hvorfor styrkene fremdeles befinner seg i Afghanistan, har endret karakter. Jo verre tilstander, desto dypere har man gravd for å finne noe som kan forsvare nettopp dette. Noe av det siste vi fikk høre var at det handlet om kvinnenes rettigheter ... Og jeg stiller meg spørsmålet: når var kvinnenes manglende rettigheter en forklaring på en vestlig invasjon av et annet land? Det står jo ganske enkelt ikke til troende!

Sammenblandingen av Taliban og al-Qaida var en annen tabbe - for mens Taliban ikke hadde ambisjoner utover Afghanistans grenser, hadde al-Qaida helt andre mål, uten å være knyttet til noen spesifik stat. Taliban var dessuten villig til å forhandle, men dette brydde ikke amerikanerne seg om. Og sist men ikke minst: i dette landet er det som betyr noe hvem som kan gi folk trygghet, ikke hvilken ideologi man har. En tidligere talibaner skiftet derfor gjerne side, dersom dette tjente vedkommende mer, typisk når maktforholdene endret seg. Dermed var fiendebildet høyst uklart og varierende. Invasjonsstyrkene samarbeidet dessuten ikke med noen som hadde tillit i befolkningen - altså noen man kunne samles om. 

Illustrasjon fra boka

"Marginaliserte befolkninger som balanserer på kanten av overlevelse, vil alltid foretrekke å leve med systemer der forutsigbarhet er det mest fremtredende trekket. For dem handler det ikke om religion og ideologi. For dem handler det om klare og forståelige lover som garanterer deres sikkerhet. Hvis du følger lovene, blir du beskyttet. Hvis du bryter dem, blir du straffet. Det avgjørende er ikke om lovene er rimelige eller rettferdige, men konsekvensen deres, retningslinjene som ikke kan misforstås og som gjelder alle daglige handlinger." (side 27)

Gjennom 11 kapitler presenteres vi for ulike sider ved det afghanske samfunnet. Som nevnt ovenfor er flere sentrale personer i Afghanistan intervjuet, og i tillegg har forfatterne også sett nærmere på kvinnenes stilling. Fellesnevneren for de fleste er at de er skuffet over utlendingene. 

"Hvis utlendingene kom hit for å gjøre livet vårt bedre, så har de mislyktes, de har ikke noe her å gjøre. De lovet fred, veier, sikkerhet, et liv uten frykt. Ikke et eneste av løftene har de innfridd." 

Illustrasjon fra boka

I slutten av 2014 skal alle utenlandske styrker trekkes ut av Afghanistan, og spørsmålet er hva som da kommer til å skje. Bryter det ut ny borgerkrig i landet? Vil Taliban lykkes i å ta makten igjen? Og hva med kvinnenes stilling? Mens fremmede styrker har vært i landet, har uroen tiltatt og antall selvmordsbombere har økt betydelig. 

Haji Sahib Rohullah Wakil er en innflytelsesrik stammeleder fra Jalalabad. Rett etter den amerikanske invasjonen gikk han til de lokale amerikanske styrkene og fortalte at de ikke kom til å klare å oppspore al-Qaida fordi de manglet fullstendig lokalkunnskap. Han opplyste samtidig at han betraktet al-Qaida som sin og Afghanistans fiende. På vei ut fra amerikanernes tilholdssted ble han arrestert, og hans henvendelse kostet ham seks år på Guantanamo. Paranoiaen var total ... Og ydmykheten og evnen og viljen til å lytte var totalt fraværende ... 

"Wakil hadde foreslått for amerikanerne at de skulle snakke med lokale talibanere som var innstilt på forsoning. Det var dette forslaget som fikk ham til å fremstå som en terrorist i deres øyne. "Alt dette kunne vært unngått, hvis de hadde lyttet den gangen," sier han. "Hadde amerikanerne bare strukket ut en hånd i stedet for å kjempe mot Taliban, hadde det vært fred i stedet for krig." (side 116)

Illustrasjon fra boka

Noe av problemet alle møter på i Afghanistan - noe forfatterne av denne boka også fikk merke - er at det alltid er to versjoner av alt. "Slik ser den asymmetriske krigen ut." (side 135)

"Vesten invaderte Afghanistan med minimal kulturforståelse. I Afghanistan settes ære høyere enn de fleste andre verdier, hevndrap er ikke uvanlig. Men jeg tror det bare er en del av forklaringen. Den store utryggheten gjør noe med mennesker. Det aldri å kunne slappe helt av virker nedbrytende." (side 137)

"Alt dette kunne vært unngått" er en meget oppsiktsvekkende og interessant bok jeg virkelig håper at flere kommer til å lese. Tidligere har jeg bl.a. lest Fredrik Barths bok "Afghanistan og Taliban", som vinkler utfordringene i Afghanistan noe annerledes (og kanskje også mer akademisk). Mens Barth tar utgangspunkt i stammekulturen og ideen om det statsløse samfunnet, noe han for øvrig er blitt kritisert for, tar Jensen og Hammer utgangspunkt i det nokså enkle: hva frykt faktisk gjør med mennesker. Så er vel også det forhold at landet preges av en stammekultur en viktig premiss for at det er å vanskelig å samles rundt en leder? Mest av alt handler det likevel om en totalt feilslått invasjon som har kostet mer enn det smakte, og som på ingen måte har bidratt til noen varig fred i landet. Det er som Vali Nasr - tidligere utenriksminister Hillary Clintons rådgiver - skriver i The Dispensable Nation. Amerikan Foreign Policy in Retreat: 

Illustrasjon fra boka

"Vi har verken vunnet denne krigen på slagmarken eller avsluttet den ved forhandlingsbordet. Vi bare toer våre hender og håper at det vil gå litt tid mellom avreisen vår fra landet og den uunngåelige katastrofen så ingen vil bebreide oss for noe." (side 26)

Afghanerne må imidlertid være et tålmodig folk, som har tålt mye under de verste forhold. Jeg håper at de kommer til å være pragmatiske den dagen de utenlandske styrkene trekker seg ut av landet, og at de finner en løsning som er til å leve med. Vi i Vesten er uansett ikke de rette til å vurdere hva som er rett og galt, eller hva det er rimelig å finne seg i, all den tid våre vestlige verdier er så totalt annerledes afghanernes verdier. 

Denne boka har både beriket meg, gjort meg klokere og mer ydmyk. Det har også vært smertefullt å lese alle historiene, som først og fremst handler om møter med mennesker. Bokas styrke er at forfatterne ikke later som de forstår alt, men inntar en spørrende og nysgjerrig holdning. Konklusjonene overlater de langt på vei til andre å trekke ... i den grad det er mulig å konkludere i det hele tatt. Med ett er man aldri i tvil om etter å ha lest denne boka; nemlig hvordan det aldri kunne lykkes å invadere et land som Agfhanistan! Krigen er og blir en fiasko, uansett hvordan dette måtte fremstilles i vestlige medier. Sannheten om dette eier nemlig ikke vi, men afghanerne selv. De vet at de i dag har grunn til å være atskillig mer redde enn de var før invasjonen i 2001. 

Historien om den mislykkede invasjonen i Afghanistan er dessverre ikke enestående, og jeg håper at dette tas som en læring med tanke på andre fremtidige uroligheter i verden. Akkurat der er jeg imidlertid ikke veldig optimistisk ... 

Utgitt: 2014 
Forlag: Forlaget Press
Antall sider: 184

Alle bilder i boka er tatt av Anders Sømme Hammer
Boka er utgitt med støtte fra Stiftelsen Fritt Ord
Takk til forlaget for anmeldereks. av boka!

Anders Sømme Hammer og Carsten Jensen (Foto: Marte Vike Arnesen)

Andre omtaler av boka:
- Klassekampen v/Eirik Grasaas-Stavenes - 27.02.2014 - Katastrofal krigssuksess
- Dagbladet - 26.02.2014 - Etter 12 års krigføring i Afghanistan, står krigsherrer og Taliban klare til å ta over - Det er konklusjonen i kritisk norsk-dansk bok om Afghanistan-innsatsen. 
-  Dagsavisen v/Irene Halvorsen - 27.02.2014 - Afghanistan etterpå
- Bistandsaktuelt v/Gunnar Zachrisen - 19.03.2014 - Glitrende reportasje fra Afghanistan
- NRK v/Eirik Veum, Eline Buvarp Aardal og Gaute Zakariassen - 26.02.2014 - Eks-forsvarssjef: Afghanistan-krigen var aldri ment å være en humanitør intervensjon (målet var å knuse Taliban)
- ABC-nyhetene - 26.02.2014 - Kritisk norsk-dansk bok om Afghanistan-innsatsen
- Morgenbladet v/Ivo de Figueiredo - 06.02.2014 - Norges svik mot Afghanistan
- Minervanett v/John Færseth - 08.04.2014 - Trøstesløst i Afghanistan
- Romerike Blad - 26.02.2014 - Kritisk om Afghanistan
- Anders Sømme Hammers nettside - om sin egen bok
- Carsten Jensens nettside 

"Leve friheten!" (Regissør: Roberto Andò)

Italiensk sjarmbombe!

Den italienske regissøren Roberto Andò (f. 1959) har ingen stor produksjon av filmer bak seg, skal man tro oversikten som ligger på Wikipedia. "Leve friheten!" er hans fjerde film i løpet av en 13 års periode. Han har imidlertid flere bein å stå på, idet han bl.a. er forfatter. 

I "Leve friheten!" legges det ikke skjul på at Italias politikere er en nokså tvilsom gjeng som har kjørt Italia helt på dunken. Uten at dette sies direkte, aner vi at det er finanskrisen, Euro-samarbeidet og ikke minst korrupsjonsskandaliserte politikere i fremstående maktposisjoner som er årsaken til det elendet Italia befinner seg i.

Enricho Oliveri leder det største og viktigste opposisjonspartiet, og nå står valgkampen for døra. Enricho har en utrolig viktig jobb å gjøre, ikke minst for å bidra til å skape mer optimisme i landet. Partiet har satset alt på ham, men er han den rette når det kommer til stykket? Han holder den ene trøtte talen etter den andre, og spørsmålet alle stiller seg etter hvert er: har han egentlig noe viktig å si? Maktapparatet rundt ham, de som har båret ham frem, har mye prestisje å miste dersom de til slutt skulle være nødt til å innse at Enricho er og blir en fiasko, og de gjør derfor alt de kan for å dekke over hans mangler. Taler blir skrevet for ham, man organiserer kalenderen hans - alt for at han skal fungere best mulig, slippe å bekymre seg for trivialiteter og i stedet konsentrere seg om å sette inn støtet der det trengs ... Det verste av alt: de har ingen kandidat å bytte ham ut med heller. 

Giovanni sørger for at partiet gjør kvantesprang på menings-
målingene ... 

Så skjer det nærmest utenkelige: Midt i en av Enrichos taler, begynner en kvinne å skrike mot ham at han aldri har noe å si, at han er en skandale osv., osv. Hun blir båret ut av lokalet med makt - fremdeles skrikende og bakstende med armer og bein. 
Episoden er pinlig - kanskje mest av alt fordi kvinnen tross alt bare sier høyt det alle tenker ... 

Det er da Enricho bestemmer seg for å fordufte. Ingen - ikke en gang kona - vet hvor han har blitt av, og i partiet er man fra seg av fortvilelse over forsvinningen. Timingen kunne ikke ha vært verre, siden valgkampen er så nært forestående. 

Mens Enricho gjemmer seg i Frankrike hos en tidligere flamme og hennes familie, aner partiledelsen ikke hva de skal gjøre. Inntil Enrichos kone kommer på at Enricho jo har en tvillingbror, en enegget sådan ... Problemet et bare at Giovanni nettopp har kommet ut fra psykiatrisk sykehus etter et lengre opphold. Han er ansett nokså frittalende, en løs kanon på dekk ... Men har de egentlig noe valg? I mellomtiden holdes pressen på armelengs avstand, og et inntrykk av at Giovanni har hatt et sammenbrudd begynner å spre seg. 

Oi, oi ... partiledelsen er nervøst bekymret for inntrykket
lederen deres skaper 

Giovanni går løs på oppgaven som brorens dobbeltgjenger med en glød partiledelsen gjerne hadde sett at Enricho hadde hatt litt mer av. Jo visst sier han i begynnelsen mye pussig, men på grunn av sin sjarm slipper han unna med alt. Giovanni lirer ut av seg dikt, sitater og andre dypsindigheter, som man ikke er vant til at politikere gjør. Uansett - er det ikke tross alt betryggende at partiets leder kan sin Brecht? At han rett og slett er kulturell!? Til og med Enrichos kone, som nødvendigvis må ha Giovanni boende i huset, finner at noe i henne vekkes på nytt av den sjarmerende, gale broren til mannen hennes ... 

Etter hvert snus deprimerende meningsmålinger til seier, og hele landet ris av en optimisme man knapt har sett maken til. Overalt hvor Giovannia alias Enricho (eller var det omvendt?) dukker opp, møtes han av jublende folkemasser. Og i mens sitter Enricho i Frankrike, og betrakter det hele stumt på avstand. Var det dette han tenkte da han stakk av? At broren skulle overta hele livet hans? En bror han ikke har sett på 25 år ... En kommentar fra Danielle får ham til å ta livet sitt opp til revisjon. For hvor ble det egentlig av nerven, selve livet i ham?

Litt galskap gjør seg ...

"Leve friheten" er en sjarmbombe av en film av beste italienske merke. Her sitter latteren løst, og det er bare å hengi seg til galskapen vi etter hvert blir vitne til. 

Her møter vi to brødre som har valgt ulike veier i livene sine, og hvor man saktens kan spørre om lykken er å ha evne til å gi litt mer faen og tillate "galskapen" å få litt større plass? Kravet til konformitet kan kvele alt tilløp til liv og glede i lengden, dersom alt man gjør motiveres ut fra hva omverdenen forventer av en. "Leve friheten" er i alle fall herlig og tilsynelatende lettfattelig underholdning, men med noen alvorlige undertoner likevel. 

Skuespillerprestasjonene i denne filmen var det ikke noe å si på, og i tillegg til at Toni Servillo selvsagt spilte dobbeltrollen som tvillingbrødrene Enricho og Giovanni på glitrende vis, vil jeg spesielt trekke frem Valeria Bruno Tedeschi i rollen som Danielle, og - forstår vi etter hvert - tvillingbrødrenes eks-kjæreste fra ungdommen. Hun var ganske enkelt utrolig fascinerende, uten at jeg helt klarer å sette fingeren på akkurat hva det var. Alt i alt en film jeg uten videre kan anbefale varmt! 

Innspilt: 2013 
Originaltittel: Viva la libertà
Nasjonalitet: Italia 
Genre: Komedie
Skuespillere: Toni Servillo (Enricho Oliveri/Giovanni Ernani), Valerio Mastrandrea (Andrea Bottini), Valeria Bruni Tedeschi (Danielle) m.fl.
Spilletid: 95 min.