Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

lørdag 22. desember 2012

Paul Celan: "Death Fugue"

Foto: RMC


Death Fugue
loose translation by Michael R. Burch (originaltittel: Totesfuge -
Dødsfuge på norsk)

Black milk of daybreak, we drink it come morning;
we drink it come midday; we drink it, come night;
we drink it and drink it.
We are digging a grave like a hole in the sky; there’s sufficient room to lie there.
The man of the house plays with vipers; he writes
in the Teutonic darkness, "Your golden hair Margarete ..."
He writes poems by the stars, whistles hounds to stand by,
whistles Jews to dig graves, where together they’ll lie.
He commands us to strike up bright tunes for the dance!

Black milk of daybreak, we drink you each morning;
we drink you at midday; we drink you at night;
we drink you and drink you.
The man of the house plays with serpents, he writes ...
he writes when the night falls, "Your golden hair Margarete ...
Your ashen hair Shulamith ..." 
We are digging dark graves where there’s more room, on high.
His screams, "You dig there!" and "Hey you, dance and sing!" 
He grabs his black nightstick, his eyes pallid blue,
cries, "Hey you, dig more deeply! You others, keep dancing!"

Black milk of daybreak, we drink you each morning;
we drink you at midday, we drink you at night;
we drink you and drink you.
The man of the house writes, "Your golden hair Margarete ...
Your ashen hair Shulamith." He toys with our lives.
He screams, "Play for me! Death’s a master of Germany!"
His screams, "Stroke dark strings, soon like black smoke you’ll rise
to a grave in the clouds; there’s sufficient room for Jews there!"

Black milk of daybreak, we drink you at midnight;
we drink you at noon; Death’s the master of Germany!
We drink you come evening; we drink you and drink you.
A master of Deutschland, with eyes deathly blue,
with dull bullets of lead our pale master will murder you!
He writes when the night falls, "Your golden hair Margarete ..."
He unleashes his hounds, grants us graves in the skies.
He plays with his serpents; he’s a master of Germany ...

your golden hair Margarete ...
your ashen hair Shulamith.

Her leser poeten sitt dikt på originalspråket tysk:

fredag 21. desember 2012

Agnes L. Matre: "Stryk meg over håret"

I bulimiens vold

I slutten av september i år ble jeg kontaktet av forfatterens ektemann med spørsmål om jeg kunne tenke meg å få tilsendt et leseeksemplar av hans kones debutbok "Stryk meg over håret". Til tross for et nokså stramt leseprogram i høst, takket jeg ja. Det var særlig det forhold at boka omhandlet temaet spiseforstyrrelser samt at handlingen var lagt til Provence i Frankrike, som trigget min interesse. Dessuten har det vært avgjørende for meg at det ikke er lagt noen form for bindinger i forhold til hva jeg skriver om boka.

"Stryk meg over håret" handler om Guro og hennes spiseforstyrrelse (bulimi). Utad en tilsynelatende vellykket karrierekvinne fra Bergen, for å sitere teksten på smussomslaget, men bak fasaden en dypt ulykkelig kvinne med en sykdom fullstendig ute av kontroll, som legen har varslet henne om at hun kan dø av dersom hun ikke blir behandlet. Guro bestemmer seg for å løse saken på sin egen måte. Etter at hun har søkt på og fått jobb som en slags selskapsdame for en eldre norsk kvinne i Provence, tar hun ett års permisjon fra jobben sin og leier ut leiligheten sin - og så reiser hun av gårde. 

I Callian i Provence møter Guro Marie, kvinnen hun skal hjelpe det neste året. Marie eier en liten vingård, som er forpaktet bort til den kjekke franskmannen Dominic. Nokså snart oppstår det søt musikk mellom Guro og Dominic, og så spørs det om forholdet tåler Guros spiseforstyrrelse ... 

Jeg er nokså ambivalent i mitt syn på denne boka, men skal i det følgende forsøke å være så konstruktiv som mulig når jeg tar for meg det jeg ikke følte fungerte så godt. For å ta det viktigste først, nemlig måten historien er fortalt på: Språket er i og for seg greit, selv om det tidvis er noe klisjéfylt (og hvor bruken av de ellers nydelige tekstene til Bjørn Eidsvåg som kapitteloverskrifter ble "too much", synes nå jeg) og litt inkonsistent. Som eksempel på det siste viser jeg til da Guro i tilbakeblikk til barndommen får menstruasjon, og i den ene setningen får sjokk over blodet i trusa, mens hun i neste setning smiler fordi hun vet hva dette er. Man får vel ikke "sjokk" over noe man egentlig vet hva er, og at på til smiler av i neste sekund? Boka inneholder flere slike motsetningsfylte beskrivelser. 

Det er lite spenning i teksten fordi fortelleren er allvitende og stort sett vet alt personene i boka tenker hele tiden. Her kunne det gjort seg med antydningens kunst, slik at leseren kunne gått fra å være en passiv mottaker av (for mye) informasjon til å bli litt mer aktiv og grublende med hensyn til hvordan historien ville utvikle seg videre (gjennom gradvis avsløring av "plottet"). I stedet fremstår det hele som svært forutsigbart. Jeg skjønte hele tiden hva som kom til å skje, og jeg ble aldri overrasket. I stedet for spenning, ble det kjedelig - og det til tross for et ellers flott bokprosjekt hvis formål jeg tror må ha vært å gi mer innblikk i hva det vil si å lide av bulimi. De stadige tilbakeblikkene til barndommen ble for mange (og uvesentlige) og tok bort fokuset fra hovedhistorien. Og dette mener jeg selv om jeg ser poenget med å få frem hvilke sentrale hendelser fra en persons barndom som kan føre til at f.eks. en lidelse som bulimi oppstår og utvikler seg. For øvrig ble noen av personskildringene for stereotype, og jeg tenker særlig på beskrivelsen av Wenche, Andres kone. Beskrivelsen av henne er ganske enkelt ikke troverdig. Jeg hadde også vanskelig for helt å tro på kjærligheten som oppsto mellom Guro og Dominic. Hva visste han om henne, før de store kjærlighetserklæringene kom? At Guro var en vakker (og tynn!) kvinne? 

Så til det som er fint med denne boka: Det er ikke skrevet mye (om noe?) om voksne kvinner og spiseforstyrrelser. I denne boka får man virkelig innblikk i all skammen som denne sykdommen er forbundet med. Alt oppkastet som uttrykk for manglende kontroll står i dyp kontrast til den antakelig mer "prestisjefylte" spiseforstyrrelsen anoreksi, hvor pasienten nettopp har (for) stor kontroll. Fordi forfatteren selv har lidd av bulimi, vet hun hva dette innebærer, og hun besitter sånn sett en helt unik erfaring når hun bruker dette i sitt bokprosjekt. Jeg er derfor ikke i tvil om at dette er en bok jeg kan anbefale dersom noen er ute etter skjønnlitteratur som handler om hva det vil si å lide av en spiseforstyrrelse. Jeg lærte selv en hel del om sykdommen mens jeg leste boka. 

Utgitt: 2012
Forlag: Commentum Forlag AS
Antall sider: 263


Agnes L. Matre
Andre omtaler av bok:

torsdag 20. desember 2012

"This is England" (Regissør: Shane Meadows)

Om skinheads, rasisme og vold

Vi befinner oss i England, året er 1983, Falklandskrigen (som varte i 74 dager i 1982) er over, Margaret Tatcher styrer England med jernhånd, arbeidsledigheten er skyhøy og en stor gruppe ungdommer vokser opp uten særlig håp for hva fremtiden kan ha å by dem. De er ikke bare skuffede og desillusjonerte - de er sinte og farlige! Og hva er "mer nærliggende" enn å angripe dem som på et vis er enda lenger nede på rangstigen - de som tar jobbene fra engelskmennene fordi de er villige til å jobbe for luselønn: innvandrerne! 

Med dette som bakteppe vokser Shaun og ungdommene i nabolaget opp. Faren til Shaun ble drept i Falklandskrigen, og moren hans sliter med å få endene til å møtes, samtidig som hun er deprimert og egentlig har mer enn nok med seg selv. Shaun må gå i latterligere bukser, og på grunn av dette blir han mobbet på skolen. Han er dermed et lett bytte når noen eldre ungdommer i nabolaget som stort sett driver dank, tilbyr ham innpass i gjengen sin. Like fullt - det denne gjengen driver det til for å slå ihjel tiden, er nokså uskyldige greier tross alt. 

Så kommer Combo ut av fengsel etter å ha sonet en voldsdom. Med seg har han kompisen Banjo, som han har sittet inne med. Disse to typene er atskillig mer hardkokte enn de øvrige i gjengen, og dette gjør at noen av ungdommene trekker seg vekk. De vil ikke ha bråk, og de har åpenbart noen ikke helt gode minner om Combo fra før av. Combo apellerer imidlertid til Shaun og hans ønske om at faren hans ikke skal ha dødd forgjeves i en ellers helt latterlig krig som de færreste engelskmenn noen gang har forstått poenget med, og to-tre andre i gjengen blir også med. Dermed blir Shaun trukket inn i en rasistisk vold som er alt annet enn uskyldig ... Underveis blir det mer og mer tydelig at Combo er i stand til hva det skulle være, og at enten er man med ham, eller så er man mot ham ... Så spørs det hvor langt det hele må utvikle seg før Shaun får opp øynene for hva han egentlig er med på ...

Denne filmen slo nesten knockout på meg. Ikke bare var Thomas Turgoose helt fabelaktig i rollen som 12 årige Shaun, men Stephen Graham som spilte Combo, hele tiden balanserende på en syltynn psykopatisk egg, var så overbevisende at det var vondt å se på. Denne typen nasjonalistiske gjenger, som utøver vold mot innvandrere, har eksistert i mange ulike former i de aller fleste land opp gjennom tidene. Ungdommer uten særlig fremtidshåp retter alt sitt raseri mot en gruppe mennesker som er alt annet enn homogen, men som uansett får skylden for alt som er galt i samfunnet. Parallellen til Hitlers Nazi-Tyskland (som jeg for tiden leser om i Karl Ove Knausgårds Min kamp 6) er sterk - med den vesentlige forskjellen at der kom mobben faktisk til makten på toppen av det hele - med alle de konsekvenser som dette fikk. Filmer som "This is England" er uhyre viktige, fordi tematikken har effekt på samfunnsdebatten. Som alltid når jeg ser denne typen filmer, blir jeg sittende og lure på hva som kom først, høna eller egget? Er det samfunnets skyld at slike tendenser oppstår, eller er det hele et individproblem? 

Skuespillerprestasjonene, miljøskildringene - 1980-talls-koloritten - og tematikken gjør at jeg ender med terningkast fem denne gangen. 

Innspilt: 2007
Originaltittel: This is England
Nasjonalitet: England
Genre: Drama
Skuespillere: Thomas Turgoose (Shaun Field), Stephen Graham (Andrew "Combo" Gascoine), Jon Gilgun (Richard "Woody" Woodford) m.fl.
Spilletid: 103 min.






mandag 17. desember 2012

Jamil Ahmad: "Vandrefalken"

Vidunderlig og brutalt om livet blant nomadiske stammer i Afghanistan og Pakistan

Da jeg leste om forfatteren Jamil Ahmad (f. 1930) som debuterte som forfatter med boka "Vandrefalken" (eller "The Wandering Falcon" som er originaltittelen) i en alder av 78 år, at handlingen er lagt til "de ugjestmilde og forbudte grensetraktene mellom Pakistan og Afghanistan" samt at boka har vakt internasjonal oppsikt - ja, da måtte jeg rett og slett ha den! Jeg skjøv alt annet til side og leste den umiddelbart!


Jamil Ahmad har selv vært offentlig tjenestemann gjennom et langt liv i grenselandet mellom Pakistan og Afghanistan, kan jeg lese på bokas smussomslag. Han har dessuten tjenestegjort ved Pakistans ambassade i Kabul før og under den sovjetiske innmarsjen i 1979. Historiene som utgjør "Vandrefalken" skrev han for om lag 35 år siden, og det var en yngre bror av ham som overtalte ham til å utgi boka. 

Vi befinner oss nordvest i Afghanistan på 1950-tallet. Frem til en millitær utpost, der det blåser så mye at det ikke er funnet tilrådelig for soldater å oppholde seg mer enn over kortere perioder (uten fare for å bli gal), kommer et ungt par og ber om et fristed. Kvinnen og hennes elsker har flyktet fra stammen sin, og de frykter for sine liv. Soldatene ønsker imidlertid ikke å gi dem et fristed, fordi de ikke kan gå mellom en mann og hans stammes lover. Husly kan de derimot tilby, og dette blir innledningen til et flerårig liv for paret ved utposten - inntil de en dag blir innhentet av stammens folk. 

Mannen og kvinnen, som i mellomtiden har fått en sønn, flykter av gårde, men det er en fånyttes flukt. Til slutt gir de opp. For å spare kvinnen for lidelsene som vil komme, dreper mannen henne og venter på sin dom. Da stammens folk kommer, dreper de ham, men lar sønnen leve - overlatt til sin egen skjebne i ørkenen. 

Skjebnen vil det slik at den lille gutten skal få leve.  Boka er satt sammen av ni småhistorier - og gjennom alle følger vi den lille gutten, som vokser opp og blir en mann. Han får etter hvert navnet Tor Baz eller Vandrefalken. Det er et brutalt liv som skildres blant nomadene som lever mellom Afghanistan og Pakistan. Vi blir vitne til plydning og drap, tvangsgifte og kvinnemishandling, salg av kvinner til prostitusjon, slavehandel og det som hører med blant de rivaliserende stammene i dette området. Men det er også historier om ære og stolthet.

"Han forklarte hvordan stammen fra gammelt av var inndelt i de åtte berømte klanene, hver og en stolt og selvstendig. Iblant, når behovet oppsto, slo de seg sammen i forskjellige kombinasjoner for å opptre samstemt. Han snakket med stolthet om stammens kamper mot britene, kamper de var kommet fra med æren i behold, og samtidig med respekt og hengivenhet for motstanderne. Midt i denne detaljert fortellingen - noe av den var ytterst forvirrende for meg - kom det beskrivelser av noen stammetokt mot byfolk. Afridiene, hevdet han, og her rettet han skuldrene merkbart, hadde regelmessig vært på streiftog i Peshawar, og selve navnet på stammen deres hadde skapt frykt i denne store byen, som handelsmennene hadde gjort til en av de rikeste i Sentral-Asia. Han hevdet at stammen hans hadde nektet alle erobrerne av det indiske subkontinentet passasje gjennom det berømte Khyber-passet, og ikke sluppet røverbander igjennom før de hadde betalt for privilegiet med kontante penger." (fra kapittelet "Veiviseren", side 97, hvor Tor Baz opptrer som jeg-person.)

Underveis introduseres vi for den ene stammen etter den andre, som holder til i området. Noen av historiene har preg av å være basert på historisk korrekte hendelser, mens andre nærmest er mytiske i formen. Gjennom små og store glimt tegnes et bilde av samfunn som fungerer, og hvor det faktisk er moderne krav til respekt for grenseoverganger som er mest ødeleggende - ikke livet slik det leves blant stammene i området, uansett hvor ugjestmildt dette måtte fortone seg for utenforstående. 

Det enestående ved denne romanen er både måten historiene er fortalt på og at de er fortalt innenfra, dvs. av en som har levd i området. Dessuten er dette stor litteratur! Mange  av beskrivelsene røper stor innsikt i den menneskelige natur, og inderligheten i beskrivelsene er både sterke og rørende. 

"Fateh Mohammad kom tilbake en ettermiddag. Familien fikk øye på ham da han var et stykke unna. Alle ville ut og se ham komme. Også han ønsket å skynde seg hjem etter det lange fraværet. Likevel kunne ingen åpent vise hvor ivrige de var, for det kunne føre til grove kommentarer eller sågar et rykte om lettsindighet. Derfor lot begge parter som om de var ganske likegyldige til hverandre, og det var først sent på kveld, da de var alene, at de kunne uttrykke sin glede over å være gjenforent." (side 138)

Jeg er ikke i tvil: her må det bli terningkast seks!

Utgitt på engelsk: 2011
Originaltittel: The Wandering Falcon
Utgitt på norsk: 2012
Oversatt: Einar Blomgren
Forlag: Font Forlag
Antall sider: 156


Jamil Ahmad
Se også Knirks omtale av boka - 10.01.2013

søndag 16. desember 2012

"De urørlige" (Regissører: Eric Toledano og Olivier Nakache)

Herlig og varm komedie!

Den ene etter den andre har vært fra seg av ovasjoner etter å ha sett denne filmen, og da også Solgunn betegnet den som en perle, var dette faktisk avgjørende for at jeg ikke kunne vente til DVD´en kommer. Nå har også jeg sett den, og jeg er ikke i tvil: jeg melder meg inn i halleluja-koret selv: Fantastisk film på alle mulige vis!


Philippe er mangemillionær og har blitt lam fra nakken og ned etter en paragliderulykke. Resten av sitt liv må han sitte i rullestol, men dette forhindrer ikke at han har et ønske om å få maksimalt ut av det livet han nå har til disposisjon. Han har et helt batteri av tjenestefolk rundt seg - folk som ikke vet hva godt de kan gjøre for ham. Og Philippe er en enkel "pasient" i så måte! Ikke bare er han en blid fyr med både humor og glimt i øyet, men han er et gjennomgodt menneske som aldri ville finne på å se ned på noen. Han ønsker seg en personlig assistent som kan hjelpe ham gjennom dagliglivets gjøremål.

På venterommet sitter en rekke kandidater som er innkalt til intervju til pleieassistentjobben. Alle er menn, og alle er ... utrolig kjedelige! Med ett hederlig unntak ... Driss er farget og han befinner seg ikke der for å få en jobb, men for å få et stempel på et dokument slik at han kan fortsette å heve arbeidsledighetstrygd. Mot alle odds er det nettopp Driss Philippe ønsker å ansette, og dermed begynner moroa. For ikke bare blir det tidvis fullstendig kræsj mellom ulike sosiale klasser, men også mellom en mann som har mye kunnskaper om både musikk, kunst og litteratur og en som egentlig ikke har peiling på noe. Akkurat dette at Driss noen ganger fremstilles som litt klumsete og dum, har fått enkelte til å hevde at filmen er rasistisk. Det er etter mitt skjønn en stor misforståelse, fordi Driss virkelig blir håndtert med den største respekt og ikke minst varme av sin oppdragsgiver. Jeg flirte meg fullstendig fillete gjennom alle episodene i filmen, og høydepunktet var da Philippe hadde leid inn et symfoniorkester til bursdagen sin og Driss kjente igjen de fleste klassiske stykkene som ble spilt - "men det er jo Tom & Jerry-musikken", "og det er pausemusikken til opplysningen" osv. Jeg fikk faktisk deja vu til første gang vi så Disneys "Fantasia" med ungene for over 10 år siden. Etterpå bidro Driss til å tine opp den formelle og noe stive stemningen blant bursdagsgjestene. 

Som alle virkelig gode komedier, er det et alvor bak all latteren. "De urørlige" er ikke noe unntak i så måte. For om Driss er en morsom og kul fyr, så kommer han fra et miljø med mye sosial elendighet i Paris. Samtidig blir filmen, som er basert på en virkelig hendelse, en påminnelse om at man ikke skal være så redd for å la to såvidt ulike verdener som dem Philippe og Driss representerer, møtes. Her kan til og med vennskap, tillit og varme oppstå! Filmen er en sjarmbombe av dimmensjoner, og selvsagt er det ikke ueffent at hovedrolleinnehaverne er helskjønne - hver på sitt vis. Jeg gir terningkast seks til denne filmen!

Innspilt: 2011
Originaltittel: Intouchables
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Komedie
Skuespillere: François Cluzet (Philippe), Omar Sy (Driss), Anne Le Ny (Yvonne), Audrey Fleurot (Magalie), Clotilde Mollet (Marcelle), Alba Gaia Bellugi (Elisa), Cyril Mendy (Adama), Christian Ameri (Albert), Marie-Laure Descoureaux (Chantal), Gregoire Oestermann (Antoine), 
Spilletid: 112 min.




Er det noe Philippe og Driss har sammen, så er det sans for fart og spenning!
Den tidligere spenningssøkende Philippe kunne ikke fått en bedre assistent!
Philippe og Driss
Driss tar over hele bursdagsselskapet

"Kon-Tiki" (Regissører: Joachim Rønning og Espen Sandberg)

Hollywoodsk Kon-Tiki-ekspedisjon

Tidligere i høst har jeg både lest Thor Heyerdahls bok "Kon-Tiki-ekspedisjonen" og sett den originale dokumentaren "Kon-Tiki
med Thor Heyerdahl som regissør. Alt som forberedelse til denne nye filmen om den berømte ekspedisjonen - en film som har møtt en del kritikk bl.a. fordi man har endret karakteren til en av mennene som var med på ekspedisjonen (Herman Watzinger) - for liksom å "sprite opp spenningen". DVD´en hadde release den 10. desember i år. 

I filmens innledende scener møter vi Thor Heyerdahl og kona Liv mens de befinner seg i Polynesia. Dette for å gi oss seere innblikk i hva det var som inspirerte Heyerdahl til å foreta den strabasiøse ferden med balsa-flåten Kon-Tiki fra Peru til Polynesia nesten et tiår senere - alt for å bevise at beboerne i dette øyriket opprinnelig kom fra Latin-Amerika og ikke fra Asia, slik vitenskapsmennene frem til da hadde hevdet. 

Senere er Thor Heyerdahl i New York hvor han forsøker å få gehør for sine teorier om at polyneserne kom fra Latin-Amerika. Over alt møtes han med latter og mild hoderisting. Dette snarere styrker enn svekker hans pågangsmot, og han er fast bestemt på å gjennomføre en ekspedisjon på en balsaflåte - selv om det skal komme til å koste ham ekteskapet. Han mangler bare to ting: et brukbart mannskap og økonomisk støtte. I New York møter han nordmannen Herman Watzinger, som egentlig er ingeniør, men som for tiden jobber som kjøleskapselger. Sammen reiser de til Peru, og etter nederlag på nederlag lykkes det omsider Heyerdahl å smigre en høytstående peruansk leder til å finansiere ekspedisjonen. I mellomtiden har det tilkommet flere som ønsker å være med på turen. 

I siste halvdel av filmen følger vi flåten Kon-Tiki og dets mannskap på seks gjennom Stillehavet. Underveis møter de på en rekke utfordringer - vindstille, uvær, hai, hval og alskens fiskearter, en mann-over-bord-situasjon og en tid på avveie mot de farlige revene utenfor Galapagos-øyene før de gjenfinner kursen mot Polynesia igjen - bare for å nevne noe. 

Skuespillerprestasjonene er det intet å si på, og utfordringene underveis er også gjenskapt på en filmteknisk utmerket måte. Jeg ble imidlertid sittende og irritere meg over at Herman Watzinger fremstilles som en feig og redd mann der ute i Stillehavet, all den tid dette ikke er basert på historiske, sanne kilder. For meg fremsto dette som totalt unødvendig for en historie som er mer enn sterk nok i seg selv. Og jeg skjønner faktisk svært godt at slektningene til Watzinger, som sikkert har vokst opp med at han var en av heltene i deres familie, får ettermælet redusert til dette, "bare for" å gjøre filmen litt mer spennende (og Hollywood-aktig?). Dette trekker faktisk ned helhetsinntrykket synes jeg. Her terningkast fire og en halv. Noe av grunnen til at den uansett ikke ville nådd til topps etter min oppfatning, er at man  her forsøker å rekke over alt for mye i løpet av en to timers film. Dermed blir det noe heseblesende over en historie, som hadde fortjent mer fokus på detaljene underveis. Jeg reagerer dessuten på at mange nokså sentrale hendelser fra den virkelige Kon-Tiki-ekspedisjonen er utelatt og er erstattet med andre scener som ikke har noe med Heyerdahls historie å gjøre. Jeg antar nemlig at poenget med filmen har vært å fortelle historien om Thor Heyerdahl og Kon-Tiki-ekspedisjonen, og ikke bare lage en hvilken som helst film ... 

Innspilt: 2012
Originaltittel: Kon-Tiki
Nasjonalitet: Norge
Genre: Drama
Skuespillere: Pål Sverre Valheim Hagen (Thor Heyerdahl), Anders Baasmo Christiansen (Herman Watzinger), Odd-Magnus Williamson (Erik Hesselberg), Gustaf Skarsgård (Bengt Danielsson), Jakob Oftebro (Torstein Raaby), Tobias Santelmann (Knut Haugland), Agnes Kittelsen (Liv Heyerdahl)
Spilletid: 113 min.




Liv og Thor Heyerdahl i Polynesia på slutten av 1930-tallet
Kon-Tiki
Herman Watzinger

"The Way" (Regissør: Emilio Estevez)

Sentimentalt vås om en pilgrimsreise til Santiago de Compostela

"The Way" handler i korte trekk om en amerikansk lege (Thomas Avery) som - mens han er på golfbanen - får beskjed om at sønnen hans er død, idet han var i ferd med å forsere fjellkjeden Pyrineene på sin pilgrimsferd mot Santiago de Compostela. Helt ute av seg forlater Thomas kameratene på golfbanen uten å fortelle hva som har skjedd, og så reiser han til Spania. I første rekke for å ta seg av sønnens etterlatenskaper og kiste ... Så bestemmer han seg for at sønnen skal kremeres og at asken skal spres ved målet for sønnens reise - nemlig i Santiago de Compostela ...


Uten at det egentlig var meningen er Thomas i gang med å gå pilgrimsruten selv. Underveis treffer han den overvektige nederlenderen Joost som har blitt kastet ut av kona fordi han er så fet. Hans mål med turen er utelukkende en ting: å gå ned i vekt. Thomas treffer også kanadiske Sarah som har flyktet fra sin voldelige ektemann og som ønsker å slutte å røyke, og dessuten skotske Jack, en forfatter som lider av skrivesperre og som ønsker å bli i stand til å skrive igjen. 

Underveis treffer dette følget av de fire ovennevnte personene mange andre, og vi får se storslagne bilder både av byene som ligger langs pilgrimsruten samt av naturen underveis. Da de for alvor nærmer seg målet for reisen, blir et forsøk på tyveri av Thomas´ryggsekk plutselig til en invitasjon til en ekte sigøynerfest. En fest som får som konsekvens at deres endelige mål endres - nemlig til en by helt ute ved kysten (som jeg i farten har glemt navnet på). 

Dette er en film jeg har blitt overtalt til å se, fordi jeg angivelig ville komme til å like den "så godt" ... I stedet fremsto filmen som nærmest kalkunaktig for meg. Det har vært skrevet og laget et utall av bøker og filmer om pilgrimsreisen til Santiago de Compostela, og etter min oppfatning skal det svært lite til før slike prosjekter vipper over i det reneste sentimentale vås. Kanskje ville jeg hatt mer respekt for det hele om det i det minste hadde vært en religiøs mening bak? Den eneste i følget som faktisk hadde satt seg inn i hva pilgrimsreisen gikk ut på, var skotske Jack, og han endte opp med å bli fullstendig latterliggjort "fordi han trodde han var noe fordi han hadde lest en bok mer enn de andre". Uff og uff! Denne gangen skal jeg ikke si at filmen ble for amerikanisert etter min smak. I stedet skal jeg si at den ble helt innholdsløs og totalt uten mening for meg. At filmen er krydret med nydelig musikk og nydelige scener fra vakre spanske byer og landskap, hjalp ikke det minste - men gjorde at jeg i alle fall gadd å se den ferdig. Det var nemlig så vidt! Her blir det terningkast to.

Innspilt: 2010
Originaltittel: The Way
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Martin Sheen (Thomas Avery), Deborah Kara Unger (Sarah), James Nesbitt (Jack), Yorick van Wageningen (Joost), Emilio Estevez (Daniel Avery)
Spilletid: 123 min.




En innbitt Thomas legger ut på pilgrimsreise mot Santiago de Compostela
Reisefølget som består av en amerikaner, en skotte, en canadier og en nederlender
Reiseruten har krevd liv
Spansk landskap langs pilgrimsruten

lørdag 15. desember 2012

"678 Kairo" (Regissør: Mohamed Diab)

Når kvinner nekter å være ofre ...

Det er en god stund siden jeg ble oppmerksom på denne filmen, som regissøren og manusforfatteren Mohamed Diab står bak. Diab er for øvrig betegnet som en fremtredende ung manusforfatter i Egypt, kalt "Hollywood i Midtøsten", på IMDbs nettsider. Han har en rekke filmer på samvittigheten, og dersom man skal trekke frem en slags fellesnevner ved samtlige, må det være at de handler om viktige samfunnskritiske temaer. Det er verdt å merke seg at "678 Kairo", som handler om seksuell trakassering av kvinner i Egypt, ble laget før den arabiske våren, og at filmen er basert på virkelige hendelser. Hendelser som førte til at Egypt fikk en egen lov som forbød seksuell trakassering (i 2010). Selv om det ikke anmeldes mange tilfeller av seksuell trakassering, må dette ses som et skritt i riktig retning for å sikre kvinner mot det nedrigste av det aller nedrigste i alle samfunn, uansett hvilke, nemlig å måtte finne seg i seksuell trakassering fra menn uten å kunne gjøre  noe med dette. Filmen har vært vist på norske kinoer i høst, og DVD´en hadde release for et par dager siden. 


(NB! Filmen er langt på vei spoilet - dermed er du advart!) I "678 Kairo" møter vi tre kvinner fra tre ulike samfunnslag i Kairo, og alle utsettes for en eller annen form for seksuell trakassering. I første rekke møter vi fattige Fayza, som daglig utsettes for tafsing hver eneste gang hun befinner seg på en overfylt buss. Og hun er ikke alene. Rundt henne står det masse kvinner som lider i stillhet, mens kåte menn presser seg på den bakfra, og klår der det måtte passe dem. Fayza føler seg så skitten etter disse bussturene at hun ikke lenger klarer å være sammen med mannen sin, en enkel sjel som synes han har rett til kroppen hennes når han har lyst. Hvorfor har han ellers giftet seg med henne, om ikke for å kunne få tilfredsstilt sine behov når som helst? Fayza kan ikke fortelle noen om de daglige trakasseringene, fordi hun risikerer at hun selv vil få all skyld for det som skjer. Hun er og blir et offer for en helt umulig situasjon, helt til hun får se et TV-intervju med en kvinne (Seba) som har startet opp et kurs i selvforsvar. Fayza oppsøker Seba, og etter noen kurskvelder blir hun anbefalt å stikke overgriperne med hårnålene sine. 

Seba har selv blitt utsatt for trakassering under en fotballkamp sammen med mannen sin året før. I glede over at Egypt vant, kastet fotballmobben seg over henne, og det var på hengende håret at hun ikke ble voldtatt i samme slengen. Mannen hennes kunne intet gjøre, og er fortvilet vitne til det som skjer. Etterpå klarer imidlertid ikke ektemannen å gjenoppta deres samliv, fordi han vemmes ved tanken på at andre menn har tatt på hans kone. I stedet for støtte i en vanskelig situasjon, blir Seba altså stående alene med all sin skam. Ektemannen oppfører seg som om det er han - ikke kona - som er offeret. Og dette til tross for at de begge kommer fra et overklassemiljø, hvor han er lege og hun er kunstner, og hvor mannen sånn sett kanskje burde hatt mer moderne tanker om kvinnerollen. 

Parallelt med Fayza og Sebas historie, får vi også innblikk i Nellys historie. Hun og forloveden er standup-komikere, som for å få lov til å gifte seg har tatt seg andre jobber ved siden av. Mannen har endog gått så langt som til å ta seg en jobb i en bank - selv om han hater dette - for å bli akseptert av Nellys foreldre med tanke på ekteskap. Nelly jobber som telefonselger, og i den forbindelse utsettes hun hele tiden for seksuell trakassering fra menn på telefonen. De gangene hun slenger på røret fordi personen på telefonen har gått for langt, blir hun skjelt ut av sjefen for ikke å være diplomatisk nok. Det hele topper seg imidlertid da en mann på gata griper tak i henne og sleper henne av gårde langs bilen sin, mens han kjører. Nelly blir så forbannet at hun hopper opp på bilen hans og knuser frontruta. I mellomtiden kommer andre styrtende til og hjelper henne. Som den første kvinnen noen sinne i Egypt, anmelder Nelly mannen for seksuell trakassering. I tiden som følger utsettes hun imidlertid for press til å trekke anmeldelsen tilbake. Hun må da tenke på familiens ære! Og hva med hennes egen ære? Men Nelly nekter å være offer og hun nekter å trekke anmeldelsen tilbake. Og fordi hun er forlovet med en mann som elsker henne av hele sitt hjerte og som allerede har gått svært langt i å få beholde henne, får hun (uventet?) støtte fra ham. Men vi blir samtidig vitne til at dette har sin pris - også for ham. 

Fayza tar sjeen i egne hender, og når hun tar bussen til jobb - 678 Kairo - begynner hun å stikke trakasserende menn i skrittet med hårnålen sin. En etter en faller hylende menn sammen rundt henne i tiden som følger, mens hun forsvinner ut av bussen ved første anledning, så anonymt som overhode mulig. Etter hvert som flere og flere episoder med skadede menn kommer frem i lyset, blir det både avisskriverier og politietterforskning. Politietterforskeren skjønner etter hvert sammenhengen - dvs. at det må være en kvinne som står bak og at det handler om seksuell trakassering. Særlig når han gjør funn av små sitroner i lommene til "ofrene". Sitroner som de presser mot sine utvalgte kvinner, for å sjekke om det kommer noen reaksjon. Dersom kvinnen ikke gjør anskrik, begynner den virkelige trakasseringen. Gjør kvinnen derimot anskrik, kan de bare dra frem sitronen og si "unnskyld!" - som om dette virkelig ikke handler om noe annet enn en misforståelse. 

Jeg har lest haugevis av anmeldelser av denne filmen, og er litt forundret over at de fleste anmelderne er litt halvlunken til den. Jeg ble nemlig svært grepet av historien. Og jeg synes at regissøren har fått til å vise hvordan tre kvinner fra tre ulike samfunnslag - Fayza som den fattige arbeiderklassekvinnen, Nelly som den intellektuelle kvinnen og Seba som overklassekvinnen - opplever seksuell trakassering i et nokså kvinnefientlig samfunn. Noe av kritikken mot filmen går på at den er noe unyansert, og fremstiller menn flest som overgripere. I filmen fremkommer det imidlertid etter mitt syn nokså tydelig at det er fattige og ressurssvake menn som står bak f.eks. den typiske buss-tafsingen, som jeg har hørt om i flere tiår (om at man bør unngå overfylte busser når man reiser i muslimske land, og heller ta taxi). Når det er sagt synes jeg at regissøren har fått frem hvor vanskelig det også er for mennene å forholde seg til at kvinnene deres blir seksuelt trakassert, nær sagt uansett hvilket samfunnslag de tilhører. 

All den tid kvinnene ikke våger å fortelle om sine opplevelser på dette området, vil antakelig hver kvinne som står frem, bli oppfattet som så spesiell at det vel må være noe galt med henne siden nettopp hun ble offer for dette. Den diskusjonen har vi jo hatt i Norge også - og det i nær fortid. Er det offer eller overgriper som er mest skyldig f.eks. dersom kvinnen har vært lettkledd og nærmest har "oppfordret til det selv"? Mens den stakkars mannen ikke kan noe for at driftene tok overhånd ... I et samfunn hvor det er mye fokus på hva det vil si å være anstendig kledd som kvinne, vil en slik diskusjon nødvendigvis bli enda mer spisset - dvs. dersom enkeltstående kvinner i det hele tatt våger å stå frem og gi kvinnenes ståsted et ansikt, alltid med fare for at de selv blir stemplet som æreløse. 

Denne filmen, som inneholder en hel del sterke scener, håper jeg at riktig mange får med seg! Kvinnene som spiller hhv. Fayza, Seba og Nelly gjør dette meget overbevisende! Ett av høydepunktene i filmen er en krangel mellom kvinnene, der Fayza påstår at det er frigjorte og uanstendig kledde kvinner som Seba og Nelly som er skyld i all den seksuelle trakasseringen som bl.a. hun må lide for. Hvorpå Seba slynger ut at man må være gal som stikker menn med nåler ... Hvorpå Fayza blir fra seg av raseri og beskylder Seba for å gi råd hun ikke våger å følge selv ... osv. Filmens slutt er full av overraskelser, som også gir grunnlag for optimisme om at utviklingen går i riktig retning, tross alt. På bakgrunn av temaets aktualitet, skuespillerprestasjonene, dramturgien og miljøskildringene, har jeg kommet til den konklusjon at det her må bli terningkast fem og en halv

Innspilt: 2010
Originaltittel: 678 Kairo
Nasjonalitet: Egypt
Genre: Drama 
Skuespillere: Boshra (Fayza), Nelly Karim (Seba), Maged El Kedwany (Essam), Nahed El Sebaï (Nelly), Bassem Samra (Adel), Ahmed El Feshawy (Sherif) m.fl.
Spilletid: 99 min.




Fayza på 678 Kairo-bussen
Nelly, Seba og Fayza, kvinner fra ulike samfunnslag

onsdag 12. desember 2012

Julian Barnes: "Fornemmelsen for slutten"

Et gjennomsnitts- menneskes livsanskuelse

Julian Barnes (f. 1946) er født og oppvokst i England, og han har i årene fra 1980 skrevet 11 bøker. Gjennombruddet kom da han utga "Flauberts papegøye" i 1984 - en bok han oppnådde å bli nominert til Bookerprisen for. Siden er han blitt nominert enda et par ganger (for "England, England" i 1998 og for "Arthur & George" i 2005). Han vant imidlertid Bookerprisen først da "The Sense of an Ending" kom i 2011 (på norsk "Fornemmelsen for slutten" i 2012). Forfatteren har en egen nettside for dem som er interessert i å lese mer om ham. 


Jeg har tidligere ikke lest noe av Barnes, og jeg er litt i stuss over at jeg ikke rett og slett bare kjøpte denne boka da den kom (fordi jeg i grunnen har kastet meg over det meste jeg har ment var verdt det), men i stedet endte med å låne den på biblioteket. 

Tony Webster gikk i sine guttedager på en typisk engelsk kostskole, avsondret fra verden generelt og jenter spesielt. Fantasier om jenter og sex tok derfor en stor plass i kostskoleguttenes liv. I bokas første del følger vi Tony og hans venner Colin og Alex - inntil en ny gutt dukket opp på skolen. Adrian var utrustet med atskillig mer intelligens enn alle de andre, og han var også i stand til å parere lærerne på en elegant måte, uten å virke direkte frekk. I alle fall slapp han unna med det meste. 

"I mellomtiden var vi bokhungrige, sexhungrige, meritokratiske og anarkistiske. For oss virket alle politiske og sosiale systemer korrupte, likevel avviste vi alle andre alternativer enn det hedonistiske kaos. Adrian presset oss imidlertid til å tro på tankens bruk, at handlinger bør styres av prinsipper. Tidligere var Alex blitt betraktet som filosofen blant oss. Han hadde lest ting vi andre to ikke hadde lest, og kunne for eksempel plutselig proklamere: "Hvorom man ikke kan tale, om det kan man tie." Colin og jeg ville reflektere over utsagnet i taushet en stund, før vi flirte og fortsatte å snakke. Men Adrians ankomst løsrev Alex fra rollen hans - eller ga oss snarere valget av en annen filosof. Hvis Alex hadde lest Russell og Wittgenstein, hadde Adrian lest Camus og Nietzsche. Jeg hadde lest George Orwell og Aldous Huxley. Colin hadde lest Baudelaire og Dostovejskij. Dette er bare lett karrikert." (side 16)

Da guttene var ferdig på skolen, lovet de hverandre evig vennskap før de gikk hver til sitt. I stedet gled de fra hverandre, naturlig nok kanskje siden de begynte på ulike universiteter. Tony traff etter hvert Veronica, en jente han for det meste ikke forsto seg på. Etter at det ble slutt mellom dem, traff han Margaret, som han fikk datteren Susie med. I mellomtiden ble Veronica og Adrian et par, noe som ikke bare var komplett uforståelig for Tony, men også et forhold han ikke levnet en sjanse. 

I del to møter vi Tony som en aldrende mann 40 år senere. Han er for lengst skilt fra Margaret og han bestreber seg på å ha et godt forhold til datteren. Alt i alt er han rimelig fornøyd med livet og synes han er en nokså ålreit kar selv, i grunnen. Han ser tilbake på den gangen Adrian døde som følge av selvmord, særlig etter at Veronicas mor går bort og etterlater ham 500 Pund og testamenterer Adrians dagbok til henne. Dette fremtvinger en del konsekvenser. Blant annet at Tony "må" ta kontakt med Veronica igjen for å få fatt i dagboken, bare for å oppdage at hun er uvillig til dette. Og etter hvert forstår vi at alle minnene Tony har lullet seg inn i om sin egen fortid, absolutt ikke stemmer med virkeligheten. Hukommelsen har definitivt sine svakheter, eller som Adrian pleide å si i guttedagene: "Historie er vissheten som oppstår der hukommelsens feilbarlighet møter dokumentasjonens utilstrekkelighet." Særlig da et gammelt brev dukker opp - et brev Tony selv har skrevet og fullstendig fortrengt - må han omdefinere hvordan han egentlig har fremstått som person i visse deler av sitt liv. Han er kanskje ikke den hyggelige karen han helst ønsker å tenke på seg selv som, når alt kommer til alt? Og har han egentlig noen grunn til å være tilfreds med det livet han har levd?

"Så tenkte jeg mer på Adrian. Han hadde sett klarere enn oss andre helt fra begynnelsen av. Mens vi andre fråtset i ungdommelig tungsinn og forestilte oss at vår kroniske misnøye var en original respons til menneskets situasjon, vendte Adrian blikket allerede mye lenger frem og mer vidt omkring. Han følte livet klarere også - til og med, eller kanskje særlig, da han bestemte seg for at det ikke var verdt bryet. Sammenlignet med ham hadde jeg vært et rotehode, ute av stand til å lære noe særlig av de få lærepengene livet bød på. Etter mine begreper slo jeg meg til ro med livets realiteter, og underkastet meg dets nødvendighet: hvis ditt, så datt, og slik gikk årene. Etter Adrians begreper sluttet jeg å leve, sluttet å undersøke livet, tok det som det kom. Og derfor begynte jeg for første gang å føle en mer generell anger - en følelse et eller annet sted mellom selvmedlidenhet og hat mot meg selv - over hele mitt liv. Alt sammen. Jeg hadde mistet vennene fra ungdomstiden. Jeg hadde mistet mitt livs kjærlighet. Jeg hadde forlatt ambisjonene jeg en gang hadde. Jeg hadde ønsket at livet ikke skulle plage meg for mye, og hadde lykkes - enn så stakkarslig det var. Gjennomsnittlig, det var det jeg hadde vært, helt siden jeg sluttet på skolen ..." (side 125)

I boka bygges det opp et slags plott som først finner sin løsning helt på slutten - og det så finurlig at jeg fikk lyst til å snu boka og begynne forfra igjen - i håp om å finne noen tråder som jeg muligens kunne ha oversett underveis. Når jeg likevel ikke gjorde dette, var det ut fra en fornemmelse om at dette likevel ikke ville ha gitt meg alle svarene. Temaet i boka er rett og slett hukommelsens skjøre minne, der vi plukker med oss det som passer, og fortrenger resten - særlig det som gjør at vi ikke kan se oss selv inn i øynene hver eneste dag i noen lunde rimelig visshet om at vi er ålreite mennesker tross alt. 

Julian Barnes´tynne lille flis av en bok rommer stor litteratur, synes jeg. Jeg nøt formuleringene underveis, de presise beskrivelsene av persongalleriet og det som hendte, og lenge trodde jeg at hovedpersonen virkelig hadde overblikket både overfor seg selv og andre, bare for å oppleve hvordan alt han hadde bygget møysommelig opp gjennom et helt liv, raste sammen på slutten. Dette er en bok jeg etter hvert kommer til å ønske å eie - fordi jeg på et eller annet tidspunkt kommer til å ha lyst til å lese den om igjen. Det er mye sårhet i teksten, samtidig som det også er mye galgenhumor mellom linjene. Sånn sett en bok som gikk rett hjem hos meg, og som jeg vurderer til terningkast seks! Og så avslutter jeg med nok et sitat fra boka:

"Hva visste vel jeg om livet, jeg som hadde levd så forsiktig? Som verken hadde vunnet eller tapt, som bare hadde latt livet skje meg? Som hadde de vanlige ambisjonene, og som slo seg altfor raskt til ro med at de ikke kunne realiseres? Som unngikk å bli såret, og kalte det evne til overlevelse? Som betalte regningene mine og holdt meg på god fot med så mange som mulig? For hvem ord som ekstase og fortvilelse snart bare ble ord jeg en gang hadde lest i romaner? En hvis selvkritikk aldri medførte smerte? Vel, det var alt dette å reflektere over mens jeg gikk gjennom en spesiell form for anger: en smerte endelig påført en som alltid hadde trodd han visste hvordan smerte kunne unngås - og påført nettopp av den grunn." (side 177)

Utgitt: 2011
Originaltittel: The sense of an ending
Utgitt i Norge: 2012
Oversatt: John Erik Bøe Lindgren
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 186


Julian Barnes
Andre omtaler av boka:
- Knirk - 20.04.2012
- Solgunn sitt - 07.05.2012
- Har du lest? - 13.09.2011
- Julies bokbabbel - 16.09.2011
- Migrating Coconuts - 11.09.2011
- Skrift - 04.04.2012
- Elida - 11.09.2011
- Dagbladet v/Gerd Elin Stava Sandve - 11.04.2012 - Fantastisk fornemmelse
- Morgenbladet v/ Carl Joakim Gagnon - 29.03.2012 - Inkompetent fortellerkunst

Torbjørn Færøvik på Bekkestua bibliotek lørdag 8. desember 2012

I forbindelse med lanseringen av boka "Maos rike - en lidelseshistorie" holder Torbjørn Færøvik (f. 1948) en rekke foredrag rundt forbi, og sist lørdag var han på Bekkestua bibliotek. Arrangøren hadde nok ikke regnet med at mange skulle dukke opp, så opp mot foredraget måtte det bæres inn mengder med stoler. Jeg tipper at et sted mellom 200 og 300 mennesker hadde møtt opp for å høre ham snakke om Kina. (Forfatterens nettside/blogg finner du her.)

"Maos rike" er Færøviks tredje bok om Kina. Fra før av har han utgitt "Kina - en reise på livets elv" (2003) og "Midtens rike - En vandring i Kinas historie" (2009). Den sistnevnte handler om Kinas historie frem til 1949, dvs. det året Mao kom til makten i Kina, og "Maos rike" fortsetter altså der "Midtens rike" sluttet. 

Færøvik påpekte at Kinas befolkning vokser med 10 millioner mennesker pr. år. I løpet av en tiårsperiode vil altså landets befolkning vokse med 100 millioner mennesker. I dag er det bare Indias befolkning som vokser raskere, og i løpet av få år vil Kina og India ha tilsammen tre milliarder mennesker. Fordi så mange mennesker bor i Kina, er det faktisk i vår interesse at det går bra med Kina. Dersom det ikke går bra med Kina, vil dette nemlig få store konsekvenser for resten av verden. 


Kina er et stort land, men det er ikke så mye av landet som rent faktisk er beboelig. Mye av landet inneholder fjell og ørken, og det er i realiteten først og fremst det østlige Kina som er egnet for beboelse. 

Færøvik fortalte om sin gryende interesse for historie mens han gikk på gymnaset. Den gangen inneholdt historiefaget først og fremst europeisk og nord-amerikansk historie, og lite om resten av verden. Da han valgte å studere historie på universitetet, kunne han ikke få nok av Afrika. Senere utvidet hans interessefelt seg til Asia, og etter hvert til Kina spesielt. I dag regnes han som en av Norges fremste kjennere av Kinas historie. 

Som tidligere nevnt handlet Færøviks bok "Midtens rike" om Kinas historie frem til 1949. Interessen for denne boka var så stor at han etter hvert bestemte seg for å skrive en fortsettelse. Det handler dessuten om at det kinesiske samfunnet har begynt å åpne seg mer, slik at mer og mer av det som faktisk hendte i landet under Maos regime begynner å komme opp i dagen.


I januar 1949 ventet kineserne på Den røde Armes inntog i Kina, og det var med dette bakteppet Mao erklærte den kinesiske folkerepublikken som dannet. 

Hvis man skal si noe positivt om Mao så var det at han fordelte fattigdommen jevnt ut på hele befolkningen. Han bidro imidlertid ikke til å skape nye rikdommer. Fordi all form for organisering var forbudt, var det heller ikke rom for private initiativ. 


Maos filosofi var at jo flere kinesere, jo flere kommunister - noe han betraktet som en god ting. Ettbarnspolitikken kom først etter hans død. Det var stor good will for Mao og hans politikk på 1950-tallet - kanskje fordi han nokså tidlig bestemte at jorden skulle gis til bøndene og at det i Kina eksisterte en lydighetskultur med røtter mange tusen år tilbake. Færøvik viste i den forbindelse til Konfusius´fem relasjoner, som Mao hadde i ryggen da han startet revolusjonen i Kina. Disse handlet om følgende forhold:
- mellom hersker og undersått
- mellom mann og kone
- mellom far og sønn
- mellom eldre bror og yngre bror
- mellom eldre venn og yngre venn

Bøndene trodde at de skulle få beholde jorden, men eierskapet ble nokså snart erstattet med kollektiver og kooperativer. Mao gikk dessuten hardt ut mot kontrarevolusjonære, og det er antatt at om lag to millioner mennesker ble drept på begynnelsen av 1950-tallet.

"Det store spranget" er betegnelsen på den politikken som ble ført mellom 1958 og 1961. Målet var å gjøre Kina enda mer kommunistisk på rekordtid samt å ta igjen bl.a. England og USA både som handelsmakt og militærmakt. Et av virkemidlene var å få fart på stålproduksjonen. I iveren etter å fremskaffe mer stål, ble avlinger stående og råtne fordi ingen var der til å høste dem, og det oppsto en kritisk hungersnød i landet. Mao ville ikke høre på de intellektuelle, men kastet dem i stedet i fengsel. I løpet av en fireårsperiode døde et enormt antall kinesere - av noen antydet til anslagsvis 35 millioner mennesker, mens atter andre (bl.a. nederlandske Frank Dikötter) mener at det kan dreie seg om 45 millioner mennesker. Disse døde i fredstid. Det var altså ingen krig, og det var heller ikke flom, tørke eller andre naturkatastrofer som forårsaket hungersnøden. Derimot Maos politikk ... 


I forbindelse med den store proletariske revolusjonen gikk det med ytterligere et par millioner mennesker. Færøvik antyder etter dette at så mange som 50 millioner mennesker døde i Kina under Maos regime. 

Kina har aldri egentlig tatt noe oppgjør med sin fortid. Nå er kildene - dvs. menneskene som levde mens Mao regjerte - i ferd med å dø ut, og det haster derfor å få brakt på det rene hvilke lidelser disse menneskene har vært gjennom. 7-800 millioner kinesere er for øvrig født etter Maos død. Disse yngre menneskene vet at Mao har levd, men de vet fint lite om hva som egentlig skjedde i den forbindelse. Lærebøkene på utdanningsinstitusjonene er fulle av løgner og forvrengninger av det som skjedde, og de aller fleste kinesere er derfor uvitende om sitt eget lands nære historie. 

Kinas historikere fremstiller perioden under Mao som et glansbilde, der det meste var bra, med bare et fåtall uheldige hendelser. Det er altså ikke i Kina man finner den sanne historien om Kina. 

Færøvik stiller spørsmål ved hvordan et land som Kina kan gå fremover, når man ikke er villig til å se seg tilbake. Han tror at makthaverne er engstelige for å miste sin egen legitimitet dersom den virkelige sannheten om Mao kommer frem. 


Yang Jinsheng
Det har funnet sted en formidabel økonomisk vekst i kinesisk økonomi de siste tiårene. Hvordan kan dette vare? Færøvik påpeker at de eldre årskullene snart går i graven. De har lidd mye, men ønsker fred og fordragelighet. Flertallet forteller lite eller ingenting til sine barn og barnebarn. Noen ytterst få tenker at de ikke har noe å tape på å fortelle hva de har vært gjennom. Yang Jisheng (f. 1940) er en av dem. I boka "Tombstone" forteller han om sine og andres opplevelser under Mao.  

Etter Maos død ble Firerbanden med Maos enke i spissen dømt - to av dem, herunder enken, til døden. Siden ble de benådet til livsvarig fengsel. Gjennom å dømme disse fire, ble det på et vis tatt et slags oppgjør med mange av de grusomhetene som fant sted under Maos regime, samtidig som Maos ettermæle ble forskånet - til tross for at det var han som var den ansvarlige, tross alt ... Maos enke hang seg for øvrig i cellen sin i 1991. I dag er alle medlemmene av Firerbanden døde. 

Færøvik understreket flere ganger under sitt foredrag at Kina aldri egentlig har tatt noe oppgjør med sin fortid. Deng Ziaoping, mannen som overtok makten i Kina etter Maos død, påpekte nokså tidlig at kineserne fremdeles var like fattige som de var på 1950-tallet. 


Deng Ziaoping - Kinas øverste leder fra 1978 - 1992
Han bestemte seg for at kommunistpartiet skulle bestå, men revolusjonerte Kinas økonomi over til en form for statskapitalisme. 

Tradisjonelt hadde det vært slik at dersom privatpersoner hadde private eiendeler, f.eks. en egen høne eller en grønnsakshage, ble dette slått hardt ned på fordi det ble ansett som "kapitalismens hale". Under Xiaoping fikk hver familie 5-6 mål med jord til sin disposisjon. Dette førte til at avlingene steg formidabelt. Etter at man hadde oppnådd det maksimale av hva jorden kunne gi, ble det flere og flere munner som skulle mettes med den samme avlingen. Det var rett og slett ikke nok til alle. For å unngå ny fattigdom og sult, begynte det som etter hvert har blitt kalt den største folkevandringen i nyere historie. Om lag 300 000 kinesere har reist inn til byene for å søke arbeid, og forflytningen av så mange mennesker krever sitt. (Filmselskapet Dogwoof står bak en sterk dokumentar om akkurat dette - "Last Train Home" - om verdens største folkevandring.) Det er spådd at et tilsvarende antall mennesker innen kort tid vil finne veien fra landsbygda og inn til byene for å overleve. 

I følge Færøvik, som for øvrig ikke er alene om å mene dette, balanserer Kina på en knivsegg. Om de faller ned på den ene eller andre siden, vil dette ha svært mye å si for resten av verden. Kina er nødt til å åpne opp for resten av verden gjennom en gradvis utvikling. Vanlige kinesere må trekkes inn i løsningen av landets problemer, slik at disse blir forankret fra grasrota og oppover i systemet - ikke ovenfra og ned slik dette er i dag og hvor ethvert privat initiativ blir slått hardt ned på. F.eks. sliter Kina med store miljøproblemer fordi de fyrer med kull, og kampen mot korrupsjonen er nærmest umulig all den tid det er varslerne og ikke de korrupte som ender i fengsel når korrupsjon avsløres. Det er viktig å skape større trygghet for borgerne i landet, slik at denne type urett blir håndtert mer forutsigbart og rettferdig. 

Hvor lenge kan et land som Kina operere med manglende rettssikkerhet? Færøvik mener at Kina ikke vil oppnå aksept og legitimitet fra det internasjonale samfunnet før den enkelte kinesiske borger har oppnådd trygghet og rettssikkerhet. Mao visste svært lite om verden utenfor Kina, og det han visste hadde han stort sett lest seg til. I dag er det imidlertid ikke slik. Hundretusener av kinesere studerer utenlands for en dag å vende hjem til Kina med økte kunnskaper, også om Kinas egen skjulte historie, og bare i USA befinner det seg i dag anslagsvis 165 000 studerende kinesere. Med økt påvirkning utenfra vil det tvinge seg frem økt erkjennelse og økte kunnskaper. Kinesiske politikere har også ønsket å kontrollere cyperspace med filtre for å unngå at kinesere får tilgang på alt resten av verden tar som en selvfølge, men den tekniske utviklingen ligger hele tiden et par skritt foran kinesiske tiltak. Det er et tapt slag som kjempes fra kinesiske lederes side på dette området. For å gå fremover, må ventiler og glugger åpnes, slik at man kan lære av fortiden. 

Og med disse ordene og muligheter for spørsmål fra salen, ble et veldig interessant foredrag avsluttet fra Færøviks side. Etterpå ble det boksignering, og i den køen sto selvsagt jeg.

(En annen norsk forfatter som også skriver meget innsiktsfullt om Kina, er Arne Jon Isachsen, som tidligere i år kom ut med boka "Kinas vei".)

Populære innlegg