"Pirates of the Caribbean: On Stranger Tides" (Regissør: Rob Marshall)

Herlig oppfølger!


Innspilt: 2011
Originaltittel: Pirates of the Caribbean: On Stranger Tides
Nasjonalitet: USA
Genre: Action, eventyr, fantacy
Skuespillere: Johnny Depp (Jack Sparrow), Penélope Cruz (Angelica, Blackbeards datter), Ian McShane (Blackbeard), Geoffrey Rush (Hector Barbossa), Kevin McNally (Gibbs), Stephen Graham (Scram), Keith Richards (Teauge Sparrow), Astrid Bergès-Frisbey (Syrena), Judi Dench, Gemma Ward, Óscar Jaenada, Richard Griffiths
Spilletid: 136 min. 

I åpningsscenen av filmen - den fjerde i rekken av Pirates of the Caribbean-filmene - blir vi vitne til at Gibbs er arrestert, anklaget for å være Jack Sparrow. I siste liten blir han reddet av selveste Jack Sparrow selv, som har tatt dommeren til gissel og agerer dommer selv. Men allerede under flukten fra rettssalen, tas de atter til fange og bringes til kong Georges slott.

Kong George er på jakt etter ungdomskilden, som skal befinne seg ute i havet et eller annet sted. I siste liten har Gibbs spist kartet - etter å ha pugget hver minste detalj av det. Dermed er det kun han og Jack Sparrow som vet hvor kilden er. Mens de befinner seg på kongens slott, dukker Black Pearls tidligere kaptein, den godeste Hector Barbossa opp. Kongen har utstyrt ham med et skip hvis formål er å finne ungdomskilden, men før de kommer så langt - og etter at Barbossa har fortalt en sjokkert Jack Sparrow at skipet Black Pearl har sunket i havet - flykter Jack Sparrow hals over hode i et stunt så fantastisk at selv ikke en kung fu i asiatiske filmer kunne gjort dette bedre ...

Jack Sparrow havner imidlertid i klørne på en annen kaptein av det heller lurvete slaget. Kaptein Blackbeard er ingen ringere enn faren til Angelica, kvinnen Jack Sparrow aldri har sluttet å elske. Deretter starter et kappløp uten sidestykke for å finne ungdomskilden, og spørsmålet er hvem som kommer frem først ... Kongens skip ledet av kaptein Barbossa, kaptein Blackbeards skip eller noen av de andre skipene som også er på vei? Underveis introduseres vi for vakre havfruer, hvis tårer skal være nøkkelen til kilden, som skal gjøre at den som drikker av den lever evig "ever after" ...

Det er sjelden at oppfølgerfilmer holder koken i film etter film. Etter den svært skuffende tredje filmen i denne Pirates of the Caribbean-serien, synes jeg imidlertid at fireren tar seg betydelig opp. Johnny Depp i Jack Sparrows skikkelse er så fornøyelig at bare han gjør det morsomt å se denne filmen. Dessuten er jeg fan av Geoffrey Rush, som jeg relativt nylig opplevde i den mer seriøse filmen "Kongens tale", hvor han spilte kongens logoped. Her er han imidlertid i en helt annen setting, som skurk og pirat. Og han er så herlig i rollen at det bare er til å gi seg ende over. Jeg har for øvrig mer sansen for Penélope Cruz enn for Keira Knightly, som spilte i tre´eren "At World´s End". Hun oser av kvinnelighet og ikke rent lite femme fatale. Kulissene i disse filmene har det aldri vært noe å si på. Heller ikke skuespiller-talentene. Denne gangen opplevde jeg like fullt at historien var morsommere, mer spennende og mer fantasifull. Selv om jeg i utgangspunktet ikke trykker fantacy-genren til mitt bryst ... Jeg kommer faktisk ikke fra å måtte gi denne filmen terningkast fem. Kanskje ikke den sterkeste fem´eren, men dog ... For øvrig må jeg legge til at ungdommene i huset elsket denne filmen!

Johnny Depp i rollen som piraten Jack Sparrow

Fantastiske kulisser!

Masse humor!

På jakt etter ungdomskilden

Noen av de vakre havfruene var mindre onde enn andre ...

Geir Gulliksen: "Forenkling"

Barnlig foreldrelykke


Utgitt: 2010 
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 168

Forfatteren Geir Gulliksen har frem til nå vært helt ukjent for meg - inntil jeg fikk denne boka spesielt anbefalt av innehaveren i min stam-bokhandler for et par uker siden. Til min store forbaueselse kan jeg lese på Wikipedia at han har en rekke bokutgivelser bak seg - utgivelser som har gått meg fullstendig hus forbi. Mange av dem er riktignok diktsamlinger, og det kan selvsagt være noe av forklaringen. Like fullt - fire voksenromaner har han gitt ut, og "Forenkling" er den siste i rekken, som kom ut i 2010.

Boka handler om det pur unge studentparet Kristin og Kim som er dypt og inderlig forelsket i hverandre. Så dypt og inderlig at de egentlig ikke har lyst å gi plass til andre i sitt forhold enn hverandre. Hvor den ene slutter og den andre begynner, er ikke viktig for dem, for de er ett med hverandre. Kim heter forresten ikke Kim, men Kristin liker ikke hans egentlige navn og ender opp med å kalle ham Kim, som hun synes er mye finere. Det er Kim, som egentlig ikke heter Kim, helt enig i.

En dag oppdager Kristin at hun er gravid, og i den forbindelse bestemmer paret seg for å leie en mer egnet leilighet. Tilfeldigvis blir de leietakere i sokkelleiligheten til det litt eldre, barnløse paret Anna og Per. Uten egentlig å ville det, infiltreres Kristin og Kims liv i utleiernes liv. Samtidig som det å bli førstegangsforeldre er et sjokk for dem, kanskje særlig for Kims vedkommende, og Anna og Per kommer vel tett innpå, trenger de deres mer modne hjelp i en fase hvor babyen tærer på kreftene deres. Kim er farlig nær å skade barnet når han innimellom rister det for å få det til å slutte å gråte. Da de en dag opplever at de sovner i dobbeltsenga med spebarnet mellom seg, og våkner av at barnet, som fremdeles ikke kan krabbe selv, ligger på stuegulvet, regner de med at noen må ha vært inne i leiligheten deres. Gradvis bygges det opp en uhyggelig spenning mellom de nybakte foreldrene og det barnløse utleierparet ... Og det unge parets kjærlighet settes på så harde prøver at spørsmålet er om deres kjærlighet har en sjanse til å overleve ...

Geir Gulliksen skriver svært, svært godt! Og selv om han i likhet med mange av sine samtidige har gått på forfatterskole i Bø, har han helt sin egen fortellerstemme. Den mest dekkende beskrivelsen jeg kan komme på om hans måte å skrive på, er nærmest poetisk. Jeg siterer fra side 16:

"Han satt oppe om nettene mens det uformelige, det uferdige, det uforståelige vokste. Han satt som om noen ventet på ham, det måtte vel i så fall være henne. Var det sånn? At hun ventet på at han skulle ta henne igjen, at han endelig en gang skulle sitte overfor henne med åpent og avklart ansikt?
Se.
Se på meg.
Ser du meg?
Ja, jeg ser deg, og jeg lar meg bli sett av deg."

Det er virkelig en uhyggelig stemning som bygges opp etter hvert, og jeg klarte en stund ikke å legge boka fra meg. Desto større ble overraskelsen da jeg - med fare for at jeg nå røper for mye av handlingen - opplevde at spenningen til slutt forduftet ut i ingenting. Eller kanskje handlet boka egentlig om at parets indre spenninger ble projisert ut til omgivelsene? At den største faren egentlig lå i dem selv hele tiden? Styrken i boka ligger utilsomt i at vi kommer svært tett på hovedpersonene og deres følelser. Selv om jeg, etter å ha tenkt meg grundig om, ender med å gi denne boka kun terningkast fire - en sterk sådan, vet jeg med meg selv at dette er en forfatter jeg skal se nærmere på!

Andre bokbloggere som har skrevet om boka:
Jeg leser

Geir Gulliksen

"Belarusian Waltz" (Regissør: Andrzej Fidyk)

Hviterussisk dokumentar-komedie


Innspilt: 2007
Originaltittel: Belarusian Waltz
Nasjonalitet: Norge
Genre: Dokumentar
Produsent: Torstein Grude
Spilletid: 74 min.

Hviterussland grenser mot de baltiske statene Latvia og Litauen, Polen og Ukraina, og regnes som Europas siste diktatur. I underkant av 10 millioner mennesker bor i dette landet, som har vært under diktatoren Alexandr Lukasjenkos jernstyre siden 1994. På grunn av en rekke brudd på menneskerettighetene, er landet svært isolert og deltar ikke på de arenaer som andre land gjør. Blant annet er Hviterussland - eller Belarusia som det heter på russisk - utestengt fra Europarådet.

Piraya Film er et norsk filmproduksjonsselskap som har laget et knippe filmer om totalitære regimer. Etter at jeg nylig så filmen "Yodok Stories", ble jeg svært nysgjerrig på filmselskapets øvrige filmer, deriblant "Belarusian Waltz" og "On a Tightrope".

I "Belarusian Waltz" møter vi kunstneren Alexander Pushkin, som har lovet å vise frem den typiske hviterussiske folkesjelen. Hva er det som f.eks. gjør at hviterusserne i større grad enn andre folkegrupper har latt seg assimillere inn i Russland? På en måte de baltiske folkegruppene aldri gjorde ... bare for å nevne ett eksempel ... For en stor del møter vi redde mennesker som snur seg bort når kameraet dukker opp. Dette ønsker de ikke å ha noe med å gjøre i det hele tatt. 

Etter hvert skjønner vi at filmens prosjekt mer og mer handler om Pushkin selv. Med humor i bøtter og spann gjør han det han kan for tiltrekke seg oppmerksomhet fra myndighetene. Hvorfor får han lov til å la det 400 år gamle hviterussiske flagget, som er forbudt, henge på huset sitt, uten at myndighetene river det ned? Vi snakker tross alt om et land som har fjernet alle uønskede elementer fra overflaten i generasjoner. Og når han maler bilder av hviterussiske helter som det sittende regimet ikke anerkjenner, og stiller disse opp utenfor en offentlig bygning, i påvente av at en millitærparade skal komme frem, men ender opp med å bli fjernet fra stedet - selvsagt sammen med maleriene sine - så slippes han ut nesten like fort som han ble buret inne. 

Det er åpenbart ingen som tar Pushkin alvorlig, og sånn sett blir han kanskje heller et slags alibi for myndighetene enn noe annet. For se! Det er faktisk lov å protestere, uten at man "forsvinner" av den grunn! "Alle andre støtter Lukasjenko - bortsett fra Pushkin! Og det lever vi helt greit med her!" Det blir som Pushkins kone uttaler - utdannet historiker som hun er - at når alle de intellektuelle i prinsippet er fjernet fra landet, så er det bare massene tilbake ... Og de - de er en del av "massene" ... 

Denne humoristiske dokumentaren har hatt stor internasjonal suksess og har vært nominert til den norske Emmy-prisen såvel som til European Film Academy Awards for beste dokumentar.

Jeg ble svært sjarmert av denne filmen, som jeg i utgangspunktet hadde forventet skulle være like alvorstung som "Yodok Stories". Og så var det rett og slett noe helt annet. Samtidig som den lune humoren hele tiden ligger der, aner vi imidlertid et bakenforliggende stort alvor. For samfunnet som vises frem har på mange måter stoppet opp for 50-60 år siden. Befolkningen har ingen tilgang til internett eller andre deler av det moderne vestlige samfunnet. Om du er fattig eller rik, avhenger av om partiboken er i orden. Og bare et blikk på folks tannstatus, som virkelig er elendig, sier mye om hvor kort velstandsutviklingen har kommet. Dvs. den har aldri kommet i gang i dette landet. Bakgårdene er fylt opp med skrot, for man vet aldri hva man kan få bruk for, og redskapene som brukes er primitive. Så midt oppi all humoren er det fullt mulig å se hvilken pris det hviterussiske folket betaler for sitt styresett ... I tillegg til at de ikke tør å si noe, mene noe om noe ... Med mindre man altså heter Alexander Pushkin og er kunstner ... ;-) Her blir det terningkast fem!

Kunstneren Alexander Pushkin protesterer mot alt og alle

Pushkin slår et slag for glemte og ikke anerkjente helter

Pushkin arresteres for n´te gang ...

Per Petterson: "I kjølvannet"

Om dyp, dyp sorg


Utgitt: 2000
Lydboka er innspilt: 2010
Oppleser: Finn Schau
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 4 t 41 min.
Priser: Brageprisen 

Tidligere har jeg kun lest "Ut og stjæle hester", "Til Sibir" og "Jeg forbanner tidens elv" av Per Petterson, og jeg tilhører nok en av de sjeldne som ikke helt har klart å få tak i magien i Pettersons bøker - kanskje spesielt ikke hva gjelder "Ut og stjæle hester". Mange har forsøkt å forklare meg den, og har lykkes et bitte lite stykke på vei, men ikke helt. Uansett - jeg gir meg ikke, og har nå altså lest enda en av Pettersons bøker, denne gangen ei tynn lita flis som det bare tok et par dager å komme gjennom.

"I kjølvannet" skal være en av fire - muligens fem? - bøker om Arvid Jansen og hans familie, leste jeg et sted. Bøkene er nokså frittstående og står for så vidt på egne bein, men det kan nok likevel være en fordel i alle fall å vite om de andre. "Til Sibir" (1996) og "Jeg forbanner tidens elv" (2008) er to av bøkene i "serien". "Ekkoland" (1989) er en tredje. "I kjølvannet" handler om tiden etter de handlingene som finner sted i "Jeg forbanner tidens elv", selv om den altså kom ut åtte år tidligere.

Forfatteren selv mistet mor, far, en bror og et søskenbarn i Skandinavian Star-ulykken i 1990, og med dette som bakteppe blir det kanskje enklere å forstå romanfiguren Arvid Jansen - for ikke å snakke om hvilken bragd det er å skrive en slik bok uten å bli for personlig, eller for den saks skyld å klare å ha den nødvendige distansen til hendelsen slik at man unngår å bli sentimental.

I bokas åpningsscene får vi vite at Arvids familie ble rammet av en katastrofe seks år tidligere, da foreldrene ble drept - ja, nettopp i Skandinavian Star-ulykken. Det er en ensom og desillusjonert mann vi møter i denne boka. Han er skilt, hard og forbitret der han sitter og mimrer over sitt eget levde liv, og møysommelig forsøker å komme seg til hektene etter at det meste har rast sammen. Selv unngikk han å være ombord i båten som tok hans foreldres liv, fordi han glemte å kjøpe billett. Han sliter med et uavklart forhold til sin far, som han egentlig aldri kjente, men nå er det for sent å få gjort noe med dette. Innimellom aner vi noen lysglimt, men de er heller små ... Samtidig som vi blir vitne til en voksen manns sorg over noe som skjedde for en del år tilbake, kommer vi nokså tett på i forhold til hans sorg etter å ha mistet sin kone og den daglige kontakten med sine barn. 

Jeg skal ikke underslå at jeg kanskje hadde fått mer ut av denne boka dersom jeg hadde lest den selv, i stedet for å lytte til lydbokutgaven. Når det er sagt, vil jeg spesielt berømme Finn Schau for sin ypperlige opplesning! Nok en gang sitter jeg likevel tilbake og undrer meg over hva det er jeg ikke helt forstår som skal være så genialt med Pettersons bøker? Er det fordi jeg er kvinne at jeg ikke helt forstår? På samme måte som menn ikke er helt med på notene når det er tale om "dame-bøker" med mye føleri? Jeg vet ikke, men det er betimelig å stille spørsmålet. Jeg får uansett lyst til å sitere en bokanmeldelse fra Dag og Tid nr. 14, datert 6. april 2000: "I kjølvannet vil truleg bli ståande som ei av dei finaste og varaste skildringane vi har i norsk litteratur av forholdet far son, fordi det er skrive i forlenginga av ei djup og uutsletteleg sorg. Ja, kanskje derfor og nettopp derfor. Sorg kobla saman med ein grunnleggande tvil er gammalt brygg som alltid har gitt stor diktning." Jeg ender med terningkast fire - egentlig i all ydmykhet! Og er samtidig lutter øre for andre oppfatninger av boka!

Andre bloggere som har skrevet om boka:
Kleppanrova

Per Petterson

Rundreise i Spania - 07 San Sebastian

San Sebastian - en perle i Baskerland!


Tidligere i sommer var mannen min og jeg på en rundreise i Spania, og jeg har allerede lagt ut seks artikler fra turen; en fra hhv. Sevilla, Cordoba, Granada, herunder Alhambra, Cadiz og Gibraltar (i artikkelen om Granada er det en oversikt over reiseruta)). Deretter stoppet det dessverre opp, men nå er jeg altså i gang igjen.

I denne artikkelen vil jeg presentere San Sebastian, hovedstaden i Baskerland. Byen ligger helt nord i Spania - i Biscaya-bukta - ca. 20 km fra Frankrike. 

Det mest iøyenfallende med hele byen er stranda La Concha (skjellet) - ansett som en av verdens flotteste strender. En annen strand ligger utenfor bydelen Gross, og denne bruker ungdommene i byen til surfing. Nettopp grunnet de vakre strendene, regnes San Sebastian som en av de mest fasjonable og elegante kystferiebyene i hele Spania.

I San Sebastian bor det i underkant av 200 000 mennesker. Dette er en meget moderne by, men i likhet med de fleste spanske byer, og for den saks skyld europeiske byer, har den sin gamleby med intakte flotte bygninger fra ulike tidsepoker. 

I gamlebyen er det i liten grad tillatt med biltrafikk, og dermed kan man spasere og nyte roen i de fredfulle gatene, som på forsommeren heldigvis ikke hadde rukket å bli overfylt med turister. I enden av denne gågata ligger St. Marys basilika. Basilikaen, som ble ferdigstilt i 1774, er bygget i barokk stil, og er som kirker flest på Iberia-halvøya, katolsk. 

Detalj fra basilika-fasaden.

Over hele byen - på toppen av Monte Urgull - rager en kristus-figur, som gjør det naturlig å trekke paralleller til Rio. 

Et mer moderne innslag fant vi på San Vincente-kirken - en pieta-figur laget av den baskiske kunstneren Jorge Oteiza en gang mellom 1953 og 1969.

La Pieta har hengt på veggen av San Vincente-kirken fra 1999.

Konstitusjonsplassen - eller Plaza de la Constitution - ligger i hjertet av gamlebyen. Denne plassen ble tidligere brukt til tyrefekting, og fremdeles den dag i dag kan man se tallene på balkongene - som skulle angi hvilken skueplass man hadde kjøpt til forestillingene. 

I dag brukes konstitusjonsplassen til parader, festivaler o.l.

Pga. nærheten til havet har San Sebastian "selvsagt" sitt akvarium, og for vårt vedkommende er det alltid et "must" å få med oss dette! Samtidig fikk vi anledning til å kose oss langs den pitoreske båthavna. Akvariumet ligger helt ytterst i havneområdet.

På vei ut mot akvariumet

Havneområdet sett fra akvariumet

Egentlig var det ikke tillatt å fotografere inne på akvariumet ... men en og annen fisk - for ikke å si blekksprut - ble det for fristende å unnlate å feste til film ... 

Dette bildet har jeg funnet ved hjelp av Google, og det viser hvor 

fantastisk spennende dette akvariumet er. Her går man gjennom en 

glasstunnel i selve akvariumet, og kan studere og nærmest ta på det yrende livet i vannet.

Et bilde jeg tok med min Iphone 3 - ikke verdens beste kvalitet på 

bildet, men innmari kult likevel, ikke sant? Denne rokken kom svømmende 

rett over oss inne i glasstunnelen.

Mens det meste av den moderne delen av byen er anlagt langs bukta ved stranda La Concha, ligger det meste av gamlebyen på en liten halvøy, se kartet nedenfor.

Denne halvøya har en liten "fjelltopp" som heter Monte Urgull, hvor den tidligere nevnte kristusfiguren står. Rundt Monte Urgull er det en vei hvor det er flott å gå turer, og hvor det er lett å forestille seg hvilke naturkrefter som slår inn når været ikke viser seg fra sin beste side. Området er for øvrig utsmykket med skulpturer - som denne av Jorge Oteiza på bildet nedenfor. I all baskisk kunst dominerer naturen som inspirasjonskilde. 

Jorge Oteizas "Empty structure". Kunstneren regnes som en av de viktigste 

baskiske kunstnere, og levde fra 1908 til 2003. Hans kunstneriske uttrykk spenner 

over mange temaer og materialer.

Matkulturen i Baskerland er intet mindre enn fascinerende! I likhet med i resten av Spania dominerer tapaskulturen riktignok, men tapasen i Baskerland er mer spennende. Det er for det første større variasjon i utvalget, og for det andre har jeg faktisk til gode å oppleve et slikt vell av tapasrestauranter - liggende side ved side - hvor bardiskene er dekket med et utall av tapas man bare kan velge og vrake i selv. Når regningen kommer, telles antall "tannstikker" på tallerkenen opp. Ett godt råd hvis du er typen som tør å smake på litt forskjellig: velg den tapasrestauranten med flest lokale innbyggere. I motsatt fall bør du oppsøke turistfellene. 

Denne restauranten oppsøkte vi et par ganger - og fikk strålende mat hver gang! 

Vi var var kanskje de eneste ikke-spanske turistene som hadde funnet frem hit - i alle fall denne dagen ...

Et lite glimt inn i restauranten. Her spiser baskiske menn sin lunch stående. 

Senere samme kveld dro vi tilbake til denne restauranten, og spiste en lokal spesialitet.

Kjøttet fortsatte å steke etter at vi hadde fått dette servert - sammen med ypperlig lokal 

rødvin og  en sider som lokalbefolkningen drikker mengder av (sur på smak - ikke 

akkurat vår favoritt, men smake  måtte vi selvsagt!)

Jeg får vann i munnen bare jeg tenker tilbake .... ;-)

Skinkekulturen i Spania - mi gusta!

En slags baccalao toppet med smaksbomber av chili

Gatebildet i San Sebastian preges for øvrig av lekre butikker, kjente merkevarer og alt det man forventer i en hvilken som helst storby. Nedenfor har jeg tatt med flere inntrykk fra San Sebastian, som forhåpentligvis viser at dette er en by man virkelig bør sette seg fore å besøke dersom man er av den reiselystne typen!

Helt til slutt: San Sebastian og for så vidt også resten av Baskerland, er i dag trygge områder å reise rundt i! Sannsynligvis fordi det er et svært synlig politi til stede over alt, spesielt i byene. Det anbefales uansett å kjøre rundt i spanskregistrert leiebil. Hver sommer kan man lese i avisene om ran av utenlandskregistrerte biler, spesielt norske, ikke bare i Baskerland, men kanskje særlig i området rundt Barcelona, som vi brukte som utgangspunkt for vår rundreise. Med vanlige forholdsregler opplevde vi ingen skumle episoder i Baskerland, og kan derfor trygt anbefale andre å reise hit.  

Personlig elsket jeg San Sebastian, og reiser gjerne tilbake!

Mye sporting i Spania (og kjekke menn i tights!)

En slående estetikk i bybildet!

En av verdens vakreste strender - her med Monte Urgull i bakgrunnen

Strandpromenaden 

Don Quixote og hans hjelper

Et svært synlig politi sørget for ro og orden over alt

Sjarmerende smug 

Mange morsomme detaljer å se hvis man bare bruker øynene - 

mon tro om det har bodd en smed her en gang?

Lekre parkområder

Et trist syn for en bokelsker - hvem har glemt disse bøkene i parken?

Høst på Losby Gods

Losby Gods ligger i Lørenskog kommune, ca. 20 minutters kjøring fra Oslo. Godset er omgitt av Norges kanskje flotteste golfanlegg, men for øvrig er det mye flott natur og mange merkede løyper rett i nærheten. 1-2 km innover i skogen ligger Mønevannet, som har status som badevann. Området egner seg godt for flotte turer, både for de relativt utrente og for de mer skogsvante. I dag var jeg selv på tur i området, og her er noen av bildene jeg tok.

Losby Gods

En av de mange røde stuene i området rundt godset

Losby Gods er kjent for sin flotte golfbane

Et lønnetre har nesten mistet alle sine blader

Et vell av farger

En av godsets mange porter

Enda et vakkert lønnetre

Raslingen fra de siste bladene på et osp-tre er stemningsfull

Depoter med ved rundt omkring i skogen

Mange dammer i området

Kårstue for en av mange skogsforvaltere i området

Lønnetre