Utgitt i Frankrike: 2006
Utgitt i Norge: 2010
Originaltittel: Et aprés ...
Oversatt: Ingebjørg Nesheim
Forlag: Pantagruel
Antall sider: 308
Nathan Del Amico er sønn av en fattig, enslig innvandrerkvinne som lever av å vaske i rikfolks hjem. Dette er årsaken til at Nathan og rikmannsdatteren Mallory Wexler blir kjent mens de er barn. Da begge er åtte år gamle, skjer det noe som skal komme til å prege resten av deres liv. Marrory faller i vannet, og Nathan redder henne fra den sikre død. Imidlertid erklæres han død ved drukning selv, men våkner mirakuløst opp igjen. Det skal vise seg at han har en høyere misjon her i livet, og ikke er klar for å dø riktig enda ...
Noen år senere beskylder Wexler-familien Nathans mor for å ha stjålet et verdifullt armbånd, og de kastes på dør. Før dette skjer har Nathan blitt fast bestemt på at også han skal bli advokat - slik Mallorys far Jeffrey Wexler er. Ikke bare skal han bli advokat - han skal bli den beste!
Det er tette bånd mellom Mallory og Nathan tross atskillelsen de utsettes for i noen år, og senere gjenopptar de kontakten og ender med å gifte seg. Først får de datteren Bonnie og senere også en sønn. Etter mange år med hardt arbeid og nesten ikke tilstedeværelse i sin families liv, rakner det en gang så vakre kjærlighetsforholdet mellom Mallory og Nathan. Det hele topper seg da sønnen dør - antakelig som følge av krybbedød - mens Nathan var litt for opptatt av å jobbe med enda en viktig sak ... Dette blir dødsstøtet på forholdet og de går hver sin vei.
I innledningen til boka oppsøkes Nathan av en lege, Garrett Goodrich, som hevder at han er budbringer. Dvs. at han kan forutse andre menneskers død. Han anser det som sin livsoppgave å sørge for at døende mennesker skal forsone seg med sin skjebne og sine nærmeste. På dette tidspunktet er Nathan i ferd med å jobbe seg til døde. Han har lenge hatt brennende smerter i brystet, men har aldri hatt tid til å oppsøke lege. For hele tiden er det "viktigere" ting som må prioriteres ... Møtet med Garrett setter imidlertid i gang en prosess som gjør at Nathan tvinges til å få mer kontakt både med seg selv, det som betyr noe i livet, datteren, sine omgivelser ... og kanskje til slutt vinne Mallory tilbake? Men veien dit er tornefull og lang ...
Denne boka har blitt en bestselger og det er ikke det grann rart. For jeg vil tro at historien berører noe vesentlig i de fleste menneskers liv. Spenningen er fint bygget opp og boka blir sånn sett en ålreit pageturner. Jeg ble såpass revet med at det aldri var noen tvil om at jeg ønsket å lese boka ferdig, og det gjorde jeg også veldig fort fordi den er meget lettlest. Når denne romanen likevel ikke når helt opp i toppsjiktet blant de bedre bøkene jeg har lest, skyldes det språket. Musso skriver ikke dårlig, og jeg opplevde heller ikke at han bommet på metaforer og den slags. Jeg synes imidlertid at språket ble litt "flatt". Det var i alle fall ikke veldig litterært. Samtidig er jeg såpass ydmyk at jeg glatt innrømmer at jeg ville ha vært overlykkelig dersom jeg selv hadde klart å skrive en såpass god bok! Til debutant å være, er nemlig dette ikke verst! Når jeg leser at andre har skrevet om boka at dette er "En utrolig historie som vil få deg til å fundere over noen av de viktigste tingene her i livet; kjærlighet og død", så må jeg like fullt medgi at jeg ikke er der. Jeg ble imidlertid veldig greit underholdt, men det var vel i grunnen også det hele. Terningkast fire.
Denne boka likte eg, og er enig i det du skriver at boka er ein page-turner. Klarte nesten ikkje å legge den fra meg:)
SvarSlettJeg er en av dem som leser bloggen din som, såvidt jeg kan huske, ikke har kommentert her før. Så hei! Mens jeg har deg her må jeg nevne at jeg synes headerbildet ditt er dødelig tøft! Kan jeg invitere deg til diskusjon om terningkast i bokanmeldelser? Jeg har nettopp lest om en masteroppgave om terningkast, og merket meg akkurat denne anmeldelsen fordi du bruker terningkast på en måte som virker veldig annerledes på meg enn det som ble presentert der. Som jo er kult! Hvis du har noe å kommentere om det, så driver jeg og funderer over det på bloggen min for tiden.
SvarSlettElida: ;-)
SvarSlettChristine: Jeg har vært inne på bloggen din og har lagt igjen følgende kommentar om dette med terningkast:
"Hei Christine!
Så spennende blogg du har! Den kommer jeg til å følge i tiden fremover! Fint at du gjorde meg oppmerksom på den ved å legge igjen en kommentar på min blogg! ;-)
Jeg elsker å gi terningkast når jeg skal bedømme en bok eller film, men dette kan selvsagt aldri erstatte selve vurderingen min. I stedet skal trilling av terningen komme som en nødvendig konsekvens av vurderingen. Når det gjelder måten jeg vurderer på, så er dette VELDIG likt det Labben har gitt uttrykk for ovenfor.
Jeg gir heller ikke terningkast 1. Så dårlige bøker handler i stedet under kategorien avbrutt, og dem gidder jeg ikke en gang å skrive om på bloggen min. Det er svært sjelden jeg gir terningkast 2 også, men det har hendt en håndfull ganger. Også dette er dårlige bøker som strengt tatt ikke fortjener min tid.
Det har hendt at jeg har gitt terningkast 3 til bøker som i og for seg er godt skrevet, men hvor historien overhode ikke fenger – eller jeg kan ikke like fortellerstemmen, selv om det objektivt sett ikke er noe i veien med språket. Ellers er denne karakteren forbeholdt bøker som verken er godt skrevet eller har en god historie.
Terningkast 4 er “sekkeposten”. Her havner de fleste bestselgerne som gir meg en god leseropplevelse der og da, men som ikke gir meg noe av varig karakter. Det kan også være bøker med høy page turner-faktor, men heller ikke disse pleier å nå høyere enn terningkast 4 hos meg.
Terningkast 5 er forbeholdt de virkelig gode bøkene, og terningkast 6 til de som – slik Labben så treffende skriver – har “det lille ekstra”. Som oftest gjelder dette bøker som gjerne kan kategoriseres under “klassisk litteratur”, både av nyere og eldre dato.
Jeg tror jeg har blitt strengere med årene, slik at bøker jeg omtalte for to-tre år siden hadde en tendens til å få bedre uttelling på terningkast enn hva tilfellet er i dag. Jeg tror også dette handler om at jeg har blitt mer sikker på hva jeg mener selv. Det er mye subjektivitet i mine bokomtaler, selv om jeg også prøver å være objektiv og nøktern. ;-)"
For øvrig morsomt at du kommenterer header-bildet mitt, Christine! ;-) Jeg tok det på en indisk restaurant i nærheten av Leicester Square i London for et drøyt år siden. Hele taket var full av marionett-dukker, og jeg falt i staver av begreistring! ;-)
SvarSlettEn meget god beskrivelse over dine krav til terningskast. Er også veldig enig med deg. Terningkast 1 gir jeg ikke, rett og slett fordi jeg ikke leser så dårlige bøker. Har med tiden blitt mer og mer bevist på hva jeg leser og dermed blir det stort sett 4, 5 og 6 på terningen etter ferdiglest bok.
SvarSlettDu har forøvrig en fantastisk blogg som jeg er glad jeg har finne :-)