Sol og sommer!

Det har vært nokså laber aktivitet på bloggen min den siste tiden. Dvs. aller mest har det gått ut over lesingen, mens antall filmomtaler har tatt seg betydelig opp. Årsaken er at jeg har tatt et delfag på BI i "Effektiv selvledelse og utvikling av medarbeidere og team". Prosjektoppgaven ble innlevert tidligere i mai, mens muntlig eksamen ble avlagt forrige mandag. I mellomtiden har alskens oppgaver på hjemmebanen hopet seg opp, men nå er til og med hagen striglet! Arbeidet har gått som en lek nå i pinsen, hvor vi i Sør-Norge har hatt et fantastisk vær!

Jeg ser i alle fall frem til å blogge mye om bøker i sommer! Blant annet skal jeg i første omgang lese ferdig "Majorens siste forelskelse" av Helen Simonson, og så gleder jeg meg til å ta fatt på en lovprist debut-novellesamling av Stig Beite Løken - "Det finnes ingenting mer livsbejaende enn å være mørkeredd". Jeg har selvfølgelig en haug med andre bøker liggende på vent, for lysten til å kjøpe nye bøker er absolutt ikke proporsjonal med hva jeg leser unna ...

Sommeren har for øvrig mange hyggelige sider ved seg, og innimellom alle gjøremålene - også lesingen, bare så det er nevnt - gjelder det noen ganger å stoppe litt opp og nyte øyeblikkene. Det har i alle fall jeg gjort den siste uka, og nedenfor har jeg funnet frem et lite knippe av bilder - alle herlige øyeblikk i løpet av de siste fantastiske sommerdagene. 

En naturperle i nærheten av der jeg bor

Pus har funnet en mus

Urinstinkter våkner

Theo vil gjerne hjelpe til ... ;-)

Oi! Hvor ble det av musa?

Sommer er også moro med vann! Theo gir seg ikke før han er søkkvåt.

Dessuten er sommer hvitvin-sesong! 

"Submarine" (Regissør: Richard Ayoade)

Mollstemt tenåringsdrama

Oliver Tate er 15 år og han har to store mål i livet: han vil redde sine foreldres ekteskap, og han vil ikke gå sin 16 årsdag i møte med sin uskyld i behold.

Det er ingen enkle oppgaver unge Oliver har gitt seg i kast med. Foreldrenes ekteskap er så inntørket som det kan få blitt, og han mistenker dessuten at hans mor har en affære med en New Age-fyr. Ved hjelp av fiktive kjærlighetsbrev håper han at gløden mellom foreldrene skal gjenoppstå, skjønt det er mye som tyder på at løpet er kjørt ... Eller hur?

Parallelt følger vi ham i hans tilnærming til Jordana, en jevnaldrende jente han er forelsket i. Kanskje er det det veldig normale og forfriskende han er mest betatt av ved henne? Da han oppdager at hun har et svært komplisert liv selv, mister han motet og vet ikke helt om han orker å ta utfordringen. Hvilken betydning dette får for hans planer om å bruke henne til å miste sin uskyld, er det neste spørsmålet denne filmen reiser ...

"Submarine" er en nokså stillferdig og underfundig komedie som krever sin seer. Selv om jeg ikke lo så mye underveis, var det noe ved denne filmen og den alvorlige Oliver, som absolutt ga anledning til ettertanke. Filmen er nok mer mollstemt enn direkte morsom. Samtlige mennesker vi møter er dessuten temmelig dysfunksjonelle - mot grensen til det ikke fungerende i det hele tatt. Samtidig er det noe universelt ved temaene som tas opp, fordi filmen handler om viktigheten av å høre til, være normal og bli oppfattet som sådan også, om den første usikre kjærligheten osv - i en meget sårbar fase av livet, som for de fleste heldigvis ender med at man lander på begge beina en eller annen gang, men hvor faren for det motsatte hele tiden ligger der som en mulighet i fall man ikke trår riktig. Og dersom man atpåtil har foreldre som ikke får det helt til i livene sine, og som har mer enn nok med sine egne problemer, og man hele tiden risikerer å bli tolket av omverdenen med dem som et slags bakteppe, da er sårbarheten enorm ... Og slik er det for Oliver, der han strever med alle midler for å redde foreldrenes ekteskap og samtidig prøver å sikre seg sitt livs første "ligg" før 16 årsdagen ... Mens hele skolen er overbevist om at han egentlig er homo ...

Denne filmen fortjener etter min mening en sterk femmer på terningen. Jeg vil spesielt fremheve hovedpersonen Craig Roberts, som tolker den unge Oliver Tate glitrende. Han fremstår som en alvorlig nerd, som ikke er den jentene står i kø for å bli sammen med, uten at han gir opp av den grunn. På filmcoveret står det at "Submarine" er "a comedy that doesen´t let principles stand in the way of progress". Ja, så elegant kan det sies! En helstøpt film om et alvorlig tema!

Innspilt: 2010
Originaltittel: Submarine
Nasjonalitet: Storbritannia
Genre: Drama, komedie, svart komedie
Skuespillere: Craig Roberts (Oliver Tate), Yasmin Paige (Jordana Bevan), Noah Taylor (Lloyd Tate), Paddy Considine (Graham Purvis), Steffan Rhodri (Mr. Davey), Sally Hawkins (Jill Tate), Ben Stiller (Såpeopera-stjerne), Melanie Walters (Judie Bevan)
Spilletid: 93 min.

Oliver Tate - en gutt med mange drømmer

Oliver og hans hjertens utkårede Jordana

Olivers dypt deprimerte far, som for lengst har mistet alt som ligner gnist

Olivers mor har mottatt et kjærlighetsbrev fra sin mann, men aner ugler i mosen

Sommerfornemmelser

"The Last Station" (Regissør: Michael Hoffman")

Et forfatterportrett av Leo Tolstoj i hans siste leveår

Leo Tolstoj nærmer seg sjels år og alder, og han og Sofya har vært gift i nesten 50 år. De har stått sammen gjennom mange krevende perioder i livet, og forfatterens suksess kan han ikke minst takke sin kone for. Ingen andre enn hun forstår forfatterens håndskrift, og hvor mange ganger hun har renskrevet hans store verker er det bare hun som vet. Pga. Tolstojs forfattersuksess er ekteparet adlet, og de kan derfor titulere seg som greve og grevinne.

"The Last Station" handler om Leo Tolstojs siste leveår. Altså befinner vi oss i 1909, året før forfatteren døde. Vi møter en forfatter som har skapt en slags ny religion - tolstojismen - som blant annet innefattet at han skulle frasi seg sin adelige tittel og tilbakeføre alt han eide og kom til å tjene på bøkene sine, til folket sitt. I tillegg innebar hans nye filosofi å ta avstand fra sin familie for å leve i sølibat. På Wikipedia kan jeg for øvrig lese at mye av det tankegodset som Tolstoj presenterte i sluttfasen av sitt liv, særlig hans ideer om ikke-voldelig motstand, hadde stor innvirkning på kjente personligheter som Mahatma Gandhi og Martin Luther King jr.

Tolstojs kone Sofya finner det fullstendig urimelig at hennes mann skal gi bort alt de eier og sende hele familien ut i fattigdom. Og når hun oppdager at det er ektemannens betrodde disippel, Vladimir Chertkov, som står bak og presser på at Tolstoj skal testamentere bort alt han eier, en mann hun for øvrig hater, blir hun helt fra seg av fortvilelse. Fortvilelsen fører til så desperate handlinger at Chertkov i neste omgang bruker dette mot henne for å bevise hvilken skadelig innvirkning hun har på den store kunstneren. Til slutt ser Tolstoj ingen annen utvei enn å flykte hjemmefra. I nattens mulm og mørke tar han med seg det han har av papirer, og reiser til et for Sofya ukjent sted. Da Sofya får greie på hva som har skjedd, leier hun et tog og følger ham gjennom Russland.

Midt oppi dramaet som utspiller seg mellom ektefellene, står Valentin Bulgakov, en hengiven tilbeder av Tolstoj, som blir brukt for alt det er verdt av Tolstojs nærmeste - både av Chertkov i første omgang og deretter av Tolstojs kone. Fordi han tror på kjærligheten og også har forelsket seg i en av tjenestepikene Masha, er han svært forvirret. Til slutt blir han bare en brikke i et spill - og hans evner til å håndtere de utspill som kommer, er ganske enkelt ikke til stede. Han blir brukt, og lar seg viljeløst også bruke. 

Det er så mange lag i denne nokså kompliserte historien at dette er en film man med fordel kan se flere ganger. Helen Mirren spiller kanskje sin livs største rolle, der hun opererer med hele sitt følelsesregister i kampen om ektemannens lojalitet. Hun er rett og slett et fyrverkeri, og slik har i alle fall jeg aldri sett henne. Christopher Plummer er også en meget profilert skuespiller som har vært med på en rekke storslåtte filmer. Å få innblikk i hvilke komplikasjoner Leo Tolstojs tanker og idéer på slutten av hans liv skapte for hans aller nærmeste, var meget interessant. Filmen er storslått på alle måter, og jeg elsket den! Her blir det terningkast seks!

Innspilt: 2009
Originaltittel: The Last Station
Nasjonalitet: USA, Storbritannia, Tyskland, Russland
Genre: Drama
Skuespillere: Christopher Plummer (Leo Tolstoj), James McAvoy (Valentin Fedorovich Bulgakov), Helen Mirren (Sofya Tolstaya), Paul Giamatti (Vladimir Chertkov), Anne-Marie Duff (Sasha, Leo og Sofyas datter), Patrick Kennedy (Sergeyenko), John Sessions (Leos lege)
Spilletid: 108 min.

Menneskene rundt Tolstoj

Hovedpersonene i The Last Station

Grevinnen er i harnisk over å lese om hennes og mannens ekteskapelige
konflikter i sladrepressen

Sofya

Et lidenskapelig forhold mellom ektefellene - inntil Chertkov kommer
mellom dem

Valentin Bulgakov forelsker seg inderlig i den frisinnede Masha

"Sangen i mitt hjerte" (Regissør: Florian Cossen)

Gamle forbrytelser frem i lyset

Tyske Maria er på vei til en svømmekonkurranse i Chile, da en mellomlanding i Buenos Aires skal komme til å endre hennes liv fullstendig. Mens hun sitter og venter på flyavgang til Chile, får hun nemlig høre en ung mor synge en spansk vuggesang for sin lille, gråtende datter. Uten å skjønne hva som skjer, kjenner Maria igjen vuggesangen og de spanske ordene, og begynner å gråte selv. Hun finner nærmeste toalett, hvor hun vasker det tårevåte ansiktet sitt, og i mellomtiden mister hun flyet til Chile. Og som om ikke det var nok, blir hun frastjålet vesken med passet sitt, noe som gjør at oppholdet blir lenger enn først antatt. Det forlengede oppholdet og jakten på et nytt pass bringer henne i kontakt med en politimann hun senere innleder et forhold til.

Maria ringer hjem til sin far for å fortelle om det merkelige som har skjedd, og før det har gått et døgn befinner han seg i Buenos Aires på samme hotell som henne. Han har noe å tilstå overfor datteren. Verken han eller hans avdøde kone var hennes egentlige foreldre. Maria er datter av argentinske foreldre, som forsvant under diktaturet på begynnelsen av 1980-tallet. De ble uforvarende sittende igjen med Maria og valgte så å beholde henne. Faren bedyrer at de gjorde det de kunne for å finne hennes slektninger.

Maria insisterer på å få navnene på foreldrene sine, og dette blir opptakten til at hun forsøker å finne tilbake til sine røtter. Det hun finner er så smertefullt, så fullt av savn og svik at det er betimelig å stille spørsmål om hun virkelig ønsker å vite alt ... Og oppi alt dette forelsker hun seg altså i en argentinsk politimann, hvis families fortid heller ikke er ren ...

Dette stillferdige dramaet grep meg dypt. Jessica Schwarz er dessuten glitrende i rollen som den tenksomme og skuffede Maria, som tviholder på sin rett til å få vite sannheten om sin bakgrunn. Det er ikke så lenge siden jeg leste "Perla" av Carolina De Robertis, som mye godt handler om det samme - nemlig om hva som skjedde med enkelte av barna etter de forsvunne menneskene under diktaturet i perioden 1976 - 1983. Diktaturet er for lengst et tilbakelagt kapittel i Argentinas historie, men fremdeles lever mange av de gamle spøkelsene videre. En god del mennesker var involvert, og har en fortid som ikke tåler dagens lys. I dette dramaet møter vi mange av disse spøkelsene. Noe handler om at mange familier fremdeles lever med store savn og dype håp om å få se sine kjære igjen en dag, noe handler om å ha vært på den gale siden under det som i dag kalles den skitne krigen i Argentina og noe handler om barn som av ulike årsaker kom bort fra sine opprinnelige familier. De nye familien hadde heller ikke rent mel i posen, og enkelte ble til og med barnetyver i den kaotiske situasjonen Argentina den gang befant seg i.  Noen ting er det ikke mulig å tilgi, men kanskje hjelper det litt å la være å grave for dypt for at det skal være mulig å leve side om side i fredelig sameksistens, både ulike familier i mellom og innad i en og samme familie. Når jeg har kommet til at denne filmen fortjener terningkast fem er dette på bakgrunn av gode skuespillerprestasjoner, en gripende historie og en filmteknisk nydelig, sår og stemningsfull film. 

Innspilt: 2010
Originaltittel: Das Lied in mir
Nasjonalitet: Argentina, Tyskland
Genre: Drama
Skuespillere: Jessica Schwarz (Maria), Michael Gwisdek, Rafael Ferro, Beatriz Spelzini, Carlos Portaluppi
Spilletid: 94 min.

Oppgjør mellom far og datter

Maria bestemmer seg for å kontakte sin opprinnelige familie

Faller for hverandre

Marias opprinnelige familie

Mister seg selv eller finner seg selv på nytt?

"Blås i det" (Regissør: Mark Herman)

Om nedleggings-truede gruver og brass-band

Vi befinner oss midt på 1990-tallet i England, og gruven i det lille landsbyen Grimley er truet med nedleggelse. Dermed kan alle som bor der antakelig se en dyster fremtid i møte, og dette tærer på humøret til menneskene i det lille lokalsamfunnet. Antakelig er livslang arbeidsledighet det de kan se frem til, dersom de ikke får flertall når det skal stemmes over gruvens videre eksistens. Eierne har tilbudt til dels nokså store enganssummer til arbeiderne dersom de frivillig får med på nedleggelse. Det manes like fullt til kamp mot eierne og deres forslag til nedleggelse, og alle som er imot, anses som svikere. Midt oppi alt dette blir vi vitne til desperasjonen i enkelte familier, hvor ektepar går løs på hverandre både verbalt og fysisk, særlig når kreditorene dukker opp for å tømme hus for verdier for å dekke inn gjeld.

Gjennom de siste 100 årene har landsbyens store stolthet vært gruve-brass-bandet Grimley. Men selv dette bandets eksistens er i faresonen dersom gruven legges ned. I grevens tid dukker imidlertid søte Gloria Mullins opp med sitt flugelhorn, og spør om hun kan få være med i brass-bandet. Men bandet har ikke tradisjon for å ta opp fremmede medlemmer. Dessuten er hun kvinne ... Da bandmedlemmene skjønner at Gloria er intet mindre enn datteren til trompetisten Arthur Mullins, tidligere medlem av bandet, og at hun i tillegg er gudsbenådet talentfull med hornet, blir tonen en helt annen. Hun får bli med, og dermed innledes en ny æra i brass-bandets historie. Det blir mer smil og latter på øvelsene, og plutselig er alle innstilt på å delta i konkurransen om å vinne det engelske mesterskapet som landets beste brass-band. Oppi alt det andre triste som skjer, er dette noe som gir beboerne i Grimley et annet og mer positivt fokus. Spesielt Andy, bandets yngste medlem, blomstrer etter Glorias ankomst.

Så blir Danny, bandets dirigent, alvorlig syk og havner på sykehus. I mellomtiden har brass-bandet kvalifisert seg til den store finalen som skal foregå i Royal Albert Hall. Det koster imidlertid 3000 pund å delta ... Og Andy som har forelsket seg i Gloria, som alle vet har jobbet for eierne av gruven, sliter med å finne ut hvem han skal være mest lojal mot ... Har bandet et sjanse til å hoste opp pengene og delta i den store finalen, og hva med den gryende kjærligheten mellom Andy og Gloria? Har den livets rett?

Dette er en helt herlig britisk komedie av aller beste merke! Alt er med: kjærlighet, pessimisme som erstattes av optimisme, samhold i et fattigslig lokalsamfunn, varm og lun humor, sjarm ... Det er bare å la seg rive med! Og selv om jeg i utgangspunktet er sånn helt passelig begeistret for brass-band-musikk, storkoste jeg meg med denne filmen! Absolutt all musikk som ble spilt er av typen "hørt ørten ganger før", og kanskje er nettopp dette noe av årsaken til at den går rett hjem? Det gjenkjennelige har en enorm effekt på de aller fleste. Det er laget mange filmer fra England om arbeidsledighet, fattigdom, arbeiderklassen og påfunn for å få opp optimismen, men denne filmen har en litt annen vri likevel, og den har dessuten et nokså tydelig politisk budskap.  Hva skjer med menneskene når de mister sitt eksistensgrunnlag? Nedleggelsen av kull-gruvene i England førte i sin tid til at mange hundre tusen mennesker mistet sine jobber, uten at det dukket opp nye jobber i kjølevannet av dette. 

Her har man lykkes i å skape den rette 1990-stemningen, der alle røyker absolutt hele tiden, og hvor arrogansen fra dem som "visste best" er påfallende, slik det var på den tiden. Engelskmennene kan dette med å gjenskape et troverdig arbeiderklassemiljø på lerretet! Og å se kjekke Ewan McGregor som en enkel gutt fra landet, med fårete smil, ni-røykende hele tiden - det var moro! Dette var en av hans første filmer, innspilt da han var i midten av 20-årene. Senere har han gjort en fantastisk skuespillerkarriere. Denne DVD´en ble nylig tilgjengelig for det norske markedet, og det forhold at Ewan McGregor var med, fanget min interesse. Her blir det terningkast fem!

Innspilt: 1996
Originaltittel: Brassed Off
Nasjonalitet: England
Genre: Komedie
Skuespillere: Pete Postletwaite (Danny), Tara Fitzgerald (Gloria), Ewan McEwan (Andy), Stephen Tomkinson (Phil), Jim Carter (Harry), Peter Martin (Ernie), Melanie Hill (Sandra), Sue Johnston (Vera), Mary Healey (Ida), Stephen Moore (McKrenzie), Peter Gunn (Simmo)
Spilletid: 108 min.

Andy (i Ewan McGregors skikkelse)

Dirigenten Danny (Pete Postlethwaite)

Brass-bandet Grimley

Andy og Gloria

"Oslo 31. august" (Regissør:: Joachim Trier)

Sterkt portrett av en eks-narkoman

Anders har tilbragt de siste ti månedene av sitt liv på en avrusningsanstalt et stykke utenfor hovedstaden, og han nærmer seg midten av 30-årene. Bak seg har han en seks år lang "karriere" som narkotikamisbruker, og han er vettskremt med tanke på hva som venter ham etter utskrivelsen. Vil han klare å holde seg unna dopmisbruket? Og hvordan skal han klare å komme i gang med livet sitt? Vil han få jobb med et fem-seks års hull i CV´en?

Før selve utskrivelsen skal han inn til Oslo på egen hånd for å gå på et jobbintervju i et litteraturtidsskrift. Denne filmen handler om dette ene døgnet i hans liv - et døgn som skal bli helt avgjørende for ham.

Det første Anders gjør er å oppsøke et gammelt vennepar. Thomas (spilt av Hans Olav Brenner) og samboeren hans (spilt av Ingrid Olava) er de første han oppsøker. Vi aner at Anders og Thomas en gang har stått hverandre svært nær, men at Thomas i sin tid trakk seg unna fordi Anders gang på gang svek og bedro og ikke var til å stole på. Gjennom forsiktige dialoger de to i mellom, forsøker Thomas å oppmuntre Anders for at han ikke skal falle tilbake til gamle synder. Anders som har utdannelse og som kommer fra en ressurssterk familie og gode greier ... Men uansett hva han kommer med av oppmuntring og "gode" råd, tar Anders dette opp i feil mening. Kanskje fordi han nettopp pga. sin bakgrunn ikke kan si seg fornøyd med et middelmådig liv?

Uten å skjønne virkningen av det, forsøker Thomas å få Anders til å forstå at selv om han sitter godt i det, har god jobb, en flott samboer og to nydelige unger, så er ikke alt like rosenrødt likevel. Han og dama har ikke hatt sex på det han kan huske, og de er stort sett så slitne at de ikke en gang orker å være sosiale men blir sittende hjemme kveld eller kveld og spille dataspill ... For Anders blir imidlertid nok en illusjon tatt fra ham. Gresset er nemlig ikke så mye grønnere på den andre siden av gjerdet likevel? Så hva er det egentlig å hige etter med et rusfritt liv?

Underveis oppsøker Anders flere gamle kjente, men uansett hvor han snur seg, har ingen glemt hvordan han egentlig var - mens han var narkoman. Er det egentlig noe håp om å kunne starte på nytt? Etter hvert overmannes han av håpløshet, og da er kanskje ikke veien tilbake til hans gamle liv veldig lang? Men orker han? Ja, hva orker han egentlig ...

Denne filmen gjorde et voldsomt sterkt inntrykk på meg. Ikke bare spiller Anders Danielsen Lie rollen som eks-narkomane Anders helt fabelaktig, men det fungerte utrolig godt med sekvenser av lavmælt dialog med refleksjoner over hans livssituasjon underveis. Dessuten opplevde jeg det både interessant og spennende å få innblikk i en eks-narkomans liv på denne måten - der han kom fra et ressurssterkt hjem, hadde utdannelse, åpenbart hadde tatt for seg av Oslos natteliv i en årrekke og så blitt narkoman i godt voksen alder. En nokså utypisk rus-karriere, ville jeg trodd. Men kanskje likevel ikke? I løpet av sitt opphold på avrusningsanstalten hadde Anders bygget opp masse forventninger til livet "der ute", bare for å bli rimelig desillusjonert i løpet av kort tid. Alle menneskene som han trodde fikset livene sine, hadde sine ting å stri med de også. Vanskelighetene i livet som han tidligere hadde flyktet fra og inn i rusen - slike vanskeligheter står i kø i det virkelige liv. For de aller, aller fleste ... Samtidig som filmen handler om Anders´første døgn utenfor avrusningsanstalten, er den en hyllest til Oslo - både på dagtid og nattestid. Oppsummeringsvis vil jeg si at filmen er både vakker, var, sår og trist. Her blir det terningkast fem!

Innspilt: 2011
Originaltittel: Oslo 31. august
Nasjonalitet: Norge
Genre: Drama
Skuespillere: Anders Danielsen Lie, Hans Olav Brenner, Ingrid Olava, Petter With
Spilletid: 94 min.

Anders oppsøker Thomas og samboeren hans

Thomas er etablert familiemann

Prøver å finne tilbake til det som en gang var

En eks-narkoman i drift

"Barnetyven" (Regissør: Gianni Amelio)

Usentimental, grusom og vakker

I filmens åpningssekvens ser vi en mor med flakkende blikk som går rundt i en fattigslig leilighet. Hun skjeller ut sin 7-8 år gamle sønn, som om han skulle være evneveik, og jager ham på dør samtidig som hun stikker til ham litt penger til en is. Hvorfor skjønner vi etter hvert, for en mann ankommer leiligheten og vises inn på søsterens rom. 11-årige Rosetta er tvunget til å prostituere seg av sin egen mor, og han er dagens kunde.

Mens gutten - Luciano - sitter apatisk i trappeoppgangen, skjer det med ett noe som bryter stillheten. Plutselig kommer politiet stormende. Med seg har de både moren, søsteren og hennes kunde. Den lille gutten blir glemt i alt ståket.

Som en konsekvens av avsløringen av barneprostitusjon, blir både Rosetta og broren hennes tatt hånd om av myndighetene. Dermed kommer den unge politimannen Antonio inn i bildet. Han har fått i oppdrag å følge barna til et barnehjem på Sicilia.

Antonio er rørende naiv i sin tilnærming til barna, og mang en gang blir han helt sjakk-matt i møtet med Rosetta og hennes råskap. Når hun f.eks. truer med å si at han har tafset på henne, skjønner han at hun kan ødelegge ham ... hvis det er det hun vil. Heldigvis er det først og fremst vennskap og ikke fiendskap som vokser frem mellom Antonio og barna etter hvert.

Reisen blir lenger enn noen av de tre hadde forestilt seg. Fordi Rosetta ikke har med seg legeattest, nekter barnehjemmet å ta henne i mot. Dermed må Antonio og barna gjøre vendereis tilbake til Milano, der de kom fra. På et tidspunkt bestemmer Antonio seg for å gi barna en smak av litt normalt liv, og gjennom noen uforglemmelige dager leker de turister som koser seg på stranden, går på museer osv. Alt for å utsette den brutale virkelighet som venter dem ikke alt for langt frem i tiden ... Den lille gutten er alt annet enn tilbakestående. Derimot er han temmelig understimulert, og Antonio skremmes av hans mangel på selv den enkleste begrepsforståelse. Gutten er verken i stand til å forstå enkle ordspill eller banale vitser fordi han ikke skjønner ordene i historiene. Også jenta tør opp, og søsknene nærmer seg hverandre med mer varme enn antakelig på flere år. En tilfeldighet gjør imidlertid slutt på idyllen, og plutselig befinner Antonio seg i rollen som anklaget for barnetyveri ...

"Barnetyven" er både grusom og vakker på samme tid. Grusom pga. den bakenforliggende historien, og vakker fordi den viser at uansett hva som har skjedd, er det likevel håp om en annen fremtid. Underveis får vi se et annet og mer fattigslig Italia enn hva turister vanligvis får se - langt ute på landsbygda og langt fra de typiske turistattraksjonene. Søsknene spiller sine roller på en svært rørende måte. Rosetta med sin røffe fremferd, men som gradvis tiner opp, og den lille broren hennes som gradvis smiler mer og som til slutt også snakker. Enrico Lo Verso spiller også politimannen Antonio så skjønt at i alle fall jeg smeltet fullstendig. Filmen regnes som en av de beste italienske filmene gjennom tidene, kan jeg lese på Wikipedia, og den har mottatt en del priser pga. sine kvaliteter. Her blir det terningkast fem - et sterkt sådan.

Innspilt: 1992
Originaltittel: Il ladro di bambini
Nasjonalitet: Italia, Frankrike
Genre: Drama
Skuespillere: Enrico Lo Verso (Antonio), Valentina Scalici (Rosetta), Giuseppe Ieracitano (Luciano), Renato Carpentieri (politisjef)
Spilletid: 111 min.

Rosetta må på politistasjonen for å forklare seg

Giuseppe har etter hvert blitt helt apatisk

Antonio tar med barna på stranda

Giuseppe tør etter hvert opp

Antonio prøver å lære gutten å svømme

"Landsbyen på toppen av fjellet" (Regissør: Michelangelo Frammartino)

"En kontemplativ pause fra det moderne liv"?

Denne filmen har jeg lenge gått og vurdert om jeg skulle se - rett og slett fordi jeg har vært sterkt i tvil om dette er en film for meg. Til slutt ble imidlertid fristelsen for stor, og DVD´en fikk bli med meg hjem fra Platekompaniet tidligere denne uka. Med sitater som "Et vakkert, stemningsfullt, humoristisk og raffinert blikk på livet og naturen i det sørlige Italia", "Imponerende og uforglemmelig", "En perlerad av underfundige situasjoner og kløktig observerte observasjoner", "Livskunst og alvor i sjarmerende kombinasjon av nøktern hverdag og landlig romantikk" ... Alt dette og mere til kan man lese på DVD-coveret. Rett og slett en film jeg - Italia-elsker på min hals - bare "måtte" se!

Så feil kunne jeg altså ta - med fare for å banne i kirka. For maken til kjedelig film har jeg ikke sett på veldig, veldig lenge ... Med unntak av en rørende rekvens med en bortkommen geitekilling, som vi forstår går den sikre død i møte dersom den ikke blir funnet i tide, samt at det er mange flotte landskaps-sekvenser, fikk jeg ikke øye på noen rød tråd i filmen - annet enn at vi følger en gammel gjeter gjennom et år. Uten at det egentlig skjer noe som helst som det er verdt å berette om ... Og uten at en eneste replikk ytres ... Eller kanskje er det jeg som ikke er mottakelig for denne påståtte filmperlen i dag?

For å yte filmen en viss rettferdighet har jeg denne gangen valgt å sitere omtalen av den på filmweb.no:

"Velkommen til en liten landsby i Calabria - Italias fattigste region. Et sted fanget mellom fortid og nåtid, omgitt av vakker og uberørt natur. Gjennom et år følger vi en gammel gjeter som passer geitene sine. En geitekilling som kommer bort fra flokken sin. En gjeterhund som skaper kaos. Og et stort tre som spiller en viktig rolle i en av landsbyens mange, gamle tradisjoner.

LANDSBYEN PÅ TOPPEN AV FJELLET inviterer deg til å observere livet i og rundt denne landsbyen. Det er en film som åpner seg langsomt opp, men som med stort hjerte og varm humor byr på noen åpenbaringer. Lekkert fotografert med et blikk for små detaljer. En kunstnerisk og kontemplativ pause fra det moderne liv - garantert fritt for mobiltelefoner. En slags filmekvivalent til "slow food" som har blitt hyllet av filmkritikere over hele verden for sin originalitet og menneskelighet.

Oppdag årets perle på kino!

Vinner av Beste film på Bergen filmfestival 2010. Og i Cannes vant filmen Palm Dog-juryens uhøytidelige pris for festivalens beste hund på lerretet! Når du ser gjeterhunden Vuks innsats i denne filmen, forstår du hvorfor juryen ga han en pris." 

Vel, det forsto altså ikke jeg ... Denne gangen avstår jeg fra å gi terningkast.

Innspilt: 2010
Originaltittel: Le quattro volte
Nasjonalitet: Italia
Genre: Drama
Skuespillere: Diverse
Spilletid: 88 min.

"Sleeping Beauty" (Regissør: Julia Leigh)

Spekulativt vås

Julia er universitetsstudent, og for å tjene penger til livets opphold har hun nesten ingen grenser for hva hun kan gå med på, bare det blir klingende mynt i hennes alltid slunkne kasse. Hun deltar i medisinske eksperimenter, er ryddehjelp på en café og kopierer dokumenter et annet sted. Men uansett hvor mange jobber hun tar, er det vanskelig å få det til å gå rundt økonomisk. 

Da de hun bor sammen med i et kollektiv er lei av at hun aldri kan betale husleien i tide, og at hun svikter i forhold til ting som må gjøres i leiligheten, er hun temmelig desperat. Å leie en leilighet på egen hånd er mye dyrere, og hun har allerede nok problemer med husleien som det er ...

Tilfeldigheter fører henne bort i en jobb som gir henne helt andre innkomster. I første rekke skal hun servere for et meget probert selskap som i all hovedsak består av eldre, velsituerte herrer. Påkledningen er det heller magert med, men hun tjener mye for å stille opp på slike oppdrag på det vi etter hvert forstår er et luksusbordell.

Parallelt mellom oppgavene på luksusbordellet følger vi Julia mens hun tar seg av sin narkotikaavhengige venn Birdman, en merkelig fyr hvis skjebne vi bare glimtvis får innblikk i.

Etter hvert er det fra vertskapets side ønskelig at Julia skal tilby spesialtjenester til kunder som ikke ønsker å få sin identitet avslørt. Hun dopes ned og skal ligge klar som en "sleeping beauty" - til deres forlystelse. Det eneste som ikke er tillatt er penetrering. Julia går med på dette, og tror dette skal bli en helt grei jobb. Men etter hvert tæres hun i stykker av grubling rundt hva som skjer mens hun sover ... Vil hun egentlig vite?

Konseptet for denne filmen er i utgangspunktet ikke noe å si på, og historien er sånn sett meget original og fiffig. Problemet er imidlertid at skuespillerprestasjonene haltet hele tiden. Her er det ingen karakterskuespillere som bærer filmen, og figuren Julie fremsto som temmelig tom og innholdsløs. Kanskje var dette nettopp et poeng for alt jeg vet? At den galleien hun bega seg inn på, etter hvert fratok hele hennes liv farge og innhold? Uansett hva årsaken er, medførte det for mitt vedkommende til at jeg kun ble sittende igjen å betrakte filmens virkemidler som spekulative og lite annet. Det hele grenser nesten til en kalkun, hvor filmregissøren har forsøkt å gjøre sitt produkt spennende ved å vise frem noen vakre, nakne kvinnekropper. Denne filmen kommer (mest sannsynlig) aldri til å bli vist på norske kinoer. Det forstår jeg godt, all den tid dette må være en film for helt spesielt interesserte.

Jeg har googlet litt på filmen, og på et nettsted kan jeg lese at visningen av den under Cannes filmfestival i fjor vår førte til en splittet jury. Videre kan jeg lese at "filmen har turnert på festivaler verden over til stor begeistring og avsky". Så vidt jeg har forstått har den ikke fått noen priser så langt.

Når det på DVD-coveret står "an unforgetable piece of cinema", så kunne jeg ikke vært mer uenig. Filmen gjorde ikke inntrykk, og vil derfor bli fort glemt. I den grad jeg likevel skulle si noe positivt om filmen, så er det at den bygger opp en viss spenning. Spenningen forsvant imidlertid som dugg for solen i siste scene ... Det var for øvrig denne spenningen som gjorde at jeg gadd å se filmen ferdig. Jeg tror det må bli terningkast to denne gangen. 

Innspilt: 2011
Originaltittel: Sleeping Beauty
Nasjonalitet: Australia
Genre: Drama
Skuespillere: Emiliy Browning (Julie), Ewen Leslie (Birdman), Peter Carroll (Mann 1), Chris Haywood (Mann 2), Hugh Keays-Byrne (Mann 3), Rachel Blake (Clara)
Spilletid: 97 min.

Julia deltar i et medisinsk eksperiment

Julia gjøres klar for sin ukjente kunde

Julia som "sleeping beauty" mens en kunde gjøres klar ...