Thomas Hylland Eriksen: "Storeulvsyndromet - Jakten på lykken i overflodssamfunnet"

Drømmen om det gode liv


Utgitt: 2008
Lydboka er innspilt: 2008
Oppleser: Thomas Hylland Eriksen
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 7 t 10 min.

Aldri før har vi hatt så mange materielle goder, så mye fritid og så mange muligheter som nå. Likevel klager vi verre enn noen sinne. Hvorfor er vi ikke lykkelige? Og hva er egentlig lykke og livskvalitet? Kanskje handler det om å finne noen fellesnevnere for hva som skal til for å leve "det gode liv"? Å finne en balanse mellom rask tid og langsom tid, slik at vi verken stresser oss ihjel eller kjeder oss fordervet ...

Sosialantropologen Thomas Hylland Eriksen leser i et heseblesende og engasjerende tempo sin egen 280 siders bok i løpet av drøyt syv timer, og det er nesten ikke den ting han ikke er innom. Boka, som mer har preg av et morsomt og poengtert talkshow enn et vitenskapelig dypdykk, er etter mitt skjønn meget god og fortjener faktisk å bli lest mer enn en gang. Er det virkelig slik han hevder at alt handler om å ha litt mer enn naboen for å bli lykkelig eller føle seg vellykket? For noen handler det nok mye om dette, mens atter andre rammes av lokalsamfunnets klamme krav til konformitet, hvor man på død og liv ikke bør skille seg for mye ut fra resten av flokken. Ellers risikerer man å bli rammet av misunnelse, sjalusi og sosial utstøtelse. Fordi ens egen vellykkethet i for stor grad minner de andre om deres egen utilstrekkelighet ... Og den prisen - utstøtelse - kan for mange bli så høy at man heller velger middelmådigheten i det lange løp.

Mange ganger underveis begynte jeg å skoggle. Som for eksempel da forfatteren og sønnen sitter i sin relativt lille og lite påkostede båt, og det kommer en svær cabincruiser "seilende" forbi. Da sønnen utbryter at "Å, pappa! Kan ikke vi også få en sånn båt?", ville nok de fleste ha svart noe slikt som at "Er du klar over hvor dyr en sånn båt er?!" Men ikke Thomas Hylland Eriksen! I stedet svarer han at han nok ikke tror at de har det koseligere ombord på sin båt, fordi de f.eks ikke kan kjenne på badetemperaturen med tærne fra sin båt, må bruke masse tid på å rydde og gnikke på alt som er blankt for at det skal skinne (noe de selv ikke behøver å tenke på), bekymrer seg for å få skrammer på båten osv. Og sønnen? Han godtar denne forklaringen helt uten videre, og så fortsetter far og sønn og kose seg i den lille båten deres ... Herlig historie!

Hylland Eriksen problematiserer dessuten om det er veien eller målet som er lykken, og ingen bør bli forbauset over at det er veien til målet som fyller oss med mest lykke. Og kanskje er nettopp dette vår tids svøpe? At vi ikke trenger å vente så lenge på å få oppfylt våre ønsker og mål ... Dermed går vi glipp av gleden ved å gå og vente på noe godt, nyte kriblende forventninger etc. Visst kan man til en viss grad "kjøpe" litt lykke, men anskaffelser av materielle goder og den lykken som følger med dette er dessverre skuffende kortvarig. For før vi får snudd oss, er flatskjermen, den fine nye bilen eller lignende blitt en selvfølge likevel. Som vi så til de grader tar for gitt og derfor ikke ofrer en tanke.

Mange mennesker innser antakelig for sent at det ytre aldri kan bli noe mer enn en kulisse, og at du ikke har noe annet valg enn å ta med deg selv når du drar fra et sted til et annet. Dersom man ikke trives i eget selskap, hjelper det ikke å forflytte seg til et sted med asurblått hav og ellers paradisiske forhold.

Denne boka elsket jeg rett og slett! Jeg synes at Hylland Eriksen på en klok og interessant måte åpnet opp mange porter for meg hva gjelder storeulvsyndromet! Og som forfatteren nevner opp til flere ganger i boka: Jo flere muligheter vi har, dess mer går vi glipp av. Mange valg som aldri blir tatt, gir seg imidlertid selv. Som når Hylland Eriksen påpeker at han f.eks. aldri kommer til å begynne å spille fiolin og at naboene hans ikke aner hvor heldige de faktisk er!

"Slangen i vårt jordiske paradis heter håpløshet. Du mister til slutt håpet hvis du er ekstremt fattig, men tro om du ikke også gjør det når du er ekstremt rik? Det er lite å løfte seg selv etter håret for om dagen. Drømmene er små, private og stort sett realistiske. Det er neppe bra i det lange løp. Når du tilbringer novemberkveldene med å drømme om en ferie ved en smaragdgrønn lagune på en tropisk koralløy, og kommer deg dit allerede neste år, er drømmen for liten og for realistisk. (Du blir uansett skuffet når du kommer dit og stedet viser seg å være søvndyssende og stillestående.)"

Dersom det ikke hadde vært for at denne type bøker aldri får terningkast seks av meg (dette forbeholder jeg kun bøker jeg mener holder en høy litterær kvalitet), ville nettopp denne boka oppnådd dette av meg. I stedet må den nøye seg med terningkast fem! Og jeg som nettopp har funnet ut at jeg liker Thomas Hylland Eriksens fortellerstemme, kommer til å lese flere av hans bøker i fremtiden!

Thomas Hylland Eriksen

"Saras nøkkel" (Regissør: Gilles Paquet-Brenner)

Sterkt om deportasjon av jøder fra Paris i 1942


Innspilt: 2010
Originaltittel: Elle s'appelait Sarah
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Drama
Skuespillere: Kristin Scott Thomas (Julia Jarmond), Mélusine Mayance (Sarah Starzynski), Niels Arestrup (Jules Dufaure), Frédéric Pierrot (Bertrand Tezac), Michael Duchaussoy (Edouard Tezac)
Spilletid: 106 min.
Basert på Tatiana de Rosnays bok med samme navn

I juli 1942 ble tusenvis av jøder deportert fra Paris til Hitlers konsentrasjonsleire. Før selve transporten ble de internert på sykkelvelodromen Vel' d'Hiv under helt umenneskelige forhold rent sanitært og hygienisk. "Saras nøkkel" er historien om hva som skjedde med én av alle de jødiske familiene som ble arrestert, splittet, deportert og tilintetgjort - utelukkende fordi de hadde feil rase ...

Rett før arrestasjonen av tiårige Sara Starzynski og hennes familie, gjemte Sara lillebroren i et skap i leiligheten deres. For sikkerhets skyld låste hun skapet - overbevist på at hun ville komme tilbake etter kun få timer. Slik gikk det imidlertid ikke. I mellomtiden ble leiligheten stående tom i over en måned, før en annen fransk familie flyttet inn. I begynnelsen skjønte de lite av hvorfor leiligheten var fylt med en ubeskrivelig stank - inntil lille Sara, som hadde lykkes å rømme fra en annen midlertidig interneringsleir, vendte tilbake. Sara overlevde Holocaust takket være noen snille bønder som tok seg av henne under og etter andre verdenskrig. Da hun ble voksen, reiste hun til USA og etter en stund opphørte all kontakt mellom henne og hennes franske fosterfamilie.

I forbindelse med minnedagen for den forferdelige tragedien i juli 1942, jobber journalisten Julia Jarmond med å grave i fortiden. Ved en tilfeldighet oppdager hun at hennes manns familieleilighet som de er i ferd med å pusse opp og snart skal flytte inn i, var eid av en jødisk familie - nærmere bestemt Saras familie. Ikke bare sjokkeres hun av historien som sådan. Hun sjokkeres kanskje mest av alt over sin egen svigerfamilies angst for at denne historien skal komme frem ... Og hun brenner etter å finne ut hvor det ble av Sara til slutt.

Kristin Scott Thomas har spilt i en rekke storfilmer - i den senere tid fortrinnsvis i franske filmer som "Leaving" og "Jeg har elsket deg så lenge". Aller mest kjent er hun nok likevel for sine roller i "Den engelske pasienten" og "Fire bryllup og en gravferd", mens jeg kanskje har satt mest pris på henne i Polanskis mesterlige film "Bitter Moon". Også i "Saras nøkkel" er hun glitrende i rollen som journalisten Julia Jarmond. Jeg har lenge gledet meg til å se denne filmen, og rakk aldri å få den med meg mens den gikk på kino. Boka gjorde et sterkt inntrykk på meg, og selv om jeg kjente historien på bakgrunn av boka, ble jeg ikke skuffet over filmen. Hvis jeg likevel skal nevne noe som trakk litt ned, må det være det noe overdrevne, melodramatiske skuespilleriet til han som spilte Saras sønn (Aidan Quinn). Det ble lite troverdig. Vekslingen mellom fortid og nåtid fungerte fint i filmen - nesten bedre enn i boka pga. det visuelle. Med tanke på viktigheten av å lære av historien, slik at den ikke gjentas, er det helt essensielt at slike bøker og filmer lages fremdeles! En annen og faktisk enda bedre film som nylig er laget på bakgrunn av den samme hendelsen - dvs. deportasjon av jøder fra Paris i juli 1942 - er "Utryddelsen". Både denne filmen og boka "Saras nøkkel" er omtalt i min blogg. Jeg synes filmen "Saras nøkkel" fortjener terningkast fem. 

Familien Starzynski rett før den splittes

Sara og en annen jente flykter fra interneringsleiren

Journalisten Julia Jarmond har nettopp oppdaget hvem som har bodd

i leiligheten hun og mannen snart skal flytte inn i

Natascha Kampusch: "3096 dager"

Utgitt: 2010
Originaltittel: 3096 tage

Forlag: Cappelen Damm
Spilletid: 7 t 28 min.

I mars 1998 forlot ti år gamle Natascha sitt hjem i en bydel i Wien. På vei til skolen ble hun dratt inn i en bil, og etter dette opphørte alle spor etter henne.

Kidnapperens navn var Wolfgang Priklopil, og han hadde lenge planlagt å kidnappe et barn. Kjelleren i huset hans var allerede innredet som et fangehull, knapt fem-seks kvadratmeter stort. Dette fangehullet skulle de neste årene - i nøyaktig 3069 dager - bli Nataschas nye "hjem" ...

Boka "3069 dager" er Natascha Kampusch´ egen fortelling om et fangenskap gjennom åtte år, og om hvordan hun klarte å holde ut uten å miste verken seg selv eller forstanden. I løpet av disse årene ble hun mishandlet på det groveste. At hennes historie også omhandlet seksuelt misbruk, nevner hun så vidt, men av hensyn til seg selv og sin egen verdighet, orker hun ikke å utdype dette nærmere. Da hun slapp løs, var hun 18 år og veide kun litt over 40 kg. Kidnapperen brukte nemlig sult som et middel til å kontrollere henne under fangenskapet.

Det er en sterk historie som fortelles! At hun klarte å opprettholde et visst minimum av verdighet oppi det hele, er nesten ikke til å tro. Underveis hadde hun faktisk noen muligheter for å stikke av, men ulike omstendigheter gjorde at hun ikke klarte dette likevel. Mest av alt fordi hun var så nedbrutt og nedpsyket at motet sviktet hver gang. Aller sterkest fant jeg hennes analyse av de reaksjonene hun ble møtt med da hun omsider klarte å flykte. Fordi hun nektet å gå inn i en offerrolle, ble hun også møtt med sterke antipatier fra omverdenen. En egenskap som nettopp gjorde at hun kom gjennom fangenskapet med forstanden i behold ... Hun tar også et oppgjør med det såkalte "Stockholm-syndromet", der offeret sympatiserer med overgriperen, og denne delen av boka fant jeg svært interessant. Jeg synes boka fortjener en sterk firer på terningen.

Natascha Kampusch

Gretchen Rubin: "Lykkeprosjektet - hvordan finne lykken i hverdagen og få et bedre liv"

Nøkkelen til lykke


Utgitt: 2009
Originaltittel: The happiness project, or Why I spent a year trying to sing in the morning, clean my closets, fight right, read Aristotle, and generally have more fun
Utgitt i Norge: 2011
Oversatt: Lars Lenth
Oppleser: Ane Skumsvoll
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 9 t 54 min.

Gretchen Rubin hadde alt; hun var utdannet jurist og levde av å skrive, hun var lykkelig gift, hadde to nydelige barn, god helse, mange gode venner og et godt forhold til familien. Likevel var hun ikke så lykkelig som hun syntes at hun burde være.

Sakte men sikkert våknet et ny idé i henne: ikke bare aktet hun å finne ut hvordan hun kunne få mer ut av livet sitt og bli et lykkeligere menneske - hun ville også skrive bok om dette. Og slik ble hennes lykkeprosjekt til.

Etter å ha gjennomgått alt hun kunne komme over av litteratur om lykke - alt fra Aristoteles til Dalai Lama - endte det med at hun satte seg som mål å bli mer lykkelig, og for å bli dette, satte hun opp tolv bud eller tolv delmål. Deretter gikk hun suksessivt til verks og jobbet seg gjennom en rekke forsetter i løpet av tolv måneder. Det hele handlet om å være mindre irritert over bagateller, kommunisere bedre, ta bedre vare på seg selv, sove mer, få mer kontroll over livet, ha det mer moro, ikke ta alt så alvorlig, være mer raus, bli en bedre ektefelle og mor osv.

Jeg hadde virkelig ikke tenkt å lese denne boka. Da jeg kom over den som lydok på biblioteket rett før ferien, tenkte jeg imidlertid "hvorfor ikke?" Det er jeg glad for, for denne boka hadde ikke bare en del å fortelle meg - den traff meg tidvis rett i mellomgulvet. Neida, jeg har ikke tenkt å starte mitt eget lykkeprosjekt. Derimot fikk jeg både underveis og ikke minst etter lesingen en rekke idéer om hvordan jeg selv kan forbedre mitt eget liv, slik at jeg blir mer tilfreds og lykkelig med tilværelsen. En av tingene jeg ble kraftig inspirert til var å rydde. Knapt et døgn etter hjemkomst fra ferie, har jeg fylt intet mindre enn to søppelsekker med ting som skal kastes. Dessuten gikk det for alvor opp for meg at tiden ikke kommer til meg - jeg må forsyne meg av den selv. I stedet for å gjøre meg til et hjelpeløst "offer" som "aldri har tid", må jeg selv foreta visse grep slik at jeg faktisk får tid. Det er på tide bl.a. å følge mine drømmer om å begynne med qigong samt lære et nytt språk. Rubin uttaler underveis i boka at når man er klar, så dukker læremesteren opp. Og tenk at jeg allerede på flyplassen, på vei hjem fra ferie, traff nettopp en norsk qigong-instruktør! Tilfeldig? Kanskje, men like fullt tankevekkende!

Mange av tingene Rubin tar opp i sin bok, er hva jeg velger å kalle selvfølgeligheter satt i system. Hun har imidlertid gjort dette på en veldig ok og inspirerende måte! Hun foregir seg på ingen måte å være perfekt selv. Tvert i mot beskriver hun ærlig hvordan hun gjorde sine bestrebelser, noen ganger uten å lykkes i det hele tatt.

Det finnes ingen snarvei til lykken. Tvert i mot er det beinhard jobbing! Evnen til å fokusere er helt avgjørende. Rubin tar også oppgjør med en del myter rundt dette med lykke. Hvem har f.eks. ikke opplevd hvordan enkelte blir provosert av at man er glad og fornøyd? Som om dette å være glad skulle være ensbetydende med å være litt enfoldig eller enkel. Lykkelige og glade mennesker er imidlertid mer rause enn andre, har større takhøyde, tar ikke alt så alvorlig og er generelt mye enklere å forholde seg til enn kritiske og negative mennesker. Nettopp derfor bør vi alle bestrebe oss på å bli mer lykkelige og tilfredse - ikke primært av egoistiske hensyn, men av hensyn til dem vi omgir oss med til daglig! Denne boka inspirerte meg på mange ulike plan, og jeg synes den fortjener en sterk firer på terningen. 

Gretchen Rubin

Andre bloggere som har omtalt boka:

- Bokelskerinnen

Pedro Carmona-Alvarez: "Rust"

Chilensk tristesse


Utgitt: 2009
Forlag: Kolon Forlag
Antall sider: 741

I bokas første del - "The White House" - følger vi guttene Thomas, David, Grek, Jon Christian og Daniel, som bor på Kolbotn. En dag kommer det en ny gutt i klassen. Miguel Angel Dario Cortez er sønn av chilenske flyktninger. Guttene har i liten grad vært vant til utlendinger og han blir umiddelbart oppfattet som noe svært eksotisk. Da det viser seg at han er bedre i fotball enn noen andre de kjenner, brytes isen og guttene er uadskillelige i de neste årene. Underveis drukner Jon Christian - rett etter at guttene har bestemt seg for å starte et band.

Bandet "The White House" gjør etter hvert stor suksess, og guttene kan plukke de damene de ønsker. Dem behandler de til gjengjeld svært dårlig - vel vitende om at nye kommer til når andre forsvinner. Med suksessen følger også alkohol- og dopmisbruk i stor stil. Så forsvinner Miguel - eller Passolini som han etter hvert kalte seg - og ingen vet hvor han har blitt av. Hver og en av guttene - Thomas, David, Grek og Daniel - ser tilbake på tiden da de spilte sammen, og forsøker å tegne et bilde av hvem Passolini egentlig var. Men hva visste de egentlig?

I del to av boka - "Los Aparecidos" - introduseres vi for åtte mord eller rettere sagt regelrette henrettelser - som har funnet sted i Buenos Aires. Og nokså snart arresteres gjerningmennene og -kvinnene bak ugjerningene. En av dem er Passolini. Gjennom at flere av dem får fortelle sine historier, får vi innblikk i enkeltskjebner i kjølevannet av militærkuppet i Chile i 1973, der mengder med mennesker bare forsvant. De som var heldige klarte å flykte, men en del av disse klarte aldri å stable på beina noe som lignet verdige liv, selv om rammebetingelsene i så måte kom på plass. Miserable liv som ble døyvet med alkohol ble ofte resultatet. Og midt oppi alt dette prøvde barna å klare seg som best de kunne. De åtte gjerningsmennene/-kvinnene var disse barna, og deres ugjerninger var motivert ut fra et ønske om en slags symbolsk hevn for det som ble deres familiers skjebne.

Dersom dette ikke hadde vært den siste boka jeg hadde igjen ulest på slutten av ferien min, vet jeg ikke om jeg hadde lest den ferdig. Ikke bare fant jeg del en av boka kjedelig, men språket irriterte meg også. Dette ga seg heldigvis etter hvert - kanskje mest av alt fordi de ulike jeg-personene faktisk hadde ulike stemmer, noe som ble reflektert i språket. Det hjalp også at boka, til tross for at den er veldig tykk, er svært lettlest. For øvrig ønsker jeg å understreke at boka mest sannsynlig har mer å gi yngre lesere fordi den handler om en ungdomskultur som mange i dag garantert vil kunne kjenne seg igjen i. Selv er jeg imidlertid mettet av bøker om band, dop & sex og rock & roll.

Da jeg begynte på del to, steg min interesse betydelig, samtidig som det tok litt for lang tid før jeg skjønte sammenhengen mellom del en og to. Å få vite mer om bakgrunnen til de ulike morderne var imidlertid meget interessant. Jeg likte også måten forfatteren fortalte disse historiene på. Her briljerer han med kunnskaper som han besitter nettopp på grunn av sin unike bakgrunn som chilensk flyktning. Dette er historier om forsvinninger, tortur, henrettelser, bestialske hendelser, frykt og angst, fortettet i de forskjellige personenes liv. Del to kunne i så måte ha stått helt fint på egne bein. I den sammenheng synes jeg personlig at del en trekker ned helhetsinntrykket av boka som sådan. Like fullt er jeg glad for at jeg endte opp med å lese denne boka! Jeg er dermed blitt oppmerksom på en for meg helt ny forfatter, som jeg håper kommer til å skrive mer om Chile i fremtiden! Jeg håper ikke at jeg har skremt noen fra å lese denne boka, som jeg er sikker på at andre kan komme til å like enda bedre enn jeg gjorde. Alt i alt synes i alle fall jeg at den fortjener terningkast fire. 

Pedro Carmona-Alvarez

Amitav Ghosh: "Et hav av valmuer"

Eventyrlig start på Ibis-triologien!

Utgitt på engelsk: 2008
Originaltittel: Sea of Poppies

Utgitt i Norge: 2009

Oversatt: Kari og Kjell Risvik

Forlag: Pax Forlag
Antall sider: 510

I denne første boka i det som skal bli Ibis-triologien, introduseres vi for et rikholdig persongalleri. Alle som en ender til slutt ombord på skipet Ibis, som skal seile fra Calcutta til Mauritsius-øyene på slutten av 1830-tallet. Bakteppet i boka er opiumhandelen med Kina. Kina hadde mange fantastiske varer som silke, porselen, krydder m.m. som europeerne ønsket seg. Problemet var å finne noe kineserne var interessert i å bytte varer mot. Britene brukte opium som betalingsmiddel, og dette tok kineserne i begynnelsen mer enn villig imot.  I India sørget britene for å tvinge inderne til å produsere opium i stedet for mat, og mange tragedier oppsto i kjølevannet av dette. Slik kunne handelen fortsatt å gjøre britene rikere, inderne fattigere og kineserne mer avhengig av det farlige, men forlokkende opiumet ... Men så forbød styresmaktene i Kina denne handelen fordi opiumet ødela helsen til så mange ... Og dermed var den historisk kjente opiumkrigen i gang.

Boka er delt inn i tre deler; Landjorden, Elven og Havet. I første del møter vi kuli-kvinnen Deeti som er gift med en opiummisbruker som ikke er dugendes til noe som helst. Ikke en gang å befrukte henne er han i stand til, så dette tar broren hans seg av. Deeti er ikke herre over egen kropp, og må derfor finne seg i dette. Da mannen dør etter en arbeidsulykke på opiumfabrikken han jobbet på, forventes det at Deeti som hans enke skal brennes sammen med liket av mannen sin. Men skjebnen vil det annerledes, og i siste øyeblikk reddes hun fra den sikre død av Kalua - og begge må flykte for å unngå å bli drept. Ikke bare fordi det er uhørt at en mann av lavere kaste lever med en kvinne av høyere kaste, men også for å unngå at Deetis familieære skades for kommende generasjoner ...

Amerikaneren Zachary jobber på skipet Ibis, og er en del av offisersstaben ombord. Men han har en hemmelighet som kan koste ham både status og livet ...

Inderen Neel er velutdannet og arbeider for britene. Han er meget flink og suksessfull, og derfor ikke rent lite misunt av mange. Plutselig finner han seg selv tiltalt for bedrageri. Han vet at han er uskyldig, men det ene vitnet etter det andre står frem og stikker kniven i ryggen på ham. Absolutt alt han har bygget opp gjennom et langt liv tas fra ham, og han dømmes til deportasjon. Før han kommer ombord på Ibis, tvinges han til å dele celle med et opiumvrak med store abstinenser. Hans forfinede vesen blir satt på mange harde prøver, og vi får dessuten innblikk i hvordan britene behandlet sine fanger på 1800-tallet.

Og sist, men ikke minst, treffer vi Paulette, en kvinne som bruker de midlene hun har for å oppnå det hun ønsker. Hvem er hun egentlig? Kvinnen som kan både fransk og engelsk, som kan skrive og lese, og som åpenbart kan kurtisens kunst ...

Det er et fargerikt fellesskap som til slutt entrer Ibis før seilasen starter. Alle med hver sin dramatiske historie i en tid hvor et menneskeliv ikke veide så veldig tungt.

Jeg starter med det viktigste: dette er en helt eventyrlig god bok! Etter en noe tung start med mange personer å forholde seg til og en rekke slanguttrykk hentet fra kreolsk, pidgin og engelsk-indisk (som er oversatt i en egen ordliste bakerst i boka), noe som førte til at boka ble liggende en stund for mitt vedkommende, brukte jeg knapt to (ferie)dager på de siste fire hundre sidene. Jeg klarte rett og slett ikke å legge den fra meg. Amitav Ghosh skriver med en innlevelse i de ulike personenes historier som tok tak i ryggmargen min. For noen kunnskaper han må ha for å kunne skrive en slik bok! Jeg er imponert! Og jeg kan nesten ikke utstå tanken på å måtte vente lenge på at neste bok i triologien - "River of Smoke" - skal bli oversatt til norsk. For dette er en historie om en eventyrlig reise fra en for lengst glemt tid, som fortjener mer oppmerksomhet i litteraturen! Jeg kan ikke gi noe annet enn terningkast seks for denne romanen! Og gjett om jeg skal lese flere av Amitav Ghosh sine bøker!

Amitav Ghosh

Ketil Bjørnstad: "Dager og netter i Paris"

Et "must" for alle Paris-elskere!

Utgitt: 2002
Innspilt: 2004
Oppleser: Ketil Bjørnstad

Forlag: Lydbokforlaget

Spilletid: 3 t 34 min.

I boka "Dager og netter i Paris" møter i første rekke Ketil Bjørnstads Paris - slik han opplevde byen første gang han kom dit i 1969, og frem til tidspunktet da boka ble skrevet. Selv har han bodd i byen i to sammenhengende år, og dette har gitt ham inngående kunnskaper til mye av Paris´café- og natteliv.

Mens han vandrer rundt i Paris´ gater og smug, forteller han om tidligere tiders forfattere som har elsket - og for den saks skyld hatet - Paris i uminnelige tider. Ikke bare kjente franske forfattere som f.eks. Camus (som egentlig var fra Algerie), Baudelaire, Simon de Bevoir, Jean Paul Sartre, Dreyfuss etc., men også norske kunstnere som Munch, Oda Krogh og øvrige Christiania-bohemere har trykket denne byen til sitt hjerte. Ketil Bjørnstad kan endog fortelle om hvilke caféer de vanket på, og som lever i beste velgående den dag i dag. Og han kan også fortelle om hvilke caféer kjente mesterverk ble til. Selv lot Bjørnstad seg i sin tid inspirere til å skrive sin fantastiske biografi om Oda Krogh nettopp i denne verdensmetropolen. Og ikke få av hans bøker har spor etter hans Paris-opphold og - fascinasjon.

Morsomst fant jeg Bjørnstads utlegninger om snobberiet i Paris, hvor hovmestrene ikke går av veien for å mobbe gjester som ikke har skjønt kodene, men som gjør det på en så utsøkt elegant måte at det som regel går høyt over hodet på gjestene, som tolker smil og gester som vennlighet ... i sin naivitet ...

Dette er en bok jeg kommer til å lese - eller rettere sagt: høre - flere ganger! Neste gang skal jeg ha reiseguiden min og et Paris-kart foran meg mens jeg hører på lydboka, slik at jeg kan gjøre notater underveis. Mange av stedene Bjørnstad nevner har jeg nemlig lyst til å få med meg på mitt neste Paris-besøk. Bjørnstad skriver så godt, så elegant og så ærlig om sine egne opplevelser at denne boka gikk rett hjem hos meg. Her blir det terningkast fem!

Ketil Bjørnstad

S. Yitzhar: "Khirbet Khizah"

Hebraisk mesterverk er omsider oversatt til norsk!

Utgitt i Israel: 1949

Originaltittel: Hirbet Hize´a
Oversatt fra hebraisk: Kjell Risvik
Forlag: Aschehoug

Antall sider:  95

I "Khirbet Khizah" følger vi en liten gruppe israelske soldater under invasjonen av det vi i dag kjenner som Israel. Med råskap og ufølsomhet jager de palestinerne på flukt, for deretter å overta deres landområder.

"Etter en stund var vi fremme ved en høyde, og der krøp vi sammen under en kaktushekk og skulle akkurat til å spise nistematen vår da denne mannen, en viss Moishe, troppsjefen, samlet oss og gjorde rede for situasjonen, terrenget og oppdraget. Det fremgikk da at de få husene vi kunne se nederst i skråningen på en annen høyde, var et sted som het Khirbet Khizah, og alle jordene omkring og alle avlingene tilhørte den landsbyen, hvor det var rikelig med vann, god jord og kyndig gårdsdrift som hadde sikret stedet et ry nesten på høyde med innbyggerne, som etter sigende var noen store kjeltringer som hjalp fienden og ikke skydde noen form for djevelskap når det bød seg en anledning; om de for eksempel skulle støte på noen jøder, kunne du være sikker på at de gjorde kort prosess på dem - for det var deres natur, slik var de bare." (side 8)

Etter hvert nøyer troppen seg ikke bare med å jage palestinerne på flukt - de plaffer dem ned ... "sånn for sikkerhets skyld".

"Maskingeværet vårt åpnet med noen rolige, nærmest harmløse skudd, som om det ikke var meningen at de skulle skade noen. Først smadret det vinduet i et kalket hus (lyseblå arabisk kalk) med grønne skodder, og så trommet det løs på et høyt hus i soltørket leire, og i neste nå meide skuddene seg gjennom et åpent smug og smalt mot gjerdene og veggene og inn mellom trærne som solen begynte å bade, selv inne i det tette løvverket." (side 23)

Underveis får jeg-personen i boka samvittighetskvaler. Det kan ikke være rett at de, jødene, skal jage et folk ut i landflyktighet ... Og når han ser de gråtende mødrene og barna, landsbyens syke og gamle - hvilken skade er de i stand til å gjøre? Samtidig blir han vitne til sine medsoldaters forakt for palestinerne, som ikke betraktes som fullverdige mennesker på lik linje med dem selv. Da palestinerne, som skulle være så farlige og djevelske, ikke yter motstand i det hele tatt (fordi de ikke har våpen), foraktes dette også ...

Boka er basert på virkelige hendelser som fant sted i 1948. For å få tilgang på Israel, det forgjettede land, ble palestinerne som bodde der fra før av, jaget ut av sine landsbyer. De hadde jo ikke sittet ved forhandlingsbordet da landet ble delt. Slik ble Israel dannet ...

Det mest oppsiktsvekkende med boka er at den er skrevet av en jøde, tenker jeg. Denne lille boka har vært regnet som et hebraisk mesterverk, og forfatteren er belønnet med en rekke israelske litterære priser. Ikke overraskende var boka en brannfakkel den gang den kom ut, og den har ført til mange viktige samfunnsdebatter i Israel. Selv om dette alene er en god grunn til å lese boka, vil jeg også fremheve at den i all sin råskap nesten er poetisk. Litterært holder boka høy kvalitet. Her blir det terningkast fem!

S. Yitzhar

Boka er senere utgitt i Aschehougs Sidespor-serie.

Rosie Alison: "Bare tanken på deg"

Skuffende debutant

Utgitt: 2011

Originaltittel: The Very Thought of You
Utgitt i Norge: 2011
Oversatt: Kristina Quintano

Forlag: Front Forlag AS

Antall sider: 330

Vi befinner oss i England i 1939, og utbruddet av andre verdenskrig er rett rundt hjørnet. Pga. Englands sentrale rolle i det som etterhvert utgjorde de allierte, fryktet innbyggerne i London at nazistene ville la dette gå spesielt hardt ut over London, og dette var bakgrunnen for at mange evakuerte sine barn fra byen. Slik havnet Anna Sands, åtte år gammel, på ærverdige Ashton Park, et flott og gammelt engelsk gods, under krigen. Mens moren Roberte ble igjen i London, og faren befant seg i Nord-Afrika et sted ...

Thomas og Elisabeth Ashton var en gang et vakkert og svært vellykket par. Thomas var en av de flotteste mennene Elisabeth hadde møtt, mens Elisabeth var en meget elegant kvinne. Under en av de første feriene paret reiste på, pådro imidlertid Thomas seg polio. Under nokså dramatiske omstendigheter overlevde han så vidt, og var deretter lenket til rullestolen for resten av sitt liv. Den en gang så flotte mannen var dermed redusert til en krøpling ...

Ekteskapet mellom Elisabeth og Thomas hadde hanglet i mange år da de bestemte seg for å bruke godset til å internere evakuerte barn fra London. Selv hadde de aldri lykkes i å få egne barn, og savnet har gjort Elisabeth til en meget bitter kvinne. Hun har lenge bebreidet mannen sin for barnløsheten, helt til hennes mange utroskapsaffærer får henne til å innse at det faktisk er hun som ikke kan få barn.

Lille Anna blir vitne til en del av scenene mellom ektefellene - episoder hun ikke er i stand til å forstå fordi hun er for ung. I mens vokser hennes fascinasjon for Thomas, som er en meget belest mann og en utmerket lærer for de evakuerte jentene ...

Denne boka hadde jeg hørt en del negativt om før jeg valgte å kjøpe den. Like fullt tenkte jeg at det måtte være noe ved den siden forfatteren John Boyne har uttalt at dette er den beste debutromanen han hadde lest i løpet av de siste årene, samt at boka har fått priser og er nominert til enda flere priser ... Dessuten våknet min interesse for boka da temaet andre verdenskrig dukket opp. Så feil kunne jeg altså ta. Jeg vet at det er vanskelig å skrive om kjærligheten uten å virke banal, men denne boka er virkelig noe av det mest banale jeg har lest på veldig, veldig lenge. Bruken av metaforer irriterte meg. Hvordan ser for eksempel en "ubesluttsom sol" ut? Og hva skal man si til at moren rett før adskillelsen fra datteren Anna føler datterens sjel som hadde tatt bolig i henne åtte år tidligere? Slik fortsetter det gjennom hele boka. Dersom det ikke hadde vært for at jeg faktisk har betalt 350 kroner for boka, ville jeg ha kastet den fra meg allerede etter første kapittel. Men jeg leste videre i trass ... Det denne boka dessuten inneholder om andre verdenskrig kunne nesten hvem som helst ha skrevet uten behov for å gjøre den minste research. Her blir det terningkast tre.

Rosie Alison

Ma Jian: "Beijing Koma"

Fantastisk om studentopprøret på Den himmelske freds plass i 1989

Utgitt på engelsk: 2008

Originaltittel: Beijing Coma

Utgitt på norsk: 2010
Oversatt: Christian Rugstad
Forlag: Aschehoug

Antall sider: 687

Dai Wei er sønn av foreldre som før kulturrevolusjonen var musikere. Faren var fiolinist mens moren sang i operaen. Med en fortid i USA i noen år, var faren svært utsatt for forfølgelse under kulturrevolusjonen, og han endte også opp med å bli dømt som kontrarevolusjonær. Familien for øvrig ble også straffet hardt. Ikke bare ble Dai Wei og broren hånet av naboene sine, men absolutt alt de gjorde ble i tillegg rapportert til myndighetene. Den minste lille forseelse fikk følger - alltid!

Da faren omsider har sonet sin straff ferdig og kommer hjem, er han knapt lenger et menneske. Moren lar hagle bebreidelser over ham i et eneste kjør, livredd for at samme skjebne skal ramme henne selv. Dersom det ikke hadde vært for farens dagbok, ville de aldri fått kjennskap til hva han hadde vært gjennom. Tortur og lidelser var en ting, men hva sulten gjorde med fangene en helt annen. Når sulten gjorde dem helt gale, gikk de nemlig ikke av veien for å spise sine døde medfanger.

Dai Wei og broren begynner etter hvert på universitetet, og i likhet med de fleste av sine medstudenter er han rasende på regimet i Kina, som har fratatt foreldrene og dem selv absolutt all frihet. Myndighetene griper inn i det meste som handler om å være menneske, og styrer ikke bare hva de har lov til å si, men også hva de har lov til å tenke. Det er heller ikke lov å ha sex før ekteskapet og derfor er det heller ikke lov å ha kjæreste mens man går på universitetet. Når studentene likevel innleder kjærlighetsforhold med hverandre, er dette forbundet med mye frykt. Gradvis vokser det frem et sterkt ønske om å protestere mot det bestående, og vi følger en gruppe studenter - deriblant Dai Wei - nærmest time for time i de syv ukene de beleiret Den himmelske freds plass - eller Tiananmen-plassen - i tiden før 4. juni 1989. Dagen da massakren av tusenvis av studenter fant sted ...

Dai Wei ble skutt i hodet og havnet i koma den 4. juni 1989. Siden går årene. Mens han ligger i koma og kan høre alt som foregår rundt ham, tror alle at han bare er en "grønnsak". Han "overlever" sitt ufrivillige fengsel ved å mimre tilbake om det som har skjedd i tiden forut for 4. juni 1989, samtidig som vi følger ham de neste 10 årene. Folk kommer og går, og dermed får vi vite bruddstykker av det som skjedde i tiden etter massakren.

"Beijing Koma" er betegnet som Ma Jians mesterverk. Han brukte 10 år på å skrive denne boka om en hendelse som Kina har forsøkt å fortie så godt det har latt seg gjøre. Selv var han en aktiv støttespiller for studentene som ønsket demokrati i Kina, og han har derfor inngående kjennskap til det som skjedde den gangen. Ved å skrive denne boka, har han en gang for alle udødeliggjort hendelsen for ettertiden.

Boka er meget godt skrevet! Og selv om vi alle kjenner utfallet av historien, har han gjort den ulidelig spennende på flere plan. Ikke bare får han fortalt om tilstandene i Kina både før, under og etter massakren, men han får også frem hva som skjer med mennesker som er under konstant overvåkning av et regime. Dai Wei er prisgitt sin mor etter at han havner i koma, og fra sitt ufrivillige fengsel observerer han morens forfall. Hvordan hun mer og mer mister livsgnisten, frem til forfallet tar fullstendig overhånd. Mens Dai Wei intet kan gjøre ...

Jeg håper at denne boka når ut til riktig mange lesere, og at man ikke lar seg skremme av tykkelsen på boka. For meg som husker studentopprøret i 1989 svært godt, var det ikke bare spennende, men også meget interessant å få innblikk i hva som egentlig skjedde. Studentene var nesten til siste time overbevist om at staten Kina ikke ville bruke vold mot dem, men endte altså opp i en massakre som savner sidestykke i historien ... Her blir det terningkast fem - et sterkt sådan!

Ma Jian

Daniyal Mueenuddin: "Andre rom, andre undere"

Glitrende novelle-kunst fra Pakistan!

Utgitt: 2009

Originaltittel: In Other Rooms, Other Wonders

Oversatt: Inge Ulrik Gundersen

Forlag: Gyldendal

Antall sider: 255

Den pakistanske forfatteren Daniyal Mueenuddin debuterer med novellesamlingen "Andre rom, andre undere". Mueenuddin er med sin amerikanske mor, sine norske røtter samt sin juridiske utdannelse fra USA, på mange måter flerkulturell i sitt eget hjemland.

Novellesamlingen "Andre rom, andre undere" inneholder åtte noveller - alle om personer som på en eller annen måte har tilknytning til landeieren KK. Harouni, som eier flere eiendommer i Punjab og dessuten har et hus i Lahore. Gjennom sitt fortellergrep får vi som lesere innblikk i hvordan de ulike sosiale lagene lever side om side, hver med sine ulike utfordringer, om korrupsjon og grådighet, og motsetninger både mellom de ulike klassene og innad i familiene. Selv har jeg aldri tidligere lest noe lignende fra Pakistan. Jeg har imidlertid mange svært gode leseerfaringer fra India, og denne boka står virkelig ikke tilbake for noen av dem! En ny og spennende forfatter har sett dagens lys, og jeg gleder meg til å følge ham i årene som kommer! Med sin evne til å grave dypt i personene han skildrer, med nyanser som går de fleste bestselgere hus forbi, gir han meg en følelse av ekthet og autensitet i det han skriver. Det er som om jeg er til stede i historiene selv.

I novellene møter vi bl.a. Saleema som drømmer om et bedre liv enn med sin morfinist av en mann, men som ender på såkalte rakettpiller selv. Vi møter en familie i sorg, men som skjuler en alvorlig forbrytelse - et mord kamuflert som et komfyrbrann-dødsfall. Og en elskerinne som blir kastet på gata da hennes rike elsker dør.

Aller størst inntrykk gjorde novellen "En bortskjemt mann", som handler om Rezak - utstøtt av familien og uten andre eiendeler enn det han klarer å ta med seg. Bl.a. eier han en liten husvogn på hjul, som han har laget selv. Da han får jobb hos Harouni og t.o.m. med en meget akseptabel lønn, føler han seg som en svært heldig mann. Og han som f.eks. aldri har drømt om et eget TV, er plutselig i stand til å kjøpe et. Hvilken lykke! Kona hans døde i barsel for mange, mange år siden, og han har for lengst avfunnet seg med at han skal ende sine dager som gammel mann alene. Men så vil skjebnen det slik at han får tilbud om å gifte seg med en tilbakestående kvinne. Det følger verken medgift eller andre forpliktelser med denne jenta, som heller ikke hadde utsikter til å bli gift. Rezak håper at hun skal skaffe ham en etterlengtet sønn, men slik går det ikke. En dag forsvinner nemlig jenta, antakelig kidnappet til et liv i prostitusjon. Og Rezak oppdager at politiet, som mest sannsynlig har fått litt av fortjenesten til kidnapperne for å se en annen vei, ikke er til mye hjelp. I stedet ender han opp som hovedmistenkt selv. Og selv tenker han at han kanskje var for bortskjemt tross alt ... at dette var feilen han gjorde - han trodde han var berettiget til sin lykke så lenge den varte ...

I novellen "Lily" møter vi en kvinne, som har levd et nokså utsvevende ungdomsliv, og som - undere over alle undere - blir gift likevel. Murad kan tilby henne et liv på landet, som velstående landeier. Begge elsker hverandre, men i stedet for å blomstre med en masse aktiviteter, visner Lily nesten fullstendig hen i kjedsomhet og inaktivitet. Mens mannen står tidlig opp hver dag for å rekke over alle sine forpliktelser, sover hun hele dagen og orker ikke å ta seg til med noe som helst. Kjærligheten råtner bokstavelig talt på rot mens månedene går. Har de i det hele tatt noen sjanse til å bevare sin lykke?

Og slik kunne jeg ha fortsatt med flere noveller, men jeg ønsker ikke å røpe mer enn at denne novellesamlingen virkelig er vel verdt å få med seg! Mueenuddin skriver som om han er utstyrt med gudegaver innen skrivekunsten. Det er nydelig å lese hans vare og ømme menneskeskildringer, enten det handler om menn eller kvinner, fattige eller rike. Når William Dalrymple er sitert med følgende ord på bokas smussomslag, kan jeg ikke annet enn å slutte meg til dette:

"Det beste som noensinne er skrevet litterært om Pakistan på engelsk og en av de beste forfatterne som er kommet fra Sør-Asia på veldig lenge."

Så bra synes jeg denne novellesamlingen er at jeg gir den terningkast seks!

Daniyal Mueenuddin

Xinran: "Stemmer i natten"

Sterke kvinne-skjebner fra Kina


Utgitt: 2002
Originaltittel: The Good Women of China
Utgitt på norsk første gang: 2003
Oversatt:Tone Formo
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 270

Første gang jeg ble oppmerksom på den kinesiske eksilforfatteren Xinran må ha vært da boka "Himmelgraven" kom i 2005 eller 2006. Den gangen var hun en for meg fullstendig ukjent forfatter, og det var temmelig tilfeldig at jeg valgte å kjøpe boka. Jeg visste ikke om hun hadde skrevet noe mer heller, før hun i 2010 kom ut med boka "Tapte døtre" om konsekvensene av Kinas ettbarnspolitikk. Og så kom jeg altså over "Stemmer i natten", og da måtte jeg bare ha den også. "Kinas tause generasjon" venter etter dette ...

"Stemmer i natten" er en samling historier om kvinneskjebner i Kina under og etter kulturrevolusjonen. Mens Xinran bodde i Kina - og altså før hun forlot landet i 1997 til fordel for England - arbeidet hun som journalist med eget radioprogram - i Kina det berømmelige radioprogrammet "Stemmer i natten". Her kunne kvinner ringe inn og enten stille spørsmål, delta i diskusjoner eller ganske enkelt fortelle sine historier anonymt. Det var heller ikke uvanlig at Xinran ble nedlesset av brev fra kinesiske kvinner, som fortalte de mest hjerteskjærende historier fra sine egne liv. Disse historiene handlet for det meste om det tabubelagte området seksualitet.

I begynnelsen ble Xinran helt lamslått over alle historiene hun fikk høre. Og nettopp fordi hun var en anerkjent journalist, fikk hun også høre mer enn de fleste andre. Hele tiden måtte innholdet i radioprogrammet balanseres hårfint for ikke å bli oppfattet som støtende av makteliten i landet. Ett eneste feilskjær og redaksjonen kunne regne med å stå uten jobb neste dag ...

Historiene som fortelles er groteske. Det handler om hvordan alle med utdannelse eller rikdommer ble behandlet som kontrarevolusjonære under kulturrevolusjonen. Om foreldre som ble skilt fra barna sine, om barn som ble hånet av hele landsbyen sin pga. sine foreldres påståtte feilskjær, om "opplæring" i revolusjonens ånd og som i realiteten besto av gruppevoldtekter jentene (alltid jomfruer i utgangspunktet) ikke kunne fortelle om til noen av frykt for å bli ansett som en trussel mot moralen i landet, om barn som ble kidnappet og tvunget inn i ekteskap med eldre, voldelige menn, om tvangsekteskap, om tvangsatskillelse fra den man elsket, om seksuelle overgrep fra fedre, slektninger og naboer og om levde liv med et totalt fravær av noe som kunne ligne glede. Og når man tror at nå kan det ikke bli verre, vel ... så kan det faktisk det. For kvinnene i Ropefjellet, en fattigslig landsby oppe i fjellene, levde sine liv med verre betingelser enn dyr. Xinrans fundering på hvorfor alle kvinnene gikk så rart, med en bredbent, kalvbent gange, fikk etter hvert sin forklaring. Fremfallen livmor som hang utenfor kroppen var nemlig forklaringen ... og denne lidelsen led alle kvinnene av, før eller siden ... der de som regel ble delt mellom mennene som ikke hadde råd til å skaffe egne ektefeller, og fødte barn på løpende bånd ... Og paradoksalt nok var disse kvinnene de eneste Xinran møtte som faktisk påsto at de var lykkelige. De øvrige var bitre, forknytte og innestengte i sine kropper. Xinran voktet seg vel for å fortelle dem om alle grunnene de hadde til ikke å være lykkelige ...

Nok en gang har jeg lest en utrolig sterk bok av Xinran om deler av det kinesiske samfunnet som er så totalt annerledes alt annet jeg har hørt om fra før av. Det var selvsagt utenkelig at denne boka kunne ha blitt utgitt i Kina. Lenge grublet Xinran på om Vesten egentlig ville forstå hvis hun forsøkte å skrive en bok om disse kvinnene. Det har kostet henne mye å hente disse historiene frem, men det er i alle fall jeg svært takknemlig for at hun har gjort. For dette er viktige historier om konsekvensene av Maos regime i Kina. Aller verst var det på landsbygda, og det er stort sett derfra historiene i denne boka kommer fra.

Jeg håper selvsagt at kinesiske kvinner på landsbygda har fått det bedre i løpet av de årene som har gått siden denne boka ble skrevet, men sikkert er det ikke. Xinran skriver svært godt og levende, og selv om jeg mange ganger hadde store problemer med å klare å forstå at noen ville velge å leve slik mange av kvinnene i boka gjorde (skjønt valg og valg ...), så gjorde historiene et enormt inntrykk på meg. Her blir det terningkast fem!

Xinran

Sigurd Hoel: "Møte ved milepælen"

Om skyld og uskyld under andre verdens-krig


Utgitt opprinnelig: 1947
Hørespillet er innspilt: 1979
Dramatisert ved: Helge Hagerup
Forlag: NRK
Spilletid: 3 t 18. min.

"Møte ved milepælen" er ansett som Sigurd Hoels hovedverk, og det er verdt å merke seg at boka ble skrevet nokså umiddelbart etter andre verdenskrig - kanskje som en reaksjon på landssvikoppgjøret i Norge? Hvorfor ble noen landssvikere, mens andre ble motstandsmenn (og motstandskvinner)? Etter å ha hørt hørespillet som er basert på Sigurd Hoels roman "Møte ved milepælen", er jeg temmelig sikker på én eneste ting: marginene var små og tilfeldighetene mange. Så pass at ingen egentlig burde slå seg på brystet og proklamere sin uskyld uten å ha hatt skoene på til dem det gjald ...

Hovedpersonen i boka er en revisor og hjemmefrontmann i førtiårene. Han forteller sin historie ved å skue tilbake i tid. Historien hans omfatter blant annet sviket av kvinnen han elsket - et svik som fikk uante konsekvenser for dem dette gjaldt, også i forhold til hvilken side de valgte under svært pressede omstendigheter. Med dyp psykologisk innsikt skildrer Hoel enkeltpersoners skjebnesvangre valg i en omkalfatret periode i norsk historie. I og med at jeg i denne omgang kun har hørt dette hørespillet, antar jeg at jeg har mye å hente på også å lese boka som dette er basert på.

Langt på vei gir boka faktisk svar på hvorfor det var så mange som ble landssvikere under andre verdenskrig. Dette var som oftest helt vanlige mennesker og ikke mennesker som var degenererte eller amoralske fra fødselen av, slik man mente da det verste hysteriet etter andre verdenskrig i forbindelse med landssvikoppgjøret fant sted. Det som gjør boka ekstra spennende er at denne revisoren i begynnelsen er meget selvrettferdig og selvtilfreds med det han anser som stor karakterstyrke og prektighet. Etter hvert som han tvinges til å foreta dypere selvransakelser, oppdager han til sin store forferdelse at heller ikke han er så uskyldsren som han gjerne ønsker å tro.

Jeg er nok nødt til å finne frem selve romanen om ikke lenge!

Alt i alt et flott og interessant hørespill med noen av våre beste skuespillere den gangen dette ble spilt inn (i 1979)! Her blir det terningkast fem!

Sigurd Hoel

Alf R. Jacobsen: "Krysseren Blücher"

Intens og levende fortalt krigshistorie


Utgitt: 2010
Lydboka er innspilt: 2010
Oppleser: Nils Ole Oftebro
Forlag: Vega forlag 
Spilletid: 5 t 52 min.

Alf R. Jacobsen ble av forlagsdirektøren i Vega forlag spurt om å skrive historien om Blücher og Oskarsborg i forbindelse med 10 årsjubileet 9. april 2010. Han svarte umiddelbart ja! I sitt forord til boka skriver forfatteren følgende:

"Senkingen av Blücher i Drøbaksundet tidlig om morgenen 9. april 1940 er en av de viktigste begivenhetene i vår historie. Oberst Birger Eriksens mot og viljestyrke overfor en brutal og overlegen fiende ga landet et pusterom og sikret at kongefamilien og regjeringen unnslapp og kunne føre kampen videre til Norge atter var fritt."

Oberst Birger Eriksen

Alf R. Jacobsen understreker at historien om Blücher tilhører vår felles arv og ikke kan fortelles ofte nok. Det han imidlertid oppdaget mens han jobbet med boka var at ingen hadde forsøkt å sette sammen hele puslespillet fra krysseren Blücher forlot Kiel 5. april 1940 og frem til skipet gikk opp i et flammehav fire dager senere.

Jacobsen har hatt tilgjengelig både tyske og norske kilder når han har gravet seg ned i dokumentene som omhandler det som skjedde både før, under og etter senkingen av Blücher. Samtidig som dette er en historie om stort heltemot fra oberst Birger Eriksens side, idet han beordret ild mot en fientlig inntrenger i Drøbaksundet, er det også en historie om konsekvensene av mange års nedtrapping av norsk forsvar og om mangel på handlekraft i det avgjørende øyeblikk. Ikke få av de sentrale skikkelsene i norsk politikk levnes i så måte liten ære sett med ettertidens øyne. Denne mangelen på handlekraft da den trengtes som mest, fikk som kjent katastrofale følger for Norge, som ble gjenstand for fem års okkupasjon av nazi-Tyskland ... Konsekvenser som kunne ha vært enda verre dersom ikke oberst Eriksen hadde handlet slik han gjorde i det avgjørende øyeblikk!

Sjelden - om noen gang - er denne sentrale hendelsen i norsk krigshistorie fortalt med slik innlevelse og nærhet til det som skjedde, som i denne boka. Og når ingen ringere enn Nils Ole Oftebro har rollen som oppleser, må det bli bra! Jeg skal heller ikke underslå at de detaljerte beskrivelsene av ødeleggende eksplosjoner, beskytning, flammehav og drap nok gjorde et ekstra sterkt inntrykk på meg siden jeg hørte på denne lydboka i løpet av den første uka etter terrorangrepet på Oslo. Uansett vil jeg understreke at det er en sterk historie! Jacobsen har hatt tilgang på vitneprov fra folk som opplevde tyskernes invasjon av Norge, og ved at han konkretiserer de involvertes opplevelser, gjør han også historien så mye mer interessant. Jeg synes denne boka fortjener terningkast fem! 

Alf R. Jacobsen