Utgitt i Sverige: 2010
Utgitt i Norge: 2010
Originaltittel: Till sista andetaget
Oversatt: Gøril Eldøen
Forlag: Dinamo forlag
Antall sider: 312
Enebarnet Lo vokser opp sammen med sin mor og et lass med slektninger i et stort hus i Skåne på 1970-tallet. Selv om Lo får rikelig av det meste, blir hun egentlig aldri sett av sin mor. Moren advarer henne mot all verdens farer, i særdeleshet mot kjærligheten, desillusjonert som hun selv er. Lo er et ensomt barn uten kontakt med jevnaldrende.
Syv år gammel blir Lo kjent med den nesten dobbelt så gamle Lukas. Også han fremdeles et barn - et forsømt sådan. Faren mishandler ham. Lukas og faren er flyktninger fra Ungarn, og ingen av dem passer inn i det svenske samfunnet. Mellom Lo og outsideren Lukas oppstår det et vennskap som skal komme til å prege store deler av deres oppvekst og ungdomsår, og også Los forhold til menn senere i livet.
Los mor er svært bekymret over vennskapet mellom datteren og seks år eldre Lukas. En ting er aldersforskjellen - en annen ting at Lukas og faren ikke blir ansett som noe godt blad i bygda. På grunn av de voksnes reaksjoner, lærer de seg etter hvert å skjule sitt vennskap som ikke på noen måte tar slutt, uansett hvilke restriksjoner som blir iverksatt. Alt blir et spill, bortsett fra det de to har sammen.
Lo og Lukas er to alen av samme stykke, grunnleggende ensomme som de er begge to. På hver sin måte har de begge falt ut av samfunnet, og er i konstant opprør mot det bestående. Men samtidig som Lo utvilsomt har bruk for Lukas i en lengre periode av sin oppvekst, blir det også etter hvert klart at han drar henne ned og nærmest kveler henne. Hun skulker skolen fordi det er så mye mer spennende å henge rundt med Lukas. Han på sin side lærer seg verken å lese eller skrive. Etter hvert viser det seg at Lukas og faren ikke kommuniserer med hverandre grunnet språkbarrierer. Faren snakker kun ungarsk, mens Lukas kun snakker svensk. Da faren ligger for døden, kreftsyk og på det siste, kommer Lo på den strålende idéen at de skal hyre inn en tolk slik at Lukas kan fravriste faren sin families historie før det er for sent ... Hun setter imidlertid i gang mer enn hun kunne ane ...
Sjelden har jeg lest en sårere oppvekstroman enn denne! Lo og Lukas er nesten gjennomsiktige i sin sårbarhet. Selv om Lukas og den kjærligheten Lo nærer til ham ikke bare er bra for henne, blir det etter hvert rimelig klart at hun uten ham antakelig ville ha gått til grunne. Moren hennes ser henne ikke og er heller ikke skikkelig til stede i datterens liv, selv om hun i det ytre foregir å være en god og oppofrende mor. Som om formaninger er nok for å fylle en morsrolle ...
Boka er full av vakre beskrivelser som jeg fikk lyst til å rive løs fra den og sitere. Jeg nevner et par eksempler:
"I så mange år hadde han og faren levd side om side i en merkverdig taushet, språkets og følelsenes taushet, det var til og med noe stumt over kroppsspråket deres. Da Lukas var blitt for voksen til at Gábriel kunne slå ham, opphørte siste rest av kroppskontakt mellom dem." (side 183)
"Jeg fløt. Det var mitt første talent. Ingenting kunne trekke meg ned, barndommen min var lykkelig, og var den ikke det, så forsto jeg det ikke. Jeg svømte snart like godt utenfor mammas mage som jeg svømte inni den. Det tålte hun aldri helt. "Vi fødes alle ville", sa hun, "særlig du, Lo." Jeg ble ganske så tam senere, men det var en overfladisk forvandling." (side 117)
Dette er en av de mest overraskende bøkene jeg har lest så langt i år! Boka er skrevet med et nokså stillferdig og poetisk språk. Den kan kanskje minne litt om "La meg synge deg stille sanger" av Linda Olsson, på den måten at det ikke er så mange dialoger som foregår mellom hovedpersonene. Dette er ikke en bok man kan "harve gjennom" i full fart. Jeg trengte i alle fall å bruke litt tid på den, for å føle at jeg fikk med meg alt. Da krøp den også inn under huden på meg. Jeg synes den fortjener terningkast fem!
Forfatteren har mottatt Stora Läserpriset 2010 i Sverige for boka.
 |
| Anne Swärd |
Fin og velskrevet bokanmeldelse. Du påpeker noe viktig (og ofte oversett?) når du sier "Moren hennes ser henne ikke og er heller ikke skikkelig til stede i datterens liv, selv om hun i det ytre foregir å være en god og oppofrende mor. Som om formaninger er nok for å fylle en morsrolle ..." Barn og unge ønsker seg foreldre som ser dem, og som lytter til det de sier. Nå er boka bestilt.
SvarSlettJeg gleder meg til å høre hva du synes, Gerd! Boka har slått skikkelig an i Sverige, men det virker ikke som om nordmenn helt har fått opp øynene for denne boka. I alle fall var det lite å finne om den da jeg googlet. Jeg vegrer meg for å bruke begrepet moderne klassiker, men er overbevist om at denne boka har kvaliteter som gjør at den kommer til å bli stående. Når jeg likevel ikke ga den terningkast seks, så er det fordi den i en liten periode ble litt stillestående, men den kom seg veldig fort igjen. Jeg hadde lyst til å sitte med gul tusj for å markere glitrende sitater underveis. Swärd skriver veldig godt, og veldig annerledes enn nåtidens forfattere, hvor jeg har inntrykk av at "alle" har gått på skrivekurs for å lære seg å skrive nesten manende og repeterende ... Det blir for likt!
SvarSlettHm, jeg får tanker om Lolita når jeg leser om denne.. Noen tanker om det?
SvarSlettJeg har lest Nabokovs Lolita for mange år siden, men tanken på at "Til siste åndedrag" skulle ha noe til felles med den bok, streifet meg ikke. Ikke da og heller ikke nå. Dette er først og fremst en oppvekstroman, mens Lolita handler om et seksuelt kjærlighetsforhold mellom en tenåring og en voksen mann. Rent bortsett fra at begge bøker handler om ensomme barn med for liten voksenkontakt, synes jeg ikke disse to bøkene kan sammenlignes.
SvarSlett