Hva gir man egentlig en prost i 50 års presang? Kanskje en levende bjørnunge? Akkurat dette er det prosten Huuskonen får i bursdagsgave!
Den sære prosten ble ikke akkurat hoppende glad for gaven, men det skulle etter hvert likevel oppstå svært tette bånd mellom den foreldreløse bjørnen og prosten. Bjørnen, som etter hvert vokser seg større og større, følger prosten i tykt og tynt. Mens han er liten, blir han kalt Dægern, og Faen da han ble større.
Prostinnen kan ikke fordra bjørnungen, og da mannen hennes begynner å bo sammen med bjørnen og forskeren Sonja i et vinterhi, synes hun det går alldeles for vidt. Dette vil hun ikke være med på, og hun utfordrer mannen sin til å velge mellom henne og bjørnen. I Paasilinnas verden burde det ikke overraske noen at prosten selvsagt velger bjørnen ...
Etter hvert synes også biskopen at det får være nok, og prosten mister sitt embete. Deretter legger prost Huuskonen og bjørnen ut på en omfattende reise, som bl.a. innbefatter Russland og Malta. Og bjørnen antar mer og mer menneskelige egenskaper etter hvert som den vokser til. Prosten blir mindre og mindre troende, mens bjørnen altså blir mer og mer religiøs ...
Denne boka begynte så utrolig bra. Stilen er helt umiskjennelig og jeg tenkte at "dette tegner godt"! Men sånn ca. halvveis flatet det hele ut og det var nesten en lidelse å komme seg gjennom boka. Borte var magien, og mest av alt fikk jeg følelsen av å ha lest dette før. Denne boka ligner litt for mye på "Harens år", med den vesentlige forskjell at her er det en bjørn som har dyrerollen, mens det i den andre var en hare. Konseptet med at mann forlater sitt konvensjonelle liv for å leve sammen med et dyr, er imidlertid nokså lik. Men der "Harens år" var herlig forfriskende og original, synes jeg "Prosten ..." bar preg av vel mye repetisjon. Jeg har enda en bok av Paasilinna liggende (Tordengudens sønn), og tror ikke at den vil få spesielt høy prioritet med det første etter denne nokså nedslående leseopplevelsen. Jeg synes for øvrig at Kyrre Haugen Bakke leste meget godt! Denne boka fortjener etter mitt skjønn terningkast tre.
Utgitt i Finland: 1995
Originaltittel: Rovasti Huuskosen petomainen miespalvelija
Oversatt: Ellen Holm Stenersen
Lydboka er innspilt: 2010
Opplest: Kyrre Haugen Bakke
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 7 t 14 min.
Arto Paasilinna
Denne traff ikkje meg heller, men eg likte veldig godt "Harens år" som du og nemner i teksten. "Tordengudens sønn" var bare merkelig, men det kan og vera fordi den er skrevet for såpass mange år siden at det appellere ikkje til oss lenger.
SvarSlettJeg likte Tordengudens Sønn veldig godt. Uten tvil den Paasilinnaboken jeg har ledd mest av. Men så har jeg kun lest den og Kollektivt Selvmord.
SvarSlettJeg likte ikke denne - hørte den også som lydbok. Tordengudens sønn ga jeg terningkast 5 - den er hysterisk morsom til tider, men vanskelig å komme inn i.
SvarSlett