"I all evighet"/"World Without End" (Regissør: Michael Caton-Jones)

Frittstående fortsettelse av Ken Folletts "Stormens tid"

I denne frittstående fortsettelsen av "Stormens tid" møter vi etterkommerne av hovedpersonene i den første serien - nesten 200 år etter. Også her finner handlingen sted i den fiktive byen Kingsbridge, og sentrum for det meste av det som skjer er nå den ferdigbygde katedralen (som var under oppføring i "Stormens tid"). 

Innledningsvis får vi se at kongen av England, Edvard II (som regjerte i England i perioden 1307 - 1327), blir avsatt av dronningen og kastet i fengsel. Hvorfor får vi først vite senere. 

To unge brødre - Merthin og Ralph - lekesloss ute i skogen ikke langt fra Kingsbridge, da de plutselig blir vitne til et oppgjør som ender med at to av tre menn dør. Den overlevende - angivelig Thomas Langley - trygler guttene om å hjelpe ham. De tar ham med til Kingsbridge, hvor Langley ønsker å bli munk og trekke seg tilbake fra alt verdslig liv. Han forteller samtidig at han bærer på en hemmelighet som dersom han dør, vil bli offentliggjort. Brødrene sverger på at de ikke skal fortelle dette til noen. Etter dette begynner en meget urolig tid for menneskene i Kingsbridge, noe som skal vise seg å ha sammenheng med den nye munken. 

Merthin og Ralphs veier skilles den dagen Ralph blir plukket ut til å være soldat i Rolands -jarlen av Shiring - hær. Mens Merthin livnærer seg på håndtverksarbeider og er forelsket i Caris, kvinnen han håper at han en dag skal få, reiser Ralph ut i den store verden og kriger mot Frankrike i det som senere har blitt kalt 100 års-krigen (fra 1337 - 1453). Her tjenestegjør han for den nye kongen - Edvard III (som regjerte fra 1327 til 1377). Vi introduseres for flere skikkelser, bl.a. fattigjenta Gwenda som mot alle odds får sin Wulfric, men som erfarer at livet skal bli alt annet enn lett fordi livegne ikke har lov til å flytte hvor de vil og er prisgitt den despoten de måtte tilhøre. Vi møter også Caris´fetter Godwyn, hvis mor er meget maktsyk og gjør alt som står i hennes makt for å få sønnen opp og frem her i verden. Og Kingsbridge´s ulykke er at Godwyn en dag blir prior i katedralen, og da begynner ulykkene for alvor å stå i kø for beboerne i byen ... Og midt opp i alt elendet dukker svartedauen opp (mellom 1348 og 1350), en pest som tok livet av et sted mellom 75 og 200 millioner mennesker i Europa - dvs. ca. 1/3 av alle som levde på den tiden. Og Caris, som forsøker å forbedre folks helsesituasjon på den tiden, og bl.a. ønsker å avvikle bruken av jordomslag på åpne sår, blir plutselig anklaget som heks og tvinges til å gå i kloster for å unngå å bli brent. Og selv om kjærligheten mellom henne og Merthin er av det virkelig solide slaget, spørs det hvor lenge han er villig til å vente på henne ... Og hvem er egentlig denne Thomas Langley når det kommer til stykket? Vi blir vitne til et gryende opprør blant bøndene, som nekter å underkaste seg føydalherrene sine - særlig når de ikke en gang får mat nok til å overleve ... 

Jeg elsket "Stormens tid", men opplevde at oppfølgeren "I all evighet" var en hel del svakere. Ikke bare hadde jeg litt problemer med å tro på at mange av dialogene og hendelsene kunne ha funnet sted slik samfunnet var på den tiden, men de fleste personene i serien fremsto dessuten som stereotype og endimmensjonale. Når det først skal lages historiske dramaer fra middelalderen, foretrekker i alle fall jeg at de så langt som mulig fremstår som historisk korrekte - ikke bare i det ytre, men også i forhold til rammevilkårene menneskene levde under, mens historien som sådan gjerne kan være fiktiv. Ken Folletts dramaer inneholder f.eks. sterke kvinneskikkelser, som alle tillegges avgjørende betydning for det som skjer. Men hvor frie var egentlig kvinnene på den tiden? Jeg reagerer også på at mennesker bare kunne komme med en påstand, og så fikk den helt umiddelbart avgjørende betydning for liv og død for dem det gjaldt. Folk var vel ikke dumme den gangen, og hadde vel peiling på intrigemakeri og konspirasjoner? Ikke én gang i serien opplevde jeg at noen stilte spørsmål ved ektheten av ulike påstander, eller hva slags hensikter som lå bak. Menneskene i serien var enten gode eller onde, og var de f.eks. først onde, var det heller ikke grenser for deres ondskap. Dermed ble de også svært forutsigbare. Kunne kvinner brennes som heks etter at kun én geisterlig påsto at de var i ledtok med djevelen, og var det "så enkelt" å slippe unna hekseprosessen at man "bare" kunne bli nonne, og så var man fri? Hmmm ... Nei, dette klarte jeg ikke helt å leve meg inn i denne gangen. Men bevares: dersom man kun ønsker noen timers underholdning uten tanke for hva som realistisk sett kunne skje på den tiden, så er filmen helt ok, den! Her er det i alle fall et utall av intriger, hvor ingenting er slik det først kan se ut som. Jeg ender i alle fall med terningkast fire - et svakt sådan. 

Innspilt: 2012
Originaltittel: World Without End
Nasjonalitet: Tyskland, Canada
Språk: Engelsk
Genre: Drama
Skuespillere: Cynthia Nixon (Petranilla), Miranda Richardson (Mor Cecilia), Ben Chaplin (Sir Thomas Langley), Peter Firth (Roland), Charlotte Riley (Caris), Tom Weston-Jones (Merthin), Rupert Evans (Godwyn), Nora von Waldstätten (Gwenda), Oliver Jackson-Cohen (Ralph) m.fl.
Spilletid: 6 t 14 min.

Dronning Isabella avsetter kong Edvard II og lar ham arrestere

Hvem er han egentlig, Sir Robert Langley?

Caris søker trøst hos tanten Petranilla, som tar livet av alle som kommer i veien
for henne og sønnen Godwyn

Den fanatiske og gjennomonde prioren Godwyn

"The Girl with the Dragon Tattoo" (Regissør: David Fincher)

Stieg Larssons første bok i Millennium-triologien som amerikansk film

Det begynner å bli atskillige år siden jeg leste Stieg Larssons Millenniumtriologi - faktisk så mye som 4-5 år. Og jeg husker godt med hvilken spenning jeg og andre gikk og ventet på tre´eren, og lurte på om vi ikke like godt skulle lese den på svensk. Både bok 1 og 3 ga jeg den gangen terningkast seks, mens bok 2 måtte "nøye seg med" terningkast 5, og jeg karakteriserte bøkene som den desidert beste krimserien jeg noen gang hadde lest - åndeløst spennende og med et så mangefascettert plott at man kunne få åndenød av mindre. Bøkene var (og er) sterkt avhengighetsskapende, og sjelden har jeg hørt folk som vanligvis ikke leser veldig mye, utbryte: "Har du ikke lest Stieg-Larsson-bøkene!!!???" Det var nærmest sidestilt med ikke å ha lappen. 

Jeg har selvfølgelig sett den svenske filmtriologien (før jeg begynte å blogge om filmer), og det var med en følelse av lettere irritasjon jeg registrerte at amerikanerne skulle lage sin helt egen film. Holdt det kanskje ikke med at svenskene hadde gjort dette allerede? Jeg kunne dessuten ikke forestille meg at noen skulle passe bedre i rollene som henholdsvis Mikael Blomkvist og Lisbeth Salander enn nettopp de svenske skuespillerne Michael Nyqvist og Noomi Rapace. Lenge var jeg derfor fast bestemt på at den amerikanske utgaven skulle jeg ikke se! For jeg hadde jo sett denne trilogien! Prinsippløs som det skulle vise seg at jeg var, holdt jeg ikke på dette da en kollega av meg og jeg begynte å diskutere filmen og jeg fikk tilbud om å låne den. Bare for å ha sagt det: den svenske filmen er og blir best, men den amerikanske filmen er ikke så verst den heller - inntil jeg oppdaget at de hadde endret på slutten, slik at film og bok ikke stemmer. Pokker heller! Det burde ikke vært lov!

I filmens åpningsscene har eieren av magasinet Millennium - Mikael Blomkvist (spilt av Daniel Craig) - tapt en rettssak. Han er dømt fordi han ikke har kunnet bevise at nylige avsløringer av den korrupte forretningsmannen Hans-Erik Wennerström er sanne. Alle vet at de er nettopp det - altså sanne - men dette hjelper ikke Blomkvist i de juridiske basketakene i retten. 

Dommen har så vidt fått tid til å synke inn da Blomkvist blir oppringt av en mann som ønsker å gi ham et oppdrag for Henrik Vanger, en forretningsmagnat av de store i Sverige. Blomkvist er skeptisk, men bestemmer seg for å bli med ut til Vangers bolig, ca. fire timer med tog fra Stockholm. Som belønning loves han nye opplysninger om Wennerström, som en gang for alle skal detronisere ham. Blomkvist skal offisielt skrive Henrik Vangers biografi, mens det egentlige oppdraget er å etterforske en forsvinning og et mulig drap som ligger 40 år tilbake i tid. Den gangen forsvant nemlig Vangers niese Harriet sporløst, og pga. av en ulykke samme dag som sperret broen som forbinder øya med fastlandet, har det i alle år vært antatt at Harriet ble drept. Vanger selv har for øvrig hvert eneste år mottatt en presset blomst i glass og ramme på sine fødselsdager - den samme gaven Harriet pleide å gi ham mens hun levde. Den som sender ham disse blomster-bildene må derfor kjenne til at han pleide å få slike gaver, og det er i realiteten kun han selv, Harriet .... og muligens morderen. Harriet som en gang var hans øyestein, den han ønsket å overlate forretningsimperiet til ... Hvem ønsket å få henne fjernet?

Parallelt følger vi Lisbeth Salander, en ung kvinne som står under vergemål etter psykisk helsevern - først og fremst fordi hun forsøkte å drepe sin far i 12 årsalderen, men også fordi hun bærer et visst preg av mild autisme (eller Aspergers syndrom). Salander er et datageni, og hun hacker seg inn på hva det skulle være av datanettverk. Hun blir derfor hyret inn i etterforskningen av mange mennesker. En dag får vergen hennes slag og havner på sykehjem. Den nye vergen - Nils Bjurman - viser seg raskt ikke å være helt god. Ikke bare ydmyker han Salander og tar fra henne den økonomiske friheten hun frem til da har hatt, men som gjengjeld for å skrive ut sjekker til henne - med penger hun selv har tjent - må hun stille opp med seksuelle tjenester. Det går ikke lang tid før Salander (spilt av Rooney Mara) finner en løsning som Bjurman ikke i sine villeste fantasier kunne ha forestilt seg var mulig.

Etter som Blomkvist begynner å grave i Vanger-familiens hemmeligheter, tegner det seg etter hvert et bilde av noen grufulle menn i familien (derav tittelen på Millennium-triologiens første bok - "Menn som hater kvinner"). Og verre skal det bli! Mye verre! For Vanger-familien er så dysfunksjonell som det nesten er mulig å bli. Og selvsagt krysses Blomkvists og Salanders veier, og Salander skal vise seg å bli nyttig på flere måter for Blomkvist. Særlig fordi den etterforskningen han bedriver, absolutt ikke er ufarlig ...

I likhet med den svenske filmen om den første boka i Millenniumstriologien, varer den amerikanske i 2,5 time. Jeg blir alltid litt skeptisk når filmer varer så vidt lenge, fordi det kan være langdrygt. I svært mange tilfeller tenker jeg også på slutten at en noe strammere regi kunne ha gjort seg - samtidig som jeg i andre tilfeller (særlig der filmer er basert på bøker jeg allerede har lest) at detaljene fyker forbi altfor fort, så pass at man nesten må ha lest boka for i det hele tatt å skjønne noe. Når det gjelder "The Girl with the Dragon Tattoo" er det etter mitt skjønn grunnlag for å mene at filmen er akkurat passe lang. I alle fall var jeg så oppslukt at jeg glemte både tid og sted. 

Jeg synes at Daniel Craig gjorde en flott figur som Mikael Blomkvist, mens jeg ikke følte at Rooney Mara stemte med min forestilling av Lisbeth Salander. Hun ble rett og slett for tam (eller for autistisk?). Litt eksklusivt og morsomt var det å se Stellan Skarsgård i en mindre rolle. Filmen er for øvrig spekket med effekter som bidrar til å bygge opp en uhyggestemning, som gjør at man uten å merke det selv, spenner alt som er av muskler i kroppen underveis og først etter rulleteksten merker hvor sliten man er. Alt i alt en severdig film, som etter mitt skjønn kvalifiserer til terningkast fem, men som mangler det lille ekstra som jeg følte at den svenske filmen hadde. Autensitet er kanskje et stikkord her. Så får vi se da - om jeg velger å se den amerikanske oppfølgeren når den kommer, eller om jeg istedet skal se den svenske triologien på nytt ... 

Innspilt: 2011
Originaltittel: The Girl with the Dragon Tattoo
Nasjonalitet: USA
Genre: Thriller
Skuespillere: Daniel Craig (Mikael Blomkvist), Rooney Mara (Lisbeth Salander), Yorick van Wageningen (Nils Bjurman), Christopher Plummer (Henrik Vanger), Stellan Skarsgård (Martin Vanger), Joely Richardson (Anita Vanger), Robin Wright (Erika Frode) m.fl. 
Spilletid: 2 t 32 min.

Rooney Mara i rollen som Lisbeth Salander

Henrik Vanger og Mikael Blomkvist

Man ydmyker ikke Lisbeth Salander uten store kostnader ... 

"Le Havre" (Regissør: Aki Kaurismäki)

Om illegal innvandring og engasjement i enkeltskjebner

I sitt tidligere liv forsøkte Marcel Marx seg som forfatter, før han trakk seg tilbake til havnebyen Le Havre i Frankrike. Her livnærer han seg som skopusser, et yrke som ikke akkurat fører til flust med penger. Han er gift med en temmelig nevrotisk kvinne, Arletty, og sammen lever de et nokså enkelt liv. Arletty har stålkontroll over pengene Marcel tjener. Det lille hun lar Marcel få beholde, bruker han opp på stambarbesøkene sine. 

En dag blir Arletty alvorlig syk, og havner på sykehus. Mens hun er innlagt, blåses en sak opp i media. En stor containerlast med illegale innvandrere fra Afrika er avslørt, men før politiet helt får med seg hva som skjer, klarer en ung gutt å stikke av. Alle i Le Havre kjenner historien fra mediene, og da Marcel en dag sitter og spiser lunch nede ved havna, og ser en gutt gjemme seg i vannet under bryggene, skjønner han umiddelbart hvem dette er.  Et ønske om å hjelpe denne gutten, som heter Idrissa, våkner i ham, og etter hvert mobiliseres alle i gata der han bor i saken. I mellomtiden kommer politiet på sporet av ham og begynner å bli vel nærgående ... Idrissa har ett ønske: å komme seg til London, hvor moren hans oppholder seg ulovlig, men er i full jobb og lever i en slags skyggetilværelse i det engelske samfunnet. Problemet er imidlertid at det koster mange penger å få noen til å ville risikere turen over den engelske kanal, og er det noe Marcel ikke har mest av, så er det penger ... 

Til å begynne med tenkte jeg at denne filmen virket vel spesiell. Det var noe med de forknytte personene og ikke minst måten historien ble fortalt på som ga et noe endimmensjonalt inntrykk. Det tok imidlertid ikke så lang tid før dette inntrykket fortok seg, og handlingen i filmen begynte å gripe meg. Temaet i filmen - illegal innvandring - er velkjent i havnebyer som Le Havre. I "Le Havre" gis en av de illegale innvandrerne et menneskelig ansikt, og i så måte likte jeg godt at den unge gutten ble fremstilt både som ressurssterk og veltilpasset. Måten lokalbefolkningen slo ring rundt ham, for å hjelpe ham mot et politi de ikke hadde helt tiltro til, var også meget rørende. 

Skuespillerne i filmen var i alle hovedsak ukjent for meg, med unntak av Jean-Pierre Darroussin, som spilte politiinspektør Monet. Den noe stramme regien - særlig det at rollefigurene ikke fikk utfolde seg mer - falt ikke helt i smak hos meg. Derfor ender jeg etter en helhetsvurdering bare på terningkast fire denne gangen. Utslagsgivende for at det like fullt ble så pass som en firer, er en fin og rørende historie om et viktig tema, som fikk meg til å tenke på egne holdninger til innvandring generelt og illegal innvandring spesielt. Regissøren Aki Kaurismäki er for øvrig finsk, og har en rekke filmer på samvittigheten. 

Innspilt: 2011
Originaltittel: Le Havre
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Drama
Skuespillere: André Wilms (Marcel Marx), Kati Outinen (Arletty), Jean-Pierre Darroussin (Monet), Blondin Miguel (Idrissa) m.fl.
Spilletid: 89 min.

Vårsøg: E Slåttatæja

Bente Bratlund Mæland: "Det å savna"

Foto: RMC - Nygårdsparken i Bergen høsten 2012

Det å savna

Det er eit privilegium

å kjenna savn.

Vondt, ja

og tungt.

Men det fortel 

om ein nærleik

som var.

Om varme, lys 

og latter.

Det å savna er 

den andre sida 

av det å ha fått.

Å ikkje kjenna 

savn, ville vera å

aldri ha elska.

Bente Bratlund Mæland

Nelson Mandela: "Livskraft"

"Livskraft" av Nelson Mandela



(Fra tiltredelsestalen som president i Sør-Afrika i 1994, etter 27 år i fangenskap.)

Din dypeste frykt er ikke
din utilstrekkelighet.
Din dypeste frykt er at
du er ubegrenset og kraftfull.

Det er ditt indre lys, ikke mørket

som skremmer deg mest.

Du tenker: Hvem er jeg som våger


å tro at jeg er briljant, strålende
 

talentfull og fantastisk?

Jeg spør: Hvem er du,


som ikke våger å være alt dette?

Du er et barn av Gud.

Det finnes ingen klokskap i å

krympe deg og gjøre deg selv liten.

Det gjør ikke verden bedre.

Guds storhet finnes i alle mennesker.

Du er født til å bekrefte dette Lys

slik det brenner i ditt hjerte.

Du er ment å stråle, slik et barn gjør.

Når du lar ditt indre lys skinne,

gir du andre mennesker

rett til å gjøre det samme.

Når du frigjør frykten,
 

vil din tilstedeværelse 

frigjøre andre.

Thorbjørnrud Hotel

For en tid tilbake var jeg innom Thorbjørnrud Hotel på Jevnaker sammen med mannen min, fordi vi visste at dette hotellet til enhver tid har kunstutstillinger som det er vel verdt å få med seg. I den forbindelse tok jeg noen bilder av utstillingen, som jeg har lyst til å vise frem her. Jeg har for øvrig ingen bindinger til hotellet, verken økonomisk eller på annen måte. Jeg er bare svært begeistret for hotellet, dets beliggenhet og usmykningene inne på hotellet. Dessverre noterte jeg ikke opp hvilke kunstnere som har laget de ulike kunstverkene, annet enn at jeg vet at menneskene i båten samt katten er laget av skulptøren Anne Berit Nedland. 

Helt til slutt tar jeg med en liten filmsnutt fra Anne Berit Nedlands atelier. 

"Elles" (Regissør: Małgorzata Szumowska)

En film om verdens eldste yrke
Hver gang det dukker opp en ny film med Juliette Binoche i hovedrollen, må jeg se den. En side ved saken er at jeg har veldig sansen for Binoche´s ujålete måte å tolke sine roller på. En annen side ved saken er at hun så og si utelukkende spiller i hva jeg vil karakterisere som kvalitetsfilmer. Hennes genre er ikke underholdningsindustrien, idet filmene er mer dyptpløyende enn som så. Regissøren  (Małgorzata Szumowska) av denne filmen kjenner jeg ikke til, men på Wikipedia kan jeg lese at denne polske kvinnen har regissert en rekke filmer. Dessuten var hun co-producer av Lars von Triers film "Anti christ". "Elles" hadde release på DVD for få dager siden.

Journalisten Anne (spilt av Juliette Binoche) lever et vellykket liv som journalist for magasinet Elle. Hun er gift, og hun og ektemannen Patrick har to barn. Artikkelen hun for tiden jobber med er studentprostitusjon, og i den forbindelse møter hun to unge kvinner som har valgt (luksus-)prostitusjon for å finansiere sine studier. Ingen av dem kjenner hverandre, og Anne har lovet dem begge full anonymitet. 

Charlotte - eller Lola som hun har valgt å kalle seg - er en helt alminnelig litteraturstudent, men med et ualminnelig vakkert ytre. Ingen har tvunget henne inn i prostitusjonen, og hennes beveggrunner for å gå inn i dette yrket er utelukkende penger. Alle pengene hun tjener gjør at hun ikke trenger å jobbe så mye, men kan vie det meste av sin oppmerksomhet mot studiene. I begynnelsen møter Anne noe som vel må karakteriseres som en nokså lykkelig hore, men det går ikke veldig lang tid før fasaden slår sprekker. Alle løgnene hun omgir seg med gjør nemlig noe med henne. Familiemiddagene med foreldrene er ikke lenger de samme, og en dag stopper alt opp overfor kjæresten, som hun ikke lenger orker å ha sex med. Og så opplever hun det som nesten måtte komme: en syk kunde som holder på å ødelegge henne ... 

Alicja er en polsk student som kommer til Frankrike for å studere. Da hun under reisen blir frastjålet sin koffert og studiebeviset, får hun store problemer med å få seg et student-husvære. Helt opprådd for både penger og hjelp, havner hun nokså raskt i verdens eldste yrke, prostitusjonen. Med utsikter til en lekker leilighet og et luksusliv, frister det etter hvert ikke å gå tilbake til en fattigslig studenttilværelse. Alicja velger utelukkende gifte menn som kjeder seg i sine ekteskap. Med henne kan de leve ut sine seksuelle fantasier som de aldri ville drømt om å presentere for sine koner. Alicja herdes raskt, og hun tar for seg av det horekundene har å by henne. I motsetning til Lola skammer hun seg ikke plagsomt over det hun driver med. Helt til mamma kommer på besøk ... 

Møtene med Charlotte og Alicja gjør noe med Anne og hennes forhold til ektemannen, vennene deres og hennes syn på egen seksualitet. Er alle menn egentlig potensielle horekunder? Og hva med hennes eget ekteskap? Det ville være en løgn å si at ekteskapet blomstrer, og dette får henne til å lure på om ektemannen også er en horekunde. Hun har i alle fall oppdaget at han ser mye på porno på PC´en ... i smug ... 

Juliette Binoche er som vanlig helt fantastisk og meget troverdig som journalisten Anne. Hun møter horene med stor respekt, og får dermed frem ting som nesten ingen før henne har klart. Anaïs Demoustier og Joanna Kulig i rollene som henholdsvis Charlotte og Alicja er også overbevisende. Filmen inneholder mange sterke scener og dette har derfor gitt den aldersgrensen 15 år. Man sitter ikke uberørt etter å ha sett denne filmen, og den gjør noe med en som seer. Selv om regissøren gjør alt for å unngå å moralisere, er det ikke vanskelig å oppdage at dette yrket har sine baksider. Baksider som gjør at alle som ser filmen vil tenke at prostitusjonen har sin pris, selv om fasaden til de luksusprostituerte er glamorøs nok. Mens jentene tenker at det er like vanskelig å slutte med dette som å slutte å røyke. For pengene og de mulighetene dette gir, medfører en farlig avhengighet ... Her blir det terningkast fem. 

Innspilt: 2011
Originaltittel: Elles
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Drama 
Skuespillere: Juliette Binoche (Anne), Anaïs Demoustier (Charlotte), Joanna Kulig (Alicja), Louis-Do de Lencquesaing (Patrick) m.fl.
Spilletid: 1 t 25 min.

Journalisten Anne møter Lola/Charlotte for første gang

Lola - en lykkelig hore?

Alicja

Anne og ektemannen Patrick

"Om Perserriket" på Litteraturhuset søndag 11. november 2011

Litteraturhuset

Norges første litteraturhus ble åpnet i Oslo høsten 2007. Det har beliggenhet i Wergelandsveien 29, og i følge husets nettsider besøker mer enn 250 000 mennesker huset hvert eneste år. I dette huset foregår det litt av hvert, og i tillegg til arrangementene (alt fra møter med nasjonale og internasjonale forfattere, temauker og alskens foredrag) er det også café og bokhandel her. Mange av arrangementene er gratis, og hvis de koster noe, er det ikke prisen som er problemet, men heller det at etterspørselen som regel ikke står i forhold til antallet som slipper til. 

Eivind Heldaas Seland

Kl. 13.00 i dag var det duket for foredrag om Perserriket ved Eivind Heldaas Seland, postdoktor ved Universitetet i Bergen. I løpet av en knapp time fikk vi høre om Perserrikets grunnleggelse, ekspansjon og fall. 

Seland startet med å fortelle om Astyages, den siste kongen av det Mediske imperiet (fra 585 - 550 f.Kr.), et rike hvor persene bare var et av mange stammeforbund. En natt drømte Astyages at hans datter Mandane kom til å føde en sønn, som skulle styrte ham fra tronen. I årene som fulgte gjorde han alt som sto i hans makt for å forhindre at nettopp dette skulle skje. Like fullt skulle det bli Mandanes sønn Kyros som gjennom et opprør mot morfaren styrtet Medien, Lydien og Babylon, og som dannet det persiske riket 550 f.Kr. 

Vi fikk også høre om det nyassyriske riket som hadde sin begynnelse i 934 f.Kr., og som varte frem til 609 f.Kr. Assyria var i denne perioden den mektigste nasjonen i verden. 

Dessuten fortalte Seland om Perserkrigene - en serie av kriger mellom grekerne og perserne i årene 500 f. Kr. til 448 f. Kr. Dareios den store var persisk konge fra 521 f. Kr. til 486 f.Kr. og var dermed sentral i den forbindelse. Følgene av Perserkrigene var at persisk ekspansjon stoppet opp, og at tanken om en gresk enhet oppsto. Perserriket besto likevel som før. 

Noe av problemene for historikerne i dag er at det meste av historien er skrevet av grekerne - først og fremst Herodot (f. 484 f.Kr. - d. 425 f. Kr.). Ikke bare var historieskrivingen preget av en fiendtlig holdning og et utenfra-perspektiv, men det var også avstand i tid mellom da hendelsene fant sted og frem til de ble nedskrevet nesten 100 år senere. Grekerne satte sine idealer om frihet opp mot det de oppfattet som østlig ufrihet. De historiske kildene må derfor tolkes i lys av dette - og ikke som et uttrykk for hvordan det i realiteten var. Likevel lever mange av mytene om perserne videre, noe som ikke minst har kommet til uttrykk bl.a. i Oliver Stones film om Aleksander den store fra 2004. Her fremstilles Aleksander som en modig konge som går i front for sine krigere i et av slagene mot perserne, mens perserkongen fremstilles som feig, feminin og tilbaketrukket i forhold til sine tropper, som rykker frem uten noen egentlig ledelse, preget av kaos og lite struktur. Sannheten er nok, i følge Seland, at perserne var vel så strukturerte og dyktige i krigføring som grekerne. 


Aleksander den store (f. 356 f.Kr. d. 323 f.Kr.) førte som nevnt ovenfor grekerne i krig mot perserne, og gjennom tre store slag knuste han perserhæren. I dag anses han som den første greske kongen, som ønsket å integrere det persiske og det greske. 

Dersom man er interessert i å lese mer om Perserriket, også slik det artet seg som Aklamenidenes Persia (ca. 648 - 330 f.Kr.), Hellenistisk Persia (330 - 170 f.Kr.), Partisk Persia (170 f.Kr. - 226 e.Kr.) og Sasanidenes Persia (226 - 650 e.Kr.), kan man lese mer om dette på denne linken til Wikipedia.

Aleksandersarkofagen - Arkeologisk museum i Istanbul
Foto: RMC (April 2012)

Helt til slutt tar jeg med et dikt som Seland trakk frem. 

The Persian Version

Truth-loving Persians do not dwell upon
The trivial skirmish fought near Marathon.
As for the Greek theatrical tradition
Which represents that summer's expedition
Not as a mere reconnaisance in force
By three brigades of foot and one of horse
(Their left flank covered by some obsolete
Light craft detached from the main Persian fleet)
But as a grandiose, ill-starred attempt
To conquer Greece - they treat it with contempt;
And only incidentally refute
Major Greek claims, by stressing what repute
The Persian monarch and the Persian nation
Won by this salutary demonstration:
Despite a strong defence and adverse weather
All arms combined magnificently together. 

Robert Graves

Litteraturanbefalinger fra Seland

"En ny vår" (Regissør: Rob Reiner)

Skuffende lite magisk

Den noe aldrende og alkoholiserte forfatteren Monte Wildhorn (i Morgan Freemans skikkelse) er blitt en skikkelig grinebiter på sine gamle dager. Det er noen år siden han mistet sin kone, og med det forsvant også evnen til å skrive. Da han ankommer den lille byen Belle Isle i rullestolen sin, er han forbitret og mutt, negativ så det holder og ikke det grann hyggelig å ha med å gjøre. 

I nabohuset bor det en alenemor - Charlotte O´Neil (spilt av Virginia Madsen) - med tre jenter fra ca. syv år og oppover i tenårene. Den ene skjønnere enn den andre - ja, kanskje bortsett fra eldstejenta som er midt i puberteten og nokså sur hele tiden. Moren er i skilsmisseforhandlinger med deres far, og savnet av en far som hele tiden svikter når det gjelder gjør at all vreden vendes mot moren. Lite sjarmerende, men i bunn og grunn aller mest sårt, skal det vise seg. 

Det er den mellomste av døtrene til Charlotte som til syvende og sist skal finne veien inn i hjertet til grinebiteren Monte. Med et brennende ønske om å lære å lage historier, nærmer hun seg ham. Og Monte, som har bestemt seg for å bruke sommeren til å drikke whiskey, tiner gradvis opp. Ikke bare finner han tilbake til sitt gamle jeg, men han begynner også å skrive ... Og med det kommer også livsgnisten tilbake. 

Alt ligger til rette for at "En ny vår" - som egentlig handler om en sommer - skal bli en feelgood av det riktig gode slaget. Morgan Freeman er i alle fall en fantastisk skuespiller, og det er intet i veien med hans tolkning av rollen som Monte Wildborn. Det er bare det at historien som sådan er syltynn og helt mangler magi. Dermed ble jeg sittende igjen med et inntrykk av en film helt på det jevne. Ikke bare det - den kjedet meg rett og slett, og jeg lo ikke en eneste gang. Noen forsøksvise greier på en slags gryende romanse mellom ham og alenemoren fremsto heller ikke som troverdig, selv om de begge prøvde hardt. På grunn av ny design på de tidligere så glitrende Filmweb-sidene, er det ikke lenger mulig å se om filmen har vært vist på norske kinoer, men jeg ville kanskje tro at denne ikke nådde opp i den forbindelse. Jeg gir terningkast tre. 

Innspilt: 2012
Originaltittel: The Magic of Belle Isle
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama / komedie
Skuespillere: Morgan Freeman (Monte Wildhorn), Virginia Madsen (Charlotte O´Neil), Madeline Carroll (Willow O´Neil), Emma Fuhrmann (Finnegan O´Neil), Nicolette Pierini (Flora O´Neil) m.fl.
Spilletid: 105 min.

Morgan Freeman som Monte Wildhorn

Et spesielt forhold oppstår mellom Monte og Charlottes mellomste datter

Virginia Madsen som Charlotte O´Neil

Utmerkelse

Ved jevne mellomrom opererer bokblogger-sfæren med såkalte "awards" eller utmerkelser, hvor man trekker frem et knippe med blogger som man liker ekstra godt.

Onsdag ble jeg tildelt en utmerkelse fra bloggeren Artemisas Verden. Jeg hadde gleden av å treffe Anita Ness, kvinnen bak denne bloggen, på bokbloggertreffet tidligere i år, og akkurat dette gjør at tildelingen oppleves som mer personlig enn den ellers ville ha vært, tror jeg. 

I henhold til reglene for denne tildelingen, skal man velge ut fem blogger/bloggere man ønsker å dele prisen videre til. Og det er i grunnen da panikken melder seg: hvordan skal jeg klare å velge ut kun fem? Det går ganske enkelt ikke! Så jeg har valgt å lage mine egne regler og tildeler denne utmerkelsen til akkurat så mange jeg vil. Og så håper jeg selvsagt at de som ikke er med på denne listen, ikke tror at deres blogger er uten verdi for meg, for sånn er det ikke. Noen valg/prioriteringer måtte jeg jo ta, tross alt. ;-) Og når valgene skal tas, er det ikke til å komme forbi at lik boksmak, noen lunde like preferanser osv. blir utslagsgivende. Dessuten preges mine valg et godt stykke på vei (men ikke alltid!) av at jeg liker bokomtaler som ikke er for korte, men som går noe mer i dybden (uten å spoile bøkene fullstendig). 

Etter dette har jeg kommet til at følgende blogger skal få denne gjeve utmerkelsen:

1. Artemisas Verden

Fordi: Bloggeren bak denne bloggen leser mye og fyller til stadighet sin blogg med nye omtaler av bøker med stor aktualitet. Det gjør det spennende å oppsøke denne bloggen relativt ofte. Jeg kan nok ikke underslå at jeg trigges av blogger med noen lunde samme litteratursmak som meg, men jeg liker også at det er en del andre bøker som jeg ikke uten videre hadde funnet frem til selv - altså at bloggeren kan inspirere meg til å lese bøker jeg ellers ikke ville ha lest. Som hennes siste omtale - Håvard Rems bok om "Hank" (von Helvete). Jeg er opptatt av et godt språk, og denne bloggeren ivaretar dette! Hun leser også med hjertet og blir begeistret - noe som fremkommer veldig tydelig i det hun skriver. Av og til skriver hun også om reiser, og dette setter en ekstra spiss på bloggen hennes, synes jeg. Som tidligere nevnt, traff jeg denne bloggeren på Bokbloggertreffet tidligere i år. 

2. Solgunn Sitt

Fordi: Bloggeren Solgunn hører med blant de mest profesjonelle bokanmelderne i bloggsfæren, idet hun skriver for Altaposten. Av dette følger at hun skriver godt. Jeg møtte henne på Bokbloggertreffet, og var jeg begeistret for bloggen og dama fra før av, så kan man trygt si at dette på ingen måte avtok etter vårt møte! Solgunns blogg er frivol, humoristisk og personlig. Innimellom alle hennes bokomtaler kan vi følge hennes reiser hit og dit, og dessuten dukker det opp både bilder og historier om hundene hennes. Siden jeg er et hundemenneske selv, og dessuten elsker å reise, faller det meste av det hun skriver om i god jord hos meg. Solgunn leser mye, og det er høy aktualitet over bøkene hun skriver om. Hun leser med hjertet og følelsene sine. Det er ikke alltid at vi er helt på linje med hva vi synes om de bøkene vi leser, som tidligere i høst da vi samleste Joseph Hellers "Catch 22", men dette opplever jeg som en berikelse heller enn noe annet. Akkurat i disse dager vet jeg at Solgunn skal til India, og jeg kan nesten ikke vente på alle de spennende bloggpostene jeg vet at hun kommer til å lage etter denne reisen. 

3. Bokelskerinnen

Fordi: Ikke bare skriver hun gode og dyptpløyende omtaler av bøkene hun leser, men hun bruker dessuten sin journalistiske bakgrunn til å informere om kommende bøker. Hennes boksmak spenner veldig vidt, og hun er opptatt av å trekke frem debutanter. Hennes journalistiske måte å trekke frem nye bøker på, er hun relativt alene om å gjøre i bloggsfæren. Som det engasjerte og seriøse mennesket jeg har lært henne å kjenne som gjennom arbeidet i arrangementskomiteen til Bokbloggertreffet, vet jeg også at hun har høy integritet i alt hun foretar seg. Bokelskerinnen er for øvrig nokså alene om å intervjue forfattere, selv om jeg ser at også f.eks. bloggeren bak Flukten fra virkeligheten har begynt med dette. Blant de tre bøkene hun f.eks. trakk frem den 14. oktober i år, har tilfeldighetene ført til at jeg allerede er i gang med å lese den ene ("Jerusalemsyndromet" av Sunniva Lye Axelson), samt at jeg har mottatt "Sommerfugl i lenker" av Zinat Pirzadeh som presang. 

4. Moshonista

Fordi: Morsommere blogg finner man bare ikke! Selv bloggerens innlegg om egen trening (løping) er poengterte og morsomme! Jeg har flirt og ledd meg gjennom det ene blogginnlegget etter det andre - som dette innlegget om hennes definisjoner av hva som er chicklit og hva som er feelgood. Jeg har for øvrig sansen for at hun er opptatt av å lese og skrive om bøker som er omtalt i "1001 bøker du bør lese før du dør". Jeg har et tilsvarende prosjekt på min blogg, selv om jeg må innrømme at fokuset har avtatt noe det siste året. Moshonista byr på noe som er temmelig annerledes enn alle andre blogger, idet hun er ukonvensjonell, noen ganger provoserende og utfordrende, litt sånn kledelig løs kanon på dekk og full av selvironi og det meste som er gøy. Og hun er sånn - noe jeg ikke minst fikk gleden av å oppleve under høstens Bokbloggertreff. Ingen - absolutt ingen - skriver om bøker slik hun gjør. Helt til slutt: kos deg med denne Vigdis Hjorth-omtalen! Enjoy! 

5. Jeg leser

Fordi: Janicke, kvinnen bak denne bloggen, skriver både om bøker og reiser, og særlig i forbindelse med sistnevnte presenterer hun sine egne meget gode bilder. Akkurat dette vet jeg å sette pris på, opptatt som jeg selv er både av reising og fotografering. Janicke leser mye spennende, og hun inspirerer meg rett som det er både til å oppdage nye forfattere og bøker, som denne som jeg absolutt har planer om å få med meg. Hun leser en del smalere litteratur, som det ikke er så mange andre som skriver om, og hun skriver gode omtaler. Når Janicke har likt en bok, vet jeg at sannsynligheten for at også jeg kommer til å like den, er meget stor. Derfor får hennes oppfatninger stor gyldighet for meg. Jeg savner riktignok en søkefunksjon på bloggen hennes, fordi dette ville ha gjort det enklere å finne frem til tidligere innlegg. Janicke var også på Bokbloggertreffet, hvor jeg traff henne i levende live for første gang. 

6. Migrating Coconuts

Fordi: Labben, kvinnen bak denne bloggen, er opptatt av gamle klassikere og liker nok en noe smalere og tyngre litteratur enn de fleste jeg kjenner. Nettopp derfor er det interessant å oppsøke bloggen hennes, fordi det tidvis dukker opp tips på bøker jeg garantert ikke ville funnet frem til på egen hånd. Ekstra morsomt har det vært når vi gjensidig inspirerer hverandre, og man kan helt klart si at vi har hatt full klaff på forfattere som Stefan Zweig og Irene Nemirovsky. Litt synd at hun ikke har vært så aktiv i år som tidligere, men jeg regner med at hun kommer sterkere tilbake etter hvert. Morsomt å treffe henne på Bokbloggertreffet tidligere i høst!

7. Har du lest

Fordi: Clementine, også dette en blogger jeg hadde glede av å møte på Bokbloggertreffet, er blant dem som skriver virkelig dyptpløyende og gode omtaler. Fordi hun stort sett leser bøker på engelsk, kommer hun dessuten med sine omtaler lenge før disse utgis på norsk. Som "Sweet tooth" av Ian McEwan, som jeg for tiden går og venter på oversettelsen av. Clementine skriver så glitrende om denne boka at jeg nesten vurderer å kjøpe boka på engelsk, fordi jeg ikke orker å vente på oversettelsen. Det hadde gjort seg med en søkefunksjon på bloggen, men jeg understreker at det likevel er relativt enkelt å finne frem her. Jeg vil ellers understreke at designet på denne bloggen er utsøkt lekker i all sin enkelhet. 

8. Lines bibliotek

Fordi: Line er den eneste bokbloggeren jeg vet om som faktisk har skolering innenfor litteraturvitenskap, og dette bærer også hennes blogg preg av, uten at dette gjør den utilgjengelig for oss andre amatører. Noe av det jeg liker aller best med hennes blogg, er i tillegg til at hun er ivrig til å trekke frem gamle klassikere (særlig fra 1001 bøker du bør lese før du dør - jf. dette innlegget om akkurat det), at hun er flink til å starte diskusjoner om mye og mangt. Dermed blir hennes blogg veldig levende og vital. Nytt i det siste på denne bloggen er en god søkefunksjon (takk til Mari bak bloggen Flukten fra virkeligheten, som satte dette temaet på dagsorden etter Bokbloggertreffet tidligere i høst), slik at det er enkelt å finne frem til hennes tidligere omtaler. Line skriver engasjert og godt om det meste.

Jeg lar det bli med dette. 

Dere som mottar utmerkelsen, oppfordres til å velge ut et knippe med bloggere som dere synes fortjener en ekstra oppmerksomhet. Men for all del: feel free! Det er ingen tvang -  helt frivillig! Men følger dere opp dette, er altså reglene følgende: 

1. Takke og linke til bloggeren man har fått awarden fra.
2. Gi utmerkelsen videre til fem blogger og gjøre dem oppmerksom på det.
3. Kopiere post it lappen og sette den på bloggen.
4. Det skal sendes til en ny blogg eller en blogg som ikke har så mange følgere ennå. 

En riktig god helg ønskes dere alle!

Foto: RMC