- stadig på leting etter bøker og filmer som gir noe ekstra!
Reklamefri og uavhengig blogg med gode lese- og filmtips! Jeg deler også reisetips, dikt og annet.
Stemningsbilde fra Old Spitalfield Market, London (Foto: Rose-Marie Christiansen)
En weekend i London For noen uker siden var mannen min og jeg i London en helg. Dette er en by hvor vi har vært noen ganger, og jeg har tidligere lagt ut bilder med kommentarer både i 2011 og 2013. Jeg vil på ingen måte påstå at vi har sett alt i London, men vi har for lengst vært på de typiske turistattraksjonene. Da vi planla vår lille Londontur denne gangen (fra sen fredag ettermiddag til sen søndag ettermiddag), var vi derfor ute etter noe litt annet.
Oxford Circus Station (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Det vi var aller mest opptatt av, var å komme oss på en musical. På Leicester Square er det flere utsalgsboder med billetter til halv pris dersom man velger å gå på en oppsetning samme dag. Vi valgte oss TKTS.
TKTS på Leicester Square (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Nå viste det seg at det stykket vi hadde mest lyst til å se - "The Book of Mormon" på The Prince of Wales Theatre - antakelig var det eneste som ikke gikk for halv pris ... Årsaken er nok at denne musicalen er så "hot" at salene fylles med letthet både på dagen (som matiné) og på kvelden. Vi valgte en matiné, som startet 14.30 (og varte til 17.00). Ikke bare var det billigere, men det viste seg også å være veldig greit å sette seg ned og bare nyte teater midt på dagen, før vi var klare for en ny runde i byen. Samtlige teatre ligger for øvrig i nærheten av Leicester Square. Og bare for å ha nevnt det: musicalen er virkelig så morsom som det reklameres med. Man bør imidlertid tåle religiøs satire for å få noe ut av stykket. ("The Book of Mormon" går for tiden på Det norske teatret i Oslo, og alle billetter er utsolgt helt frem til jul.) (Linkene peker til teatrenes nettsider.)
World Cinema-filmer på HMV i Oxford Street (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi bodde i Bayswater, vårt foretrukne distrikt når vi er i London. Derfra er det enkelt å komme seg både til Oxford Street og Regent Street, som vi oppfatter som spot on nær sagt uansett hva man tenker å få ut av et London-opphold. Rett ved Bond stasjon er det dessuten en HMV-butikk som hører med på et hvert London-besøk. Å ha tid til å virre litt rundt der - særlig i World Cinema-hyllene - er lykke! Her fant jeg mye rart denne gangen. Filmer jeg ellers aldri ville ha funnet frem til på egen hånd, men også noe kjent. I ettertid har jeg rukket å se noen av filmene, og et par av dem har jeg også omtalt her på bloggen; "The Salesman"/"En handelsreisende" og "Dumplings". (Linkene peker til mine tidligere blogginnlegg.)
Foyles i Charing Cross Road (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Etter HMV siktet vi oss inn mot Charing Cross Road, hvor den berømte bokhandelen Foyles ligger.
"Welcome book lover, you are among friends." Foyles, London (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Jeg siterer fra bokhandelens nettsider:
Foyles Now
Foyles is a renowned, even legendary award-winning independent bookstore with a long history, see below. Currently we have four London bookstores and a store in both Birmingham, Bristol and Chelmsford and , as well as this website, which offers delivery to home, business or bookstore, and a Click & Collect option for instore stock items.
Our stores reflect their local markets, but are always noted for their range of Fiction, the Arts and Children's books in particular as well as our friendly and knowledgeable staff. Our largest and best known store is our five-storey Charing Cross Road branch which is famous for covering every specialism and now includes the largest Foreign Language selection in the UK, as well as Sheet Music, Classical and Jazz Music on CD and Vinyl, and a DVD department..
Going across all our stores and the website, Foyles has a popular and rewarding loyalty scheme called Foyalty, and Gift Cards which can be spent and bought in store and online.
Foyles, London. (Foto: Rose-Marie Christiansen)
På Foyles har de det meste! Jeg kom selvsagt ut med et par bøker - og i tillegg en boksingel.
Bøkene jeg kjøpte på Foyles (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Stefan Zweig er en av mine topp ti favorittforfattere, som jeg har skrevet en del om her på bloggen. "Fantastic Night" er en novellesamling. Et par av novellene har jeg riktignok lest tidligere ("Incident on Lake Geneva" og"Moonbeam Alley"), men det er ti andre som er nye for meg. Jeg har dessuten nettopp lest den eneste Deborah Levy-boka som så langt er oversatt til norsk, nemlig "Varm melk". I likhet med den ("Hot milk") ble også "Swimming Home" i sin tid kortlistet til Man Booker-prisen. Vel verdt å få lest, tenkte jeg. Forfatteren bak boksingelen "The Transparent Labyrinth" - Keiichirô Hirano - har jeg aldri hørt om tidligere. (Linkene peker til tidligere innlegg på bloggen min.)
Antikvariater på rekke og rad langs Charing Cross Road (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Langs Charing Cross Road ligger antikvariatene på rekke og rad. Denne gangen nøyde jeg meg med å registrere at de var der, men en annen gang skal jeg nok få tid til å stikke innom.
Mange glade mennesker i gatene! (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Londons China Town var et av målene våre denne gangen. Aller først spiste vi en bedre lunch på en Hot Pot-restaurant - før vi lette opp et bakeri som heter Kowloon Restaurant hvor de selger de herligste mango dumplings!
De gule kakene er mango dumplings! (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Mango dumplings smakte vi for første gang på en av våre Hong Kong-turer, og siden har dette seilt opp som en favoritt. At det var mulig å få tak i dem her, gjør dette til et sted vi er nødt til å vende tilbake til!
Flotte damer i bybildet! (Foto: Rose-Marie Christiansen)
På grunn av det fine været, var det svært folksomt i gatene denne lørdagen midt i august.
Storby-trengsel i gatene! (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi ønsket også å få med oss Afternoon Tea mens vi var i London. Tilfeldighetene førte oss til et riktig fasjonabelt sted rett ved Piccadilly Circus - Oscar Wilde Bar på Hotel Café Royal. Speilsalen var bare utsøkt lekker! Det samme var serveringen! Vi valgte like godt den heftigste utgaven med champagne, og billig var det ikke. På den annen side fulgte det med så mye mat (les: kalorier) - både i form av snitter og kaker - at det var helt uaktuelt å spise noe mer den dagen. Det er ikke for ingenting at dette kalles High Tea! Både smørbrødfat og kakefat var nemlig riktig høye!
High Tea på Oscar Wilde Bar! (Foto: Rose-Marie Christiansen)
På grunn av alle kaloriene, så vi oss nødt til å gå hjem til hotellet. På veien passerte vi Hyde Park, og tok turen innom. Man kan godt si at vi fikk med oss litt sjelefred på veien hjem.
Hyde Park (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Søndag morgen tok vi undergrunden til Pettycoat Lane Market i Middlesex Street, som ligger i East End av London. Denne gaten er i utgangspunktet ganske kjedelig, men søndagsmarkedet spriter opp stemningen betydelig. Opprinnelig var dette et loppemarked, men i dag er det fortrinnsvis nye ting å få kjøpt - i all hovedsak klær til en billig penge.
Pettycoat Lane Market i Middlesex Street (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Det var veldig få turister på dette markedet, så vi følte oss litt som inntrengere der vi gikk rundt og observerte og ikke var interessert i å kjøpe noe.
Nesten som salg på Steen & Strøm! Stemningsbilde fra Pettycoat Lane Market (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Så vidt vi kunne bedømme var det mye forskjellig å få kjøpt, fortrinnsvis i lavere prisklasser. For oss fremsto dette markedet eksotisk og fargerikt. Du kan lese mer om markedet på Wikipedia.
Old Spitalfield Market
Før vi forlot området, var vi innom et annet marked i samme nabolag - Old Spitalfield Market. Dette er et innendørs marked, og vareutvalget er helt annerledes enn på Pettycoat Lane Market. Vi kjøpte ikke noe her heller, men det var likevel moro å gå rundt og se på vareutvalget.
"Wooden Boat With Seven People" av Kalliopi Lemos (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Det neste som sto på programmet, var British Museum, og på vei dit kom vi over dette kunstverket av den greske kunstneren Kalliopi Lemos. Denne heter "Wooden Boat With Seven People" og ble laget i 2011. Båten er autentisk og ble i sin tid brukt til å transportere flyktninger fra Tyrkia til greske øyer. Kunstverket er ment å skulle reflektere Spitalfield´s rike historie med å gi ly for migranter gjennom århundrer. På denne nettsiden kan du lese mer om kunstneren.
Fine ungjenter utenfor British Museum (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Så var turen kommet til British Museum. Dette museet er åpent hver eneste dag fra 10.00 - 17.30, og det koster ingenting å komme inn. En av de største attraksjonene på museet er Rosetta-steinen.
Rosetta-steinen (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Rosetta-steinen ble funnet i en egyptisk havneby i 1799, og har siden 1802 befunnet seg på British Museum. Det er antatt at den ble laget ca. 200 år f.Kr. Fordi steinen inneholder tre språk - hieroglyfer, demotisk og gresk - ble den nøkkelen til å dechiffrere hieroglyfer. Du kan lese mer om steinen på Wikipedia.
Venus-figur på British Museum (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Fordi vi valgte i besøke museet på en søndag, var det litt for mange mennesker der. Dessverre var den asiatiske delen av museet stengt på grunn av oppussing. Det var den sist jeg var der også ...
Turkis mosaikkmaske på British Museum (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Selv om British Museum er mindre storslått enn f.eks. Louvre i Paris, er det likevel ikke til å komme forbi at man ikke klarer å ta inn alt som er utstilt, men må velge seg ut noe. Denne vakre mosaikkmasken av (mest sannsynlig) Tezcatlipoca fra Mexico er laget i det 15. eller 16. århundre. Her kan du lese mer om masken.
The Lewis Chessmen (Foto: Rose-Marie Christiansen)
I forbindelse med en øyloffetur til de skotske øyene i fjor sommer, som også omfattet Harris og Lewis i de ytre Hebridene, hørte vi om The Lewis Chessmen. Sjakkbrikkene ble funnet på Uig på øya Lewis i 1831, og ble mest sannsynlig laget i Norge en gang mellom 1150 og 1175. Sjakk kom opprinnelig til Europa fra den islamske verden. Utformingen av brikkene er humoristiske. Du kan lese mer om Lewis-brikkene på Wikipedia.
Sutton Hoo-hjelm på British Museum (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Denne Sutton Hoo-hjelmen ble funnet i 1939, og er fra 625 e.Kr. Det er antatt at det var hjelmen til kong Rædvald, en mektig kriger. På Wikipedia kan vi lese følgende:
The helmet is "the most iconic object" from "one of the most spectacular archaeological discoveries ever made," and one of the most important Anglo-Saxon artefacts ever found.
Det var stort sett det vi rakk i løpet av en helg i London!
Jeg håper at jeg har klart å gi deg noen ideer til din neste London-tur!
Grøss fra Hong Kong Jeg kom over filmen "Dumplings" da jeg for et par uker siden var innom HMV på Oxford Street i London, og rotet rundt i World Film-reolene. Normalt tiltrekkes jeg ikke veldig av grøssere (lenger), men så var det noe med at filmen er Hong Kong-produsert. Jeg har selv vært der et par ganger, og fascineres både av stedet og av maten (blant annet dumplings eller dim sum). Regissøren Fruit Chan (f. 1959) er fra Hong Kong, og han er kjent for filmer som reflekterer dagliglivet for Hong Kong-folk flest. Det er mye grøss i hans filmografi. Aller mest kjent er han likevel for "The 1997 Triology", som handler om overgangen fra engelsk styresett til Kina. "Made in Hong Kong" er den første filmen i denne triologien. (Kilde: Wikipedia.) (For øvrig er det lenge siden "Made in Hong Kong" betydde dårlig kvalitet. I dag er Hong Kong forbundet med noe mer ekslusivt.) Mrs. Li er en tidligere skuespillerinne som er gift med en noe eldre velstående mann. Ikke bare er lidenskapen mellom dem i ferd med å tørke inn, og ikke bare er mannen utro etter noter, men hun betrakter sitt eget aldersforfall med meget stor bekymring. Fortsetter det slik er hun snart ingenting verdt lenger som kvinne.
Mrs. Li på skjønnhetskur
Så en dag får Mrs. Li høre om Aunt Mei, en mystiske eks-gynekolog fra Kina, som lager noen helt spesielle dumplings med foryngende effekt. Hun ønsker å få en behandling hos Aunt Mei - koste hva det koste vil! Daglig kommer hun innom og får en porsjon med dumplings. Etter hvert antar dumplingene en merkeligere og merkeligere konsistens. Mrs. Li registrerer at huden faktisk har blitt strammere både i ansiktet og på kroppen, og hun blir derfor mer og mer nysgjerrig på hva de egentlig inneholder ...
Ønsker Mrs. Li å finne ut hva Aunt Mei putter i dumplingene sine?
En dag sniker hun seg inn på kjøkkenet til Aunt Mei, og hun sjokkeres over det hun får se ... Likevel velger hun å komme tilbake for å få mer. Hjemme registrerer også mannen til Mrs. Li at kona er blitt mer attraktiv, og plutselig blomstrer lidenskapen opp mellom dem. I mellomtiden har hans massasje-elskerinne blitt gravid. Mr. Li overhører en fortvilet samtale mellom kona og Aunt Mei etter et selskap der alle gjestene har bemerket at det lukter så rart i rommet. Mrs. Li skjønner med ett at lukten kommer fra henne, og at hun må tilbake for å få flere dumplings. Mr. Li kommer henne imidlertid i forkjøpet ...
Aunt Mei lager dumplings - innholdet er en dypt bevart hemmelighet.
Ja, hva synes jeg egentlig om filmen ... På et vis virker den litt "hjemmesnekret", og den er i alle fall sær så det holder. Det meste av handlingen foregår i Aunt Meis leilighet, men i små glimt får vi øye på det hektiske folkehavet i Hong Kongs gater, markedene, utsikten fra the Peak, Victoria Harbor og de nedslitte leilighetskompleksene der vanlige folk bor, med klesvask hengende til tørk på helt like balkonger så langt øyet rekker. Egentlig var det dette jeg opplevde som mest "morsomt", dvs. alle gjenkjennelsespunktene.
Hvor gammel er egentlig Aunt Mei?
Persongalleriet er en smule karrikert, toppet av den meget eksentriske Aunt Mei, som spilles av Bai Ling. Hun har medvirket i et imponerende antall filmer, men det er først og fremst for rolletolkningene i "Dumplings" (2004), "Red Corner (1997), "Speed Dragon" og "The Gauntlet" (2013) at hun har fått kred i forbindelse med internasjonale filmfestivaler. Rollen som Aunt Mei virker skreddersydd for henne. Hun synger, danser, utfolder seg på kjøkkenet og har en ansiktsmimikk som er helt ubetalelig. Noen av scenene er sjokkerende. Jakten på skjønnhet og evig ungdom kjenner liksom ingen grenser. Som da Mr. Li gumler i seg et andeegg, og vi får øye på et andefoster i egget ... Det går ned på høykant. Eller når Mrs. Li tar ut et helt brett med andeegg og går løs på disse med stiletthæler. Plutselig dukker det opp en forpjusket, spill levende andunge. Hun tråkker på denne også. Og enda mer sjokkert skal vi bli før rulleteksten kommer ... En liten digresjon: Første gang mannen min og jeg var i Hong Kong, så vi fra tid til annen at det sto "Bird´s Nest" på menyen, og at denne retten kostet skjorta. Vi var også i en gate med navnet "Bird´s Nest", og der lå butikkene som solgte fuglereir på rekke og rad. Hva i all verden var dette? lurte vi på. Vi spurte en guide vi hadde på en tur i Beijing, og hun svarte at det er spyttet som fuglene binder sammen kvister og annet til et fuglereir, som er det folk er ute etter. Tidligere var det konkubiner på høyt nivå som brukte dette som et skjønnhets- og foryngelsesmiddel. Grunnen er at dette var et svært dyrt remedium. Det er det fremdeles. Men at det serveres på restauranter i tillegg, fremstår som underlig. Og prisene? Flere tusen kroner for ett måltid! Det er antakelig i denne konteksten man må forstå en film som "Dumplings". Denne filmen har hatt én viktig funksjon på meg: jeg har lyst til å se "The 1997 Triology" av samme regissør! Du må selv bedømme om dette kan være en film for deg. Jeg har på ingen måte røpet alt i handlingen i dette innlegget. Innspilt: 2004 Originaltittel: 餃子/ Gaau2zi2 Nasjonalitet: Hong Kong Språk: Kantonesisk/mandarin Sjanger: grøsser Skuespillere: Miriam Yeung (Mrs. Li), Tony Leung Ka-fai (Mr. Li), Bai lIng (Aunt Mei) Spilletid: 91 min.
Det kommer ut langt flere bøker enn hva de fleste av oss har mulighet til å rekke over. Vi må derfor prioritere. I dette innlegget ønsker jeg å fortelle om hvilke 12 bøker jeg gleder meg spesielt til i høst.
Min liste bærer preg av at jeg allerede har rukket å lese noen av de bedre bøkene som har kommet ut i år; Aris Fioretos` roman "Mary" er et eksempel. Deborah Levy`s roman "Varm melk" er et annet eksempel. Dessuten har jeg nettopp lest ferdig Chigozie Obioma`s "Den forbudte elven". (Linkene peker til mine omtaler her på bloggen.) Dessuten bærer listen preg av at ikke alle forlag er klare med sine høstlister riktig enda. Dermed vet jeg ikke absolutt alt om høstens bøker akkurat nå.
Jeg har linket titlene til forlagenes presentasjon av bøkene, men understreker for ordens skyld at jeg gjør dette på eget intiativ og uten å ha bindinger til noen. Jeg har ingen inntekter på bloggen min. Tanken er at linkingen skal gjøre det enklere for mine lesere å finne ut om aktuelle bok kan være av interesse. 1. Elena Ferrante: "Den dunkle dottera" (Samlaget)
Som jeg nevnte i et tidligere blogginnlegg for få dager siden, er fine leseopplevelser med forfattere jeg kjenner fra før av, den største triggeren når jeg velger ut bøker jeg ønsker å lese.
Italias Napoli og kvinneskjebner går igjen i Elena Ferrantes bøker, og "Den dunkle dottera" er intet unntak. Her møter vi Leda, som er 47 år gammel og yrkeskvinne. I sin tid foretok hun noen vanskelige og ukonvensjonelle valg, som hun nå ser tilbake på ...
Jeg kommer til å kaste meg over denne boka så snart den er i hus! (Boka er senere lest, og her er min omtale av den.)
Leste du noen gang Kinnunens fantastiske roman "Der fire veier møtes"? Dette var hans debutbok, og den imponerte stort. Jeg ble derfor lykkelig da jeg fikk nyss i at en fortsettelse var på vei.
Etter å ha lest forlagets presentasjon av "Lyset bak øynene", finner jeg likevel ingenting som tyder på at denne boka er en fortsettelse av "Der fire veier møtes" ... Okke som ... leses skal den nå uansett! Kinnunen har nemlig en helt unik fortellerstemme, og forventingene til boka er skrudd høyt i og med at Politiken har erklært denne siste boka som et mesterstykke. Det er femtitallets Helsingfors som er åsted for bokas hendelsesforløp. Det handler om ensomhet og om nødvendigheten av å finne sin egen vei. (Boka er senere lest, og her er min omtale av den.)
Etter å ha lest "De usynlige" og "Hvitt hav", er det helt selvsagt at jeg skal lese den tredje boka i serien - "Rigels øyne"!
I denne tredje boka er krigen over og året er 1946. Ingrids datter er blitt ti måneder, og Ingrid legger ut på vandring for å finne barnefaren. Hun møter et land som gradvis vender seg til at det er blitt fred ...
Mens jeg går og venter på denne boka - den kommer nemlig ut først 4. september - lever det et håp i meg om at det må komme flere bøker etter denne. Da håper jeg at handlingen atter er tilbake til Helgelandskysten. (Boka er senere lest, og her er min omtale av den.)
Jeg har fulgt Trines blogg i årevis, og har selvsagt de to første kokebøkene hennes. Sjelden har vi sett mer pedagogiske kokebøker som gjør at nær sagt hvem som helst kan lykkes, bare man følger oppskriftene til punkt og prikke! Gjennom den umiddelbare tilbakemeldingen denne populære matbloggeren får fra sine lesere, får hun en unik mulighet til å justere oppskriftene slik at "alle" kan få det til på kjøkkenet. Hun deler også raust med triks og tips som de mer proffe kanskje tar som en selvfølge - noe som går "without saying" - men som vi andre faktisk trenger å få inn med tesje! Å lage mat etter hennes oppskrifter, gir selvtillit! Denne boka skal jeg selvsagt sikre meg! (Denne har jeg senere gjort meg godt kjent med, og her er en presentasjon av boka.)
Jeghar fulgt Paul Austers forfatterskap i en årrekke (nesten 30 år), og jeg har lest nesten alt han har skrevet. "4 3 2 1" er en diger koloss på nesten 900 sider, og det er en svært spesielt anlagt roman der vi følger en og samme person gjennom fire parallelle versjoner av hans liv.
Dette med å skrive store, tykke romaner og håpe på at man lykkes med å skape "den store amerikanske romanen" (noe ala en moderne klassiker), er en trend i tiden blant amerikanske forfattere for tiden. Men hvorfor i all verden må bøkene på død og liv være så tykke? ...
tenker jeg. Uansett - denne romanen skal jeg selvsagt lese!
Denne boka kom jeg over på en av mine mange bokhandlerbesøk nå i høst, og den fanget nokså umiddelbart min interesse. Det er mulig at min egen rundreise i USA tidligere i sommer virket som en trigger da jeg leste baksideteksten på vaskeseddelen. Uttrykk som "en rapport fra USA" og "dagens fattige" traff meg. Tidligere har jeg lest en del om hvor kort veien fra et vellykket liv til et liv på gata i USA kan være. På min rundreise i USA så jeg mange fattige og det gjorde et sterkt inntrykk.
Boka inneholder i følge forlaget en sterk og sviende skildring av forfatterens egen klassereise. Samtidig er den en beskrivelse av diskriminering og de struktuelle og kulturelle barrierene som dagens fattige møter.
Denne boka omtales som årets litterære sensasjon, og man kommer ganske enkelt ikke utenom den dersom man ønsker å følge med på det som skjer i samtidslitteraturen, har jeg skjønt. Første gang jeg kom borti den, tenkte jeg imidlertid at jeg hadde lest min andel av bøker om tyranniske slaveeiere og deres mishandling av slavene sine. Så feil kunne jeg altså ta ...
Boka ligger er allerede i hus, og jeg ser frem til å lese den. (I mellomtiden har jeg lest boka, og her er min omtale av den.)
Etter å ha vært på Shetland i fjor og fått nærkontakt med denne delen av vår historie (dette skriver jeg om i dette blogginnlegget om Shetland), er det helt opplagt at jeg må lese denne boka! Leselysten trigges dessuten av min interesse for andre verdenskrig. Forlaget skriver følgende om boka: Gjennom flere vintre reiste norske skøyter frem og tilbake over ugjestmilde Nordsjøen. Vi følger legendariske skippere som Leif Larsen og ukjente helter som Grotle-brødrene gjennom stormer, infiltrasjonsforsøk, forlis og død.
Dette er første gang hele historien om Shetlandsgjengen fortelles – fra det politiske spillet til planlegging, orkaner i Nordsjøen, triumfer og tilbakeslag. Men aller mest er det en fortelling om hvordan vanlige nordmenn viste ekte heltemot da det gjaldt som mest.
Jeg har ikke lest noe av Judith Hermann tidligere. Likevel var det mange ting som trigget min interesse for å lese denne boka. For det første pleier utgivelser på Pelikanen å borge for kvalitet. For det andre står boka for tiden i Tronsmo bokhandels vindusutstilling. Og for det tredje: Det er Sverre Dahl som har oversatt boka fra tysk.
"Lettiparken" er en novellesamling om barnløshet, skilsmisser, nye partnere, timer hos psykoanalytikeren og døende foreldre. Trenger jeg å si mer? Klart jeg skal lese denne boka!
I forrige uke var jeg på Flammes pressekonferanse og i den forbindelse overvar jeg Bård Torgersensopplesning av egne dikt fra diktsamlingen "Jeg ikke dum". Det gjorde så sterkt inntrykk at jeg bare er nødt til å skaffe meg denne diktsamlingen.
Det handler ikke bare om at alle andre er dumme og at verden er et dumt sted, men også om at det finnes en dum liten dritt i oss alle.
Jeg ble både sjarmert, lattermild, glad, trist og giret av å høre på disse diktene. Tankevekkende og følelsesladde dikt!
Andre kulturer har interessert meg så lenge jeg kan huske. Særlig interessant er det å lese om kulturkonflikter, radikalisering, æresdrap og annet. I den sammenheng er Lene Wolds bok et must å få med seg.
Forfatteren har de siste tre årene tilbrakt mye tid i Jordan sammen med en far som har drept sin mor og en av sine døtre for å gjenopprette familiens ære. Hun har virkelig gjort grundig research, og denne gangen fortelles historien fra gjerningsmannes perspektiv - ikke fra ofrenes ... Dette gjør boka meget unik. Denne bare må jeg lese! (I ettertid har jeg lest denne boka, og her er min omtale av den.)
Vindusutstillingen på Tronsmo bokhandel mandag 5. august 2017
Bokhøsten 2017 er her! Bokhøsten er over oss og markedet flommer over av bøker vi bare må lese. For egen del kjenner jeg sterkt på faren for at grådigheten skal ta fullstendig overhånd. Lesetid er nemlig et knapphetsgode i min tilværelse (og i de fleste andres også, tar jeg ikke feil), og det handler ikke bare om prioritering. For jeg leser virkelig når jeg kan - på vei til og fra jobb (da går det som oftest i lydbøker), når jeg venter i kø, når jeg skal slappe av, når jeg gjør huslige sysler hjemme - lydbøker da også (med mindre jeg holder på å lære meg noe nytt som krever all konsentrasjon) osv. En krevende jobb må ta mye av "skylden" for at det har blitt atskillig mindre lesning i 2015 (69 leste bøker), 2016 (69 leste bøker) og 2017 (48 bøker hittil i år). Vanligvis pleier jeg å lese 110-130 bøker pr. år. To bøker i gjennomsnitt pr. uke er virkelig ikke noe å få hakeslepp for når man står overfor en lidenskapelig bokelsker, som for flere år siden definerte TV ut av sitt liv (og bare ser nyheter i streamet versjon på nettet).
Stabelen med uleste bøker vokser hjemme
hos meg
Lesemålet mitt i år I år er målet mitt å komme opp i rundt 80 leste bøker. Uansett - det krever mye bevissthet rundt prioritering. Hvilke bøker skal jeg prioritere? Hva skal jeg i så fall prioritere bort? Mitt overordnede mål er å treffe så godt jeg kan på kvalitetslitteratur. Innimellom unner jeg meg riktignok en bestselger eller tre - dersom tematikken treffer meg. (Da kan jeg i grunnen tåle litt av hvert ... Det eneste jeg ikke tåler er at dårlige bøker markedsføres som mesterlige - da kvesser jeg pennen!) Krim og thrillere tar jeg meg imidlertid ikke tid til å lese, selv om dette er sjangere jeg absolutt kan ha glede av - i alle fall av og til og når kvaliteten er god. (Kanskje leser jeg krim og thrillere igjen den dagen jeg får mer av livet mitt tilbake (les: en mindre krevende jobb) og kommer opp i 120-130 leste bøker årlig ... Da trenger jeg ikke lenger å være så streng med meg selv ...) Litt om leseeksemplarer I min postkasse strømmer det for tiden inn leseeksemplarer fra forlagene. De fleste har jeg bedt om selv, men noen kommer også uten at jeg har bedt om dem. Disse bøkene er faktisk en glede - så lenge de treffer på min litteratursmak. Men krimbøker og den slags er det helt unødvendig å sende meg, for jeg gir dem bare videre til andre som er mer interessert. Noen ganger blir mannen min glad, men han er ingen bokblogger. Bare for igjen å ha presisert det: Jeg blogger kun på hobbybasis og tjener absolutt ingenting på bloggen min. Jeg har ingen reklame, og jeg mottar aldri penger for å skrive om bøker. Jeg er fri og uavhengig, og jeg er ærlig når jeg skriver. Det hender at jeg har møtt en og annen forfatter tidligere, og da kjenner jeg på det når jeg ikke liker vedkommendes bok. (Særlig gjelder dette unge og uerfarne forfattere.) Men jeg skriver likevel det jeg mener, selv om det sikkert kan såre og skuffe. Hensynet til mine lesere (og egen integritet og troverdighet) går alltid foran. Når jeg skriver om bøker jeg har mottatt som leseeksemplarer, oppgir jeg det alltid i selve innlegget. Om leserne mine tenker at det svekker min troverdighet som blogger at jeg mottar leseeksemplarer, er det synd - men det får jeg ikke gjort noe med. Hva er det som avgjør hvilke bøker jeg velger meg ut? Det er mye som inspirerer meg når jeg skal velge ut bøker jeg ønsker å bruke min lesetid på. (Men bare for å ha sagt det: jeg overvurderer alltid hvor mange bøker jeg tror jeg kommer til å lese.) Den første og største triggeren er mitt eget kjennskap til ulike forfattere. Derfor gleder jeg med f.eks. til å lese Roy Jacobsens nye roman "Rigels øyne" (er ikke utgitt enda), Ketil Bjørnstads "Åttitallet" (har heller ikke kommet enda) og Lotta Elstads "Jeg nekter å tenke". For ikke å snakke om Elena Ferrante og den nyoversatte boka "Den dunkle dottera" ... Erfaringene jeg har med disse forfatterne fyller meg med mye godfølelse! Den andre triggeren er abonnering på nyhetsbrev fra forlagene. De fleste forlagene har åpnet for denne muligheten på sine nettsider. Her får man informasjon om bøker som kommer - sammen med utgivelsesdato. Dette gjør at hjernen skrur på radaren når bøkene senere dukker opp. Gjenkjennelsesfaktoren kombinert med en trang til å få tak i nettopp den ene eller andre boka, er ofte sterk. Den tredje triggeren er å gå i bokhandlerne og se, føle og kjenne på bøkene som ligger på bokbordene. Jeg har store problemer med å gå forbi en bokhandel uten å ta turen innom - særlig i perioder der jeg vet at det hele tiden dukker opp nye titler. Heldigvis er det slutt på de tider der de forlagene som betalte mest, fikk sine bøker promotert på bokbordene som møter oss når vi entrer bokhandlerne. (Dette var spesielt provoserende når det dreide seg om "kiosklitteratur" i pen innpakning, og med blurber som lovet gull.) Her er det selvsagt mulig at jeg er naiv, men mitt inntrykk er i alle fall at de fleste bokhandlere prøver å fremstå med integritet, og at det er mye god litteratur - uavhengig av forlaget som har eierandeler i aktuelle bokhandelkjede - som ligger på bokbordene i dag. Dette merkes ikke minst for oss som frekventerer de forlagsuavhengige bokhandlerne ofte, og ser hva de promoterer. Her er det mye inspirasjon å hente! Den fjerde triggeren er bokanmeldelser - både fra profesjonelle kritikere og bloggere. Dessverre har antall bokanmeldelser i avisene gått betydelig ned de siste årene. Årsaken er at rammebetingelsene for media er vesentlig svekket. Reklameinntektene svikter og støtten fra det offentlige likeså ... Nyheter trumfer kultur. Det er til å grine av! Mine yndlingsaviser er Morgenbladet og Klassekampen (Magasinet i lørdagsavisen er et must). Er det noe disse avisene kan, så er det å plukke ut kvalitetslitteratur! Dermed blir dette en kilde til inspirasjon for meg i min lesning. Jeg leser ikke alle bøkene som anmeldes i disse avisene, men de bøkene jeg jevnt over leser, blir som regel anmeldt der. I tillegg finner jeg gode anmeldelser i NRK, Dagens Næringsliv, Aftenposten, Stavanger Aftenblad og Adresseavisen. (Dessverre ligger det meste bak betalingsmurer. Jeg skjønner i grunnen ikke hvorfor kulturstoffet ikke blir frigitt etter en tid. Jeg er veldig sikker på at dette på sikt ville ha ført til flere abonnenter.) Kvaliteten på blogger er høyst variabel, men det gjelder å finne de som er gode, og hvor kriteriene som vurderes sammenfaller noen lunde med hva jeg selv legger vekt på. (Dette er ikke det samme som at vi liker de samme bøkene - jeg må bare forstå hvorfor bloggeren mener det ene eller det andre.) Jeg er også i overkant opptatt av at kildebruk oppgis. Dessverre er det flere av de virkelig gode bloggerne som har blitt mer eller mindre borte i årenes løp. Det tar tid å utvikle en personlig stil på blogg, og det er også noe med at øvelse gjør mester. Når man har holdt på i noen år, blir man bedre. Det gjelder i alle fall de aller fleste. Særlig gjelder det der bloggeren har ambisjoner om å bli god. Det handler om et ønske om å ville utgjøre en forskjell, og at man har et budskap. Den siste triggeren er tilfeldigheter. Noen ganger handler det om at det dukker opp et leseeksemplar i postkassen, som man ikke har bedt om selv. Bak en slik forsendelse sitter det gjerne et forlag som faktisk følger med på hva jeg leser og interesserer meg for, og som åpenbart har tenkt at "denne boka passer for nettopp deg!" En slik opplevelse hadde jeg tidligere i sommer, da Agora Publishing sendte meg Aris Fioretos´ "Mary". En rask sveip over bøkene jeg har lest så langt i år (og her er det virkelig mye god litteratur!) får meg til å konkludere med at dette er årets sterkeste bok så langt - for mitt vedkommende! Og jeg blir glad når jeg gjenkjenner boka i diverse bokhandlere! At de har den inne! Måtte noen bokhandleransatte også lese boka og begynne å pushe den på kunder! De fleste lesere aner virkelig ikke hva de går glipp av - før noen veileder dem. (Det kommer ut for mange bøker til at det er mulig å holde oversikten, med mindre man er villig til å bruke veldig mye tid på dette - noe de færreste har. Her kommer kritikerne og bokbloggerne inn.) Mitt spesielle leseprosjekt for tiden Da min arbeidsplass flyttet tidligere i år, førte dette tilfeldigvis til at jeg "må" passere Tronsmo bokhandel hver eneste dag. Dette har ført til noen endrede lesevaner for mitt vedkommende. Jeg ble nemlig oppmerksom på vindusutstillingen deres. Og fordi jeg har så stor tiltro til denne bokhandelens uavhengighet og vilje til å promotere kvalitetslitteratur, begynte jeg å ta bilde av utstillingen og finne frem til bøkene deres. Sist gang jeg tok bilde av utstillingen (for seks dager siden) fant jeg ut at jeg hadde lest ni av bøkene, hadde fire på vent og en i bestilling. Mye skjer på seks dager, og status i dag er ti leste bøker, to bøker som jeg holder på med og tre som ligger på vent. Her er en oversikt over bøkene (med linker som peker til mine bloggomtaler): - Deborah Levy: Varm melk (lest, men foreløpig ikke blogget om) - José Eduardo Agualusa: Allmenn teori om glemsel (lest og blogget) - Karl Ove Knausgård: Så mye lengsel på så liten flate (lest og blogget) - Richard Ford: Mellom dem (Between Them) (lest og blogget) - Christian Kracht: De døde (lest og blogget) - Helga Flatland: En moderne familie (denne holder jeg på med) - Colson Whitehead: Den underjordiske jernbanen (denne ligger på vent) - Claire-Louise Bennett: Dam (lest, men foreløpig ikke blogget om) - Chigozie Obioma: Den forbudte elven (denne holder jeg på med) - Albertine Sarrazin: Astragalen (lest og blogget) - Ngugi wa Thing´0: Elven som skiller (lest og blogget) - Olivier Bourdeaut: Mens vi venter på Bojangles (ligger på vent) - Siri Hustvedt: Kvinne ser på menn som ser på kvinner (A Woman Looking at Men Looking at Women - den norske utgaven inneholder 1/3 av originalen) (lest og blogget) - Orhan Pamuk: Kvinnen med rødt hår (lest og blogget) - Judith Hermann: Lettiparken (ligger på vent) Hva er det som inspirerer deg når du velger ut bøkene du ønsker å lese?
Alcatraz er en liten øy - 500 meter lang - som ligger i San Francisco-bukta. Opp gjennom tidene har øya hatt mange forskjellige funksjoner, men fra 1934 til 1963 - i 29 år - ble den benyttet som fengsel for fanger som det var knyttet særlig stor rømningsfare til. Øya er nemlig omgitt av iskaldt hav med lumske strømningsforhold, og fengselet ble av den grunn ansett som umulig å rømme fra - i alle fall med livet i behold.
I alt 36 rømningsforsøk ble i årenes løp foretatt, og 15 av dem som prøvde å rømme, ble drept under forsøket. Det var imidlertid tre fanger som rømte fra øya og som man aldri fant igjen - verken døde eller levende - og mange myter er spunnet rundt dem. Dette gjaldt fangene Frank Morris og brødrene John og Clarence Angelin. Klarte de virkelig å komme seg unna med livet i behold, eller tok havstrømmene med seg likene av dem slik at disse aldri noen gang dukket opp igjen? Ingen vet dette sikkert. "Flukten fra Alcatraz" med Clint Eastwood i rollen som Frank Morris - hjernen bak det hele - er historien om denne flukten.
Utspringet er spisesalen, der fangene inntok sine måltider med panoramautsikt
inn mot San Francisco (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Det er noen år siden sist jeg så denne filmklassikeren. Etter å ha vært på Alcatraz tidligere i sommer - hvilket var oppfyllelsen av en årelang drøm - var det helt selvsagt at jeg måtte se den igjen. Da hadde jeg sett de knøttsmå cellene og også vært inne i en av dem selv, gått rundt i spisesalen der hvor fangene hadde panoramautsikt inn mot San Francisco - for at de aldri skulle glemme hva de gikk glipp av. Så nær, men dog så fjernt ... Jeg hadde vært inne i biblioteket, som i dag riktignok er tom for bøker. Jeg hadde sett luftegården, gått på alle veiene og stiene på øya, tatt inn tilstrekkelig med inntrykk til å klare å hensette meg i en tilstand hvor det var mulig å se for seg hva som hadde foregått her ... I dag er øya overtatt av sjøfugler - aller mest måker, lomvi og skarv så vidt jeg kunne se - og av mengder med frivillige hobbygartnere som holder plantene og bedene i orden.
Cellene på Alcatraz er knøttsmå! (Foto: Rose-Marie Christiansen)
I "Flukten fra Alcatraz" introderes vi for et helt spesielt samfunn, der ingen vanlige regler gjelder. Urettferdighet rår, og det vi normalt forbinder med rettssikkerhet gjelder ikke her. Det får ikke minst Frank Morris kjenne på kroppen da han blir angrepet av en medfange som har bestemt seg for at Frank skal være "dama hans". Da Frank setter seg til motverge, havner også han i isolat. Krenkelsen han opplever i den forbindelse er så sterk at han for alvor begynner å legge konkrete planer om å rømme.
Foto: Rose-Marie Christiansen
Disse planene tar form da han møter brødrene Anglin. Tilfeldigheter gjør at han får tak i en neglefil som tilhører Warden, den øverste lederen på øya. Warden har det med å la seg styre av tilfeldige innfall. F.eks. da en av fangene har malt ham og han ikke liker det han ser, tar han like godt fra fangen retten til å male ... En interesse som holdt denne fangen oppe og ga ham livslyst ... Ved hjelp av jobbene de tre fangene har oppnådd det privilegium å få, samarbeider de om å få til en fluktplan. En av brødrene lager en slags båt av seildukstoff, en annen skaffer pappmasje slik at de får laget hoder av seg selv (dermed vil det ta noen timer før vaktene oppdager de tomme sengene deres når flukten er i gang), og en tredje lager et knivredskap som kan brukes til å bryte løs murmassen rundt luftelukene (en murmasse som lett løsner fordi den har "råtnet" av årelang slitasje fra fuktig sjøluft). De lager kunstige lufteluke-skall for å kamuflere at de har løsnet på murmassen, og på turene i luftegården kvitter de seg med mur og sand. Fluktplanen krever målrettethet og utholdenhet. Her er det ikke rom for flaks, for den finnes ganske enkelt ikke. I og med at fangevokterne fremstilles svært urimelige og lemfeldig i sin avstraffelse av fangene, har fangene - med få unntak - vår sympati nærmest fra første stund. I åndeløs spenning sitter vi "selvsagt" og håper på at de tre fangene skal lykkes ... Sånn sett kan man si at filmen er tendensiøs og drar oss i en ønsket retning. Vi får ikke anledning til å "tenke selv", for her har manusforfatteren og regissøren på forhånd bestemt seg for hva vi skal mene om det som skjer. Er dette et kvalitetstegn ved filmen? tenkte jeg underveis ... I dag ville vi vel neppe ha sagt det. Denne filmen ble imidlertid laget i 1979/1980, og den gangen var det litt andre regler som gjaldt. Derfor er jeg lettere tilgivende, idet jeg mener at "Flukten fra Alcatraz" er en knakende god og velspilt film. Kulissene er autentiske, for filmen er innspilt på Alcatraz. Jeg gjenkjente til og med en del effekter fra souvernirbutikken på Alcatraz - som krusene fangene drakk vann av, og som reglene de hele tiden måtte forholde seg til. Clint Eastwood gjør en av sine beste rolletolkninger i denne filmen, etter mitt skjønn. Det var interessant å se filmen igjen etter å ha vært på Alcatraz! Jeg har sett denne filmen noen ganger i løpet av mitt liv, og jeg har nok neppe sett den for siste gang ... Jeg anbefaler filmen, selv om årene har slitt en del på den! Dette er Alcatraz-filmen fremfor noen! Innspilt: 1980
Nasjonalitet: USA Sjanger: Drama Skuespillere: Clint Eastwood (Frank Morris), Patrick McGoohan (Warden), Roberts Blossom (Doc), Jack Thibeau (Clarence Anglin), Fred Ward (John Anglin) m.fl. Spilletid: 112 min.
