Peter May: "Svarthuset"

Krim fra Ytre Hebridene

Jeg er egentlig fint ferdig med krim ... Og bare for å ha presisert det: jeg har lest min dose med krim! Det utgis imidlertid så utrolig mye elendig krim, og forlagsbransjen har skvist sitronen lenge nok nå. Fordi de vet at kjendisnavn selger, fordi de vet at det bare er å stable en pall med bøker ... så kommer leserne strømmende, livredde for å gå glipp av noe (de tror er) stort ... Forfatterne skriver bøker det går tretten på dusinet av, og det er bare skuff, skuff, skuff over hele linjen!

Så hender det likevel av og til et mirakel. Det dukker nemlig opp kvalitetskrim. Av forfattere man knapt har hørt om. Peter May er en slik forfatter. Bloggeren Anita fra Artemisias Verden sa det allerede i april i år - at "Svarthuset" av Peter May er kvalitetskrim på sitt beste. Det var likevel ikke nok for å få meg til å bite på. Faktisk måtte det komme en bok til i serien - "Lewismannen" -  som fikk kritikerne til å gå nærmest mann av huse, før jeg forsto at dette var en bokserie jeg bare måtte få med meg. Og stopp en hal! Var det noen som nevnte Hebridene? Mannen min og jeg var på Lewis og Harris i de Ytre Hebridene i fjor sommer, og vi ble dødsfascinert! At mye av den gode kritikken går på de flotte miljøskildringene av spesielt Lewis, var ingen ulempe.

Nå har jeg lest - unnskyld: slukt! - "Svarthuset", og jeg ble ikke skuffet! Tvert i mot! Jeg er så hektet at jeg om få strakser kommer til å kaste meg over "Lewismannen", som jeg nå har kjøpt for andre gang (!) fordi den første jeg kjøpte ligger hjemme i Oslo. Der er jeg ikke akkurat nå, og jeg kan ganske enkelt ikke holde ut et døgn til uten fortsettelsen! Dessuten har jeg bestilt en fotobok som Peter May står bak. Den heter "Hebrides" og kom ut i 2013 - i tilknytning til trologien, slik jeg har forstått dette.

Peter May (f. 1951) er en skotsk forfatter som er født og oppvokst i Glasgow. May er i dag bosatt i Frankrike. Han utga trilogien som omfatter "Svarthuset", "Lewismannen" og "Lewisbrikkene" i årene 2009-2012, og de kom ut på fransk. Peter May har skrevet flere bøker, og dersom de holder samme kvalitet som "Svarthuset", har vi mye godt i vente i årene som kommer!

Etterforsker Fin Macleod er bosatt i Edinburgh, men kommer opprinnelig fra øya Lewis i de Ytre Hebridene. Han har knapt vært tilbake etter at han flyttet derfra for å begynne å studere i Glasgow. Omstendighetene førte til at det likevel ikke ble noe av studiene, og han ble i stedet politimann. Siden giftet han seg med Mona, som han fikk en sønn med. For en måneds tid siden ble sønnen, som da var åtte år, meid ned og drept av en bilist, som stakk av fra stedet. I sorgen over å ha mistet sønnen blir det klart både for Fin og Mona at det ikke er noe mer igjen av ekteskapet deres.

For noen måneder siden ble det begått et grufullt drap i Edinburgh. Den drepte var hengt opp etter hodet, og hadde fått buken sprettet opp. Fin Macleod etterforsket dette drapet. Nå er et tilsvarende drap begått på Lewis, og det er nærliggende å tenke seg at det er en forbindelse mellom disse to drapene. I og med at Fin har vokst opp på Lewis, blir han sendt dit for å assistere etterforskningen.

Det er med blandede følelser Fin reiser tilbake til øya, der noe av det siste som skjedde var at han deltok på den årlige gugajakten ute på klippeøya An Sgeir.

"Guga var det gæliske ordet for en ung havsule, en fugl som mennene i Grobost hadde jaktet på hver eneste august i alle år. Jaktlaget reiste på en toukers tur til en liten klippe åtte mil nordvest for nordspissen av Lewis. An Sgeir het den, ganske enkelt klippen. En nitti meter høy stormpisket klippe som steg rett opp av Nord-Atlanteren. Hvert år på denne tiden ble den dekket av hekkende halvsuler og ungene deres. Det var en av de viktigste havsulekoloniene i verden, og menn fra Ness hadde tatt denne årlige pilgrimsreisen i mer enn fire hundre år, krysset skyhøye bølger i åpne båter for å hente fangsten sin. Nå dro de ut med frisketrålere. Tolv menn fra Crobost, den eneste landsbyen i Ness som hadde vedlikeholdt tradisjonen. I fjorten dager levde de et villmarksliv, risikerte liv og lemmer for å fange og drepe de unge fuglene i reirene sine. Opprinnelig var det for å skaffe mat til landsbyen de reiste ut til øya. Nå var gugaene en delikatesse som var etterspurt på hele øya. Men gjennom en fuglevernlov vedtatt i Underhuset i London i 1954, var fangsten begrenset til to tusen fugler. Så nå var det bare flaks eller gode kontakter som ga en familie muligheten til å få en smak av guga." (side 59-60)

Noe skjedde der ute på An Sgeir den gangen. Men - det som skjer ute på klippeøya, blir på klippeøya ...

Det er Angus Macritchie - Angel blant "venner" - som er myrdet på Lewis. Angel hadde få venner, og var i det hele tatt dårlig likt av de fleste. Mange kan derfor ha hatt et motiv for å ville drepe ham ...

Fin`s tilbakekomst til Lewis vekker mange minner. Vi får høre om de gamle svarthusene, som etter hvert ble erstattet med hvithusene. Og vi får høre om fundamentalistiske protestantiske kirker som har dominert øylivet i århundrer, og nærmest gjort det umulig å få tak i mat under sabaten (dvs. på søndager). Det var til og med en kampsak å få lov til å ankomme og forlate øya med ferger på søndager. Barnas husker ble låst med kjettinger for å forhindre at de skulle bli fristet til å leke ... Fin tenker tilbake på barndommen med mye sorg. Foreldrene som døde da han var åtte år, oppveksten hos hans eksentriske tante, vennskapet med Artair, ungdomskjæresten Marsaili ... Nå er Artair og Marsaili gift, men de har ikke noe lykkelig ekteskap. Dette er også historien om dem som dro og dem som ble igjen, om levde liv som har gått i stå og om muligheter som aldri ble benyttet. Og om familiehemmeligheter som er så dypt begravd at det nesten er umulig å finne dem frem igjen ...

Fin blir stasjonert på Stornoway, øyas hovedstad. Etterforskningen av drapet på Angel ledes av en gjeng fra Inverness. Fin`s oppgave er som nevnt å finne eventuelle likhetstrekk mellom de to drapene som er begått i hhv. Edinburgh og på Lewis.

"Svarthuset" er en usedvanlig godt skrevet roman med dyptpløyende personskildringer, som røper god psykologisk innsikt hos forfatteren. Skildringene av naturen og miljøet på Lewis, øya som ligger i de Ytre Hebridene, er formidable! Dette har fått mange kritikere til å kalle boka et mesterverk. Det er dessuten litt av et plott som rulles opp, og selv om vi underveis kan tenke og tro det meste, faller absolutt ingenting på plass før vi nærmer oss de aller siste sidene i boka. Det eneste jeg ønsker å røpe, som også står på bokas smussomslag, er et løsningen er å finne i en konfrontasjon med fortiden ... Dette er absolutt en av de beste krimbøkene jeg har lest noen gang! Noen ganger er det plottet som gir denne følelsen. Andre ganger er det de språklige kvalitetene. Denne gangen er det begge deler!

Jeg anbefaler "Svarthuset" sterkt, og kan nesten ikke vente før jeg jeg kaster meg over "Lewismannen"!

Utgitt: 2009
Originaltittel: L`lle des chausseurs d`oiseauz
Engelsk tittel: Blackhouse
Utgitt i Norge: 2017
Forlag: Goliat forlag
Oversatt: Ragnhild Asland Sekne
Antall sider: 362
ISBN: 9788293430087
Boka har jeg kjøpt selv

Noen av Lewisbrikkene befinner seg på British Museum -
dette bildet tok jeg i august i år (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Luke 8-10: En forkortet julekalender (3)

Sauer på Orknøyene (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Dette er den tredje samleluken i årets julekalender her på bloggen. Den første samleluken publiserte jeg 3. desember og den andre publiserte jeg 7. desember. De som følger med på julekalenderen har så langt fått tre filmtips om andre kulturer og fire boktips (eller kanskje til og med fem) der tematikken er (det vanskelige) mor-datter-forholdet. Det handler om gaver med innhold og mening.

Denne gangen har jeg funnet frem til tre nye boktips, der tematikken er litteratur som belyser eksistensielle kriser i verden i dag. I den forbindelse tenker jeg spesielt to ting: det ene er flyktningekrisen og det andre er borgerkrigen i Syria. Ja, jeg vet at mange ikke ønsker å tenke på triste ting når vi skal ferie jul og først og fremst være glade. Samtidig er det kanskje nettopp da vi faktisk bør bruke litt tid på å reflektere over hva som egentlig skjer i verden. Både litteratur og film kan være viktige øyeåpnere, fordi man her kommer tett inn på enkeltskjebner. Da kommer man på baksiden av nyhetsbildet, som ofte er så voldsomt at det kan være vanskelig "å ta inn".

Min påstand er at bøkene jeg trekker frem passer som julegaver for alle som er litt over middels samfunnsengasjert. Bokgaver må jo ikke alltid bestå av krim ... Og dessuten: hva gir du den virkelig kresne leseren i familien til jul? 

Niroz Malek: "Slik natten er - Fortellinger fra Aleppo" (2017)

Tittelen på boka bærer bud om krigens mørke. Aleppo er blitt et begrep som er ensbetydende med den totale ødeleggelse, mens vi forbinder natten med mørket. Den en gang så stolte byen, hvis gamleby sto på UNESCOs verdensarvliste, er lagt i ruiner.

Vi følger den samme jeg-personen gjennom 26 kapitler. Han bor i Aleppo, og beskriver hvordan det er å leve i en by som går mer og mer i oppløsning. Vi får krigen svært tett inn på livet i denne boka.

Språket er litterært, og historiene bærer preg av en slags dagbokform, forfattet mellom januar og juli 2014. Selv om historiene er sterke, er de ikke uten humor eller håp. 

Jeg er glad for at slike bøker utgis på norsk! Bøker som dette blir dessverre aldri kioskveltere, men vi bokelskere kan i det minste sørge for å pushe seriøse bøker på mottakelige mennesker. Slik blir bøker som virkelig fortjener flere lesere, mer kjent. 

Emma Jane Kirby: "Optikeren fra Lampedusa" (2017)

I "Optikeren på Lampedusa" følger vi en optiker og hans kone, som en god stund har måttet forholde seg til at hjemstedet deres, øya Lampedusa, blir et mål for flyktninger fra Afrika. For ham og mange andre av øyboerne gjør det ikke noe særlig inntrykk å høre om at det er 13 druknede her, og 11 druknede der ... Dette er etter hvert så dagligdags at det i grunnen går inn det ene øret og ut det andre ... Flyktningene som kommer til øya lever dessuten svært avsondret fra resten av befolkningen, og det skyldes at myndighetene er engstelig for sykdomsepidemier. En dag skal imidlertid dette endre seg brutalt ...

Det nytter ikke å gi en bok som dette til en innbitt motstander av at vi skal ta imot flyktninger i Norge. Boka blir mest sannsynlig likevel ikke lest. Derimot tenker jeg at denne boka kan passe for dem som er litt lite engasjert, og som kan ha godt av å bli vekket opp fra sin likegyldighet. Dette er en bok som kan endre liv og holdninger! For hva betyr det når folk drukner i Middelhavet? Akkurat det er man ikke i tvil om etter å ha lest denne boka!

Katrine Sele: "Jølster hotell - Historier frå eit asylmottak"

Jeg avslutter dette innlegget med å trekke frem en bok som har gjort et sterkt inntrykk på meg. Jølster hotell er blitt brukt til å huse flyktninger som har kommet til Norge for å søke asyl, og forfatteren har intervjuet flyktninger som har bodd der i kortere eller lengre tid.

Når vi leser norske aviser får vi (antakelig) inntrykk av at folk flest enten er på Sylvi Listhaugs side (som vil ha færrest mulig asylsøkere til Norge), eller det stikk motsatte (deltar i det frivillige hjelpeapparatet og samler inn klær og penger). Sannheten er vel snarere at de fleste av oss befinner seg et sted i midten, der vi engasjerer oss fordi vi blir konfrontert med hhv. en opplevelse av urettferdighet (i møte med enkeltskjebner) og/eller en følelse av frykt (kommer det for mange? er de kriminelle? finnes det terrorister blant dem?). Men aller mest stiller de fleste av oss seg nokså likegyldig til det hele - i alle fall mesteparten av tiden. Vi er ganske enkelt for travle i livene våre.

Jeg skulle virkelig ønske at flere valgte å lese denne boka, fordi den er en øyeåpner i forhold til holdninger som "de skulle være (bare) glade for å komme hit", "de bare klager", "vi har jo reddet livet deres - men er de fornøyd?" - i det hele tatt holdninger som er påvirket av hva vi leser i avisen. Mange flyktninger kommer fra høyst oppegående liv, og det er nå en gang slik at når man endelig har kommet frem, så våkner lysten til å ta fatt på livet for alvor. I stedet blir livet satt i ventemodus. Flyktningene vet ikke hvor lenge det vil vare, og i mellomtiden får de ikke jobbe. Det er en nedbrytende tilstand, som i verste fall kan føre til at de aldri kommer i gang igjen. Selv om søknaden om asyl faktisk blir innvilget til slutt ... 

Jeg håper at mine lesere har blitt nysgjerrig på en eller flere av bøkene jeg har trukket frem i dette innlegget!

Jeg kommer med flere innlegg i årets julekalender!

Følg med, følg med!

Ivar Aasen: "Dei vil alltid klaga og kyta"

Death Valley, USA - sommeren 2017 (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Dei vil alltid klaga og kyta

Dei vil alltid klaga og kyta,

at me ganga so seint og so smaatt;

men eg tenkjer, dei tarv ikkje syta:

me skal koma, um ikkje so braatt.

Ja, det skyt ikkje fram, so det dunar

(som no ingen kan undrast uppaa);

men det munar daa jamt, ja det munar,

so det stundom er hugnad aa sjaa.

Lat det ganga fram, lat det siga,

berre eitt eg ynskjer og bed:

at me ikkje so høgt maatte stiga,

at me gløyma vaar fedranesed.

Lat oss ikkje forfedrarne gløyma

under alt, som me venda og snu,

for dei gav oss ein arv til aa gøyma,

han er større, enn mange vil tru.

Lat det merkast i meir enn i ordi,

at me halda den arven istand,

at, naar fedrarne sjaa att paa jordi,

dei kan kjenna sitt folk og sitt land.

Ivar Aasen

Luke 4-7: En forkortet julekalender (2)

I år er det sauer som går igjen i julekalenderen min. Sauer er ålreite dyr.
Disse sauene - the locals - møtte jeg på Shetland sommeren 2016.
(Foto: Rose-Marie Christiansen)

Dette er den andre samleluken i årets julekalender her på bloggen. Den første samleluken publiserte jeg sist søndag (3. desember), og innholdet i den luken var tre julegavetips innenfor film. Jeg valgte da filmer om andre kulturer, som vi kan lære litt av. Gaver med innhold - og legg gjerne til: gaver med mening - er tematikken i årets julekalender. 

Denne gangen har jeg funnet frem til fire bøker som handler om mor-datter-forholdet. Det skrives jo svært mange bøker om dette uuttømmelige temaet, og det er nok å velge i! Lite er så sårt og frustrerende som når mor-datter-forholdet ikke fungerer normalt. Det er årets vinner i Nordisk råds litteraturpris - Kirsten Thorup og romanen "Erindring om kærligheden" - som har inspirert meg til å velge nettopp dette temaet. Denne boka kommer ut på Gyldendal forlag i begynnelsen av 2018, mest sannsynlig i februar har jeg fått høre. Jeg er i gang med den danske utgaven, og kan allerede nå røpe at den er knallsterk!

Fire bøker om mor-datter-forholdet.

Bøkene jeg anbefaler denne gangen, passer for alle - i alle aldersklasser. Jeg er litt usikker på om menn vil finne dem like interessante som kvinner, men her er det godt mulig at jeg bommer fullstendig. Du vet best selv hva som passer til dine familiemedlemmer, venner og bekjente!

Deborah Levy: "Varm melk" (2017) - Når mors sykdom trumfer alt

I "Varm melk" møter vi Sofia og hennes mor Rose, som er på ferie i Spania. Formålet med ferien er at moren skal få behandling for en diffus sykdom som gjør at hun ikke klarer å gå. Problemet er bare at ingen finner noe galt med beina hennes ... 

I og med at moren ikke kan gjøre noen ting, er hun fullstendig avhengig av datteren. Ikke bare må Sofia gjøre alt, men hun har også måttet gi opp hele livet sitt for å ta seg av moren sin. Dersom moren i det minste hadde vært hyggelig å være sammen med ... Men hun er ikke det. Sylskarp kritikk av det nedbrytende slaget er stort sett hva Rose klarer å lire ut av seg. 

Det hele topper seg da den spanske legen begynner å plukke fra Rose medikamentene hun går på, og dette fører til bedring i hennes tilstand. Blir Rose glad for dette? Nei ... Hun trenger nemlig sykdommen for å være et helt menneske og ha taket på datteren ... Klarer datteren likevel å løsrive seg til slutt? 

Stine Pilgaard: "Min mor sier" (2015) - Humoristisk inngang til et vanskelig mor-datter-forhold

Romanens jeg-person har nettopp blitt forlatt av kjæresten sin, og er fra seg av sorg. Ingenting i livet hennes har noen mening lenger og hun flytter inn hos sin far, presten, og drikker seg stadig full. 

Vår jeg-person har en mor som tror hun vet alt om hva som er best for datteren. Problemet er bare at alle rådene hun kommer med er fullstendig skivebom. Når moren gir komplimenter, inneholder de dessuten alltid dårlig skjult kritikk. 

Moren påpeker at en dag kommer datteren til å savne henne, og det eneste hun da har igjen er et falmet portrett av henne på veggen. Hvorpå vår jeg-person sporenstreks ber om å få et lite portrett av moren, slik at hun kan finne en plass til det i sollyset slik at det kan falme med stil ... 

Dersom du kjenner noen som trenger en virkelig morsom, godt skrevet og intelligent bok, så er det denne du skal kjøpe! 

Elena Ferrante: "Den dunkle dottera" (2017) - Når mor svikter ... 

Ett av de mest spennende forfatterskapene som har dukket opp i nyere tid, er anonyme Elena Ferrante og hennes bøker om kvinne- og mors-rollen. 

"Den dunkle dattera" kom ut i Italia i 2006, og på norsk tidligere i år. Her følger vi tankestrømmen til en kvinne som er å ferie, og som får en annen napolitansk familie tett innpå seg. Dette vekker minner fra eget liv, særlig i forhold til egne døtre ...

Ingen får i pose og sekk, og uansett hva de velger, betaler de en høy pris. For om det i det ene tilfellet er slekten og familien som får avsmak for kvinnens egoisme når hun velger seg selv fremfor familien sin, så er ikke kvinnens bebreidelser overfor seg selv mindre kraftfulle. Det setter nemlig dype spor å vokse opp i en mannskultur der kvinnen er navet i familien, og den som må "ofre alt" for mann og barn. Å rive seg løs koster, og man rister ikke uten videre av seg skyldfølelsen. Beskrivelsene er brutale og rett på sak, og ingenting pakkes inn. Det vi leser er sterkt og følelsesladet, uten noen gang å bli klisjéfylt eller tårepersete! Dette er romankunst av ypperste klasse!

Monica Isakstuen: "Vær snill med dyrene" (2016) - Når mor ikke er en støtte 

Monica Isakstuen mottok Brageprisen i 2016 for romanen "Vær snill med dyrene". Den handler først og fremst om å være mor selv etter et samlivsbrudd, og sekundært om mor-datter-forholdet. Grunnen til at jeg likevel trekker frem denne boka, er fordi den beskriver noe universelt og svært gjenkjennelig i vårt tid. Morsrollen har nemlig til alle tider blitt ikonisert. I den grad sjalu og misunnelige mødre har vært beskrevet - det vil si mødre som er sjalu og/eller misunnelig på sine døtre, har dette gjerne vært tilskrevet "den onde stemoren". Vi orker nemlig ikke å forholde oss til at morsrollen ikke alltid er ren og ubesudlet. (Dette var i sin tid et viktig tema i boka "Kvinner som løper med ulver - myter og fortellinger om villkvinne-arketypen" av Clarissa Pinkola Estés - en bok jeg leste for "hundre år siden".)

Kanskje har det blitt mer stuerent å snakke om dette i vår tid, fordi så mange døtre har gjort kvantesprang bort fra sine mødre - ikke bare økonomisk, men også i forhold til valgfriheten (som kanskje er to sider av samme sak). Mødre som selv opplevde å være "stuck", som måtte akseptere følgene av sine dårlige valg, som visste at skilsmisse var ensbetydende med fattigdom og som i verste fall risikerte sosial utstøtelse ... som var ofre i sine egne liv ... Og så er de vitne til at døtrene tar helt andre grep i livene sine når ting ikke fungerer ... Det kan være hardt å svelge når man selv er bitter og vondbråten, og føler at hele livet mer eller mindre gikk i vasken. Så mye enklere det er å være en "god mor" for en datter som har mislyktes, enn for en som har lyktes ... (Og bare for å ha presisert det: å bli skilt står ikke lenger på listen over mislykkede ting i livet - noen ganger er det dette som skal til for å lykkes, fordi livet har havnet i en blindgate.)

Tilbake til Isakstuens roman: Karen har mye dårlig samvittighet overfor datteren etter at hun valgte å gå fra mannen sin. Hun står fryktelig alene, og trenger støtte fra dem hun har rundt seg - kanskje særlig fra moren sin. Moren kommer imidlertid med mange stikk som er  nedbrytende. Hun ble i sin tid forlatt av Karens far, mens Karen selv har valgt å gå fra sin mann. Hennes skilsmisse var "helt annerledes" enn Karens, og hun gir Karen enda mer skyldfølelse enn hun allerede hadde fra før av ... 

Jeg kommer tilbake med flere innlegg i årets julekalender! 

Følg med, følg med!

Cecilie Enger: "Pust for meg"

Når skyldfølelsen blir uutholdelig ... 

Cecilie Enger (f. 1963) debuterte som forfatter i 1994 med romanen "Nødvendigheten". Hittil har hun utgitt ni bøker. Selv har jeg bare lest to av dem; "Himmelstormeren" (2007) og "Mors gaver" (2013). Jeg begynte riktignok på "Kammerpiken" (2011) en gang, men avbrøt den fordi jeg fant det kjedelig å lese om dronning Mauds kjoler. De to førstnevnte likte jeg derimot svært godt!

Carla Ruud er anestesilege. Hun er på vei fra Oslo til hjembygda for å besøke sin gamle mor som bor på et pleiehjem. Underveis plukker hun opp haikeren Synne. 

Samtalen mellom de to består for en stor del av at Synne graver og spør på en slik måte at Carla blir irritert. Så skjer det som aldri skulle ha skjedd: I en sving får bilen skrens, og Carla mister fullstendig kontrollen over bilen. Bilen havner i grøfta, og ved Carlas side ligger Synne livløs. En koffert har truffet henne i halsen, og strupehodet er knust. Carla får panikk, og tenker at hun som anestesiolog bør være i stand til å redde Synne. Men hun klarer det ikke ... Ikke har hun det rette utstyret med seg, og ikke er hun så kontrollert som hun pleier å være på operasjonssalen. Synne dør ... 

Hvordan skal Carla leve videre med det som har skjedd? Hun bebreider seg selv, og kjenner også på at det hefter ved henne at hun ikke var i stand til å redde et liv. Ja, ikke bare det. Hun forårsaket det fordi hun ikke hadde kontroll over bilen. Å se forbi at det var en issvull i veien, og at hun ikke kunne ha forutsett dette og tatt sine forhåndsregler ... det klarer hun ikke. Selv ikke etter at etterforskningen av saken konkluderer med det samme. Det er heller ingen der til å trøste henne, og hun føler seg som en merket kvinne og lege. Kanskje er skyldfølelsen spesielt tung å bære fordi hun var så irritert på sin bedrevitende og påståelige passasjer rett før ulykken skjedde?

Det er mye alvorlig tematikk i denne boka, og Cecilie Enger skriver godt om hva skyldfølelse kan gjøre med mennesker. Det forhold at hun tar utgangspunkt i en vellykket anestesiolog viser at ingen er forskånet for livets mangfoldige overraskelser, verken på det fysiske eller psykiske planet. Likevel grep ikke denne romanen meg like mye som "Himmelstormeren" og "Mors gaver". Jeg tror ikke det har å gjøre med at vi fikk plottet eller spenningstoppen servert med det samme, dvs. at dødsulykken er starten på romanen. Kanskje har det mer å gjøre med at det er litt vanskelig å relatere seg til tematikken, for jeg kjente på at så store krav som denne hovedpersonen stiller til seg selv - det er for mye! Det er ikke normalt. Dermed angikk det meg egentlig ikke lenger. Resten av romanen, der vi møter mor-datter-forholdet både oppover og nedover i generasjonene, er for øvrig fint skildret. Totalt sett ble dette en litt over middels leseopplevelse for mitt vedkommende. 

Jeg valgte lydbokutgaven denne gangen. Det er forfatteren selv som leser, og det fungerte helt fint!

Bloggeren Tine har skrevet om boka. 

Utgitt: 2017
Forlag: Gyldendal (papirutgaven)/Lydbokforlaget (lydbok)
Oppleser: Cecilie Enger
Antall sider: 256 sider
Spilletid: 5 t 42 min.
ISBN: 9788205505667
ISBN: 9788242165374
Jeg har mottatt lytteeks. fra Lydbokforlaget

Cecilie Enger (Foto: Linda Næsfeldt - Bildet er
lånt av forlaget)

Ingvard Wilhelmsen: "Hypokondri og kognitiv terapi"

Hvordan behandle helseangst?

Ingvard Wilhelmsen (f. 1949) er lege med spesialistutdannelse innenfor indremedisin og fordøyelsessykdommer, i tillegg til at han er psykiater. I 1997 åpnet han en liten Hypokonderklinikk på Haukeland sykehus, og siden har han behandlet svært mange pasienter og skrevet i alt fem bøker om kognitiv terapi. Med denne siste boka "Hypokondri og kognitiv terapi" (utkom første gang i 1997), som egentlig er den første han skrev, har jeg nå lest samtlige av hans bøker. Tidligere har jeg omtalt bøkene "Livet er et usikkert prosjekt" (2000), "Det er ikke mer synd på deg enn andre" (2011), "Sjef i eget liv - en bok om kognitiv terapi" (2004) og "Kongen anbefaler - holdninger til folket" (2006) her på bloggen. Linkene peker til mine innlegg. 

Noe av formålet med boka er å gi en innføring i hva kognitiv terapi er, og i den forbindelse har Wilhelmsen brukt hypokondri som eksempelfortelling. Når man innser at man takler de ekte problemene mye bedre enn de tenkte og fryktede, og at tanker bare er tanker, har man kommet langt i å løsrive seg fra sin angst. Fokuset hans er på folks tanker og holdninger, og fortiden er ikke så interessant som i andre terapiformer. Det er også slik at denne terapiformen ikke fungerer på alle. 

Dagbladet sist lørdag
(Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi kommer ikke unna at mediene skriver om alt som kan gå galt i helsevesenet. Det er uvisst om oppslag i mediene skaper flere hypokondere, eller om det er slik at hypokonderne får det verre hver gang det dukker opp skremmende avisforsider. For avisene handler det om oppslagstall. Wilhelmsen mener at vi må oppdra oss selv til å tåle alle slags oppslag. Vår egen risiko for kreft eller hjertesykdom øker uansett ikke bare fordi det står noe skremmende om dette i avisen. "Det som øker er tanken på kreft eller død, men det er jo bare en tanke. ... Vi blir ikke mer utsatt om vi leser, og vi er heller ikke beskyttet om vi unngår å lese. Vi lever tross alt i et informasjonssamfunn, og må øve på å tolke og forholde oss så nøkternt som mulig til det som skjer eller det vi leser." (side 8)

"Hypokondri og kognitiv terapi" er som den første av Wilhelmsens bøker mer pedagogisk bygget opp for å forklare hva helseangst er, hva kognitiv terapi går ut på og hvordan tidene har skiftet i forhold til diagnostisering av angstlidelser. Han forklarer hva psykosomatikk er, forskjellen på hypokondri og somatiseringslidelse, er innom Munchhausen-syndromet, hysteri, grensen mellom det psykiske og det somatiske, herunder historien om magesåret, om såkalte "motesykdommer" m.m. Blant annet er diagnosen fibromyalgi svært omdiskutert, fordi man ikke har funnet noen sikker årsak eller effektiv behandling. Wilhelmsen opplyser at de samme symptomene i Sverige har en tendens til å bli satt i sammenheng med amalgamforgiftning. I England bruker man diagnosen ME (også kalt "jappesyken"), mens man i USA bruker diagnosen kronisk tretthetssyndrom. 

"Vi står alltid overfor det dilemma at vi må forholde oss til en begrenset viten, og forskning og nye oppdagelser vil også i fremtiden snu opp-ned på etablerte sannheter. Vi gjør likevel klokt i å være nøkterne og tilbakeholdne inntil vi har konkret kunnskap om en sak. Det hviler et stort ansvar på dem som går rundt med forklaringer og løsninger som ikke lar seg etterprøve , og spesielt vanskelig blir det hvis det i tillegg kommer økonomiske interesser og profittmotiv inn i bildet. Samtidig må vi holde det klart for oss at når det er påvist at kognitiv terapi har god effekt ved kronisk tretthetssyndom, så betyr ikke det at det dreier seg om en psykisk lidelse, at "alt sitter i hodet". Vi blir imidlertid nødt til å angripe "den onde sirkel" der vi kan komme til, uansett årsak - virkning - sammenhenger. Det er jo umulig å si hvor en sirkel begynner." (side 44-45) 

Noe av det aller viktigste i forbindelse med samtaleterapi er varme, respekt og empati - oftest betegnet som evnen til innlevelse. Det er viktig at det er tillit mellom behandler og pasient. 

Fra side 100-102 tar forfatteren for seg de vanligste formene for tankefeil, med referanse til Aaron Beck, den kognitive terapiens far. Det kan handle om alt-eller-intet-tekning, katastrofetenkning, generalisering, kikkertsyn, personalisering, emosjonell tenkning og magisk tenkning - bare for å nevne noen. 

"En tankefeil betyr at tanken er irrasjonell eller uhensiktsmessig i forhold til det som vanligvis regnes som sunt og ønskverdig (f.eks. å ikke ha mer angst enn den ytre fare tilsier), eller i forhold til en målsetning. Det ligger ikke noen bestemt moralsk eller verdimessig vurdering i begrepet." (side 102)

Personer med tendens til katastrofetenkning er mer disponert for angst enn andre. Andre kan være svært opptatt av at alle skal like en. Det er imidlertid helt umulig å få alle til å like en. Faktisk er det ganske unormalt. Som en tommelfingerregel kan man gå ut fra at rundt 80 % av dem man treffer liker en, forutsatt at man er noenlunde normal. Man kan f.eks. være så uheldig å ligne på en som den andre ikke liker. Mer skal det ikke til, og dette får man ikke gjort noe som helst med.  

Forfatteren drar frem mange eksempler fra virkeligheten, og dette gjør stoffet mer levende. Som Odd, som var livredd for å presse seg for hardt. Da steg nemlig pulsen og han var redd for at hjertet skulle bryte sammen og medføre en plutselig død. Det handlet mye om automatiserte tanker. Odd hadde imidlertid hørt om at trening er sunt og at litt aktivitet og hjertebank er av det gode. Det har dessuten formodningen mot seg at man kan spare på bruken av hjertet sitt for å få det til å vare lenger ... Under en slik terapi handler det om å få pasienten til å snakke høyt om tankene som frem til nå stort sett har befunnet seg inne i hodet hans. Når disse tankene blir formulert høyt, skjønner pasienten at det høres "sykt" ut. Og det er nettopp det det er! 

Mye av den kognitive terapien handler også om å få pasienten til å forstå at man ikke kan endre fortiden, men at man kan endre sin holdning til fortiden. Alt det handler om er å finne hensiktsmessige holdninger og strategier som fremme helse, og ikke uhelse. Å henge fast i fortiden, som man jo ikke får gjort noen med, kommer i verste fall i veien for resten av ens liv. 

Selvhjelpstrilogien

Mens jeg leste denne boka var jeg så heldig - omsider! - å få høre forfatteren "live". Dette skjedde sist fredag på et fagseminar på jobben. For å si det rett ut: det var en fantastisk performance! Forfatteren sto der, uten manus, og øste av egne erfaringer fra et langt liv som behandler av helseangst. Historiene han fortalte var krydret med herlig humor, som tok brodden av alvoret rundt angstlidelser og hva dette gjør med folk. En klok mann på alle mulige måter! 

Det har vært en fornøyelse å lese alle bøkene hans! Denne aller første boka "Hypokondri" er den beste av alle fem, synes jeg. 

Jeg anbefaler boka varmt!

For øvrig er det verdt å merke seg at det har kommet ut en ny bok - den såkalte Selvhjelpstrilogien - hvor tre av Ingvard Wilhelmsens bøker er samlet. Det er Hertevigs forlag som har utgitt bøkene. "Hypokondri" og "Livet er et usikkert prosjekt" er det Pax forlag som står bak. 

Den interesserte leser kan også lese forfatterens innlegg i Tidsskriftet til Den norske legeforening, som kom ut 30. april 2002. Artikkelen ligger på nettet, og har tittelen "Hypokondri og kognitiv terapi".

Utgitt første gang: 1997
Mitt eksemplar: 2000
Forlag: Pax 
Antall sider: 145
ISBN: 978-82-530-3610-6
Boka har jeg kjøpt selv

Ingvard Wilhelmsen (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Luke 1-3: En forkortet julekalender (1)

Sauer på Shetland sommeren 2016 (Foto: Rose-Marie Christiansen)

I desember i fjor hadde jeg dikt-julekalender her på bloggen. Det var veldig moro - på flere plan. For det første var jobben med å finne frem til spesielle dikt, svært givende. Det var også fint å lete opp passende bilder i egne fotoarkiver, og det var morsomt å gjøre disse om i en ensartet stil. Jeg valgte sepia for å gi innleggene et tidløst preg. Og sist, men ikke minst var det spennende at så mange engasjerte seg i kalenderen min. Dette var nok mer synlig på Facebook, hvor jeg la ut linker til innleggene, enn på selve bloggen. Jeg fikk for øvrig mange treff på disse blogginnleggene. Effekten av dette er ikke til å underslå, for jeg synes selvsagt at det er moro å bli lest av riktig mange!

Jeg har virkelig hatt sterkt lyst til å gå løs på et lignende prosjekt som i fjor, men har allerede måttet innse at tiden ikke strekker til. Jeg har likevel ikke lyst til å slippe idéen helt, og tenker at jeg kan operere med en mini-julekalender. En mini-julekalender med noen julegavetips innenfor film og litteratur! Vi snakker om gaver med et innhold, og som gleder mottakeren en god stund. 

I dette innlegget tenker jeg å komme med noen julegavetips innenfor film. Nærmere bestemt filmer som jeg vet er tilgjengelig på DVD, og hvor man kan lære noe nytt om andre kulturer. 

En handelsreisende/A salesman (regissør: Asghar Fahradi) - 2016

Iranske Asghar Fahradi vant Oscar i kategorien beste fremmedspråklige film for denne filmen tidligere i år. Jeg har sett den, og omtalt den på bloggen min.

Skuespillet "Death of a Salesman" av Arthur Miller er satt opp i Teheran, og ekteparet Emad og Rana spiller ekteparet Willy og Linda Loman. 

Så utsettes Rana for et overfall, og vi blir for alvor kjent med tabuene i den iranske kulturen. For er det stuerent å snakke om det, eller er det beste bare å glemme? Hvordan få bearbeidet traumene når det i realiteten ikke er noen man kan snakke med?

Dramaet er knallsterkt! 

Dette er nok ikke den riktige filmen å gi svigermor, men hva med din søster eller din ektefelle? 

Min arabiske vår/Hedi (regissør: Mohamed Ben Attia) - 2016

Hvor går grensen mellom frivillighet og tvang når det gjelder arrangerte ekteskap?

Denne filmen illustrerer til fulle hvordan press fra familien virker på en ung mann, som nettopp har forelsket seg i en kvinne, men som settes under et sterkt press for å gifte seg med en kvinne som familien har bestemt for ham. Klarer han å velge kvinnen han elsker, når dette samtidig betyr at han må velge bort familien sin?

I denne tunisiske filmen møter vi på sterke rolletolkninger. Her er det ingen politiske undertoner. Alt handler om det relasjonelle og familiære.

Jeg så filmen under Arabiske filmdager i Oslo i april 2016, og har omtalt filmen her på bloggen. Denne filmen passer for alle aldersklasser, er min påstand. 

Moonlight (regissør: Barry Jenkins) - 2016

Denne filmen vant Oscar som beste film tidligere i år. Det pleier å vitne om kvalitet. 

Vi møter den fargede gutten Chiron i tre avgjørende stadier av hans liv. I første del er han en mobbet og plaget gutt, som går for lut og kaldt vann hjemme. Moren er rusavhengig, og klarer ikke å ta seg av ham. Så møter vi ham som ung mann og antakelig skeiv. Å være homofil i et machomiljø kan i verste fall bety døden, og det er derfor det siste man ønsker å stå frem som. Mobbingen er nå en kamp om liv og død ... Det går som det måtte gå til slutt ... Chiron ender selv opp som doplanger. Inni seg er han fremdeles en følsom mann, og et helt spesielt møte kommer til å bety alt for ham ... 

Dette er en viktig film, som passer godt både for de unge og ikke fullt så unge. 

Jeg kommer tilbake med flere innlegg i årets julekalender!

Følg med, følg med!

Finn Iunker: "Stemmer fra Israel"

Sterke tekster om israelske soldaters overgrep mot palestinere

Finn Iunker (f. 1969) er en norsk forfatter, som debuterte med skuespillet "The Answering Machine" i 1994. Hans teaterstykker har vært satt opp en rekke steder i Europa, og han er i dag Norges mest spilte nålevende dramatiker, etter Jon Fosse. (Kilde: Wikipedia)

Jeg har aldri lest noe av Finn Iunker tidligere, og jeg har heller ikke sett noen av hans skuespill. Det innser jeg at jeg må få gjort noe med! 

Finn Iunkers bok "Stemmer fra Israel" dumpet oppi postkassen min her om dagen. Det var forlaget som sendte boka til meg uten at jeg hadde bedt om det. Tittelen gjorde meg nysgjerrig, siden jeg er svært interessert i det meste som har med jødisk og palestinsk kultur å gjøre. Dette gjelder både film, litteratur og teater, og jeg ser frem til at jeg en dag også skal reise til Israel, Libanon og andre land i dette området av verden. 

Jødisk litteratur har alltid interessert meg spesielt. Men hva er egentlig typisk jødisk litteratur? Gabi Gleichmanns foredrag på Jødisk Museum i Oslo 5. september 2012 forsøkte å gi noen svar på dette. (Jeg har skrevet om dette foredraget på bloggen min.) Noe handler om emigrasjon, noe om forfølgelse, noe om utryddelse (Holocaust), noe om å flykte langt fra røttene sine, noe om å leve i Israel, noe om ortodokse jøder, noe om Israel-Palestina-konflikten osv. 

Om "Breaking the Silence", kilden for Finn Iunkers bok

"Stemmer fra Israel" er primært basert på kilden Breaking the Silence (red.) - "Our Harsh Logic. Israeli Soldiers´Testimonies from the Occupied Territories 2000-2010", New York 2012. Denne boka inneholder 145 nummererte vitnesbyrd, og i Iunkers bok er skriftstykkene nummerert i forhold til dette, slik at det skal være mulig å gå tilbake å få verifisert historienes autentisitet. Iunker er ikke den første som har nevnt Breaking Silence i norsk litteratur. Det gjorde også Sidsel Wold i sin bok "Landet som lovet alt". Breaking the Silence har samlet inn vitnesbyrd fra mange israelske soldater om overgrep på palestinere, i strid med folkeretten og Geneve-konvensjonen. Forut for dette opptrådte Yehuda Shaul som varsler overfor israelske medier, men ingen ville trykke bildebevisene hans. Dette fikk ham til å arrangere utstillingen "Bringing Hebron to Tel Aviv". Utstillingen vakte enorm oppmerksomhet, og etter dette burde ingen være i tvil om sannhetsgehalten i vitnesbyrdene. 

Breaking the Silence har blitt kritisert fordi mange - men ikke alle - av vitnesbyrdene er anonyme. Mange soldater har rett og slett ikke ønsket å stå frem med fullt navn fordi de frykter for at det vil føre til anmerkninger i rullebladet. Like fullt: det er faktisk til sammen tusen soldater som har stått frem og fortalt sine historier! 

Finn Iunker har redigert tekstene og har funnet frem til de nakne hendelsene mellom alle detaljene. Dette har han fått tillatelse til av organisasjonen Breaking the Silence, så fremt han behandlet hver enkelt historie sannferdig og respektfullt.

Om "Stemmer fra Israel"

Hvert skriftstykke i Finn Iunkers bok er presentert med steds- og tidsangivelse samt en henvisning til hvilket av de 145 nummererte vitnesbyrdene det er tale om. Stedene og tidsangivelsene er med på å gi oss konteksten i det som etter hvert har blitt en tragisk situasjon for mange israelere og palestinere. Mens andre kriger tross alt tar slutt, tar denne konflikten tilsynelatende aldri slutt ... 

I og med at det er israelske soldater som er intervjuet, er det deres historier vi presenteres for. Og det er sjokkerende ting vi får høre. Nattlige ransakinger i palestinske hus for å finne våpen, og der noen ser sitt snitt til å stjele når de kommer over verdisaker, er for søndagsskolehistorier å regne sammenlignet med det meste andre. 

"Gazastripen, 2008

Det var en operasjon som jeg hørte om, fra et annet kompani. En kvinne var blitt sprengt, lemmer og innvoller oppetter veggen. Men det var ikke med vilje. De hadde banket på, flere ganger, og ingen hadde åpnet. Da bestemte de seg for å bruke eksplosiver, og akkurat da bestemte hun seg for å åpne. Så kom barna hennes. Jeg hørte om det under middagen etter operasjonen. Noen sa det var vittig, og alle begynte å le. At de hadde sett mamma på veggen.

(12)" (side 11)

Konteksten for denne historien er krisen på Gaza, som begynte 23. januar 2008. Forut for dette hadde den israelske regjeringen vedtatt at Gazastripen var et fiendtlig område i september 2017, og begrenset forsyningene til området. Matmangelen var ekstrem. FNs menneskerettighetsråd fordømte Israel for 15. gang på mindre enn to år etter denne hendelsen. (Kilde: Wikipedia)

En soldat medgir at alle kontrollpostene som palestinerne må gjennom bare for å komme seg på jobb "er okkupasjon i sin reneste form. Et økonomisk instrument." (side 51)

Den israelske stat har innført en rekke lovbestemmelser for å forhindre de verste overgrepene overfor palestinerne. Blant annet er det forbudt å utøve vold mot en person som har fått armene stripset sammen og har bind foran øynene. Det er også forbudt å ta fra noen ID-papirene, fordi man da lammer aktuelle menneske fullstendig. Det er nemlig så og si umulig å bevege seg rundt uten ID-papirer. Disse lovreglene forhindrer likevel ikke at det utøves vold mot mennesker som ikke kan forsvare seg, og at det å ta fra enkeltmennesker ID-papirene er den ultimate straff. 

En soldat som ble vitne til at nestkommanderende for brigaden gikk løs på en palestiner som var bakbundet og med bind foran øynene, sier dette:

"Vest for Nablus, 2000

... "Kanskje han bare ville lette litt på trykket mot denne drittsekken av en terrorist som antakelig ville ha sendt selvmordsbombere mot oss, men nå var det bare jeg som stod mellom terroristen eller den mistenkte terroristen og en nestkommanderende for en hel brigade som var rasende. Jeg vet ikke hva som skjedde etter det, eller hvor de sendte ham. Men etterpå tenkte jeg: Hva er egentlig forskjellen mellom en nestkommanderende for brigaden som mishandler en palestiner som er anholdt, uansett hva han har gjort eller ikke gjort, som nå er stripset og har bind for øynene?" (side 57-58)

Og slik kunne jeg ha fortsatt å sitere fra en bok, som inneholder mange sjokkerende historier om overgrep fra israelske soldater overfor palestinere, men jeg stopper der. 

Min oppfatning av boka

Dette er en bok jeg startet med å bla litt i, og endte med å lese der og da - fra perm til perm i ett. Jeg klarte nemlig ikke å slutte, fordi jeg ble så grepet av historiene. Luften mellom skriftstykkene fungerte for meg som tid til ettertanke. Jeg måtte nemlig stoppe opp og reflektere over det jeg hadde lest, før jeg gikk løs på det neste avsnittet. 

Alle kriger har sine ofre, og det vil alltid være noen soldater som går over streken og utøver mer vold enn det som anses nødvendig. Krigene mellom israelerne og palestinerne skiller seg i så måte ikke ut fra det som er vanlig. Det som derimot er høyst uvanlig, slik jeg ser det, er at det ikke er opprettet systemer for å følge opp overgrepene. Tvert om opplever soldatene det som skummelt å varsle, fordi dette utelukkende vil gå ut over dem selv. Overgriperne får på den måten fritt leide, og det får ingen konsekvenser dersom man går over streken. Lover og regler fungerer ikke dersom de ikke følges opp med konsekvenser ved overtredelse. Buttom line er likevel folks holdninger. Er ikke disse på plass, er det vanskelig å få folk til å endre uheldig adferd. 

Jeg opplever Finn Iunkers bok som svært viktig! Den er godt skrevet, og jeg liker måten han presenterer historiene på. De står der, nakne og presist formulerte, og etterlater ikke tvil om at de representerer virkeligheten. 

Jeg har selvsagt lest Conrad Myrlands anmeldelse av boka i Dagen. Anmeldelsen som har tittelen "Slik rører du sammen mer Israel-hat" sto på trykk den 23. oktober i år. Det bør nevnes at Myrland er daglig leder i Med Israel for fred. 

Innledningsvis kritiserer han at vitneutsagnene er anonyme, men uten å ta på alvor hva som er bakgrunnen for boka, nemlig vitneutsagn samlet inn av organisasjonen Breaking the Silence. Følgende avsnitt i "anmeldelsen" får meg til å riste oppgitt på hodet:

Ikke bry deg om å minimalisere til det ekstreme. La gjerne den opprinnelige boken (Our Harsh Logic: Israeli Soldiers’ Testimonies from the Occupied Territories, 2000–2010) på 400 sider bli mye, mye mindre. Det er vel lov å jukse litt og best av alt; det vil spare deg timer av arbeid! Bruk gjerne også luft som virkemiddel. Mye luft! Bare den som leker djevelens advokat vil oppdage at 25 prosent av sidene dine er tomme og 16 prosent har ti eller færre linjer. De andre vil se en bok på 101 sider, men du vet at du egentlig bare har servert et hefte med 60 små sider med mye luft mellom avsnittene.

Hva er dette for noe? Denne "anmeldelsen" er det virkelig ingen grunn til å ta på alvor, fordi den virker useriøs. 

Hva er det som gjør at Israel skal være spesielt forskånet for kritikk for overgrep utført i forbindelse med okkupasjonen og krigene som har versert? Etter alle andre kriger har det kommet et oppgjør, der historien om det som egentlig skjedde fortelles. Når en krig er over, er det mindre risikabelt å stå frem med navn. Men Israel-Palestina-konflikten pågår fremdeles, og det er kanskje noe av grunnen til at det kjennes risikabelt å stå frem med fullt navn? Et rettssystem som fungerer, tåler at det fremkommer kritikk, er min påstand. 

Finn Iunker er for øvrig ikke den eneste som har valgt å fortelle historien slik han gjør - en historie som Morgenbladet har gitt overskriften "Soldatkoret og dirigenten". Soldatkor er svært dekkende for bokas innhold. Svetlana Aleksijevitsj har gjort det samme i en rekke av sine bøker, som bærer fellesbetegnelsen "Utopiens stemmer". Alle stemmene som lyder i hennes bøker er anonyme. Det har likevel ikke forhindret at hun fikk Nobels litteraturpris. 

Vil en bok som "Stemmer fra Israel" fremme mer Israel-hat? Tja ... Lest veldig vrangt, vil den kanskje det. Det er imidlertid viktig å være klar over at folk flest i Israel ikke har innsikt i hva som skjer i konfliktområdene, fordi soldatene ikke snakker om det de opplever når de kommer hjem igjen til sine hverdagsliv. Det er jo tausheten som er problemet! Å ta soldathistoriene til inntekt for at "alle er voldelige drittsekker, vil være en meget uheldig generalisering av et helt folk. Det blir som å si at enkeltsoldaters overgrep mot befolkningen i Afghanistan, Irak, Vietnam etc. er uttrykk for folkesjelen i det landet soldatene kommer fra. Alle skjønner at det er for drøyt. 

Jeg tenker uansett at der det er åpenhet, er det håp. Opp gjennom historien har det vært mye ukultur og urettferdighet. Dersom ingen hadde våget å snakke høyt om det, ville det ikke skjedd forbedringer. Å feie ting under teppet har aldri løst noen problemer, verken i liten eller stor skala. Jeg håper at historier som dette vil kunne føre til at uheldige holdninger utfordres og i neste omgang kan endres. Et nærliggende eksempel er Iram Haqs film "Hva folk vi si", som har ført til at en ukultur er løftet frem for hele verden, for i neste omgang forhåpentligvis å føre til endringer. Skulle dette bare vært feid under teppet, fordi man ellers risikerer at "alle" nordmenn fordømmer hele det pakistanske miljøet? Det blir ikke endringer til det bedre av ikke å snakke om de vanskelige tingene. Tvert i mot tror jeg at volden som utøves mot palestinerne har blitt så ille fordi så få våger å snakke høyt om det. 

Jeg håper at riktig mange finner frem til Finn Iunkers bok, og leser den med de riktige "brillene"! Jeg anbefaler den sterkt!

Avslutningsvis nevner jeg et intervju av forfatteren som sto på trykk i Klassekampen 16. oktober 2017. Det er vel verdt å lese! 

Utgitt: 2017 
Forlag: Kolon Forlag
Antall sider: 102
ISBN: 978-82-05-50238-3
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget

Finn Iunker (bildet har jeg lånt av forlaget=