Ground Zero i New York

Ground Zero med Freedom Tower i bakgrunnen, New York (Foto: RMC)

Mannen min og jeg var i New York i påsken, og det er selvsagt ikke mulig å besøke denne byen uten å ta turen innom Ground Zero på Lower Manhattan. Dvs. det offisielle navnet er vel snarere  International Freedom Center. Uansett - i dette området ligger altså Freedom Tower og en rekke museer - med National September 11 Memorial & Museum som det mest sentrale (best kjent under navnet 9/11 Memorial, men som altså ikke må forveksles med et tilsvarende museum i Arizona). 

Vi valgte å besøke 9/11 Memorial. Det lønner seg å forhåndsbestille billetter på nettet, fordi man da slipper unna endeløse køer i den verste turistsesongen. Alternativt bør man være tidlig ute. (Linken til billett-bestilling finner du her.) Du kan lese mer om museet på Wikipedia.

Der hvor tvillingtårnene opprinnelig sto, er det i dag to bassenger - et sør og et nord. Rundt kanten på disse bassengene kan man lese navnene på dem som omkom i de aktuelle bygningene. 9/11 Memorial handler imidlertid ikke bare om dem som omkom i forbindelse med ødeleggelsen av tvillingtårnene, men også om Pentagon og det fjerde flyet som styrtet før det traff sitt bestemmelsesmål. Det er likevel ikke til å komme forbi at tvillingtårnene i World Trade Center har en sentral plass på museet - både pga. beliggenheten og pga. antall mennesker som omkom nettopp her. 

Fordi hendelsene i forbindelse med 11. september 2001 er så velkjente, nøyer jeg meg med å knytte noen kommentarer til bildene nedenfor. For øvrig kan jeg legge til at det fremdeles den dag i dag foregår hektisk byggeaktivitet i området, og flere tårn eller skyskrapere er planlagt oppført.

Fordi det var surt og kaldt og nokså grått den dagen vi var der, var det en egen
stemning rundt minnesmerket på Ground Zero - med de enorme vannanleggene
der hvor tvillingtårnene en gang sto. (Foto: RMC)

Hele tiden mange mennesker som kom og gikk. (Foto: RMC)

Slik så de ut ... tvillingtårnene i World Trade Center.
(Foto: RMC)

Den opprinnelige Manhattan skyline - slik den var før 11. september 2001.
I forgrunnen Brooklyn Bridge. Bilde fra utstillingen på museet. (Foto: RMC)

Nesten 3000 mennesker ble drept den dagen terrorhandlingene fant sted.
(Foto: RMC) 

Utstillingen var temmelig intens, der vi var omgitt av et konstant surr av
stemmer - autentiske opptak fra 11. september 2001. Det var umulig å
bevege seg gjennom gangene her uten å få en klump i halsen og kjenne
at tårene presset på. (Foto: RMC)

De opprinnelige veggene i tårnenes underetasjer står der fremdeles. Inne i
museet kunne vi bevege oss mellom de opprinnelige tårnene. (Foto: RMC) 

I tiden etter terrorangrepene hersket det mye tvil og spekulasjoner rundt hvem som
ble drept. Mange pårørende søkte desperat etter sine etterlatte, i håp om at de
skulle dukke opp i levende live ... Her fikk vi se noen av disse etterlysningene.
(Foto: RMC) 

"No day shall erase you from the memory of time." Virgil. Denne
veggen består av nesten 3000 keramikkfliser med forskjellige blånyanser i hver
eneste en av dem - hver av dem et symbol på hvert unike menneske som ble drept
akkurat denne dagen. (Foto: RMC)

Denne trappen blir kalt "The Survivors Stairs". Her
sto den også opprinnelig, og hele museet er konstruert for
at nettopp denne trappen skulle få stå - som et symbol
for en del mennesker som kom seg ut av bygningen
i tide, før den raste sammen. (Foto: RMC)

Et teppe mettet med symbolikk som er viktig for amerikanerne. (Foto: RMC)

En del av teppet inneholder bilder av alle dem som døde. (Foto: RMC) 

Bildene fra 11. september 2001 og dagene etter minner om et helvetes
forgård ... (Foto: RMC) 

Utbrente rekvisitter sto utstilt i museet - som denne brannbilen. (Foto: RMC) 

Mange besøkende fant seg en rolig plass for å ta stedet og stemningen inn -
gjerne etter å ha vært til stede på en eller flere filmvisninger i museet.
Her kunne vi høre overlevendes historier, og vi kunne også følge
oppryddingen og byggingen av minnesmerker m.m. (Foto: RMC)

Mange forvrengte deler av bygningsmassen viser hvilke krefter som har vært
i sving da bygningene raste sammen. (Foto: RMC) 

Minnesmerke på Ground Zero (Foto: RMC)

Vi hadde spesielt blitt anbefalt et besøk innom St. Paul´s Chapel -
en kirke som spilte en sentral rolle i forbindelse med
sørgetiden etter 11. september, slik vi har forstått det.
Kapellet var dessverre stengt pga. rennovering mens vi var der.
(Foto: RMC)

Andre New York-innlegg på bloggen min:

- Metropolitan Museum of Art i New York

- New York påsken 2015 (et overblikk)

New York påsken 2015 (et første overblikk)

I motsetning til i Norge stopper ikke alt opp i New York "bare" fordi det er påske.
Her er en gjeng med barn på vei til skolen. (Foto: RMC)

Påskeferien i år tilbrakte mannen min og jeg i New York. Vi hadde til sammen en uke til disposisjon, og "jobbet" oss iherdig gjennom typiske turistattraksjoner som Ground Zero og 9/11 Memorial, noen av de største museums-trekkplastrene (MoMA, Guggenheim og Metropolitan), var oppe i høydene (Empire State Building og Rockefeller Center), i ulike bydeler (Brooklyn, Meatpacking District, Chinatown, Little Italy, Wall Street, Central Park - bare for å nevne noe) og spiste mye god mat. Er det noe New York og kanskje spesielt Manhattan er kjent for, så er det nettopp maten!

Jeg kommer i tiden fremover til å skrive noen reisebrev fra New York, men foreløpig nøyer jeg meg med å presentere et lite utvalg av bilder av menneskene vi så underveis. 

Enjoy!

Ved Battery Park på Lower Manhattan demonstrerte studenter mot et
regelverk de var uenige i. (Foto: RMC)

Kvinner i burka var faktisk et sjeldent syn på Manhattan. (Foto: RMC) 

En bokelsker besøker ikke New York uten å ta turen innom Strand Bookstore!
(Foto: RMC) 

"Think big!" Eller som vi stadig fikk høre under
vårt New York-opphold: "The more money you spend,
the more fun you get!" Vi opplevde prisnivået i New York
som høyt, noe vi ikke minst kan takke valuta-kursene for.
En ting er sikkert: skal man få litt ut av et New York-opphold,
nytter det ikke med et slunkent reise-budsjett ... (Foto: RMC)

Vi bodde på Times Square - midt i teater-distriktet - og her var det
musicaler og teater for en hver smak! (Foto: RMC) 

En gjeng med ungdommer ved Ground Zero (Foto: RMC) 

Tilstedeværelsen av politi var påtakelig. Men så opplevde vi også
New York som en meget trygg by! (Foto: RMC)

Utenfor Metropolitan - et museum man ikke kommer utenom når man er i
New York! (Foto: RMC)

Imponerende samlinger med kunst fra hele verden på Metropolitan. (Foto: RMC) 

Menneskene kommer tett på i en storby som New York - uansett hvor man
befinner seg (her fra Metropolitan). (Foto: RMC)

Mange mennesker på Metropolitan i en by hvor de virkelig kan
køavvikling! (Foto: RMC)

Langveisfarende på Metropolitan. (Foto: RMC)

På vei ut til Frihetsgudinnen og Ellis Island - med Manhattan skyline i
horisonten (Foto: RMC) 

Frihetsgudinnen (Foto: RMC) 

Ute på Ellis Island - dit immigrantene måtte innom for å bli vurdert før de
eventuelt (!) slapp inn i USA - her med en gjeng studenter som møttes for
fellesfotografering. Mottaket på Ellis Island ble nedlagt en gang på 1950-tallet.
(Foto: RMC) 

Mange stilige mennesker i New York! (Foto: RMC) 

En bar vi dumpet innom i Meatpacking District - og hvor hele barområdet
bugnet av gamle, avlagte BH-er ... (Foto: RMC) 

Chelsea Market - et eldorado for matglade mennesker! (Foto: RMC)

Et lite kryddermarked inne på Chelsea Market (Foto: RMC) 

Et koselig syn i de ellers så overfylte gatene, synes nå jeg ... (Foto: RMC)

Selfie-entusiasmen blomstrer i New York. Likevel var det så og si kun asiatene som
benyttet selfie-stenger. (Foto: RMC)

Pannekake-kulturen står høyt i kurs i USA! (Foto: RMC)

Brooklyn Bridge - et must å få med seg når man er i New York! (Foto: RMC) 

Brooklyn Bridge (Foto: RMC) 

I Williamsburg i Brooklyn (Foto: RMC)

Andre New York-innlegg på bloggen min:

- Ground Zero i New York

- The Metropolitan Museum of Art i New York

Gerd Hammerstad om Alice Munro på Lørenskog bibliotek 23. februar 2015

Gerd Hammerstad på Lørenskog bibliotek (Foto: RMC)

Om Lørenskog bibliotek:

Lørenskog bibliotek er en del av Lørenskog Hus, og er dermed nabo både med flerkino, konsertsaler (storstua og vasshjulet), musikk- og kulturskole, restauranter m.m.

Biblioteket har en del på programmet i løpet av et år, og det er faktisk lurt å følge litt med fordi det av og til dukker opp arrangementer som kan være interessante. Forfatterkvelder o.a. er helt gratis. Selv har jeg fått med meg noen arrangementer, og noen ganger skriver jeg også om dem på bloggen min.

Om Gerd Hammerstad:

Mandag denne uka fikk Lørenskog bibliotek besøk av Gerd Hammerstad, forfatteren av bl.a. "En klegg i klisjéenes dal" (2012) og cand.philol. med fagene engelsk, pedagogikk og litteraturvitenskap. I sin tid skrev hun hovedoppgaven "Alice Munro: A Make-Believe World?", der hun belyste nobellprisvinner Alice Munros unike behandling av temaet illusjon og virkelighet. Hammerstad har i mange år jobbet som lektor i engelsk og psykologi, og hun har skrevet lærebøker, noveller, petiter og dikthefter. Hun holder for tiden foredrag på biblioteker Østlandet rundt. (Kilde: Oppegård bibliotek - siden jeg faktisk ikke lenger fant noe om denne litteraturkvelden på Lørenskog biblioteks nettsider.)

Gerd Hammerstads foredrag hadde tittelen "En virtuell verden? På leting etter virkeligheten i nobelprisvinner Alice Munros forfatterskap."

Om Alice Munro:

Alice Munro (Foto: ukjent)

Alice Ann Munro (født Laidlaw 1931) har et internasjonalt ry som novellist. Hun mottok Nobels litteraturpris i 2013. 

Munro vokste opp i småbyen Wingham i Ontario, og det er verdt å merke seg at alle historiene som hun forteller i sine noveller, foregår nettopp her - i all hovedsak i etterkrigstidens Canada. 

Alice Munro giftet seg med James Munro, som hun fikk to døtre med. Her - dvs. i Vancouver i British Colombia - levde hun et overklasseliv hun ikke følte seg hjemme i. Hun flyttet til Victoria i 1963, startet opp firmaet Munro Books sammen med mannen sin, og senere fikk de en tredje datter. I mellomtiden skrev hun når hun hadde tid, og tid var virkelig ikke det hun hadde mest av på dette stadiet i sitt liv. 

I 1972 ble Alice Munro og ektemannen skilt, og hun flyttet da tilbake til Ontario. Her traff hun han som skulle bli hennes andre ektemann, Gerald Fremlin. De lever sammen fremdeles. Og med et skråblikk på bibliografien hennes, ser det ut til at hennes forfatteråre ble bedre ivaretatt i dette ekteskapet enn i det første ... Hun utga nemlig kun to bøker i sitt første ekteskap, og 17 i det andre. Så ble vel også barna større etter hvert. 

Kort om bøkene og prisene:

På Wikipedia finnes det en oversikt over alle bokutgivelsene som Alice Munro har bak seg. Her fremgår det at hun debuterte med novellesamlingen "Dance of The Happy Shades" i 1968. Hele 19 bokutgivelser har det blitt siden den gangen, og bibliografien inneholder til og med en roman ("Lives of Girls and Women" - 1971). 

Alice Munro er en meget prisbelønt forfatter.

Gerd Hammerstads foredrag om Alice Munro:

Biblioteksjef Berit Bjørklid introduserte foredragsholderen, og gledet seg over at en av hennes egne yndlingsforfattere skulle være i fokus denne kvelden. 

Gerd Hammerstad (Foto: RMC)

Alice Munro skriver både europeisk og for oss gjenkjennbart, og på et vis eksotisk siden handlingen tross alt er lagt til Canada. 

Hammerstad understreket at det finnes mange virkelig gode kvinnelige canadiske forfattere. En fellesnevner er at de skriver mye om villmarkslivet i Canada (Munro representerer i så måte et brudd med denne tradisjonen, siden hun skriver om småbylivet). Kvinnene i canadisk litteratur skriver annerledes enn menn, og dessuten annerledes enn andre kvinnelige forfattere. 

Alle personene i Munros noveller befinner seg i Wingham i Ontario, og akkurat dette fikk en del konsekvenser bl.a. for faren hennes, som ble truet på livet i sin egen hage. Det var ikke alle som skjønte at det hun skrev var fiksjon og ikke virkelighet ... 

I selve historiene blander Munro fantasi og virkelighet på en spennende måte, understreket Hammerstad. Dette kom hun nærmere tilbake til under foredraget sitt. 

Helt kort nevnte hun at farens pelsdyrfarm gikk dårlig og at moren fikk en kronisk sykdom. Alice Munro gikk på college, og giftet seg med en velstående mann. De fikk småbarn med en gang, og hun var derfor konstant på leting etter et bitte lite rom for seg selv slik at hun kunne skrive. Munro mener at dette har bidratt til at hun har skrevet noveller i hele sitt liv. De var håndterlige i formen, og mulig å gjøre ferdig under tidspress. 

Det var litt av en prestisje å få en novelle antatt i New Yorker (1968), men det klarte hun altså. Hammerstad viste frem faksimilen fra avisen, som hadde overskriften "Housewife Finds Time To Write Short Stories". 

Det har på en måte vært antatt at noveller ikke har samme status som en roman, men dette tilbakeviste Hammerstad ettertrykkelig. Hver av Munros noveller er så fulle av handling at hun ikke trenger å skrive romaner. Munros noveller er "som å gå inn i et hus, hvor man vandrer fra rom til rom". Munro bryter de tradisjonelle oppfatningene om hva som er tillatt i en novelle. Hun skifter fortellerstemme, og historiene er ikke nødvendigvis kronologiske. Vi kan tro at vi treffer hovedpersonen, men plutselig er vedkommende borte og det handler om en helt annen. Munro tar ikke novellen på alvor, i tradisjonell forstand, mente Hammerstad. 

I likhet med mange av kvinnene i novellene, giftet Munro seg inn i overklassen, men gikk lei. Hun passet ikke inn og livet kjedet henne. Hun skilte seg derfor, flyttet hjem og giftet seg med en annen. 

Hvorfor skrev Munro? Jo, fordi hun forsøkte å finne mening i det meste. Et hvert menneske forsøker å skape orden i kaos. Hva gjør vi da? Jo, vi sorterer, rydder, identifiserer og navngir. Målet er orden. 

Gerd Hammerstad på Lørenskog bibliotek (Foto: RMC)

Munro var tidligere også opptatt av gudstro. Hun vokste opp i et hjem hvor man ikke var opptatt av om Gud fantes eller ikke, og hun ønsket derfor å finne ut av dette. Hun ønsket ikke å "tro" - hun ville "vite". Det hun oppdaget var at kirken overhode ikke var opptatt av om det finnes en gud - det ble uten videre tatt for gitt. Det man derimot var opptatt av, var hvordan man kunne gjøre Gud fornøyd. Hun fant også ut at det finnes mange virkeligheter - både med og uten Gud. 

En måte å rydde opp i kaoset er å lage lister. Likevel kan man aldri helt kontrollere alt eller feste virkeligheten en gang for alle til ulike former for lister. Det finnes dessuten mange virkeligheter og parallelle sannheter. Noe handler om hva du velger å huske. Slik kan virkeligheten bli som å skrelle en løk, mente Munro. 

Et tema i Munros noveller er "hva er det vi egentlig har sett?" Det handler om illusjon og virkelighet - å skjelne mellom det du ser og det som er. Akkurat dette kverner Munro en hel del på i sine noveller. 

I novellesamlingen "Forunderlig er kjærligheten" (1986) (på engelsk "The Progress of Love") som inneholder elleve historier, er det en historie om en ung pike hvis mor skulle henge seg. I alle fall var det dette den lille piken så. Skrekkslagen løp hun av gårde for å finne faren sin, og underveis holdt hun på å bli både påkjørt og drept. Hun fant ikke faren, og vendte hjem - overbevist som hun plutselig var over at det var feil å dra fra moren. Da hun kom hjem, satt alle hos en nabo - også moren - og drakk kaffe og hadde det svært så muntert og lystig. Den lille piken skjønte ingenting, men historien om moren som skulle henge seg fulgte henne som et traume til langt opp i voksen alder. I et selskap kom en av søstrene hennes spøkefullt innpå "også du mamma, som liksom skulle henge deg ..." Det viste seg at dette var en spøk som moren hadde tenkt å gjøre overfor faren og ektemannen. Det den lille piken hadde sett og båret på i alle år, og som hadde preget henne sterkt, var altså en illusjon, noe som egentlig ikke hadde noe som helst med virkeligheten å gjøre ... Slik blir denne novellen nettopp et eksempel på hvordan Munro blander fiksjon og virkelighet i sine noveller. Hva skjedde egentlig? Skjedde det du trodde at du så? Eller var dette din tolkning og bare det - uten forbindelse med virkeligheten?

Gerd Hammerstad på Lørenskog bibliotek (Foto: RMC)

"Utsikten fra Castle Rock" (2006) er en slektshistorie og selvbiografi, som handler om virkeligheter som flyter sammen. Det handler om tåkelegging og synsbedrag, og ønsketenkning og sammenblanding. 

Noe av det som er vel så interessant med Alice Munros forfatterskap, er hennes beskrivelse av samfunnet versus individet. 

I denne konteksten er det viktig å være oppmerksom på hvilket verdensbilde canadierne har sammenlignet f.eks. med sine naboer, amerikanerne. Mens amerikanerne vokser opp med at alle problemer kan løses med å "go west", er dette diamentralt forskjellig for canadierne. De er nemlig omringet av fiender. Naturen - både geografien og værforholdene - er farlig i seg selv. I tillegg er det mange farlig, ville dyr i den canadiske villmarken. 

Kart over Canada)

Hvis man reiser vestover, kommer man dessuten til Hudson Bay, som er islagt det meste av året. 

Canada er derfor et land der man er nødt til å klumpe seg sammen, og man er avhengig av en gruppementalitet som tradisjonelt ikke har tillatt individet å ha egne ambisjoner. Man må ta til seg skikken der man er, og bygdedyret og janteloven lever i beste velgående. Man skal ikke stikke seg ut, og ikke tro at man er noe - dvs. helt motsatt av hva som er vanlig i et land som USA. Man snakker om The Garrison Mentality, som preger litteraturen i Canada sterkt. 

Mange av småbyene i Canada har egne parader. Da er det greit å sprade, men da gjør man det sammen med andre! Å sprade helt alene er ikke tilllatt. Dvs. man må "gjerne" prøve, men det har sin pris!

"Så hva gjør du dersom du er en ung pike og bor på et lite sted?", spurte Gerd Hammerstad. Jo, du har egentlig bare to valg. Enten kan du reise din vei, eller du kan ... gifte deg!

Hammerstad nevnte en morsom historie rundt boka som vi kjenner som "Tiggerpiken" (1978), men som på originalspråket heter "Who do you think you are?" Her tas nettopp janteloven på kornet. Da boka skulle utgis i USA, var det imidlertid helt umulig å bruke den tittelen. Amerikanere flest skjønner rett og slett ikke problemstillingen. "Men vi vet jo hvem vi er?" Som om dét skulle være et problem ... Mens tittelen klinger "godt og gjenkjennelig" på norsk - for her skal man nemlig ikke tro at man "er noe". (Skjønt det er mulig at denne holdningen er i endring ... men jeg vet ikke helt, jeg ...) I USA fikk boka tittelen "The Beggar Maid", og kanskje er dette årsaken til at den norske tittelen ble "Tiggerpiken"? 

Gerd Hammerstad
(Foto: RMC)

I novellene beskriver Munro en "nådeløs omsorg" og en "ondsinnet hjelpsomhet". Under dekke av å være "hjelpsom" er kvinnene egentlig nedlatende overfor hverandre. Særlig kommer dette på spissen i novellene som handler om overklassen, der kvinnene gjør en hel del av plikt og ikke av lyst, og kanskje avreagerer med å være ondskapsfulle overfor hverandre? Fordi det er den eneste måten de får ut frustrasjonene sine på? 

Munro hadde ingenting til overs for overklassen, og mente at penger kun er viktig for dem som ikke har dem. Dette preger som sagt novellene hennes. 

Det er for øvrig mye dualitet i spennet mellom middelklassen og overklassen. Vakre kvinner fra middelklassen ønsket gjerne å gifte seg inn i overklassen, men oppdaget fort at de ikke passet inn der. Da de forsøkte å vende tilbake til sin egen klasse, passet de ikke inn der heller ... Munro vet nok hva hun skriver om, gift som hun har vært med en mann fra overklassen selv, og som hun forlot for å vende hjem igjen. Hun skriver en del om denne problemstillingen. 

Ellers skriver Munro også om begrensningene som ligger i kjønnet. Mannen beskrives som et traust og uutgrunnelig menneske, som har en tung og vanskelig rolle. Mannen ignorerer problemene. Vil han ikke treffe deg mer, vel - så dukker han rett og slett bare aldri opp igjen. Hvis mannen blir forelsket, så blir han truffet av lynet. Det er ikke mulig å snakke ham til fornuft, for han er jo forelsket. Han bare tar en beslutning om å forlate deg, og så gjør han det. De forelskede kvinnene i Munros noveller er helt annerledes. Når de er forelsket, planlegger de, og de tenker og de tenker ... Hammerstad påpekte at det er mye lidenskap og dramatikk i Munros noveller, men egentlig lite varme og nærhet ... 

Og dermed var de tre tilmålte kvarterene som Gerd Hammerstad hadde fått til rådighet, over. Vi publikumere kunne uten videre ha hørt på henne i minst en time til! Hammerstad fremsto nemlig både som engasjert og kunnskapsrik, og dessuten som en levende forteller av de skjeldne! 

Jeg sier ja takk til flere slike foredrag ved Lørenskog bibliotek! Og det er fint at foredrag som dette legges utenom ordinær arbeidstid, slik at det er mulig å få dette med seg!

Jeg fikk uten tvil lyst til å lese med av Alice Monro! Selv har jeg bare lest "Alice Munros beste noveller i utvalg" og Lydbokforlagets lydbok-singel "Bjørnen gikk over fjellet". Begge er omtalt her på bloggen (det er bare å følge linkene). 

Gerd Hammerstad på Lørenskog bibliotek (Foto: RMC)