Bokbloggertreffet 2013

Årets bokblogg-treff ble erklært for åpnet!

Det er ett år siden forrige bokbloggtreff, og i og med at vi i arrangementskomiteen (som består av Line, Lise, Silje, Gro, Elin og meg) nå har arrangert et slikt treff for andre år på rad, kan vi konstatere at en tradisjon er etablert. 

Arrangementskomiteen dro lærdom av erfaringene fra i fjor, og i år ble det derfor lagt opp til et luftigere program med rikelig anledning til mingling slik at man kunne bli bedre kjent. Denne gangen var det for øvrig stort sett kjente ansikter å se, for noe av effekten fra i fjor var rett og slett at vi ble bedre kjent. Selv om bokbloggere er kjent for sine skarpe penner, er det tross alt annerledes å møtes ansikt til ansikt enn å befinne seg "der ute" i cyperspace. I år var det imidlertid ikke mye genanse å spore blant deltakerne, så praten gikk lett og ledig. 

Lise ønsket alle velkommen

Allerede i ellevetiden på formiddagen ankom de første, og hele to timer var satt av til uformell mingling og prat. 

For eget vedkommende var det også ekstraordinært hyggelig at forfatteren bak "Mysteriet mamma" - Trude Lorentzen - tok turen innom, og at jeg fikk anledning til å snakke med henne om en bok som har gjort et sterkt inntrykk på meg!

I ett-tiden var de fleste av de i alt 51 påmeldte på plass, og Lise (bak bloggen Knirk) ønsket alle velkommen. Deretter ble det informert om bokbloggerprisen som etter planen skal utdeles for første gang på bokbloggertreffet i 2014. Dessuten ble det bl.a. informert om hva bookcrossing egentlig er for noe. Så ble det litterær quiz ledet av Silje (står bak bloggen Siljes skriblerier), hvor poenget var at vinnende lag kunne forsyne seg av bokbordet før alle andre. I den forbindelse rettes en stor takk til alle forlagene som hadde donert leseeksemplarer av høstens bøker til arrangementet, slik at vi arrangører kunne tilby et rikholdig utvalg av bøker i såkalte "goodie-bags". 

Line og Gro (sistnevnte er initiativtaker
for opplegget med bokbloggtreff, og står
bak bloggen Groskro´s Verden)

Uten mat og drikke duger heltene ikke, og etter første del av programmet hadde vi derfor lagt opp til en enkel baguette-lunch. Undertegnede hadde kvelden før tilbrakt ikke helt få timer med å smøre baguetter, slik at vi skulle holde kostnadene for den enkelte nede på et minimumsnivå. 

I tretiden var Elin (bak bloggen Bokelskerinnen) klar med sitt foredrag om hvordan vi kan få flere lesere til bloggen. Som en tilhører underveis så betimelig stilte spørsmål ved: Er det et poeng å ha flest mulig lesere? Vel - de fleste ønsker vel at det de skriver skal bli lest av mange, men poenget er vel at det er grenser for hvor langt man er villige til å gå for å få flest mulig lesere. 

Bokbordet

 Elins poeng var for øvrig at det er vikig ikke å gå på akkord med seg selv, men gjøre det man føler at man er best på. Hun nevnte blant annet publisering av blogginnlegg på andre sosiale medier som Facebook, Twitter, Instagram, Bokelskere osv. Dessuten gjennomgikk hun en del journalistiske termer som vesentlighet, sensasjon, aktualitet, eksklusivitet osv. Tagging av innlegg, bruk av bilder og linker er eksempler på andre virkemidler. Hun var også innom dette med integritet - dvs. at man skal tenke seg godt om mht. hva man lar seg bruke til. Dersom man er i tvil, oppfordret hun oss til å svare nei. Integritet og troverdighet er alfa og omega dersom man ønsker å bli tatt seriøst som blogger. 

Elin snakket om hvordan vi kan få flere lesere til bloggen

Det ble livlige diskusjoner etter Elins innlegg, og det var tydelig at det var en lydhør og interessert forsamling som var til stede under foredraget. 

Etter dette var det Line (står bak bloggen Lines bibliotek) som skulle snakke om litteraturkritikk på blogg. Noe av det første hun innledet med var å konstatere at det som skiller en bokblogger fra en vanlig leser er at bokbloggeren er en skribent som foretar vurderinger av litteratur i det offentlige rom. Hun mente også at all den tid det foretas vurderinger i et blogginnlegg, er det tale om en bokanmeldelse og ikke "bare" en bokomtale. En bokanmeldelse kan riktignok være både god og dårlig, men er like fullt en bokanmeldelse. 

Elin snakket om litteraturkritikk på blogg

Når man skal vurdere en bok, blir man alltid stilt overfor en rekke dilemmaer - som: har jeg forstått boka riktig? er jeg for snill/ukritisk? er jeg for streng? Noen "anmelder" sin egen leseropplevelse, mens andre er mer opptatt av å fremstå som mer objektiv i sine vurderinger. Det er viktig å finne sin egen stil - sin egen stemme. Selv om man i og for seg kan snakke om ulik smak innenfor litteratur, kommer man likevel ikke utenom at det finnes en del objektive kriterier for hva som er god eller dårlig litteratur. "Målet er å være så rettferdig som mulig mot tekstens prosjekt, og sin egen opplevelse av den", mente hun. Hun understreket viktigheten av presisjon, og kom med noen tankevekkende eksempler på hva som fungerer og ikke fungerer i en bokanmeldelse. Generelt advarte hun mot å være for bastant, men i stedet være mer ydmyk for at det kan være andre oppfatninger om en bok, måten en forfatter skriver på etc. 

Etter dette ankom forlagssjef Anne Fløtaker fra Cappelen Damm for å snakke om hvordan litteratur blir til. 

Anne Fløtaker fra Cappelen Damm

Det er sterk konkurranse om de beste talentene og det å få tak i flinke debutanter er noe alle forlag brenner etter. Årlig innkommer det omlag 700 skjønnlitterære manus bare til Cappelen Damm, og hvis man er heldig er det kanskje 2-3 av disse som ender opp som roman. Det sier seg selv at det ikke er først og fremst her man finner debutantene. 

Fløtaker fortalte også om det tålmodighetsarbeid som ofte ligger bak utgivelsen av bøker generelt, og hvor viktig det er at det oppstår et godt samarbeid mellom forfatter og forlegger. Hun understreket dessuten viktigheten av dagens boklov, som sikrer innkjøp av anslagsvis 1000 eksemplarer av hver utgivelse som omfattes av innkjøpsordningen. På denne måten er det mulig å utgi nokså smale bøker, uten at dette blir et rent tapsprosjekt for forlagene. 

Og med dette var det faglige innholdet på årets bokbloggtreff over for denne gang. 

I år kunne de som var interessert være med på en felles middag, og akkurat dette benyttet ca. halvparten av de påmeldte bokbloggerne seg av. Etter middagen var det fest på plassen mellom Gyldendal og Aschehoug - på Sehesteds plass. Noen av oss valgte å bli med på dette - helt til "the bitter end". Mange kjente forfattere var å se på plassen, og selv om bloggerne blir tilskrevet mye makt i det litterære Norge, kan vi vel ikke akkurat skryte på oss at vi ble nedrent av forfatterkjendiser. Moro var det lell! Og mange var vi som fikk knyttet enda flere vennskapsbånd i løpet av denne dagen! 

Noe jeg har registrert i dag er at det er en gjengs oppfatning av at bokbloggtreffet var meget vellykket, og at vi på en måte har funnet vår form. Neste år blir riktignok enda morsommere, for da skal vi som tidligere nevnt kåre en vinner av bokbloggprisen. Det kommer mer informasjon om dette etter hvert, men foreløpig kan jeg røpe at vi regner med å gjennomføre avstemning i januar neste år og ha en shortlist klar før 1. februar 2014, og at vi deretter skal blogge om bøkene på denne listen. Målet er å løfte frem norsk litteratur, og bokbloggerne ble under treffet derfor oppfordret til å lese mer bredt og ikke bare konsentrere seg om bestselgere blant de norske utgivelsene i inneværende år. 

Vi skylder Gyldendal forlag en stor takk fordi de stilte med lokaler - i år som i fjor! Og ikke minst: en stor takk til alle som bidro til at årets bokbloggtreff ble en suksess!

En høstdag langs Langevann i Lørenskog

White Cliffs of Dover, Kent - Storbritannia (artikkel 9)

Dover var ett av de første stedene som dukket opp på ønskelisten over steder mannen min og jeg hadde lyst til å se da vår rundreise i Storbritannia var under planlegging. På dette tidspunktet hadde vi heller ikke hørt om Beachy Head, selv om vi selvfølgelig visste at hele østkystens landemerke er nettopp de vakre, hvite kalklippene.

I og med at Dover ligger på det stedet i England hvor det er kortest avstand over til Frankrike, må man forvente at stedet først og fremst er en gigantisk havn. Liten by og gigantisk havn - det er Dover i et nøtteskall! Havner er sjeldent særlig pene, men dette er ikke det verste jeg har sett - først og fremst takket være at havneområdet er rent og pent, ryddig og ordentlig! Kan det tenkes at dette skyldes at havna brukes til å frakte folk og i liten grad varer? I alle fall så ikke jeg noe tegn til stygge containere, slik vi er vant til at Oslos havneområde har vært preget av i uminnelige tider. I dag kjøres kanskje det meste av import- og eksporttransport gjennom den undersjøiske tunnelen som forbinder disse to landene? Ikke vet jeg - jeg bare gjetter.

Havneområdet

Uansett - det var kalkklippene vi kom for å se og ikke minst fotografere: kalkklipper i kontrast til et blå-grønt hav så langt øyet rekker. Interesserte kan lese mer om Dover på Wikipedia.

Akkurat som da vi var ved Beachy Head senere samme dag, blåste det stiv kuling ved Dover. Det gjorde ikke så mye all den tid sola skinte og det var blå himmel. Skjønt det også her var litt småskummelt å bevege seg for nær klippekantene ... 

Noe Dover for øvrig har, og som ikke Beachy Head har, er et gammelt slott eller en borg. Flott og ruvende ligger Dover Castle der på toppen av fjellet som byen har i ryggen - slik den har ligget siden 1200-tallet, beskrevet som "Key to England". Man trenger ikke mye fantasi for å skjønne at borgen må ha vært svært viktig opp gjennom historien, der ingen sjøfarende kunne ankomme uten å bli observert i god tid på forhånd - med mindre den berømmelige tåken la seg over hele området da ... 

Dover Castle

Dover og tilliggende herligheter har mye å by på - blant annet rikelig med tur- og fotomuligheter. Dersom vi hadde hatt bedre tid, ville vi utvilsomt ha tatt turen ut til South Foreland Lighthouse & Tea Room - en om lag 45 minutters tur fra parkeringsplassen rett over Dover havn. Og før jeg glemmer det: når man ankommer Dover, kjører man gjennom byen, forbi havna og rundt slik at man kommer på oversiden av byen - der turstier og utsiktspunkter finnes. Å gå nede ved havna har lite for seg, med mindre man planlegger å ta turen over til Frankrike eller noe slikt. 

Jeg tar med en hel del av bildene vi tok mens vi var der - og fordi jeg ikke helt klarer å begrense meg, blir det kanskje vel mange. Dette sier imidlertid noe om stedet, som er fascinerende og vakkert!

Nydelig kulturlandskap 

Det blåste friskt!

Noen av stiene gikk skummelt nær klippekanten

Et fascinerende skue

I det fjerne kan toppen av South Foreland Lighthouse så vidt ses 

Ikke et vær for småbåttrafikk denne dagen

Turstier i flere retninger 

Vi utforsker området ved Dover Castle

Dover Castle

Utstyr fra andre verdenskrig - med Dover Castle i bakgrunnen 

Statue av krigshelten Admiral Sir Bertram Home (f. 1883 d. 1945) - en mann
som bl.a. medvirket i forbindelse med D-dagen i 1944 

Flotte kontraster

Et lite stopp på veien ved Weymouth, Dorset - Storbritannia (artikkel 8)

Uten mat og drikke, duger helten ikke ... 

På vei mellom Durdle Door og Chesil Beach, stoppet vi i den lille kystbyen Weymouth for å få oss litt mat. 

Weymouth hadde i 2011 litt over 50 000 innbyggere, kan jeg lese på Wikipedia. 

Jeg har i grunnen ikke tenkt å si så veldig mye mer om byen, siden vi aldri "gjorde" den på ordentlig under vår rundtur i Storbritannia. Man rekker ikke alt på en slik rundreise, og må foreta en del valg. 

Jeg hadde imidlertid ikke lyst til å forbigå byen i stillhet, fordi den jo kan være verdt et besøk i seg selv, der den ligger så fint til langs sydkysten av England, og representerer noe annet enn de mer travle og slitsomme (?) havnebyene Eastbourne, Brighton, Bournemouth og Torquay.

Jeg avslutter derfor dette innlegget med noen av bildene jeg tok mens vi som snarest spiste lunch der. 

Koselige uteserveringssteder langs fortauskantene

Menyen på stedet vi spiste

Tar livet med ro - med den kanskje deiligste utsikten av dem alle foran seg, nemlig havet!

Polperro - en fiskelandsby i Cornwall - Storbritannia (artikkel 5)

Rene tilfeldigheter førte min mann og meg til den lille fiskelandsbyen Polperro i Cornwall på vår rundreise i Storbritannia i siste halvdel av juni i år. Hadde det ikke vært for at vi kom til Monk´s House mange timer før stedet åpnet og helt spontant måtte finne på noe annet mens vi ventet på åpningen, ville vi aldri ha snakket med en kunstner på et kunstgalleri i nærheten. Hennes foreldre hadde i sin tid vært på bryllupsreise i Polperro, og dette snakket hennes mor om fremdeles - over tyve år senere. Nettopp slike reisetips er helt gull, så vi satte umiddelbart stedet opp på reiseruten vår. Det skulle vi ikke angre på, for maken til pittoreskt sted skal man virkelig lete lenge etter!

Inneklemt i en smal dal ligger den lille fiskelandsbyen, som er høyst levende og ikke gjennom-turistifisert enda, selv om det ikke skal underslås at flertallet av husene - i alle fall var det mitt inntrykk - i realiteten er sommersteder for mange. 

Når man kjører ned mot Cornwall fra sydkysten av England, er 

Polperro nesten det første stedet man kommer til.

På Wikipedia kan jeg lese at stedet så tidlig som i 1303 var kjent som en fiskelandsby, selv om det også er velkjent at smugling utgjorde en vesentlig del av innkomstene helt tilbake fra det 12. århundre. 

Videre kan jeg på Wikipedia lese at stedet ble utsatt for kraftig uvær i 1774 og senere også i 1817 og 1824. All bosetning langs Cornwallkysten helt ned til Land´s End opplevde store ødeleggelser i 1817, selv om ingen liv gikk tapt. Stormen i 1824 var imidlertid den verste av dem alle. I Polperro ble det bygget en ny molo som skulle gi bedre beskyttelse mot fremtidig uvær, og det er denne moloen vi kan beskue den dag i dag. 

Polperro sentrum

Bebyggelsen i Polperro er intet mindre enn vidunderlig, og det meste av bygningsmassen er selvfølgelig fredet. Det er ikke fritt frem å få male husene i hvilke farger man ønsker, idet alt skal være slik det alltid har vært. Nettopp dette gjør stedet til en turistmagnet, og turisme er mye godt det stedets innbyggere lever av den dag i dag. Fisket har mao. mistet sin sentrale betydning, men det påstås like fullt at det er noen båter i drift for å skaffe sjømat i alle varianter - primært mtp. stedets restauranter antakelig ... At det nettopp skulle bli her vi fikk vårt mest skuffende fiskemåltid noen sinne, var derfor en stor strek i regningen ... En sea food platter minnet mest om fiskefingre fra barndommen, der alt var frityrstekt til det ugjenkjennelige ... Klage på maten førte bare til at den uerfarne ungpiken som trakterte oss sa at "men slik lager man fiskemat her for tiden". Særlig!

Synkende vannstand

I alle kystbyer i Storbritannia er noe av det mest fascinerende, synes jeg, at det er så enormt stor forskjell på flo og fjære. Eksakt hvor mange meters forskjell det er skal ikke jeg gjette på, men forskjellen kan under gitte omstendigheter bli opp mot 10 meter. Ved fjære sjø ligger derfor alle båtene på tørt land, mens de flyter slik de skal når det er flo. Enorme vannmengder er i begevelse, for to ganger pr. døgn er det flo og tilsvarende to ganger fjære. Man trenger ikke all verdens fantasi for å forstå at dette påvirker livet langs kysten i svært stor grad. 

Alle husene i Polperro har sine helt egne historier, noe tom. navnene på husene forteller sitt om. "Smuggler´s House" het for eksempel ett hus. Dette er sider ved landsbyen jeg selv ikke har satt meg inn i. Mannen min og jeg får i grunnen aldri nok av nydelige fiskelandsbyer, så bare det å være der, kjenne lukten av sjø, kjenne på elementene i naturen, kjenne på stemningen - alt dette var tilstrekkelig for oss. Fordi vi nå har vært der, kommer imidlertid alt vi senere måtte komme over av lesbare ting om Polperro til å skjerpe sansene. Sånn er det bare med steder man har besøkt og sånn sett fått et slags forhold til. 

Jeg avslutter denne artikkelen med å ta med noen av bildene jeg tok under vårt opphold i Polperro. Enjoy!

Nydelig uansett hvor man ser ... 

Havna tømmes for vann

Og dermed lå alle båtene på land ...

Innerst i bukta var det ikke så stor forskjell på flo og fjære som utenfor moloen 

Originale og stemningsfulle serveringssteder 

Båtene i inne i bukta

Stranda utenfor moloen 

Polperros indre havn 

Konstruert for å tåle å stå på land halve døgnet

Skjarmerende fiskeutstyr 

Alle kystbyer har sin historie om ektemenn, brødre og fedre som ble borte på 

havet ... I Polperro får de etterlatte gjerne en minnebenk etter seg ... Akkurat denne
benken var imidlertid ikke en slik minnebenk, men mer en hedersbenk til en mann
i levende live.

På ett av hustakene var det et måkerede. Vi ble noe fascinert av disse 

stygg-skjønne måkeungene.  

Hjelp! Hvor er mamma?

Skjarmerende, skjarmerende og atter skjarmerende! 

Pittoresk helt ned til minste detalj!

Dagen etter skinte sola, og vi tok oss en tur ned til havna før vi reiste videre. 

Atter fjære sjø etter en natt med flo