London 2013

Familien min og jeg var i London i høstferien i år, og i den forbindelse hadde jeg selvsagt med meg speilrefleksen, og koste meg med å fotografere mens vi trålet byen på kryss og tvers i noen dager. Her er et bitte lite utvalg av bildene jeg tok. 

Multikulturell storby

Familie på søndagsutflukt

Det gjelder å holde alle sanser åpne - for plutselig kan det dukke opp kjentfolk

Tower Bridge 

Tower Bridge

Trafalgar Square

Carnaby Street

Carnaby Street  

Inntrykk fra teater-distriktet

Brick Lane - en by i byen, totalt annerledes det meste i London (Etter å 
ha lest Monica Alis bok "Brick Lane"  og sett filmen, har jeg hatt veldig 
lyst til å besøke denne bydelen av London, men det har liksom aldri passet. 
Denne gangen derimot .... denne gangen ble det noe av!)

Fra Brick Lane

En sidegate til Brick Lane - her serveres det ikke alkohol, bare god mat!

Et sammensurium av inntrykk i Brick Lane

London Dungeon - kanskje ikke stedet for de lett-skvetne, men moro for alle som
liker litt horror ;-)

Alle triks brukes for å fravriste turister pengene deres 

Madame Tussauds er ikke hva det en gang var - det er
MYE bedre! Voksdukkene er en ting - noe annet er 4D-film, skrekk-kammer og
og en reise gjennom Englands historie ... Full underholdning for alle penga!
Og svært moro både for store og små! 

Jeg elsker Truman Capotes roman "Frokost på Tiffany´s"
og filmen med Audrey Hepburn i hovedrollen
(begge deler omtalt på min blogg)!  

Av alle Englands konger er Henrik VIII og Tudor-perioden den
aller mest fascinerende! 

Hvem husker ikke Hulken? Han her finner du på Madame Tussauds

London Eye

Utsikten fra London Eye - utover Themsen 

Utsikten fra London Eye

Fra London Sea Life - byens stolthet av et akvarium

Piccadilly Circus

"Kapringen" (Regissør: Tobias Lindholm)

Gisseldrama i somalisk farvann

Piratvirksomhet og kapring av båter og skip utenfor kysten av Somalia har vært et stort problem helt siden utbruddet av borgerkrigen i Somalia på begynnelsen av 1990-tallet. (Kilde: Wikipedia) Ekstraordinært vanskelig var det lenge fordi det var forbudt med bevæpnede vakter ombord på handelsskip o.l. Etter hvert ble piratvirksomheten så lammende for skipsfarten at det var svært påkrevet å sikre dette området. Fra 2008 har området derfor vært beskyttet av Task Force 150, som stiller krigsskip til rådighet for å bekjempe terrorisme i internasjonale farvann. Dette har likevel ikke forhindret at enkelte kapringer fremdeles kan skje, som da en dansk familie ble tatt som gisler i februar 2011, og ble løslatt etter et drøyt halvår mot en løsepengesum på 16 millioner danske kroner. 

"Kapringen" - eller "A Hijacking" som er den engelske tittelen - er en dansk film inspirert av flere kapringer som har funnet sted nettopp utenfor Somalias kyst. Her fortelles historien om Frakteskipet MV Rozen som blir kapret av somaliske pirater mens det befinner seg ute i internasjonalt farvann - langt fra der hvor mannskapet vet at det er risiko for å kapret. Overraskelsen er derfor stor da de blir bordet av pirater.Piratene ønsker flere millioner dollar i løsepenger for å utlevere skipet og gislene. 

Perspektivet i filmen skifter mellom det som skjer ombord på MV Rozen og det som skjer hjemme i Danmark, der ledelsen i rederiet er samlet. CEO´en i rederiet har kontaktet en britisk ekspert på gisseldramaer og han får mange gode råd om hvordan det er hensiktsmessig å gå frem overfor gislene. Det er nemlig ikke bare å gi etter for det første kravet som kommer, fordi dette erfaringsmessig vil føre til at piratene høyner kravet. Dermed risikerer man å starte en spiral der utpresserne bare vil ha mer og mer ..

Vi kommer tett innpå det psykologiske dramaet som utspiller seg - ikke bare mellom piratene og CEO´en, men også ombord på skipet. Gislene og deres fangevoktere går gjennom alle de velkjente stadiene i gisseldramaer som går over lengre tid; bad guy versus good guy blant fangevokterne, snev av det såkalte Stockhom-syndromet (der gislene og deres fangevoktere fester sammen), dødsangst blant gislene, lengselen etter å få det hele overstått og til slutt apati. Hjemme sitter familiene og venter, konene til mennene ombord gråter i fortvilelse, raser mot rederiet som ikke straks og uten videre etterkommer piratenes krav osv. Og på styrerommet sitter ledelsen og den britiske eksperten og drøfter neste skritt. Briten ønsker at CEO´en skal overlate forhandlingene til en utenforstående, vel vitende om at det miste tegn til følelsesmessig engasjement vil kunne føre til at piratene får det psykologiske overtaket i forhandlingene. Og midt oppi det hele sitter et mannskap og lurer på om ledelsen hjemme i Danmark egentlig bryr seg om dem ... mens piratene utnytter dette og sørger for ytterligere polarisering ... 

Handlingen i denne filmen krøp inn under huden på meg. Jeg husker nok litt for godt det danske gisseldramaet fra nyhetsbildet i 2011. Også lettelsen over at det gikk bra til slutt. Skjønt akkurat hvor "bra" det gikk, fikk vi vel aldri vite. I "Kapringen" aner vi dette på slutten av filmen, hvor det - uten at jeg håper at jeg røper for mye - går "bra" til slutt ... Men det er ikke de samme mennene som i sin tid forlot Danmark for å ta hyre på MV Rozen, som vender hjem til slutt. 

Vi kommer særlig tett inn på kokken om bord - Mikkel - som spilles glitrende av Pilou Asbæk, og CEO´en og lederen for rederiet - Peter C. Ludvigsen - spilt av Søren Malling. For ikke å glemme piratenes forhandler Omar - "the good guy" blant gislene, han som er meget opptatt av ikke å bli oppfattet som "dem", piratene ... Omar spilles av Abdihakin Asgar. Selv om jeg vet at Pilou Asbæk har en sentral rolle i den danske serien "Borgen", mens Søren Malling har en tilsvarende rolle i serien "Forbrytelsen" (jeg har - med skam å melde - ikke sett noen av seriene), følte jeg underveis at det var en styrke for filmen at kjendiseriet blant skuespillerne ikke er for påtrengende. Av den grunn opplevde jeg handlingen som mer autentisk. Den nervøse stemningen mellom gislene og deres fangevoktere er meget troverdig fremstilt, uten at jeg følte at man benyttet seg av billige triks for å gjøre filmen som sådan mer spennende. Alt i alt en kvalitetsfilm av kjent dansk merke, hvor alt "stemmer"!

Denne filmen anbefaler jeg varmt!

Filmen hadde for øvrig Norgespremiere på norske kinoer 22. mars 2013. DVD´en har nettopp hatt release - som "A hijacking", foreløpig uten norske undertekster. 

Innspilt: 2012
Originaltittel: Kapringen
Engelsk tittel: A Hijacking
Nasjonalitet: Danmark 
Språk: Dansk og engelsk
Genre: Drama/spenning
Skuespillere: Søren Malling (CEO Peter C. Ludvigsen), Pilou Asbæk (Mikkel Hartmann), Gary Skjoldmose Porter (Connor Julian), Abdihakin Asgar, Dar Salim (Lars Vestergaard), Roland Møller (Jan Sørensen), Linda Laursen (Anette Ludvigsen), Amalie Alstrup (Maria Hartmann), Amalie Vullf Andersen (Kamilla Hartmann), Keith Pearson (Kapteinen), Allan Arnby (Niels Giversen), Bettin Schjerlund (Jytte)
Spilletid: 103 min.

"The Night Porter" (Regissør: Liliana Cavani)

Charlotte Rampling på sitt mest provokative?

Charlotte Rampling er en av mine yndlingsskuespillere, og i sin tid var det derfor naturlig å få med seg "The Look", hvor skuespillerinnen samtalte med en rekke kunstnere og venner om ulike temaer. Skjønnhet og eksponering, tabu og begjær, kjærlighet og død, demoner og ressonans - slike temaer løftet hun frem i de ulike dialogene i filmen. I den forbindelse ble spesielt filmen "The Night Porter" løftet frem som et eksempel på alle de ulike temaene. I denne filmen fra 1974 spiller Charlotte Rampling en overlevende fra en av Hitler-Tysklands konsentrasjonsleire, som etter 15 år møter igjen en sadistisk nazivakt som utnyttet henne gjennom et sadomasochistisk forhold mens hun var internert. 

Det er regissøren Liliana Cavana som står bak "The Night Porter", og denne filmen har for ettertid blitt stående som hennes beste film, til tross for - eller kanskje nettopp på grunn av - at innholdet i filmen er provokativt og på grensen til det spekulative. Etter en gjennomgang av hennes filmografi på Wikipedia, mener jeg at jeg kun har sett "Ripley´s Game" med Matt Damon i hovedrollen. For øvrig en mesterlig film på alle måter, synes jeg. 

"The Night Porter" dukket plutselig opp på Platekompaniet for en tid tilbake, og jeg var ikke sen om å sikre meg den. Virkelig en må-se-og-eie-film på alle måter, tenkte jeg. Og med en vaskeseddel like provoserende som filmens innhold, skjønt her er det lite som får en til å tenke offer-overgriper-relasjon ... 

Bare for å ha sagt det med en gang: her spoiler jeg filmen. Dersom du ikke ønsker å lese mer, anbefaler jeg å hoppe til de to-tre siste avsnitt, hvor jeg oppsummerer mine inntrykk. 

I filmens innledende scene befinner Lucia Atherton og hennes mann seg på et lukseriøst hotell i Berlin ca. 15 år etter andre verdenskrig. Gjennom Lucias tilbakeblikk skjønner vi at hun har en fortid som Holocaust-fange. I likhet med andre yngre kvinner i leiren, ble hun utnyttet på det groveste av fangevokterne, som forsynte seg av det de ville ha. De brydde seg heller ikke om å skjule dette, og overgrepene fant like godt sted med de andre fangene som vitner som i skjul. Så sikre var de nemlig på at det ikke kom til å være noen overlevende vitner til slutt ...

Forholdet som etter hvert utviklet seg mellom Lucia og SS-offiseren Maximilian The Aldorfer bar preg av vold og avmakt, og i en scene ser vi f.eks. Lucia springe naken omkring inne i et bad, mens Maximilian skyter etter henne. 

Maximilian arbeider tilfeldigvis som nattevakt på hotellet hvor Lucia og hennes mann bor mens de er i Berlin. Både Lucia og Maxilimian forskrekkes da de får øye på hverandre. Hun fordi hun dermed igjen får rippet opp minnene om det forferdelige som en gang hendte ... Han fordi han frykter at hun skal avsløre og angi ham, slik at han til slutt må ta sin straff ... 

Maximilian er medlem av en gruppe eks-nazister som gjør det som står i deres makt for å ødelegge gamle bevis på de ugjerninger de begikk under krigen. På et punkt begynner han å beskytte Lucia, hvis liv ellers vil være i fare dersom de andre i gruppen skjønner sammenhengen. 

Lucia blir igjen på hotellet da hennes mann reiser videre til neste by. Det har forsåvidt vært planen hele tiden, men på dette punktet i filmen ville jeg kanskje ha forventet en flukt. I stedet tar hun samme kveld i mot Maximilian på sitt hotellrom, og etter en del slossing og basketak, ender det med at begjæret tar overhånd. Dermed starter de på et løp som det skal vise seg er umulig å stoppe. Etter hvert forskanser de seg i Maximilians leilighet som de andre eks-nazistene har omringet, klar til å ta livet av dem så snart de måtte vise seg utenfor. (Klar til å sette en stopper for den forrykte sexleken deres, i følge filmens smussomslag - et poeng som ikke akkurat kommer veldig tydelig frem i filmen, synes jeg ... )

Dagene går og matlagrene i leiligheten svinner hen. Til slutt er paret tilbake der de en gang var. Hun utsultet og avmagret, han med full kontroll over alt som skjer. Skjønt han mener å elske henne, men kanskje uten å skjønne helt hva dette faktisk innebærer ... Det ligger an til stor dramatikk, som bygger seg gradvis opp til et slags antiklimaks ... 

Charlotte Rampling var 28 år da hun spilte inn denne filmen, og det skal ha vært denne  som medvirket til at hun for alvor slo gjennom som skuespiller og ble kjent. Kanskje først og fremst fordi filmen er så dyster, så mørk og så tragisk og hun så uendelig vakker og med helt opplagte talenter for karakterskuespillerroller? 



Den mest berømte scenen i filmen, der hun synger Marlene Dietrichs sang "Wenn ich mir was wünchen dürfte", beveger hun seg syngende rundt med bar overkropp - nokså oppsiktsvekkende i 1974 vil jeg anta, og sikkert noe av grunnen til at Charlotte Rampling for alvor ble lagt merke til - og den bibelske symbolikken ligger opp i dagen. Lucia fikk som belønning for denne opptredenen en av fangenes plageånders hode på et fat - en gave fra Maximilian. Kjærlighet? Makt og avmakt? Hvordan skal man ellers kunne forstå denne scenen fullt ut?

Hvorfor går Lucia tilbake til sin tidligere nazi-overgriper? Fikk hun ikke nok etter sitt tidligere fangenskap med grov mishandling for 15 år siden? Handler alt om det hun ble vant til, og som dermed fremstår som det trygge - selv om alle andre ville ha stukket av så fort beina kunne bære dem? Dette gir filmen ikke svar på. I seg selv temmelig provoserende etter mitt skjønn, fordi jeg ikke ser noen hensikt eller mening med denne vendingen i historien. Når det er sagt er det likevel grunn til å understreke at Charlotte Rampling gjør en glitrende tolkning av rollen som Lucia. Dirk Bogarde får også frem Maximilians dualisme. Han er en mann man ikke riktig kan bli klok på, der han rommer både ondskap og på et vis godhet. Han er ikke utelukkende et monster. Dette kommer frem mens han sitter som medlem av eks-nazist-gruppen, og hvor han egentlig bare ønsker å legge alt bak seg og leve et så anonymt og stillferdig liv som mulig. Og han beskytter Lucia, som har dukket opp fra fortiden og som kan avsløre alt ... Men så er det likevel ikke så enkelt å forsvinne inn i anonymiteten i et land som på den tiden var opptatt av å ta et skikkelig oppgjør med sin fortid - alt for å komme videre som et fullverdig medlem av den siviliserte verden. 

Alt i alt en merkverdig og sammensatt film det er vanskelig å forstå fullt ut, men som åpner opp for glitrende skuespillerprestasjoner fra de to hovedrolleinnehaverne Dirk Bogarde og Charlotte Rampling. Jeg kommer ikke unna en femmer på terningen her. 

Helt til slutt: mens jeg googlet på Charlotte Rampling og leste om hennes meritter på Wikipedia (som avslører en fantastisk liste over alle filmene hun har spilt i, og hvor det faktisk kan se ut til at hun bare blir mer og mer populær/brukt jo eldre hun blir, skjønt det nok er lenger mellom hovedrollene i dag enn tidligere), oppdaget jeg til min store glede at både "Night Train to Lisbon" (jf. romanen "Nattoget til Lisboa" av Pascal Mercier - release i februar i år og med Bille August som regissør) og "The Sea" (jfr. romanen "Havet" av John Banville - release i juni i år med Stephen Brown som regissør) er innspilt i år, og at Charlotte Rampling innehar rollene som hhv. Adriana do Prado og Miss Vavasour i disse filmene. Det er mao. bare å glede seg! 

Innspilt: 1974
Originaltittel: The Night Porter
Nasjonalitet: Italia
Språk: Engelsk
Genre: Drama
Skuespillere: Charlotte Rampling (Lucia Atherton), Dirk Bogarde (Maximilian Theo Aldorfer) m.fl.
Spilletid: 113 min.

Høst

Mathallen i Oslo

Alle hovedsteder med respekt for seg selv, har en mathall, og for mitt vedkommende er dette kanskje noe av det første jeg orienterer meg mot når jeg er i en ny by. Barcelona har sin mathall, likeså Firenze, Riga og Budapest - bare for å nevne noen byer. Da Oslo fikk sin Mathall for ett år siden, var det et tomrom som ble fylt - og på høy tid, for å si det mildt! 

Førstkommende lørdag - dvs. 12. oktober 2013 - er det nøyaktig ett år siden åpningen av Mathallen Oslo. Da er det duket for bursdagsfeiring.

Mathallen Oslo har selvsagt sin egen nettside, og her kan man lese at stedet huser intet mindre enn 29 restauranter og/eller butikker. Neida, den er ikke spesielt stor, Oslos Mathall. Til gjengjeld holder butikkene og restaurantene der en meget høy kvalitet - gourmet-standard! Billig er det heller ikke, men for dem som har sans for kvalitet fremfor kvantitet, er det mye godt å velge i. 

Det morsomste med å besøke stedet er - slik jeg ser det - ikke at man skal gå stappmett derfra, men å få smake litt her og litt der. Timene går fort når man har det moro, og den vanlige følelsen av at det koster mer enn det smaker når man beveger seg ut i Oslos restaurantverden, er som blåst bort på dette stedet. Smakseksplosjoner, overraskende smaksopplevelser, inspirasjoner til neste rett man kan servere gjester - her får man full valuta for pengene! Synes nå jeg ... 

I dette innlegget presenterer jeg noen av bildene jeg tok sist gang jeg var i Mathallen. Enjoy!

Ekebergparken, Oslo

Leviating Woman av Matt Johnsen

Den 25. september i år ble Ekebergparken offisielt åpnet. Det er milliardær Christian Ringnes som står bak hele prosjektet, og han skal så langt ha investert 350 millioner kroner på 31 skulpturer av i alt 28 ulike kunstnere. Målet hans er at 80 skulpturer skal være på plass i løpet av få år, og han ønsker med dette å få satt Norge på kartet igjen, som han uttalte i et intervju i Østlandssendingen på åpningsdagen. 

Mens skulpturparken var under planlegging, møtte idéen mye motbør - i første rekke hos naturvernere, men også hos andre som har vært skeptisk til parkens tema som Ringnes har valgt å kalle "en hyllest til kvinnen". Jeg vil anta at de fleste protestene har forstummet etter at åpningen av parken var et faktum. Det viser ikke minst dette innlegget i Aftenposten den 8. oktober - ført i pennen av Anne Nyeggen - "OK da, gratulerer! Jeg legger meg flat: Ekebergparken er blitt veldig fin." Dessuten har parken allerede vakt oppsikt i utlandet - noe denne danske artikkelen i Politiken viser - "Oslo har fået en skulpturpark, der levner naturen masser af plads."

Selv har jeg bare besøkt parken én gang så langt, men det blir garantert ikke siste gang! Jeg synes at Christian Ringnes´prosjekt fortjener all den honnøren den kan få! Denne parken er med på å gjøre Oslo til en by som man kan være enda stoltere av! Skulpturene er så pass spredt plassert at man får seg en fin tur i norsk natur - mens man altså nyter synet av flott kunst underveis! 

Jeg tok et lite knippe med bilder under mitt besøk, og presenterer noen av dem her. (Og jeg har åpenbart ikke vært i Ekebergparken alene, for også Gro bak bloggen Groskros Verden har vært der!)

Open Book av Diane Maclean 

Marilyn av Richard Hudson

The Couple av Louise Bourgeois

The Couple av Louise Bourgeois 

Konkavansikt av Hilde Mæhlum

Mange var ute i parken denne dagen 

Mor og barn av Per Ung 

Auguste Rodin - Cariatide tombee à l'urne

Aristide Maillol's "Nue Sans Draperie"

Reflections av Guy Buseyne

Renoir's "Venus Victrix" 

Salvador Dali's "Venus de Milo aux Tiroirs"