Auguste Rodin-muséet i Paris

Filmen "Camille Claudel" har inspirert meg til å hente frem noen bilder jeg tok på Rodin-muséet i Paris i 2005. Her er et lite utvalg. Enjoy!

Rodin-muséet i Paris

De tre nyanser / The Three Shades

Helvetesporten / The Gates of Hell

Kvinne på huk / The Crouching Woman

Kysset

Hageanlegget ved muséet

Fra hageanlegget rundt muséet

Tenkeren 

Balzac / Monument to Balzac

Borgerne i Calais

"Camille Claudel" (Regissør: Bruno Nuytten)

Om Camille Claudel og Auguste Rodin 

Camille Claudel (f. 1864 d. 1943) bestemte seg tidlig i livet for å bli skulptør. I begynnelsen laget hun skulpturer av leire, men etter hvert gikk hun bl.a. over til å jobbe med marmor. På slutten av 1800-tallet var det høyst uvanlig at en kvinne i det hele tatt hadde en egen karriere - og langt mindre en kunstnerisk karriere. Camille var imidlertid heldig, fordi hun hadde en far som støttet henne i tykt og tynt. 

I filmen, som er basert på en roman av Reine-Marie Paris, blir vi vitne til en familie med stor tro på Camille Claudels talent. Hennes bror Paul Claudel, som hadde evner i retning av poesi, følte at han sto i skyggen av søsteren, som han elsket av hele sitt hjerte. Det forhold at han ikke opplevde å få anerkjennelse fra sin far, slet på ham og etter hvert bestemte han seg for å reise til Amerika. Senere kom han tilbake - etter å ha debutert som poet.

Skulptur av Camille Claudel

I 1883, 19 år gammel, ble Camille kjent med den berømte skulptøren Auguste Rodin, og fikk etter hvert jobb i hans atelier - som den eneste kvinnelige medarbeideren hans. Så gikk det med henne som med så mange av hans kvinnelige modeller for øvrig; hun ble hans elskerinne. Deres åpenlyse forhold ble oppfattet som skandaløst, i særdeleshet av Camilles egen familie. Selv om Rodin ikke var gift med Rose Beurot, hadde han barn med henne og de levde sammen som om de var rette ektefolk. Det var aldri en aktuell problemstilling for Rodin at han skulle flytte fra Rose for å leve sammen med Camille, selv ikke etter at hun ble gravid nesten 10 år senere. Hun mistet barnet og etter dette gikk det nedover med hennes og Rodins forhold. Camille følte dessuten at hun hadde oppgitt sin egen kunst for å være til hjelp for Rodin og hans kunst.

Skulptur av Camille Claudel

Etter hvert ble det viktig for Camille å ta avstand fra Rodins innflytelse på hennes kunst, men bruddet med Rodin og også hennes avstandstagen fra moren og familien for øvrig, førte henne til slutt inn i sinnssykdommen. Få dager etter farens død i 1913 sørget moren og broren hennes for å få henne innlagt i en psykiatrisk klinikk. Da hadde hun ødelagt mengder av sine arbeider, og viste alle tegn til ikke å klare seg selv. Hun var økonomisk nedbrutt og var destruktiv i hele sin livsstil. Hun kom aldri ut fra psykiatrien, og døde etter 30 års opphold ved Montdevergues Asylum i Montfavet ved Avignon. Filmen slutter idet Camille kjøres bort i en vogn med gitter foran ...

Isabelle Adjani og Gérard Depardieu spiller rollene som hhv. Camille Claudel og Auguste Rodin. Det formelig gnistrer mellom dem gjennom det meste av filmen, og vissheten om at handlingen bygger på historisk korrekte hendelser, gjorde opplevelsen av å se Camilles oppstigning og fall som kunstner ekstra sterk. Særlig den delen av filmen som omhandler hennes sinnslidelse, var det hjerteskjærende og sønderknusende å være vitne til. Filmen er for øvrig svært prisbelønt, og spesielt Isabelle Adjani har mottatt en del av prisene for sin rolletolkning som Camille Claudel. Dette er en film om stor kunst og dens pris - både for kunstnerne selv og for deres omgivelser. Og den selvsagt et must for alle som har et forhold til Auguste Rodins kunst - og selvsagt også for Camille Claudels kunst, skjønt hun er og blir mindre kjent enn Rodin. 

Miljøskildringene, skuespillerprestasjonene og regien i denne filmen gjør at jeg synes den fortjener terningkast fem. 

Avslutningsvis kan nevnes at DVD´en nokså nylig dukket opp på Platekompaniet. Selv så jeg den for første gang for over 20 år siden. I disse dager er historien spilt inn på nytt - nå med Juliette Binoche i rollen som Camille Claudel. Ut fra det jeg har kunnet lese meg til, handler denne filmen om tiden fra Camille blir sinnssyk og innlegges i psykiatrisk klinikk,  og deretter om den fånyttes kampen hun kjempet for å slippe ut fra asylet. Filmen har premiere i Frankrike den 13. mars i år, men det har så langt ikke vært mulig å finne ut om og evt. når filmen blir å finne på norske kinoer. 

Innspilt: 1988
Originaltittel: Camille Claudel
Nasjonalitet: Frankrike 
Genre: Drama
Skuespillere: Isabelle Adjani (Camille Claudel), Gérard Depardieu (Auguste Rodin), Laurent Grévill (Paul Claudel), Alain Cuny (Louis-Prosper Claudel), Madeleine Robinsom (Louise-Athanaïse Claudel) m.fl.
Spilletid: 166 min.

Camille og Auguste er blitt elskere

Camille i en berømt positur som inspirerte dem begge i deres kunst 

Auguste Rodin forsøker å finne den perfekte positur til en skulptur

Det begynner å gå nedover med Camille

José Jorge Letria og André Letria: "Hvis jeg var en bok"

En bok om å være bok - på bokas premisser

Da denne boka - "Hvis jeg var en bok" - dumpet ned i postkassen min her om dagen, var det med stor spenning jeg åpnet den opp. Jeg vet ikke helt hva jeg ventet meg, men kanskje ikke akkurat dette. Jeg ble umiddelbart fullstendig forgapt i boka, og leste den fra perm til perm der og da. Siden har jeg kost meg med den - om og om igjen. For de fine tegningene og korte, tankefulle setningene om det å være bok - sett fra bokas ståsted - var en vidunderlig lesning! Og riktig morsomt er det blitt når det er jeg som leser - ikke boka - som er objekt, og boka som er subjektet og jeg-personen. Rollene er ombyttet, og forfatteren leker med bokas tanker om sine lesere.

Bildet på forsiden av "Hvis jeg var en bok" vakte for øvrig assosiasjoner til en tidligere ferietur til San Sebastian (i Baskerland i Spania) for et par år siden, hvor jeg kom over en benk med noen gjenglemte bøker. Og som selvfølgelig ble avfotografert med det samme. 

Det er den portugisiske teksforfatteren José Jorge Letria (f. 1951) som har skrevet tekstene i "Hvis jeg var en bok", mens sønnen hans André Letria har illustrert den. Og for noen tekster, og for noen tegninger! Tilstrekkelige til å slå knock out på en sann bokelsker - det er sikkert!



Bildene er morsomme - så morsomme at også barn vil ha glede av dem - og tekstene er tross sin tilsynelatende enkelhet, både dype og tankevekkende. 

Her kommer det løver ut av bøkene, et sted fremstår en bok som et telt, et annet sted som en trapp og atter et annet sted med glidelås på - som en illustrasjon på alle de hemmelighetene som kan skjule seg i en bok. 


Jeg tar med noen teksteksemper fra boka:

"Hvis jeg var en bok, ville jeg invitere en dikter til kvelds for å la diktet hans lyse opp i mørket."

"Hvis jeg var en bok, ville jeg ikke like at folk leste meg bare fordi de måtte eller fordi jeg var populær."

"Hvis jeg var en bok, skulle jeg ønske jeg kunne vokse meg så stor at jeg ble til et helt bibliotek."

Og sånn fortsetter det gjennom hele boka, som er helskjønn fra ende til annen. En liten bokskatt som fortjener å bli viden kjent, slik at flere kan kose seg med den! Her blir det terningkast fem!

Utgitt i Portugal: 2011
Originaltittel: Se eu fosse um livro
Forfatter: José Jorge Letria 
Illustratør: André Letria
Oversatt: Anne Elligers
Forlag: Magikon Forlag 
(Mitt eksemplar har jeg fått fra forlaget)

Andre som har skrevet om boka:
- Groskro 14.03.2013

José Jorge Letria

André Letria 

Boualem Sansal: "Min fars hemmelighet"

Om soning og forsoning med fedrenes synder

Den algeriske forfatteren Boualem Sansal (f. 1949) begynte i følge Wikipedia å skrive romaner i en alder av 50 år. Tidligere arbeidet han som ingeniør og han har også en doktorgrad innenfor økonomi. Handlingen i bøkene hans er i hovedsak lagt til hans hjemland Algerie, og fordi de blir oppfattet som kritikk av regimet i landet, er bøkene hans forbudt der. I årenes løp har han utgitt seks romaner og like mange novellesamlinger, samt et par essays. Et kjapt google-søk viser at det kun er "Min fars hemmelighet" som er oversatt til norsk. Den er til gjengjeld oversatt til femten språk. Foreløpig ... 

Sansal har for øvrig beskrevet sitt land som "en bastion for islamsk ekstremisme", og han skal ha sagt at "landet er i ferd med å miste sitt intellektuelle og moralske fundament". Sansal har valgt å fortsette å bo i Algerie sammen med sin familie, til tross for at hans tilværelse kan betegnes som et internt eksil. Dette forhindrer åpenbart ikke at bøkene hans utgis andre steder i verden, og etter den arabiske våren har de fått enda mer aktualitet enn tidligere. 

For mitt vedkommende ble interessen for denne boka, som er skrevet av en forfatter jeg frem til nå ikke har kjent til, vekket av tematikken i boka. For den handler om fedrenes synder - ikke noen hvilken som helst synder, men mer eksplisitt om hva det vil si å oppdage at ens far er en forhenværende nazi-krigsforbryter. Boka har sånn sett et stykke på vei noen paralleller til norske bokutgivelser i den senere tid, og som har fått barn av norske landssvikere til å stå frem og uttale at man bør si unnskyld for sine foreldres synder, for å slippe å leve i skyggen av disse resten av livet. Jeg har tidligere skrevet om Bjørn Westlies "Min fars krig" og Morten Borgersens "Jeg har arvet en mørk skog". Men bare for å ha sagt det med en gang: Boualem Sansal drar det hele så mye, mye lenger.

Rachel og Malrich er sønner av en algerisk mor og en tysk far. Da Rachel var syv år gammel, ble han sendt til onkelen og tanten i Frankrike, og senere ble også Malrich sendt dit. Faren deres, Hans Schiller, mente at det var viktig å sikre sønnene en skikkelig utdannelse, og den ville de ikke få dersom de fortsatte å bo i den lille landsbyen Ain Deb. Kanskje hadde han også en forutanelse om at fortiden til sist skulle komme til å innhente ham?

Innledningsvis i boka møter vi jeg-personen Malrich som forteller om at broren Rachel er død et halvt år tidligere. Rachel har tatt sitt eget liv og etterlater seg en dagbok til broren. I den finner Malrich forklaringen på alt som gikk galt i den egentlig meget vellykkede brorens liv de siste to årene før hans død. På hvorfor ekteskapet raknet, på hvorfor hans jobbkarriere strandet - ja, hvorfor alt bare ble kaos ...

Det er en gruoppvekkende historie som etter hvert rulles opp. Historien veksler mellom Rachels dagboknotater og Malrichs fortelling. Sjokket Malrich i første omgang opplever da han får vite at både moren, faren og flere i landsbyen Ain Deb ble massakrert i april 1994, drukner etter hvert i neste sjokk, dvs. da han oppdager hvilken forferdelig fortid faren har skjult for dem. Faren har nemlig vært krigsforbryter i Hitlers tredje rike, og det er mye som tyder på at han også har hatt en posisjon i forhold til holocaust og jødeutryddelsen. Vi får høre hvordan Rachel følger i farens fotspor gjennom hans tjenestebok - en reise som fører ham gjennom Europa - mens det gradvis går opp for ham at faren ikke kan ha angret noe som helst. Dette blir til slutt for tungt å bære, og fører altså til at han tar sitt eget liv. Han tar bokstavelig talt på seg farens synder og soner for disse med sitt eget liv, som om han vil kompensere for sin fars manglende anger. Og han skåner sin bror Malrich så lenge han kan - inntil han testamenterer dagboka til broren ... Livet blir heller ikke det samme for Malrich etter den rystende lesningen. Og som broren føler han at han må reise "hjem", må oppsøke foreldrenes grav, må se sin barndoms landsby igjen. I mellomtiden fremtrer det åpenbare - at myndighetene vet hva som har skjedd, men velger å se en annen vei. 

"Jo mer folk er fattige, rasistiske og fulle av harme, jo lettere er de å lede. Rachel skrev: "Det er ikke med et opplyst folk man begår massakrer, det trengs hat, forblindelse og grobunn for demagogi. Stater som fødes, bygges opp med galninger og drapsmenn. De dreper de gode, jager vekk heltene, stenger folk inne i fengsel og utroper seg til befriere."" (side 182)

Parallellene mellom nazismen og den gryende islamske ekstremismen (for ikke å glemme høyreekstremismen) kunne knapt vært tydeligere. Og antakelig er det dette som er forfatterens prosjekt gjennom å skrive en bok som denne. Dette er en bok som har gjort et dypt og sterkt inntrykk på meg, ikke bare gjennom selve historien, men også gjennom fortellergrepene som er gjort. Hva er det som får et helt vanlig menneske til å begå uhyrlige handlinger, handlinger man ikke forbinder med det å være menneske? Boka gir i grunnen ingen forklaringer på dette, annet enn å konstatere at ondskapen under gitte omstendigheter bor i oss alle - med mindre vi aktivt kjemper i mot og ikke dekker oss bak "plikten", slik faren til Rachel og Malrich gjorde. Forfatteren levner ingen tvil om at man på individnivå uansett har et ansvar for sine egne handlinger. Det er dessuten spesielt at jødeforfølgelsen som tema flettes inn i en bok som omhandler muslimer. 

Og som det er sitert fra Les Inrockuptibles, Frankrike, på bokas smussomslag:

"I de muslimske landene blir holocaust ofte tonet ned, sett bort fra, eller ganske enkelt fortiet. Boualem Sansal ønsker å formidle hvordan denne skjellsettende hendelsen i den jødiske historien også er et metafysisk spørsmål som angår oss alle. Min fars hemmelighet bør bedømmes både for sin virtuose oppbygning, sitt universelle anliggende og politiske mot." 

Boka er besnærende godt skrevet, den har et tema som er universelt og den handler også om å kjempe mot historieforfalskning - her båret frem av to brødre som ikke lar farens hemmeligheter forbli nettopp dette, men som bringer dem frem fra glemselen og synliggjør den for all verden. Og som alltid når jeg leser bøker av forfattere som ofrer sin egen sikkerhet for et høyere mål, blir jeg slått i bakken av motet som ligger bak. Her blir det terningkast fem - et sterkt sådan!   

Utgitt på fransk: 2008
Originaltittel: Le Village de l´Allemand
Utgitt i Norge: 2013
Oversatt: Tom Lotherington
Forlag: Kagge Forlag
Antall sider: 246
(Mitt eksemplar av boka har jeg fått fra forlaget)

Boualem Sansal

Andre omtaler av boka:

- VG - May Grethe Lerum 04.03.2013 - Intenst om fedrenes synder og ondskapens sirkel

- NRK - Knut Hoem 30.01.2013 - Hitler sett fra forstedene

- Aftenbladet - Jan Askelund 18.02.2013 - Fedrenes synder 

"Palme" (Regissører: Maud Nycander og Kristina Lindström)

Spennende filmportrett av en sentral svensk politiker

(Sven) Olof (Joachim) Palme (f. 1927 d. 1986) vokste opp i et overklassemiljø på Östermalm i Stockholm. Hans mor var opprinnelig fra Latvia og av baltisk-tysk adelsslekt, mens faren var svensk rikspolitiker. Palme var utdannet jurist, men i hele sitt yrkesaktive liv var han engasjert i politikken. I perioden 1958-86 var han medlem av Riksdagen. Han var partileder for Socialdemokratarna i perioden 1969 - 1986 og Sveriges statsminister i årene 1969-76 og 1982-86. (Kilde: Wikipedia)

I dokumentarfilmen "Palme", som starter med mordet på ham 28. februar 1986 i Stockholm, rulles hele hans liv opp. Vi introduseres for hans mors innvandrerbakgrunn, og den betydningen dette hadde for Palmes syn på innvandrere generelt. Dessuten får vi vite om de problemer det skapte for ham at han opprinnelig kom fra et svært borgerlig hjem. For hvordan skulle det svenske folket egentlig vite om han var en ekte og oppriktig sosialist, eller bare en karrierejeger som øynet muligheten for en "lettvint" karriere? Men som Palme så lakonisk kommenterte: Faktisk var det de borgerlige selv og ikke Socialdemokratarnas velgere som var mest opptatt av hans sosiale bakgrunn. Hans sosialistisk-politiske bevissthet skal for øvrig ha våknet for alvor på en gjennomreise i USA, hvor han kom tett innpå fattigdommen og de enorme klasseforskjellene i dette landet. 

Erlander i forgrunnen med Palme i hælene

Palmes politiske karriere skjøt fart da statsminister Tage Erlander, Sveriges landsfader og statsminister i årene 1946-1969, ansatte ham som assistent i 1953. De to skulle etter hvert bli et uadskillelig team, noe som ses på omtrent alle bilder fra den tiden - Erlander først, og så Palme hakk i hæl. Det var i Erlanders regjeringstid at begrepet "folkhemmet" oppsto som en betegnelse på det svenske velferdssamfunnet. 

Palme møter Fidel Castro

Etter hvert giftet Palme seg med Lisbeth (i 1956), og de fikk tre barn. I dokumentaren er både hun og sønnene intervjuet. Vi følger Erlander og Palme på utenlandsreiser til USA, hvor de deltok i begravelsene etter drapene på hhv. John F. Kennedy og Martin Luther King, og senere også til Cuba, hvor de møtte Fidel Castro. Palme snakker både flytende engelsk, fransk, tysk og endog spansk og fremstår som en utpreget intellektuell.

Like fullt fremstilles han som noe utypisk svensk, fordi han var meget frittalende og mente noe om det meste, også på områder hvor Sverige grunnet sin posisjon som et nøytralt land ikke hadde tradisjon for å mene så mye. I alle fall ikke offisielt. Som da Palme sammenlignet USAs bombeangrep på Hanoi på lik linje med folkemordet i Guernica o.l. Dette førte til en alvorlig diplomatisk krise mellom Sverige og USA, og førte til at alle diplomatiske forbindelser opphørte i et par års tid. 

Palme med familien sin ved rekkehuset i Vällingsbyhöjden

En hendelse som preget Palme sterkt var et gisseldrama som oppsto midt under valgkampen i 1973, da tre bankansatte ble holdt som gisler i seks dager inne i Kreditbanken på Norrmalmstorg i Stockholm. Valgkampen ble selvsagt avbrutt mens gisseldramaet pågikk, og heldigvis gikk det bra til slutt. Det er for øvrig dette bankranet som har dannet grunnlag for begrepet Stockholmsyndromet, der gislene utvikler sympati for sine kidnappere. 

Etter hvert gikk det dårligere og dårligere ved hver valgkamp for Socialdemokraterna og i 1976 tapte partiet for første gang etter krigen. Fire år senere kom imidlertid partiet med Palme i spissen sterkt tilbake, og Palme sikret seg nok en gang statsministerposten. I filmen blir vi vitne til en betydelig tilhardning i virkemidlene som ble brukt av opposisjonen under valgkampen, og mange var bekymret over at voldsutgytelsene kunne komme til å gå for langt. Palme var en person som både var elsket og hatet, fordi han var så kompromissløs i sin politikk, og ikke skydde noen midler for å vinne en debatt eller duell. 

Så ble han også til slutt drept en februarkveld i 1986 etter et kinobesøk, hvor han ønsket å gå hjem i stedet for å ta taxi. I dokumentaren spekuleres det ikke i hvem som kunne stå bak drapet. Rent bortsett fra at Christer Pettersson ble dømt og senere frifunnet, må det konstateres at drapet aldri er blitt oppklart. Og mest sannsynlig aldri kommer til å bli det heller ... Paradoksalt nok var Anna Lindh en av dem som talte varmt i hans begravelse - intetanende om at hun selv en dag skulle bli offer for noe av det samme ... Mordet skjedde den 10. september 2003. Selv var jeg i Stockholm knapt en uke etterpå, og jeg husker fremdeles stemningen som preget byen etter mordet, som alle snakket om stor sett hele tiden. 

Selv om jeg aldri egentlig har engasjert meg veldig i svensk politikk, er jeg så pass gammel at jeg husker Palme svært godt - også at han ble drept. Han var en politiker alle hadde en oppfatning av, og jeg tror dette er årsaken til at filmen er brennende aktuell for flere enn bare svensker. Men hvem var han egentlig? På mange måter kan man vel si at måten han døde på har skapt en hel del myter om ham, som på mange måter har kommet i veien for bildet av hvem han var. I dokumentaren har man forsøkt å komme bak mytene gjennom å gi selve drapet på ham mindre oppmerksomhet og i stedet forsøke å fortelle den virkelige historien om Palme. Dette har filmskaperne virkelig lyktes med, og resultatet er en film som i alle fall holdt meg fanget fra begynnelse til slutt. Filmen er både interessant, lærerik og spennende! Og ingen bør være i tvil om at Palmes engasjement for arbeiderklassen, tross hans borgerlige bakgrunn, var ekte etter å ha sett denne filmen. Jeg gir terningkast fem. 

Innspilt: 2012
Originaltittel: Palme
Nasjonalitet: Sverige
Medvirkende: Olof Palme, Lisbeth Palme, Tage Erlander, Fidel Castro, Thorbjörn Fälldin, Ulf Adelsohn, Gösta Bohman, Ingvar Carlsson,, Mona Sahlin, Carl Bildt, Ingmar Bergman, Desmond Tutu m.fl.
Spilletid: 105 min.

Benny Anderssons Orkester: "Sorgmarsch"

Emilia og Monika Polbratek: "Den beste sommeren"

... om glede, søsken- kjærlighet og om å leve på lånt tid ...

I januar 2012 fikk fire år gamle Natalia bløtdelskreft. I månedene forut hadde moren hennes Monika vært overbevist om at det var noe galt med datteren, som lenge hadde hatt vondt i den ene armen. Hun opplevde at hun ikke ble tatt på alvor tidsnok, og da diagnosen ble satt i januar 2012, lå det i kortene at dette var for sent. Datteren kom til å dø. Spørsmålet var bare når. 

Natalias 14 år gamle søster Emilia bestemte seg i juni 2012 for å opprette en blogg. Egentlig kom dette som et resultat av at familien fikk så mange henvendelser at det tok uforholdsmessig mye tid å svare på samtlige tekstmeldinger o.l. Lite ante Emilia hvilke konsekvenser hennes blogging skulle få ... 

Emilia bestemmer seg for å gi sin døende søster den beste sommeren i hennes liv. Da dette kommer på trykk i Aftenposten Si ;D-spalte, vil responsen nesten ingen ende ta. Bloggen hennes tar helt av, og plutselig vil "alle" ha tak i henne. Hun blir intervjuet av den ene avisen etter den andre, kommer på TV og blir så kjent at hun etter hvert skulle bli årets navn i VG, bli nevnt i kongens nyttårstale, bli utnevnt som årets sogning og jeg vet ikke hva. Etter hvert ble familien også neddynget av gaver og reiser - alt som kunne bidra til å gjøre sommeren enda mer fantastisk for den hardt rammede familien, som opprinnelig kommer fra Polen. En historie som til slutt også skulle bli bok ...

Dette er en historie om en fantastisk storesøster som ga alt for sin søster, men som etter hvert også opplevde all responsen som så overveldende at den etter hvert truet med å ta fokuset bort fra det som tross alt var hennes mål: nemlig å gi lillesøsteren masse god oppmerksomhet den siste tiden hun hadde igjen å leve. Samtidig som vi får høre om alt det positive ved oppmerksomheten, kommer det mellom linjene også frem at det kunne være belastende - ikke bare på grunn av mengden av oppmerksomhet, men også i form av plumpe og nærgående spørsmål og et evig mas om mer, mer, mer i en tid hvor Emilia hadde mer enn nok med å takle sin egen hverdag. Og det var nok her mamma Monika etter hvert måtte overta noe av styringen. 

Natalia (bildet er lånt fra Emilias blogg)

Boka inneholder et utdrag av de viktigste blogginnleggene og en hel del av responsene fra omverdenen, ispedd hendelser som kongens tale, VGs kåring av årets navn, ferier familien ble påspandert, innlegg fra enkeltmennesker rundt familien og ikke minst morens dagboknotater om utviklingen av datterens sykdom. Og tatt i betraktning at dette tross alt er en bok som aller mest er skrevet på 14 åringens premisser, må jeg si at det er en fin bok - svært rørende i formen, fra virkeligheten som den tross alt er. Denne gangen avstår jeg fra å gi terningkast fordi jeg opplever at det vil være nokså irrelevant å bedømme bokas litterære kvaliteter. Dette er og blir en åpenhjertig og nærgående dokumentar om hvordan det oppleves å miste et familiemedlem i kreftsykdom - et familiemedlem som bare rakk å bli fem år ... Og om hvordan det har vært å være storesøster og den som skulle holde verden sammen når alt var i ferd med å rakne ... En skjønn og sår bok på alle måter!

Utgitt: 2013 
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 140
Mitt eksemplar: Mottatt fra forlaget

Natalia og Emilia (bildet er lånt fra Emilias blogg)

August Strindberg: "Det røde rommet"

Om Stockholms åndsliv i 1870-årene

August Strindberg (f. 1849 d. 1912) skrev romanen "Det røde rommet" i 1879, dvs. i en alder av 30 år. Boka, hvis tittel refererer til det røde rommet i Berns salonger (som eksisterer i beste velgående selv den dag i dag - nå bedre kjent som Berns hotel), sjokkerte da den kom ut. Den førte like fullt til Strindbergs litterære gjennombrudd og er også senere betegnet som den første svenske moderne roman. 

Selv om handlingen i romanen til dels er nokså usammenhengende og fragmentarisk, og aller mest kan minne om en samling av løsrevne historier, er det i alle fall én rød tråd som går igjen gjennom hele boka, nemlig Arvid Falk - en figur som er ansett for å være Strindbergs alterego. Arvid Falk er 23 år og temmelig fattig fordi han har valgt å forlate embetsverket for å bli journalist. Dvs. egentlig ønsker han å bli forfatter. Han har fremdeles sine idealer i behold, noe som etter hvert skal koste ham dyrt. For dersom man er ung og vil opp og frem her i verden, nytter det ikke å ha idealer. Det er nemlig kun penga som rår - den gangen som nå. 

Røda rummet på Berns Hotel (bildet er lånt fra 

hotellets nettsider)

Innledningsvis i boka beskrives et udugelig embetsverk, der ingen egentlig gjør noe, men bare later som. Dette er personifisert gjennom Kollegiet for Utbetalinger av Embetsmannslønninger, som fremstilles så lattervekkende at det bare er å gi seg ende over. Som da Falk blir vist rundt og de kommer forbi direktørens kontor, og får beskjed om å være ekstra stille. Hvorpå Falk utbryter "Sover han?" 

Strindberg avleverer den ene bitende sarkastiske personskildringen etter den andre - med så mye snert og beskhet at dersom det ikke hadde vært for humoren som hele tiden ligger på lur, kunne det fort bikket over. 

Detalj fra interiøret på Berns Hotel (bildet er lånt fra

hotellets nettsider)

Særlig når man som tidligere nevnt vet at Arvid Falk er forfatterens eget alterego ... 

"Falks inntreden hadde hatt en annen virkning på de to filosofene. De hadde i Falk straks oppdaget en "som hadde studert", og de la ham for hat, for at han kunne berøve dem deres prestisje innenfor det lille samfunnet. De vekslet megetsigende blikk, som straks ble oppdaget av Sellén, som derfor ble fristet til å vise sine venner deres fulle glans og om mulig få til en trefning. Han fant snart sitt stridseple, siktet, kastet og traff." (side 33)

Det er ikke uten grunn at romanen har blitt omtalt som et strindbergs lystmord, for den som ikke får gjennomgå i boka, finnes knapt. Forfatterens overordnede mål med boka må åpenbart ha vært  å avsløre det spillet som finner sted blant samfunnstoppene på slutten av 1800-tallet, og dette gjør han på en slik måte at det nesten er noe fullstendig tidløst over alle de dramaer som etter hvert utspiller seg mellom permene. Og er det noen som virkelig får gjennomgå, så er det faktisk Arvid Falks bror Carl Nicolaus Falk. Han beskrives til de grader ondskapsfull i sin lengsel etter makt og penger.

"Sitt! kommanderte broren.

Det var alltid hans vane å be folk sitte når han skulle ta fatt på dem, for da hadde han dem under seg og kunne lettere knuse dem - om det var nødvendig." (side 22)

Handlingen i romanen foregår altså i Stockholm, nærmere bestemt i Gamla Stan, og stemningen som beskrives skal være meget tidstypisk for slutten av 1800-tallet. Datidens opprørere - eller kanskje mer treffende de revolusjonære - møttes i det røde rommet på Berns, og der satt de og kritiserte det bestående. Ordene som blir lagt i munnen på Arvid Falk viser at han er en mann som er kritisk til alt og alle, og som er nokså opprørsk av natur. Hans idealisme koster imidlertid dyrt, særlig når han nekter å påta seg journalistiske oppdrag som kunne gitt klingende mynt i kassen - sårt tiltrengt for den fattige og stadig blakke Arvid Falk. Så er spørsmålet hvor lenge han har råd til å la idealene komme i veien for hardt tiltrengte inntekter ... 

"Det var så mye løgn, så mye falskhet i luften at Falk følte seg beklemt og lengtet ut. Han så hvordan disse menneskene, som helt sikkert var hederlige og aktverdige, liksom gikk i en usynlig lenke, som de fra tid til annen bet i med halvkvalt raseri - ja, kaptein Gyllenborst behandlet jo verden med åpen, men enn skjemtsom forakt. Han tente sigaren i salongen, inntok passende stillinger og lot som om han ikke så damene. Han spyttet på kakkelovnsstenene, anmeldte ubarmhjertig oljetrykkene på veggene og uttalte sin forakt for mahognymøbler. De øvrige herrene inntok en indifferent holdning som passet deres verdighet, og så ut til å være på arbeid." (side 221)

Boka flommer bokstavelig talt over av skarpsindige psykologiske iakttagelser av et rikholdig persongalleri, noe som i seg selv gjør boka vel verdt å lese. Så får det heller være at boka som sådan mangler en sammenhengende rød tråd med en handling som skrider frem og ender i et slags klimaks. I den grad man kan si at denne boka ender i noe som helst, så må det være et antiklimaks, for til slutt gir Arvid Falk på mange måter avkall på sine idealer for å innordne seg embetsmannsverket igjen ... 

Min utgave av boka inneholder et etterord ved Anne Heith, og jeg avslutter med et sitat fra side 281:

"Det røde rommet, utgitt i 1879, er Strindbergs første roman. Det har vært ulike meninger om hva slags tekst dette er, blant annet fordi man ikke finner en entydig hensikt. Det røde rommet er en flerstemt tekst som spiller ulike språk og perspektiver ut mot hverandre. I svenske litteraturhistorier har Det røde rommet markert innledningen til den moderne, realistiske diktningen. Dickens´ samfunnskritiske romaner så vel som Balzacs desillusjonsromaner har vært blant Strindbergs inspirasjonskilder. Dessuten er det forbindelser til den eldre pikareskromanen med en omvandrende helt, en picario, i sentrum, og til dannelsesromanen og til sensasjonsromanen. Fortellertekniske grep og skrivemåter fra ulike romantyper er benyttet. Resultatet er en tekst som kan oppfattes som forfatterens lek med innslag fra romansjangeren. Da Det røde rommet utkom, ble den oppfattet som nyskapende. Det er den også, samtidig som Strindberg bruker elementer fra forskjellige romantyper. Det nye ligger i den vitale, vekslende prosastilen." 

"Det røde rommet" har ikke vært den enkleste romanen å lese, og heller ikke å skrive om. For å få fullt utbytte av boka er det sikkert lurt å lese den minst to ganger - alternativt å lese den meget rolig og fokusert, slik jeg kunne lese på nettsiden Nationell.nu - i en artikkel om romanen datert 7. september 2012. Jeg er ingen Strindberg-kjenner, men føler for å ta for meg flere av hans bøker etter hvert. Det er særlig det dyptgripende psykologiske ved hans bøker som fascinerer meg. Og for meg har det vært ekstra morsomt å lese denne boka siden jeg har bodd på Berns Hotel for sånn ca. 10 år siden. Skjønt det må understrekes at Berns og det røde rommet egentlig ikke kan sies å ha noen sentral betydning i boka. 

Jeg synes boka fortjener terningkast fem - helt på grensen til en sekser. 

Utgitt: 1879
Originaltittel: Röda rummet
Utgitt første gang på norsk: 1995
Oversatt: Per Quale (med etterord av Anne Heith)
Forlag: Den norske bokklubben
Antall sider inkl. etterord: 284

August Strindberg

"Les Miserables" (Regissør: Bille August)

Bille Augusts "Les Miserables" fra 1998

Etter å ha sett den siste spektakulære filmmusikalen av "Les Miserables" med Tom Hooper som regissør, har jeg bestemt meg for å ta for meg alle de filmutgaver av denne filmen som det er mulig å få tak i. I første omgang har jeg gravd frem et eksemplar av "Les Miserables" i min egen filmsamling - en utgave fra 1998 med regissøren Bille August. 

Siden jeg allerede har laget et nokså utførlig handlingsresymé da jeg omtalte 2012-filmen, nøyer jeg meg denne gangen med et nokså kortfattet resymé - aller mest for å få frem det som er annerledes i herværende 1998-film. Og så bør det selvsagt nevnes at dette ikke er en musical.

I filmens åpningsscene har Jean Valjean kommet ut av fengsel etter å ha sonet 19 år pga. tyveri av et brød, og han har funnet frem til biskopen som gir ham mat og nattely. Vi blir vitne til at Jean stjeler sølvtøyet, blir tatt og deretter tilgitt av biskopen, som atpåtil dekker over hans forbrytelse - alt med det formål at han ønsker at Jean skal leve et liv som en ærlig mann. 

Så møter vi Jean Valjean nesten ti år senere, og resten av historien kjenner vi. Fantine får sparken fra Jeans fabrikk, Javert - Jean Valjeans tidligere fangevokter - er blitt politimann - og han er faretruende nær å avsløre Jean Valjean som straffangen som brøt prøveløslatelsesvilkårene. En annen blir beskyldt for å være nettopp Jean Valjean, og etter å ha avslørt seg selv som den rette Valjean, må han flykte - etter at Fantine er død og han har reddet Cosette fra det grusomme vertshusekteparet som har hatt henne hos seg mot betaling fra Fantine. Nesten ti år senere er Cosette en voksen kvinne, som forelsker seg i Marius, og takket være Jean Valjean lider han ikke den samme skjebnen som de andre studentene han forsøker å lage revolusjon sammen med. Han overlever og han og Cosette kan dermed få hverandre til slutt. 

Manuset som filmen er tuftet på avviker fra Victor Hugos roman på en rekke punkter. Bl.a. er f.eks. vertshusekteparets datter Eponine som voksen helt fraværende. Dermed frarøves vi noe av det som skapte dramaet med stor D på slutten - der Eponine ofrer sin kjærlighet for Marius etter selv å ha vært forelsket i ham lenge. Marius er dessuten gjort til lederen av studentene, noe han ikke er i Hugos roman. Jeg skjønte for øvrig ikke hvorfor Jean Valjean ble fremstilt som analfabet, all den tid han ikke var det i romanen. 

For øvrig må jeg si at filmen er både storslått og fin, med et stjernelag i de største rollene. Her møter vi Liam Neeson som Jean Valjean, Geoffrey Rush som Javert, Uma Thurman som Fantine og Vlaire Danes som den voksne Cosette. Dramaet er velspilt, kulissene fremstår nærmest som autentiske og historien er av det udødelige slaget - med kjærlighet, ofre og lidelser i bøtter og spann. Like fullt og kanskje ikke rent lite urettferdig i det hele tatt å nevne: jeg savnet musikken ... Jeg synes denne utgaven av "Les Miserables" fortjener terningkast fem. 

Innspilt: 1998
Originaltittel: Les Miserables
Nasjonalitet: USA, England og Tyskland
Skuespillere: Liam Neeson (Jean Valjean). Geoffrey Rush (Javert), Uma Thurman (Fantine), Claire Danes (Cosette som voksen), Hans Matheson (Marius Pontmercy) m.fl.
Spilletid: 129 min.

Liam Neeson i rollen som Jean Valjean 

Uma Thurman som Fantine

Geoffrey Rush som Javert

Claire Danes som Cosette

Hans Matheson som Marius

"Amour" (Regissør: Michael Haneke)

Vakkert-trist om å bli gammel

Jeg har lenge planlagt at jeg skulle se "Amour", men rakk det ikke før det var et faktum at filmen var tildelt Oscar for beste fremmedspråklige film (etter at den var nominert i klassen beste film, beste regi, beste manus, beste skuespillerinne og altså beste fremmedspråklige film - kilde filmweb.no). Fra før av har jeg sett de fleste av Michael Hanekes filmer - bl.a. Funny Games, Piano Teacher, Caché (Skjult) og Det hvite båndet - alle med det til felles at de er en smule bisarre og ment for det kresne filmpublikum. Sånn sett er "Amour" en helt annen film - og den når på en helt annen måte ut til det brede publikum, mest av alt på grunn av den nokså almenngyldige tematikken, som berører de fleste før eller siden i livet. 

Selv kjenner jeg i grunnen lite til skuespillerne i filmen fra før av. Jeg vet imidlertid at Jean-Louis Trintignant i sin tid spilte en av hovedrollene i "Rød", en av Kieslowskis Trois Couleurs-filmer, mens Emanuelle Riva har hatt en rolle i "Hiroshima mon amour". Trintignant spiller George, mens Emanielle Riva spiller Anne i "Amour". 

Alt i innledningen får vi vite hvordan det går. Ekteparet George og Anne er døde, og det er George som har forårsaket deres død. Filmen skal dermed komme til å handle om hva som ledet frem til dette fatale valget.

Musikerekteparet George og Anne er i 80-årene og de nyter sitt otium i sin lekre, herskapelige Paris-leilighet der de er omgitt av sine kjæreste ting og minner; et flygel som de har dyrket sine største lidenskaper gjennom, nemlig musikken, og et arsenal av bøker, som de har brukt et helt liv på å lese. Begge er utpregede intellektuelle, og de koser seg med å gå på konserter og ellers dyrke det som kulturlivet har å by på. Når de deler sine måltider, som er laget med like stor kjærlighet som alt annet som betyr noe for dem, er det ikke vanskelig å se at de begge har vært og fremdeles er uendelig glade i hverandre, selv om det er noen år siden den sterkeste fysiske lidenskapen sto aller mest i fokus i deres samliv. Smilene, blikkene og humoren dem i mellom røper at de aldri har blitt lei av å flørte med hverandre. George er fremdeles en flott mann, og Anne er en vakker kvinne. 

Så får Anne slag. Til å begynne med skjønner de ikke hva som skjer, men en tur til legen bekrefter at det er tale om slag, og at det er stor fare for at dette vil skje igjen og igjen. Anne får tilbud om operasjon, og de opplyses om at utsiktene er gode. Bare 5 prosent blir verre etter en slik operasjon. Dessverre viser det seg at Anne er blant disse 5 prosentene ... 

Deretter går det stadig nedover med Annes helse. I begynnelsen kan hun riktignok snakke og hun er klar i hodet, men hun er avhengig av rullestol. Så rammer et nytt slag talesenteret, og selv om hun fremdeles er klar i hodet, klarer hun altså ikke lenger å uttrykke seg - til stor fortvilelse både for seg selv og ektemannen. 

Deres eneste datter dukker opp, og hun er bekymret over utviklingen. Blant annet fordi hun ser at foreldrene isolerer seg og skyr unna andre mennesker ... Hun kan dessuten ikke forstå hvorfor faren på død og liv ønsker å beholde moren hjemme. 

"Amour" er en vakker-trist film om å bli gammel, syk og hjelpetrengende, og hva det gjør med et ektepar og deres kjærlighet der den ene fremdeles er helt frisk, mens den andre blir alvorlig syk. Og om fortvilelsen hos den friske som gjør alt han kan for å hjelpe, men som møter motstand hos det mennesket han har delt hele livet med, fordi hun ikke orker å avfinne seg med at hun er totalt avhengig av ham og andre. Han holder ut fordi han har lovet henne at han aldri skal plassere henne på noe hjem eller sende henne på sykehus. Til slutt kommer imidlertid døden mer som en befrielse og lettelse enn noe annet ... 

Dramaet, som utelukkende foregår i ekteparets leilighet, er stillferdig og nesten autentisk i sitt uttrykk, der alderdom med sykdom presenteres akkurat så sårt og nesten på grensen til det uutholdelige som det er i det virkelige liv. Kanskje med ett unntak, og det er at Anne hele tiden er feiende flott på håret uansett hvor syk hun er, og akkurat det irriterte meg litt underveis. For alderdom og sykdom innebærer også en evig kamp for å holde hygienen i sjakk, men dette elementet var totalt fraværende i denne filmen. Ellers var skuespillerprestasjonene virkelig av ypperste klasse, og jeg skjønner derfor meget godt at det var nettopp denne filmen som vant Oscar blant de fremmedspråklige filmene. Jeg er også glad for at et såvidt langsomt drama som "Amour", som helt mangler action og høylytt drama (kanskje med unntak av en krangel med en sykepleier som var helt i harnisk fordi George sa henne opp), vant frem i kampen om den gjeve prisen! Filmen har for øvrig opplevd et fantastisk prisdryss i de fleste konkurranser av betydning. Jeg gir terningkast fem - et sterkt sådan!

Filmen vant for øvrig Gullpalmen under Cannes filmfestival i 2012.

Innspilt: 2012 
Originaltittel: Amour
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Drama
Skuespillere: Jean-Louis Trintignant (George), Emanuelle Riva (Anne), Isabelle Tharaud (datteren Eva) m.fl.
Spilletid: 127 min.