Linn Strømsborg: "Furuset"

Ungdomstristesse

Linn Strømsborg (f. 1986) debuterte med romanen "Roskilde" i 2009. Dessuten utga hun en såkalt boksingel ("Øya") samme år. Tidligere i år kom hennes andre roman, "Furuset", som handler om ei jente - Eva - som i likhet med forfatteren selv kommer fra Furuset. 

"Det er tredje juledag og jeg sitter på banen til Furuset, jeg har satt meg inntil et av vinduene i midten i forreste vogn og fyller en hel firer med kofferten og bagen min. Det er vått på gulvet, leirete skomerker og brun snø. Jeg kikker ut gjennom fronten av T-banen, ser bare snø. Sporene svinger seg inn og ut av tunneler, mennesker går av og på. Neste er Brynseng og de fleste reisende forsvinner for å bytte bane, men jeg er ennå bare halvveis. Da vi fortsetter, er det bare meg og ei lita jente med pappaen sin igjen i vogna. Hun kommer bort til meg for å se ut av vinduet, og jeg lar henne sitte på bagen min så hun rekker opp. Hun lager en slags svosjelyd hver gang vi svinger, som om vi suser av gårde med vinden. Jeg snur meg vekk fra vinduet og ser bort på kofferten min for å sjekke at den ennå er der, kjenner etter om jeg har mobilen i lomma." (side 9)

Eva er på vei hjem. Hun er ferdig med sine masterstudier i statsvitenskap på Blindern og kollektivet hun frem til nå har bodd i, er oppløst. Mens alle vennene hennes starter på selve livet som voksen, flytter hun hjem til sitt gamle barnerom. Voksenlivet kom for brått på, og hun er ikke helt klar enda ... Og om det ikke akkurat er som å rykke tilbake til start, så handler det om "å ta et steg tilbake før du kanskje kan ta to fram", som det fremgår av bokas baksidetekst.

Ut over i romanen fortelles historien om Eva vekselsvis i jeg-person og tredjeperson entall. Eva tar seg jobb i en videobutikk, og ulike filmer og serier, for ikke å snakke om musikken til Kent, fyller det lille noe stillestående livet hun lever, mens hun kanskje venter på at store ting skal skje. De store tingene tar stort sett andre seg av - de som brenner biler om nettene på Furuset og omegn, foreldrene hennes som har bestemt seg for å skilles, venninnen Miriam som har flyttet til Paris ... I tilbakeblikk på tidligere episoder i livet hennes skjønner vi etter hvert hva som har vært med på å forme Eva slik hun er blitt. Ei jente som gjerne vil være spesiell, men som frykter at hun er kjedelig og ordinær ... 

"Alle steder er like," sier jeg.

"Hva mener du?" 

"Joakim Berg sier det, om Kent, at først stakk de til Eskilstuna til Stockholm og alt blei bedre, og så, etter ei stund, ville de bare stikke derfra også." Jeg lener meg mot veggen og ser innover i kjellergangen. "Så, på en måte kan man jo bare bli der man er, hele livet."

"Det er ikke automatisk sant bare fordi Joakim Berg har sagt det."

"Men du tror det er sant? At alle steder er like?"

Han går mot meg, stiller seg tett foran meg og blir stående. Så tar han en hånd og legger den på brystkassa mi, han trykker litt og slipper opp igjen. Så sier han at alle steder er forskjellige, men at vi er de samme uansett hvor vi drar ... " (Dialog mellom Eva og vennen Jo på side 178)

Og dermed er vi i kjernen av den erkjennelse Eva antakelig må gjøre seg etter hvert som hun strever med å komme i gang med livet sitt på ordentlig. At det ikke er stedene man bor på som avgjør hvem vi er eller som skaper problemer for oss, men den vi selv er ...

Det er helt umulig å lese denne boka uten samtidig å lytte til musikken av Kent. Selv endte jeg opp med å lage meg en spilleliste av de beste låtene av Kent, som ikke nødvendigvis samsvarte med Evas favorittlåter - uten at jeg følte at det gjorde det minste. Det viktigste var å komme i den rette Kent-stemningen mens jeg leste boka. Samtidig kunne jeg kose meg med at jeg kjente igjen alle stedene hvor Eva og vennene hennes beveget seg. Til og med gangbrua opp mot Ellingsrud er med!

Samtidig som jeg erkjenner at jeg nok ikke er målgruppe nr. 1 for denne boka, er jeg full av beundring for Linn Strømsborgs romanprosjekt! Hun skriver godt og hun formidler en stemning av tristesse ved det å skulle ta fatt på et ansvarlig voksenliv uten å ha rukket å få fast grunn under beina. De smertefulle tyveårene som er så vanskelig for mange, fordi man på mange måter forlater et dekket bord fra barndommen og plutselig må ta fullt og helt ansvar for seg selv. Sånn sett veldig lett gjenkjennelig ikke bare for de helt unge, men også for undertegnede. Skjønt kan jeg egentlig huske hvordan det var?

"Jeg ser på dem som står utenfor på plassen foran senteret og T-banenedgangen. De våkner om morgenen og det er dem mot verden, det er ingen som forstår dem, og de som sier at de husker hvordan det var, de lyver, jeg husker det ikke nøyaktig selv, ingen av oss gjør det. Vi husker episoder, noen følelser, samtaler og hendelser, men vi husker ikke akkurat hvordan det var å være oss selv for ti år siden, og vi kan ikke lenger, med våre voksenhjerter, begripe hva slags eksplosjoner som går av inni kroppene til disse tynne, fjorten år gamle gutta som ikke knytter skolissene sine og ikke trekker opp glidelåsen på jakka selv om det er altfor kaldt til å ha den åpen. Når hjertene deres slår, så slår de på en annen måte enn mitt og ditt. De dundrer, svulmer og trekker seg sammen kraftigere enn hos deg og meg. " (s. 199)

Det er vanskelig å skulle trille terning, men jeg tror like fullt at det må bli terningkast fem denne gangen. Bokas språklige kvaliteter og forfatterens evne til å lage en spesiell stemning har vært avgjørende for meg. Her er det bare å glede seg til kommende romaner fra Linn Strømsborgs side. Hun er bare 26-27 år og kommer til å rekke mange bøker til dersom hun fortsetter i dette tempoet! 

Og før siste side i "Furuset" var vendt, sto det allerede to stk. på lånelisten ...

Utgitt: 2013
Forlag: Flamme Forlag 
Antall sider: 219

Linn Strømsborg

Relevante artikler, omtaler o.a.:

- NRKs Leif Ekle: Identitet, venner og Furuset - 09.01.2013

- NRK - Man er redd for å skuffe (om den vanskelige andre boka) - 21.01.2013

- Flamme Forlag - artikler om og med Linn Strømsborg

- Aftenbladets Sigmund Jensen: Hjem til mor - 18.02.2013 

- Dagsavisen - Hjem til Furuset - 09.01.2013

- Radio Nova - Mellom strekhjerte og fiksjon - 11.12.2012

- Knirk - 12.04.2013

- Bok-Karete - 13.04.2013

- Sukkerrør - 08.05.2013

Mine Mammutsalg-skatter 2013

Tidligere har jeg skrevet en artikkel der jeg anbefalte et sted mellom 10 og 20 bøker på Mammutsalget - dvs. bøker jeg selv for lengst har både lest og omtalt på bloggen min. I herværende artikkel skal jeg derimot skrive om bøkene jeg selv har valgt å kjøpe på årets Mammut-salg. 

Siden jeg jevnt over har en ganske glupsk appetitt på alt nytt som hele tiden kommer på litteraturfronten, kommer jeg ofte i den situasjonen at alle bøkene som ellers kunne ha fristet, for lengst er både kjøpt og konsumert. 

Like fullt: noen skatter fant jeg frem til - noe på egen hånd og noe ved hjelp av folk jeg handlet sammen med - f.eks. Bokelskerinnen - samt min lokale bokhandlerske Linn Strømsborg fra Ark, som for tiden er ute med sin andre bok ("Furuset" - som jeg tilfeldigvis holder på med akkurat nå). 

Og er det noen som er glad for at årets Mammut-fangst ikke inneholder flere enn 10 bøker, så er det mannen min. Det er nemlig ikke plass til flere bokhyller i huset, så her er det bare å innrette seg etter forholdene. Godt at husets 20 åring, som snart er på flyttefot, gladelig arver bøker som undertegnede ikke føler en ubendig trang til å eie for resten av livet! Det ligger jo i en bokelskers natur at man må sørge for at bøker man kvitter seg med, får et nytt og godt hjem et annet sted! For kaste bøker? Måtte gud forby! 

En av bøkene jeg faktisk har gledet meg aller mest til, er "Roma - verdensteater og kulturreservat" av Trond Berg Eriksen. Her med lekre fotografier og dypsindige tekster fra en idéhistoriker jeg har stor respekt for! Tidligere kostet denne boka 450 kroner, mens jeg på Mammut fikk den for "kun" 250 ... Et aldri så lite varp med andre ord!

"Våre vakraste dikt - kjenn ditt hjarta falle" fra Samlaget var ikke en Mammutsalg-bok, men det var Mammutsalget som gjorde at jeg snublet over den. Jeg er svak for dikt som får meg til å tenke, le, har elegant rytme og rim, setter fingeren på noe eksistensielt, får frem min beundring for enkeltheten eller det store i det enkle. Det første diktet jeg slo opp på var dette, og det fikk meg til å bestemme meg for at denne boka måtte jeg rett og slett ha! 

Herta Müller mottok som kjent Nobelprisen i 2009. Fra før av hadde jeg et nokså ambivalent forhold til henne, selv om jeg den gangen kun hadde lest en eneste bok av henne - "Mennesket er en stor fasan i verden". Men det var helt til jeg leste "Pustegynge", en bok som faktisk tok fra meg pusten fullstendig. Og godt var det at jeg fikk gjenopprettet mitt forhold  til en forfatter som absolutt fortjente det!

Når denne forfatteren utgir en bok med tittelen "I dag ville jeg helst ikke ha møtt meg selv" - ja, da er det bare en ting å si: den må jeg lese! Tittelen er rett og slett bare helt fantastisk!

Jeg har lenge ønsket meg Roger Moorhouse´bok "Berlin i krig - liv og død i Hitlers hovedstad", og endelig er den min! 

Etter å ha lest Antony Beevors "Berlin - nederlaget 1945" - er Moorhouse´bok med på å komplettere mitt bilde av hva som egentlig skjedde den gangen. 

Jeg elsker å lese om forfattere og for så vidt også kulturpersonligheter, og Erling Lægreid har jo en skarp og vittig penn. I denne boka presenterer han nærgående miniportretter av vel 60 personer i norsk kultur- og samfunnsliv, kan jeg lese på smussomslaget. "Alle er døde, men i sin uvørent egosentriske og særeigne stil evnar Lægreid å vise kor levande dei var."

Dette blir morsomt!

Forlaget Press har utgitt boka med tittelen "Taler som forandret Norge", og den inneholder intet mindre enn 62 historiske taler. En titt i innholdsfortegnelsen viser at her er kong Christian Fredriks trontale fra 1814 med, Marcus Thranes tale på Arbeiderlandsmøtet på Bygdøy i 1850, Vidkun Quislings tale den 9. april 1940, Gina Krogs tale om stemmerett for kvinder i 1885, kong Haakon VIIs "Alt for Norge"-tale i 1905 osv. Det er klart at en elsker av det skrevne ord må ha en slik bok!

Torbjørn Færøvik har utgitt mange bøker med ulike temaer fra Asia, og denne lille boka om Mahatma Gandhi er egentlig beregnet for barn. Det har overhode ikke forhindret meg fra å kjøpe boka, som jeg også gleder meg til å lese!

Hver gang jeg kommer over enda en ny og fantastisk bok fra Island, tenker jeg "Hvor mange utrolig talentfulle forfattere har egentlig det lille landet fostret?" For det strømmer jo bare på, i et eneste kjør ...

Denne forfatteren vant Nordisk Råds Litteraturpris i 2011, og med skam og melde kjenner jeg ikke til hans forfatterskap. Gjennom å kjøpe denne novellesamlingen håper jeg at jeg får gjort noe med det!

Er denne boka en sterkt bevart hemmelighet, eller er det bare jeg som har sovet i timen? Takket være min tidligere nevnte lokale bokhandlerske ble jeg i alle fall gjort oppmerksom på bokas eksistens, og da jeg så at den inneholder poesi fra hele verden, ble må-ha-genet mitt atter aktivert. Særlig fordi jeg ikke kjenner en eneste av bidragsyterne i denne diktsamlingen og tenker at dette må jeg jo gjøre noe med. Ingunn Økland i Aftenposten er sitert på bokomslaget med ordene "årets viktigste diktsamling - Verden finnes ikke på kartet er en slik utgivelse man får én gang per generasjon".

Denne boka fikk jeg anbefalt av Bokelskerinnen fordi hun mente at den ville passe for meg. Handlingen i romanen er lagt til Sør-Sudan og det handler om krig, flukt, bortføring av menneskehandlere, overgrep og tvangsrekruttering - før hovedpersonen (ei jente) havner i Norge ... Jeg var solgt lenge før jeg hadde lest halvparten av teksten på smussomslaget! 










Helt til slutt: Boka jeg ikke fikk tak i - noe som faktisk smerter meg dypt - er F. Scott Fitzgeralds roman "Nattens ømhet", som er utgitt av forlaget Kagge. Jeg hadde bestilt den, og innen jeg fikk hentet min bokpakke som viste seg ikke å inneholde boka, hadde samtlige butikker i sentrum blitt utsolgt for den ... Det kommer jeg nesten ikke over ... Og at jeg gikk forbi store bunker med denne boka tidligere denne uka - uvitende om at den var et knapphetsgode ... så og si Mammut-salgets lille perle ... 

Har du skrevet om dine Mammut-skatter? Legg gjerne igjen en kommentar til dette innlegget med link til ditt blogginnlegg, slik at jeg kan gå inn og sjekke ut dine preferanser før salget er over for godt denne gangen!

Kathrine Aspaas: "Raushetens tid - fra misunnelse til beundring"

Herlig om tillitens og åpenhetens kunst!

For noen måneder siden mottok jeg et leseeksemplar fra forlaget av "Raushetens tid", og tenkte at "Yes! - Dette er en bok etter min smak!" Like fullt tok det litt tid før jeg kom i gang, men da gikk det til gjengjeld også fort. 

"Dette er en bok om åpenhet. Om lettelsen og friheten som bor i åpenheten. Men hver gang jeg pirker bort i dette temaet, spretter det frem enda større fenomener: Frykt. Bitterhet. Misunnelse. Usikkerhet. Behovet for beskyttelse. For trygghet. Og det slår meg at det er den enkleste sak av verden å ønske seg åpenhet - fra andre. 

Det er en helt annen sak å praktisere den selv. For åpenhet er avslørende. Vi får øye på sider ved oss selv som vi ikke liker ..." (side 8)

Slik åpner Kathrine Aspaas sin bok, hvor hun sveiper innom tidsriktige temaer som erkjennelse av følelser - kanskje i særdeleshet de negative, om å rydde i det hun kaller vår egen svinesti før vi ivrer etter å rydde i andres, om sjiraffspråket, om sårbarhetens kraft, om at "er det så farlig da?", om de syv dødssynder, ømhetens finanser osv. - mens hun introduseres et nytt begrep: feiltastisk. Et begrep som handler om å erkjenne at man er et feilbarlig menneske (uten å være mindre fantastisk av den grunn), og at vi derfor må tillate oss selv og hverandre å feile. 

Mens jeg tidligere har lest om forskning som fastslår at det kommer til å stå heller dårlig til med empatien hos mennesker som tilbringer altfor mye tid foran PC´en, hevder Aspaas at det er dekning for det motsatte: nemlig at vi lever i en tid hvor all kunnskapsdelingen på nettet gjør all verdens mennesker mer fredelig og dessuten rausere. Jo mer kunnskap vi får, jo mer ser vi helheten, hvilket er grunnlaget for å se ting fra flere sider enn kun sitt eget ståsted. Mao. økt empati! "I like" for å bruke Facebook-språket. 

At vi går mot et åpnere samfunn viser både utviklingen av Facebook og det faktum at Karl Ove Knausgårds seksbinds "Min kamp" har slått så godt an. På side 29 i boka siterer hun Knausgård:

"Jeg har fortalt alt, og min erfaring er at det ikke er så farlig. Dette er fellesmenneskelige opplevelser", sier Knausgård i det ene intervjuet etter det andre. Han har sagt det så mange ganger nå at setningen fremstår som selve konsentratet av det ambisiøse litterære prosjektet hans. 

Det er ikke så farlig. 

Slik snakker en som har tatt eierskap til sin egen historie. Som har skrevet seg ut av skammen, ut av selvforakten og inn til seg selv. Som erkjenner de mest smertefulle punktene i sitt eget liv. Som aksepterer dem, dype daler, høye tinder, frykt, glede, ensomhet, skam og selvforakt. Knausgård er feiltastisk så det suser!" 

Selv fant jeg kapittelet om "Ømhetens finanser" og "Lillesøster ser deg" mest interessante. I førstnevnte kapittel snakker Aspaas om å ta ansvar i stedet for å tåkelegge sin egen rolle (jf. de ansvarlige i forbindelse med finanskrisen som startet i 2008), om viktigheten av å være den som stikker hodet frem og stiller kritiske spørsmål (for kun på den måten går verden videre), om mashmallows-testen (om behovsutsettelse), om transposisjonering (om å flytte seg ut av sin egen rolle og se verden fra en annen synsvinkel, noe som er en viktig bestanddel i brobyggingsarbeid), om å komme ut av boksen, om generasjon EQ og om kunsten å lede seg selv. 

"Jeg har vært velsignet med opptil flere gode sjefer i mitt liv. De har ulike sterke sider, men én ting har de felles. De skjønner at verden går rundt uten dem. De innehar den innsikten som forteller dem at de i sin lederrolle forvalter et verv. At det handler om mer enn dem selv. At deres jobb er å gjøre menneskene rundt seg så selvstendige og godt samarbeidende at de selv blir overflødige. De liker det ikke, men de innser at det er sånn det er." (side 107)

Boka inneholder en hel del selvfølgeligheter satt i system, men morsommere og ikke minst varmere fremstilt enn dette skal man faktisk lete lenge etter! Jeg har nemlig lest en hel del av denne type bøker opp gjennom årene, og mener selv at jeg vet hva jeg snakker om. 

Riktig brilliant blir Aspaas når hun i kapittelet "Lillesøster ser deg" tar for seg pressens rolle. Den kritiske pressen har stort sett fokus på det som er negativt, og det man leser i avisene blir sånn sett et slags vrengebilde av den virkeligheten de fleste opplever å stå oppe i. Hun har sitert den amerikanske komikeren Jon Stewart som - for en gangs skyld alvorlig - har uttalt at "hvis den (les: pressen) overreagerer på absolutt alt, blir samfunnet vårt mentalt sykere." (side 119)

De fleste som har vært utsatt for medias kritiske blikk har opplevd hvordan agendaen egentlig er satt på forhånd fordi journalisten allerede har bestemt seg for hvilken "sannhet" han eller hun vil ha frem. Den eneste grunnen til at man er kontaktet er at journalisten ikke ønsker å få kritikk for manglende balanse i fremstillingen fra PFU (jf. det kontradiktoriske prinsipp), men egentlig spiller det liten rolle hva man sier. Motpartens agenda tjener saken bedre, fordi dette skaper nyhetsoverskrifter, og eventuelle skjulte agendaer som egenreklame (f.eks. å fremstå som en redningsmann eller -kvinne, noe vedkommende også tjener mye penger på selv) synes pressen ikke å være opptatt av overhode. Å gjøre et dypdykk i vedkommendes skjulte agenda står åpenbart ikke på dagsorden i dagens frie presse. 

Aspaas har selv jobbet som journalist i en årrekke, og hun stiller spørsmål ved denne journalistiske fremgangsmåten som er så utbredt. Hvorfor ikke stille seg mer undrende når man kommer over en sak som kan tenkes å ha nyhetens interesse? Kun gjennom undring kommer man til bunns i en sak, dvs. inn til kjernen av det som faktisk er interessant, og får belyst alle sider av saken før man konkluderer. Man møter imidlertid på et paradoks - journalistens angst for å bli ansett ufarlig, eller enda verre: naiv! Like fullt er det et tankekors at det ikke er skandalene eller artiklene med krigstyper som blir delt i de sosiale mediene - som f.eks. på Facebook. Hennes egen artikkel "Raushet og dømmekraft" var da hennes bok gikk i trykken, delt anslagsvis 18 000 ganger på andre nettsteder. 

Når mennesker irriterer seg over hva andre skriver på Facebook - handler det ikke da egentlig om misunnelse? Og at vi tror at noen forsøker å gi et bedre bilde av seg selv enn det som er sannheten? Eller hva er det egentlig som gjør at dette er så irriterende? På side 144 skriver Aspaas:

"Jeg elsker Facebook! Livet er blitt både morsommere og mer sosialt. Ikke bare treffer jeg stadig nye, fine, rare folk. Summen av alt vi deler av artikler, lenker, gledesutbrudd og hjertesukk danner til slutt et bilde av hvem vi er, og det er like vanskelig å konstruere en falsk identitet på Facebook som det er på jobben eller i livet for øvrig, og omtrent like lite givende. For vi klarer ikke å skjule oss særlig lenge, uansett hvor stort behovet er for posere som perfekte foreldre, vellykkede par eller superjournalister. Vår dårlige smak og tvilsomme natur tyter frem uansett." 

Når vi skylder på bygdedyret eller janteloven (les: de andre, noe utenfor oss selv), bør vi i stedet gå i oss selv. For det er summen av alt vi står for, hver og en av oss, som definerer hvem "de andre" til syvende og sist faktisk er. Og når vi slutter å dømme oss selv, vil en gunstig effekt av dette være at vi også slutter å (for)dømme andre - og dermed blir vi rausere som mennesker. I bunn og grunn handler det om et positivt menneskesyn, noe som er godt forankret i den positive psykologien, tenker jeg.

Et viktig steg på veien mot et rausere samfunn er å føre dialog - ikke debatt. I en debatt er målet å vinne, overbevise og argumentere, snakke, jakte etter den andres svake argument og opptre som moralsk dommer gjennom å fremstå som skråsikker. I en dialog er målet å forstå, forklare og fortelle, lytte, se etter styrken hos motparten, fremelske toleranse og i det hele tatt innta en mer undrende holdning (hvor man er åpen for at en sak kan ha atskillig flere sider enn kun ens egen oppfatning). Aspaas har i sin bok intervjuet flere og hun strør om seg med konkrete eksempler både fra eget og andres liv. Deling av kunnskap og alle mulighetene ny forskning gir, er med på å skape et åpnere samfunn der alle må tåle å bli sett i kortene. Og dersom man blir møtt med undring i stedet for forhånds(for)dømming, er det heller ikke så farlig. 

I siste kapittel - "Raushetens tid" - tegner forfatteren et drømmebilde av fremtiden slik hun håper og tror at det kommer til å bli i hennes levetid. Hun oppfordrer alle til å lage sin egen liste av drømmer, og påpeker at det er summen av alt det vi drømmer om, som til slutt skaper verden. 

Selv om det som tidligere nevnt er en del selvfølgeligheter i denne boka, og at jeg følte at jeg hadde lest det meste fra før av, får jeg i grunnen aldri nok av denne type bøker. Det Kathrine Aspaas har klart, som jeg ikke kan huske at noen andre har gjort før henne, er å fremstille det hele på en morsom og lettfattelig måte. Hun byr dessuten rikelig på seg selv - både på godt og vondt - og det tilførte boka en ekstra dimensjon. Dermed gjør hun også sitt eget budskap ekstraordinært autentisk: gjennom å dele mer om seg selv, gjør hun det enklere for alle oss andre å være feiltastiske mennesker! Og etter å ha sett noen videoer på Youtube (et par av dem har jeg linket til denne omtalen) med forfatteren, er jeg fra meg av beundring for hennes prosjekt! Maken til mot! Jeg gir terningkast fem! 

Utgitt: 2012 
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 200

Kathrine Aspaas

Andre relevante omtaler, artikler o.l. om boka:
- Jeg leser - 14.11.2012 
- Aftenposten: Velskrevet og sympatisk om elementær livsvisdom - 17.10.2012
- Forfatterens blogg
-Dagbladet: Hvordan skal vi klare å leve sammen? - 22.11.2012
- Morgenbladet: Frans av Assisi som gründer - 18.10.2012
- Artemisas verden - 05.04.2014 

Ketil Bjørnstad: "Sommernatt ved fjorden"

Visen er hentet fra Ketil Bjørnstads "Leve Patagonia". 

"Les Miserables" (Regissør: Tom Hooper)

Spektakulær og eventyrlig! 

Opp gjennom tidene er det blitt laget mengder med filmer, teaterstykker o.l. over Victor Hugos dramatiske roman "De elendige" - eller "Les Miserables" som den heter på originalspråket. Felles for de fleste er at de er laget som musikaler - kanskje med unntak av Bille Augusts utgave fra 1998. Den siste filmen i rekken, dvs. herværende utgave fra 2012, representerer intet unntak i så måte. Alle replikker synges ut. Og selv om jeg normalt ikke er en stor musikal-entusiast, stiller Les Miserables helt i særstilling!

Hva er det med dette dramaet som fascinerer oss så inderlig at mange - i likhet med meg - ikke går av veien for å oppleve romanen som teater, film, musikal - om og om igjen? Som de fleste Les Miserables-entusiaster har jeg både lest boka, vært i London for mer enn ti år siden og sett den som musikal på Queens Theatre, hvor stykket fremdeles går den dag i dag, sett flere filmutgaver og dessuten hatt et nært og inderlig forhold til musikken helt siden 1980-tallet. For dette må da være tidenes tåreperse? Ja, kanskje nettopp derfor! Fordi vi elsker å grine litt, fordi vi elsker å identifisere oss med vakre heltinner og barske helter, fordi deres romanser antakelig er så mye mer dramatiske og høyt hevet over det som blir oss mer alminnelige mennesker til del? Jeg tror det er noe der! 

I tillegg til å fortelle historien om kjærlighet og heltemot, er denne romanen som Victor Hugo utga i 1862, også flengende samfunnskritisk. De fattige hadde ikke en sjanse til å leve ærlige liv ut fra de vilkår de ble tilbudt. Og når unge kvinner som Fantine, som hadde fått barn uten å være gift, ble fratatt siste rest av verdighet - nemlig en noen lunde anstendig jobb - så var et liv i prostitusjon den eneste utvei. Med mindre man altså ønsket å sulte ihjel ... Det er et skittent og nedrig liv som skildres i "Les Miserables", derav tittelen for å si det sånn. Samtidig er det definitivt håp for de rene av hjertet. Antakelig brøt Victor Hugo en rekke tabuer ved å skrive om fattige mennesker som edle og noble av natur, og hvor det var nøden - ikke deres vesen - som brakte dem inn på kriminelle løpebaner. 

Det å skulle lage enda en film om et drama som "Les Miserables", krever noe helt ekstraordinært for å berettige og forsvare sin eksistens. Publikumet er kresent, og det er stor fallhøyde dersom man ikke lykkes. Nå vet antakelig de fleste at er det noe regissøren og alle de øvrige som står bak denne produksjonen har klart, så er det nettopp det! Det er ikke uten grunn at filmen er en av totalt ni nominerte som kjemper om Oscar for beste film - i godt selskap f.eks. med "Historien om Pi", "Lincoln" og "Amour", bare for å nevne noen. Dessuten er Hugh Jackman (spiller Jean Valjean) nominert til Oscar for beste mannlige skuespiller, mens Anne Hathaway (spiller Fantine) er nominert til beste kvinnelige birolle. Om få dager får vi vite hvem som stikker av med den gjeve prisen. 

Nedenfor følger et handlingsresymé, og jeg advarer allerede nå: dette er en spoiler! Dersom du fremdeles ikke har sett filmen og ikke kjenner historien, kan det derfor være lurt ikke å lese videre. 

I filmens åpningsscene befinner vi oss i Paris og året er 1815. Jean Valjean har sonet sin 19 år lange dom for å ha stjålet et brød for å redde sin søsters sønn. Nå skal han løslates, og Javert (spilt av Russel Crowe) gir ham en prøveløslatelse (a parole). Han skal melde seg jevnlig for politiet, slik at de hele tiden vet hvor han er. 

Jean Valjean forsøker å skaffe seg arbeid, men opplever gang på gang å bli kjeppjaget fordi han er en tidligere straff-fange. Det er rett og slett umulig å få seg jobb under disse omstendighetene. Sulten og forfrossen dukker han opp hos biskopen av Digne (spilt av Colm Wilkinson - skuespilleren som i mange år spilte Jean Valjean i teaterstykket som gikk i London - filmens kanskje eneste profesjonelle sanger/tenor), som gir ham mat og husly. Om natten stjeler Jean sølvtøyet til biskopen, men blir ganske fort tatt. Da politiet kommer med ham til biskopen, reddes han imidlertid av at biskopen opplyser at sølvtøyet var en gave. Møtet med denne godheten gjør noe med Jean Valjean. 

Åtte år senere har Jean Valjean kommet seg opp og frem her i verden. Ikke bare er han blitt fabrikkeier, men han er dessuten borgermester i byen. Prisen han betaler er at han må skjule sin identitet. Straffen for å ha brutt prøveløslatelsesbetingelsene er nemlig streng. Han vet at Javert aldri kommer til å gi opp å få tak i ham, og dette fører til at han unngår alt som kan gi ham uønsket oppmerksomhet eller utsette ham for kritikk. Da det oppstår uro i hans fabrikk fordi de kvinnelige arbeiderne i et anfall av sjalusi angir en ung kvinne som har barn, våger han ikke å gripe inn. Denne kvinnen er Fantine (Anne Hathaway), og hun har anbrakt sin datter Cosette (Isabelle Allen) hos vertshusekteparet Thénardiers (spilt av Helena Bonham Carter og Sacha Baron Cohen). Mot betaling tar de seg av datteren hennes, som for tiden er syk. Uten jobb har hun ingen mulighet til å forsørge datteren, og tvinges ut i prostitusjon etter først å ha solgt håret sitt og deretter et par tenner. 

Tilfeldigheter fører til at Jean Valjean, som har brukt livet sitt til velgjerninger for trengende, skjønner at det er han som er skyld i Fantines ulykke. Da Fantine ligger på dødsleiet, lover han henne at han skal ta seg av Cosette. 

I mellomtiden har Jean hatt nærkontakt med Javert igjen, som har blitt politmester og som stadig synes det er noe kjent ved Jean. Til alt hell blir en mann arrestert, beskyldt for å være nettopp Jean Valjean. Dette klarer imidlertid ikke Jean å leve med, og han angir derfor seg selv. Han ber Javert så tynt om å få hente Cosette, men dette går ikke Javert med på. Han er fast bestemt på at dersom man først har vært skurk en gang, så er det slik man er. Jean Valjean tvinges til å flykte, og etter å ha kjøpslått om Cosette med det grådige vertshusparet, unnslipper de så vidt Javert og hans følge. Deretter følger et liv i skjul for å unngå oppmerksomhet overhode. 

Ni år senere er Cosette blitt en ung, vakker og dessuten ensom kvinne, som Jean Valjean har beskyttet mot omverdenen så godt det har latt seg gjøre. En dag de er på et marked får Cosette øye på en flott ung mann - Marius Pontmercy (Eddie Redmayne) - og forelsker seg hodestups. Det gjør også Marius, som for tiden er med på et studentopprør. Da Maxillien Lamarque, de fattiges beskytter, dør, bygger det opp til strid og studentene lager en barrikade for å sloss mot soldatene og deres kanoner. Marius, som så langt har vært  både idealistisk og målrettet, har imidlertid kun tanker for den unge kvinnen han så på markedet. Henne må han finne for enhver pris! 

Han får hjelp til å finne frem til Cosette ved hjelp av Éponine (Samantha Barks), datteren av vertshusparet Thénardiers. Hun er forelsket i Marius, og fortviles over at hans hjerte aldri kommer til å bli hennes. Hun hjelper ham og de unge forelskede får omsider anledning til å treffes. Det sørgelige er imidlertid at også Éponines foreldre har fått nyss i at Jean Valjean og Cosette er i byen, og de øyner mulighet for å tjene på dette. Derfor hjelper de mer enn gjerne Javert i hans jakt på dem. I mellomtiden eksploderer opprøret fra studentenes side i byen, uten at de har den minste sjanse mot alle kanonene ... Da Éponine blir truffet og er i ferd med å ånde ut, leverer hun et brev fra Cosette til ham som hun egentlig hadde tenkt å underslå. Dermed settes Marius i stand til å finne Cosette igjen etter at hun og faren atter måtte flykte. 

Jean Valjean har aldri fortalt Cosette om sin bakgrunn, og øyner nå mulighet for å få gjort det godt overfor henne igjen. Takket være ham redder Marius livet etter et sammentreff mellom studentene og soldatene, hvor de fleste av hans venner dør, slik at de kan få hverandre til slutt. Mens Javert, som er tatt til fange av studentene, og som settes fri av Jean Valjean, ikke finner noen grunn til å leve, nå da han skylder sitt liv til en straff-fange, et menneske av nedrigste sort ... 

Denne nye utgaven av Les Miserables er storslått, fantastisk, utrolig - ja, henimot perfekt, vil jeg si. På forhånd var jeg forberedt på at jeg nok kom til å bli skuffet over filmens musikalske kvaliteter, men heller ikke her ble forventningene innfridd fullt ut. Dvs. opp mot konsertversjonen og teateroppsetningen i London, kommer de musikalske sidene ved filmen ikke. Russel Crowe var nok den som leverte de svakeste sangprestasjonene, men ellers holdt det musikalske absolutt mål. Ikke bare leverte Anne Hathaway (Fantine) og vel så det, men det gjorde også Amanda Seyfried (i rollen som den voksne Cosette), Samantha Barks (Éponine) og Eddie Redmayne (Marius). Og endelig har det dukket opp en ung skuespiller som også jeg kan bli mo i knærne av, nemlig skjønne Eddie Redmayne! Tidligere har han medvirket i filmer som "Stormens tid", "My Week with Marilyn" og "Elizabeth - the golden age". I tillegg til flotte skuespillerprestasjoner og eventyrlige kulisser, inneholder filmen mange nydelige sangsekvenser - med "A heart full of love" som ett av de absolutte høydepunktene. 



Dette er en film jeg allerede nå gleder meg til DVD-release, fordi det betyr at jeg kan se filmen om og om igjen, når det måtte passe meg! Her må det bli terningkast seks! 

Les Miserables-filmene jeg har fra før av - i tillegg til CD-utgaven av 10 årsjubileums-
forestillingen i London

(Under prisutdelingen i februar 2014 fikk Anne Hathaway Oscar i kategorien beste kvinnelige birolle, og det ble også en Oscar i kategorien beste makeup.)

Innspilt: 2012
Originaltittel: Les Miserables
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere:  Anne Hathaway (Fantine), Hugh Jackman (Jean Valjean), Russell Crowe (Javert), Helena Bonham Carter (Madame Thénardier), Eddie Redmayne (Marius), Samantha Barks (Éponine), Amanda Seyfried (den voksne Cosette), Sacha Baron Cohen (Thénardier) m.fl.
Spilletid: 158 min.

Javert

Jean Valjean og Fantine, etter at hun har begynt å prostituere seg 

Fantine 

Jean Valjean har hentet Cosette hos vertshusparet 

Cosette og Marius

Hélène Grémillon: "Den fortrolige"

Fransk debutant 

Hélène Grémillon (f. 1977) debuterte med boka "Le confident" i 2010, og den norske utgaven utkom i 2013. Min utgave, som jeg har fått tilsendt et leseeksemplar av fra forlaget, er 2. opplag, hvilket forteller meg at boka må ha solgt mer enn forventet i løpet av svært kort tid. På omslaget er det opplyst at boka nå utgis i 21 land, og dessuten at den i sin tid ble nominert til Prix de Goncourt for beste debutroman. At boka har blitt en bestselger, overrasker meg for øvrig ikke. Den er laget over samme lest som mange av dagens bestselgere - med to historier som fortelles parallelt, for så å smelte sammen til slutt. 

Vi befinner oss i Paris og året er 1975. Forlagsredaktøren Camille har nettopp mistet sin mor, fire dager etter at Camille fortalte henne at hun er gravid. Kun kort tid etter morens død begynner det å komme tykke brev fra en ukjent avsender. I den første forsendelsen finner Camille noe som er begynnelsen på en historie, og hver uke får hun tilsendt en ny konvolutt med fortsettelsen. I starten er hun overbevist om at det hele må bero på en misforståelse og at hun ikke er rette mottaker for disse høyst personlige og merkelige brevene. 

Etter hvert skal brevene komme til å snu opp-ned på hele Camilles tilværelse. Hun innvies i en historie som involverer to fortrolige - ungjenta Annie og den noe eldre og barnløse kvinnen madame M i årene før og under andre verdenskrig. Annie er fattig, mens madame M er velstående. Annie berøres sterkt av madame Ms sorg over sin barnløshet, og hun beslutter å gi henne den største gaven som tenkes kan: å føde henne et barn. Men det som i begynnelsen virker så enkelt, skal etter hvert bli meget komplisert. Og det er dette boka handler om ... Hvem er madame M og hvem er Annie? Og hvilken forbindelse har disse to kvinnene med Camille, mottakeren av brevene? 

"Den fortrolige" er en betagende historie om kjærlighet og svik, og hvor utgangen er både overraskende og relativt original, selv om konseptet med to parallelle historier begynner å bli temmelig oppbrukt som bestselger-oppskrift. Likevel synes jeg det fungerte godt i denne romanen, kanskje særlig fordi den ytre rammefortellingen var nokså beskjeden og sånn sett ikke konkurrerte for mye om oppmerksomheten med kjernefortellingen. Ekstra spennende ble historien fordi den fortelles av flere personer, noe som får frem hvor lite av helhetsbildet hver av dem egentlig har sett. Og slik er det jo også i det virkelige liv: hver og en tror at man sitter med en objektiv sannhet, mens man i realiteten bare sitter med sin egen subjektive tolkning av den. Ingen har på en måte rett fordi alles opplevelse er en del av et større hele. Selv synes jeg at det var akkurat dette aspektet ved historien som var aller mest spennende. Boka er ellers nokså greit skrevet, men stor litteratur er det ikke. Noen ganger er imidlertid historien som sådan nok, og slik tror jeg de fleste lesere av denne boka vil oppleve det. For her er det mye dramatikk og uventede vendinger underveis. Noe av fordelen med å bruke to parallellhistorier er at det skapes en viss spenning mellom disse, og dette gjorde seg også sterkt gjeldende i denne romanen, selv om den ytre rammefortellingen som tidligere nevnt er beskjeden i sitt omfang. Skjønt jeg i grunnen hele tiden ante hvilken vei det bar ... Jeg synes denne boka fortjener terningkast fire. 

Utgitt i Frankrike: 2010 
Originaltittel: Le confident
Utgitt i Norge: 2013
Oversatt: Agnete Øye
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 249

Hélène Grémillon

Andre som har omtalt boka:
- Hysj! Lesing pågår - 27. januar 2013
- Bokelskerinnen - 20. januar 2013 
- Siljes skriblerier - 24. mars 2013
- Groskro´s verden - 30. juli 2014 

"Anna Karenina" (Regissør: Joe Wright)

Storslått! Terningkast seks!

"Anna Karenina" har kinopremiere i Norge 22. februar i år, men jeg kom over DVD´en som spesialimport via Platekompaniet for et par dager siden. Bare for å ha sagt det først som sist: se den på kino! Det fortjener nemlig denne filmen! 

Leo Tolstojs udødelige russiske drama om Anna Karenina, den ulykkelig gifte kvinnen som valgte kjærligheten fremfor ekteskapets trygge ramme, har aldri sluttet å fascinere lesere og film- og teaterentusiaster. Romanen utkom i 1873 - 77, og dersom det ikke hadde vært for moralen som ligger i bunnen av historien, tror jeg nok at den ville ha vakt enorm moralsk forargelse da den utkom. Samtidig som romanen beskriver "en utro kvinne fanget av samfunnets konvensjoner og løgner" (sitat fra Wikipedia), er man nemlig ikke i tvil etter å ha lest romanen eller sett en av de mange filmversjonene som er laget om Anna Karenina: utroskapens pris er og blir for høy! Og kanskje handler det hele om noe svært så universelt, nemlig at man ikke kan bygge sin egen  lykke på andre ulykke. 

Tidligere er det laget minst 16 filmer og fem TV-serier om Anna Karenina, kan jeg lese i siste nummer av Cinema Avis (nr. 2 - 2013). Blant de mest kjente er en utgave fra 1948 med Vivien Leight i hovedrollen som Anna, og en fra 1935 med Greta Garbo i hovedrollen. Det er disse to jeg selv har sett tidligere og har i min DVD-samling. For øvrig har historien vært satt opp som teaterstykke verden over, og selv fikk jeg i sin tid med meg dette på Det Norske Teater i 2001, med Gertrud Gynge i hovedrollen. 

Det er i alle fall klart at da det på nytt skulle lages en film om dette berømte dramaet, så har regissøren og hans stab åpenbart skjønt en hel del: nemlig at de måtte lage noe helt annet enn en tradisjonell film basert på overdådige kulisser og kostymer, slik det hør og bør seg når man skal lage en oppsetning av et drama som de aller fleste har et forhold til. For å si det sånn: det har man klart med bragd! Selvfølgelig er det flotte kostymer med i filmen, noe som bare skulle mangle all den tid det meste av handlingen foregår i Moskva-sosieteten. Kulissene er imidlertid mer teatralske enn realistiske  (de foregår inne i et teater), noe som tidvis gir filmen et surrealistisk preg. Dette i kombinasjon med stemningsfull musikk laget av Dario Marianelli, en filmmusikk jeg det siste døgnet har lyttet til via Spotify - og scenen er satt for en episk filmopplevelse helt utenom det vanlige! Men nå elsker jeg historiske kostyme- og kjærlighetsdramaer på film! Jeg tar med en liten smakebit av musikken:


Handlingen i Anna Karenina er lagt til 1874 i Russland, nærmere bestemt i Moskva. Annas svigerinne Dolly har nettopp tatt sin mann på fersken med en tjenestepike inne i et skap, og er oppløst i tårer, fast bestemt på at hun aldri kan tilgi ham dette. Anna kommer på besøk og ved hjelp av kløkt og kloke ord, får hun sin svigerinne til å innse at hun rett og slett bare må tilgi sin mann. Selv er Anna rikt gift med sin Alexi Karenin, en aldrende mann som verken er spesielt lidenskapelig eller spontan av natur. Selv om hun kan få det meste hun peker på, er hun dypt ulykkelig. Hun er nemlig selv romantisk av natur, og opplever at hun ikke får levd ut disse sidene av seg selv. På vei til Moskva treffer hun grevinne Vronskaya, og introduseres hastig for hennes kjekke sønn Vronsky. Det skjer noe mellom dem idet de veksler blikk.

I mellomtiden følger vi Kitty, en ung og skjønn kvinne som Konstantin Dimitrivich Levin har forelsket seg dypt og inderlig i. Men Kitty har kun øyne for den kjekke Vronsky, og hun avslår derfor hans frieri. På debutballet sitt ser Kitty imidlertid at Vronsky kun har øye for Anna ... De danser og det er elektrisk mellom dem. Da Anna skjønner at hun har såret Kitty dypt, forlater hun ballet. 

Så skjer det som er helt uunngåelig: Vronsky og Anna er så hodestups forelsket i hverandre at de setter alt på spill på å få hverandre. Karenin selv er imidlertid ikke klar for å gi Anna noen skilsmisse, i allefall må hun avstå fra sønnen deres, og han advarer henne mot konsekvensene av hennes utroskap. Anna er imidlertid så forblindet av sin kjærlighet til Vronsky at hun ikke skjønner tidsnok hvilken høy pris hun faktisk må betale for å få ham ... 

Alle som har et forhold til Tolstojs Anna Karenina kjenner selvfølgelig utgangen av dramaet, så for dem er det unødvendig å fortelle resten. Samtidig kan det være greit ikke å røpe for mye for nye entusiaster som skal se filmen for første gang. Jeg håper at filmen vil bli en teaser til selve romanen - at flere får øynene opp for den og faktisk leser den! Så lenge man har oversikt over det rikholdige persongalleriet, er den nemlig ikke spesielt tung å komme gjennom. Og jeg som savnet de berømte første linjene i boka som en del av filmen, kan jo like godt referere dem selv:

"Alle lykkelige familier ligner hverandre, hver ulykkelige familie er ulykkelig på sin egen måte."

Det bør etter dette ikke komme som noen overraskelse at jeg gir denne filmen terningkast seks. Keira Knightley i rollen som Anna er fantastisk! Jude Law i rollen som Karenin fikk kanskje ikke så mye å spille på, men så skulle han også fremstå som en eldre, nokså fargeløs person. Aaron Taylor-Johnsen som Vronsky var litt skuffende, men så var han kanskje akkurat så romantisk og noe ung/substansløs som han rett og slett bare måtte være i denne rollen. Han fikk i alle fall ikke meg til å gispe av henrykkelse. Filmen er meget originalt laget, og filmmusikken løfter scenene på en morsom og interessant måte. Det er helt klart at dersom man bare skal se et lite knippe med filmer på kino i år, så bør denne høre med! 

Innspilt: 2012
Originaltittel: Anna Karenina
Nasjonalitet: Storbritannia
Genre: Drama
Skuespillere: Keira Knightley (Anna Karenina), Jude Law (Alexei Karenin), Aaron Taylor-Johnson (grev Vronsky), Alicia Vikander (Kitty), Domhnall Gleeson (Konstantin Levin), Kelly Macdonald (Dolly), Bill Skarsgård (kaptein Machouten), Matthew MacFadyen (Oblonsky), Emily Watson (grevinne Lydia), Olivia Williams (grevinne Vronskaya), Ruth Wilson (prinsesse Betsy) m.fl.
Spilletid: 124 min.

Keira Knightley i rollen som Anna Karenina

Jude Law i rollen som Karenin

Fra Kittys debutball - her dansende med den kjekke Vronsky

Levin