"The Borgias" - sesong 2 (Regissør: Neil Jordan m.fl.)

Om Borgiafamiliens oppstigning og fall på slutten av 1400-tallets Italia

Serien om Borgias går over to sesonger, og består av 19 episoder. I første sesong var vi vitne til hvordan Rodrigo Borgias ved hjelp av kløkt og sluhet tilranet seg pavemakten i 1492 - en makt han skulle beholde frem til 1503. Som pave Alexander Sextus med kone og fire barn (som snart ble til tre), var han nødt til å skille seg fra sin kone for å leve i sølibat. Like fullt skulle han bli den paven som for ettertiden huskes som den mest korrumperte og umoralske av dem alle. 

Pavens tre barn - Cesare, Giovanni og Lucrezia - skulle komme til å få sentral betydning i årene som fulgte mens pave Alexander Sexus satt ved makten. Datteren Lucrezia var gudsbenådet vakker, og henne ønsket paven å gifte bort til erkefienden Giovanni Sforza, i håp om å skape en allianse. I sesong 1 fikk vi se hvilken tragedie dette innebar for Lucrezia, som på bryllupsnatten ble voldtatt av sin ektemann, fordi han var avsindig av raseri pga. sin impotens. Senere tok hun en stallgutt som elsker - en forbindelse som fikk som resultat at hun fødte en sønn. Elskeren skulle imidlertid komme til å betale en høy pris for denne forbindelsen. 

Paven utnevnte sønnen Giovanni til hærfører og Cesare som kardinal - dette for å sikre seg kontroll over landets to viktigste maktområder. Vi må huske på at Italia på denne tiden ikke var samlet til et rike, og at paven i likhet med mange andre var å regne som en slags småkonge for sitt område av landet. Han var mao. ikke bare hersker innenfor den katolske kirken. Etter hvert vokste det frem et hat mellom brødrene Giovanni og Cesare, og kun farens - dvs. pavens - iherdige kamp for å opprettholde fred og fordragelighet innad i familien, forhindret at brødrene gikk løs på hverandre på et tidligere tidspunkt ... 

I mens hadde Lucrezia kommet hjem igjen til familien etter sitt mislykkede ekteskap, og hennes fyrrige spanske blod gjorde at hun ikke hadde tenkt å finne seg i å bli giftet bort til den første og den beste. Farens iherdige forsøk på å få henne til å forstå at hele familiens ære og trygghet sto og falt på at de fikk henne godt gift, fikk henne ikke til å endre oppfatning. 

Hatet mellom Borgia-familien og Sforza-familien ble ikke mindre etter at Cesare tok et oppgjør med Giovanni Sforza, men i motsetning til broren Giovanni hadde han hodet med seg når han tok sine beslutninger. Lenge før begrepet psykologisk krigføring var oppfunnet, brukte han det han hadde av kløkt og klokskap for å unngå krig med franskmennene. Og paven hadde virkelig nok med å håndtere det indre opprøret som var i ferd med å bygge seg opp i Rom, som en direkte følge av hans egen dårskap og horing med alt som beveget seg i skjørt i hans nærhet, om han ikke også skulle måtte forholde seg til trusler utenfra. 

Alle annerledes tenkende ble torturert og sperret inne før de ble drept, og det fantes virkelig ingen grenser for utspekulerte metoder for å fremkalle smerter og pinsler for ofrene. Samtidig skjønner vi at det bare er et spørsmål om tid før pave Alexander Sextus´tid er over, og at hans omvendelse til et mer nøysomt og kysk liv etter at at taket i en kirke nesten dreper ham, kommer for sent ... Her planlegges opprør, giftdrap og kupp, og spørsmålet er etter hvert hvem som først klarer å ta paven av dage ... 

Selv om serien om Borgias ikke er 100 % historisk korrekt, handler den om en pave som rent faktisk har levd, og som var meget omstridt pga. sin livsførsel. Som alltid er det imidlertid grunn til å stille spørsmål ved om absolutt alt ved hans ettermæle er i overensstemmelse med virkeligheten, fordi det først og fremst er hans fiender som har skrevet historien. Her som i sesong 1 har i alle fall produsenten lykkes i å lage et storslagent drama som holder seeren i en skrustikke fra første til siste episode, med en dramaturgi og en spenning som gjør at man blir helt avhengig og bare må se en epiode til - og enda en og enda en til ... Den eneste virkelig kjente skuespilleren som opptrer i serien, er Jeremy Irons, men de øvrige skuespillerne gjør også flotte rolletolkninger. Her er det duket for intriger, hete elskovsscener mellom vakre mennesker, en ondskap som ikke kjenner noen grenser og et begjær som er til besvær for dem dette gjelder. Og selv om det var ålreit at alle plottene på en måte fant sin løsning til slutt, beklager jeg sterkt at det ikke er en sesong nr. 3 ... Jeg gir terningkast fem til denne serien! 

Innspilt: 2012
Originaltittel: The Borgias - the original crime family: Season 2
Nasjonalitet: Canada, Irland, Ungarn
Genre: Drama, TV-serie
Skuespillere: Jeremy Irons (Rodrigo Borgia - pave Alexander Sextus), François Arnaud (Cesare Borgia), Holliday Grainger (Lucrezia Borgia), Lotte Verbeek (Giulia Farnese), David Oakes (Juan Borgia), Ronan Vibert (Giovanni Sforza), Sean Harris (Micheletto), Michel Müller (Kong Karl VIII av Frankrike), Luke Pasqualino (Paulo), Peter Sullivan (Cardinal Ascanio Sforza) m.fl.
Spilletid: 8 t 17 min.

Cesare

Lucrezia og Cesare

Paven og hans elskerinne

Lucrezia og hennes sønn

"This is England" (Regissør: Shane Meadows)

Om skinheads, rasisme og vold

Vi befinner oss i England, året er 1983, Falklandskrigen (som varte i 74 dager i 1982) er over, Margaret Tatcher styrer England med jernhånd, arbeidsledigheten er skyhøy og en stor gruppe ungdommer vokser opp uten særlig håp for hva fremtiden kan ha å by dem. De er ikke bare skuffede og desillusjonerte - de er sinte og farlige! Og hva er "mer nærliggende" enn å angripe dem som på et vis er enda lenger nede på rangstigen - de som tar jobbene fra engelskmennene fordi de er villige til å jobbe for luselønn: innvandrerne! 

Med dette som bakteppe vokser Shaun og ungdommene i nabolaget opp. Faren til Shaun ble drept i Falklandskrigen, og moren hans sliter med å få endene til å møtes, samtidig som hun er deprimert og egentlig har mer enn nok med seg selv. Shaun må gå i latterligere bukser, og på grunn av dette blir han mobbet på skolen. Han er dermed et lett bytte når noen eldre ungdommer i nabolaget som stort sett driver dank, tilbyr ham innpass i gjengen sin. Like fullt - det denne gjengen driver det til for å slå ihjel tiden, er nokså uskyldige greier tross alt. 

Så kommer Combo ut av fengsel etter å ha sonet en voldsdom. Med seg har han kompisen Banjo, som han har sittet inne med. Disse to typene er atskillig mer hardkokte enn de øvrige i gjengen, og dette gjør at noen av ungdommene trekker seg vekk. De vil ikke ha bråk, og de har åpenbart noen ikke helt gode minner om Combo fra før av. Combo apellerer imidlertid til Shaun og hans ønske om at faren hans ikke skal ha dødd forgjeves i en ellers helt latterlig krig som de færreste engelskmenn noen gang har forstått poenget med, og to-tre andre i gjengen blir også med. Dermed blir Shaun trukket inn i en rasistisk vold som er alt annet enn uskyldig ... Underveis blir det mer og mer tydelig at Combo er i stand til hva det skulle være, og at enten er man med ham, eller så er man mot ham ... Så spørs det hvor langt det hele må utvikle seg før Shaun får opp øynene for hva han egentlig er med på ...

Denne filmen slo nesten knockout på meg. Ikke bare var Thomas Turgoose helt fabelaktig i rollen som 12 årige Shaun, men Stephen Graham som spilte Combo, hele tiden balanserende på en syltynn psykopatisk egg, var så overbevisende at det var vondt å se på. Denne typen nasjonalistiske gjenger, som utøver vold mot innvandrere, har eksistert i mange ulike former i de aller fleste land opp gjennom tidene. Ungdommer uten særlig fremtidshåp retter alt sitt raseri mot en gruppe mennesker som er alt annet enn homogen, men som uansett får skylden for alt som er galt i samfunnet. Parallellen til Hitlers Nazi-Tyskland (som jeg for tiden leser om i Karl Ove Knausgårds Min kamp 6) er sterk - med den vesentlige forskjellen at der kom mobben faktisk til makten på toppen av det hele - med alle de konsekvenser som dette fikk. Filmer som "This is England" er uhyre viktige, fordi tematikken har effekt på samfunnsdebatten. Som alltid når jeg ser denne typen filmer, blir jeg sittende og lure på hva som kom først, høna eller egget? Er det samfunnets skyld at slike tendenser oppstår, eller er det hele et individproblem? 

Skuespillerprestasjonene, miljøskildringene - 1980-talls-koloritten - og tematikken gjør at jeg ender med terningkast fem denne gangen. 

Innspilt: 2007
Originaltittel: This is England
Nasjonalitet: England
Genre: Drama
Skuespillere: Thomas Turgoose (Shaun Field), Stephen Graham (Andrew "Combo" Gascoine), Jon Gilgun (Richard "Woody" Woodford) m.fl.
Spilletid: 103 min.

"De urørlige" (Regissører: Eric Toledano og Olivier Nakache)

Herlig og varm komedie!

Den ene etter den andre har vært fra seg av ovasjoner etter å ha sett denne filmen, og da også Solgunn betegnet den som en perle, var dette faktisk avgjørende for at jeg ikke kunne vente til DVD´en kommer. Nå har også jeg sett den, og jeg er ikke i tvil: jeg melder meg inn i halleluja-koret selv: Fantastisk film på alle mulige vis!

Philippe er mangemillionær og har blitt lam fra nakken og ned etter en paragliderulykke. Resten av sitt liv må han sitte i rullestol, men dette forhindrer ikke at han har et ønske om å få maksimalt ut av det livet han nå har til disposisjon. Han har et helt batteri av tjenestefolk rundt seg - folk som ikke vet hva godt de kan gjøre for ham. Og Philippe er en enkel "pasient" i så måte! Ikke bare er han en blid fyr med både humor og glimt i øyet, men han er et gjennomgodt menneske som aldri ville finne på å se ned på noen. Han ønsker seg en personlig assistent som kan hjelpe ham gjennom dagliglivets gjøremål.

På venterommet sitter en rekke kandidater som er innkalt til intervju til pleieassistentjobben. Alle er menn, og alle er ... utrolig kjedelige! Med ett hederlig unntak ... Driss er farget og han befinner seg ikke der for å få en jobb, men for å få et stempel på et dokument slik at han kan fortsette å heve arbeidsledighetstrygd. Mot alle odds er det nettopp Driss Philippe ønsker å ansette, og dermed begynner moroa. For ikke bare blir det tidvis fullstendig kræsj mellom ulike sosiale klasser, men også mellom en mann som har mye kunnskaper om både musikk, kunst og litteratur og en som egentlig ikke har peiling på noe. Akkurat dette at Driss noen ganger fremstilles som litt klumsete og dum, har fått enkelte til å hevde at filmen er rasistisk. Det er etter mitt skjønn en stor misforståelse, fordi Driss virkelig blir håndtert med den største respekt og ikke minst varme av sin oppdragsgiver. Jeg flirte meg fullstendig fillete gjennom alle episodene i filmen, og høydepunktet var da Philippe hadde leid inn et symfoniorkester til bursdagen sin og Driss kjente igjen de fleste klassiske stykkene som ble spilt - "men det er jo Tom & Jerry-musikken", "og det er pausemusikken til opplysningen" osv. Jeg fikk faktisk deja vu til første gang vi så Disneys "Fantasia" med ungene for over 10 år siden. Etterpå bidro Driss til å tine opp den formelle og noe stive stemningen blant bursdagsgjestene. 

Som alle virkelig gode komedier, er det et alvor bak all latteren. "De urørlige" er ikke noe unntak i så måte. For om Driss er en morsom og kul fyr, så kommer han fra et miljø med mye sosial elendighet i Paris. Samtidig blir filmen, som er basert på en virkelig hendelse, en påminnelse om at man ikke skal være så redd for å la to såvidt ulike verdener som dem Philippe og Driss representerer, møtes. Her kan til og med vennskap, tillit og varme oppstå! Filmen er en sjarmbombe av dimmensjoner, og selvsagt er det ikke ueffent at hovedrolleinnehaverne er helskjønne - hver på sitt vis. Jeg gir terningkast seks til denne filmen!

Innspilt: 2011
Originaltittel: Intouchables
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Komedie
Skuespillere: François Cluzet (Philippe), Omar Sy (Driss), Anne Le Ny (Yvonne), Audrey Fleurot (Magalie), Clotilde Mollet (Marcelle), Alba Gaia Bellugi (Elisa), Cyril Mendy (Adama), Christian Ameri (Albert), Marie-Laure Descoureaux (Chantal), Gregoire Oestermann (Antoine), 
Spilletid: 112 min.

Er det noe Philippe og Driss har sammen, så er det sans for fart og spenning!

Den tidligere spenningssøkende Philippe kunne ikke fått en bedre assistent!

Philippe og Driss

Driss tar over hele bursdagsselskapet

"The Way" (Regissør: Emilio Estevez)

Sentimentalt vås om en pilgrimsreise til Santiago de Compostela

"The Way" handler i korte trekk om en amerikansk lege (Thomas Avery) som - mens han er på golfbanen - får beskjed om at sønnen hans er død, idet han var i ferd med å forsere fjellkjeden Pyrineene på sin pilgrimsferd mot Santiago de Compostela. Helt ute av seg forlater Thomas kameratene på golfbanen uten å fortelle hva som har skjedd, og så reiser han til Spania. I første rekke for å ta seg av sønnens etterlatenskaper og kiste ... Så bestemmer han seg for at sønnen skal kremeres og at asken skal spres ved målet for sønnens reise - nemlig i Santiago de Compostela ...

Uten at det egentlig var meningen er Thomas i gang med å gå pilgrimsruten selv. Underveis treffer han den overvektige nederlenderen Joost som har blitt kastet ut av kona fordi han er så fet. Hans mål med turen er utelukkende en ting: å gå ned i vekt. Thomas treffer også kanadiske Sarah som har flyktet fra sin voldelige ektemann og som ønsker å slutte å røyke, og dessuten skotske Jack, en forfatter som lider av skrivesperre og som ønsker å bli i stand til å skrive igjen. 

Underveis treffer dette følget av de fire ovennevnte personene mange andre, og vi får se storslagne bilder både av byene som ligger langs pilgrimsruten samt av naturen underveis. Da de for alvor nærmer seg målet for reisen, blir et forsøk på tyveri av Thomas´ryggsekk plutselig til en invitasjon til en ekte sigøynerfest. En fest som får som konsekvens at deres endelige mål endres - nemlig til en by helt ute ved kysten (som jeg i farten har glemt navnet på). 

Dette er en film jeg har blitt overtalt til å se, fordi jeg angivelig ville komme til å like den "så godt" ... I stedet fremsto filmen som nærmest kalkunaktig for meg. Det har vært skrevet og laget et utall av bøker og filmer om pilgrimsreisen til Santiago de Compostela, og etter min oppfatning skal det svært lite til før slike prosjekter vipper over i det reneste sentimentale vås. Kanskje ville jeg hatt mer respekt for det hele om det i det minste hadde vært en religiøs mening bak? Den eneste i følget som faktisk hadde satt seg inn i hva pilgrimsreisen gikk ut på, var skotske Jack, og han endte opp med å bli fullstendig latterliggjort "fordi han trodde han var noe fordi han hadde lest en bok mer enn de andre". Uff og uff! Denne gangen skal jeg ikke si at filmen ble for amerikanisert etter min smak. I stedet skal jeg si at den ble helt innholdsløs og totalt uten mening for meg. At filmen er krydret med nydelig musikk og nydelige scener fra vakre spanske byer og landskap, hjalp ikke det minste - men gjorde at jeg i alle fall gadd å se den ferdig. Det var nemlig så vidt! Her blir det terningkast to.

Innspilt: 2010
Originaltittel: The Way
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Martin Sheen (Thomas Avery), Deborah Kara Unger (Sarah), James Nesbitt (Jack), Yorick van Wageningen (Joost), Emilio Estevez (Daniel Avery)
Spilletid: 123 min.

En innbitt Thomas legger ut på pilgrimsreise mot Santiago de Compostela

Reisefølget som består av en amerikaner, en skotte, en canadier og en nederlender

Reiseruten har krevd liv

Spansk landskap langs pilgrimsruten

"The Girl with the Dragon Tattoo" (Regissør: David Fincher)

Stieg Larssons første bok i Millennium-triologien som amerikansk film

Det begynner å bli atskillige år siden jeg leste Stieg Larssons Millenniumtriologi - faktisk så mye som 4-5 år. Og jeg husker godt med hvilken spenning jeg og andre gikk og ventet på tre´eren, og lurte på om vi ikke like godt skulle lese den på svensk. Både bok 1 og 3 ga jeg den gangen terningkast seks, mens bok 2 måtte "nøye seg med" terningkast 5, og jeg karakteriserte bøkene som den desidert beste krimserien jeg noen gang hadde lest - åndeløst spennende og med et så mangefascettert plott at man kunne få åndenød av mindre. Bøkene var (og er) sterkt avhengighetsskapende, og sjelden har jeg hørt folk som vanligvis ikke leser veldig mye, utbryte: "Har du ikke lest Stieg-Larsson-bøkene!!!???" Det var nærmest sidestilt med ikke å ha lappen. 

Jeg har selvfølgelig sett den svenske filmtriologien (før jeg begynte å blogge om filmer), og det var med en følelse av lettere irritasjon jeg registrerte at amerikanerne skulle lage sin helt egen film. Holdt det kanskje ikke med at svenskene hadde gjort dette allerede? Jeg kunne dessuten ikke forestille meg at noen skulle passe bedre i rollene som henholdsvis Mikael Blomkvist og Lisbeth Salander enn nettopp de svenske skuespillerne Michael Nyqvist og Noomi Rapace. Lenge var jeg derfor fast bestemt på at den amerikanske utgaven skulle jeg ikke se! For jeg hadde jo sett denne trilogien! Prinsippløs som det skulle vise seg at jeg var, holdt jeg ikke på dette da en kollega av meg og jeg begynte å diskutere filmen og jeg fikk tilbud om å låne den. Bare for å ha sagt det: den svenske filmen er og blir best, men den amerikanske filmen er ikke så verst den heller - inntil jeg oppdaget at de hadde endret på slutten, slik at film og bok ikke stemmer. Pokker heller! Det burde ikke vært lov!

I filmens åpningsscene har eieren av magasinet Millennium - Mikael Blomkvist (spilt av Daniel Craig) - tapt en rettssak. Han er dømt fordi han ikke har kunnet bevise at nylige avsløringer av den korrupte forretningsmannen Hans-Erik Wennerström er sanne. Alle vet at de er nettopp det - altså sanne - men dette hjelper ikke Blomkvist i de juridiske basketakene i retten. 

Dommen har så vidt fått tid til å synke inn da Blomkvist blir oppringt av en mann som ønsker å gi ham et oppdrag for Henrik Vanger, en forretningsmagnat av de store i Sverige. Blomkvist er skeptisk, men bestemmer seg for å bli med ut til Vangers bolig, ca. fire timer med tog fra Stockholm. Som belønning loves han nye opplysninger om Wennerström, som en gang for alle skal detronisere ham. Blomkvist skal offisielt skrive Henrik Vangers biografi, mens det egentlige oppdraget er å etterforske en forsvinning og et mulig drap som ligger 40 år tilbake i tid. Den gangen forsvant nemlig Vangers niese Harriet sporløst, og pga. av en ulykke samme dag som sperret broen som forbinder øya med fastlandet, har det i alle år vært antatt at Harriet ble drept. Vanger selv har for øvrig hvert eneste år mottatt en presset blomst i glass og ramme på sine fødselsdager - den samme gaven Harriet pleide å gi ham mens hun levde. Den som sender ham disse blomster-bildene må derfor kjenne til at han pleide å få slike gaver, og det er i realiteten kun han selv, Harriet .... og muligens morderen. Harriet som en gang var hans øyestein, den han ønsket å overlate forretningsimperiet til ... Hvem ønsket å få henne fjernet?

Parallelt følger vi Lisbeth Salander, en ung kvinne som står under vergemål etter psykisk helsevern - først og fremst fordi hun forsøkte å drepe sin far i 12 årsalderen, men også fordi hun bærer et visst preg av mild autisme (eller Aspergers syndrom). Salander er et datageni, og hun hacker seg inn på hva det skulle være av datanettverk. Hun blir derfor hyret inn i etterforskningen av mange mennesker. En dag får vergen hennes slag og havner på sykehjem. Den nye vergen - Nils Bjurman - viser seg raskt ikke å være helt god. Ikke bare ydmyker han Salander og tar fra henne den økonomiske friheten hun frem til da har hatt, men som gjengjeld for å skrive ut sjekker til henne - med penger hun selv har tjent - må hun stille opp med seksuelle tjenester. Det går ikke lang tid før Salander (spilt av Rooney Mara) finner en løsning som Bjurman ikke i sine villeste fantasier kunne ha forestilt seg var mulig.

Etter som Blomkvist begynner å grave i Vanger-familiens hemmeligheter, tegner det seg etter hvert et bilde av noen grufulle menn i familien (derav tittelen på Millennium-triologiens første bok - "Menn som hater kvinner"). Og verre skal det bli! Mye verre! For Vanger-familien er så dysfunksjonell som det nesten er mulig å bli. Og selvsagt krysses Blomkvists og Salanders veier, og Salander skal vise seg å bli nyttig på flere måter for Blomkvist. Særlig fordi den etterforskningen han bedriver, absolutt ikke er ufarlig ...

I likhet med den svenske filmen om den første boka i Millenniumstriologien, varer den amerikanske i 2,5 time. Jeg blir alltid litt skeptisk når filmer varer så vidt lenge, fordi det kan være langdrygt. I svært mange tilfeller tenker jeg også på slutten at en noe strammere regi kunne ha gjort seg - samtidig som jeg i andre tilfeller (særlig der filmer er basert på bøker jeg allerede har lest) at detaljene fyker forbi altfor fort, så pass at man nesten må ha lest boka for i det hele tatt å skjønne noe. Når det gjelder "The Girl with the Dragon Tattoo" er det etter mitt skjønn grunnlag for å mene at filmen er akkurat passe lang. I alle fall var jeg så oppslukt at jeg glemte både tid og sted. 

Jeg synes at Daniel Craig gjorde en flott figur som Mikael Blomkvist, mens jeg ikke følte at Rooney Mara stemte med min forestilling av Lisbeth Salander. Hun ble rett og slett for tam (eller for autistisk?). Litt eksklusivt og morsomt var det å se Stellan Skarsgård i en mindre rolle. Filmen er for øvrig spekket med effekter som bidrar til å bygge opp en uhyggestemning, som gjør at man uten å merke det selv, spenner alt som er av muskler i kroppen underveis og først etter rulleteksten merker hvor sliten man er. Alt i alt en severdig film, som etter mitt skjønn kvalifiserer til terningkast fem, men som mangler det lille ekstra som jeg følte at den svenske filmen hadde. Autensitet er kanskje et stikkord her. Så får vi se da - om jeg velger å se den amerikanske oppfølgeren når den kommer, eller om jeg istedet skal se den svenske triologien på nytt ... 

Innspilt: 2011
Originaltittel: The Girl with the Dragon Tattoo
Nasjonalitet: USA
Genre: Thriller
Skuespillere: Daniel Craig (Mikael Blomkvist), Rooney Mara (Lisbeth Salander), Yorick van Wageningen (Nils Bjurman), Christopher Plummer (Henrik Vanger), Stellan Skarsgård (Martin Vanger), Joely Richardson (Anita Vanger), Robin Wright (Erika Frode) m.fl. 
Spilletid: 2 t 32 min.

Rooney Mara i rollen som Lisbeth Salander

Henrik Vanger og Mikael Blomkvist

Man ydmyker ikke Lisbeth Salander uten store kostnader ... 

"Le Havre" (Regissør: Aki Kaurismäki)

Om illegal innvandring og engasjement i enkeltskjebner

I sitt tidligere liv forsøkte Marcel Marx seg som forfatter, før han trakk seg tilbake til havnebyen Le Havre i Frankrike. Her livnærer han seg som skopusser, et yrke som ikke akkurat fører til flust med penger. Han er gift med en temmelig nevrotisk kvinne, Arletty, og sammen lever de et nokså enkelt liv. Arletty har stålkontroll over pengene Marcel tjener. Det lille hun lar Marcel få beholde, bruker han opp på stambarbesøkene sine. 

En dag blir Arletty alvorlig syk, og havner på sykehus. Mens hun er innlagt, blåses en sak opp i media. En stor containerlast med illegale innvandrere fra Afrika er avslørt, men før politiet helt får med seg hva som skjer, klarer en ung gutt å stikke av. Alle i Le Havre kjenner historien fra mediene, og da Marcel en dag sitter og spiser lunch nede ved havna, og ser en gutt gjemme seg i vannet under bryggene, skjønner han umiddelbart hvem dette er.  Et ønske om å hjelpe denne gutten, som heter Idrissa, våkner i ham, og etter hvert mobiliseres alle i gata der han bor i saken. I mellomtiden kommer politiet på sporet av ham og begynner å bli vel nærgående ... Idrissa har ett ønske: å komme seg til London, hvor moren hans oppholder seg ulovlig, men er i full jobb og lever i en slags skyggetilværelse i det engelske samfunnet. Problemet er imidlertid at det koster mange penger å få noen til å ville risikere turen over den engelske kanal, og er det noe Marcel ikke har mest av, så er det penger ... 

Til å begynne med tenkte jeg at denne filmen virket vel spesiell. Det var noe med de forknytte personene og ikke minst måten historien ble fortalt på som ga et noe endimmensjonalt inntrykk. Det tok imidlertid ikke så lang tid før dette inntrykket fortok seg, og handlingen i filmen begynte å gripe meg. Temaet i filmen - illegal innvandring - er velkjent i havnebyer som Le Havre. I "Le Havre" gis en av de illegale innvandrerne et menneskelig ansikt, og i så måte likte jeg godt at den unge gutten ble fremstilt både som ressurssterk og veltilpasset. Måten lokalbefolkningen slo ring rundt ham, for å hjelpe ham mot et politi de ikke hadde helt tiltro til, var også meget rørende. 

Skuespillerne i filmen var i alle hovedsak ukjent for meg, med unntak av Jean-Pierre Darroussin, som spilte politiinspektør Monet. Den noe stramme regien - særlig det at rollefigurene ikke fikk utfolde seg mer - falt ikke helt i smak hos meg. Derfor ender jeg etter en helhetsvurdering bare på terningkast fire denne gangen. Utslagsgivende for at det like fullt ble så pass som en firer, er en fin og rørende historie om et viktig tema, som fikk meg til å tenke på egne holdninger til innvandring generelt og illegal innvandring spesielt. Regissøren Aki Kaurismäki er for øvrig finsk, og har en rekke filmer på samvittigheten. 

Innspilt: 2011
Originaltittel: Le Havre
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Drama
Skuespillere: André Wilms (Marcel Marx), Kati Outinen (Arletty), Jean-Pierre Darroussin (Monet), Blondin Miguel (Idrissa) m.fl.
Spilletid: 89 min.

Vårsøg: E Slåttatæja

Bente Bratlund Mæland: "Det å savna"

Foto: RMC - Nygårdsparken i Bergen høsten 2012

Det å savna

Det er eit privilegium

å kjenna savn.

Vondt, ja

og tungt.

Men det fortel 

om ein nærleik

som var.

Om varme, lys 

og latter.

Det å savna er 

den andre sida 

av det å ha fått.

Å ikkje kjenna 

savn, ville vera å

aldri ha elska.

Bente Bratlund Mæland

Nelson Mandela: "Livskraft"

"Livskraft" av Nelson Mandela



(Fra tiltredelsestalen som president i Sør-Afrika i 1994, etter 27 år i fangenskap.)

Din dypeste frykt er ikke
din utilstrekkelighet.
Din dypeste frykt er at
du er ubegrenset og kraftfull.

Det er ditt indre lys, ikke mørket

som skremmer deg mest.

Du tenker: Hvem er jeg som våger


å tro at jeg er briljant, strålende
 

talentfull og fantastisk?

Jeg spør: Hvem er du,


som ikke våger å være alt dette?

Du er et barn av Gud.

Det finnes ingen klokskap i å

krympe deg og gjøre deg selv liten.

Det gjør ikke verden bedre.

Guds storhet finnes i alle mennesker.

Du er født til å bekrefte dette Lys

slik det brenner i ditt hjerte.

Du er ment å stråle, slik et barn gjør.

Når du lar ditt indre lys skinne,

gir du andre mennesker

rett til å gjøre det samme.

Når du frigjør frykten,
 

vil din tilstedeværelse 

frigjøre andre.

Thorbjørnrud Hotel

For en tid tilbake var jeg innom Thorbjørnrud Hotel på Jevnaker sammen med mannen min, fordi vi visste at dette hotellet til enhver tid har kunstutstillinger som det er vel verdt å få med seg. I den forbindelse tok jeg noen bilder av utstillingen, som jeg har lyst til å vise frem her. Jeg har for øvrig ingen bindinger til hotellet, verken økonomisk eller på annen måte. Jeg er bare svært begeistret for hotellet, dets beliggenhet og usmykningene inne på hotellet. Dessverre noterte jeg ikke opp hvilke kunstnere som har laget de ulike kunstverkene, annet enn at jeg vet at menneskene i båten samt katten er laget av skulptøren Anne Berit Nedland. 

Helt til slutt tar jeg med en liten filmsnutt fra Anne Berit Nedlands atelier. 

"The last Nazis" (Regissør: Dov Freedman)

BBC-dokumentar om jakten på de siste gjenlevende nazistene, samt et møte med tre lebensborn ... 

Denne BBC-dokumentaren er delt i tre deler; "The Hunt for Dr. Death", "Most Wanted" og "Children of the Master Race". 

I "The Hunt for Dr. Death" møter vi Dr. Efraim Zuroff, mannen bak jakten på et utall av nazister som lyktes å flykte fra straffeforfølgelse etter andre verdenskrig. Han har gjort det til sin livsoppgave å jakte på de siste gjenlevende nazistene, men innser at det begynner å haste. De fleste nazistene er nemlig - dersom de fremdeles er i live - langt oppe i 90-årene. For Zoroff er det av største viktighet at disse synderne ikke skal få dø i fred. 

Dr. Efraim Zuroff

I denne dokumentaren følger vi Dr. Zuroff i hans jakt på Dr. Death, en østeriksk lege ved navn Aribert Heim. I løpet av ca. seks uker tok han livet av hundrevis av fanger som var internert i Mauthausen konsentrasjonsleir, og dette gjennom de største pinsler og smerter for ofrene. 

Like fullt levde Aribert Heim i flere tiår i Tyskland etter krigen, før et fornyet fokus på gamle krigsforbrytere førte til at han flyktet ut av landet. Dr. Zuroff fikk på et tidspunkt nyss i at Aribert Heim muligens oppholdt seg i Chile. Nazistene ble nemlig ønsket velkommen til Latin-Amerika etter andre verdenskrig, blant annet fordi man trengte vitenskapsmenn i kampen for å utvikle viktige våpen til krigføring. Ved bruk av massiv mediadekning og løfte om dussør til tipsere, håpet Dr. Zuroff at han skulle klare å få tak i Dr. Heim. Det forhold at en bankkonto fremdeles sto urørt med om lag 2 mill. Euro, penger arvingene ville ha krav på så snart han var erklært død, styrket hans tro på at mannen var i live, på tross av at han ville ha vært i begynnelsen av 90-årene. 

I "The Most Wanted" møter vi to journalister som oppsøker tre nazi-krigsforbrytere - alle godt oppe i 90-årene. En av dem (Joseph Scheungraber) var endog under etterforskning, og endte med å bli dømt. De to andre ble av ulike grunner ansett som for senile til å bli straffeforfulgt, skjønt dette endret seg for den ene som var av ungarsk opprinnelse (Sandor Kepiro) etter at dokumentaren var laget. Møtene med alle tre bar preg av manglende innsikt i og forståelse av hva de hadde gjort, der de - i den grad de i det hele tatt ønsket å snakke om det - bagatelliserte sine egne bidrag. Et betydelig alkoholkonsum - noe alle tre hadde til felles - bar imidlertid bud om et miserabelt liv, patetisk som alle tre fremsto som. Kanskje hadde de likevel fått sin straff?

Joseph Scheungraber 

I "Children of the Master Race" - den sterkeste av de tre delene, synes jeg - møter vi tre personer som alle var såkalte "lebensborn" mens nazistene regjerte i Tyskland. Heinrich Himmler, Hitlers aller nærmeste medarbeider, hadde som prosjekt å dyrke frem en ren arisk rase, og dette innebar også kidnapping av en mengde barn med "det riktige" utseendet. En rekke lebensborn-barnehjem ble opprettet, og tyske soldater fikk i oppdrag å befrukte kvinner som kunne føde frem ariske barn. For å kvalifisere til å bli tatt vare på i disse instiusjonene, ble barnets forhistorie grundig kartlagt. Ved å fjerne barna fra sitt egentlige miljø, var formålet å dyrke frem mennesker som satte landet sitt (les: Tyskland) fremfor alt, fordi slektskap og røtter ville være av underordnet betydning. Når det gjaldt behandlingen av kvinnene som fødte tyske barn, er denne en skamfull del av historien - også den norske. Barna led dessuten sterkt. (Dette har bl.a. Helle Aarnes skrevet utførlig om i sin bok "Tyskerjentene".)

Det alle de tre lebensborn-barna hadde til felles, og som fremkom meget tydelig i denne filmen, var en lengsel etter å få vite hvor de kom fra, samtidig som to av dem hadde en frykt for å være arvelig belastet med den ondskap de regnet med at deres fedre innehadde. Den tredje ble i sin tid kidnappet fra sine ukrainske foreldre, en vokste opp sammen med sin mor som var en del av lebensborn-prosjektet selv og en hadde først i voksen alder klart å spore opp hvem hans far var. Dette førte til at sistnevnte oppsøkte datteren av et av ofrene i en masakre i Polen, hvor nazistene hadde som mål å drepe alle polakker som tilhørte kretsen av landets intelligente elite. Alle tre tok på det sterkeste avstand fra det de ufrivillig hadde vært en del av, og det var mye sorg og smerte i deres historier.

Min interesse for andre verdenskrig gjør at jeg gjerne ser filmer som dette. Selv om episoden om jakten på de siste gjenlevende nazister kanskje ikke var den mest interessante av de tre delene som denne dokumentaren består av, er den like fullt viktig for å belyse hvor saken står i dag. De siste nazistene er nemlig i ferd med å dø ut. Like fullt - det var den delen som omhandlet lebensborn som gjorde sterkest inntrykk på meg. Selve fenomenet er godt kjent for meg, men det er ikke ofte det knyttes konkrete personer til historiene. Som den ene av "barna" sa: om hennes mor hadde tilslørt sin fortid med taushet og hemmelighold, så ønsket hun å gjøre det motsatte! Kun gjennom åpenhet går verden videre. Det er vanskelig å gi denne serien terningkast, så det avstår jeg fra denne gangen - samtidig som jeg understreker at denne serien er vel verdt å få med seg for andre verdenskrig-interesserte. 

Innspilt: 2009
Originaltittel: The last Nazis
Nasjonalitet: England
Genre: dokumentar
Spilletid: 2 t 32 min.