"Extremely Loud and Incredibly Close" (Regissør: Stephen Daldry)

Sterkt om 11. september 2001

"Extremely Loud and Incredibly Close" eller "Ekstremt høyt og utrolig nært" som den heter på norsk, er basert på den bestselgende romanen med samme navn av Jonathan Safran Foer, som utkom i 2005.

Kjernen i filmen er det som skjedde i New York 11. september 2001. Vi møter 11 åringen Oskar Schnell, som akkurat denne dagen mister sin høyt elskede pappa, som tilfeldigvis befinner seg i sånn ca. 110. etasje i World Trade Center da to fly kjører inn i hvert av tvillingtårnene. Pga. denne grusomme hendelsen blir alle skoleelever sendt hjem. Da Oskar kommer hjem, spiller han av to telefonbeskjeder fra faren. Han skjønner ikke bakgrunnen for beskjeden - ikke før han ser på TV at tårnene raser sammen, samtidig som faren er på tråden og samtalen dør ut ... Rett etter kommer moren brasende inn dørene, helt fra seg fordi mannen hennes er død.

Deretter følger en tid hvor både mor og sønn er lammet av sorg. De klarer ikke å møte hverandre i sorgen, og isolerer seg fra hverandre. Etter hvert som det første sjokket har gitt seg, forsøker moren å strekke ut en trøstende arm til sønnen, bare for å bli avvist. I små glimt følger vi Oskars tilbakeblikk på den tiden da faren var i live, og vi blir vitne til et helt spesielt forhold mellom far og sønn. Oskar er ingen gjennomsnittsgutt, lynende intelligent som han er, og en av årsakene til at han forgudet sin far var at faren alltid behandlet ham som sin likemann i deres lek. Han har sterk skyldfølelse fordi han ikke klarte å ta av telefonrøret den aktuelle dagen - "the worst day" - men lot faren i stikken da han ringte hjem, helt desperat etter en siste kontakt før tvillingtårnene raste sammen. Han har underslått telefonsvareren, slik at moren er uvitende om at faren faktisk ringte hjem.

Ett år etter farens død oppsøker Oskar farens klesskap med alle hans ting. Alt er urørt fordi moren aldri har klart å rydde tingene hans bort. Tilfeldigheter gjør at en høy blå vase går i gulvet og knuses. Plutselig dukker det opp en nøkkel i en bitteliten brun konvolutt merket "Black". Oskar får det for seg at dette er et hemmelig tegn fra faren til ham, og at han må finne den låsen som nøkkelen hører til. Dermed starter han en kartlegging av alle med etternavnet Black i hele New York, og systematiserer dette etter byens fem bydeler; Bronx, Brooklyn, Manhattan, Queens og Staten Island. Så begynner han å oppsøke alle disse personene for å høre om de har kjennskap til faren hans og nøkkelen. Det hele tar imidlertid fryktelig lang tid fordi Oskar ikke greier å forholde seg til Metroen eller andre offentlige transportmidler, siden han frykter at dette kan være mulige terrormål.

Underveis fører skjebnen Oskar sammen med bestemorens stumme leieboer. Etter hvert blir den fremmede mannen med Oskar på hans leting etter den riktige Black. Han er ikke særlig lettbent, og får Oskar med på at de skal ta seg frem i byen ved hjelp av offentlige transportmidler likevel. Så å si se frykten i hvitøyet for å få kontroll over den ...

Så spørs det om Oskar finner det han leter etter til slutt ... Klarer han og moren å møtes i sorgen? Og: hvem er egentlig den fremmede mannen?

I filmen møter vi Tom Hanks som Oskars far, Sandra Bullock som hans mor og Thomas Horn i rollen som Oskar. Dessuten dukker Max von Sudow opp som den fremmede leietakeren hos bestemoren. Jeg visste at filmen har blitt en stor publikumssuksess, men var likevel noe skeptisk da jeg leste bakpå DVD´ens vaskeseddel at den handlet om en 11 årings jakt på en lås hvor en nøkkel passet i. Underveis ble imidlertid også jeg fullstendig bergtatt. Ikke bare fordi dette med 11. september (2001) er noe som berører oss alle, men det er noe med hvordan sorgen fremstilles i denne filmen. En hudløs sorg slik den oppleves av et barn, og som er så sår at det gjorde vondt å se på. Selvsagt er både Tom Hanks, Sandra Bullock og Max von Sudow fantastiske i sine roller, slik man forventer av så erfarne skuespillere, men den som faktisk tar "kaka" er Thomas Horn i rollen som Oskar. Uten å røpe slutten så vil jeg nevne at jeg selvsagt hadde sansen for forsoningsscenene, fordi dette gir håp uansett hvilke traumer hovedpersonene i sin tid er blitt påført. Alt i alt er dette blitt en meget sterkt film om en bitteliten del av alle de konsekvensene 11. september 2001 fikk for svært mange mennesker. Jeg mener at denne filmen fortjener terningkast fem! 

Innspilt: 2011
Originaltittel: Extremely Loud and Incredibly Close
Norsk tittel: Ekstremt høyt og utrolig nært
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Tom Hanks (Thomas Schnell), Thomas Horn (Oskar Schnell), Sandra Bullock (Linda Schnell), Max von Sudow (leieboeren), Viola Davis (Abby Black), John Goodman (Stan - portieren), Jeffrey Wright (William Black), Zoe Caldwell (Oskars bestemor). Hazelle Goodman (Hazelle Black)
Spilletid: 124 min.

Far og sønn utforsker all verdens mysterier sammen

Far og sønn 

Hvem er den fremmede mannen som mor hos Oskars bestemor?

Klarer mor og sønn å møte hverandre i sorgen til slutt?

Oskar på jakt etter de nesten 500 Black´ene i New York ....

"Laksefiske i Jemen" (Regissør: Lasse Hallström)

Herlig, herlig, herlig!

Alfred "Fred" Jones (i Ewan McGregors skikkelse) er ansatt som ekspert på laksefiske av britiske myndigheter. Dette er et område - faktisk det eneste - han virkelig er god på, og det er kanskje ikke til å undres over at han lider av Aspergers syndrom ... Rent følelsesmessig er han en nokså forknytt mann, noe hans tilstivnede ekteskap også bærer sterkt preg av. Men om de mer relasjonelle forholdene i livet hans ikke akkurat har hatt førsteprioritet, betyr det på ingen måte at han er blind for at det mangler noe i livet hans og at ekteskapet kanskje ikke har livets rett.

I forbindelse med NATOs intervensjon i Afghanistan preges nyhetsbildet av litt for mye negative nyheter om forholdet mellom den kristne og den arabiske verden. Dette ønsker statsministerens sekretær å gjøre noe med. Hun oppfordrer sine medarbeidere instendig om å finne en gladnyhet som kan balansere noe av alt alvoret som nyhetene ellers domineres av. Da Sheikh Muhammad, en velstående sheik fra Yemen, ytrer frempå om at han ønsker å etablere en lakseelv i Yemens ørken, tenner statsministerens sekretær umiddelbart på idéen, uansett hvor villt dette høres ut.

Etter hvert etableres det kontakt mellom Fred og sheikens konsulent Harriet Chetwode-Talbot. Fred er meget skeptisk til hele idéen, men kombinasjonen av et sterkt press fra nærmeste leder samt det faktum at penger overhode ikke er noe problem for sheiken, går han motvillig med på å lede arbeidet. Statsministeren og hans sekretær har imidlertid ikke tatt høyde for at hele landets sportsfiskere engasjerer seg sterkt mot hele prosjektet, og sheiken har heller ikke tatt inn over seg at det er massiv motstand fra hans egne landsmenn mot hele idéen. Og midt i alt rabalderet befinner Fred seg - nærmest på flukt fra et umulig ekteskap - og Harriet, som ikke vet om hennes kjæreste fra et tre uker gammelt kjæresteforhold er i live eller ikke etter en forsvinning i Afghanistan. Fred forelsker seg i Harriet, men hun på sin side både venter og ikke venter på en mann hun knapt nok har rukket å bli kjent med ...

Dette er en utrolig søt britisk komedie, som gikk rett hjem hos meg. Visst er den forutsigbar, og visst er den tidvis både banal og klisjéfylt! Like fullt: jeg elsket den! Jeg tror det har noe å gjøre med at Ewan McGregor spilte i filmen. Han har - i alle fall i sine rolletolkninger - klart å bevare noe av det uskyldsrene som f.eks. nokså raskt forsvant fra Hugh Grant den gangen han ble oppdaget av det filmelskende publikum. Denne gangen spiller Ewan McGregor en mann som lider av Aspergers syndrom, noe som kommer til uttrykk gjennom hans ensrettede interesse for laksefiske og dessuten gjennom et noe ubehjelpelig forhold til de menneskene han har rundt seg. Vi møter også Kristin Scott Thomas som den supereffektive og meget kyniske sekretæren til statsministeren. I den senere tid har jeg sett henne i så mange tunge roller - fortrinnsvis innenfor fransk film - og det var derfor litt befriende å se henne i en komedie igjen. Emily Blunt er også nydelig i rollen som Harriet. Alt i alt er dette en lettvekterfilm av det meget sjarmerende slaget, og selv om den ikke har så fryktelig mange dybder i seg, må det likevel bli terningkast fem! Her er det nemlig mye vakker filming, mange magiske øyeblikk, flotte skuespillere og en historie som nesten fikk meg til å gråte mellom de banale scenene ... Dessuten var den herlig lattervekkende! Rett og slett en ordentlig feelgoodfilm!

Innspilt: 2011
Originaltittel: Salmon Fishing in the Yemen
Nasjonalitet: Storbritannia
Genre: Drama / komedie
Skuespillere: Ewan McGregor (Alfred "Fred" Jones), Emily Blunt (Harriet Chetwode-Talbot), Kristin Scott Thomas (Patricia Maxwell - statsministerens sekretær), Amr Waked (sheikh Muhammad), Tom Mison (Robert Mayers), Catherine Steadman (Ashley), Waleed Akhtar (Essad), Steven Blake (kabinett-ministeren)
Spilletid: 111 min.

Statsministerens supereffektive og kyniske sekretær

Sheiken fra Yemen forteller om sin lakse-drøm

Sheiken er en lidenskapelig laksefisker

"Martha Marcy May Marlene" (Regissør: Sean Durkin)

Om livet etter flukten fra en kult

Martha har de siste to årene levd sammen med medlemmene av en kult, som holder til i fjellene et stykke utenfor New York. Kvinnene i sekten gjør alt av husarbeid på gården, og de må pent vente på at mennene spiser før de selv får det som er igjen. De er konstant sultne. Det hører dessuten med at de er til fri utnyttelse fra mennenes side. Selv voldtekter bortforklares som "renselse" og noe som egentlig er spesielt og fint. Så skjer det noe som gjør at Martha, som i kulten går under navnet Marcy May, ønsker å stikke av. I nattens mulm og mørke setter hun på sprang, og hun unnslipper så vidt - med flere av kultens medlemmer i hælene gjennom en skog.

Helt fra seg av angst ringer Martha sin søster Lucy, og etter en stund kommer hun. Lucy har nylig giftet seg med Ted, og de eier et landsted ved sjøen, ikke langt fra New York. Dit tar Lucy med seg Martha, lettet over at søsteren endelig har dukket opp igjen etter to års taushet.

Mens Lucy, Ted og Martha befinner seg på landstedet, forsøker Martha å få orden på livet sitt. Så mye som for henne har vært fullstendig normalt de siste årene, reagerer Lucy og Ted sterkt på - til Marthas store forundring. Etter hvert begynner alle Marthas nykker og rariteter å bli en stor belastning for forholdet mellom de nygifte. Hva har egentlig skjedd mens hun har vært borte? Martha har forklart at hun har levd sammen med en kjæreste, men denne historien slår sprekker etter som hennes fortid presser på for å komme opp og frem i lyset. I stadige tilbakeblikk får vi vite hva Martha egentlig har vært en del av, og hvilke hemmeligheter hun bærer på. Samtidig som hennes angst for fortiden får henne til å se spøkelser på høylys dag ... Vil kultens medlemmer komme etter henne, og er hun trygg noe sted?

Elizabeth Olsen spiller den nervøse og overspente Martha med en overbevisende innlevelse. Hennes angst er til å ta og føle på underveis, og tilbakeblikkene i kultens liv og levned bærer preg av en uhyggestemning som satt i ryggmargen under hele filmen. Kultens karismatiske leder Patrick ble dessuten glitrende spilt av Oscar-nominerte John Hawkes. Både Elizabeth Olsen, John Hawkes og regissøren Sean Durkin har blitt nominert til en rekke priser, og noen pristildelinger har også funnet sted. Det er mao. en film som av mange anses som meget god. Og det er den også, men et par-tre ting haltet litt for meg. F.eks. savnet jeg å få vite hva som gjorde at Martha lot seg lokke inn i denne kulten. Jeg skjønte heller ikke hva det egentlig var som bandt kultens medlemmer sammen. Hva var det de trodde på, eller hadde meldt seg ut av? Slutten var også litt rar. Hva skjedde egentlig? Ble hun forfulgt, eller ble hun ikke forfulgt? Eller var det hele kanskje bare et bilde på at hun aldri kom til å bli helt fri? Alle disse forholdene gjør at jeg ender med terningkast fire denne gangen. Min begrunnelse for dette er at filmen ikke gir noe mer enn spenningen der og da, mens jeg for å gi en fem´er på terningen hadde ønsket å vite mer om de bakenforliggende årsaksforholdene. 

Innspilt: 2011
Originaltittel: Martha Marcy May Marlene
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama / thriller
Skuespillere: Elizabeth Olsen (Martha), John Hawkes (Patrick), Sarah Paulson (Lucy), Hugh Dancy (Ted)
Spilletid: 98 min.

Kultens leder Patrick lærer Martha å skyte

Martha er i sikkerhet hos søsteren Lucy

Martha og Lucy

Patrick

"Babycall" (Regissør: Pål Sletaune)

Uspennende thriller

Anna og sønnen Anders på åtte år er på flukt fra Annas eksmann, som angivelig er voldelig. Barnevernet har hjulpet dem med å flytte til en hemmelig adresse, og mener at mannen aldri vil klare å finne dem.

Anna klarer imidlertid ikke å la angsten slippe taket, og selv om de bor i en diger boligblokk med uendelig mange leiligheter, trekker hun for gardinene også på dagen. Egentlig tør hun ikke å la sønnen gå på skolen, men barnevernet er klinkende klar: Anders trenger å ha omgang med andre barn og leve et så normalt liv som mulig.

For å bøte på angsten, anskaffer Anna seg en babycall. Da kan hun i det minste høre sønnens pust mens hun selv sitter i stua. På Expert treffer hun den hyggelige ekspeditøren Helge, som hun etter hvert utvikler et vennskap til.

At Annas nerver er i høyspenn er det ingen tvil om. Da hun gjennom babycallen hører lyder som tyder på at noen blir mishandlet, og skjønner at dette kommer fra en annen leilighet i blokka, blir hun helt fra seg. Hun oppsøker Helge, men føler at han ikke helt tror henne. Derfor kjøper hun en opptaker for å bevise at det hele ikke er noe hun bare finner på eller har drømt.

Etter hvert begynner mannen fra barnevernet å oppføre seg underlig, og Anna føler seg svært truet. Det hele topper seg da hun skjønner at lærerne på skolen hvor sønnen går mistenker henne for å ha mishandlet sønnen, hvis kropp er full av blåmerker. Og da hun i tillegg får vite at eksmannen har anlagt sak for å vinne foreldreretten tilbake, tipper det helt over for henne. Det hele blir etter hvert så skrudd at det er grunn til å stille spørsmål ved hva som er fantasi og hva som er virkelighet ... Er eksmannen hennes så voldelig som hun vil ha det til? Eller er det hun selv som er gal?

Denne filmen skuffet noe innmari. Ikke bare er historien utrolig banal og til forveksling så lik en tidligere film Pål Sletaune har laget ("Naboer") at den av denne grunn ble utrolig uoriginal, men skuespillerprestasjonene var på et vis uforløste og haltende, synes jeg. Noomi Rapace var glitrende i Millenium-filmene som en tøffing av de helt store, men å spille et nervøst aspeløv klarte hun ikke overbevisende. Jeg har også stor respekt for Kristoffer Joner, men her kan man knapt påstå at han tilførte karakteren Helge noe som helst. Jeg klarte ikke å tro på historien, og underveis ble jeg kraftig irritert over måten myndighetspersonene ble fremstilt. Inntil jeg altså skjønte hvordan det hele hang sammen, og da ble det heldigvis enklere å akseptere premissene. Det verste var imidlertid at filmen aldri ble spennende. I "Naboer" maktet Sletaune å frembringe et lass med snikende uhygge, mens "Babycall" ikke frembrakte så mye som et pulsslag for mye hos meg. Slutten fremsto dessuten som en dårlig vits. Til tross for at over 800 stemmegivere har gitt denne filmen terningkast fem på Filmwebs nettsider, har jeg kommet til at filmen bør få terningkast tre. Verken mer eller mindre. 

Innspilt: 2011
Originaltittel: Babycall
Nasjonalitet: Norge
Genre: Thriller
Skuespillere: Noomi Repace (Anna), Kristoffer Joner (Helge), Vetle Qvenild Werring, Torkil Johannes Swensen Høeg, Henrik Rafaelsen
Spilletid: 92 min.

Anna er livredd for at noe skal tilstøte sønnen

Hva er virkelig og hva er fantasi?

Anna møter Helge på Expert

"Oranges and Sunshine" (Regissør: Jim Loach)

Avsløring av en skamplett i Englands nyere historie

"Oranges and Sunshine" er basert på en sann historie om sosialarbeideren Margaret Humphreys fra Nottingham, som avslørte en skandale med påtvungen flytting av fattige barn fra Storbritannia til Australia og Canada - den såkalte "home children"-skandalen.

Innledningsvis blir Margaret konfrontert med et par tilfeller av voksne som påstår at de ble tvangsflyttet fra England til Australia av britiske myndigheter. Først nekter hun å tro det hun får høre, og dernest er hun overbevist om at bakgrunnen for tvangsflyttingen er at deres biologiske foreldre (les: som regel enslige mødre) var døde. Da det etter hvert går opp for henne at så ikke var tilfelle, sjokkeres hun av det ofrene for den voksende skandalen kan fortelle. Mens mødrene deres trodde de skulle få midlertidig hjelp i en akutt vanskelig situasjon, fikk de senere opplysninger om at barna deres var bortadoptert og at dette var best for alle parter.

Barna var imidlertid ikke bortadoptert, men vokste opp på barnehjem i Australia, hvor de ble lokket med løfter om "oranges and sunshine" i et land hvor det angivelig var sommer hele året. Og hadde nå enda historiene deres endt der ... Imidlertid er det gruoppvekkende historier som fortelles etter hvert som Margaret begynner å jobbe med saken. Historier om det reneste slaveri hvor ungene fikk lov til å gå på skole først når dagens arbeid var gjort, blir for småting å regne mot alle historiene om seksuelle overgrep og et totalt fravær av myndighetspersoner som skulle beskytte dem mot slikt.

I løpet av en to års periode jobbet Margaret Humphreys med saken, som viste seg å være enda større enn noen kunne ane. Hvorfor var intet av dette kjent? Hvem var ansvarlig? Og hvor mange barn dreide det seg om? Underveis treffer hun voksne som forteller om en oppvekst på Keaney College i Bindoon vest i Australia, og historiene hun får høre er så grusomme at hun nesten holder på å gå til grunne selv. Samtidig utsettes hun for hetsing og trusler, og hun må forholde seg til myndigheter og organisasjoner som i begynnelsen nekter å ta ansvar for det som har skjedd. Etter hvert bidrar hun til å gjenforene de en gang fortapte barna med deres mødre, og det er litt av noen historier som kommer frem. Kvinnene som en gang fikk hjelp i en vanskelig periode, men som for lengst har stablet et anstendig liv på beina, blir helt fra seg når de får høre at barna, som de trodde var bortadoptert, har måtte ta til takke med en ussel tilværelse på et barnehjem på den andre siden av jordkloden ...

"Oranges and Sunshine" er en sterk film om en engasjert og modig sosialarbeider, som i en periode av sitt liv ga alt for disse bortkomne barna - riktignok for lengst voksne - for å hjelpe dem med å finne sine mødre, på bekostning av sitt eget liv, sin ektemann og sine barn. Noen drømmer om å få en gate oppkalt etter seg selv - men det er jammen ikke verst å få en film etter seg heller. Dermed er historien udødeliggjort for mange fler enn dem dette gjaldt. Emily Watson spiller Margaret Humphrey med en ekthet ingen Hollywood-stjerne kunne vært i nærheten av å få til - jordnær og uten store fakter, stort sett usminket gjennom hele filmen. Jeg gir terningkast seks!

Innspilt: 2010
Originaltittel: Oranges and Sunshine
Nasjonalitet: Australia, Storbritannia
Genre: Drama
Skuespillere: Emily Watson (Margaret Humphreys), David Wenham (Len), Hugo Weaving (Jack), Richard Dillane (Merv Humphreys), Kate Rutter (Vera), Greg Stone (Bob), Tara Morice (Pauline)
Spilletid: 101 min.

Ingen har laget noe kartotek eller tatt vare på historiske dokumenter som
forteller historien om barna og deres skjebne - hver enkelt sak krever derfor
mye arbeid for å komme til bunns i slektsforhold.

"Hvem er jeg?" lurer "barna" på ...

Trekning i sommerkonkurransen

Trekningen i min sommerkonkurranse er gjennomført, og her er vinnerne:

1. Lines bibliotek - "Bienes hemmelige liv"

2. Wenche - "Blindness"

3. Nina Elisabeth: "The Mill & the Cross

4. Gråbekka: Ønsket seg "Bienes hemmelige liv", men er trukket ut til få "Evening"

5. Kindle Joy: Ønsket seg også "Bienes hemmelige liv", men er trukket ut til å få "Min beste fiende"

Gratulerer!

Send meg en mail med adressene deres, så kommer premiene i posten i løpet av få dager!

"Norske byggeklosser" (Regissør: Pål Bang-Hansen)

Nostalgi fra det glade 1970-tallet!

Det må være minst 30 år siden sist jeg så "Norske byggeklosser", en virkelig stor favoritt gjennom store deler av barndommen, der den gikk i endeløse repriser på NrK ...

Filmens hovedtema er et ungt ektepars drøm om eget hus i overgangen fra 1960- til 1970-årene. Denne drømmen utvikler seg til slutt til det reneste mareritt, fordi kona snart skal føde og de må ut av leiligheten de har solgt og lurer på om det er en sjangs i havet for at huset skal bli ferdig før hjemkomsten fra klinikken med barn nr. 3 ...

Rolv Wesenlund dukker opp i intet mindre enn åtte roller i "Norske byggeklosser"; som den alltid leende og irriterende naboen, som den sløve byggelederen som ser ut til å ha sånn omtrent 11 tommeltotter og som intet får gjort, som konsulenten i banken som nekter å utbetale siste rest av byggelånet før ferdigattest foreligger, som han fra bygningsrådet som stikker kjepper i hjulene i forhold til ferdigattesten før en passelig "gave" dukker opp, som elektrikeren som stikker fortere enn fy hver gang ekteparet Olav og Ingrid Femte er i nærheten, som politimannen som utferdiger fartsbøter for å samle inn penger til julebordet ... bare for å ha nevnt noen.

Underveis treffer vi også Arve Opsahl som den sleske selgeren av hele husprosjektet, Aud Schønemann som "et lekkert støkke" i informasjonsskranken i banken, som ikke kan svare på noe som helst, Dag Frøland som en halvsløv flyttehjelp, Gunnar Haugan som en totalt udugelig medhjelper på byggeplassen, Bjørn "Stutum" Sand som Olav Femte og Thea Stabell som hans kone Ingrid. En samling med skrekkelig mange scener hvor jeg trodde jeg skulle knekke fullstendig sammen i latter. Denne filmen er og blir en filmklassiker i Norge! Det handler om den norske folkesjela, det handler om den optimistiske psykosen landet vårt befant seg i på begynnelsen av 1970-tallet - det handler om historie innenfor film og teater, hvor de gamle skuespillerne som vi kjenner så godt var pur unge. Og det er herlig, herlig, herlig! Her blir det terningkast fem!

Innspilt: 1971
Originaltittel: Norske byggeklosser
Nasjonalitet: Norge
Genre: Komedie
Skuespillere: Rolv Wesenlund x 8, Bjørn Sand, Thea Stabell, Arve Opsahl, Gunnar Haugan, Sølvi Wang, Aud Schønemann, Dag Frøland
Spilletid: 94 min.

Rolv Wesenlund som irriterende nabo

Møte i banken

Ingrid Femte som snart skal nedkomme med parets tredje barn

Ikke mye de får gjort før elektrikeren kommer ...

Elektrikeren stikker før man får snudd seg ...

"The Woman in the Fifth" (Regissør: Paweł Pawlikowski)

Surrealistisk thriller

Hver gang jeg kommer over filmer med Kristin Scott Thomas i en av hovedrollene, er veien kort ned i min handlekurv. De senere årene har hun spilt i en rekke franske filmer - alle av relativt høy kvalitet, synes jeg. Denne filmen er for øvrig basert på en roman av Douglas Kennedy.

I "The Woman in the Fifth" - eller "La femme du Vème" som er originaltittelen - møter vi en desperat forfatter som har reist fra USA til Paris. Vi aner mellom linjene at han har hatt et nervøst sammenbrudd etter en skilsmisse, og at han nylig har kommet ut fra en psykiatrisk klinikk. Hans ekskone og deres eneste barn - en datter - har flyttet til Paris, og Toms ønske er at han skal gjenoppta kontakten med datteren. Dette er det åpenbart at ekskona ikke ønsker, og når han kommer for nær, ringer hun politiet for å få ham fjernet. Det ligger altså an til at han er henvist til å betrakte datteren på avstand. 

Rett etter ankomsten i Paris klarer Tom å sovne på Metroen. Da han våkner oppdager han at han er rundstjålet. Uten særlig mer penger enn det han har oppbevart i kontanter på kroppen, ankommer han et temmelig tvilsomt hospits for byens løse fugler. Mot å avgi passet sitt får han bo der på krita, og etter hvert får han også tilbud om en jobb. Dvs. tilbud og tilbud ... Han har i realiteten ikke noe valg, siden han ikke får passet sitt tilbake før han har gjort opp for seg.

Jobben består i å sitte inne i en bunkerslignende bygning, hvor han skal følge med på hvem som kommer og går, slippe inn dem som sier de korrekte ordene og varse andre dersom uvedkommende skulle dukke opp. Hva som egentlig foregår i bygningen, aner han ikke. Men spor av blod, tidvis høye stemmer o.l. vekker hans interesse. Inntil noen skriker inn til ham at dersom han viser seg utenfor sin låste dør, blir han drept ...

Om klientellet som vanker i den bygningen han er satt til å bevokte, er tvilsomme, er ikke klientellet på hospitset mindre tvilsomme. Særlig fyren som bor på rommet ved siden av ham ... en svær brande av en afrikaner som åpenbart ikke aner hvordan man bruker et toalett. Tom krangler med ham om dette - til ingen nytte.

En dag blir Tom gjenkjent i en bokhandel som den forfatteren han er, og han inviteres til en litteraturkveld med likesinnede. Her treffer han Margit, og de to innleder et forhold. Hele forholdet er temmelig absurd idet Tom får beskjed om kun å komme til hennes leilighet i femte etasje der hun bor, på to faste ukedager. Han får ikke lov til å stille henne noen spørsmål om hennes privatliv.

Parallelt innleder Tom et forhold med kvinnen som jobber i resepsjonen på hospitset, uvitende om at dette er sjefens kone ... Inntil naboen hans, afrikaneren, begynner med utpressing. Han har nemlig sett dem på taket på bygningen, i heftige favntak.

Plutselig begynner det å skje saker og ting. Etter å ha vært hos Margit finner Tom afrikaneren som bor ved siden av ham, død på toalettet ... Pga. deres tidligere krangel om toaletthygiene samt truslene fra afrikaneren, faller mistanken fort på Tom. Og da han bruker Margit som alibi, viser det seg at hun har vært død de siste 15 årene ... Ingen har bodd i leiligheten hennes i disse årene heller. Hva har han egentlig rotet seg opp i? Og hvem er i så fall den kvinnen han har hatt en affære med? Hva har Tom gjort mot sin ekskone siden hun er så redd ham? Dette og en hel del andre spørsmål dukker opp, uten at vi får svar på halvparten ...

Både Kristin Scott Thomas som Margit og Ethan Hawke som Tom spiller glitrende i denne filmen. Heftigheten i deres forhold, som har et mystisk skjær over seg der møtene på en måte foregår utenfor virkeligheten, men som også oppleves som ekte på et vis, er sjelden å se på film. Mot slutten irriterte det meg riktignok at en rekke av spørsmålene som oppsto underveis, ble stående ubesvart. Det er nærliggende å trekke noen paralleller til den polske regissøren Kieslowski, som også har laget mange tankevekkende filmer, hvor de ubesvarte spørsmålene står i kø etter at siste scene er spilt. Inntrykket forsterkes når jeg ser oversikten over filmene som Pawel Pawlikowski har laget i årene 1990 - 2011 - ikke mange, men flere med et direkte eller indirekte politisk motiv. Rent filmteknisk er dette en spennende film. Noen ganger ble jeg sittende og lure på om det var noe galt med min TV fordi bildene tidvis ble litt uklare, men jeg endte med å tolke dette slik at situasjoner som på en måte hadde et uvirkelighetens skjær over seg, faktisk hadde nettopp det. Min konklusjon er at dette er film som noen vil like kanskje først og fremst pga. det noe surrealistiske preget som den har - mens mange bare vil synes at den er litt rar og merkelig. Selv synes jeg at filmens styrke ligger i stemningene som blir skapt underveis - i tillegg til de to glitrende hovedrolleinnehaverne. Jeg er i tvil om jeg skal gi den terningkast fire eller fem, men heller nok mot en firer her.

Innspilt: 2011
Originaltittel: La femme du Vème
Nasjonalitet: Frankrike, Polen, Storbritannia
Genre: Thriller
Skuespillere: Kristin Scott Thomas (Margit), Ethan Hawke (Tom)
Spilletid: 80 min.

Margit og Tom treffer hverandre under en litteraturkveld

Tom finner frem til Margits leilighet 

Margit kan sine forførelseskunster

Sjefens kone på hospitset

"Kvinne går til lege ... mann går på by´n" (Regissør: Reinout Oerlemans)

Filmatisering av Kluuns "Kvinne går til lege ... mann går på by´n"

Fra før av har jeg lest "Kvinne går til lege ... mann går på by´n" av den nederlandske forfatteren Ray Kluun, og jeg tror til og med at jeg har oppfølgeren liggende ulest et eller annet sted. Jeg har også en eller annen gang fått med meg at boka skulle filmatiseres, men har ikke klart å plukke det opp før jeg på en handletur i Sverige tilfeldigvis kom over den i en billighaug med DVD´er (som jeg selvsagt ikke kunne dy meg for å grave litt i, selv om jeg har ørten usette filmer liggende på vent ...). Der dukket altså filmen opp - under den svenske tittelen "En sorts kärlek".

Det vellykkede ekteparet Stijn og Carmen har i grunnen det meste de kan ønske seg. Begge har lysende karrierer, begge er fremdeles relativt unge og vakre, de har en nydelig datter, et praktfullt hjem - og de har et lass med venner som de til stadighet har det riktig festlig sammen med. Alt ville ha vært perfekt dersom Stijn ikke hadde hatt det med å være utro innimellom. Han ønsker at kona skal se på dette som et slags lyte ved ham som hun må akseptere, mens hun selvfølgelig ikke føler det slik.

Så rammes Carmen av brystkreft. I begynnelsen håper de at dette skal være et mareritt det går an å våkne opp fra, og lenge ser det faktisk slik ut. Legene er flinke, og mange overlever tross alt kreft - selv brystkreft. Men slik skal det dessverre ikke gå. Carmens brystkreft har spredt seg, og de må etter hvert innse at hun kommer til å dø. Stijn følger opp sin kone på en fantastisk måte, men innimellom "må" han på by´n ... I stedet for en-natts-affærer innleder han nå et forhold til Roos, en kvinne han lenge har hatt et godt øye til, men som har avvist ham gang på gang fordi hun ikke har sansen for gifte menn. Og Carmen som blir mer og mer fortvilet over sykdommen sin og dens tragiske utvikling, blir helt fra seg over at mannen hennes kan finne på å være utro nå som hun trenger ham som aller mest. Mens Stijn aldri i verden ville ha klart å stille opp for henne i tykt og tynt uten kjærligheten fra Roos innimellom slagene ...

Filmen har så vidt jeg vet aldri vært vist på norske kinoer, og det er kanskje årsaken til at den heller ikke har vært særlig synlig for norske DVD-kjøpere heller. Kluuns historie om Stijn og Roos er selvbiografisk, og dette slo meg spesielt da jeg leste boka - at det må være vanskelig å skrive en slik historie uten å ha kjent den på kroppen selv. Jeg opplevde filmatiseringen av boka som meget vellykket! Skuespillerprestasjonene er glitrende, desperasjonen hos hver enkelt i dette trekantdramaet mellom Stijn, Carmen og Roos er nesten autentisk skildret, og temaet er så smertefullt at det nesten var vanskelig å ta dette innover seg. Her blir det terningkast fem!

Innspilt: 2010
Originaltittel: Komt een vrouw bij de dokter: Een ode aan de liefde
Nasjonalitet: Nederland
Genre: Drama
Skuespillere: Barry Atsma (Stijn), Carive van Houten (Carmen), Anna Drijver (Roos)
Spilletid: 109 min.

Carmen og Stijn - et relativt lykkelig par på tross av en del ting

Carmen rammes av kreft, og Stijn følger opp 

Innimellom alle cellegiftkurene "må" Stijn på by´ n

Roos og Stijn innleder et forhols

En sprø og besatt bokkjøper - jeg?

Her om dagen kom jeg over en artikkel på Siljes skriblerier med tittelen "En sprø og besatt bokkjøper - jeg?", som var inspirert av et innslag på You Tube om akkurat dette temaet. Jeg humret og lo meg gjennom svarene, og fant disse sterkt gjenkjennelig - kanskje med unntak av svaret på spørsmål 6 - "hvor mange penger synes du det er greit å bruke på bøker i måneden?" For her tror jeg med hånden på hjertet at en virkelig sprø og besatt bokkjøper aldri vil være helt ærlig. Det får liksom være måte på å blottstille sin galskap!

Jeg skal i allefall forsøke - så ærlig som mulig - å besvare spørsmålene selv.

1. Er du helt besatt på å kjøpe bøker?

Jeg knekker sammen og tilstår med det samme at ja, det er jeg. Jeg kan ganske enkelt ikke bevege meg inn i en bokhandel uten å komme ut med en ny bok ... Aldri sitter lommeboka så til de grader løst som inne i en bokhandel ... Jeg tilhører også den kategorien mennesker som helst vil eie bøkene jeg har lest - i alle fall de gode. Og hvor mange bøker jeg har stående ulest i mine hyller, tør jeg nesten ikke tenke på ... Mitt klare mål er at alle bøker som blir kjøpt, skal leses en dag.

2. Når, hvor og hvor ofte kjøper du bøker, og pleier du å handle sammen med noen eller alene?

Når? Hver gang anledningen byr seg, i grunnen.

Hvor? Mer og mer i bokhandlerne, faktisk. Men jeg må også legge til at jeg er en kunde i den helt utsøkte klassen bl.a. i Bokklubben - noe som resulterer i stadige fristelser hver gang jeg får tilsendt gavekort.

Hvor ofte? Hmm ... vet ikke om jeg har lyst til å svare på dette spørsmålet ...

For øvrig er mine bokkjøp noe jeg som regel gjør i ensom majestet, skjønt lykken er å gå sammen med en som er like bokgal som meg selv. Det er bare det at det ikke finnes så mange likesinnede i min omgangskrets. I alle fall ikke før jeg begynte å stifte nærmere bekjentskap med andre bokbloggere. O lykke, sier jeg, at det finnes andre som har det på samme måten!

Helt til slutt må jeg nevne en fantastisk bokkjøper-opplevelse jeg hadde med en venninne for et par år siden. Vi brukte en hel lørdag på Norli (Norges største bokhandel i nærheten av Karl Johan), fant frem bøker vi kunne tenke oss å kjøpe, inspirerte hverandre mens vi gikk rundt og plukket en godbit her og en godbit der - og satt i en av kosekrokene og bladde i bøkene - hadde gooooood tid - og kvalitetssikret hvert eneste potensielt bokkjøp. Det ble en dyr opplevelse, men hver eneste bok ble grundig lest kort tid etter. Å få en slik dag sammen med en som har like stor interesse for bøker som meg - gode gud! For en lykke! ;-)

3. Hva er det som gjør at du blir tiltrukket av en bok?

Det er så mangt. Jeg har sluttet å la meg tiltrekke av vakre smussomslag, fordi nettopp dette har ført til så mange skuffelser. Og jeg blir eitrende irritert når jeg har latt meg lokke til å kjøpe det jeg tror er en fantastisk roman, men som viser seg å være "kiosklitteratur" i pen innpakning.

Enkelte svært seriøse forlag får meg til å lese nær sagt alt som utgis, mens andre (gjerne etter gjentatte skuffelser) får meg til å tenke "å ja, det er DET forlaget igjen ... hmmm ... jeg venter og ser om noen av mine likesinnede anbefaler boka .... ".

Enkelte forfattere leser jeg alt av, selv om jeg har erfaringer med at kvaliteten varierer. Og så lar jeg meg inspirere av andre bokbloggere. Den ultimate bokblogger etter min smak har en passelig mengde av omtaler av nye og eldre bøker på sin blogg.

Jeg er medlem av tre boksirkler, og dette gjør at jeg tidvis kommer borti bøker jeg nok aldri hadde funnet frem til på egen hånd. Det er morsomt og inspirerende! Dessuten er jeg opptatt av at noen bøker "må" man få med seg av hensyn til allmenndannelsen, og da sliter jeg meg om nødvendig gjennom aktuelle bok.

4. Er det en spesiell genre du foretrekker?

Ja, så absolutt. Egentlig er jeg ganske altetende, men noe litteratur leser jeg definitivt mindre av enn de fleste, og det er krim. Ikke fordi krim ikke gir meg noe, men det er alltid så mye annet som får høyere prioritet. Jeg blir dessuten ofte lei etter å ha lest 2-3 krimbøker av en og samme forfatter, fordi jeg opplever at det er for mange gjentakelser over samme tema.

Jeg har en hang til skjønnlitteratur, men liker også fakta- og diskusjonsbøker godt. Dessuten liker jeg å lese ledelseslitteratur og i noen grad også såkalt selvhjelpslitteratur - i alle fall når denne er vitenskapelig godt fundert og ikke går inn under kategorien "selvfølgeligheter satt i system". Bøker om mat, vin og reiser er også noe som trigger meg.

Jeg liker nok triste bøker bedre enn glade bøker, og jeg elsker å lese om andre kulturer - gjerne i håp om å øke min egen forståelse for de kulturelle forskjellene. Bøker som favner jødenes historie, bøker som beskriver muslimske samfunn, bøker fra f.eks. Maos Kina eller om overgrep fra totalitære styresett, bøker om andre verdenskrig, bøker om litteratur og forfattere .... ja, det meste i grunnen.

5. Foretrekker du å kjøpe nye bøker eller brukte bøker?

Så lenge det ikke er generende lukt i bøkene og de ellers ser pene ut, spiller dette mindre rolle for meg. Jeg elsker å gå på loppemarked for å snuse etter litterære perler som det er vanskelig å få tak i. Før jeg kjøper en brukt bok, lukter jeg alltid på den. Dersom jeg kommer over en Stefan Zweig-bok som jeg ikke har fra før av, kaster jeg meg over den og opplever en intens lykkefølelse. (Noen må snart se til å få revitalisert hans forfatterskap i form av nyutgivelser!!!)

I den grad jeg kjøper nye bøker så er det fordi det er en nødvendighet dersom jeg ønsker å lese en nyhet mens den fremdeles er ny.

Fordelen med gamle bøker er at man får så mye mer for pengene!

6. Hvor mange penger synes du det er greit å bruke på bøker i måneden?

Av prinsipp svarer jeg ikke på dette spørsmålet. Jeg nøyer meg i stedet med å konstatere at liv og lære er høyst ulikt (dvs. hva jeg synes er greit, og hva jeg i realiteten bruker), og at jeg i alle fall har et bokbudsjett som langt overgår f.eks. mitt klesbudsjett.

7. Har du noen sinne hatt bokkjøpstopp eller bokkjøpbegrensning?

Jeg prøver hele tiden, men med heller mindre hell. Dvs. jeg HAR blitt bedre med årene! I dag flyr det i alle fall noen tanker gjennom hodet mitt om at "og når tror jeg at jeg kommer til å få tid til å lese DENNE boka da?" før jeg går til det skritt å putte den i handlekurven.

Noe som derimot virker langt mer begrensende på min kjøpetrang er bl.a. at min tidligere yndlingsbokhandel (som jeg går forbi hver eneste dag) grunnet skifte av innehavere nå minner mer om en lekebutikk enn en bokhandel. Jeg har derfor gradvis sluttet å gå innom. Dermed er det en mindre fristelse på veien hjem fra jobb hver dag ... Og det merkes på lommeboka!

8. Når du har kjøpt en bok - hvor lang tid tar det før du leser den?

Jeg har lenge prøvd meg på prinsippet først inn, først ut. Men hva er poenget med å kjøpe flunkende nye bøker hvis man ikke får lest dem mens de fremdeles ruver i butikkene til full pris? I motsatt fall kan man i stedet vente til de kommer på Mammut eller andre boksalg. Det har derfor lett for å bli sist inn, først ut. Av og til tar jeg meg imidlertid litt sammen og lar eldre bøker komme frem i lyset. Det kan f.eks. være at en bokblogger har anbefalt en eldre bok, og så går det opp for meg at "jammen, den boka HAR jeg jo!" Og vips! så blir den lest! Noen bøker blir like fullt liggende ulest altfor lenge i mine bokhyller. Da er det OK når jeg f.eks. er innom biblioteket (som jeg også bruker flittig) og finner aktuelle bok i lydbokformat. Dette fører til at en gammel bok blir lest mye raskere enn det som ellers kunne blitt tilfelle.

9. Billige eller dyre - innbundet eller paperback?

Ja takk, begge deler! Det optimale er billig og innbundet, selvsagt! Jeg kan finne på å kjøpe en innbundet bok når den er på salg, selv om jeg har en paperback i hyllene mine fra før av - når jeg vet at jeg kommer til å lese boka på nytt en gang.

Med økende alder har det dessuten oppstått et nytt problem: synet ... Det er som regel så altfor liten skrift i paperback-utgavene at jeg bare av den grunn foretrekker innbundede bøker. Jeg liker bedre å lese bøker med stive permer, og disse bøkene tåler også mer enn paperback, som man kan risikere går opp i limingen for et godt ord. Og så ser det i grunnen bedre ut i bokhyllene også med innbundne bøker, synes nå jeg ...

Det var mine svar. Kjempemorsomt om flere bokbloggere hiver seg på karusellen og svarer på de samme spørsmålene! ;-)

Andre bokbloggere som har svart på spørsmålene:
- Bokelskerinnen
- Siljes skriblerier

Og omtrent sånn ser det etter hvert ut hjemme hos en skikkelig sprø og besatt bokkjøper: 

"Få meg på for faen" (Regissør: Jannicke Systad Jacobsen)

Om ungdomstid i bygde-Norge
Alma er 15 år - snart 16 - og bor i Skoddeheimen - et kjedelig sted der det aldri skjer noe som helst. Hun kjeder vettet av seg, og hadde det ikke vært for at hun er forelsket i Artur - hele skolens kjekkas nr. 1 - hadde hun ikke holdt ut å være der en dag til. Alma har forresten et problem til - hun er kåt absolutt hele tiden, og dette fører til en del situasjoner som skaper vanskeligheter for henne. Bl.a. hvordan hun har klart å pådra moren en telefonregning på over 6000 kroner fordi hun har ringt til sex-telefonen ...

På en skolefest prøver Artur å sjekke opp Alma. Det oppstår en litt kinkig situasjon, som Alma forteller venninnene om rett etterpå. De nekter å tro henne. Til alt overmål nekter også Artur å innrømme det hele, og konsekvensen er at Alma fryses fullstendig ut. Ingen vil snakke med henne og hun blir gående alene. Til og med småungene roper stygge ting etter henne. Den eneste i hele bygda som øyensynlig ikke vet noen ting, er Almas mor. Det hun derimot har fått med seg er at datteren er i overkant sex-fiksert, og dette skammer hun seg dypt og inderlig over. Hva er det som har gjort at hun har fått en så unormal datter?

Underveis blir vi vitne til Almas jevnaldrende venninners drømmer. En av venninnene drømmer om å få seg kjæreste, men frykter samtidig at dette skal binde henne til stedet for evig tid. Bare se på mammaen hennes! Hun var egentlig på vei til Bergen for å studere i sin tid, men så ble hun forelsket i det som ble pappaen hennes - og hva skjedde? Hun ble husmor på livstid i Skoddeheimen! Og kom seg aldri noen vei ... Grøss og gru! Sånn sett handler denne filmen også om hva som gjør at kvinnene stikker fra bygde-Norge, mens mennene blir igjen. Og om hvor sårbar man er når man bor på en liten plass og er temmelig annerledes enn alle andre - og ganske enkelt ikke er ønsket i det gode selskap. Så spørs det om Artur har en sjanse til å nå frem til Alma til syvende og sist, eller om han har tapt henne for alltid ved å nekte for det han gjorde ...

Filmen er prisbelønt så det holder, og dessuten nominert til enda flere priser. Så hva er det som gjør at den likevel ikke fenget meg? Kanskje er det så enkelt som at jeg ikke er målgruppen for denne filmen, og at temaet som gikk igjen i hele filmen - Almas kåtskap - ble fremstilt på en slik måte at det ga litt avsmak. Jeg har dessuten litt vanskelig for å tro at dette er en vanlig problemstilling som takles på denne måten i ungdomsmiljøene, men igjen er det mulig at jeg er for gammel til å vite. Samtidig er det en modig film som "setter ord" på noe som er nokså tabubelagt - ung seksualitet og tilhørende seksuelle fantasier. Uavhengig av dette opplevde jeg skuespillerprestasjonene som temmelig amatørmessige, og dette trakk ned helhetsinntrykket. Det er godt mulig at dette blir litt mindre synlig når andre ikke norsk-språklige ser filmen. Jeg er i tvil om jeg synes filmen fortjener terningkast tre eller fire, men tror likevel jeg heller til det siste - altså terningkast fire.

Innspilt: 2011
Originaltittel: Få meg på, for faen
Nasjonalitet: Norge
Genre: Drama
Skuespillere: Helene Bergsholm, Henriette Steenstrup, Matias Myren, Malin Bjørhovde, Beate Støfring, Julia Schacht, Arthur Berning, Julia Bache-Wiig
Spilletid: 73 min.