Forsidebilde

Forsidebilde

mandag 21. februar 2011

"Kommandør Treholt & Ninjatroppen" (Regissør: Thomas Cappelen Malling)

Et stort tja ...


Innspilt: 2009
Nasjonalitet: Norge
Genre: Action
Skuespillere: Mads Ousdal (Kommandør Arne Treholt), Jon Øigarden (Otto Meyer), Trond Viggo Torgersen (Kong Olav), Linn Stokke (Ragnhild Umbraco), Amund Maarud (Humla), Dean Erik Andersen (Kjettingen), Terje Strømdahl, Martinus Grimstad Olsen (Svarte-Per), Øyvind Venstad Kjeksrud (Øystein Fjellberg), Henrik Horge (Kusken), Emil Johnsen
Spilletid: 77 min.

Tror du at du vet hva som skjedde under den kalde krigen? Virkelig? Tro om igjen! Du aner ingenting! I denne filmen får du nemlig vite hva som egentlig skjedd
e ...

Under den kalde krigen gjorde hver av partene - hhv. Øst og Vest - det de kunne for å lage et fiendebilde av motparten. Om så det var å lage falske terroraksjoner ... Kongens Niljatropp ble laget som et motstykke til det spillet som foregikk mellom øst og vest. Troppen holdt til på Gressholmen i Oslo-fjorden, og gang på gang reddet de Norge fra å gå til krig mot Russland. Når rykter om at norske farvann var fulle av russiske ubåter verserte, dro nemlig Niljatroppen ut og avslørte at dette bare var oppspinn. Undergrunnshæren Stay Behind ble også til slutt avslørt som den som sto b
ak som krigshisser nr. 1.
 
Da Arne Trehol
til slutt ble arrestert, angivelig pga. falske bevis, var dette en omkostning Ninjatroppen var villig til å ta. Men egentlig var Arne Treholt selveste mesteren og lederen av troppen! Noen spion var han 
altså ikke. Hevdes det i denne filmen ...

Jeg vet ikke helt hva jeg forventet meg da jeg rigget meg til foran skjermen for å se denne filmen, men jeg forventet i alle fall ikke det jeg fikk se: en tullefilm fra ende til annen. Skuespillerne må imidlertid ha hatt det fantastisk morsomt da de spilte inn filmen! Nyhetsklipp fra sentrale hendelser på 1970/1980-tallet er flettet inn i handlingen; bildebevis mot Treholt, eksplosjonen på Oslo S, en russisk ubåt forvillet inn i norsk farvann, Aleksander Kielland-ulykken, flyvningen mellom tårnene på Oslo Rådhus, arrestasjonen av Treholt ... Gjenkjennelig, men likevel ikke fordi det hele er satt inn i en nokså annen konte
kst.

Til tider var filmen spennende, men alt tullet ødela litt for mye. Skuespillerne glimtet også til innimellom og var riktig fornøyelige, men det holdt likevel ikke i lengden. Joda, jeg dro på smilebåndet av og til. Jon Øigarden er og blir jo rå, og Mads Ousdals likhet med sin far er fascinerende nok i seg selv. Her var det nok både vilje og evne til å lage noe større enn det som ble resultatet. Dessverre må jeg nok si at jeg ikke lot meg begeistre. Dersom jeg hadde visst hvilken film dette var, tror jeg ikke jeg hadde giddet å se den. Jeg tror ikke engang det er en film som den yngre garde vil ha særlig glede av å se, fordi de mangler preferansene til 1970- og 1980-tallet. Og da blir på en måte hele vitsen borte. Det beste jeg kan si om filmen er at den bare varte i 77 minutter. 
Terningkast tre





søndag 20. februar 2011

Lesestund har gull i munn ... i grunn ...


Å slite for å få ro til å lese når Pus helst vil ligge oppå boka, 
og bikkja gjør alt han kan for å stjele min oppmerksomhet, 
er ikke en uvanlig situasjon hjemme hos meg.  
Men mest av alt er det kos ... ;-)

tirsdag 15. februar 2011

15 bøker ....

Denne utfordringen fant jeg på Astrid Terese sin blogg Betraktninger:
“Don’t take too long to think about it. Fifteen books you’ve read that will always stick with you. First fifteen you can recall in no more than 15 minutes. Tag 15 friends, including me because I’m interested in seeing what books my friends came up with.”








Her er mine 15 bøker - i den rekkefølgen jeg kom på dem:

1. Ir
ene Nemirovsky: 
Storm i juni
2. Chimamanda Ngozi Adichie: En halv gul sol
3. Chaim Potok: Mitt navn er Asher Lev
4. Stefan Zweig: Sjakknovelle
5. Dag Solstad: Genanse og verdighet

6. Jette A. Kaarsbøl: Den lukkede bok
7. Ivo Andric: Broen over Drina
8. Knut Hamsun: Markens grøde
9. Roy Jacobsen: Seierherrene
10. Truman Capote: Frokost på Tiffany
11. Edvard Hoem: Mors og fars historie
12. Ian McEwan: Lørdag
13. Gabriel Scott: Kilden
14. Carl Frode Tiller: Innsirkling II
15. Jan Wiese: Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede

Nokså beskjemmet må jeg medgi at det kun er tre kvinnelige forfattere på listen min. Til gjengjeld er det syv norske forfatt
ere!

En del av oppgaven er å tagge 15 venner, men i likhet med Astrid Terese nøyer jeg meg med å sende oppfordringen videre. Legg gjerne ved en link til bloggen din slik at jeg kan se hva du liker!

mandag 14. februar 2011

Happy Valentine´s Day!

52 noveller på 52 uker

... med jevnlige oppdateringer av dette innlegget etter hvert som nye noveller legges til ... 


Det hele startet 10. januar 2011:


Bokbloggeren Bai, som står bak Boklesebloggen min, startet dette året med et forsett om å lese flere noveller - faktisk 52 noveller på 52 uker. Hun oppfordret samtidig flere til å gjøre det samme, og resultatet er at flere bokbloggere har meldt seg på prosjektet. Her er en fortløpende oversikt over deltakerne som er med. 

Selv stålsatte jeg meg til å begynne med, men så fant jeg frem flere novellesamlinger som jeg har anskaffet i det siste - senest "In between the sheets" av Ian McEwan - og så tenkte jeg at jeg like gjerne kunne la det stå til! Først og fremst fordi jeg elsker noveller! Dernest fordi det tross alt ikke er tale om 52 novellesamlinger. Dermed fikk prosjektet som sådan et noen lunde realistisk preg over seg, min travle hverdag tatt i betrakning. For ikke å snakke om at jeg allerede er medlem i tre boksirkler og har mer enn nok å henge fingrene i - og gjerne vil ha litt frihet til å lese mine egne greier også, fritt etter de innfall jeg til enhver tid måtte få ... 


Jeg ser ikke bort fra at jeg kommer til å lese noveller litt i rykk og napp, men skal altså bestrebe meg på å lese minst 52 noveller i inneværende år. For ikke å bryte med de systemene jeg har laget på bloggen min, tror jeg at jeg i det alt vesentlige kommer til å omtale hele novellesamlinger og ikke hver novelle for seg her på bloggen min. 


Jeg oppfordrer for øvrig flere til å henge seg på!

Novellene jeg har lest så langt:

(Klikk på titlene for å lese hva jeg har ment om hver enkelt novelle eller novellesamling. Nummereringen refererer til antall noveller som er lest.) 

1
.
Leo Tolstoj:
Ivan Iljitsj´ død (1886) - lest 07.02.2011
2-7. Ian McEwan: In Between the Sheets (1978) - lest 13.02.2011
8-9. Irène Némirovsky: The Bal (1930/1931) - lest 18.02.2011
10-17: Daniyal Mueenuddin: Andre rom, andre undere - lest 31. juli 2011

søndag 13. februar 2011

Mammutsalg


























Jeg ser at flere bokelskere har annonsert at
Mammutsalget er i gang, og noen har endog laget linker til bøker de har omtalt i bloggen sin, og som er blant utvalget av bøker på salget i år. Dette har inspirert meg til å gjøre det samme. Jeg har kun tatt med skjønnlitterære bøker.

Jeg deler mine anbefalinger inn i terningkastene jeg har gitt bøkene jeg har lest, og starter med 

T
erningkast 6:


Linda Olsson: La meg synge deg stille sanger

Sadie Jones: Utskudd
Karl Ove Knausgård: Min kamp 1
Karl Ove Knausgård: Min kamp 2
Irene Nemirovsky: David Golder
Irene Nemirovsky: Sjelenes herre
Richard Yates: Revolutionary Road

Terningkast 5:

Jonathan Franzen: Korrigeringer 

Paul Auster: Mann i mørket
Hanne Richardt Beck: Om så det gjelder
Anna Gavalda: Saman er ein mindre aleine
Lawrence Hill: Noen kjenner mitt navn
Vigdis Hjorth: Tredje person entall
Karl Ove Knausgård: Min kamp 3
Anne B. Ragde: Arsenikktårnet
Tore Renberg: Pixley Mapogo
Helene Uri: Den rettferdige


Terningkast 4:

Lars Saabye Christensen: Bisettelsen

Victoria Hislop: Øya
LInda Olsson: Taushetens konsekvenser
Michael Ondaatje: Annas bok

T
erningkast 3:

Toril Brekke: Drømmen om Amerika



-----------------------------------------
Jeg har foreløpig ikke bestemt meg for hvilke bøker jeg skal kjøpe, men disse har foreløpig vekket min interesse:


Geraldine Brooks: Bokens folk 
Jean-Marie Gustave le Clézio: Rapport om Adam
Ivan Turgenjev: Rudin
Zhu Xiao-Mei: Elvens hemmelighet
Xue Xinran: Kinas tause generasjon


Har du noen tips om andre bøker - kom med dem!      ;-)


Jeg er for øvrig eier av flere av bøkene på Mammut-salget, som enten er lest før jeg begynte å skrive bokomtaler eller som ligger på vent. 

lørdag 12. februar 2011

"Padre Padrone" (Regissør: Paolo Taviani og Vittorio Taviani)

Brutal oppvekst på Sardinia


Innspilt: 1977
Norsk tittel: Far og herre
Nasjonalitet: Italia
Genre: Drama
Skuespillere: Fabrizio Forte, Omero Antonutti, Saverio Marconi, Marcella Michelangeli, Gavino Ledda (forteller)
Spilletid: 109 min.
Basert på en selvbiografisk roman av Gavino Ledda

Gavino Ledda vokste opp i Sardinias fattige fjellandskap på 1950-/1960-tallet, som sønn av en sauebonde. Han rakk så vidt å begynne på skolen, før faren mente at han var nødt til å ta ham ut igjen. Han trengte nemlig en gjeter til sauene sine, for å forhindre at villdyr eller tyver stakk av med dem. Avskåret fra boklig lærdom og kontakt med andre, måtte Gavino leve alene med sauene oppe i fjellet.

Den lille gutten var vettskremt, og i begynnelsen ville han bare hjem. Men han sluttet relativt fort å springe hjem, fordi det der kun vente slag og spark fra farens side. Siden skulle oppveksten hans, som altså fant sted avsondret fra familien det meste av tiden, bestå av juling og regelrett mishandling fra farens side. Kom en sau bort, vanket slag og inndragning av matrasjoner. Det skulle i det hele tatt svært lite til for å vekke farens vrede.

Et ensomt liv sammen med sauene i år etter år, gjorde noe med Gavino. Han kunne omtrent ikke snakke, beveget seg som et sky dyr og manglet sosiale ferdigheter andre tok som en selvfølge. Gavino var imidlertid en gutt som hadde store begavelser på det intellektuelle området, og det skulle etter hvert bli dette som reddet ham.

Da Gavino nærmet seg tyve år, var han fremdeles analfabet. Faren tillot ham å verve seg i hæren, og hadde bestemt at han enten skulle bli soldat eller radioreparatør. Med mye innsats lærte Gavino seg å lese og skrive, og han fullførte artium før han dimmiterte fra hæren. Da hadde han bestemt seg for å studere lingvistikk ved universitetet. Faren motsatte seg dette fordi han mente at dette ikke var skikkelig arbeid. Men til tross for farens nitidige protester og inndragning av mat, sto Gavino på sitt. Han ble til slutt lingvist og forfatter. Men for å komme dit, måtte han først lære å ta igjen med sin far ...

Denne filmen er svært prisbelønt, og det forstår jeg godt! Spesielt fordi dette er en film basert på en sann historie, er den usedvanlig sterk. Scenene hvor faren mishandlet sønnen var hjerteskjærende. I neste omgang mishandlet Gavino sauene som bæsjet oppi spannet han brukte i forbindelse med melkingen. Det var om mulig nesten enda mer hjerteskjærende. Selv da den verste mishandlingen var over og Gavino var en voksen mann, reagerte han intuitivt med å trekke seg brått vekk hver gang faren løftet hånden. At et menneske kan komme ut med en universitetsutdannelse etter en slik oppvekst, er intet mindre enn beundringsverdig! Fattigdom og uvitenhet preget hele samfunnet, og tilsvarende også frykten for det ukjente. Hvis noen av barna skulle ønske noe mer enn foreldrene, ble det sørget for at de holdt seg på plassen sin i hierarkiet.

De filmtekniske virkemidlene som er benyttet, er svært beskjedne. Nettopp dette forsterket virkningen av historien, synes jeg. Denne filmen kommer jeg ikke til å glemme med det første. Jeg synes den fortjener terningkast fem.



Faren slår løs på sønnen
Gavino har blitt voksen
Den despotiske faren i spissen for familien sin

søndag 30. januar 2011

Vinterstemning

Vinteren kan være både til glede og besvær, men en ting er i alle fall sikkert: hvit snø i kombinasjon med sol eller for den saks skyld frost, er svært, svært vakkert! Her er et knippe vinterbilder jeg har tatt de siste par årene.









mandag 24. januar 2011

"Miraklet i Lourdes" (Regissør: Jessica Hausner)

Et mirakel at jeg holdt ut ...


Innspilt: 2009
Originaltittel: Lourdes
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Drama
Skuespillere: Sylvie Testud, Lea Seydoux, Bruno Todeschini, Elina Löwensohn, Linde Prelog
Spilletid: 99 min. 

Christine er en ung kvinne som er rammet av MS (multipel sklerose). Hun sitter i rullestol og har ikke en gang krefter i hendene til å spise selv. Derfor trenger hun hjelp til a
bsolutt alt.

En uheldig side ved sykdommen er at Christine blir svært ensom. Den eneste måten hun kan komme seg ut av ensomheten på, er ved å melde seg på turer av kulturell eller kristelig art. I år går turen til Lourdes, et viktig senter for katolisismens mirakler opp gjennom tidene. Stedet valfartes derfor årlig av millioner av pilgrimmer som kommer i håp om å oppleve helbredelse og andre mirakler.

Christine er ikke troende, og hun tror i hvertfall ikke på mirakler. Hun er der kun for å være sammen med andre mennesker. De unge frivillige jentene som jobber på stedet for å ta seg av slike som henne, behandler henne som en som ikke har følelser på lik linje med dem, og som de heller ikke trenger å konversere med, men bare hjelpe med de rent praktiske tingene. Men Christine er akkurat som dem. Hun kan bare ikke gå, kle seg selv eller spise for egen maskin. Inni seg har hun mange følelser, drømmer og tanker. Like fullt blir hun vitne til at de frivillige ungjentene er mer opptatt av sine gryende romanser med de frivillige mannlige hjelperne på stedet, enn av henne og andre de er der for å hjelpe.

Så opplever Christine plutselig at hun kan reise seg fra rullestolen og gå! Hun blir gjenstand for mye oppmerksomhet - på godt og vondt. Mens noen gleder seg på hennes vegne, er andre  misunnelige og lurer på hvorfor i all verden hun og ikke de er helbredet. Rundt seg har de kirkelige ansatte som henger veldig mye av ansvaret for helbredelsen på den syke selv, at det kun er de som er i stand til å ta imot guds nåde og som først får sjelen helbredet som får gleden av slike mirakler som den Christine har opplevd. Det er imidlertid ikke uvanlig at syke, og kanskje spesielt MS-pasienter, kan oppleve en midlertidig og forbigående bedring av sykdommen sin, og i og med at omverdenen forholder seg til helbredelse og mirakler som noe som kun hender dem som virkelig har fortjent det, kan fallhøyden bli stor når miraklet ikke vedvarer ... Så spørs det om Christine er blant de heldige?

På filmens cover står det blant annet "et lite mirakel av en film - terningkast seks", "en svært elegant liten film - terningkast fem" osv. Og jeg sitter her som et stort spørsmålstegn og lurer på hva det feiler meg som ikke ble rørt i det hele tatt. Jeg opplevde filmen som kjedelig! Grusomt kjedelig! Det som dro opp opplevelsen av den tross alt var miljøskildringen av et fanatisk religiøst samfunn rundt Lourdes, som egentlig er gjenkjennelig uansett hvilken religion eller sekt det er tale om. En utrolig naiv form for humor med kristelig eller religiøst preg, en hang til å holde folk som "truer med å ta av" nede og en tendens til å legge ansvaret for all den urett som rammer et menneske på dets egne skuldre ... som om det var tale om guds straffedom. Bare for å ha nevnt noe ... Uansett - jeg ble skuffet over denne filmen! Her blir det terningkast tre!



MS-pasienten Christine

Kristelige utflukter

Christine er ute av rullestolen og nyter forsiktig en romantisk aften med 
en av de frivillige mannlige hjelperne på stedet

søndag 23. januar 2011

"Henry of Navarre" (Regissør: Jo Baier)

Kamp om kongemakten i Frankrike på slutten av 1500-tallet


Innspilt: 2010
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Krig
SKuespillere: Julien Boisselier, Hannelore Hoger, Armelle Deutsch, Chloe Stefani, Ulrich Noethen, Roger Casamajor, Gabriela Maria Schmeide, Wotan Wilke Mohring, Frank Kessler, Devid Striesow, Kristo Ferkic, Fritz Marquardt
Spilletid: 148 min.

Henrik av Navarra er konge over en liten del av Frankrike, hvor hugenottene (dvs. protestanter) holder til. Resten av Frankrike er katolikker og står under Paven i Roma. Det er ikke rom for religionfrihet og alle som er annerledes tenkende i forhold til den katolske kirke, anses som kjettere.

I perioden 1560 - 1563 fungerte Katharina de Medici som regent for sønnen Henrik II. Hun hadde ett ønske: fred i Frankrike! I et forsøk på å få til en våpenhvile mellom katolikkene og hugenottene, tilbød hun sin datter, prinsesse Margot, som ektefelle for Henrik av Navarra. Som den fornuftige mannen Henrik var, gikk han med på dette, og giftemålet fant sted i 1572.

På selveste bryllupsnatten blir imidlertid titusener av hugenotter regelrett slaktet ned i Paris´ gater. Litt for sent går det opp for Henrik at det hele har vært en felle ...

For historiens skyld bør nevnes at Henrik av Nevarra faktisk ble Frankrikes konge i 1589 og regjerte som kong Henrik IV frem til sin død i 1610. I løpet av denne perioden innførte han religionsfrihet i Frankrike. Dessuten var han opptatt av å bedre de fattiges kår. I denne filmen følger vi ham på hans blodige vei til kongemakten.

Denne filminnspillingen opplevde jeg som svært spesiell og ikke rent lite bisarr. Det tok derfor litt tid å vende seg til konseptet, fordi jeg rett og slett ikke skjønte om det var en komedie eller et seriøst drama jeg satt overfor. Enkelte scener er dratt ut i det helt outrerte, mens andre scener er så seriøse som jeg i grunnen hadde forventet. Men da jeg først kom forbi dette, var filmen både interessant og til tider også svært festlig. Folk av kongelig byrd latterliggjøres og levnes liten ære ... kanskje med unntak av Henrik av Nevarra selv. Jeg tenkte at dette kan tenkes å ha sammenheng med at Frankrike ikke har noe kongehus i dag og at man derfor har et mye mer uærbødig forhold til kongelige enn hva f.eks. England har.

Noe som for øvrig forundret meg da jeg googlet på denne filmen, er at det ikke finnes spor etter den verken på www.filmweb.no eller www.dvdhuset.no. Har filmen i det hele tatt gått på norske kinoer? Jeg vet ikke, fordi det nesten ikke var mulig å finne noen informasjon om filmen på tross av at DVD´en har hatt release en stund og er produsert i 2010.

Jeg gir filmen en
svak fem´er på terningen. Det er mulig at jeg er litt urettferdig, fordi filmen er storslagen, tidvis svært morsom og med gode skuespillerprestasjoner. Det som trekker ned er i grunnen det bisarre, som ikke gikk helt hjem hos meg.

Her kan interesserte lese mer om Kong Henrik IV:





fredag 21. januar 2011

"Mein kampf" (Regissør: Urs Odermatt)

I grunnen en nokså uinteressant film om en kort periode av Hitlers liv


Innspilt: 2009
Originaltittel: Mein kampf, frei nach George Tabori
Nasjonalitet: Tyskland, Østerike
Genre: Biografi, drama
Skuespillere: Tom Schilling (Adolf Hitler), Gotz George, Anna Unterberger, Bernd Birkhahn, Wolf Bachofner, Elisabeth Orth
Spilletid: 106 min.

Adolf Hitler er på vei til Wien for å søke opptak på kunstakademiet og året er 1910. Den unge Adolf har klokketro på at han skal erobre verden med sin kunst. Desto større er den totale skuffelse da han likevel ikke kommer inn.

Pengelens og uten noen egentlig idé om hvilken retning livet hans skal ta, bor han på et hospits for hjemløse kunstnere. Han knytter spesielt bånd til en eldre jøde, som behandler ham som en sønn og hjelper ham med det meste. Men uansett hvor mye denne mannen står på for Adolf, har han bare forakt å vise tilbake. Allerede den gangen var han opptatt av den rene ariske rase, og ga jødene skylden for alt som gikk galt. Ja, selv det faktum at han ikke kom inn på kunstakademiet, var i grunnen jødenes feil.

Det er en meget sint mann som beskrives i denne filmen. Han er fryktelig sint og alvorlig, og det er nesten vanskelig å forestille seg at han virkelig var akkurat slik og likevel oppnådde en slik makt som han senere fikk. Sånn sett synes jeg ikke at jeg fikk alle svarene her. Det som imidlertid er filmens store poeng er at det var nettopp jøden på hospitset som overtalte ham til å bli politiker da han måtte innse at kunstnerdrømmen var knust. En så liten tilfeldighet, og vips! så har man en av verdens verste massemordere in spe! Hvis denne filmen er basert på virkelige hendelser, så var det også denne jøden som ga ham idéen til den senere boka han skrev - Mein kampf. Dvs. i så fall stjal Hitler denne idéen fra ham.

For å være helt ærlig ble jeg temmelig skuffet over denne filmen. Jeg synes at Gotz George spilte den eldre jøden meget godt, men jeg ble ikke like overbevist over hovedrolleinnehaveren Tom Schilling. Han hadde stort sett ett ansiktsuttrykk, og det er svært likt bildet på DVD-coveret. Dessuten opplevde jeg i grunnen ikke historien som sådan som veldig interessant. Dette tror jeg ville ha stilt seg annerledes dersom hendelsene hadde beveget seg over flere år i Hitlers liv. Noe som imidlertid alltid begeistrer meg er når det er tyskerne selv som lager denne type dokumentariske filmer! Det gir en slik film en helt annen troverdighet enn om den f.eks var produsert i Hollywood. Jeg synes filmen fortjener terningkast fire.



Tom Schilling som Hitler og Gotz George som jøden

torsdag 13. januar 2011

"My sister´s keeper" (Regissør: Nick Cassavetes)

Født til å være donor


Innspilt: 2009
Nasjonalitet; USA
Genre: Drama
Skuespillere: Cameron Diaz, Abigail Breslin, Jason Patric, Sofia Vassilieva, Alec Baldwin, Evan Ellingson, Thomas Dekker, Joan Cusack, Emily Deschanel
Spilletid: 109 min.

Da det viser seg at Marge og Brian Fitzgeralds datter Kate har fått leukemi og egentlig kun har håp om å overleve dersom hun får blod og ryggmarg fra et vevslikt søsken, er saken klar: Marge og Brian må få et nytt barn. Og slik blir søsteren Anna til. Hun skapes som den perfekte donor for Kate gjennom prøverørsmetoden.

Anna og deres eldre bror vokser opp i skyggen av Kates leukemi. Absolutt alt dreier seg om Kates sykdomsutvikling. Fra Anna var nyfødt har hennes kropp vært stilt til disposisjon for søsteren. Navlestrengsblod, blodoverføringer, benmarg - alt for å forlenge Kates liv. Da Anna er 11 år, har begge Kates nyrer klappet sammen. Hun er avhengig av dialyse annen hver dag, og uten en ny nyre, kommer hun til å dø. Moren bare tar det som en selvfølge at også nyren Kate trenger kan hentes ut fra Annas kropp. Det er da Anna sier nei. Hun vil ikke mer. Hun har sitt eget liv å tenke på, og avgivelse av en nyre betyr at hun kan takke nei til en aktiv ungdomstid. Ikke kan hun sporte og trene, ikke kan hun drikke og feste. I det hele tatt kan hun se frem til et liv hvor alt handler om å være meget forsiktig. Sett opp mot muligheten for at Kates kropp likevel vil kunne avstøte den nye nyren, tenker Anna at det ikke er verdt det.

Å snakke med moren kan Anna bare glemme. Moren mener at "de" ikke har noe valg. Alt som står i deres makt må gjøres for å redde Kates liv. Selv ikke det at Anna sier nei, ønsker hun å forholde seg til. Til slutt ser ikke Anna noen annen råd enn å saksøke sine foreldre. Hun ønsker herredømme over sin egen kropp ... Dette blir starten på en opprivende rettssak med Alec Baldwin i rollen som advokaten Campbell Alexander, mens moren Marge, som opprinnelig er advokat, er selvprosederende for familien og altså mot datteren Anna.

Dette er en skikkelig tårseperse-film. Den som ikke gråter en skvett underveis i denne filmen, kan telles på en hånd, tror jeg. Temaet grep meg virkelig! Cameron Diaz leverer noe av det beste hun noen gang har spilt! Så hvorfor haltet det likevel litt? Kanskje hadde jeg opplevd filmen som enda bedre dersom Anna virkelig hadde ønsket å avstå fra å være nyredonator helt av seg selv, og ikke av den grunnen som kom frem etter hvert, og som for meg ble vel "Hollywoodsk" og edel. Eller om filmen i det minste hadde vært fra virkeligheten? Misforstå meg rett! Kanskje kan det etiske dilemmaet kun forstås mot det bakteppet det er å være født til å være vevsdonator, uten å ha blitt spurt, men bare blitt tatt som en selvfølge fra du var for liten til å ha noen egen oppfatning.

At mødre som den Cameron Diaz fremstilte faktisk eksisterer, har jeg derimot ingen problemer med å ta inn over meg. Og som alltid blir jeg sittende igjen og tenke: hvor mye handler egentlig om barnet og hvor mye handler om moren? Svaret er ikke opplagt i noen retninger. I alle fall er det klart at filmen reiser noen interessante etiske problemstillinger! Jeg er glad for at norsk lov aldri hadde tillatt en slik problemstilling å komme til uttrykk overhode. For en ting er å måtte avgi blod eller ryggmarg, en annen er å måtte avgi et organ mot sin vilje ... Hvor langt har egentlig foreldre lov til å gå for å redde et barn på bekostning av et annet?

På tross av min skepsis til noe av det filmen tar opp av etiske problemstillinger, gir jeg
terningkast fem.



Camron Diaz og Sofia Vassilieva som hhv. moren Marge og datteren Kate

Marge og datteren Anna i retten

Kate og Marge

lørdag 8. januar 2011

London januar 2011

Min årlige tur til London er nettopp tilbakelagt, og det ble som vanlig en kjempefin tur selv om formålet denne gangen var jobb. Her er noen bilder fra oppholdet. 


Også i år bodde jeg vis a vis Cloucester Road Station - på Bailey Hotel

Fremdeles julepyntede gater i Oxford Street

Regent Street

Jamie Olivers berømte restaurant Fifteen

Åpent mellom kjøkkenet og selve restauranten

Fantastisk carpaccio!

Mmmmmmm! Deilige oster!

En nokså innbringende tur innom HMV, Englands 
største DVD-butikk. Der hadde de absolutt ALT! Everything your 
heart can desire! Her fikk jeg tak i gamle perler jeg har sett tidligere, men 
gjerne vil eie for å kunne se flere ganger - i tillegg til filmer som for meg 
var helt "nye", som en om Mary Stuart - queen of Scots!

... og selvsagt en god del bøker som fremdeles ikke er oversatt til norsk 
eller er komplett umulig å få tak i lenger på norsk ... 

... og som om ikke dét var nok: mengder med engelsk te fra Harrods - 
nok til å kose seg i et helt år til! ;-) For ikke å snakke om til 
å glede venner med!

"Slaget om Tobruk" (Regissør: Vaclav Marhoul)

Om tsjekkisk innsats under andre verdenskrig


Innspilt: 2009
Originaltittel: Tobruk
Nasjonalitet: Tsjekkisk
Genre: Krigsfilm
Skuespillere: Jan Meduna, Petr Vanek, Robert Nebrensky, Matej Hadek, Andrej Polak, Krystof Rimsky, Martin Nahalka, Michal Novotny, Radim Fiala, Petr Stach, Petr Lnenicka, Matus Kratky, Petr Halberstad
Spilletid: 99 min.

Denne filmen er basert på virkelige hendelser under andre verdenskrig i 1941, dvs. om deler av det som hendte under slaget ved Tobruk 12. januar 1941. Filmen er tsjekkisk-produsert og er ment som en hyllest til de tsjekkiske soldatene som kjempet på de alliertes side mot Tyskland og Italia. For meg var det helt ukjent at tsjekkerne deltok spesielt mye i krigshandlinger under andre verdenskrig, så sånt sett var denne filmen både lærerik og opplysende.

Tobruk, som er betegnelsen på en havneby i Libya (se kartet nedenfor), hadde en svært viktig strategisk betydning under andre verdenskrig. Selve havnen lå beskyttet fra Middelhavet, og dette innebar at forsyningsskip kunne ligge der, vernet både mot vær og vind og ikke minst for fientlige angrep. I forbindelse med den velkjente ørkenkrigen i Nord-Afrika med Rommel og hans tropper i spissen, var det derfor viktig å sikre seg kontrollen over havnen.

Det var i første rekke italienerne som hadde kontroll over Tobruk, men pga. angrepene fra de allierte, søkte Italia støtte fra Tyskland.

I denne filmen følger vi de tsjekkiske styrkene mens de trener til kamp ute i ørkenen. Krigens grufullheter virker helt fjerne for de unge soldatene, der de vekselsvis trener, spiller kort for å få tiden til å gå, kjeder seg, klager på maten og kives seg imellom. En tsjekkisk jøde får jevnt over gjennomgå, for guttene er ikke nådige mot ham.

Så eksploderer det bokstavelig talt rundt dem. Slaget om Tobruk er i gang, og det skal vise seg at dette blir et slag med store konsekvenser for begge sider av konflikten. Ørkenen er nådeløs, og når det hele atpåtil fremstår som totalt meningsløst, kunne noen hver bli desillusjonerte. Britiske styrker klarte i samarbeid med australske styrker til slutt å ta kontrollen over byen, men dette hadde store omkostninger.

Dette er en sterk film om en krig uten helter. Et lite google-søk viser at filmen ikke er satt opp på norske kinoer, og antakelig er det usikkert om den i det hele tatt vil bli vist i og med at DVD´en allerede er sluppet. Kanskje er dette en film for spesielt interesserte, tross alt ... For meg med min interesse for andre verdenskrig, var det imidlertid et must å få den med meg. Filmen fortjener etter mitt skjønn
terningkast fem.



Kart over området hvor kamphandlingene fant sted, med
havnebyen Tobruk øverst til høyre.

Populære innlegg