Forsidebilde

Forsidebilde

mandag 31. oktober 2011

"Van Diemen´s Land" (Regissør: Jonathan auf der Heide)

Ikke en film for sarte sjeler


Innspilt: 2009
Originaltittel: Van Diemen´s Land
Nasjonalitet: Australia
Genre: Thriller
Skuespillere: Oscar Redding (Alexander Pearce), Mark Winter (Alexander Dalton), Arthur Angel (Robert Greenhill), Paul Ashcroft (Matthew Travers), Torquil Neilson (John Mather), Thomas Wright (Thomas Bodenham), Greg Stone (William Kennerly), John Francis Howard (Edward "Little" Brown)
Spilletid: 100 min.

Flere livstidsdømte fanger befinner seg på Sarahs Island, en del av Tasmania i Australia, nærmere bestemt i Van Diemens Land. Året er 1882, og fangenes oppgave er å temme landskapet ved å hogge ned digre trær, slik at det etter hvert skal bli mulig for lovlydige borgere å bosette seg i det ellers så karrige landskapet. Arbeidet er beinhardt, og fangene behandles ytterst brutalt av fangevok
terne.

Så bestemmer åtte av fangene seg for å flykte. De overfaller en av fangevokterne, og med flere væpnede vakter i hælene, klarer de å flykte inn i villmarken. En villmark som ikke uten grunn går under betegnelsen "porten til helvete", for å sitere baksideteksten på DVD´en.

I begynnelsen er samholdet mellom de flyktende fangene godt. Ingen blir forlatt, til tross for at ikke alle er i like god fysisk form. Men etter hvert som fangene beveger seg dypere og dypere inn i den australske villmarken på øya i en retning som forhåpentligvis skal bringe dem tilbake til siviliasjonen igjen, går det opp for dem at det ikke er noen ville dyr å jakte på. Ingenting i det hele tatt, faktisk. Langskapet er karrig og det er heller ikke mulig å finne planter de kan spise. Mens sulten gnager og gjør at det ikke er mulig å tenke på annet enn neste måltid, begynner de å betrakte hverandre. Kun en av dem er utstyrt med en øks ... Før de vet ordet av det starter jakten på det neste måltidet blant fangene, og en etter en myrdes for å gi de andre noe å spise. Det hele utvikler seg til et mareritt, hvor ingen tør å legge seg ned for å sove ... med mindre man vil risikere å bli det neste måltidet ...

Det sies at filmen er basert på en sann historie, hvor Alexander Pearce (f. 1790 d. 1824) var eneste overlevende etter en flukt fra Van Diemen´s Land. Til tross for at han innrømmet kannibalisme, var det ingen som trodde ham. Han ble for øvrig til slutt tatt etter flukten, og på ny anbrakt til stedet han rømte fra, hvor han døde i ung ald
er.

Dette er ikke en film for sarte sjeler! Og hadde det ikke vært for at filmen er basert på en virkelig hendelse, tror jeg kanskje ikke at jeg hadde ønsket å se den selv. Jeg klarer i grunnen ikke å oppsummere filmen bedre enn det som kan leses på baksiden av DVD-coveret: "Van Diemen´s Land er en rå skildring av hvor langt et menneske er villig til å gå for å sikre sin egen overlevelse. Aldri før har menneskehetens mørke sider blitt skildret så kompromissløst og brutalt realistisk." Det er ikke vanskelig å være enig i dette. Samtidig som handlingen mye godt fremsto som nokså stillestående, og hvor myrderiene (heldigvis!) ikke alltid fremsto som tydelige og klare, var det en intensitet i filmen som tok tak 
i meg.

Jeg har aldri sett noen av skuespillerne tidligere, og sånn sett var det befriende å slippe å se vakre, velkjente skuespiller-helt-ansikter i en setting hvor dette bare ville virket platt. Troverdigheten i handlingsforløpet ble faktisk forsterket av at det her ikke var noen kjente skuespillere, ingen helter, ingen lettvinte løsninger - bare råskap ... Jeg er i tvil om jeg skal gi denne filmen
terningkast fire eller fem, og havner midt i mellom. Den er absolutt verdt å få med seg, selv om jeg likevel vil holde en knapp på filmen "The Way Back" dersom man er ute etter en film som handler om fangers flukt fra fangenskap. Men kanskje handler det om at det føltes bedre å se en film om noen som holdt sammen enn om noen som endte opp med å spise hverandre ...


Fangene på Sarahs Island
Fanger på flukt
Alexander Pearce i Oscar Reddings skikkelse
Er han nestemann?

søndag 23. oktober 2011

Rundreise i Spania - 11 Baeza

I den ellevte og tolvte artikkelen fra min og min manns rundreise i Spania tidligere i sommer, skal jeg ta for meg tvillingbyene Baeza og Ubeda, som ligger i provinsen Jaén. Men først altså Baeza i artikkel nr. 11 ... (Reiseruten vår finner du her.)


Katedralen

Baeza kom på Unescos verdensarvliste i 2003. Byen var tidlig under maurisk herredømme, men ble allerede i 1226 erobret tilbake av de kristne, hvoretter den ble kolonisert av kastiljanske riddere, kan jeg lese i en av mine reiseguider. De fleste av byens bygninger ble reist i middelalderen og bygningsmassen anses som den best bevarte italienske renessanse-arkitekturen i Spania.

Baeza er i likhet med tvillingbyen Ubeda omgitt av olivenlunder så langt øyet rekker og vel så det. Provinsen Jaén er ikke bare Spanias største olivenprodusent, men verdens største. Da vi kjørte gjennom Jaén på vei til Baeza og Ubeda, skjedde det ikke få ganger at vi ble overveldet av lukten fra olivenoljeproduksjon, og denne lukten var lite flatterende, for å si det slik. 





I Baeza bor det i dag om lag 16 000 innbyggere, mens det i byens storhetstid under maurisk herredømme er anslått at det bodde rundt 50 000 mennesker her. Vi tilbrakte en formiddag i Baeza, ruslet rundt og suget inn atmosfæren. Her er våre inntrykk. 


Folketomme gater midt i siestaen 
Det er noe med de sandfargede bygningene ... 
En svært idyllisk liten småby!
Hmmm ... Gikk ikke disse veldig målbevisst mot vår bil, mon tro? 
Vi reddet oss så vidt unna en parkeringsbot ... 
Plaza del Pópulo

Her lå turistkontoret!
Plaza del Pópulo
Tårnet på San Juan Evangelista, universitetet i Baeza
Katedral-tårnet
Fuente de Santa Maria
Universitetet
Palacio de Jabalquinto
Detalj på bygningsfasade 

Gatebilde i Baeza
Før vi satte kursen mot Ubeda, måtte vi ha oss noe å spise. Kanskje ikke den 
beste restauranten i byen, men vi hadde rett og slett ikke tid til å lete etter noe mer spennende.
Her sto dessverre ikke tapas på menyen ... 

Hvis du ønsker å lese mer om Baeza, kan jeg virkelig anbefale dette nettstedet

fredag 14. oktober 2011

Rundreise i Spania - 10 Bilbao (Bilbo)

I denne tiende artikkelen fra min og min manns rundreise i Spania tidligere i sommer, skal jeg ta for meg Bilbao. Byen er hovedstad i provinsen Vizcaya og sentrum for Baskerland. Det bor rundt 400 000 mennesker i denne byen, som har beliggenhet helt nord i Spania, i Biscayabukta. Det Bilbao kanskje er aller mest kjent for, er Guggenheim-museet. Og det var i grunnen dette og dette alene vi dro av gårde for å se. 



Vi kjørte inn i Bilbao med GPS´en innstilt på Guggenheim-museet. Deretter fant vi et egnet parkeringshus og begynte å gå langs elva Rio Nervión. Spaserturen langs elva var faktisk også en hyggelig opplevelse! Ikke bare var det mange flotte bygninger å se på den andre siden av elva, men skulpturer sto på rekke og rad opp mot Guggenheim-museet.


Hovedbygningen til Deusto-universitetet (spansk jesuitt-universitet),
første gang åpnet i 1886.
Denne bygningen klarte jeg i grunnen aldri å finne ut hva huser ...

Paseo de la memoria av Judith Markus Lüpertz

El Libro del Explorador av Sir Anthony Caro

Og så var det der: Guggenheim-museet! Nesten enda mer overveldende enn vi hadde forestilt oss på forhånd! Noe vi i grunnen skulle komme til å erfare var at selve bygningen i grunnen var vel så morsomt å oppleve som kunstverkene den rommet ... syntes nå vi ... 



Guggenheim-museet ble åpnet i 1997, som ledd i en plan om sette Bilbao på kartet som en kulturby av stor betydning etter at tungindustrien hadde fått en solid knekk. Det er stiftelsen Solomon R. Guggenheim som i samarbeid med baskiske myndigheter har stått for planlegging og oppføring av det monumentale byggverket. At byen har lykkes i sin satsning, er hevet over enhver tvil! Skjønt det er et paradoks at bygningen mer enn innholdet/utstillingene er det som trekker skuelystne - som for eksempel oss ... 

Museet sett ovenfra

På plassen foran museet står den berømte blomster-hundevalpen som kunstneren Jeff Koons har skapt. 



Inne på museet var det fotoforbud, men da kom i grunnen Iphone´ n til nytte ... Ha meg unnskyldt! Jeg klarer ganske enkelt ikke å gå forbi objekter som kan komme til å gjøre seg godt på film.


Her er noen inntrykk fra utstillingene inne i museet.






Etter endt besøk på Guggenheim-museet, gikk vi tilbake til parkeringshuset, og så bar det sørover mot Andalucia ...



torsdag 13. oktober 2011

Rundreise i Spania - 08 Monestir de Montserrat

I denne artikkelen skal jeg ta for meg Monestir de Montserrat, som er ett av stedene min mann og jeg besøkte på vår rundtur i Spania i sommer. Tidligere har jeg tatt for meg flere andre steder, og planen er at jeg skal lage en artikkel om hvert enkelt sted vi besøkte.

Montserrat er et benidiktinerkloster som ligger oppe i Montserrat-fjellet et lite stykke vest for Barcelona. Montserrat må ikke forveksles med en karibisk øy med samme navn, eller byen Montserrat som ligger i bunnen av dalen hvor Montserrat-fjellet reiser seg. Dersom man skal manøvrere seg opp i fjellene til dette klosteret ved hjelp av bil og GPS, er det et poeng å søke på "Monestir de Montserrat" og ikke kun på "Montserrat". For øvrig går det tog fra Barcelona til Montserrat-kloseret, og dette er antakelig den enkleste måten å ta seg frem til klosteret på.  

Montserrat-fjellet er så totalt annerledes alle andre fjell jeg har sett noe annet sted!

Montserrat betyr "det takkete fjellet". Den høyeste toppen ligger 1236 meter over havet. Området hvor klosteret ligger regnes som Catalonias helligste sted, og man antar at klosteret ble anlagt ca. 800 år e.Kr. På begynnelsen av 1800-tallet ble klosteret ødelagt og alle munkene som holdt til der drept, men senere er dette bygget opp igjen. 

I dag er stedet en viktig turistattraksjon, kanskje først og fremst for spanjolene selv, men det er viktig å understreke at stedet fremdeles er et kloster bebodd med munker. Hovedattraksjonen er den vakre basilikaen som huser den svarte jomfruen av Montserrat. Det sies at jomfruen er Montserrats sjel, og at den ble brakt til klosteret allerede 50 år e.Kr. av selveste St. Peter. Senere undersøkelser viser imidlertid at statuen mest sannsynlig stammer fra 1100-tallet. 


Veien opp til Montserrat-klosteret er virkelig både lang og "tornefull", der veien snirkler seg oppover fjellene. Man må faktisk regne med at man ikke rekker så mye mer enn å besøke klosteret i løpet av en hel dag. Det er dessuten så mange inntrykk å ta inn at dette rett og slett bør få tid til å synke før man retter oppmerksomheten sin mot andre ting.


Det kan lønne seg å starte nokså tidlig på dagen dersom man ønsker å besøke Montserrat, fordi det allerede i elleve-tolv-tiden er så fullt på parkeringsplassen at det kan være vanskelig å få parkert. 


Endelig var vi fremme på toppen! Og her ble vi slått i bakken pga. stedets helt spesielle skjønnhet. 


Underveis er det mange detaljer å få med seg. Særlig hvis man ikke bare ser rett frem, men også opp.


Utsikten på toppen av Montserrat-fjellet er svimlende! 


Det går både kabelvogn og bane/tog opp til Montserrat-klosteret. 


Her ligger det både kafeer, hotell og restauranter. 


Placa de Santa Maria

Den indre borggården, med basilikaens fasade

Detalj fra basilikaens fasade
Fresker i svalgangen inn til basilikaen

Basilikaen ble bygget i 1881, og erstattet den opprinnelige kirken som sto ferdig på slutten av 1500-tallet, men som altså ble ødelagt på begynnelsen av 1800-tallet. 


Etter å ha stått en god stund i kø for å slippe inn i basilikaen og til det aller helligste - den svarte jomfruen av Montserrat - kom vi omsider inn ... Her snirkler køen seg av gårde, for ingen forhaster seg når man endelig har kommet frem til jomfruen. Det bringer lykke å ta på jomfruen, og noen tar seg også tid til å be en bønn til jomfruen, som i 1881 ble utpekt som Catalonias skytshelgen. 


Og så sto vi til slutt foran henne selv. Mange bilder ble tatt, og vi måtte dessuten gjennomføre vår egen lille sermoni siden vi hadde reist så langt for å se henne. Da var det befriende deilig at ingen som sto bak oss i køen ga uttrykk for travelhet ... 

Et magisk øyeblikk å stå foran den svarte jomfruen
Vakre glassmalerier
Basilikaen er virkelig storslagen! 


Vi var faktisk så heldige at vi fikk oppleve den spesielle Montserrat-hymnen som synges av munkene inne i basilikaen kl. 13.00 - Salve Regin y Virolai. Jeg har tatt med et klipp fra YouTube for spesielt interesserte. 


Det ble også tid til å tenne lys - en tradisjon min mann og jeg
pleier å opprettholde når vi besøker kirker i forbindelse med 
våre utenlandsbesøk
Ubeskrivelig flott natur på vei ned fra Montserrat-fjellet

Populære innlegg