"Kongen av Bastøy" (Regissør: Marius Holst)

Opprøret på Bastøy skolehjem i 1915

Innspilt: 2010
Nasjonalitet: Norge
Genre: Drama
Skuespillere: Stellan Skarsgård (Hr. Bestyrer), Benjamin Helstad (Erling), Kristoffer Joner (husfar Bråthen), Trond Nilssen (Olav)
Spilletid: 116 min.

I 1915 ankommer Erling til Bastøy skolehjem i Oslofjorden. Institusjonen ble opprettet i 1896 og skulle i stedet for å straffe, bidra til å forebygge kriminalitet. I stedet utviklet det seg et svært spesielt samfunn på øya, hvor guttene var prisgitt enkelte av de ansattes gode moral eller helst mangel på sådan. Hvis noen av de ansatte gikk over streken, så de andre helst en annen vei.

Erling er fra før av i opposisjon til det meste, og vi aner at han har begått et mord. Husfar Bråthen bestemmer seg raskt for at han skal få kustus på den nye gutten, og bruker om nødvendig drastiske midler for å oppnå dette. Erling forsøker å opprettholde et visst minimum av det han oppfatter som verdighet, men skjønner etter hvert at han gjør best i å tilpasse seg. Prisen han betaler for å komme med kostelige kommentarer eller markere seg blir fort for høy. Det er imidlertid vanskelig å vise respekt overfor mennesker han ikke har noen grunn til å respektere. Som denne husfar Bråthen ... Hvorfor skal han hele tiden ha en av de svakeste guttene - Ivar - til å jobbe på vaskeriet? Hva foregår egentlig der mens Erling og de andre guttene jobber ute i skogen?

Herr Bestyrer (spilt av Stellan Skarsgård) er i utgangspunktet den som har det avgjørende ord på Bastøy. Med jernhånd styrer han skolehjemmet og firer aldri en tomme på sine krav. Men hvilke hemmeligheter skjuler han siden han aldri våger å sette foten ned overfor den fordrukne husfar Bråthen, selv om han får høre ryktene som går om hans seksuelle misbruk av enkelte av guttene?

Erling vil bare vekk, men mislykkes i å rømme fra øya. Mellom ham og Olav utvikler det seg et sterkt kameratskap, som etter hvert kommer til å bety alt for dem. Den dagen Ivar tar livet av seg ved å drukne seg selv, og herr Bestyrer gir guttene på sal C skylden for å slippe fri selv, koker det i sinnene til guttene. Og da husfar Bråthen vender tilbake etter at de trodde at herr Bestyrer hadde sendt ham vekk, bryter det ut opprør blant guttene. Da er tålegrensen for lengst nådd ... Det reneste anarki oppstår, og de ansatte forsøker å flykte før de blir drept av guttene. For å gjenoprette kontroll og orden over øya, sender myndighetene et panserskip med 150 soldater ut til dem ...

Filmen er basert på virkelige hendelser fra 1915, som kuliminerte i et opprør som savner sidestykke i norsk fengselshistorie. Nettopp dette gjør historien ekstra sterk. Bastøy skolehjem holdt det for øvrig gående til nærmere midten av 1950-tallet, og var beryktet for sin brutale behandling av guttene som ble sendt dit.

Dette er en av de beste norske filmene jeg har sett! Ikke bare er historien tragisk og samtidig fengende på en slik måte at jeg hele tiden holdt med guttene, men kulissene i filmen var så autentiske at jeg nesten glemte at det bare dreide seg om film. Guttene på Bastøy frøs, sultet og led, og dette er fremstilt så realistisk at jeg nesten kjente det på kroppen selv. Noen ganger kan det bli litt vel mye Kristoffer Joner i norsk film, men her spiller han kanskje sin beste rolle noen sinne. Husfar Bråthen er en forhatt skikkelse med flakkende, nervøst blikk, samtidig som han skaper så sterk frykt blant guttene at de adlyder hans minste vink. Joner er glitrende i rollen som ondskapsfull sadist! Herr Bestyrer i Stellan Skarsgårds skikkelse hadde kanskje ikke så mye å spille på i sin rolle, men han skulle på den annen side fremstå som en noe fjern og autoritær skikkelse som ingen noen gang kom virkelig nær. Det klarte han med bragd! Jeg har aldri vært borti skuespillerne Benjamin Helstad eller Trond Nilssen tidligere (som spiller hhv. Erling og Olav), men dersom de er nykommere innenfor skuespilleryrket i norsk film, kommer det til å bli spennende å følge deres utvikling fremover. Alt i alt er dette en særdeles vellykket film som fortjener terningkast seks!

Erling har ankommet Bastøy skolehjem

Den forhatte husfar Bråthen

Herr Bestyrers dager på Bastøy er over

Guttene forsøker å unslippe øya ... inntil de får øye på et panserskip

som dukker opp fra tåken

"Vann til elefantene" (Regissør: Francis Lawrence)

Sirkuslivets skyggesider


Innspilt: 2011
Originaltittel: Water for Elephants
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Reese Witherspoon (Marlena Rosenbluth), Robert Pattinson (Jacob Jankowski), Christoph Waltz (August Rosenbluth)
Spilletid: 109 min.
Basert på Sara Gruens roman med samme navn

Fremtiden ligger lys foran Jacob, veterinærstudenten som har det meste til tross for at han lever i de harde 30-årene i USA; han har foreldre som er glade i ham, utsikter til en lysende karriere som veterinær og dessuten et utseende og en sjarm som gjør at han burde kunne få den kvinnen han måtte ønske seg. Men så snur lykken brått. Rett før avsluttende eksamen får han nyheten om at foreldrene hans har omkommet i en bilulykke. Faren har dessuten pantsatt huset opp til pipa for å finansiere utdannelsen hans. Fullstendig satt på bar bakke forlater han sin hjemby uten å se seg tilbake. Han eier ikke mer enn det han står og går i. 

Tilfeldigvis havner han borti et omreisende sirkus, som drives og eies av despoten August Rosenbluth. Han tar i bruk alle tilgjengelige midler for å gjøre sitt sirkus drivverdig i en tid hvor folk flest knapt har penger til mat. Depresjonen gjør konkurransen mellom sirkusene beinhard og det gjelder å kunne tilby det lille ekstra for å overleve i markedet. Trekkplasteret heter Marlena, og hun er intet mindre enn sirkusdirektørens vakre kone. Ikke bare er direktøren desperat etter å skaffe sitt sirkus inntekter, men han er i tillegg sykelig sjalu og dessuten voldelig når han drikker. Jacob får jobb som veterinær for dyrene på sirkuset, og gremmes over å bli vitne til direktørens dyremishandling. Etter hvert blir han også vitne til konemishandling og voldelighet overfor de ansatte. Den glitrende fasaden er i bunn og grunn pill råtten når det kommer til stykket.

Jacob forelsker seg i Marlene og etter hvert blir også hun dypt betatt av ham. Men deres forbudte kjærlighet er farlig ... meget farlig! Og den får også uante konsekvenser ...

Jeg har tidligere forsøkt meg på Sara Gruens bok, men ga opp fordi jeg opplevde historien som nokså uengasjerende. Når jeg likevel valgte å se filmen, er dette fordi jeg har hørt så mye bra om den. Et tilleggsmoment var dessuten at filmen egnet seg for hele familien, store som små, mens jeg vanligvis må se "mine" filmer alene (de fenger sjelden resten av familien). Dette kan vi i stor grad takke kjekke Robert Pattinson for. Han er nemlig Twilight-stjerne og dermed tenåringsjentenes store idol i vårt hjem.

Historien i filmen er syltynn, men du verden for en vakker heltinne og en flott helt! Underveis irriterte jeg meg imidlertid over at de blødmene jeg opplevde i boka, og som var årsaken til at jeg ikke gadd å lese videre, var merkbart til stede i filmen. En god del av scenene opplevde jeg rett og slett ikke som troverdige. Kanskje forventet jeg også å få mer innblikk i sirkusverdenens hemmeligheter, men hendelsesforløpet ble etter hvert så outrert at jeg heller ikke på dette punktet synes at jeg fikk det jeg forventet ut av filmen. Alt i alt en helt grei film på det jevne, men i og for seg god underholdning. Stjernene Reese Witherspoon og Robert Pattinson bar det meste av filmen. Jeg gir terningkast fire. 

Jacob og elefanten Rosie, som bare forsto polsk

Sirukusdirektøren, hans kone og Jacob

Jacob forlater sirkuset

"Barney´s Version" (Regissør: Richard J. Lewis)

En komedie helt på det jevne


Innspilt: 2010
Originaltittel: Barney's Version
Nasjonalitet: Canada, Italia
Genre: Komedie
Skuespillere: Paul Giamatti (Barney Panofsky), Dustin Hoffman (Israel "Izzy" Panofsky, Barney´s far), Rosamund Pike (Miriam Pike, tredje kone), Minnie Driver (andre kone), Rachelle Lefevre (første kone), Scott Speedman ("Boogie"), Bruce Greenwood (Blair)
Spilletid: 90 min.

Barney Penofsky er i følge sine venner ikke helt god. Ikke bare er han et fyllesvin, notorisk utro, svindler og en overfladisk blei, men han er i tillegg mest sannsynlig en morder. Da livet til Barney er i ferd med å ebbe ut og hans fiende truer med å blamere ham ut offentlig, bestemmer han seg for å skrive sine memoarer - den egentlige sannheten ... Og det er dette "Barney´s Version" handler om! Barneys egen versjon av sitt eget liv!

Barney giftet seg i alt tre ganger. Om det var uflaks eller dårlig dømmekraft som gjorde at det ble slik, er vel egentlig et åpent spørsmål. Sannheten er i alle fall at både kone nr. 1 og 2 bedro ham - ikke omvendt! Da han i bryllup nr. 2 forelsker seg hodestups i din tredje kone, har hans andre ekteskap i realiteten ingen sjanse. Derfor er han mest av alt glad da han overrasker kona og sin beste venn i ektesengen ... Endelig skal han slippe fri fra dette feilslåtte ekteskapet uten at det er han som sitter igjen med svarteper. Man skiller seg nemlig ikke fra en kvinne med en stor og rik familie i ryggen sånn helt uten videre. Med mindre feilen altså ligger hos henne. Med på kjøpet pådrar han seg en mordanklage, men også dette klarer han fint å manøvrere seg unna. Selv vet han ikke 100% sikkert om han er eller ikke er en morder.

I alle fall lykkes det ham til slutt å få den kvinnen han elsker! Miriam er alt han har ønsket seg i en kvinne! Og i begynnelsen er de også riktig så lykkelige. Men så går også dette ekteskapet inn i rutinenes ødeleggende kvern, og han mister fokus. Deres felles prosjekt er etter hvert kun konas prosjekt, og selv er han mest opptatt av baseballkamper og fyllekuler med kompisene sine. Først da det er for sent skjønner han hva han har ødelagt. For det er for sent ... eller ... ?

Denne filmen var ikke helt min greie, selv om jeg synes at den absolutt kom seg etter hvert. Skuespillerne gjorde helt greie roller, og det sto virkelig ikke på deres innsats! Kanskje er det konseptet feit eldre mann og et lass med nydelige damer som svermer rundt ham, som jeg ikke helt tror på. Og at på til blir litt provosert av. Barney kunne i det minste ha blitt spilt av en mann som sto mer i stil til damene han giftet seg med. Synes jeg ... Historien som sådan var dessuten nokså uinteressant i det store og hele. Dersom filmen hadde vært basert på en sann historie, ville den nok ha fenget meg mer. Jeg tok meg selv i å le opp til flere ganger, så litt morsom var den tross alt - sånn etter hvert. Her blir det terningkast fire. 

Far og sønn i Barney´s andre bryllup

En glad laks som var litt for glad i det sterke

Barneys nydelige tredje kone, Miriam

Bøker jeg har kjøpt i det siste ... og gleder meg til å lese!

I likhet med de aller fleste andre bokelskere som liker å eie de bøkene man skal lese, er jeg helt uforbedrelig når jeg nærmer meg en bokhandel. Aldri sitter bankkortet så løst som når jeg "bare skal innom og se" i en bokhandel - for har det dukket opp noen godbiter siden sist jeg var der, klarer jeg ganske enkelt ikke å styre meg. Problemet - eller utfordringen - er imidlertid at min lesetid er relativt begrenset. Nettopp derfor tyr jeg mye til lydbøker (som jeg fortrinnsvis låner på biblioteket), slik at jeg kan bedrive multitasking. Jo flere (kjedelige) ting jeg kan gjøre mens jeg hører på flotte bøker, desto bedre føler jeg meg! Og er lydboka god, MÅ jeg ha papirutgaven i hyllene mine ...

Her er noen av bøkene jeg har kjøpt i det siste, og som jeg ser veldig frem til å lese! (Lay out´en på denne siden er helt håpløs - men til slutt ga jeg opp og tenkte at tross alt er innholdet det viktigste!)

Å, som jeg angrer på at jeg ikke tok denne tykke, herlige boka av Haruki Murakami med meg på ferie i år ... Med sine nesten 750 sider tar det nok litt tid før jeg kaster meg over denne. Jeg føler at jeg bør ha ekstra god tid til å lese store partier sammenhengende, og ikke stykkevis og delt i min travle hverdag.

Boka, som snart skal suppleres med del tre, er regnet som Murakamis mesterverk!

Denne boka har jeg hørt mye om! Etter å ha lest "Hijab-historier", en annen bok om norske, muslimske kvinners forhold til hijab, måtte jeg bare ha denne! Fordi de fleste av oss i større eller mindre grad har en rekke fordommer - uansett hva vi innrømmer for andre og oss selv - synes jeg det er viktig å oppdatere seg innimellom og justere kursen litt. I slike sammenhenger er bøker som dette viktige. Her alminneliggjøres muslimske kvinner, som kanskje ellers er svært myteomspunnede.

Og når vi først er inne på muslimske kvinners situasjon, så kunne jeg selvsagt ikke styre unna denne lille boka. Her forventer jeg meg ikke stor litteratur, men derimot en sterk historie fortalt av en kvinne fra Punjab i Pakistan.

Etter å ha lest samme forfatters bok "Leo Afrikaneren" tidligere i sommer, ble jeg i forbindelse med tilbakemeldingene på min bokomtale tipset om denne boka. Her analyserer Maalouf forholdet mellom øst og vest, mellom den kristne og den muslimske verden osv. Mao. en bok som jeg kom til at jeg bare måtte få med meg!

Da jeg kom over denne boka av Slavenka Drakulic, som atpåtil handler om kunstneren Frida Kahlo, tenkte jeg meg ikke om et eneste sekund: denne måtte jeg ha! Tidligere har jeg lest bøkene "Ikke en flue fortred" (om rettsoppgjøret i Haag etter krigen i Jugoslavia) og "Gudommelig sult" (hvor kvinnen i boka ender opp med å spise sin elsker) - begge deler spesielle leseropplevelser, for å si det mildt.

Denne forfatteren har jeg aldri hørt om fra før av. Antakelig var det det nydelige coveret som vekket nysgjerrigheten min og fikk meg til å lese baksideteksten. Kombinasjonen av at boka handler om Rudolf Nurejev og at Aftenposten-skribenten Terje Stemland er sitert med "Et bemerkelsesverdig bokverk" på forsiden av boka, avgjorde at boka raskt havnet i mine handleposer ... ;-) Så er det å håpe på at boka holder mål og ikke er enda en av bestselgerne som selges ved hjelp av ufine salgsmetoder (noe som er blitt veldig vanlig de siste årene, dessverre ... Du tror du kommer hjem med en skatt, og så er det "bare" kiosklitteratur i pen innpakning ...)

I tillegg til alle de andre genrene jeg liker, står litteratur om hvordan god litteratur blir til, temmelig høyt. Og når en fyr som Henrik H. Langeland har skrevet en slik bok som "Fortellerkunst" ... vel, da må jeg selvsagt få den med meg! Forhåpentligvis lærer jeg også noe nytt, som kan komme til nytte senere ... ;-)

Per Olov Enquist er en forfatter som har krøpet mer og mer inn i mitt leseliv! Så langt har jeg lest seks av hans bøker, og det disse bøkene har hatt til felles er at jeg har elsket dem, alle som en! "Legionærene" står nokså sentralt i hans forfatterskap, og derfor måtte jeg supplere boksamlingen min med denne. Enquist skriver alltid om virkelige hendelser, og så dikter han videre rundt dette. Han skriver vakkert, følsomt - ja, nesten "gjennomsiktig" (et ord jeg ofte bruker når jeg skal skrive om hans bøker, har jeg lagt merke til selv). Måtte denne mannen snart få Nobels litteraturpris!

Da jeg leste at forfatteren Erika Fatland hadde skrevet om Beslan-massakren og om hva som skjedde i Beslan i tiden etter denne hendelsen, var jeg ikke sen om å få tak i den. Jeg ser virkelig frem til å lese denne boka!

Denne boka har jeg lenge hatt lyst på! Den er utgitt av mitt favorittforlag Dinamo Forlag, og bare det borger for meget god kvalitet! Handlingen er lagt til Sør-Afrika, og jeg kan nevne stikkord som ANC, Mandela og Sør-Afrikas Sannhets- og forsoningskommisjon. Denne boka gleder jeg meg til å lese!

Tidligere har jeg kun lest den fantastiske boka "Broen over Drina" av Nobelprisvinneren Ivo Andric. Denne boka har på nettstedet Bokelskere blitt omtalt som en man bør få med seg, og derfor var jeg ikke sen om å skaffe meg den. Også her står kristne mot muslimer på Balkan, mens Napoleonskrigene raser. I en skvis mellom disse gruppene kommer - som alltid - jødene, uønsket som de var de fleste steder, har jeg inntrykk av. Boka er betegnet som et litterært storverk, og med forfatterens fortellerstil i Drina-boka friskt i minne (lett, lekent og ledig), tror jeg ikke det skal ta så veldig lang tid før jeg begynner på denne boka.

Egentlig hadde jeg tenkt meg en helt annen bok av denne forfatteren ("Knuter") - helt til jeg tilfeldigvis havnet i en diskusjon på Bokelskere om den, og i stedet fikk anbefalt "Lenker". Jeg har aldri lest noe av denne forfatteren før, men når jeg leser at han er en av Afrikas mest respekterte forfattere samt at "Lenker" er blitt betegnet som mesterlig, ja ... da måtte jeg jo selvsagt ha den også! Afrikanske borgerkriger pleier å være både blodige og bestialske, så dette blir nok ingen hyggelig lesning. Anne Thurmann-Nielsen er sitert med følgende ord på bokas bakside: "Nuruddin Farag tar leseren med inn i et inferno som er Dante verdig ..."

I denne boka har forfatterne søkt å lage en fremstilling av jødehatets historie, fra antikken og kristendommens begynnelse, gjennom middelalderen og opplysningstiden, rasebiologiens tidsalder og Holocaust og frem til dagens nye antisemittisme. Med sine rundt 650 sider skjønner jeg at denne boka virkelig gjør et dypdykk i historien. Selv har jeg aldri helt skjønt hva som er opprinnelsen til jødehatet som i århundrer har vært så utbredt i Europa. Nettopp derfor blir det interessant å lese denne boka!









Jeg tror ikke at jeg skal bli i beit for fritidssysler denne høsten ... Er det noen som har lest enkelte av disse bøkene? Og som gjerne vil si noe om dem? Kom igjen! Jeg er lutter øre!

"Rabbit hole" (Regissør: John Cameron Mitchell)

Tap av et barn ...


Innspilt: 2010
Originaltittel: Rabbit hole
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Nicole Kidman, Aaron Eckhart, Dianne Wiest, Miles Teller, Tammy Blanchard,Sandra Oh, Giancarlo Esposito, Jon Tenney, Stephen Mailer, Mike Doyle, Roberta Wallach
Spilletid: 87 min.

Åtte måneder tidligere mistet Becca og Howie Corbett sin fire årige sønn Dannie i forbindelse med en tragisk ulykke. Sønnen løp etter familiens hund da en bil kom i for høy hastighet til å klare å stoppe. Han døde momentant, og siden har livet til Becca og Howie stoppet fullstendig opp.

Ekteparet er svært ulik i sin tilnærming til sorgen, som på et vis har lammet dem begge to. Mens Becca har stengt seg inne i sin egen verden og ønsker å slette alle spor etter sønnen - og til og med ønsker å selge huset for å kvitte seg med siste rest av minnene - ønsker Howie å beholde mest mulig av minner etter sønnen. Og i motsetning til Becca ønsker Howie at livet deres, slik det var før, skal fortsette. Kanskje de kan få et barn til? Becca er imidlertid helt utilnærmelig og nærmest kald mot ektefellen. Noe fellesskap i sorgen har de ganske enkelt ikke. I stedet hakker de løs på hverandre så snart anledningen byr seg, og sånn sett drar de hverandre ned og ikke opp. Alle innbydelser til hyggelige hendelser fra venner avvises. Livet står fullstendig stille.

Howie er til slutt helt desperat. Han foreslår at de skal gå i en sorggruppe, men etter første møte skjønner de begge at Becca ikke fikser dette. I stedet forsøker de hver på sin side å gjøre det som skal til for å komme videre ... i alle fall noen ørsmå skritt. Og når det ser som mest håpløst ut, øyner vi muligens et aldri så lite håp. Spørsmålet er likevel om de er nødt til å fortsette hver for seg for å klare å komme videre, eller om det er håp for dem som ektepar og kjærester.

Filmen er basert på et Pulitzer Prize-vinnende drama av David Linsay-Abaire, og Nicole Kidman er nominert til Golden Globe for beste hovedrolle. Og hun spiller absolutt godt, selv om jeg lurer på om snarveien til slike priser er å spille en mest mulig depressiv rolle. Egentlig byr ikke rollen hennes, slik jeg ser det, på så veldig mange utfordringer, endimmensjonal som den på mange måter er. Historien er heller ikke særlig original eller oppsiktsvekkende. Selv om jeg selvsagt ikke kan sette meg inn i hvordan det er å miste et barn, skjønner jeg at dette er noe av det mest traumatiske man kan oppleve i et liv. Like fullt følte jeg at historien ikke rørte meg. Selvsagt er det mange ulike former for sorg, men dette ekteparets måte å håndtere det hele på, fremsto i grunnen som lite troverdig. Det som uansett er sikkert er at tap av et barn setter de fleste forhold på harde prøver, så også ettertrykkelig for ekteparet i denne historien. Jeg ser at mange anmeldere har gitt denne filmen terningkast fem. Selv nøyer jeg meg med å gi den terningkast fire. Historien ble litt for forutsigbar, og fremdriften var litt for stillestående. Det positive tross alt er at filmen kun varte i ca. 1 1/2 time, og det var helt passe!

Nicole Kidman i rollen som Becca

Ekteparet prøver sorggruppeterapi

Becca har oppsøkt unggutten som kjørte ned og drepte sønnen

"Winter's Bone" (Regissør: Debra Granik)

Dysfunksjonelt og dystert


Innspilt: 2010
Originaltittel: Winter's Bone
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama / thriller
Skuespillere: Jennifer Lawrence (Ree), John Hawkes, Kevin Breznahan, Dale Dickey, Garret Dillahunt, Sheryl Lee
Spilletid: 100 min.
Basert på Daniel Woodrells roman med samme navn

17 år gamle Ree og hennes to yngre søsken lever et temmelig miserabelt liv. Moren er ikke bare deprimert, men har glidd fullstendig inn i apatien, og faren, som nylig har sonet et fengselsstraff, er forsvunnet. Og som om ikke dette er nok, har han pantsatt huset mot kausjonssummen for å slippe ut av fengsel. Da han ikke følger opp sin meldeplikt overfor politiet, står familien i fare for å miste huset.

Ree har bare seg selv å stole på, og hun er nødt til å finne faren sin før det er for sent. Småsøsknene er helt avhengige av henne for å klare seg, og familien overlever fra dag til dag takket være almisser fra snille naboer. Penger har de nemlig ikke noe som helst av. Men uten huset er de sjanseløse! Spørsmålet er om Ree finner faren før det er for sent ...

I denne deprimerende filmen spiller Jennifer Lawrence rollen som Ree. Hun ble faktisk nominert til Oscar for beste kvinnelige hovedrolle for sin rolletolkning, noe jeg overhode ikke har problemer med å forstå. Hun spiller nemlig så overbevisende at jeg glemte at det bare var film. Her tas ikke store fakter eller spillfekterier i bruk, for historien er sterk nok i seg selv, og vel så det! Ikke bare er filmen trist, men den er spennende også.

Ree og søsknene hennes befinner seg i et miljø som er så nitrist, destruktivt og demoraliserende at det ikke er til å undres over at de fleste voksenpersonene er rusmisbrukere. Og i dette miljøet er kvinnene faktisk enda råere enn mennene - en dyd av nødvendighet for at de i det hele tatt skal ha en sjanse til å klare seg. Like fullt vinner på en måte det gode i dem til slutt, da det viser seg at Ree er avhengig av dem for å redde stumpene for seg og sine småsøsken. Alt i alt en film jeg synes fortjener terningkast fem. Historien, miljøskildringene og Jennifer Lawrence sitt skuespillertalent veide i den forbindelse tungt på vektskålen. Her var det ikke mye glamour, om noe i det hele tatt, og den virkeligheten som beskrives er dessverre den som blir barn til del når ingen av voksenpersonene rundt dem fungerer i det hele tatt. Den ene pga. rus og den andre pga. massive psykiske problemer ... 

Ree og småsøsknene hennes

Ree

Bygdas barske kvinner hjelper Ree når det kommer til stykket

Ree

"Saras nøkkel" (Regissør: Gilles Paquet-Brenner)

Sterkt om deportasjon av jøder fra Paris i 1942


Innspilt: 2010
Originaltittel: Elle s'appelait Sarah
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Drama
Skuespillere: Kristin Scott Thomas (Julia Jarmond), Mélusine Mayance (Sarah Starzynski), Niels Arestrup (Jules Dufaure), Frédéric Pierrot (Bertrand Tezac), Michael Duchaussoy (Edouard Tezac)
Spilletid: 106 min.
Basert på Tatiana de Rosnays bok med samme navn

I juli 1942 ble tusenvis av jøder deportert fra Paris til Hitlers konsentrasjonsleire. Før selve transporten ble de internert på sykkelvelodromen Vel' d'Hiv under helt umenneskelige forhold rent sanitært og hygienisk. "Saras nøkkel" er historien om hva som skjedde med én av alle de jødiske familiene som ble arrestert, splittet, deportert og tilintetgjort - utelukkende fordi de hadde feil rase ...

Rett før arrestasjonen av tiårige Sara Starzynski og hennes familie, gjemte Sara lillebroren i et skap i leiligheten deres. For sikkerhets skyld låste hun skapet - overbevist på at hun ville komme tilbake etter kun få timer. Slik gikk det imidlertid ikke. I mellomtiden ble leiligheten stående tom i over en måned, før en annen fransk familie flyttet inn. I begynnelsen skjønte de lite av hvorfor leiligheten var fylt med en ubeskrivelig stank - inntil lille Sara, som hadde lykkes å rømme fra en annen midlertidig interneringsleir, vendte tilbake. Sara overlevde Holocaust takket være noen snille bønder som tok seg av henne under og etter andre verdenskrig. Da hun ble voksen, reiste hun til USA og etter en stund opphørte all kontakt mellom henne og hennes franske fosterfamilie.

I forbindelse med minnedagen for den forferdelige tragedien i juli 1942, jobber journalisten Julia Jarmond med å grave i fortiden. Ved en tilfeldighet oppdager hun at hennes manns familieleilighet som de er i ferd med å pusse opp og snart skal flytte inn i, var eid av en jødisk familie - nærmere bestemt Saras familie. Ikke bare sjokkeres hun av historien som sådan. Hun sjokkeres kanskje mest av alt over sin egen svigerfamilies angst for at denne historien skal komme frem ... Og hun brenner etter å finne ut hvor det ble av Sara til slutt.

Kristin Scott Thomas har spilt i en rekke storfilmer - i den senere tid fortrinnsvis i franske filmer som "Leaving" og "Jeg har elsket deg så lenge". Aller mest kjent er hun nok likevel for sine roller i "Den engelske pasienten" og "Fire bryllup og en gravferd", mens jeg kanskje har satt mest pris på henne i Polanskis mesterlige film "Bitter Moon". Også i "Saras nøkkel" er hun glitrende i rollen som journalisten Julia Jarmond. Jeg har lenge gledet meg til å se denne filmen, og rakk aldri å få den med meg mens den gikk på kino. Boka gjorde et sterkt inntrykk på meg, og selv om jeg kjente historien på bakgrunn av boka, ble jeg ikke skuffet over filmen. Hvis jeg likevel skal nevne noe som trakk litt ned, må det være det noe overdrevne, melodramatiske skuespilleriet til han som spilte Saras sønn (Aidan Quinn). Det ble lite troverdig. Vekslingen mellom fortid og nåtid fungerte fint i filmen - nesten bedre enn i boka pga. det visuelle. Med tanke på viktigheten av å lære av historien, slik at den ikke gjentas, er det helt essensielt at slike bøker og filmer lages fremdeles! En annen og faktisk enda bedre film som nylig er laget på bakgrunn av den samme hendelsen - dvs. deportasjon av jøder fra Paris i juli 1942 - er "Utryddelsen". Både denne filmen og boka "Saras nøkkel" er omtalt i min blogg. Jeg synes filmen "Saras nøkkel" fortjener terningkast fem. 

Familien Starzynski rett før den splittes

Sara og en annen jente flykter fra interneringsleiren

Journalisten Julia Jarmond har nettopp oppdaget hvem som har bodd

i leiligheten hun og mannen snart skal flytte inn i

Snart tilbake til normaltilstand ...

Disse skjønne ungdommene ønsket å bli foreviget foran Oslo-tigeren -
selve symbolet på Tiger-staden ;-)

I dag, nesten en uke etter de forferdelige terrorangrepene, ser det ut til at Oslo er i ferd med å vende tilbake til normaltilstanden igjen. Atter er det masse folk i gatene. I stedet for utelukkende alvorstunge ansikter ser man flere smil. Mitt inntrykk er dessuten at det til og med er mange turister i byen - som altså ikke er blitt skremt bort. Og ikke få Oslo-beboere er turister i egen hjemby.

Mange går fremdeles rundt og ser og tar inn inntrykkene av blomstene før de visner for alvor, mens atter andre er  i gang med "business as usual" ... Jeg gikk rundt i sentrum i dag - egentlig med helt andre hensikter enn å fotografere. Like fullt er jeg glad for at jeg hadde med kameraet, for det er fremdeles mange inntrykk det er ålreit å få festet på film for ettertiden ...

Her er bildene jeg tok i dag.

En rose for hvert av dødsofrene 

Nei, vi skal aldri glemme!

Nesten ikke et vindu som var helt - her i Torggata, like nedenfor jobben min

Et forrykende regnvær kom over sentrum i ettermiddag, og et telt falt omtrent 

i hodet på gjestene som satt under (på Youngstorget)

Glassrutene på Fiskeriet (Oslos mest fantastiske sjømat-butikk, som 

holder til i Arbeiderpartiets hus på Youngstorget) gikk føyken. Men 

heldigvis ble det ingen personskader!

Alle himmelens sluser åpnet seg

Og nå regnet det virkelig for alvor!

Den gamle, ærverdige klokka i Møllergata 19 gikk i stykker forrige fredag

Høyblokka i Regjeringskvartalet er nå dekket til

Stortorget

Blomster ved Domkirken

Roser i mengder utenfor Domkirken

Utenfor Domkirken

Sperringene i Grubbegata er skjøvet nærmere Regjeringskvartalet

Storgata med Domkirken i bakgrunnen

Fontenen i Spikersuppa

Roser i mengder

På Løvebakken

Fredfylte Karl Johan med Slottet i bakgrunnen