Birger Emanuelsen: "Anna og kjærligheten"

En bok som ikke berørte meg

Birger Emanuelsen (f. 1982) debuterte som forfatter i 2012 med novellesamlingen "For riket er ditt". Selv har jeg ikke lest noe av denne forfatteren tidligere, men jeg har hatt "Historien om et godt menneske" (2015) liggende på vent en god stund. Det ble imidlertid slik at jeg fikk lest den aller siste boka hans - "Anna og kjærligheten" - først. 

Anna er jordmor og i boka kommer vi tett innpå hennes arbeidshverdag på sykehuset der hun jobber. Hun har passert 60 år, og kan se tilbake på en god og trygg karriere. Nå er hun den eldste av arbeidskollegaene på avdelingen. 

Underveis får vi vite at hun er enke etter Malvin, og at hennes store sorg her i livet er at hun mistet et barn mens han fremdeles var ganske liten. Siden kom det ikke flere barn. 

En dag Anna er på vakt, kommer det inn en kvinne som skal føde tvillinger. Egentlig burde Anna ha blitt hjemme, for hun har feber og kan knapt stå på beina. Men hun har aldri vært syk, og føler et stort ansvar for jobben sin. Så går det nesten galt ... Og da faren til tvillingene truer med å sende inn en klage, ønsker sykehuset å dysse ned saken og fremtvinge at Anna går av med tidligpensjon. Disse to forholdene står opp mot hverandre: savnet av hennes eget barn og denne fødselen der det holder på å gå galt ... Historien er dessuten krydret med noen flere lag. Som vennskapet mellom Anna og den vesentlig yngre kollegaen Ida, og forbudt lesbisk kjærlighet. Fortid og nåtid, gammel og ung, egen og andres sorg, et ekteskap som ikke var helt slik man kanskje skulle tro ... 

"De hadde fått så mye ros for å holde sammen, men hun så ikke noe imponerende i det. Det var aldri noe tvil for henne. Han trengte henne, og da skyldte hun ham å stille opp. Arbeidet hans, livet hans, hun satte ham like høyt som en bror. Og selv om han nok mente at det var hun som hadde de beste intellektuelle refleksene, at det var hennes rå talent som var sjeldent, var det hans arbeid som skilte seg ut. Malvin gikk opp i arbeidet. Hele veien la han sin flid og stolthet i å forstå del for del før han til slutt satte det sammen." (side 81)

Det har ikke unngått min oppmerksomhet at dette er en bok som har fått store ovasjoner fra nær sagt alle de profesjonelle anmelderene og også en hel del bloggere. Så hvorfor ble jeg likevel ikke grepet selv? Kanskje hadde det noe å gjøre med at jeg valgte lydbokutgaven hvor forfatteren selv leser? (Jeg har også hatt papirutgaven tilgjengelig, og kunne ha valgt å lese boka selv.) Underveis ble jeg lettere irritert over måten ordene og setningene ble betont, fordi jeg opplevde fortellingen som noe naivistisk. Dessuten ble jeg irritert pga. måten Anna ble beskrevet. Samtidig som det dveles alt for lenge med å avsløre de enkleste og mest opplagte ting i Annas liv, noe som kan gi et inntrykk av at her er det mye undertekst, opplevde jeg at det meste blir overforklart. 

"Fra vinduet hørte hun en måke, og hun løftet opp dynen og krøp under. Bildet satte hun på nattbordet, lot fingeren følge glasset over Malvins ansikt. 

"Malvin, du Malvin. Alt jeg kunne fortalt deg. Ville du hatt det bedre da, tror du? Om jeg hadde vært ærligere med deg?" 

Hun ble liggende og se på ham." (side 80)

Jeg tror ikke på det! Og jeg ble ikke grepet. Underveis tenkte jeg at slik skriver man for barn og ungdom - ikke for voksne lesere. Det hele ble for meg for banalt og enkelt. Forfatterens egen opplesning forsterket følelsen av stor avstand mellom fortelleren og hovedpersonene i boka. Noen av tankene Anna gjør seg - denne godt over middels intelligente kvinnen som har levd et langt liv - står heller ikke til troende. Som da hun, etter å ha sluppet et ungt par forbi og ser at de har flettet fingrene sine forelsket sammen, tenker: "Tenk, fremdeles fantes det land hvor mennesker ikke fikk leie slik på gaten." I denne konteksten fullstendig uinteressant og malplassert, synes jeg ... For ikke å si banalt. 

Nei, dette var virkelig ikke boka for meg. Ikke dermed sagt at jeg mener at alle som liker den, tar feil. Jeg skjønner bare ikke hva de snakker om når boka løftes frem som varm, troverdig, forløsning i overført betydning og jeg vet ikke hva. Emanuelsen skriver utvilsomt godt, kanskje litt "for flinkt" (?), men jeg klarte altså ikke å kjenne stemningene han utvilsomt forsøker å formidle. Jeg tror at det har noe med fortellergrepet å gjøre - at fortelleren beskriver bokas hovedpersoner nærmest sett ovenfra. Dermed kom jeg aldri ordentlig i berøring med personene. Det kan selvsagt være jeg som bommer, at jeg ikke klarer å se bokas eminente sider ... Det kan også tenkes at forfatterens egen høytlesning ble feil for meg og at jeg ville ha fått et bedre inntrykk av boka dersom jeg hadde lest den selv. (Og enda har jeg ikke turt å si høyt at jeg kjedet meg underveis ... Og at jeg kanskje ikke hadde orket å høre den ferdig dersom den hadde vært særlig mye lenger enn 4 1/2 time ... )

I rettferdighetens navn: Dersom du ønsker å lese hva andre bokbloggere har ment om boka, kan du følge linkene nedenfor:
- Artemisias Verden: Romanen ga meg til tider gåsehud, dette er en leseopplevelse av de sjeldne, og som sagt den beste av Birger Emanuelsen til nå.
- Tine sin blogg: ... jeg brukte etter min mening, litt for mye energi på å forsøke å forstå hvordan ting hang sammen.
- Bøker & Bokhyller: Boka anbefales varmt, og lydbokutgava er rett og slett nydelig!
- Elikkens bokhylle: Forfatteren har utvilsomt bedrevet et kvalitetsmessig godt håndverk. Språket er uklanderlig. Flyten vedvarer til siste side. ... For jeg greide aldri helt å tro på Anna. Jeg klarte ikke se hvordan hennes vennskap med kollegaen Ida kunne vokse frem og etablere seg. Stille, usynlige, sære Anna. Gamle dama. Jeg tror ikke på henne. Og jeg lar meg ikke berøre.

Utgitt: 2016
Forlag: Tiden (papirutgaven)/Lydbokforlaget (lydbok)
Oppleser: Birger Emanuelsen
Antall sider: 204
Spilletid: 4 t 32 min.
ISBN: 9788210055393 (papirutgaven)
ISBN: 9788242163523 (lydfil)
Jeg har mottatt leseeks./lydfil fra forlaget

Birger Emanuelsen (Foto: lånt av forlaget)

Øy-loffing i Skottland - med utgangspunkt i Aberdeen

Union Street i Aberdeen (Foto: Rose-Marie Christiansen)

For tre år siden foretok mannen min og jeg en rundreise i Storbritannia, hvor vi startet i London, tok for oss kysten av landet langs sør, beveget oss videre til Cornwall, oppover mot Wales og til slutt til Skottland, før vi returnerte til London via Oxford. Det var en fantastisk tur som endte med at jeg skrev 27 blogginnlegg om stedene vi besøkte. Det som helt uten tvil gjorde sterkest inntrykk på oss, var Skottland. Det var ikke først og fremst Edinburgh som slo oss ut. Snarere var det steder som Oban,  Mull i de indre Hebridene, single malt-hovedstaden Dufftown og damplokomotiv-tur over Glenfinnan-viadukten (fra Fort William til Mallaig) - bare for å nevne noe. (Linkene peker til mine blogginnlegg.) Vi syntes at vi fikk altfor lite tid på hvert sted, og der og da fødtes en idé om en ny rundreise, hvor vi kun skulle besøke Skottland. Etter hvert i planleggingsprosessen sto det klart for oss at det først og fremst var øyene vi ønsket å besøke. I alle fall denne gangen ... 

Det var ikke store flyet vi reiste med fra Oslo til Aberdeen (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi bestilte flybilletter tur-retur Aberdeen midtvinters, og det gjorde at vi fikk dem til en riktig hyggelig pris. Vi har alltid hatt gode erfaringer med å reise på slike rundturer - såkalte road trips - i siste halvdel av juni. Dette er litt utenom den verste turistsesongen, og dermed står vi betydelig friere i planleggingen. I praksis vil det si at vi egentlig ikke trenger å være veldig engstelige for at vi ikke skal finne overnattingssteder. Dermed beholder vi den deilige friheten det innebærer ikke å måtte booke alt på forhånd eller planlegge alt ned til minste detalj. Når man velger i legge ferien til et land som Skottland i juni, kan det selvsagt by på noen værmessige utfordringer, for det er ikke til å komme forbi at været er atskillig mer stabilt først senere på sommeren.

En del av Aberdeen sett fra flyet vårt rett før landing  (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Da vi planla vår rundreise, ønsket vi å få med oss både Shetland, Orknøyene, de ytre og indre Hebridene og Islay. Dermed trengte vi en leiebil, og den leide vi fra Aberdeen. Vi var også tidlig ute med å bestille fergebilletter fra Aberdeen til Shetland, fra Shetland til Orknøyene og fra Ullapool til Lewis/Harris. Vi hadde is i magen på resten av fergeturene vi visste at vi kom til å trenge, fordi vi så at det var noen flere valgmuligheter f.eks. fra Orknøyene, som ligger nokså nær det skotske fastlandet, og fra Lewis/Harris. Vi visste nemlig ikke hvor lenge vi kom til å ønske å være på Orknøyene eller på Lewis/Harris. Dette gikk også veldig fint. Vær imidlertid oppmerksom på at det er ganske avgjørende å ha lugar fra Aberdeen til Shetland. For det første er dette en nokså lang fergetur (vi valgte nattseiling) og for det andre må du være forberedt på at det kan bli litt tøff sjø. Da er det ganske kjipt ikke å ha et sted å legge seg ned. Nettopp av den grunn er det lurt å bestille akkurat denne fergeturen noen måneder i forveien. (Vi bestilte rundt påsketider, og det var for sent for å få utvendig lugar - bare for å ha nevnt dét. Vi måtte dermed nøye oss med innvendig lugar.)

Her er noen linker hvor du kan bestille fergebilletter:
aferry.com (Shetland og Orknøyene)
calmac.co.uk (de indre og ytre Hebridene) 

Det blåser friskt fra Nordsjøen (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Jeg vil hevde at det må være rimelig uaktuelt å reise ut til de skotske øyene uten egen bil/leiebil, fordi det da blir veldig vanskelig å komme seg rundt - med mindre man altså er med på en arrangert gruppereise. Kollektivtilbudet er naturlig nok temmelig dårlig, for ingen av øyene har en befolkning særlig mye over 20 000. "Alle" har bil. Det går som kjent ingen ferger mellom Norge og Storbritannia, og derfor gir det seg selv at man må ha leiebil. Dessuten er det kanskje greit at jeg minner om at det er venstrekjøring ute på øyene ... En bil med rattet "på feil side" er dermed å foretrekke. 

Aberdeen (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi ankom Aberdeen tidlig på formiddagen og fikk noen timer i byen før avreise til Shetland ut på ettermiddagen. Det regnet heftig, og paraplyene vi hadde med oss kunne vi bare kaste etter et par timer. Da var de ødelagt av all vinden, som blåste fra alle kanter. I tillegg til at det regnet sidelengs ... Dette gjorde at vi stakk innom en av Aberdeens mange sportsbutikker og kjøpte oss hver vår goretex-jakke og goretex-sko. Disse bodde vi i under resten av turen. Aberdeen har for øvrig et riktig godt utvalg av sportsklær - alt fra det mest elegante til det dønn praktiske når man skal på tur. Dessuten er prisnivået en del lavere enn hjemme. Det kan nettopp av den grunn være et poeng å vente med å kjøpe turtøy til man kommer hit. 

(Det skal for øvrig sies at vi var veldig heldig med været de neste to ukene. Det ble mye vind, men lite regn, og selv om temperaturene sjelden beveget seg særlig mye over 12-13 grader, hadde vi forbausende mye klarvær og sol.)

Aberdeen  (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Aberdeen er en kystby som ligger ut mot Nordsjøen, og den kalles ofte Europas oljehovedstad. Dette merket vi godt allerede på flyet fra Oslo. De færreste ombord reiste til Aberdeen for å feriere. De skulle på jobb. Det er daglige flyavganger mellom Aberdeen og Kristiansund, Stavanger, Bergen og Oslo, fremgår det av Wikipedias artikkel om byen. 

Aberdeen sett fra dekket på M.V. Hrossey (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Det bor omlag 200 000 mennesker i Aberdeen, og den er dermed den tredje største byen i Skottland (etter Edinburgh og Glasgow). Aberdeen har mye spennende å by på; festivaler, museer og gallerier - ting som gjør at byen er spennende nok som et reisemål i seg selv. 

"Mercy Cross" i Aberdeen (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Inntrykket man får av Aberdeen - særlig når man spaserer langs hovedgata Union Street - er at alt virker så grått. Dette inntrykket forsterkes selvsagt når det i tillegg er grå himmel og regn. Gamlebyen er bygget av lokal grå granitt, og dersom man klarer å se forbi alt det grå, får man øye på mange virkelig staselige bygninger. 

En sidegate til Union Street i Aberdeen (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Butikktilbudet er mangfoldig, og det samme er restaurantlivet. Da vi skulle spise før avreise til Shetland, brukte jeg en app på smartphonen min for å finne et høvelig spisested, og inntrykket vi da fikk var at byen kan tilby det aller meste av matkultur fra hele verden. I og med at byen er den rikeste i Skottland (pga. oljen), står tilbudet faktisk ikke helt i forhold til byens størrelse. Det er atskillig mer mangfoldig og bredt enn hva man kan regne med i en by av tilsvarende størrelse. 

Rådhusets klokketårn i bakgrunnen (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Noe jeg satte pris på var å finne en HMV-butikk, for her er filmutvalget et helt annet enn på Platekompaniet hjemme. Måten filmene er kategorisert på i butikkene, gjør det enkelt f.eks. å finne frem til Midtøsten-filmer - bare for å nevne ett eksempel. Dessuten får man tak i filmer som ikke har kommet til Norge enda (med mindre de er spesialimportert), og så er det prisnivået da ... Mye hyggeligere enn hjemme! 

The Rough Guide to Scottish Highlands & Islands - et must under reisen!
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Jeg er nødt til å nevne en reiseguide-serie som jeg har fått mer og mer sansen for, og det er Rough Guides! Vi hadde kjøpt The Rough Guide to Scottish Highlands & Islands på forhånd, og denne boka var helt essensiell under hele turen vår. Dersom vi hadde visst om Kirsti MacDonald Jaregs bok "Øyene i vest - Hebridene, Orknøyene og Shetland" (linken peker til min bokomtale), ville vi nok ha hatt med den også (selv om dette er en reiseskildring og ikke en reiseguide - men den gir noen idéer om hva man bør få med seg). 

Aberdeen havn (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi forlot Aberdeen i sekstiden på ettermiddagen. Fergen vår ankom Lerwick, hovedstaden på Shetland i åttetiden neste morgen. Utseilingen fra Aberdeen var flott, skjønt tanken om hvor flott dette måtte ha vært på en solskinnsdag slo meg etter hvert som vi la den noe tunge og grå bygningsmassen bak oss ... 

Mange glade mennesker ombord på M.V. Hrossey (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi var ikke de eneste ombord som gledet oss stort til det vi hadde foran oss ... 

Vi la fastlands-Skottland bak oss (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Jeg kommer tilbake med blogginnlegg om Shetland, Orknøyene, Lewis/Harris, Islay m.m.

Anne Enright: "Veien ved Boolavaun"

Historien om en dysfunksjonell familie

Irske Anne Enright (f. 1962) debuterte som forfatter i 1995. Den mest kjente romanen hennes er "The Gathering" ("Sammenkomsten"), som hun vant Man Booker Prize for i 2007. "Veien ved Boolavaun" ("The Green Road") kom ut på norsk tidligere i år, og dette er den tredje av forfatterens seks romaner som er utgitt på norsk. Boka ble nominert til Man Booker Prize 2015, og er kåret til Irish Novel of the Year samme år. Bøkene hennes tar ofte opp temaer rundt familieforhold, kjærlighet og sex, samt Irlands vanskelige forhold, kan jeg lese på Wikipedia. Enright er ansett som en av de fremste irske samtidsforfatterne i dag, og hun er svært prisbelønt. 

I "Veien ved Boolavaun" møter vi søsknene Dan, Hanna, Emmet og Constance og deres mor Rosalind. Vi følger dem fra 1980 til 2005.  

I bokas åpningsscene har eldstemann Dan bestemt seg for å bli katolsk prest, og dette fører til at moren i protest legger seg til sengs og ikke står opp igjen før etter mange dager. Hun protesterer med hele seg mot sønnens valg, og kalkulerer med at han skal ombestemme seg dersom hun bare holder ut lengst. Barna er vant til at moren setter sine egne følelser og behov foran dem, og akkurat dette særtrekket ved henne virker mot sin hensikt. Mens moren ønsker å knytte barna tettere til seg og styre deres valg, gjør de det stikk motsatte. I stedet flytter de så langt hjemmefra som de kan komme. Dvs. alle unntatt Constance, som blir værende hjemme og som tar seg av moren etter at hun blir enke. Fellesnevneren for samtlige er at de har et hat-kjærlighetsforhold til moren. Det verste som har skjedd Rosalind er at barna klarer seg uten henne, og hun synes ute av stand til å fatte at det er hun selv som støter dem fra seg.

I den første delen av boka, som har tittelen "Reise ut", møter vi hver av barna i tur og orden. Oppveksten har satt sitt preg på dem alle, og livene deres har ikke blitt slik de drømte om at det skulle bli. Dan ble aldri katolsk prest. I stedet havnet han i New Yorks kunstnermiljø, der han etter en del prøving og feiling til slutt erkjenner at han er homofil. Siden handlingen er lagt til 1980- 0g 1990-tallet, er det ikke til å unngå at AIDS-epidemien er en del av dette bildet. Hanna er en alkoholisert skuespiller og småbarnsmor, som holder til i Dublin, mens broren Emmet ønsker å redde verden og har reist med Leger uten grenser til Mali. Han er ute av stand til å binde seg til noen. Constance, hun som ble værende igjen hjemme, prøver å håndtere moren som best hun kan.  Det er et enveis forhold der hun er den som yter, mens moren er den som krever. Idet vi befinner oss i bokas nåtid - 2005 - er hun under utredning for mulig brystkreft. 

"Det var riktig at Hanna drakk seg full så snart hun gikk fra ungen, men det var også riktig at hun aldri gikk fra ungen, eller nesten aldri. Hun blandet vodka i en juiceflaske for å ta den med på en jentekveld, og det var ment som en vits - det sto "Innocent" på etiketten - men hun drakk den opp på veien inn til byen og nevnte det ikke da anledningen kom. Hanna orket ikke jentene og alt deres pjatt om slanking og auditions, bitching om tingenes tilstand ved det irske teatret og sine menns mange mangler. Ingen av dem hadde barn, eller ikke ennå. De var misunnelige. De trodde at det ville være en løsning på noe grunnleggende i livet deres hvis de fikk barn." (side 173-174)

Del to har tittelen "Komme hjem". Rosalind ønsker å selge huset, og skriver julekort til barna sine. Hun trykker - bevisst eller ubevisst - på noen knapper hos hver av dem i julekortene. Så pass at alle bestemmer seg for å komme hjem. Kanskje ser de frem til en siste hyggelig jul sammen i barndomshjemmet? I stedet møter hver av dem seg selv og de andre i døra. Det de trodde var limet mellom dem, at de kjente hverandre godt, viser seg ikke å stemme. At det er huset i seg selv og ikke familiemedlemmene som i sin tid befolket huset, som vekker de sterkeste minnene, overrasker dem. 

"Sannheten var at huset de satt i, var verdt latterlig mye penger, og menneskene som satt i det var verdt veldig lite. Fire barn i ferd med å bli middelaldrende: Madigan-avkom som ikke hadde noen substans i verden, ikke noe driv. De hadde ingen penger. Dan, især, hadde ingen penger, og han kunne ikke tenke seg hvorfor det var slik eller hvem som kunne være skyld i det. Men i tausheten erkjente han hvilken makt Rosalind hadde over barna sine, som voksne kunne ingen av dem måle seg med moren." (side 219)

Man tror at man kjenner den nærmeste familien så inderlig vel at man for lengst har sluttet å være nysgjerrig, og ingenting føles vel verre og trangere enn å bli møtt med gamle, forutinntatte holdninger når man selv opplever å ha beveget seg kvantesprang bort fra sitt utgangspunkt her i livet. At moren til slutt svarer med samme mynt, denne moren som kan kunsten å slenge ut en ekstra sårende og "treffende" kommentar, og som manipulerer barna ved å smøre ekstra tykt på når hun finner det for godt å lide litt, så de ikke komme ... Det hele blir så sårt fordi de fleste barn som har vokst opp i en dysfunksjonell familie aldri slutter å lengte etter den anerkjennelsen de aldri fikk fra sin mor. 

"Rosalind var en plage. Barna hennes syntes hun var plagsom fordi det var sant. Hun var det. Plagsom. 

De kom til å angre seg når hun ble borte. De kom til å angre seg veldig. Disse menneskene, som brukte all sin tid på å forlate henne. De ringte ikke, skrev ikke. De fortalte henne ingenting, de brukte livet sitt på å komme seg vekk derfra. Kom deg vekk og fortsett videre! var stemmeropet. Ikke snu deg! For hvis du snur deg, vil du se at moren din er forvandlet til en saltstøtte. 

Nå, det var flere som kunne den leken. 

Rosaleen hadde to føtter, hun hadde en bil. Rosaleen kunne også gå ut døra og ikke komme tilbake. Og hvordan føltes det? Hvordan føltes det når moren deres gikk fra dere?" (side 249)

"Veien til Boolavaun" virker ved første øyekast som en nokså lett og enkel roman, men er det faktisk ikke. Det er mange lag i denne romanen, som i tillegg til å beskrive en nokså trist familie, også er morsom. I alle fall dersom man klarer å se det tragikomiske i skjebnene som er blitt barna til del, og i hvordan dette påvirker relasjonene mellom dem. Det er blitt sagt om denne romanen at den også beskriver det typisk irske, og at det er en del symbolikk særlig knyttet til morens erke-irske navn Rosalind. Min oppfatning er at selv om mye av dette går under radaren hos de fleste av oss, reduserer ikke dette leseropplevelsen. 

Det er noe allmenngyldig og svært gjenkjennelig ved typiske dysfunksjonelle familier med en sterk og sentral matriark. Selve "plottet" - at alle barna kommer hjem til jul og at dette fører til at en haug med gamle skjeletter ramler ut av alle skapene - er i seg selv ikke så originalt.  Jonathan Franzens roman Korrigeringer har noe av den samme tematikken, men der slutter også det meste av likheten. For der Franzen er kjent for sin satiriske tilnærming, der fremstår Enright som mer jordnær og realistisk. Begge har imidlertid med et barn som har homofil legning, og begge har med barn som ikke har fått det til i livet. Jeg opplever imidlertid persongalleriet i Franzens romaner som nokså "skrudde" og noen ganger også karikerte, mens dette aldri slo meg under lesningen av "Veien til Boolavaun". Det familiære dramaet i denne romanen er dessuten nokså lavmælt, og dermed meget troverdig. 

Jeg opplevde romanen som godt skrevet, og satte pris på Enright´s presise beskrivelse av persongalleriet, som er kjemisk fritt for klisjéer og stereotypier. Dette var en bok som fikk meg til å tenke, også lenge etter at siste side var lest. Jeg anbefaler den varmt!

Andre bloggere som har skrevet om boka er Beathes bokhjerte, Lese og reiselyst, Ågots bokblogg og Bentebing´s Weblog.

Utgitt: 2015
Originaltittel: The Green Road
Utgitt i Norge: 2016
Forlag: Pax
Oversatt:  Tone Formo
Antall sider: 285
ISBN:  978-82-530-3840-7
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget

Anne Enright (Foto: Dominick Walsh)

Ketil Bjørnstad: "Verden som var min - Syttitallet - Historien om et liv. Historien om en tid."

Likte du Ketil Bjørnstads "Sekstitallet"? Da kommer du til å like "Syttitallet" enda bedre!

Det er alltid knyttet stor spenning til Ketil Bjørnstads bokutgivelser. Ekstraordinært spennende er det at han har ambisjoner om å utgi seks bøker, hvor han tar for seg hvert ti-år av sitt liv. Som undertittelen indikerer, skriver han ikke bare om sitt eget liv, men også om den tiden han har levd i. En anmelder kalte dette i sin tid "å ta en Knausgård", men jeg vil på det sterkeste understreke at det er tale om vidt forskjellige bøker. Der Knausgård i Min kamp-serien riktignok tar utgangspunkt i sitt eget liv, men samtidig gjør beskrivelsen av dette til noe universelt som alle kan kjenne seg igjen i - der tar Bjørnstad utgangspunkt i sitt eget kunstnerliv som er alt annet enn universelt, og så løfter han dette inn i den samtiden han har levd i og forteller samtidig historien om norsk musikkliv fra innsiden. Akkurat dette har gjort at jeg har gledet meg ekstraordinært mye nettopp til "Syttitallet", fordi det skjedde så mye spennende på 1970-tallet. Jeg ble for øvrig svært begeistret for hans "Sekstitallet".  (Linkene peker til mine bokomtaler.)

Ved innledningen til 1970-tallet var Ketil Bjørnstad 18 år. Han er sterkt overvektig og han er forelsket. I Aimée ... 

"Han følger henne med blikket. Hun er midt på broen nå. Hvorfor går hun tur alene, hun også? Hun har jo venner. Han vet til og med navnet på noen av dem. Han trodde det bare var ham selv og et par andre idioter som gikk slik, både morgen og kveld; tanketurer som førte ham langt ut på viddene, selv om han aldri kom lenger enn til Monolitten. 

Det første han tenker, er at han må gjemme seg. Hun må ikke se ham slik. Det var denne julen han ble sittende med faren og Tormod og spise ribbe på kjøkkenet til langt på natt. Moren som regnet med at fire kilo ville holde helt til Nyttårsaften, men allerede natten til Første Juledag var den fortært." (side 7-8)

Lengselen etter vakre kvinner hadde våknet i ham, og selv ble jeg sittende og tenke på Aksel Vinding-triologien, hvor så mye inspirasjon er hentet fra forfatterens eget liv. Mens han drømmer om Aimée, tilbringer han atskillige timer alene på kino, der han ser franske filmer med Catherine Deneuve i hovedrollene ... Filmer som er så langt fra mainstream at han stort sett sitter nokså alene i kinosalen også. På et tidspunkt våkner en lyst i ham til å ha sjangs på dem han forelsker seg i, og det er da han bestemmer seg for at han skal slanke seg. Etter noen opp- og nedturer klarer han til slutt å kvitte seg med 54 kilo - i løpet av et knapt år. Dette klarer han ved hjelp av astronaut-dietten, en ekstremvariant av lavkarbo. Siden skulle livet hans handle om en dyptfølt angst for igjen å bli tykk. Overfor Aimée oppnår han imidlertid ingenting. 

"Og det skjer heller ingenting. Han kommer ingen vei. Ikke engang med roser. Hun vil snakke om den boken han hadde gitt henne forleden kveld, Catch 22, hvordan Joseph Hellers roman hadde gjort inntrykk på henne. Galskapen i denne paragrafen, selve Catch 22, som presenteres på en flystasjon på den italienske øya Pianosa under andre verdenskrig. Hvis man var sinnssyk, kunne man bli fritatt fra å fly. Alt man hadde å gjøre, var å be om det. Men så snart man gjorde det, var man ikke lenger sinnssyk. Da måtte man fortsette å fly. Man måtte altså være sinnssyk for å fortsette å fly, og frisk hvis man ikke gjorde det. Men hvis man var frisk, måtte man fly. Og hvis man fløy, var man sinnssyk, og behøvde ikke å gjøre det. Men hvis man ikke ville det, var man frisk og måtte." (side 156)

De neste årene tilbringer Ketil i barndomshjemmet på Frogner, hvor han og flygelet har okkupert en hel etasje i huset. Mormoren flytter også inn hos dem. Gjennom et fortellergrep som veksler mellom tredjeperson entall og jeg-person, kommer vi tett på forfatteren i noen svært sårbare år av hans musikerkarriere og etter hvert også forfatterkarriere. Løsrivelsen fra andres forventninger skjer gradvis etter at Ole Paus kommer inn i livet hans, men fremdeles sliter han med å følge sitt eget hjerte fullt og helt. Som at han skuffer faren med ikke å fullføre gymnaset - heller ikke som brevkurs som faren betaler. Som at han bryter med forventningene om at han skal bli klassisk pianist og i stedet slår seg på jazzen. Han gjør det han selv ønsker, men det gjør vondt å skuffe andre. 

I dette andre bindet i det som skal bli en seksbindsserie, gir Ketil Bjørnstad atskillig mer av seg selv, og han avslører forhold i sin fortid som det må ha gjort vondt å skrive om. Å bli slank førte ikke til at selvtilliten som mann kom over natten, men etter hvert ble han mer selvsikker. Han innledet et samboerskap og flyttet til Sandøya på Sørlandet. Kvinnen omtales konsekvent som "den andre" fordi hun ikke har ønsket å opptre med fullt navn i hans bok. Dette er kjærlig ivaretatt av forfatteren som på sin side berømmer henne for alt hva forholdet deres tilførte hans liv ... Og påvirkningen fra Ole Paus, som fikk ham til å gå utradisjonelle veier ... For meg som har lest om islomani (i forhold til øyene i Skottland) i sommer, var det ekstra spennende å lese om forfatterens forhold til det å bo nettopp på en liten øy, der alle kjente alle.

Alle vi som har fulgt Bjørnstads forfatterskap og musikerkarriere i en del år, kjenner godt til hans fascinasjon for Kristiania-bohemen. Dette munnet blant annet ut i den legendariske trippel-LP´en "Leve Pategonia" og bøker om henholdsvis Oda Krogh, Hans Jæger og Edvard Munch. Selv elsket jeg både musikken og boka om Oda, mens jeg har et heller lunkent forhold til de to andre bøkene (men som sikkert burde ha fått en ny sjanse). Påvirkningen kom fra ingen ringere enn Ole Paus. 

Kjente kulturpersonligheter dukker opp i "Syttitallet". Vi møter blant annet Jon Eberson, Arild Andersen, Radka Toneff, Erik Bye... alle kulturpersonlighetene som satte sitt bestemte preg på 1970-tallet, og som vanket på Club 7. Og jammen dukker ikke også Jens Bjørneboe opp mens Ketil sitter barnevakt for Ole Paus og hans kone Henny Moan. Scenen som beskrives gir meg flashback til Bjørnstads bok "Barnevakt, en bok jeg har lest et par ganger og også har omtalt på bloggen min. I denne romanen er det riktignok en kvinne som sitter barnevakt, men scenene som utspiller seg er lett gjenkjennelige når man kjenner det som må ha vært inspirasjonskilden. Det handler om et fortettet nattlig møte mellom en lærer og en tidligere elev. Beskrivelsen av det kyniske musikermiljøet, der utroskapen florerer, kjenner jeg også igjen fra romanen "Ensomheten". 

Redaktør Vindalen i Aschehoug forlag skulle etter hvert få stor betydning for Bjørnstads forfatterskap. 

"Husk det, Ketil, at litteraturen kan gi deg denne følelsen av et annet menneskesinn, med styrker og svakheter. Ofte liker man forfatteren bedre enn selve boken. En bok uten en synlig forfatter i teksten, kan lett bli en kjedelig bok."

Og akkurat dette lyttet han ekstra til. (side 565)

Og tenke seg til at Ketil Bjørnstads aller vakreste sangtekst og melodi - "En sommernatt ved fjorden" - var nær ved å ende i søppelbøtta ... 

Etter å ha lest "Syttitallet" kan jeg konkludere med at jeg ikke ble skuffet. Boka innfridde mine forventninger og vel så det! Jeg opplevde dette andre bindet i serien som enda bedre enn "Sekstitallet", og tror at årsaken er svært sammensatt. Fordi jeg selv var eldre på 1970-tallet, ga dette meg økt grad av gjenkjennelse i teksten. Og kanskje handler det ikke rent lite om at jeg fra før av er veldig fascinert av den norske jazzmusikken fra denne tiden. Jeg hadde dessuten glede av den gjenkjennelsen som jeg opplevde i parallellene mellom forfatterens eget liv og de romanene han har skrevet, og som jeg gjennom flere år har hatt så stor interesse for. Jeg liker også Ketil Bjørnstads fortellerstemme svært godt, og synes han skriver veldig lett og ledig. Kanskje er det også noe i det som redaktør Vinding prediket overfor den litteraturdebuterende forfatteren - at jeg som leser har veldig sans for forfatteren og føler at jeg har tilbrakt et helt liv sammen med bøkene hans? Det er nok noe der! Nettopp derfor opplever jeg heller ikke at det blir for mye med nesten 800 sider om hans "Syttitallet". Tvert imot kunne det godt ha vært mer, for det ble i snaueste laget om de siste årene av 1970-tallet.

Jeg anbefaler også denne boka på det aller varmeste, og gleder med veldig til "Åttitallet"!

Randi har også skrevet om boka på sin blogg. Boka er tilgjengelig som lydbok. Dessuten har Tine skrevet om boka. 

Utgitt: 2016
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 796
ISBN: 978-82-03-36081-7
Jeg har mottatt et leseks. fra forlaget/forfatteren

Ketil Bjørnstad (Foto: Trine Hisdal)

What to do in Plomari, Lesvos?

Plomari på Lesvos - sett fra sjøsiden (foto: Rose-Marie Christiansen)

Det er ikke mange dagene siden jeg og familien min kom hjem etter å ha tilbrakt en helt vidunderlig ferie på Lesvos, nærmere bestemt i Plomari. Lesvos er en gresk øy - den tredje største øya i Hellas, med sine drøyt 1600 km2. Den største øya er Kreta med sine 8336 km2, mens Evvia er en god nr. 2 med sine 3670 km2. Til sammenligning er Oslo kommune 454 km2, mens f.eks. Shetland er på nesten 1500 km2 og Orknøyene er på i underkant av 1000 km2. Lesvos er med andre ord en stor øy, og det er faktisk ikke gjort i en håndvending å kjøre rundt på øya. 

Lesvos ligger veldig nær Tyrkia

Lesvos ble godt kjent internasjonalt under flyktningekrisen som eskalerte i 2014 og 2015, da ca. en halv million båtflyktninger ankom Plomari, ut fra det jeg har forstått. Årsaken er åpenbar; det er kort vei fra Tyrkia til Lesvos, og dette var derfor et foretrukket mål for mange av dem som forsøkte å komme seg videre fra Tyrkia og oppover i Europa. 

Lokalbefolkningen på Lesvos stilte opp og hjalp flyktningene så godt det lot seg gjøre. Farkostene flyktningene kom i var svært provisoriske, og det skulle ikke rare uhellet til før faren for drukning var nærliggende. Mange forulykket også. 

Prisen som lokalbefolkningen har betalt for flyktningekrisen er en gigantisk svikt i turismen. Mellom 70 og 90 % av turistene har sviktet - antakelig fordi mange som ellers er reiseglade av seg og Hellas-elskere på sin hals, har vært skeptisk til å ferie i et land hvor man risikerer å få flyktningekrisen vel nært på kroppen. 

I Plomari går livet sin vante gang (foto: Rose-Marie Christiansen)

Det bor rundt 90 000 mennesker på Lesvos, og hovednæringen - det de aller fleste lever av - er turisme. Man trenger ikke mye fantasi for å forstå at det er kritisk for disse øy-menneskene at turismen svikter. Det er nettopp i turistsesongen at pengene de skal leve for resten av året, tjenes. Og med krisen i den greske økonomien på toppen av det hele, sier det seg selv at det ikke er er mye hjelp å få utenfra heller. 

Bystranda i Plomari (foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi hadde vært på Lesvos fem år tidligere da vi i år bestemte oss for at det nettopp var dit vi ønsket å reise. Vi visste på forhånd en del om situasjonen på denne øya, og kjente på en sterk lyst til å reise tilbake. For å si det sånn: det angret vi overhode ikke på! Om vi så noe til flyktningene? Absolutt ikke! De som har fulgt litt med i nyhetsbildet kjenner godt til at det for en tid siden ble inngått en avtale mellom Tyrkia og Hellas om at eventuelle flyktninger som kommer hit, skal sendes tilbake til Tyrkia. Dette betaler Hellas (og kanskje også EU, for alt jeg vet) en del for, slik at Tyrkia skal bli i stand til å hjelpe flyktningene der. Dette har gjort det uinteressant å komme hit. Det er imidlertid noen flyktninger igjen på Lesvos, men dette er afrikanere som verken kommer frem eller tilbake. De får ikke flyktningestatus i Europa, og har blitt værende igjen i en flyktningeleir like utenfor Mytilini, hovedstaden på øya. Vi kom over en demonstrasjon i Mytilini i forbindelse med en rundtur. Fortvilede mennesker fra Etiopia og Eritrea demonstrerte for like rettigheter som syrerne - altså at de skal få flytningstatus og komme seg videre. En helt udramatisk og fredelig demonstrasjon, bare for å ha presisert det! 

Plomari (foto: Rose-Marie Christiansen)

Mitt budskap til deg som vurderer å dra dit er altså at det ikke er noe å frykte! Reis dit og du vil få en Hellas-opplevelse litt utenom det vanlige! Spesielt Plomari er ikke som alle andre steder. Du kommer tettere på folkene her, og øya er svært "levende". Det er ikke "bare" et samfunn bygget rundt turisme. 

Sjarmerende Plomari (foto: Rose-Marie Christiansen)

Lesvos er selveste ouzo-øya fremfor noen i Hellas. Her produseres den aller beste ouzoen i Hellas - dette anisbrennevinet som landet er så kjent for. Og dersom du tror at du ikke liker ouzo, så har jeg deg mistenkt for ikke å ha smakt skikkelig ouzo i det hele tatt. Jeg kjenner ingen som ikke liker ouzo etter å ha smakt Lesvos-produsert ouzo!

Blå Barbayanni - vår favoritt!
(foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi besøkte to ouzo-destillerier mens vi var på Lesvos. Ingen av oss var i tvil om at den blå Barbayanni-ouzoen smakte aller beste, selv om det også finnes en grønn utgave som er noe mildere på smak. 

Den helgen vi ankom Plomari ble den årlige ouzo-festivalen arrangert. Denne festivalen fikk vi også med oss da vi var på øya fem år tidligere. Vi husker at det var atskillig flere boder med servering av ouzo den gangen, så det har nok skjedd noe som følge av svikten i turisme, tenkte i alle fall vi. Uansett - vi fikk nå smakt de beste ouzoene som Lesvos har å by på under festivalen. 

Her kan du lese mer om både ouzo-øya Lesvos og ouzo-festivalen!

Dersom du først bestemmer deg for å reise til Lesvos, anbefaler jeg å leie bil. Man bør nemlig få med seg litt mer enn bare bading og soling når man først befinner seg på denne spennende øya! 

Thermal Baths "Therma" (foto: Rose-Marie Christiansen)

Det er mange termiske bad på øya, og det anlegget som antakelig er best tilrettelagt for besøkende er Therminal Baths "Therma", som ligger innerst i Giera-gulfen, ikke så langt fra Mytilini. Vi dro dit, og det ble en veldig fin opplevelse. Her kunne man også få massasje og annen behandling til en relativt rimelig penge - i tillegg til det helt obligatoriske på et slikt sted, nemlig et termisk bad. Etter et termisk bad sover man som et barn!

Tarti Beach (foto: Rose-Marie Christiansen)

Bystranda i Plomari er helt ok, men Tarti Beach, som ligger ca. 35 minutters kjøring fra Plomari, er helt super. Her er det også morsomt å snorkle, fordi det er litt av hvert å se på havbunnen. Vi så mer enn 30 ulike fiskesorter i løpet av ferien. Noen av dem var riktig fargerike! 

Stratos og Jorgis på Sebastian Taverna på Tarti Beach
(foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi valgte å ligge ved tavernaen Sebastian på Tarti Beach - slik vi også gjorde for fem år siden. Dersom man spiser lunch på tavernaen, slipper man å betale for solsengene. Dessuten er maten på Sebastian særdeles god! Ekstra morsomt var det at innehaveren og hans medhjelper - Stratos og Jorgis - faktisk kjente oss igjen fra fem år tidligere! Slikt blir man jo dødssjarmert av! Her spiste vi gresk salat, tzatsiki, lamb chops, kalamari, kefkedes, souvlaki, mousaka, fylte tomater og paprika, grillet fisk, grillet ost - i det hele tatt det meste av hva det greske kjøkken har å by på! 

Gresk salat (foto: Rose-Marie Christiansen)

I begynnelsen ble vi litt bekymret, fordi det var så få gjester på stedet, men heldigvis tok dette seg kraftig opp mens vi var der. Det er ikke bare skandinavere som har sviktet, men også tyrkiske turister. Tyrkerne kommer gjerne med egne lyst-yachter, og selv om de bare blir i 2-3 dager, betyr dette mye for øyboernes levebrød. For øvrig ferierer grekerne selv mye i sitt eget land, og den følelsen vi satt med var faktisk at brorparten av turismen besto av grekere.

Glade barn i Plomari (foto: Rose-Marie Christiansen)

Jeg hører til dem som liker gresk musikk og synes dette er vakkert. Derfor ble jeg i godt humør av musikken som "gjallet" i gatene. Langs "stripa" i Plomari var det livemusikk stort sett hver eneste kveld, og mange ganger førte dette til spontan dans i gata. 

Restauranten Somewhere else it is raining i Plomari (foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi prøvde mange av restaurantene i Plomari, men dersom jeg spesielt skal trekke frem en av dem, må det bli denne lille restauranten på bildet ovenfor - Somewhere else it is raining. Her spiste vi meze tre dager på rad. Meze er den greske varianten av tapas, og består av småretter. Hver dag fikk vi forskjellige retter, og dette var ekstra spennende! Vi sa selv stopp når vi kjente at vi ikke orket mer. Og da hadde vi gjerne fått både åtte og ni ulike retter. Den siste dagen vi spiste der - vår avreisedag - spurte innehaveren min mann om han hadde lyst til å smake kråkebolle. Som sagt, så gjort! Tilbakemeldingen var at dette var godt og at det smakte omtrent som østers, bare litt søtere. 

Dako (foto: Rose-Marie Christiansen)

Ellers smakte vi mye forskjellig - som denne retten som het Dako, og som besto av brødskiver med tomat, olivenolje, feta og kapers. Det var alldeles nydelig! En kelner på restauranten Taverna Berdema - med Plomaris kanskje beste beliggenhet - sørget for å inspirere oss til å smake mye forskjellig, og det var riktig spennende! 

Fra hestefestivalen i Plomari (foto: Rose-Marie Christiansen)

Den andre helga vi var i Plomari, var det hestefestival. Her var det også rikelig med esler og muldyr. Av diverse årsaker fikk vi ikke med oss så mye av festivalen, men vi registrerte at hele Plomari sto på hodet denne helga, og at musikken runget gjennom byen. Veldig eksotisk og spennende for alle som elsker å oppleve noe som er litt annerledes!

Leie av scooter er ikke akkurat noe som anbefales, fordi det skjer en del
ulykker der i turistsesongen (foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi kjørte rundt på øya, og var blant annet innom Molivos, en by som ligger på nordsiden av Lesvos. Her er det en borg som det er interessant å få med seg. 

Borgen i Molivos (foto: Rose-Marie Christiansen)

Dersom du har reist hit på egen hånd, anbefaler jeg at du kjører på en uasfaltert vei langs sjøen på nordsiden, i retning Mytilini. Veistandarden er ganske dårlig, men absolutt kjørbar med en vanlig leiebil. Her kommer man til steder som ikke er turistifisert i det hele tatt. 

Veien langs nordsiden av Lesvos (foto: Rose-Marie Christiansen)

Sist vi var i Plomari, reiste vi til den pitoreske byen Agiasos, og derfor dro vi ikke dit denne gangen. Dersom du reiser til Lesvos for første gang, vil jeg på det sterkeste anbefale deg å dra dit! 

Lilleputs Evy Tudem og hennes greske venninne
holdt meze-kurs (foto: Rose-Marie Christiansen)

Mens vi var i Plomari, meldte vi oss på Lilleputs meze-kurs. Guiden Evy Tudem og hennes greske venninne lærte oss å lage gresk salat, pai, fylte sopp, kjøttkaker, tunfisksalat m.m. Det var kjempegøy! Faktisk et høydepunkt i løpet av ferien! 

Fylte sopp (foto: Rose-Marie Christiansen)

Underveis fikk vi en del tips. Som at rødløken blir mildere på smak dersom du gnir den ferdig oppskårede løken inn i salt og skyller den etterpå. Som at gresk salat inneholder store biter og at man skjærer opp tomaten over salatbollen, slik at absolutt ingenting av tomatsaften går til spille. For ikke å snakke om at man aldri putter tomater i kjøleskapet, men oppbevarer dem på kjøkkenbenken, og at man bør kjøpe de bløte tomatene og ikke de harde ... Paien som vi lærte å lage var bare helt fantastisk! Og så lettvint å lage, siden den ikke er basert på butterdeig i bunnen! Vi lærte kort og godt hvordan vi rett og slett kan imponere våre middagsgjester i fremtiden!

På båttur med Lilleput (foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi dro også på båttur, noe som blant annet innbefattet et besøk innom Vatera-stranden på sørsiden av øya. Underveis fikk vi servert grillmat, og dette tror jeg må være den beste utflukt-maten vi noen gang har fått servert på denne typen utflukter i sydlige strøk. 

I havna i Plomari en formiddag (foto: Rose-Marie Christiansen)

Lilleput formidlet også en tur til en olivenlund litt nord for Plomari. Her fikk vi høre historien om ekteparet Myrtha og Nikos som i sin tid arvet 3000 oliventrær, og som valgte å flytte tilbake til Plomari. Begge er lærere, men har etter hvert valgt å vie seg fullt og helt til oliven-plantasjen sin. Her har de med stor grad av tålmodighet og beinhard jobbing dyrket frem oliventrær og produserer en olivenolje - Eirini - som har vunnet mange priser internasjonalt. Vi fikk omvisning på plantasjen, og fikk også innblikk i hva som skal til for å dyrke riktig god oliven. 

Myrtha og døtrene hennes (foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi fikk servert utmerket mat og drikke etter omvisningen. Vi kjøpte selvsagt flere liter med olivenolje! Etter matkurset med Evy Tudem fra Lilleput, fikk vi også forståelsen av at vi ikke bør være så engstelig for å bruke en del olivenolje i matlagingen. Jeg har fra før av tenkt at det kan bli vel mye fett, men dette er tross alt sunt fett! Jeg var i alle fall full av beundring over hva familien har fått til på Eirini-plantasjen! I tillegg produserer de utmerket honning, som vi også sikret oss noen glass av!

Olivenolje  (foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi reiste med Lilleput - for fjerde gang i år, mener jeg at vi kom til. Derfor er det med stor sorg vi registrerer at Lilleput skal legges ned. Noe av det vi har likt så godt med Lilleput er - i tillegg til noen helt spesielle destinasjoner - de voksne og kunnskapsrike guidene deres. På Lesvos er det Lilleputs Evy Tudem som har holdt styr på alle gjestene som har reist med dette selskapet. Det har betydd mye for oss! Jeg håper hun fortsatt blir å treffe som turguide på stedet - uansett hvilket reiseselskap som overtar denne destinasjonen etter Lilleput!

Havna i Plomari  (foto: Rose-Marie Christiansen)

Det var et par-tre ting jeg gjerne skulle ha fått tid til under vårt to uker lange opphold på Lesvos, og det var en tur til den forstenede skogen på vestsiden av øya, en tur innom noen flere termiske bad og en dagstur til Mytilini. Men kanskje betyr dette bare at vi igjen kommer til å  vende tilbake til denne sjarmerende øya, som har så utrolig mye å by på ... Lesvos bergtar dem som kommer dit. Dette kjente vi på selv, i tillegg til at vi aldri har vært på et sted som så mange har vært "ørten ganger" tidligere, og som velger å komme tilbake - år etter år. Man blir så inderlig glad i Lesvos!

Nedenfor har jeg tatt med noen flere bilder fra Lesvos. Jeg håper at dette gir flere lyst til å dra til denne fantastiske øya! Enjoy!

Taverna Sebastian på Tarti Beach - her koste vi oss sammen med de
andre gjess(t)ene ...  (foto: Rose-Marie Christiansen) 

Molivos  (foto: Rose-Marie Christiansen)

Mange mennesker holdt det gående med Pokemon Go -
og dem var det riktig mange av i Plomari!
 (foto: Rose-Marie Christiansen) 

Plomari  (foto: Rose-Marie Christiansen)

Fra ouzo-festivalen i Plomari  (foto: Rose-Marie Christiansen)

Mye fint å se langs landeveien på Lesvos ( (foto: Rose-Marie Christiansen)

En gresk katt  (foto: Rose-Marie Christiansen)

Ouzo-utvalget hos Barbayanni  (foto: Rose-Marie Christiansen) 

Plomari  (foto: Rose-Marie Christiansen)

Vokt Dem for hunden!  (foto: Rose-Marie Christiansen)

Mye til dels uvettig scooter-kjøring ...  (foto: Rose-Marie Christiansen) 

Plomari  (foto: Rose-Marie Christiansen)

Plomari  (foto: Rose-Marie Christiansen)

Tarti Beach  (foto: Rose-Marie Christiansen) 

Blåskjell i saganaki-saus (ostesaus) - en fantastisk rett!
 (foto: Rose-Marie Christiansen)