"Mademoiselle Chambon" (Regissør: Stéphane Brizé)

Utroskapens evige dilemmaer ...


Innspilt: 2009
Originaltittel: Mademoiselle Chambon
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Drama
Skuespillere: Vincent Lindon (Jean), Aure Atika (Anne-Marie, Jeans kone), Sandrine Kiberlain (Véronique Chambon), Jean-Marc Thibault (Jeans far), Arthur Le Houerou (Jérémy, Jean og Anne-Maries sønn), 
Spilletid: 96 min.

Jean er etter forholdene lykkelig gift med Anne-Marie, som han har sønnen Jérémy med. Årene har riktignok tæret en god del på spenningen mellom ektefellene, men alt i alt har de det bra. Anne-Marie jobber på fabrikk, mens Jean er murer. Mye av Jeans fritid går med til å ta seg av hans aldrende far.

En dag skader Anne-Marie ryggen sin mens hun er på jobb. Dermed er det Jean som må hente sønnen på skolen. Der treffer han på sønnens nye lærerinne, Mademoiselle Chambon. Jean føler seg umiddelbart tiltrukket av henne, og etter hvert klarer han ikke å få henne ut av tankene. Før han vet ordet av det, er han så forelsket at han nesten holder på å forgå. Tidligere rutiner fremstår som et ork, han blir irritabel og fjern og er ikke lenger til stede i sitt eget liv på samme måte som før. Hans kone merker at noe er galt, men uansett hvor mye hun graver og spør, nekter han for at det er noe spesielt som plager ham.

Mens det begynner å gå opp for Jean at også Mademoiselle Chambon har følelser for ham, viser det seg at hans kone er gravid. Spørsmålet er om han klarer å motstå fristelsen til å innlede et kjærlighetsforhold med sønnens lærerinne, eller om kjærligheten til henne får ham til å sette på spill absolutt alt han og hans kone har sammen ...

Denne filmen omhandler en helt klassisk utroskapshistorie, hvor forbudt kjærlighet forsterkes og intensiveres nettopp fordi den er forbudt. For hva aner vel Jean om hva livet med Mademoiselle Chambon, en kvinne så totalt annerledes alle andre kvinner han har kjent, kan by på for ham? Sånn egentlig? For ikke å snakke om hva han egentlig har å tilby henne ... Og har deres kjærlighet en sjanse til å overleve, bygget som den eventuelt måtte bli på en hel del menneskers ulykke? Hvordan kan de vite at det de opplever skal bli noe annet enn en flyktig sak, som forsvinner så snart det forbudte ikke lenger er forbudt? Mens Jean finner ut av hva han skal gjøre, sitter hans gravide kone og venter ... Kanskje gjør hun det eneste riktige? Ikke en gang skriker hun opp, men venter på at det hele skal gå over uten for mange opprivende scener ...

"Mademoiselle Chambon" er en stillferdig og tankevekkende film om å vite hva man har, men ikke hva man eventuelt går til. Den handler også om hvor meningsløse de hverdagslige rutinene blir dersom de ikke er tuftet på kjærlighet. Jeans livsvalg blir satt på en alvorlig prøve, og uten å røpe for mye av hva som hender, kan jeg si så pass at ingen bør bli for overrasket over slutten, som føyer seg inn i rekken i forhold til hvilke valg menn pleier å foreta i slike situasjoner ... Skuespillerprestasjonene er gode, og settingen er nesten litt strindbergsk. Etter en noe langtekkelig innledning tok filmen seg voldsomt opp etter hvert, og jeg ble derfor sittende igjen med et inntrykk av å ha sett en film av høy kvalitet. Noe jeg for øvrig synes var ok, var at Mademoiselle Chambon ikke ble fremstilt som en tøyte eller fristerinne, slik "den andre kvinnen" gjerne blir i slike trekantdramaer. Tvert i mot ble hun fremstilt som en sympatisk, elskelig og sanselig kvinne, som det var lett å like. Avslutningsvis vil jeg nevne at filmen inneholder mye vakker musikk! Her må det bli terningkast fem!

Ektefellene Jean og Anne-Marie

Jean og Mademoiselle Chambon

"Hodejegerne" (Regissør: Morten Tyldum)

Spennende, elegant og ekkel!


Innspilt: 2011
Originaltittel: Hodejegerne
Nasjonalitet: Norge
Genre: Thriller
Skuespillere: Aksel Hennie (Roger Brown), Nikolaj Coster-Waldau (Claes Greve), Synnøve Macody Lund (Diana Brown), Reidar Sørensen
Spilletid: 98 min.
Basert på Jo Nesbøs bok "Hodejegerne"

Roger Brown er en mann som har "alt": en innbringende karriere som hodejeger, en meget vakker kone og et elegant hjem. I grunnen er det bare én ting som plager ham: han er bare 1,68 høy ... Han er livredd for at kona skal forlate ham til fordel for en flottere (les: høyere) mann enn ham! Frykten for å miste henne har ført til at han gjør alt som står i hans makt for å gi henne all den luksus han mener at han må for å beholde henne ... selv om han egentlig ikke har råd til det. Kun en ting kvier han seg for å gi henne, og det er et barn.

Når Roger har kandidater inne til kartlegging i forbindelse med større rekrutteringsoppdrag, kartlegger han ikke bare deres potensielle lederegenskaper. Han er vel så mye ute etter å få ut av dem om de eier spesielle kunstskatter - som han kan stjele for å spe på inntektene sine. Med en kone som driver kunstgalleri, har han en fot innenfor bransjen.

Lenge lykkes det Roger å få tak i kunstskatter verdt noen titusenlapper. Det er i grunnen for småpenger å regne. Inntil dansken Claes Greve dukker opp, og det ryktes at han er i besittelse av et forsvunnet Rubensmaleri. Med utsikt til en inntjening på flere titalls millioner, er Roger mer enn klar for å gå til aksjon! Men denne Claes er en smarting, og det hele ender i en jakt på liv og død. For i leiligheten hans dukker det opp noe som snur opp-ned på alt Roger har trodd på ...

Selv om jeg tidligere har lest boka og dermed visste hvordan det hele kom til å ende, opplevde jeg denne filmen som ulidelig spennende! Aksel Hennie spiller en av sine beste roller, og hvis det i det hele tatt er noe som trekker ned i denne filmen, så er det at forholdet mellom ham og hun som spiller kona Diana virker kunstig fra begynnelse til slutt. Jeg trodde aldri riktig på dem, selv om de forega å spille "glætte", vellykkede og kanskje litt kalde mennesker - den typiske klisjé på velstående vestkantfolk.

Det er lenge siden jeg har sett Reidar Sørensen i en norsk film. Her spiller han en meget selvhøytidelig Kriposetterforsker, og det med et slikt alvor at jeg for min del knakk fullstendig sammen bare ved synet på ham. Han behersker rollen til fingerspissene!

Det er ikke til å komme forbi at noe av det jeg på en måte gledet meg mest til var noen av de ekle scenene jeg husket fra boka. Og for noen scener! Det må ha vært svært utfordrende å spille dem! Og sluttkommentaren i filmen ... den er rett og slett fantastisk! 

DVD´en hadde release i dag, noe jeg har sett frem til lenge! (For heller ikke denne gangen fikk jeg rotet meg på kino i tide.) Den var vel verdt både tiden og pengene jeg har spandert på den! Her blir det terningkast fem!

Roger elsker sin kone Diana, men elsker hun ham?

Flotte Claes Greve dukker opp på Dianas vernisage - og han er atskillig 

høyere enn 1,68 ...

Aksel Hennie som Roger Brown

Saker og ting begynner å gå på tverke for Roger

Om Litteraturuka 2011 i Sarpsborg, om blogging m.m.

I perioden 6. - 13. & 16. november i år har det vært (eller er) litteraturuke i Sarpsborg. Sarpsborg kommune har faktisk hatt dette som tradisjon siden 1949!

I løpet av litteraturuka har det bl.a. vært bokbad med Helene Uri, Jan Kjærstad har vært innom for å snakke om sin nyeste bok, Sofie Hexeberg har snakket om lavkarbo, den islandske forfatteren Einar Már Guðmundsson har deltatt på en litterær lunch, Ingvar Ambjørnsen har møtt innsatte på Ravneberget fengsel, Jan Erik Vold har lest dikt osv., osv. Bredden i hva man har hatt å by på under litteraturuka har vært stor!

Jeg for min del hadde aldri hørt om litteraturuka - og: hvor flaut det enn er å innrømme det - aldri vært i Sarpsborg - ikke før i går. For noen måneder siden ble jeg nemlig kontaktet av kulturkonsulent i Sarpsborg kommune, Torill Stokkan. Kunne jeg tenke meg å komme og snakke om blogging? Først betenkte jeg meg. Var det ikke innmari langt til Sarpsborg? Og hva kunne egentlig jeg si om blogging? Men så ombestemte jeg meg heldigvis og lot det stå til! Bare for å ta brodden av myte nr. 1: Sarpsborg ligger kun ca. 1 1/2 times kjøring fra Oslo.

Mens jeg jobbet med Powerpoint´ene mine under foreberedelsene til mitt innlegg om blogging, ble jeg tvunget til å tenke gjennom en del ting jeg kanskje ikke har tatt så sterkt innover meg tidligere. For hvorfor blogger jeg egentlig? 

I begynnelsen tror jeg det vel så mye handlet om å gjøre dette for min egen del. Jeg var ikke veldig opptatt av leserne, for å være helt ærlig. Bloggfunksjonalitetene gir gode muligheter for å systematisere egne leser-opplevelser, tagge på temaer, lage lister med hyperkoblinger etc. Jeg var fra før av kjent med nettstedet Librarything, men det var først etter at jeg hadde vært medlem av Bokelskere en tid at idéen om å blogge dukket opp hos meg. Da jeg imidlertid kom frem til at det var nettopp blogge jeg skulle gjøre, hadde jeg mengder med stoff jeg kunne publisere allerede fra første dag. Ikke alle blogginnleggene holder like god kvalitet, men jeg var mer opptatt av å få det ut enn å kvalitetssikre alt. (I dag ville jeg nok ha tenkt litt annerledes ...)

Det gikk ikke veldig lang tid før responsen begynte å komme. I første rekke fra andre bloggere ... Og det var først da det virkelig begynte å bli moro! I blogg-verdenen møter man andre med samme interesser som en selv, og dermed kan et gjensidig inspirerende forhold få fullt utløp! Her omtales eller anmeldes ikke bare nye bøker, selv om det nok er mest av det, men også gamle klassikere. Og nettopp dette gjør at det å blogge er så givende og interessant! Og med tiden har det også dukket opp forlag og en og annen forfatter som har spurt om jeg kan omtale spesielle bøker. I takt med at de store avisene har nedprioritert bokanmeldelser, har bokblogging fra privatpersoners side blitt en slags vekst-næring. Bokbloggerne er noen mange har funnet det vel verdt å spille på lag med!

Selv har jeg valgt å blogge om bøker (og filmer) helt på idealistisk basis. Jeg ønsker ikke reklame på bloggen min, og dette med blogging skal være en hobby og bare det! Jeg har derfor ingen økonomiske egeninteresser i å mene verken det ene eller det andre om noen bøker overhode, og dette er viktig for meg!

I alle fall - i går reiste jeg ned til Sarpsborg for å holde foredrag om blogging. Mantraet mitt var at man ikke trenger å være noe teknisk geni for å komme i gang. I tillegg til å redegjøre for en del tekniske muligheter ved den bloggplattformen jeg har valgt selv (Blogspot), påpekte jeg en del viktige ting ved blogging, og ikke minst noen fallgruber. Bl.a. har jeg selv opplevd at noen har forsøkt å misbruke min blogg til å henge ut et annet menneske, og dette ble en viktig påminnelse om at alt som legges ut på nettet ikke nødvendigvis blir borte selv om du sletter dette selv. Det er ikke for ingenting at slett-meg-tjenester er blitt en stor industri. Man bør derfor tenke seg godt om før man lar det være fritt frem for hvem som helst til å legge ut kommentarer i ens blogg. Selv har jeg valgt et alternativ hvor alle som ønsker å legge inn kommentarer på mine innlegg først må taste en slags kode (det sparer meg for spam), og dernest er det jeg som har kontrollen på hva som blir publisert (det sparer meg for potensielle ubehageligheter, som alltid har en tendens til å komme fra anonyme). Det gir meg et stort ansvar, som bør forvaltes med ditto ansvarsfølelse.
 
Selv om det ikke kom så mange for å høre på mitt foredrag, angrer jeg på ingen måte på at jeg dro til Sarpsborg! Jeg traff engasjerte arrangører, jeg ble en erfaring rikere og jeg fikk sett Sarpsborg! Dessuten ble jeg eier av et prakteksemplar av en bok - "Eventyrlige Østfold" - hvor Torill Stokkan har vært redaktør.

Torget i Sarpsborg

Sarpsborg kirke

(Kvaliteten på bildene bærer dessverre preg av å være tatt med min Iphone og ikke mitt utmerkede speilreflekskamera.)

Bergen 2011

Forrige helg var jeg i Bergen, byen jeg bodde i under studiene. Her er et knippe av bildene jeg tok. 

Bybanen med Florida i bakgrunnen

Nygårsbrua

Grieghallen

Lille Lungegårdsvann

Sentrum av Bergen

Parken ved Lille Lungegårdsvann

Ole Bulls Plass

Bryggen

På Elisabeth Gallefoss´ healing-utstilling

Audun Hetland gallerier

Fra Kirkens Bymisjons Kafe Magdalena

Lekker grafitti

På Høyden

Nygårdsparken

Parken ved Zoologisk museum

Zoologisk museum

Sydneshaugen

Johanneskirken

Sånn som dette er det bare i Bergen!

Koselige smug nedenfor Dragefjellet

Dragefjellet, juridisk fakultet

Et regntungt Bergen

Denne dagen lå tåka tett over åskammene

"Beautiful Boy" (Regissør: Shawn Ku)

En tankevekkende og viktig film om å være foreldre til et barn bak en skole-massakre!


Innspilt: 2010 
Originaltittel: Beautiful Boy
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Maria Bello (Kate Carroll), Michael Sheen (Bill Carroll), Alan Tudyk (Eric), Moon Bloodgood (Trish), Kyle Gallner (Sam Carroll), Meat Loaf (motell-eieren), Cody Wai-Ho Lee, Austin Nichols
Spilletid: 96 min.

Kate og Bill Carroll har kun et barn - sønnen Sam, eller Sammy som de kaller ham. For ca. ett år siden flyttet Sammy hjemmefra for å begynne på college. De håper og tror at han trives, men mens faren registrerer at gutten har blitt noe mer stille, forholder moren seg til at alt er som det pleier.

En kveld ringer Sammy hjem. Moren babler i vei om ferieplanene deres, og registrerer ikke at sønnen ikke er helt seg selv. Dagen etter er det en eneste sak som dominerer nyhetsbildet: en skolemassakre som har funnet sted nettopp på den skolen sønnen deres går. Massakren betegnes som en av USAs verste, med over 20 drepte studenter. Drapsmannen, også han en student ved skolen, ender massakren ved å ta sitt eget liv.

Kate forsøker å komme i kontakt med Sammy gjennom dagen, men oppnår ingen kontakt. En gryende angst er i ferd med å våkne i henne. Kan Sammy være en av de drepte? Da politiet ut på ettermiddagen samme dag dukker opp utenfor deres hjem, fjernes en hver tvil om at deres eneste sønn ikke lenger er i live. Men dette er ikke alt. Det var Sammy som drepte studentene ...

Hvordan kan livet fortsette etter en så grusom hendelse? I første omgang nekter Kate å innse at det faktisk er hennes sønn som står bak den uhyrlige handlingen. Det hele må være en misforståelse. Like fullt går realitetene opp for henne i all sin gru nokså snart. Ikke minst da huset deres omringes av pressefolk ... De skjønner nokså raskt at de rett og slett ikke kan fortsette å bo der, og flytter midlertidig inn hos Kates bror. Etter hvert skjønner også Bill at det er viktig å gå ut med en beklagelse, slik at de sørgende ikke skal tro at de ikke har tanke for ofrene bak sønnens massakre. I mellomtiden opplever Trash, den fem-seks-årige sønnen til Kates bror, å bli trakassert i barnehagen fordi han er fetteren til monsteret Sam Carroll.

Spekulasjonene i media om hvilken rolle foreldrene har spilt for å frembringe et slikt monster av et barn, florerer. Og mens ekteskapet deres går sin skjeve gang, der de hele tiden er i utakt i forhold til hverandre og sin måte å håndtere sorgen på, begynner de faktisk å lure selv også. Kunne de ha avverget dette? Var det ikke noen tegn de burde ha sett tidligere, og som kunne ha avverget det som skjedde? Hva med samtalen de hadde med sønnen dagen før ugjerningen. Prøvde Sammy egentlig å fortelle dem noe? Mens Kate altså plapret i vei om seg og sitt, alvorlig opptatt som hun var av familiens neste ferieprosjekt? Da det hele kuliminerer i en heftig krangel med gjensidige beskyldninger om hvem som gjorde hva - for ikke å snakke om hvem som ikke gjorde nok - er spørsmålet om ekteskapet i det hele tatt står til å redde ... Og da Bill forsøksvis tar opp jobben sin igjen, og opplever at kollegaene stirrer på ham, som om han var en gullfisk i en bolle, skjønner han at ikke kan fortsette i dette firmaet ... Særlig ikke da det går opp for ham at heller ikke sjefen er overbegeistret for at han er tilbake, fordi han faktisk er en belastning for firmaets omdømme.

Dersom det ikke hadde vært for at Norge nylig har opplevd en massakre selv, ville jeg ha tenkt at omverdenens behandling av foreldrene til gutten som begikk skolemassakren, er typisk amerikansk. Nå er jeg ikke sikker lenger. Tvert i mot tenker jeg at denne filmen viser nettopp hvordan det er når noen opplever at det barnet de har oppdratt og elsket over alt på jord, begår en handling så uhyrlig at det skaper sjokkbølger ikke bare i det landet dette finner sted, men faktisk i en hel verden.

I historien som fortelles i denne filmen, står vi overfor en helt normal familie hvor foreldrene ikke har mishandlet sin sønn - verken fysisk eller psykisk. Som de fleste foreldre finner de like fullt et lass av ting de kan bebreide seg selv for at de ikke gjorde bedre eller annerledes, men uten at vi dermed snakker om en dysfunksjonell familie av verste sort. De fleste normale mennesker leter som regel etter det normale - ikke det unormale, og sånn sett er det ikke så rart at disse foreldrene ikke fanget opp nøyaktig hvor dårlig fatt det var med sønnen deres, som jo heller aldri ba om hjelp. Like fullt straffer samfunnet foreldrene til gutten så hardt at livet deres rakner fullstendig. Ikke kan de fortsette å bo i sitt hjem, ikke kan mannen fortsette i sin jobb, og selv moren opplever at hun i sin jobb som freelance korrekturleser utsettes for snoking i privatlivet deres. De har blitt en ting som alle mener de er i sin største rett å mene noe om - uavhengig av hvem de egentlig er. Eller var ... Denne filmen er tankevekkende på en slik måte at den burde vekke bred samfunnsdebatt. Ikke bare om hvordan samfunnet behandler foreldre av massemordere, men generelt om hvordan foreldre av barn som har gjort noe galt behandles. Noen ganger handler det rett og slett "bare" om at barnet er psykisk syk og dermed ikke skjønner konsekvensene av egne handlinger ... uten at foreldrene kan bebreides med en slik kraft som vi ser i denne filmen.

Skuespillerprestasjonene til Maria Bello og Michael Sheen er ypperlige. Historien i filmen er interessant og tankevekkende og den gjorde et sterkt inntrykk på meg. Foreldrenes reaksjoner på hva deres eget barn kan prestere av uhyrligheter, dukker for tiden opp i mange sammenhenger, bl.a. i den nylig oversatte boka "Vi må snakke om Kevin" av Lionel Shriver. Jeg tror ikke denne filmen er vist på kino i Norge, men det burde den absolutt ha vært! For dette er en film som hele Norge hadde hatt godt av å se nettopp nå! Her blir det terningkast fem!

Sammy Carroll - en helt normal gutt?

Sorg og skyldfølelse splitter ektefellene

Hvis ikke kjærligheten er nok - hva kan da redde dem?

Auschwitz-Birkenau (2007)

For en del år siden besøkte jeg Auschwitz-Birkenau. Jeg har lyst til å dele noen av bildene jeg tok i den forbindelse, med dere. For å forsterke stemningen på stedet, har jeg valgt å vise dem med sepia-effekt.