Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

fredag 27. april 2018

Jane Gardam: "Venner til sist"

Romantrilogi med nostalgiske tilbakeblikk 

Endelig er den her! Jane Gardams siste bok i Hong Kong-trilogien handler nok en gang om gamle Filth (eller Edward Feathers - Filth er for øvrig akronym for Failed in London Try Hongkong) og hans (avdøde) kone Betty, erkefienden Terry Veneering og flere andre i kretsen rundt dem. Så snart boka var i hus, kastet jeg meg over den og leste den ut før det var gått et døgn. Jeg måtte finne ut hvordan det gikk til slutt. 

Litt om handlingen i de to foregående bøkene

(Dette bør du hoppe over dersom du ikke har lest bøkene enda.) 

I "En ulastelig mann" møter vi Edward Feathers, som i likhet med sin kone Betty, er et såkalt kolonibarn. Begge er født i Østen - han med en engelsk far og en malaysisk mor, hun av skotske foreldre som døde i en fangeleir i Shanghai under krigen. Edward ble sendt til England for å gå på kostskole, og senere utdannet han seg til jurist. Oppveksten var så og si helt kjærlighetsløs. Det var trange kår i England, og skjebnen førte ham etter hvert til Hong Kong. I begynnelsen jobbet han som advokat innenfor bygningsbransjen, før han på sine eldre dager ble en meget respektert dommer. Alltid korrekt i sin fremferd, alltid gentleman til fingerspissene, alltid kontrollert ... Da han møtte Betty, fridde han raskt og tryglet henne om aldri å forlate ham. Han hadde nemlig blitt forlatt i hele sitt liv. 

Ekteskapet mellom Edward og Betty forblir barnløst og temmelig lidenskapsløst, og vi undres over hvorfor det ble slik. Like fullt er det en tilhørighet og en respekt mellom de to ektefellene, som er sjelden vare - selv ute i koloniene på den tiden. I periferien er Terry Veneering, Edwards erkefiende - både privat og i retten. Terry er i likhet med Edward advokat i byggebransjen. 

Handlingen veksler mellom nåtid og fortid, og starter med at Edward er tilbake til England etter at Hong Kong ble tilbakeført til Kina. Betty er død. 

I "En trofast hustru" får vi høre hvordan Edward og Betty møttes, og hvilken rolle Terry Veneering har for paret som etter hvert blir gift. Edward jobber bokstavelig talt døgnet rundt, og i tomrommet som oppstår fordi de aldri får barn, forsøker Betty å fylle livet med mening og innhold. Det handler mye om fasade, høflighet og i ytterste konsekvens om et enormt selvbedrag. Lidenskapen erstattes med intellektuelle sysler og hagearbeid, og selv om livet deres er interessant nok, anser andre det som "knusktørt". For hva blir igjen av et liv når kjærligheten - i alle fall slik vi tenker at den skal være mellom mann og kvinne - mangler? 

Helt til slutt opplever vi at Filth/Edward og Terry tilfeldigvis blir naboer på sine gamle dager  - etter at begge har flyttet tilbake til England. Er det håp for de ensomme erkefiendene, nå som de nærmer seg middagshøyden i livet? Blir de forlikt til slutt?

Om "Venner til sist"

Som tittelen så talende sier, så ble Filth og Terry venner til sist. 

"For et hat de hadde næret til hverandre! I et halvt århundre hadde de barket sammen over hele verden, øye mot øye, Hektor og Akilles, som oftest på slagmarker langt hjemmefra, i kamp for eller imot - det kom an på klienten - store ødelagte broer, mugnende vannreservater, øde, humpete nye veier gjennom fjellrekker, kloakkanlegg, vindkraftanlegg, vanndemninger og rikfolks lekkende svømmebasseng. Det faktum at de på sine gamle dager endte med å kjøpe hus ved siden av hverandre i en landsby der det overhodet ikke var noe å ta seg til, må ha vært et resultat av noe de dovne gudene hadde funnet på en kjedsommelig dag på Olympen for å gi folk i den juridiske verden en god latter." (side 9)

Nå er også Terry Veneering død, og Filth sørger - til sin store overraskelse - over vennen, som han spilte sjakk med hver torsdag. 

I denne siste boka får vi høre om Terrys fattigslige bakgrunn, og om tilfeldighetene som førte til at han ikke ble med et skip til Canada under krigen - et skip som senere ble torpedert og hvor de fleste ombord druknet. At han senere fikk en juristutdannelse hørte også med til tilfeldighetene, men ikke at han gikk ut som bestemann - sammen med Edward Feathers. 

Så dør også Edward/gamle Filth, og i begravelsen dukker det opp en felles venn av ham og Terry. Fred Fiscal-Smith kjente Terry før han byttet ut sitt russisk-klingende etternavn til Veneering, og han var også forlover for Edward da han giftet seg med Betty. Likevel ble han aldri tatt inn i varmen av noen av dem, og anses nærmest som en pussig skrue, selv om også han var advokat i likhet med to andre. Han inviterer seg med hjem til Dulcie etter begravelsen, og hun oppfører seg som om hun vil bli kvitt ham. Da han faktisk reiser uten å si adjø, blir hun helt fra seg og ønsker å få ham tilbake. 

Min vurdering av boka:

Trilogiens styrke er beskrivelsen av et høyst reelt miljø som aldri kommer tilbake. Det handler om det britiske imperiets storhetstid - helt til det siste - med Hong Kong som en av de siste koloniene i imperiet i 1997. Hit dro unge og lovende mennesker som ikke fikk det til i England - ikke nødvendigvis fordi de ikke var dyktige nok, men kanskje mest av alt fordi mulighetene ikke var der, spesielt ikke etter krigen. Dessuten betydde klassetilhørighet mye i England, mens det i Østen var viktigere hva man faktisk sto for - i seg selv. Vi skjønner at det er helt andre forhold enn at Edward kom fra overklassen, mens Terry kom fra arbeiderklassen og var en oppkomling, som gjorde at de to var erkefiender det meste av deres liv. 

Med humor og snert beskriver Jane Gardam et persongalleri drevet av sterke ambisjoner. Advokatene Edward og Terry basker ofte sammen i rettsapparatet, dyktige begge to innenfor bygningsfaget, og det handler om å vinne - nærmest for enhver pris. Samtidig er Edward Feathers selve innbegrepet på det erkebritiske fordi han er så korrekt ... og så tørr. Ikke til å undres over at hans kone Betty faller for den mer ukonvensjonelle Terry Veneering, som ikke tar formene fullt så alvorlig, og som er langt mer levende enn ektemannen. Samtidig anses det viktig å holde på fasaden, selv om det betyr at man fratar seg selv muligheten for å leve et ekte og følelsesrikt liv. 

I samtlige bøker i trilogien fortelles historien frem og tilbake i tid. Det blir aldri forvirrende i og med at persongalleriet er såvidt begrenset. Dermed er det ikke vanskelig å skjønne hvor vi er i handlingen. Det handler mye om farting mellom Hong Kong og England, særlig da imperiets tid nærmet seg slutten. Og det handler om prisen de som reiste ut, betalte. Vel hjemme i England hadde de heller få røtter, og lite sosialt nettverk rundt seg. Et levd liv med mye velstand, men ingen barn til arve dette og heller ikke noen å gi eller motta kjærlighet fra ... 

Bøkene er svært godt skrevet. Her er det en lun humor som fikk meg til å humre mye underveis i lesningen. Selv om jeg ikke har hatt de engelske utgavene av bøkene foran meg, satt jeg absolutt igjen med en opplevelse av at her må oversetteren ha ivaretatt forfatterens fortellerstemme på en meget god måte. 

Jeg har storkost meg med Jane Gardams Hong Kong-trilogi - fra første til siste bok! Jeg anbefaler derfor trilogien varmt! 

Bloggeren Ingun/Kleppanrova har også skrevet om denne boka, som er å få tak i som lydbok

Utgitt i England: 2013
Originaltittel: Last friends
Utgitt i Norge: 2018 
Forlag: Gyldendal
Oversatt: Ragnhild Eikli
Antall sider: 224
ISBN: 978-82-05-50189-8
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget


Jane Gardam (Foto: Victoria Salmon)

søndag 15. april 2018

Kopano Matlwa: "Menssmerter"

Spennende kvinnelig forfatter fra Sør-Afrika! 

Som bokblogger får jeg av og til spørsmål fra diverse forlag om jeg er interessert i å lese en spesiell bok. Det er selvsagt opp til meg både om jeg takker ja og om jeg til syvende og sist velger å skrive om aktuelle bok. Min integritet vokter jeg strengt, fordi det er dette som gir meg troverdighet som blogger. Mine lesere skal være trygge på at jeg skriver det jeg mener, og at jeg aldri er "kjøpt og betalt" av noen eller at jeg driver med "snillisme" i noen form. 

Det fine med å få spørsmål om spesielle bøker, særlig fra forlag som faktisk har satt seg inn i hvilke bøker jeg jevnt over interesserer meg for (fordi det er disse jeg skriver om), er at dette fører til at jeg kommer borti bøker jeg kanskje ikke helt uten videre hadde funnet frem til selv. Dette gjelder særlig bøker som i tillegg ikke har fått så mange anmeldelser fra de profesjonelle anmelderne. Det er jo ikke til å komme forbi at jeg henter en del inspirasjon fra kultursidene i en del aviser. Spesielt gjelder det i perioder hvor jeg er litt bakpå med å følge med selv, og ikke får lest så mye som jeg hadde ønsket. Og der er jeg dessverre for tiden ... 

"Menssmerter" er en slik bemerkelsesverdig bok som jeg kanskje hadde kommet til å gå forbi (eller prioritert bort), om det ikke var for at jeg ble spurt om jeg var interessert i boka og måtte vurdere dette spesielt. Da skjønte jeg at dette var en bok jeg bare måtte lese. Jeg interesserer meg jo veldig for å bli bedre kjent med andre kulturer, og i den forbindelse er både litteratur, filmer og reiser viktige brobyggere. Dessuten liker jeg spesielt godt å få med meg kvinneperspektivene - kanskje fordi disse perspektivene er mer åpne, byr mer på seg selv og åpner opp for det som ligger bak fasadene. 

Jeg hadde aldri hørt om Kopano Matlwa (f. 1985) før jeg fikk hennes siste roman - "Menssmerter" - i hendene. Matlwa debuterte som forfatter i 2007 med boka "Coconut", og hennes andre bok - "Spilt Milk" - kom i 2010. "Period Pain" kom i 2017, og på norsk som "Menssmerter" i 2018. Romanene hennes handler om forhold som har med klasse, rase, kjønn, makt og kolonisering å gjøre. Det handler om Born Free-generasjonen i Sør-Afrika, som har vokst opp etter at apartheid ble opphevet. Matlwa er utdannet lege, slik også hovedpersonen Masechaba er i romanen "Menssmerter". 

"De sier at vi alltid kommer til å være lykkelige i himmelen. Vi gråter ikke. Vi føler ikke noe smerte, vi er ikke redde, vi kommer aldri til å bli bekymret. Alt er helt fullkomment. Jeg sa en gang i bibelgruppe mi at jeg synes dette var vanskelig å forestille seg. Bare tanken på det var utmattende, som en fest som aldri tar slutt. Jeg hadde begynt å bekymre meg for at jeg ikke skulle greie å holde ut himmelen, at jeg ikke ville passe sammen med alle de overstadige menneskene. Men kona til Fader Joshua sa jeg burde forestille meg sist jeg følte meg tvers igjennom lykkelig og full av fryd. Sånn vil himmelen være, bare fastfrosset til evig tid." (side 13)

Masechaba har vokst opp i en svært religiøs familie. Alt i livet hennes endres da hun får mensen. Siden skal alt blodet, som kommer absolutt hele tiden, føre til at hun ønsker å fjerne livmoren. Blodet tar fra henne gleden ved å være ung, muligheten til å gå i en hvit bukse, ja til å leve et fritt og ubekymret liv. Hun må stadig på sykehuset for å få blodoverføringer. Til slutt får hun omsider gjennomført en endometrieablasjon (fjerning av livmorslimhinnen). 

Drømmen er å bli lege, og det blir Masechaba. Hun flytter sammen med Nyasha fra Zimbabwe, og dette vennskapet skal få veldig mye å si for hennes videre utvikling. Nyasha er nemlig svært politisk bevisst, og dette kommer på spissen i en tid der fremmedfrykten vokser og fører til voldeligheter i gatene. Fremmedfrykten rammer også afrikanere fra andre afrikanske land. Å bli lege er heller ikke helt slik hun hadde sett for seg. 

"Paradoksalt nok syntes jeg synd på meg selv da blødningene tok slutt. Det hadde vært min torn i kjødet, den byrden som var min egen, tunge bør å bære. Selv om jeg aldri kunne gå noe sted uten en pakke bind og en eske tamponger, ble de mine trofaste følgesvenner, mine lojale barndomsvenner. Så da den vanvittige blødningen sluttet, innså jeg at jeg ikke lenger hadde noen grunn til ikke å ta på meg en hvit sommerkjole og gå ut i verden. Det var ingen unnskyldning for ikke å løpe, danse, fly. Men jeg var redd. Hva om vingene løsnet og minibindet skled ned langs låret mitt, og jeg falt? Hva om jeg glemte å være forsiktig, glemte å sjekke mens jeg hadde det moro? 

Men sammen med Nyasha ble jeg modig. Hun var så tøff, så morsom, så direkte. Rundt henne var det ingenting som virket umulig. Livmoren hennes var helt inntørket, for hun hadde fått satt inn hormonspiral med en gang hun begynte å jobbe. Hun forklarte det sånn at hun ikke ville at noe sånt tull skulle komme i veien for henne." (side 47)

Så blir Masecheba voldtatt ... Ikke bare av en mann, men av tre ... Hun trenger Nyasha mer enn noen sinne, men venninnen blir borte for henne. Masecheba undres over hvorfor nettopp hun ble voldtatt. Hun som trodde at hun var spesiell, usårlig, utvalgt ... 

"Jeg er bare et nummer i den sørafrikanske voldtektsstatistikken. Det er ingenting usedvanlig ved min opplevelse, det skjer overalt, hver dag. Det spiller ingen rolle at jeg er høyt utdannet, lege, at jeg startet en underskriftskampanje som kom i avisen. 

Jeg har en skjede. Det er det eneste som teller." (side 134)

Ingen kvinner er beskyttet mot voldtekter - uansett status, yrke eller etnisk tilhørighet. Masecheba ble attpåtil voldtatt mens hun var som jobb som lege, og det av mennesker (dvs. menn) hun hadde rundt seg i det daglige. Gjennom å beskrive det hele slik hun gjør, får hun svært tydelig frem at dette skjer overalt, også der du minst av alt ville ha ventet det. Det er dette som er det store problemet - at det er så alminnelig. Det fører til at kvinnene i dette samfunnet er uendelig sårbare, og aldri virkelig kan verge seg mot det. På toppen av det hele utsettes hun nærmest for kryssforhør fra andre kvinner, som aller helst vil høre at hun gjorde en feil - en feil som førte til at nettopp hun ble valgt som offer for en massevoldtekt. Masecheba skjønner frykten deres, og hun forteller dem de løgnene hun vet vil ta ned deres egen frykt. Nemlig at det jo var hennes skyld at dette skjedde, at dersom hun hadde opptrådt annerledes ville ingenting av dette skjedd. Dermed kan de føle seg trygge for at de ikke kommer til å lide den samme skjebnen som henne. Men det er en falsk trygghet, et selvbedrag. 

"Menssmerter" er en drivende godt skrevet roman, som er ypperlig oversatt (så langt jeg klarer å bedømme) av Bente Klinge. Masecheba er romanens jeg-person, og fortellergrepet er dagbokformen, men uten at nedtegnelsene er datert eller delt opp etter en tidsakse. Dermed glir de beskrevne hendelsene sømløst over i hverandre, og hvor det også er satt av mye plass til refleksjoner og analyser av det som skjer underveis. Kvinnens kristne oppvekst gjør at hun flere ganger lurer på om hun straffes fordi hun har vært for glad, for intens eller for ubekymret - og at dette har sin pris. Det var jo slik kristendommen ble praktisert her til lands også for noen tiår siden ... Vi blir også presentert for et Sør-Afrika og et sykehusvesen, der de mest elementære ting mangler. Det er en stor påkjenning å være lege og erfare at man ikke klarer å hjelpe alle, rett og slett fordi både personalmessige og utstyrsmessige ressurser mangler. Slik blir romanen også bitende samfunnskritisk. Det er med andre ord mange bunner i denne tilsynelatende enkle og korte romanen. 

Gå ikke glipp av denne romanen! Det er nemlig ikke ofte det kommer nye kvinnelige fortellerstemmer fra Afrika! Og i og med at forfatteren har blitt lagt godt merke til for sine to foregående romaner (se mer om dette på forlagets nettsider), håper jeg at det kommer flere oversettelser av bøkene hennes!

Utgitt: 2017
Originaltittel: Period Pain/Evening Primrose
Utgitt i Norge: 2018
Forlag: Solum Bokvennen
Oversatt: Bente Klinge
Antall sider: 160
ISBN: 978-82-560-2009-6
Jeg har mottatt et leseeks. av denne boka fra forlaget

Kopano Matlwa (Foto: Pontas Agency - jeg har lånt bildet av forlaget)

lørdag 14. april 2018

Nasjonalparker i USA

Grand Canyon, 2017 (Foto: Rose-Marie Christiansen)
I fjor sommer foretok mannen min og jeg en rundreise i USA, og dette har jeg skrevet om i et tidligere blogginnlegg. Vi startet og avsluttet turen vår i San Francisco, og hadde tre uker til rådighet for å farte rundt. Selve kystlinjen sto høyt på programmet, men det gjorde også noen helt sentrale nasjonalparker. Vi startet derfor reisen vår med å kjøre innover i landet. 


Sanddyner i Death Valley (Foto: Rose-Marie Christiansen)
På forhånd visste vi at vi skulle besøke Yosemite, Death Valley, Grand Canyon og Bryce Canyon, men i tillegg fikk vi med oss Sequoia og Joshua TreeFor oss ble besøk av nasjonalparker turens definitive høydepunkter. Det som gjorde sterkest inntrykk, var all variasjonen i naturenGodt tips dersom du har tenkt å legge ut på en tilsvarende reise: kjøp like godt årskort til nasjonalparkene med det samme. Det lønner seg så snart du har passert fem park-besøk! 


Half Dome i Yosemite (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi kom dessverre litt skjevt ut med Yosemite, fordi det hadde gått et ras mellom selve parken og det hotellet vi hadde bestilt overnatting på. Mitt råd er: bestill hotell i selve dalen allerede under planlegging av turen din. Det er nemlig stor rift om de beste hotellene (jeg snakker da om beliggenhet - ikke nødvendigvis om komfort). Vi gjorde ikke det, og måtte derfor ta til takke med et hotell, som i og for seg var i grei nok avstand til Yosemite´s høydepunkter - dersom det ikke hadde vært for steinraset som gjorde det nødvendig å kjøre en tre timers omvei ... 


En vill bjørn i Yosemite (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Noe av det første som skjedde for oss da vi var framme i Yosemite ut på ettermiddagen, var at vi kom over en stor ansamling mennesker langs en landevei. Vi stoppet bilen for å se hva det var som påkalte oppmerksomheten, og fikk da se en vill bjørn kanskje 50 meter fra oss. Der sto den midt i enga og spiste fredsommelig, mens den av og til kikket nysgjerrig mot oss. Det er ikke til å komme forbi at det kriblet godt i magen mens vi sto der. Hele seansen ble også en påminnelse om at skiltene vi av og til støtte på, ikke sto der uten grunn. Det handlet om å kjøre forsiktig, ikke la mat stå åpent (fordi det kunne tiltrekke seg spesielt bjørner), og bevege seg i naturen med en viss forsiktighet. Jeg må innrømme at det å se en vill bjørn så nært folk gjorde noe med min utfartstrang til fots i dette området ...


Disse skiltene sto ikke der for moro skyld (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Yosemite nasjonalpark ligger i California, og Mariposa er nærmeste by. Parken ble etablert så tidlig som i 1890, og den er stor - hele 3 081 kvadratkilometer. Det meste av parken består av villmark, og det er noen fjell her som regnes som store turistattraksjoner. Half Dome er en av dem - El Capitan er den andre. Området tiltrekker seg fjellklatrere, men de fleste turister besøker bare selve dalen som kun utgjør om lag 1 % av parken. Parken har stått på UNESCOs verdensarvliste siden 1984. Her kan du lese mer om parken.


Er dette El Capitan? lurte vi på ...  (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Neste punkt på programmet ble Sequoia. Det var ikke helt planlagt, men i ettertid er jeg veldig glad for at vi fikk denne parken med oss. 


General Sherman, et tre tusen år gammelt tre i Sequoia nasjonalpark
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Sequoia nasjonalpark ligger også i California, og den ble i likhet med Yosemite etablert som en park i 1890. Parken er 1635 kvadratkilometer stor, og den rommer noen av verdens høyeste trær. Det største og mest kjente er General Sherman, som er verdens største kjente tre i volum. (Kilde: Wikipedia) 


General Sherman, Sequoia nasjonalpark  (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Det ga en helt egen følelse å gå rundt i denne skogen, for de enorme trærne fikk oss til å føle oss som små ubetydelige maur. Dette er redwood-trær, som har vokst i flere tusen år. Det antas at General Sherman er rundt 3000 år. På en wikipedia-side finner du for øvrig en liste over de største redwood-trærne i verden. 


Svære trær i Sequoia! (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Amerikanerne er gode på dette med å ikonisere både fjell, trær og annet, slik at det skapes myteomspunnede steder, som "alle" ønsker å besøke. Området spesielt rundt General Sherman er et slikt sted. Nasjonalparkene Sequoia og Kings Canyon forvaltes under ett, og her finner du deres felles nettside


Sequoia nasjonalpark (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi hadde aldri trodd at Death Valley skulle bli den nasjonalparken vi kom til å bli aller mest fascinert av, men det ble vi. Death Valley ligger i delstaten Nevada, og den er kjent for sine ekstremt høye temperaturer. Mens vi var der, viste temperaturmålet vårt i bilen opp mot 52 grader Celsius. Det var så varmt at vi hele tiden måtte drikke vann, for munnen ble knusktørr i løpet av minutter. Death Valley er om lag 225 km lang. 


Et variert landskap i Death Valley (Foto: Rose-Marie Christiansen)
På forhånd hadde vi trodd at vi først og fremst skulle møte ørkensand, mens faktum var at dette bare gjaldt en bitte liten del av dalen. Noe av det som overrasket oss aller mest, var variasjonen i landskapet. 


Rene maleskrinet! (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi endte opp med å kjøre de fleste veiene som det var mulig å kjøre i Death Valley, og det gjorde at vi måtte innom parken to ganger - først en ettermiddag og kveld, og så dagen etter. 


Ørken i Death Valley i solnedgang (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Ørkensand i solnedgang er et vakkert syn! Det var ikke veldig mange turister i parken på kvelden, og det fikk oss til å tenke på viktigheten av et par råd: å ha full tank på bilen og rikelig med vann tilgjengelig! Det er faktisk en del turister som har dødd i denne parken fordi de har fått motorstopp og ikke har blitt reddet i tide. 


Fascinerende landskap i Death Valley (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Mens vi var i parken var det hetebølge i store deler av USA. Det gjorde det ekstra viktig å følge de ovennevnte rådene. 

Badwater Basin i Death Valley (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Badwater Basin ligger ca. 85 meter under havets overflate, og her kan det faktisk bli flom veldig fort dersom det skulle regne. Årsaken er at fjellene ikke absorberer vann, og at alt regnvannet bare renner nedover og samler seg opp på det laveste punktet i dalen. Det sier seg selv at dette veldig fort kan skape farlige situasjoner. Folk har druknet her på grunn av dette. Her kan du lese mer om parken


Death Valley (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi valgte å reise videre til Bryce Canyon nasjonalpark. Bryce ligger i delstaten Utah. Dette gjorde at det ble en del kjøring på turen, men tro meg: det var verdt det! Parken ble opprettet i 1928, og den er 145 kvadratkilometer stor. 


Amfiet i Bryce nasjonalpark (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Egentlig er ikke dette en canyon, men et gigantisk naturlig amfi. (Kilde: Wikipedia) Dette amfiet er skapt av erosjon. Vind, vann og is har sørget for at det har dannet seg såkalte hoodoos, som særpreger amfiet. Det som i tillegg gjør dette amfiet så spektakulært, er rødfargen på fjellet. I solnedgang og soloppgang er det som om fjellet står i brann. 


Det var ikke tilrådet å gå ned i dalen (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi ble sterkt advart mot å gå ned i dalen. Dette skyldtes at det var en hetebølge akkurat da. Noe av problemet er at det er så fysisk krevende både å gå opp og ned at kroppen trenger ekstraordinært mye væske. Derfor må opp- og nedstigning skje svært langsomt. Folk som ikke har tatt de nødvendige forholdsreglene her, har dødd av dehydrering. Vi tok ingen sjanser, og nøyde oss med å bare være der, suge inn inntrykkene og ta mange bilder. 


Hoodooene i Bryce (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Bryce ligger ganske høyt, og når vi sto på kanten og skuet over amfiet, befant vi oss opp mot 2700 moh. 


Bryce (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi brukte ikke mer enn en ettermiddag og kveld i Bryce nasjonalpark, og det angret vi nok litt på i ettertid. Her kan du lese mer om Bryce nasjonalpark.


Et spektakulært skue (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Etter Bryce sto Grand Canyon for tur. Dette var den nasjonalparken vi hadde regnet med ville gjøre størst inntrykk, og derfor hadde vi i forkant (dvs. mens vi var på tur) bestilt to overnattinger. Det er jeg glad for at vi gjorde! Grand Canyon er nemlig ikke gjort på en-to-tre. 


Grand Canyon gjør inntrykk! (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Grand Canyon ligger i Arizona, og regnes som en av USAs største turistattraksjoner. Her kan man f.eks. dra på helikoptertur over dalen, og det er i det hele tatt svært mye som er godt tilrettelagt for turisme. På hvert sted man kan besøke, er det rikelig utstyrte butikker, slik at man kan få alt man bare kan drømme om av treningstøy med Grand Canyon-logo. 


Solnedgangene i Grand Canyon er helt magisk! (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Det lønner seg å sette seg inn i hvilke steder man bør være på ved hhv. solnedgang og soloppgang, fordi det handler om hvilke fjell sola skinner på. Da kan man få de mest spektakulære bilder av en dal/canyon som nærmest er rødglødende. 


Vi var ikke alene i Grand Canyon! (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Det er stor konkurranse om de beste stedene å stå for å få de beste bildene, så det gjelder å være tidlig ute og ha tilstrekkelig med tålmodighet. Å få de beste bildene handler svært ofte om å vente, å vente og å vente ... 


Noen var tøffere enn andre ...  (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Men noen plasser var det liten eller ingen konkurranse om, som stedet hvor dette paret satt. Det var imidlertid ingenting for meg, som får hetta av svære stup uten noen som helst form for sikring ... 


Et fjell i Grand Canyon (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Grand Canyon er skapt av Coloradoelven i løpet av flere millioner år. (Kilde: Wikipedia) Dalen er om lag 446 km lang, og bredden varierer fra 0,5 til 29 km. Fra topp til bunn er det 1600 m på det meste. Dalen er oppført på UNESCOs verdensarvliste. 


Elk i soloppgang - midt i Grand Canyon Village (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi fikk med oss et par solnedganger og en soloppgang. For å få med oss soloppgang, sto vi opp i fire-tiden på natten og dro ut til et av de anbefalte punktene. Det må innrømmes at det er solnedgangene som er de mest spektakulære. På den annen side var det nærmest magisk å være ute så tidlig på morgenen, fordi vi overalt traff på elk - en blanding mellom hjort og elg. Å møte en elk midt i Grand Canyon Village - det var spesielt! Her kan du lese mer om Grand Canyon nasjonalpark.

Slik ser Grand Canyon ut før sola forvandler fjellet til en rødglødende masse
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Det var tilfeldigheter som førte til at vi også fikk med oss Joshua Tree nasjonalpark på turen. Denne parken lå så lagelig til da vi var på vei fra Las Vegas til San Diego, og det passet så godt å ta turen innom. 


Det eldste treet i Joshua Tree nasjonalpark - 300 år gammelt
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Parken er oppkalt etter Joshua Tree, som er en yuccaplante. Parken ble etablert i 1994, og den er 3 196 kvadratkilometer stor. De to viktigste attraksjonene i parken er disse trærne og ørkenlandskapet som parken omfatter (Mojaveørkenen og Coloradoørkenen). (Kilde: Wikipedia) 


Skull Rock i Joshua Tree nasjonalpark (Foto: Rose-Marie Christiansen)
I parken kan man også se noen bemerkelsesverdige fjellformasjoner. Disse er dannet for over 100 millioner år siden på grunn av sterk nedkjøling av magma like under jordoverflaten, kan vi lese på Wikipedia. Her kan du lese mer om Joshua Tree nasjonalpark


Flere Joshua-trær (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Det finnes selvsagt mange flere nasjonalparker i USA enn de seks parkene vi valgte å besøke.  På denne Wikipediasiden finner du en komplett oversikt over alle nasjonalparker i USA. 60 nasjonalparker er her listet opp. 


Her og der krysset vi Route 66 (Foto: Rose-Marie Christiansen)
De fleste parkene ligger vest i USA, men jammen ligger det ikke en i Maine, som kanskje kommer til å bli omfattet av årets USA-tur nord-øst i landet ... 


Oversikt over nasjonalparker i USA - bildet har jeg lånt fra denne 
Wikipedia-siden

Nasjonalparkene i USA er vel verdt å besøke dersom du skulle være i nærheten og har muligheten for å stikke innom! Det håper jeg du er overbevist om etter å ha lest dette innlegget!

fredag 13. april 2018

Azra & Maria Gilani: "En muslimsk mors kamp"

Viktig bok om kampen mot æreskulturen! 

Det gikk ikke mange timene fra jeg fikk høre om denne boka mandag formiddag denne uka, til jeg hadde sikret meg et eksemplar. Onsdag var boka ferdiglest. engasjert ble jeg nemlig av den historien Azra Gilani forteller i "En muslimsk mors kamp". 

Azra Gilani (f. 1949) var en ukjent kvinne i norsk offentlighet inntil hun sto frem med kronikken "Muslimske mødre, nå må dere våkne!" i Aftenposten den 28. september 2016. Her tok hun til orde for redselen for "det norske", og hun rådet pakistanske foreldre til ikke å bli sine egne barns fiender. Hun påpekte også at det er nødvendig å eliminere æresbegrepet i Norge. Dessuten oppfordret hun til å slutte med seksualiseringen av jenter. Kronikken vakte sterke reaksjoner. Mens noen syntes Azra Gilani var modig, ønsket andre å kneble henne. Hun måtte til og med tåle drapstrusler fra "sine egne".

Nå har Azra Gilani skrevet bok om livet sitt som pakistansk innvandrer i Norge. Dette har hun gjort i samarbeid med datteren Maria. Her får vi høre om bakgrunnen hennes fra storbyen Lahore, der hun vokste opp med liberale foreldre som ønsket å gi sine døtre høyere utdannelse. Tilfeldighetene førte til at hun giftet seg med en mann - Shah - som tok seg jobb i Vesten, og slik havnet hun til slutt i Norge på begynnelsen av 1970-årene, som en av de første pakistanske arbeidsinnvandrerne her til lands. 

Etter det første sjokket i møte med en kultur Azra ikke forsto og som var fullstendig annerledes enn den hun var vant til, gikk hun med liv og lyst inn for å bli integrert i det norske samfunnet. Lenge var ektemannen med på dette. Det handlet om å se landet, om den norske hyttekulturen og til og med om norske juleskikker. Azra og Shah fikk to døtre, og hun ønsket at de skulle lære å gå på ski, lære å svømme og drive med idrett. Hun ønsket også at de skulle få velge hvilken utdannelse de skulle ta, og senere også hvem de skulle gifte seg med. 

Mens hun forteller om sitt nye liv i Norge, kommer hun ofte med formaninger som utvilsomt henvender seg til leserne hun håper boka vil få - nemlig andre innvandrere og spesielt kvinner (tenker jeg). Som når hun sammenligner arbeidsinnvandrere med krigsflyktninger og asylsøkere, som bærer med seg krigstraumer som gjør at integreringen kanskje vil ta lengre tid for dem:

"Vi som kom som arbeidsinnvandrere i 1970- og 80-årene, har derimot ingen unnskyldning for ikke å integrere oss. Vi har slått rot her, vi har oppdratt barna våre i Norge og valgt å bo her fremfor i våre opprinnelsesland. Gjennom våre barns tilhørighet til det som faktisk er deres hjemland, eller gjennom friheten, de demokratiske og transparente systemene i Norge, innser mange at det på mange måter er bedre å leve her enn i det landet hvor vi kommer fra." (side 44)

Likevel velger mange av de opprinnelige arbeidsinnvandrerne å holde sterkt på sin opprinnelige kultur, selv om utviklingen har gått videre i opprinnelseslandet, og det hersker en sterk frykt for å bli "for norske". Hva nå det måtte innebære ... ? Moralsk forfall kanskje? 

Som Azra skriver på side 200 i boka: 

"Jeg håper at flere forstår at æreskonseptet er et resultat av patriarkatet, og holdt i live av menn som støtter hverandre. Vi må bryte ned disse barrierene. De hører ikke hjemme noe sted. De har i alle fall ikke plass i et moderne norsk samfunn. Men for å få til disse endringene må vi ha med oss alle på laget. Både kvinner og menn og den yngre generasjonen. Her har vi mødre en spesiell rolle. Vi må være tydeligere på hva vi mener, og vi må kreve endring. Men for å kreve denne endringen må vi først og fremst være den endringen."

Azras historie handler om et norsk-pakistansk miljø, der flertallet i begynnelsen kom fra landsbygda i Pakistan. Det handlet om en rigid måte å forholde seg til det norsk samfunnet på. Det handlet om ikke å bli "for norsk", å unngå for sterk norsk påvirkning (da kunne det nemlig gå riktig ille med barna deres) og sørge for at gamle tradisjoner ble opprettholdt. Det var synd å danse, synd å gå i norske klær osv. På et tidspunkt ble Azras ektemann så redd for den norske påvirkningen at han etterlot kone og barn i Pakistan etter en ferie, inndro passene deres og reiste hjem til Norge alene. Det var ikke uten videre gitt at de skulle klare å komme tilbake til Norge ... Azras historie rundt dette er sterk lesning.

Da det til slutt ble skilsmisse mellom Azra og hennes ektemann, ble Azra utstøtt fra det pakistanske miljøet. Hun tok sjeen i egne hender og startet dagligvarebutikk. Hun måtte jo ha en inntekt. Uanfektet av utstøtelsen, lærte hun barna opp til å bli gode muslimer. Hun tvilte nemlig aldri på sin religiøse tro. Hennes fire barn - tre døtre og en sønn - har klart seg meget godt i samfunnet, og alle fire har fått seg gode utdannelser. Det Azra likevel er aller mest stolt av er at alle er lykkelig gift med en livsledsager de har valgt selv. 

Selv tenker jeg at vi trenger historier som dette, som viser at det faktisk er mulig å velge sin egen vei. Noen må gå foran og bane vei, og for disse er prisen høy. Men uten slike ildsjeler som gjør det de tror på, går ikke utviklingen videre. Om man velger den ene eller andre veien er ikke så viktig, bare det handler om frie valg. Derfor er Azras historie er heltehistorie, som det virkelig står respekt av. 

Azra er naturlig nok bekymret for den økende radikaliseringen som skjer blant innvandrerungdom. Når helt alminnelige norske unge med minoritetsbakgrunn føler seg fremmedgjort i sitt eget land, er det stor grunn til bekymring. 

"Som muslimsk mor fikk det meg til å tenke. Landet jeg hadde bosatt meg i, og som jeg har stor kjærlighet til, var i endring. Likevel nektet jeg at noen skulle fremmedgjøre meg eller barna mine fordi vi hadde en annen tro. Jeg er ikke født i Norge, men min identitet som norsk, som en person som er en del av det norske samfunnet, er veldig sterkt. Det norske samfunnet er basert på egenskaper som egalitarisme, åpenhet, tillit og sterke demokratiske verdier. Jeg brukte mye tid på å diskutere med barna mine etter 22. juli. Jeg la vekt på at man aldri må føle seg fremmed, men fortsette å være sin identitet som norsk bevisst. Mine barn og deres generasjon er først og fremst norske.

De kampene jeg har kjempet gjennom livet, har definert og formet meg til å bli det mennesket jeg er i dag. Selv om det til tider har vært tungt og tøft, har aldri tanken om å gi opp, streifet meg. Jeg ga meg aldri, jeg lot meg ikke skremme. For oss innvandrere har det vært en dobbel kamp. Det har vært en kamp mot æreskulturen i minoritetsmiljøene i tillegg til kampen mot majoritetsbefolkningens rasisme og fremmedfrykt overfor innvandre. Jeg har stått rakrygget og stolt i det, om det så har vært å ta opp kampen mot sosial kontroll, æreskonseptet eller tale rasisme midt imot. Grunnen til at jeg har gjort det, har vært barna mine. Barna våre er de kjæreste vi har, og vår kjærlighet og tillit til dem bør alltid stå i første rekke." (side 201-202)

Belønningen Azra har fått for sin kamp har vært at hun har gitt Norge fire norske samfunnsborgere, som er mennesker som tar ansvar og som fører stafettpinnen videre. Hun har kjempet sin kamp alene, uten en ektemann ved sin side. At noen av barna har valgt norske ektefeller anser hun som helt naturlig all den tid det er her de bor. 

Jeg tenker at tittelen på boka ikke er tilfeldig. For Azra er det viktig å få frem at uansett hva hun har vært gjennom, er hun en muslimsk mor. Troen har aldri lidd på grunn av hennes kamp. Og mange er de barna som ikke har hatt en mor som har stått opp for dem, og som det ikke har gått like bra med. F.eks. når foreldrene nekter å forholde seg til at barna allerede har kjærester når de presser dem til å gifte seg med en fetter eller kusine fra hjemlandet ... Konsekvensen er ulykkelige barn, en enorm avstand mellom barn og foreldre, og konflikter som nærmest er uløselige ... 

Det er noen huller i Azras historie. Det er forståelig. Det er ikke alt hun ønsker å fortelle, og det er ikke alt hun kan fortelle. Vi får vite noe om årsaken til skilsmissen med Shah, men ikke alt. Resten tilhører privatlivets fred. Det må vi respektere. 

Det er spennende at en bok som dette kommer rett etter at Iram Haq har laget filmen "Hva vil folk si". Jeg håper vi får høre flere opprørske stemmer i tiden som kommer!

Jeg understreker at selv om "En muslimsk mors kamp" ikke er et litterært storverk, er historien som fortelles så viktig og så sterk at dette overskygger alt. (Og så skulle jeg selvsagt ønske at redaktøren hadde brukt litt mer tid på å rette opp noen språklige blødmer.) La likevel ikke dette forhindre deg fra å lese denne boka!

Løp og kjøp! Denne boka vil du ikke gå glipp av!

Utgitt: 2018
Forlag: Vigmostad & Bjørke
Antall sider: 208
ISBN: 978-82-419-1471-3
Boka har jeg kjøpt selv


Azra Gilani (Bildet har jeg lånt av forlaget)

Mario Vargas Llosa: "Der fem veier møtes"

Ny bok fra Perus Nobelprisvinner!

Den peruanske Nobelprisvinneren Mario Vargas Llosa (f. 1936) debuterte som forfatter i 1959. Han har et imponerende antall utgivelser bak seg innenfor både skjønnlitteratur, sakprosa og drama. Nesten samtlige av hans skjønnlitterære verker er oversatt til norsk. Jeg er en stor fan av hans bøker, og har her på bloggen omtalt "Paradiset på det andre hjørnet" (2004), "Tante Julia og han som skriver" (1977), "Rampejenta" (2006), "Til stemorens pris" (1988), "Han som snakker" (1987), "Valpene" (1967) og "Det grønne huset" (1967). I tillegg har jeg sett filmatiseringen av romanen "Bukkefesten" ("Feast of the Goat" - innspilt i 2005). (Samtlige linker peker til mine omtaler av bøkene og filmen.)

Vi befinner oss i Lima på begynnelsen av 1990-tallet, og det er president Alberto Fujimori som sitter ved makten. Peru preges av uroligheter, korrupsjon, pengeutpressing og risiko for kidnapping. I herværende roman er det imidlertid først og fremst den kulørte sladderpressen som utgjør den største trusselen i mektige menneskers liv. Samtidig som innbyggerne - for å sitere romanes baksidetekst - "bruker erotiske eventyr som en måte å unnslippe den dystre hverdagen på", risikerer de samtidig å havne på forsiden av sladderpressen - med tap av ansikt og skandale som konsekvens ... 

Ronaldo Garro er ansvarlig redaktør for sladremagasinet Destapes. Han går bokstavelig talt over lik for å få kloa i delikate saker, og han er ikke så nøye med å sjekke sannhetsgehalten i sine historier. Han går heller ikke av veien for å lage saker om folk han har imot. Mange har forsøkt å få ham stilt for retten, men uten å lykkes. Nå har Garro kommet over en haug med kompromitterende bilder av den mektige gruveieren Enrique Gárdenas. Bildene avslører at han har deltatt i en sexorgie ... Dersom bildene offentliggjøres, vil Enriques mor kunne ta sin død av det, og Enrique selv vil bli gjort til latter i Limas sosietet. For ikke å snakke om hvilke konsekvenser dette vil kunne få for ekteskapet hans med Marisa ... Så hva gjør han når Garro begynner å presse ham for penger?

Parallelt følger vi Enriques kone Marisa, som utforsker sin seksualitet med venninnen Chabela, som er gift med ektemannens kamerat Luciano. Siden penger ikke er noe problem, tar de seg en avstikker til Miami for å slippe unna Limas snevre rammer. 

På det falleferdige Hotel Mogollón sitter det en desillusjonert mann som har fått karrieren sin og hele livet fullstendig ødelagt av Ronaldo Garro. Mannen heter Juan Peineta. Hatet hans overfor Garro er sterkt, og han har gjort det han kan for å stoppe denne mannen, men uten å lykkes. Problemet hans er at han er i ferd med å gli inn i demenståken ...

Det bygger seg opp til et drama som også involverer presidentens "Doktor", uten at romanen som sådan fremstår direkte politisk. Det måtte i så fall være i form av det samfunnskritiske, som Llosa ellers er godt kjent for. Det vi som lesere forstår er at det i dette samfunnet ikke nytter å være sin egen lykkes smed. For dersom samfunnet og folk i maktposisjoner rundt en har bestemt seg for at man skal dras ned fra "sin høye hest", så har man ikke en sjanse. Og dersom det er noen makten ønsker å bli kvitt, så blir de det. Da er menneskeliv lite verdt. I en gruoppvekkende episode der Enrique arresteres og tilbringer en natt i en fellescelle sammen med lovløse og kriminelle, står det faktisk om livet hans. Og nedrighetene han må finne seg i for å overleve, er alt annet enn humoristiske. Dette skiller seg sånn sett fra resten av romanen, som har mye av det farseaktige over seg. Persongalleriet fremstår dessuten tidvis som noe karrikert. Samtidig er jeg som leser ikke i tvil om at romanen faktisk er realistisk. I et samfunn der ingen regler gjelder når det kommer til stykket, blir det meste temmelig absurd. Og det er akkurat dette Mario Vargas Llosa fanger opp i sin roman. Han skriver godt, også om erotikk - uten at det blir kleint. 

Jeg anbefaler denne romanen sterkt! Og selv er jeg umiddelbart klar for en ny roman av denne svært humoristiske forfatteren! 

Utgitt: 2011
Originaltittel: Cinco esquinas
Utgitt i Norge: 2016
Forlag: Gyldendal
Oversatt: Christian Rugstad
Antall sider: 278
ISBN: 978 - 82 -05-49758-0
Boka har jeg kjøpt selv

Dette skriver forlaget om forfatteren:

Mario Vargas Llosa er en av de mest aktive og innflytelsesrike intellektuelle personlighetene i vår samtid, fordi hans verker er så frodige, rike og dyptpløyende, og fordi han stadig engasjerer seg i diskusjoner om frihet, vold, sensur og rettferdighet. I 2010 ble han tildelt litteraturens høyeste utmerkelse, Nobelprisen i litteratur «for sin kartlegging av maktens strukturer og knivskarpe bilder av individets motstand, opprør og nederlag». Han er en av de fremste representantene for den latinamerikanske boomen, og har utgitt et tyvetalls bøker innenfor et rikt spenn av sjangre og temaer.

Mario Vargas Llosa ble født i Arequipa i Peru i 1936. Han tok sin filologiutdannelse ved Universitetet i San Marcos, og fullførte doktorgraden ved Universitetet i Madrid. I 1955 giftet han seg med sin inngiftede tante, Julia Urquidi, og de reiste sammen til Europa. Etter å ha bodd seks år i Paris og etter å ha skilt seg fra Julia Urquidi, giftet han seg på nytt i Lima i 1965 med kusinen sin, Patricia Llosa. Han bodde så noen år i London og Barcelona. I 1993 fikk han spansk statsborgerskap.

Vargas Llosa er først og fremst realist, av og til også regionalist, og verkene hans gjenspeiler det omstøtte peruanske (av og til latinamerikanske) samfunnet, rystet av rasemessige, seksuelle, moralske og politiske konflikter. Hans kunstneriske framstilling av denne problematikken er likevel ikke mimetisk og naturalistisk, men innlemmer høyst samtidige fortellerteknikker (til eksempel et mangfold av fortellerperspektiver og indre monolog). Vargas Llosa betrakter Gustave Flaubert som sin litterære læremester. I 1975 skrev han et essay om ham: La orgía perpetua: Flaubert og Madame Bovary (Den uavlatelige orgien: Flaubert og Madame Bovary).

Karrieren hans tok først fart da han utga La ciudad y los perros (Byen og bikkjene) i 1962, selv om han fikk satt opp et teaterstykke i Piura og utgitt novellesamlingen Los jefes (Sjefene) i 1959. La ciudad y los perros ble tildelt Biblioteca Breve-prisen og Kritikerprisen da den kom ut, og er senere oversatt til mer enn tredve språk.



Mario Vargas Llosa (Foto: Ulla Montan -
jeg har lånt bildet av forlaget)

Populære innlegg