Mine anbefalinger til Mammut-salget 2015

Mammut-salget 16. - 28. februar 2015

I morgen braker Mammut-salget løs! Selv har jeg faktisk tenkt å holde meg sånn noen lunde i skinnet denne gangen, og jeg håper ikke at det skal bli for vanskelig siden jeg har formidable mengder med uleste bøker liggende fra før av. Hele poenget med å kjøpe bøker er jo at de skal bli lest - en eller annen gang! Dette fratar meg imidlertid ikke for gleden til å lede andre ut i fristelsen ... 

Det er mye å ta av i denne katalogen, blant annet et knippe med flotte bøker - både innvortes og utvortes - fra Agora Publishing (der kommer jeg ikke til å klare å holde meg i skinnet! Jeg tenker på bok nr. 12 - Italo Calvino: "Våre forfedre", bok nr. 17 - Sigrid Combüchen: "Byron", bok nr. 22 - Assia Djebar: "Ingen steder i min fars hus", bok nr. 41 - Aris Fioretos: "Den siste greker", bok nr. 105 - 107 - Peter Nádas - Parallelle historier-troiologien, bok nr. 116 - Cynthia Ozick: "Fremmedlegemer" - bare for å nevne noen ... ).

Nedenfor følger mine boktips, med linker til mine bokomtaler. Jeg håper at du finner noen bøker som kan være av interesse for deg her! Jeg har tatt med nummeret på aktuelle bøker fra salgskatalogen, slik at det skal være enklere for deg å finne disse på salget. 

Bok nr. 1 - Emilie Ajar: "Med livet foran seg"

Ikke bare er dette en utrolig nydelig roman av en forfatter som opprinnelig utkom med boka i 1975, men boka er i seg selv et samleobjekt. Agora Publishing (som har flere flotte bøker på dette boksalget) står bak denne nyutgivelsen av boka, som første gang utkom på norsk i 1976.

Forfatterens egentlige navn er Romain Gary, og han vant den prestisjefylte Concour-prisen for boka, som handler om den foreldreløse arabergutten Momo som vokser opp hos Madame Rosa. 

"Med livet foran seg" er en trist-skjønn bok som tåler flere lesninger i løpet av et liv. Den er rett og slett en skatt av de helt, helt skjeldne!

Bok nr. 8 - Ketil Bjørnstad: "Ensomheten"

Denne boka utkom i 2013, og nok en gang har Ketil Bjørnstad lagt handlingen tett til et musiker-miljø - denne gangen til Oslo Filharmonien. 

Bjørnstads bøker er som regel krydret med preferanser til den klassiske musikken, og her tegner han et bilde av et miljø preget av utroskap. Forfatteren utforsker utroskapens mange fascetter, og det store spørsmålet er: er noen rett og slett "bare" uforbedrelig utro, eller handler det i bunn og grunn om ikke å ha møtt den rette enda?

Selv er jeg svært begeistret for Ketil Bjørnstads bøker - særlig dem som handler om musikken i alle dens avskygninger. I tillegg til forfatterskapet er han musiker, så dette kan han!

Bok nr. 31 - Per Olov Enquist: "Lignelsesboken"

Per Olov Enquist er en av mine yndlingsforfattere, og "Lignelsesboken" er rett og slett stor litteratur som overskrider grensene for det tradisjonelle selvbiografiske og for den saks skyld romanen. Dersom du er ute etter noe helt utenfor det vanlige, er dette virkelig en bok du bør få med deg!

Forfatteren har selv kalt dette en kjærlighetsroman, uten at den inneholder noen klassisk kjærlighetshistorie. Her er det ingen som får hverandre til slutt, eller som lider fordi de ikke får hverandre. Derimot inneholder boka en del skjellsettende scener fra forfatterens eget liv, og historiene er - på samme måte som i selvbiografien "Et annet liv" - fortalt i tredjeperson. 

En nydelig roman som det er vel verdt å investere egen lesetid i! 

Bok nr. 36 - Hans Falalda: "Alle dør alene" 

Denne boka kom første gang ut på tysk i 1947, og på norsk i 1954. Dinamo Forlag sørget imidlertid for å utgi boka på nytt i 2011, og kostet i den forbindelse på seg en nyoversettelse som var mer tro mot originalen enn den som kom ut i 1954. 

Boka er helt nydelig skrevet og handler om tysk motstandskamp under et naziregime som fremkalte frykt og angst blant alle dem som var imot, men som knapt våget å protestere. Det spennende med handlingen i boka er at den er basert på virkelige hendelser. 

I samme slengen nevner jeg en annen bok av samme forfatter, som også er på salg - nemlig bok nr. 37 - "Lille mann - hva nå?"

Bok nr. 56 - Frode Grytten: "Brenn huset ned"

Frode Grytten hører med blant Norges beste forfattere. Han har et helt eget blikk for mennesker som skiller seg litt ut fra mengden, og akkurat dette gjør det spesielt spennende å lese hans bøker. 

Romanen "Brenn huset ned" handler om pønkerbandet The Clash. I begynnelsen med medlemmer som var i mot alt og alle. Hva gjorde suksessen med dem etter hvert som de ble mer berømte? Kunne de motstå den effekten mye penger har på de fleste mennesker? 

Med humor og snert skildrer Frode Grytten band-medlemmene - på godt og vondt - og det handler om deres suksess og etter hvert fall ... 

Frode Gryttens "Popsongar" - bok nr. 57 - er også på salg. 

Bok nr. 114 - Sofi Oksanen: "Da duene forsvant"

Sofi Oksanen står for kvalitetslitteratur, og i tillegg til at hun skriver svært godt, er historiene i bøkene hennes ekstraordinært interessante! Hun er nemlig en av få som skriver om Estlands historie - fra krigens dager og frem til i dag. 

Noe av det spesielle med Estlands historie er at landet under andre verdenskrig først sto på Tysklands side mot kommunistene, for deretter å bli okkupert og innkorperert i Sovjet-unionen. Dette skapte et spesielt klima der det gjaldt å snu kappen etter vinden dersom man ville opp og frem. Akkurat dette handler Oksanens siste roman om, og det får fatale konsekvenser for mange av personene vi følger i boka. 

En fantastisk roman som gjør inntrykk, og som ikke slipper taket på en etter at siste side er vendt!

Bok nr. 561 - Erik Larson: "I dyrets buk"

Den amerikanske forfatteren Erik Larson har i denne sakprosaboka skrevet om William E. Dodd, en amerikansk diplomat som bodde i Berlin i en fireårsperiode i mellomkrigstiden. 

I boka får vi høre hvordan Dodd prøvde å advare USA om Hitler og nazismens fremmasj, uten at han ble tatt på alvor. Redselen for at Tyskland ikke skulle gjøre opp for seg i forhold til sine amerikanske utenlandsgjeld var vel for stor ... 

Boka fremstår som den reneste page-turner, og er svært interessant for alle oss som elsker å lese om samfunnsforholdene før andre verdenskrig. Dette er rett og slett sakprosa på sitt aller beste!

Bok nr. 581 - Åshild Eidem: "Spillet om Gaza"

Det er vanskelig å orientere seg skikkelig om hva som egentlig skjer i Gaza dersom man kun forholder seg til mediene. Derfor er det kjærkomment når det kommer ut bøker som byr på dypdykk inn i problemstillingene. I denne boka har Åshild Eidem forsøkt å tegne et bilde av konflikten, uten at hun tar stilling til hvem som er skyld i hva. 

Eidem har intervjuet et lite knippe av palestinere, og vi kommer tett på tunnelbaroner, mødre som er stolte over egne barn som gjennom selvmordsbombing har ofret sine liv i kampen om frihet og andre. 

Gaza er mindre enn Oslo målt i kvadratkilometer, men har en tre ganger så stor befolkning. Denne boka gjør oss klokere mtp. å forstå mer av den vanskelige konflikten mellom palestinerne og israelerne. 

Jeg lar det bli med disse åtte titlene, og ønsker dere alle lykke til på Mammut-salget! 

Og så kunne jeg selvsagt ha nevnt Cecilie Engers "Himmelstormeren" (bok nr. 29), Tomas Espedals "Bergeners" (bok nr. 32), Helga Flatlands "Det finnes ingen helhet" (bok nr. 40), Nikolaj Frobenius´"Mørke grener" (bok nr. 43), Patrick Gales "Notater fra en utstilling" (bok nr. 44), Jonas Gardells "Tørk aldri tårer uten hansker" (bok nr. 45 og 46), Allegra Goodmans "Kokeboksamleren" (bok nr. 49), Héléne Grémillons "Den fortrolige" (bok nr. 52), Gaute Heivolls "Over det kinesiske hav" (bok nr. 64), Khaled Hosseinis "Og fjellene ga gjenlyd" (bok nr. 69), Nicolai Houms "De håpefulle" (bok nr. 70), Christian Jungersens "Du forsvinner" (bok nr. 80), Josefine Klougarts "En av oss sover" (bok nr. 84), Karl Ove Knausgårds "Min kamp - første bok" (bok nr. 85), Henrik H. Langelands "Fyrsten" (bok nr. 89), Alexander Maksiks "Drivanker" (bok nr. 97), Simon Mawers "Kvinnen som falt fra himmelen" (bok nr. 98), Ian McEwans "Serena" (bok nr. 99), Peter Nádas´"Parallelle historier - bind I" (bok nr. 105), Chimamanda Ngozi Adichies "Americanah" (bok nr. 108), Mikael Niemis "Fallvann" (bok nr. 110), Jonathan Odells "Helbredelsen" (bok nr. 113), Anne B. Ragdes "Jeg skal gjøre deg så lykkelig" (bok nr. 119), Tore Renbergs "Vi ses i morgen" (bok nr. 120), Agnes Ravatns "Fugletribunalet" (bok nr. 121), Lars Saabye Christensens "Stedsans" (bok nr. 126), Parinoush Saniee´s "Den stumme gutten" (bok nr. 127), Kamila Shamsies "Brente skygger" (bok nr. 131), Linn Ullmanns "Det dyrebare" (bok nr. 140), Carl Johan Vallgrens "Havmannen" (bok nr. 142), Ferdinand von Schirachs "Collini-saken" (bok nr. 144), Herbjørn Wassmos "Disse øyeblikk" (bok nr. 146), Eva Weavers "Dukkemesteren fra Gettoen" (bok nr. 147), Roar Sørensens "Smertens aveny" (bok nr. 210), Øystein Wiiks "Casanova-syndromet" (bok nr. 219), Siri Pettersens "Odinsbarn" (bok nr. 314), Erik Bertrand-Larssens "Bli best med mental trening" (bok nr. 363), Gretchen Rubins "Lykkeprosjektet" (bok nr. 367), John Perrys "Kunsten å prokrastinere" (bok nr. 377), Irina Lees "Shoppingfri" (bok nr. 546), Trude Lorentzens "Mysteriet mamma" (bok nr. 549) og Åsne Seierstads "En av oss" (bok nr. 595).

Isaak Babel: "Fortellinger fra Odessa"

En sjelden perle av en bok!

Historien om Isaak Babel (f. 1894 i Odessa, d. 1940 i fangeleir) er minst like fascinerende som hans bøker. Han var både journalist, dramatiker og novelleforfatter, og ble i sin tid hyllet som "den russiske jødedommens største prosaforfatter", kan man lese på Wikipedia. 

Babel, som var av jødisk avstamning, vokste opp i Moldavanka i Odessa, og overlevde med nød og neppe pogromen i 1905. Mange jøder ble myrdet, og familien hans kom seg unna takket være noen kristne naboer som skjulte dem mens dette pågikk. Forholdene som ble jødene til del var vanskelige. De jødiske kvotene på skolene var små (5 %), og for å komme inn måtte man gjerne være både best og kunne bestikke de rette folkene. I godt voksen alder kom han i konflikt med de russiske myndighetene, og etter tortur tilsto han at han var spion og var medlem av en terroristorganisasjon. Han ble derfor dømt til døden. Drøyt ti år etter ble han renvasket. I mellomtiden hadde mange av skriftene hans blitt konfiskert og dessverre ødelagt. 

Fra bokas forord, ført i pennen av Knut Andreas Grimstad:

" ... Han fikk god skolegang, til tross for at tsarregimet opererte med strikte prosentkvoter for jødisk ungdom til offentlige læresteder. Han studerte engelsk, tysk og fransk, og var særlig inspirert av Maupassants fortellinger. Babel debuterte som attenåring med Gamle Sjlojme (1913). Her tar han opp et kontroversielt tema i samtiden, nemlig tvungen konvertering til kristendommen: De 86-årige tittelhelten tar heller sitt eget liv enn å forsake sin mosaiske tro. Fra første stund skrev Babel om jøder med kløkt, humor og varme, men identifiserte seg nok mest med å være odessit, et barn av den sørlige svartehavsbyen med "heftig duft av akasietrær og en måne fylt med urokkelig, uimotståelig lys som skinte over det mørke havet". (side 7-8)

"Fortellinger fra Odessa" utkom opprinnelig i 1926. Den norske utgaven inneholder dessuten "Historien om mitt dueslag", som utkom i 1925, og som er en samling av hans barndoms- og ungdomsfortellinger (selvbiografisk). Handlingen er lagt til Odessa på begynnelsen av 1900-tallet. 

I "Fortellinger fra Odessa" møter vi blant annet Benja Krik, selveste Kongen blant jødene i Odessa, og ellers et rikholdig persongalleri. I dag ville vi nok ha kalt Benja Krik torpedo, tyv og utpresser, men Benja sørget også for en slags orden i galskapen. Man satte seg ganske enkelt ikke opp mot ham, uten at det fikk store konsekvenser. Brutale scener skildres, som foranledningen til at han ble Sender Eikhbaums svigersønn. En historie som handler om en mann som ikke lot seg utpresse, og som det kunne gått riktig ille for dersom han ikke hadde hatt en vakker datter ...

"Det ble tent ti flammende stjerner i fjøsgården til Eikhbaum. Benja slo løs låsen til uthuset og begynte å leie ut kuene, en etter en. Der sto en kar med kniv og ventet på dem. Med ett slag veltet han kua og plantet kniven i kuhjertet. Faklene blomstret som flammeroser i blodet som fløt på bakken, og det hørtes skudd. Det var Benja som skjøt for å skremme vekk budeiene, som var kommet løpende ut fra fjøset. Etter ham var det også noen av de andre bandittene som skjøt i luften, for om de ikke skjøt i luften, kunne de komme til å drepe et menneske." (side 19)

Mens det så som verst ut - "i den skrekkelige natten" - kom datteren til Eikhbaum, Tsilja, springende ut på tunet, iført en utringet bluse. Benja Krik forelsket seg sporenstreks i henne, og dermed var angrepet over. "Og Kongens seier ble hans nederlag." 

Så skildres en bryllupsreise så lidenskapelig - både hva gjaldt "overdådig mat og kjærlighetssvette" - og "alle de edleste smugervarer, alt jorden er berømt for fra ende til annen", deriblant "langreist vin som varmet i magene, fikk beina til å svaie søtt, gjorde hjernene omtåket og fremkalte rap rungende som kallesignal fra en krigstrompet" ... 

Rent språklig minner fortellingene mer om eventyr enn om tradisjonell roman-fiksjon, men som leser skjønner vi at Babel har fanget noe svært autentisk fra jødeghettoen i Odessa, før de berømmelige russiske pogromene begynte. Et blomstrende liv, der visse hierarkiske regler gjelder innenfor ghettoen, skildres, og det med et slikt blomstrende språk som likevel aldri tipper over i det klisjefylte.

I "Historien om mitt dueslag" møter vi forfatteren selv, der han skildrer egen barndom og oppvekst i Odessa. 

"Som gutt var jeg en riktig løgnhals. Det kom av lesingen. Jeg hadde til stadighet en flammende fantasi. Jeg leste i skoletimene, i friminuttene, på hjemveien, om natten - under bordet, der jeg gjemte meg bak duken som hang ned til gulvet. Jeg satt med en bok og gikk glipp av alt som skjedde i denne verden . Det å skulke timen og dra ned til havna, se biljardspillet starte i kaffehusene på Grestjekaja-gayen eller bade på Lanzjeron-stranden. Jeg hadde ingen kamerater. Hvem ville vel ha lyst til å være sammen med en slik person?." (side 142)

Vi følger forfatteren gjennom hans oppvekst, og dette er samtidig historien om Russland og dets behandling av sine jøder. Det er historien om en brutalitet og en vilkårlighet så ille overfor et helt folk, som etter hvert ikke så noen annen råd enn å flykte til Vest-Europa i tiden rundt og etter den russiske revolusjon. Historien om den nygifte paret som håper på å komme seg unna med toget fra Kiev, og som opplever at mannen får skutt ansiktet sitt i stykker, er så hjerterått at jeg hadde problemer med å lese videre. 

I etterordet skriver oversetteren følgende:

"Isaak Babel var selv jøde, og det jødiske miljøet i Odessa på Babels tid var stort og markant. Bydelen Moldavanka, dit handlingen i Fortellinger fra Odessa ofte er lagt, var særlig preget av det jødiske innslaget i befolkningen. Her var jordbrukere, vognmenn, handelsfolk og bankdirektører, og også banditter som levde av smugling. I det nevnte essayet "Odessa" gir Babel jødene æren for "den atmosfære av letthet og klarhet som omgir Odessa". Babel har selv bidratt til mytologien omkring Odessa, som går ut på at det i byen finnes en egen måte å snakke på og en egen humor." (side 214)

Fortellerstemmen i boka er svært særegen og unik. Samtidig kjenner jeg igjen den jødiske humoren fra bøker til forfattere som Isaac B. Singer, selv om han kanskje var mest kjent for sine forviklingskomedier i spennet mellom den gamle og den nye verden. Forfølgelse av jøder i Russland skriver for øvrig også Bernard Malamud om i den fantastiske boka "Mannen fra Kiev", en bok som dessverre nesten har forsvunnet i glemselen og ikke lenger er å få tak i på norsk (forstå det den som kan). 

Jødenes plass i Odessa tilhører en forgangen tid i historien, og nettopp derfor er bøker som "Fortellinger fra Odessa" så viktige. Her får vi nemlig kontakt med fortiden, en fortid som ville ha vært glemt dersom det ikke hadde vært for litteraturen ... Historiene - kanskje særlig dem vi får høre om i "Historien om mitt dueslag" - gjorde sterkt inntrykk på meg! Samtidig vil jeg understreke at det krever en del av leseren som skal pløye gjennom disse fortellingene, særlig bokas første del, og noen av historiene måtte jeg rett og slett lese et par ganger før jeg skjønte sammenhengene. Det ble mange navn å holde styr på,  og det var faktisk viktig hele tiden å få med seg hvem som var hvem. Det var først og fremst persongalleriet som ga meg følelsen av at boka var litt vanskelig tilgjengelige - ikke det andre. 

"Fortellinger fra Odessa" er en sjelden perle av en bok! Enhver bokelsker med respekt for seg selv bør sørge for å få denne med seg! 

Utgitt i Russland: 1925/1926
Originaltittel: Odesskije rasskazy og Istorija moej golubjatni
Norsk utgave: 2014
Forlag: Oktober forlag
Oversatt fra russisk: Marit Bjerkeng
Antall sider: 222
ISBN: 978-82-495-1342-0
Boka har jeg fått fra forlaget

Isaak Babel (Foto: Ukjent)

Andre omtaler av boka:
- Bergens Tidende v/Gro Jørstad Nilsen - 20. januar 2015 - Babelsk harmoni - Babels fortellinger fra havnebyen Odessa (som nå ligger i Ukraina) har tålt tidens tann forbausende godt, og må sies å være små mesterverk i den edle kunsten å skrive levende fortellinger. Forunderlige hendelser og merkverdige skikkelser skrives frem med en helt særegen språklig følsomhet, noe som får historiene til å virker spontane, nærmest unnfanget «i øyeblikket».
Fortellingene er vittige og fulle av lidenskap, og det er lett å forstå at jødiske Isaak Babel i dag blir regnet som en av de aller største forfatterne fra mellomkrigstiden.

Litt om meg:
Jeg er en fri og uavhengig blogger, helt uten bindinger til noen. Min blogging er en hobby, og jeg tjener ingenting på dette - verken pengemessig eller karrieremessig (sistnevnte fordi jeg jobber med noe helt annet enn litteratur til daglig). Av og til mottar jeg leseeksemplarer fra diverse forlag, og dette opplyser jeg alltid om. Jeg har en omfattende linke-praksis på min blogg. Først og fremst ønsker jeg å bidra til å løfte frem norske bokbloggere gjennom å synliggjøre dem mer. Dessuten ønsker jeg gjennom oversikten "andre omtaler av boka" å gjøre det enklere for mine lesere å finne frem til hva andre har ment om akkurat denne boka - hva enten dette er bloggere eller profesjonelle anmeldere. Jeg sitter jo ikke med fasiten på aktuelle bok, selv om jeg har ment en hel del om den. Når jeg linker til aktuelle forlags presentasjoner av bøkene, ønsker jeg å understreke at dette gjøres på frivillig basis - altså uten noen form for avtale med de ulike forlagene. Jeg tenker at dette kan gi en merverdi for mine lesere, fordi de her kan lese mer om aktuelle bokutgivelse. Det fremgår for øvrig alltid tydelig og klart hos meg hvor ulike linker fører hen.

Lars Kittilsen: "Hei, jeg heter Lars ... En alkoholikers dobbeltliv"

Om alkoholisme og veien ut av dette

Lars Kittilsen (f. 1969) er utdannet journalist og jobbet i mange år som ansvarlig redaktør i Grenlands-avisen Varden. Det er ikke mer enn noen få uker siden hans bok "Hei, jeg heter Lars ..." kom ut på Schibsted forlag. 

Lars Kittilsen sto frem med sine (tidligere) alkoholproblemer i en leder i egen avis (Varden) 5. oktober 2013. Da hadde han vært tørrlagt i litt over et halvt år. Reaksjonene han mottok var overveldende og de var så godt som utelukkende positive. Rent bortsett fra en og annen advarsel om at det var vel tidlig etter tørrleggingen, for ville ikke fallhøyden bli stor dersom han sprakk ... ? Men Kittilsen visste allerede da at han hadde lagt sine alkoholproblemer bak seg, og at han aldri mer kunne røre alkohol uten å risikere å bli svært syk ... så syk at han kunne dø av det. Det ønsket han ikke. 

I januar i år kom Lars Kittilsen ut med bok om sin fortid som alkoholiker. Og det er ingen hvem som helst som har skrevet forordet til boka. Det har nemlig Jonas Gahr Støre gjort. Her skriver han om at vi lever i en nytelseskultur. Alkohol har fått en meget sterk plass i vår kultur, også i arbeidslivet. Her nytter det ikke bare med regelverk - det må holdninger til. Støre takker Lars som deler sin historie, fordi vi trenger dem som står frem og som har mot til å dele. 

Mens jeg leste innledningen til Lars Kittilsens bok, der han forteller om sitt tilsynelatende vellykkede liv- et liv som inneholdt mye trening og også maratonløping, et liv som inneholdt et pent og ryddig hjem og en stor interesse for de edle dråper - tenkte jeg at "jammen, dette er jo ikke en typisk alkoholiker". Neivel ... det var vel akkurat det han tenkte selv også. At det ikke er mulig å være f.eks. både alkoholiker og maratonløper ... Dette selvbildet bidro til å forsterke fornektelsen av å ha et problem. 

Etter hvert gjorde Kittilsen mye for å skjule sine problemer. Han handlet på forskjellige Vinmonopol for å unngå å vekke mistanke, han drakk mer og mer alene, gjemte seg i sitt eget hus og lukket ikke opp når det ringte på. Han levde bokstavelig talt et dobbeltliv, og derfor var det omtrent ingen andre enn de aller nærmeste som skjønte hvordan det egentlig var fatt med ham. 

"Nettopp derfor kjente jeg meg heller ikke igjen i beskrivelsen av en alkoholiker, og veien til innrømmelsen ble ekstra lang. Jeg så bare den vellykkede personen som jeg ville at alle andre skulle se, og jeg lukket øynene hver gang jeg skjønte at jeg drakk for mye. Jeg ville ikke se det, og jeg manipulerte meg selv til å tro at jeg hadde kontroll. Jeg ville være den som fikset alt - og gjerne alene." (side 36-37)

Et opphold på Vangseter, etter initiativ fra hans søster, reddet livet hans og fikk ham på rett kjøl igjen. Dette ble et vendepunkt i livet hans, som han senere skulle se tilbake på med takknemlighet - selv om det første møtet med stedet var nedslående. 

"Når ble jeg alkoholiker? Det spørsmålet stilte jeg meg selv mange ganger, og jeg har stadig grublet på det. Når ble det for mye? Hvor går grensen mellom normal drikking, risikodrikking og avhengighet? Jeg kommer aldri til å få noen klare svar på dette, og det finnes kanskje ingen klare svar. 

Det er flytende overganger og ingen absolutte grenser. Noen har drukket masse over lang tid, mens andre har drukket mindre over kort tid. Noen har drukket hver dag, mens andre har drukket i perioder. Men betyr det at noen er mer alkoholikere enn andre?" (side 43)

Det som nok var svaret for Lars Kittilsens vedkommende var at han drakk for å håndtere en masse såre følelser som han ikke klarte å takle på annet vis. Det handlet om følelser som var i konflikt med hverandre, en skilsmisse, ønsket om å være en god far for barna sine, om alvorlig og dødelig sykdom i familien. Samtidig kom han til en forståelse om at det ikke nyttet å skylde på andre. Han hadde selv ansvar for sine valg, og kun gjennom å tviholde på eget ansvar kunne han også gjøre noe med problemene og finne en løsning. Han så ikke tidsnok at alkoholen ga ham enda flere problemer enn han allerede hadde fra før av. 

Noe av det mest spennende med de refleksjonene forfatteren gjør seg i boka, er at han trekker paralleller til andre usunne mønstre og avhengighetsformer. For det er mye likt mellom alkohol-avhengighet, spille- og nett-avhengighet, overspising, treningshysteri osv. Alt handler i bunn og grunn om en manglende evne til å takle følelser og i stedet flykte inn i noe annet.

"Det finnes også mange paralleller til spilleavhengighet og nettavhengighet. Det starter kanskje med uskyldig moro og spenning, og så blir det til en flukt. Denne flukten blir til slutt viktigere enn alt annet, og familie, venner og det sosiale livet blir nedprioritert. Ensomheten blir stor, og det blir en ond sirkel som det er vanskelig å komme ut av." (side 88)

Det meste av boka handler om Lars Kittilsen selv og hans kamp for å komme ut av sitt alkoholmisbruk, men boka handler også om det samfunnsmessige rundt vårt forhold til alkohol. Dessuten tar han opp rollene som pårørende og medavhengige har til den som misbruker alkohol. For mange handler det derfor ikke bare om å håndtere egen avhengighet, men også andre mennesker som lever tett på dem. 

For forfatteren handlet tilfriskningen hans om å legge et tidligere dobbeltliv bak seg. Etterpå handlet det om ikke på nytt å havne i et dobbelt-liv-spor. Derfor ble det overmåte viktig for ham å stå frem og fortelle sin historie. Og fordi han var en kjent person i lokalmiljøet pga. sin rolle i avisen Varden, vakte det stor oppmerksomhet at nettopp han sto frem. 

"Som redaktør hadde jeg en unik mulighet til å skape mer bevissthet og bidra til noe av den åpenheten som helseministeren hadde etterlyst. Det er så mye uvitenhet og stigmatisering rundt alkoholisme, og tenk om jeg kunne være med å endre dette ved å være åpen om meg selv?" (side 131)

Mot slutten av boka tar Kittilsen opp drikkepresset vi alle i større eller mindre grad legger på andre - ofte med de beste intensjoner fordi vi vil at alle skal hygge seg. Men hva da når en (eller kanskje flere?) i selskapet har slitt med sitt forhold til alkohol og nettopp ønsker å forholde seg til alkoholfri drikke? Hvem tar seg ikke i å si: "Hva? Skal du ikke ha et glass?" mens vi tenker at "Jøss, hva er i veien med deg, da?" 

"De som tar til motmæle og er kritiske, blir ofte møtt med negative betegnelser som "mørkemenn", "moralister" og "festbremser". Når noen stiller spørsmål ved alkoholbruken, er det ikke uvanlig at de blir beskyldt for å ødelegge andres kos og hygge." (side 159)

Kittilsen påpeker at de fleste har et greit forhold til alkohol og fikser livene sine helt utmerket. Nettopp derfor kan det være vanskelig å skjønne at noen har vært så "dumme" at de har satt seg i en slik situasjon at de har blitt avhengig av alkohol ... Dette får mange som har hatt eller prøver å gjøre noe med sitt alkoholproblem til å holde munn og ikke si noe. Men tenk over paradokset: vi blåser ikke røyk inn i ansiktet på en asmatiker, gir ikke peanøtter til en med nøtteallergi, og dersom vi inviterer gjester som ikke tåler egg eller melk, unngår vi disse ingrediensene i maten vi serverer. Hvorfor tenker vi ikke på samme måte om alkohol overfor mennesker som er i faresonen eller langt over? (se side 153)

Kittilsen mener at fokus på genetisk og arvelig disposisjon for alkoholisme i og for seg er greit, men at det kan føre til at den som sliter ikke tar et selvstendig ansvar for sin egen situasjon. Nøkkelen til et liv uten alkohol for den som sliter og ikke har kontroll over sitt forbruk, er å ta ansvar - verken mer eller mindre. 

"For meg var det en sykdom som utviklet seg gradvis, og jo mer den utviklet seg, jo mindre ønsket jeg å se den. Jeg tror at den mentale avhengigheten begynte lenge før den fysiske avhengigheten. Og jeg vet at den fysiske avhengigheten forsvant lenge før den mentale avhengigheten.

Jeg kjenner ingen alkoholikere som drakk eller drikker fordi det var gøy, eller fordi de absolutt måtte bli fulle. De fleste drakk fordi de hadde en uro, og fordi de ikke taklet livet og følelsene. Alkoholen ble en nærliggende og fristende flukt, og etter hvert ble det både flukt og medisin. 

Enkelte kan drikke mye i mange år før de mister kontrollen, men det finnes også dem som blir avhengige skremmende raskt. Nettopp derfor er det farlig å lage en prototype av alkoholikeren. Men kanskje ønsker vi egentlig å stigmatisere? Da kan vi tegne et bilde av en alkoholiker som ligner minst mulig på oss selv, og da blir ikke vår egen drikking så farlig." (side 165)

"Hei, jeg heter Lars ..." en en slik bok jeg håper at virkelig mange kommer til å lese. De fleste av oss kjenner noen som sliter med sitt forhold til alkohol, og har godt av å lese oss litt opp på hvordan det er å være alkoholiker. Boka bidrar dessuten til å nyansere hva det egentlig vil si å være alkoholiker, fordi det finnes så mange variasjoner over problemet. Det er en modig historie som fortelles, og rent bortsett fra at jeg merker at Kittilsen beskytter menneskene han har hatt og i stor grad fremdeles har rundt seg, er han svært åpen og ærlig rundt meget private ting. Dette er også bokas styrke! Jeg opplevde for øvrig boka som godt skrevet, og tenker at han har vært innom de fleste temaer som kan tenkes å være aktuelle når en såkalt vellykket alkoholiker forteller sin historie. Og kanskje det mest interessante av alt: nettopp fordi han var så "vellykket" før alt holdt på å rakne fullstendig for ham, har boka relevans for alle dem som lever i grenseland (eller for alt vi vet: godt over) til å utvikle et alvorlig problem. I så måte blir Lars Kittilsen et ansikt og et forbilde å forholde seg til, fordi han baner vei for en løsning ut av uføret! 

Jeg er full av beundring for at Lars Kittilsen har våget å være åpen og også har skrevet denne boka, som jeg anbefaler sterkt!

Utgitt: 2015 
Forlag: Schibsted
Antall sider: 190
ISBN: 978-82-516-8594-7
Boka har jeg mottatt av forlaget.

Lars Kittilsen (Foto: Varden)

Intervjuer med forfatteren m.v.: 
- Lars Kittilsens leder i Varden 5. oktober 2013 - "Hei, jeg heter Lars ..." -Det ble et dobbeltliv. Utad var jeg aktiv, engasjert og sunn. Men da jeg kom for meg selv, låste jeg ofte døra. Jeg trodde jeg hadde kontroll, men fornektelsen er sterk hos en rusmisbruker. Det er først i ettertid jeg har sett alle tegnene og symptomene.
Jeg passet alltid på å ha noe i huset, og etter hvert begynte jeg å sjonglere mellom vinmonopol for å unngå mulige rykter. Jeg kjøpte gjerne to like hvitvin og to like rødvin for «å vise» at jeg skulle ha middagsgjester. Jeg studerte etikker, og betraktet druer og slott, men jeg var kanskje mer opptatt av alkoholprosenten?
- Vårt Land v/Kaja Skatvedt - 14. januar 2015 - Flere søker hjelp for alkoholisme
- Kittilsen var redaktør i avisen Varden, løp maraton og hadde stor omgangskrets. Livet kom inn i en vanskelig periode, dødsfall i familien, skilsmisse og stress på jobben. Men når han låste døren og var alene, hadde han en hemmelig venn som ga ham ro – alkoholen. Han klarer ikke å sette fingeren på når det begynte. Laget han seg en fin middag, var det lett å ta seg et glass eller to til, det var «normalt».
– Men det endte jo med at jeg drakk hvitvin til fiskepinner og rødvin til kjøttpudding. Jeg visket grensene ut gradvis, sier Kittilsen.- 
NRK v/Fredrik Laland Ekeli og Anette Dotseth Stensholt - 7. oktober 2013 - Jonas Gahr Støre hyller Varden-redaktøren – Jeg skammer meg ikke lenger over at jeg fikk dette problemet. Jeg ser så mange som sliter og jeg ser mange som har hatt det på samme måte som meg, sier han og fortsetter:
– I tillegg ser jeg at vi fortsatt har et stigmatisert syn på alkoholisme; at det er de som raver rundt i parken med spritflaske, eller de som sovner under juletreet på julaften. Jeg har ikke kjent meg igjen i det, og tenker at det er et behov for åpenhet og bevisstgjøring. Så leste jeg det helseministeren sa for noen måneder siden, om at det er behov for åpenhet, og det inspirerte meg faktisk til å gjøre noe med det.
- VG v/Hilde Kristine Misje - 5. oktober 2013 - Redaktør skrev leder om sine alkoholproblemer - Ansvarlig redaktør Lars Kittilsen i Varden stod i dag frem i egen avis og fortalte at han er alkoholiker. Ifølge organisasjonen Blåkors er de fleste med alkoholproblemer i Norge i dag en del av normalbefolkningen. «Hei, jeg heter Lars... Det var skummelt å fullføre setningen den første gangen, men nå går det greit. Det handler om å innrømme, erkjenne og akseptere. Jeg mistet kontrollen over alkoholen, og jeg innså til slutt at jeg trengte hjelp.»
- Dagsavisen v/Anette Wingerei Stulen - 14. januar 2015 - Den velfungerende alkoholikeren – Jeg tenkte at jeg ikke kunne være alkoholiker, for jeg lignet ikke på den stigmatiserte stereotypiske alkoholikeren. Jeg var ikke den som drakk sprit, drakk meg full på pub eller ravet rundt. Jeg løp maraton og var sunn. Jeg spiste salat, spiste ikke godteri og drakk ikke brus. Jeg skapte et bilde av meg selv som en helt annen. På denne måten ble veien til erkjennelsen ekstra lang, sier mangeårig journalist og redaktør Lars Kittilsen.5. oktober 2013 sto Kittilsen, daværende sjefredaktør i avisen Varden, fram som alkoholiker på lederplass i egen avis. Han fortalte åpent og ærlig om angst, uro, skam og manipulering. Ønsket var å avstigmatisere synet på en alkoholiker, øke bevisstheten og gi andre håp om et annet liv.
Noen ganger er saken viktigere enn egne prinsipper, skrev han i lederen som fikk mye oppmerksomhet også utenfor hjembyen Skien. Nå har han skrevet en hel bok om sine erfaringer, med forord av Arbeiderparteits leder Jonas Gahr Støre.
- TV2 v/Synnøve Gjerstad - 5. oktober 2013 - Enorm støtte til redaktør som sto frem som alkoholiker - Kittelsen skriver om bortforklaringer og knep for å skjule hvordan alkoholen til slutt tar kontroll over livet.
«Besettelsen vinner over all fornuft. Det er skremmende og destruktivt. Vi skjuler ikke fordi vi er ondskapsfulle. Det handler om skam, redsel og fortvilelse» skriver han.

Litt om meg:
Jeg er en fri og uavhengig blogger, helt uten bindinger til noen. Min blogging er en hobby, og jeg tjener ingenting på dette - verken pengemessig eller karrieremessig (sistnevnte fordi jeg jobber med noe helt annet enn litteratur til daglig). Av og til mottar jeg leseeksemplarer fra diverse forlag, og dette opplyser jeg alltid om. Jeg har en omfattende linke-praksis på min blogg. Først og fremst ønsker jeg å bidra til å løfte frem norske bokbloggere gjennom å synliggjøre dem mer. Dessuten ønsker jeg gjennom oversikten "andre omtaler av boka" å gjøre det enklere for mine lesere å finne frem til hva andre har ment om akkurat denne boka - hva enten dette er bloggere eller profesjonelle anmeldere. Jeg sitter jo ikke med fasiten på aktuelle bok, selv om jeg har ment en hel del om den. Når jeg linker til aktuelle forlags presentasjoner av bøkene, ønsker jeg å understreke at dette gjøres på frivillig basis - altså uten noen form for avtale med de ulike forlagene. Jeg tenker at dette kan gi en merverdi for mine lesere, fordi de her kan lese mer om aktuelle bokutgivelse. Det fremgår for øvrig alltid tydelig og klart hos meg hvor ulike linker fører hen.

Aage Georg Sivertsen: "9. april 1940 - Et historisk bedrag"

Historie-formidling på sitt beste!

Aage G. Sivertsen har hovedfag i historie og kriminologi, og har skrevet en rekke bøker, herunder tre om 2. verdenskrig. (Kilde: Lydbokforlagets presentasjon av forfatteren.)

Hva skjedde egentlig i tiden før utbruddet av 2. verdenskrig, selve den 9. april 1940 og i tiden etter? For ikke å snakke om i forbindelse med det store landssvikoppgjøret? Kjenner vi egentlig vår nære historie godt nok, og hvem var det forresten som fortalte denne historien, som knapt har endret seg fra krigens dager og til langt ut på nitti-tallet? Dette og mye, mye mer gir Aage Georg Sivertsen svar på i sin nye bok "9. april 1940", med undertittelen "Et historisk bedrag".  

Jeg har i grunnen lyst til å begynne med slutten denne gangen, for her rører forfatteren ved noe helt essensielt, og som kan forklare hvorfor vår nære historie ble fortalt nettopp slik den ble. "Av historia kan vi lære kven som har hatt makt til å skrive den", siteres Arnljot Eggen. Det har tatt lang, lang tid å få kjennskap til historien vår - sannheten - fordi denne bryter med den offisielle utgaven. Hvorfor ble det slik? 

"Like etter krigen var det et behov for å markere hvem som hadde rett. Det startet i 1945 med et omfattende landssvikoppgjør. Det fortsatte med to undersøkelseskommisjoner, den sivile og den militære, som skulle presentere klare oversikter over hvem som hadde gjort noe galt. Videre var det en protokollkomité og et odelsting som frikjente politikerne i 1948, mens den militære undersøkelseskommisjonen dømte flere militære ledere. På slutten av 1940-tallet hadde man oppnådd det man ønsket, å skape et skille mellom venn og fiende, mellom de trofaste og de som sviktet. Denne linjen skulle videreføres. 

Historieverket "Norges krig" kom ut på Gyldendal forlag 1947-1950. En av de fremste historikerne i Norge, Sverre Steen, var redaktør. De tre bindene hadde tilsammen over 30 forfattere. Til tross for at det var et verk med historisk tyngde, unngikk man å oppgi kilder. Forfatterne var selv kilder. Dette står i strid med god historisk metode. Flere av forfatterne bak verket hadde vært sentrale både i Hjemmefronten og i Arbeiderpartiet. Vi kan nevne: Jens Christian Hauge, leder av Milorg, i Hjemmefrontens ledelse og senere justisminister i Gerhardsen-regjeringen, skrev om motstandskampen. Handelsminister Lars Evensen, som ledet flyktningekontoret under krigen, skrev om norske flyktninger i Sverige. Gunnar Jahn satt i administrasjonsrådet under krigen, og ble forfatter av det samme tema. Rektor Magnus Jensen, også han en av Hjemmefrontens ledere, skrev kapittelet Kampen i skolen. Ragnvald Roscher Nielsen, som hadde signert kapitulasjonsavtalen med tyskerne 10. juni 1940,  skrev om felttog. 

Den ene forfatteren etter den andre hadde nært kjennskap til de historiske hendelsene. Professor Sverre Steen måtte ha tenkt at de som opplevde og var ledere for alle sentrale hendelser under krigen også måtte være de beste skribenter og sannhetsvitner. Det var selvsagt umulig for forfatterne å være objektive i sin fremstilling. Det måtte også være vanskelig å være kritiske i fremstillingsformen. I alle fall uteble mange av de sentrale temaene i denne bokserien. Her mangler historier om jøder, frontkjempere, tyskertøser, NS-medlemmer og norske likvideringer. Det må legges til at alle disse temaene har fått stor oppmerksomhet de siste årene. 

Spørsmålet var hva man ønsket å skrive. Et slikt historieverk hadde en redaksjonskomié. Denne skulle kontrollere fremstillingen, vurdere objektiviteten og bidra med kritiske bemerkninger. I redaksjonskomiteen finner vi tidligere kommanderende general Otto Ruge, Hjemmefrontens leder Paal Berg, som selv var i søkelyset for å bli stilt for Riksrett, og nok en gang Gunnar Jahn. Sistnevnte måtte også ha fryktet en Riksrettsak.  Som om ikke dette var nok, landets nye statsminister Einar Gerhardsen var selv en av de syv i redaksjonskomiteen. 

Sannheten om krigen ble presentert på denne måten. "Norges krig" fremsto både den gangen og senere som et anerkjent grunnlag for hva som foregikk under krigen. Man forsøkte å fremstille krigshistorien som en felles front mot dem som mente noe annet. I sum ble det en fortelling om helter og skurker. Mangelen på nyansering og å sette ting i perspektiv, som for eksempel å sammenligne med andre lands krigshistorie, er påfallende." (sitat fra slutten av boka) 

Den stivnede historiefortellingen fortsatte takket være Magne Skodvin, ansett som okkupasjonsekspert nr. 1 her i landet etter krigen. Han hadde selv vært med i motstandsbevegelsen under krigen. I følge Sivertsen sørget Skodvin for at historien om krigen fortsatte i samme spor. Han var helt sentral i 58 radioprogrammer om krigen som ble sendt på NRK på 1960-tallet og fremover. "Fremstillingen var i tråd med det som var politisk tillatt." Det var ikke tillatt med kritikk rundt det som skjedde i aprildagene i 1940, og det var heller ikke tillatt å stille seg kritisk til landssvikoppgjøret. Mye var fremdeles tabubelagt. Regjeringen Nygaardsvold skulle fremdeles være Norges helter, og takket være Skodvin, motstandsmannen under krigen, har norsk motstandskamp fått vel mye fokus i historiebøkene våre. Skodvin sto også som redaktør for bokverket "Norge i krig", som utkom på 1980-tallet. 

Noe annet Sivertsen oppdaget var at lærebøkene i alle årene etter krigen har holdt seg til den historien som ble vedtatt som sannhet like etter krigen. "Det som var fremstilt i 1950 var like riktig i 1990-årene." Riksrettsaken som uteble mot regjeringen Nygaardsvold etter krigen, er det så godt som ingen historikere eller journalister som har gått nærmere i sømmene på. Sivertsen mener at det ikke kan være særlig tvil om at statsminister Johan Nygaardsvold, utenriksminister Halvdan Koht og forsvarsminister Birger Ljungberg hadde vært uforstandige i sine embeter i aprildagene 1940. Likevel ble det ingen riksrettsak ... Det var selvsagt opp til Stortinget å bestemme dette. Det at det ikke ble noen riksrettsak og at ingen i regjeringen Nygaardsvold ble stilt til ansvar, står imidlertid i grell kontrast til det omfattende landssvikoppgjøret i vårt land, hvor også passive NS-medlemmer fikk sin straff. Med ordene "Kampen om fortida vil fortsette", avslutter Sivertsen sin bok. Han mener at vi ikke må være så naive at vi tror at siste ord om krigen er sagt. 

Og for en bok dette har blitt! Her får vi høre at det både i månedene, ukene og dagene før tyskernes invasjon av Norge, kom så mange signaler på det som senere skjedde at man nærmest måtte være døv og blind for ikke å få dette med seg. I historiebøkene har imidlertid Tysklands angrep på Norge vært fremstilt som noe som kom som lyn fra klar himmel. Forsvarsminister Koht nektet å innse realitetene, og han formidlet ikke en gang alt han fikk høre videre til statsministeren. Det handlet om flere krenkelser av norsk territorium både i luften og på havet, det handlet om skip som ble mobilisert og klare signaler om at spesielt Narvik og malmtransporten var et aktet mål, ikke bare for tyskerne men også for engelskmennene. Sivertsen har blant annet vist til forsidene på Aftenposten den siste måneden før krigen også nådde Norge, ca. et halvt år etter at andre verdenskrig hadde begynt. 

At konge og regjering flyktet hals over hode og overlot det norske folket - fullstendig forsvarsløse - til seg selv, er også en sak for seg ... Likeså landssvikoppgjøret som nærmest var seksuelt betinget. Kvinner som hadde forelsket seg i tyske soldater ble behandlet som løsaktige kvinner som måtte interneres etter krigen for å unngå spredning av kjønnsykdommer. Uten lov og dom ble mange holdt innesperret i et år etter krigen - angivelig for å beskytte dem mot mobben. Mens andre som hadde blitt rike på handel med tyskerne, slapp unna ... Det er i det hele tatt mange hårreisende sider ved krigen, som er blitt holdt skjult i de offisielle historiebøkene. 

Aage Georg Sivertsens fortellerstemme i boka "9. april 1940" er intens, og Anders Ribu er - som alltid - en fantastisk oppleser! Boka er den reneste thriller for alle som interesserer seg for 2. verdenskrig! Jeg savnet en papirutgave av boka under lesingen, fordi jeg da kunne ha bladd frem og tilbake underveis. Samtidig var det ikke verre enn at jeg hørte store deler av lydboka minst et par ganger. Jeg tror også at dette er en lydbok jeg kommer til å ønske å høre flere ganger, fordi den er så interessant og lærerik. Boka føyer seg for øvrig inn rekken av interessante bøker om andre verdenskrig for tiden - bøker som gir oss et helt nytt perspektiv på det som egentlig skjedde den gangen - nærmere sannheten!

Denne boka anbefaler jeg sterkt! 

Utgitt: 2014 
Forlag: Lydbokforlaget (lydbok)/Kagge forlag (papirutgave)
Oppleser: Anders Ribu
Spilletid: 7 t 46 min.
ISBN: 9788242161666 (lydfil)
ISBN: 9788248914402 (papirutgave)
Jeg har mottatt lydfil fra Lydbokforlaget

Aage Georg Sivertsen (Foto: Lånt fra Kagge forlag)

Andre omtaler av boka:
- Aftenposten v/Lars Kluge - 11. september 2014 - Bedrag å hevde at angrepet 9. april 1940 kom overraskende - Da freden kom, ga major Oliver H. Langeland ut to bøker der han kritiserte regjeringens og andre sentrale aktørers handlemåte under angrepet i april 1940. Han gikk også hardt ut mot at de som var ansvarlige for alt som gikk galt, ikke ble stilt til ansvar.
Bøkene ble en sensasjon og solgte i store opplag. Her fikk nordmenn vite hva som hadde skjedd bak kulissene. Men bøkene ble raskt forbudt, og dokumentene unndratt offentlighet. Først da Arvid Bryne for to år siden ga ut en bok om rettssaken mot den tidligere milorgmannen Langeland, ble saken igjen allment kjent.
Historikeren Aage G. Sivertsen hadde boken som nå utgis – 9. april 1940, et historisk bedrag – klar for ti år siden, men syntes ikke at tiden var moden. Først nå er det klima for et mer nyansert syn på det som skjedde for nesten 70 år siden, mener han.
I boken forklarer han hvorfor han mener at det er et bedrag når det hevdes at angrepet 9. april kom overraskende.
- Kleppanrova - 1. januar 2015 - Aage Georg Sivertsen forteller at han begynte å interessere seg for krigen som åtte åring, da han gikk i 8.kl kom han over boka "Det angår også deg". Der stod det så mye at bestemte han seg: De voksne var ikke til å stole på. Han har jobbet med mye krigsstoff i film, er historiker og forfatter.
En informativ og fin bok skrevet med en skarp og kritisk penn om hva som skjedde den gang, denne bør leses! Nei! Hør den på lydbok fordi Anders Ribu tar å leser inn alle notene samtidig som han leser boka. Han skiller bare og sier; så til boka, flott!
Les nydelig av Anders Ribu, han er så god til å tolke tekstene når han leser.

Litt om meg:
Jeg er en fri og uavhengig blogger, helt uten bindinger til noen. Min blogging er en hobby, og jeg tjener ingenting på dette - verken pengemessig eller karrieremessig (sistnevnte fordi jeg jobber med noe helt annet enn litteratur til daglig). Av og til mottar jeg leseeksemplarer fra diverse forlag, og dette opplyser jeg alltid om. Jeg har en omfattende linke-praksis på min blogg. Først og fremst ønsker jeg å bidra til å løfte frem norske bokbloggere gjennom å synliggjøre dem mer. Dessuten ønsker jeg gjennom oversikten "andre omtaler av boka" å gjøre det enklere for mine lesere å finne frem til hva andre har ment om akkurat denne boka - hva enten dette er bloggere eller profesjonelle anmeldere. Jeg sitter jo ikke med fasiten på aktuelle bok, selv om jeg har ment en hel del om den. Når jeg linker til aktuelle forlags presentasjoner av bøkene, ønsker jeg å understreke at dette gjøres på frivillig basis - altså uten noen form for avtale med de ulike forlagene. Jeg tenker at dette kan gi en merverdi for mine lesere, fordi de her kan lese mer om aktuelle bokutgivelse. Det fremgår for øvrig alltid tydelig og klart hos meg hvor ulike linker fører hen.

"Boyhood" (Regissør: Richard Linklater)

Et fascinerende filmprosjekt!

En av grunnene til at jeg har valgt å se "Boyhood", er at den er blant dem som er nominert til årets Oscar, ikke bare i én, men i seks kategorier:
- beste film
- beste mannlige birolle (Ethan Hawke)
- beste kvinnelige birolle (Patricia Arquette)
- beste regi (Richard Linklater)
- beste originalmanus
- beste filmredigering

Fra før av har jeg omtalt de Oscar-nominerte filmene "The Imitation Game" og "American Sniper".

Filmen hadde premiere 22. august 2014 i Norge, og den går fremdeles på kino. 

Regissøren av filmen, Rickard Linklater (f. 1960), har regissert 18 filmer fra sin debut i 1988. (Kilde: Wikipedia) "Before Sunset" (2004) er den eneste av hans filmer jeg har sett fra før av. Ellers preges hans filmografi mye av komedier og romantikk, ut fra hva jeg kan se. 

"Boyhood" er en helt spesiell oppvekst-film. Der det vanlige er at ulike skuespillere spiller rollene som hhv. barn, ungdom og voksen, har regissøren her fulgt gutten Mason (spilt av Ellar Coltrane) fra han var fem til han er atten år. 

Mason jr. gjennom elleve år.

Akkurat dette gjør filmen veldig annerledes og særegen enn hva vi er vant til i tilsvarende filmer. 

Underveis skildres nokså vanlige problemstillinger som barn av i dag utsettes for. Moren Olivia (spilt av Patricia Arquette) får to barn med Mason sr. (spilt av Ethan Hawke) så altfor tidlig. Mens Mason sr. er en drømmer som ønsker å leve av musikken sin, men aldri får det riktig til, blir Olivia sittende med det fulle og hele ansvaret for barna. Til slutt faller hele samlivet deres i grus, og de blir skilt. 

Tidlig i barnas oppvekst.

Mens Olivia tar seg utdannelse i voksen alder, vokser sønnen Mason jr. og datteren Samantha opp som ansvarlige små voksne. Ting andre tar som selvsagt, er ikke like selvsagt for dem. De er dessuten prisgitt morens valg - også da hun senere treffer en mann som tilsynelatende har orden på livet sitt, men som det er "noe" ved ... Akkurat hva dette "noe" er, skal de smertelig få erfare alle tre ... I mens er faren deres i periferien av deres liv, i lange perioder uten arbeid, men likevel med noe å tilføre dem. 

Underveis dukker det opp mobbe-episoder, episoder med alkohol-debut, historier med jenter osv. Og den en gang så håpløse faren deres, er visst ikke fullt så håpløs likevel når det kommer til stykket ... 

En far-sønn-samtale.

Det er ikke bare Mason jr. som eldes fra episode til episode i denne filmen. Det gjør nemlig alle de andre skuespillerne også. Akkurat dette er faktisk veldig fascinerende! Skuespiller-prestasjonene i filmen er gode på den nære og nærmest autentiske måten. Man får nesten følelsen av at det er en dokumentar, ikke en fiksjon, man blir presentert for. Dette skyldes ikke bare at filmen er innspilt over en elleveårs-periode, men måten den er regissert på, eller kanskje mer hvordan historien er fortalt. Olivia er dessuten en fascinerende kvinneskikkelse, der hun aldri går inn i offerrrollen, men tar grep for å forbedre barnas og sin egen situasjon de gangene dette fremstår som nødvendig. Så er spørsmålet hva som skjer med henne den dagen barna ikke trenger henne lenger ... 

Når barna er "voksne" og skal klare seg på egen hånd ...

"Boyhood" falt virkelig i smak hos meg! Hvis jeg likevel skal sette fingeren på noe, så må det være at en spillelengde på 165 minutter - dvs. nesten tre timer - er i meste laget nesten uansett hvor god en film er. Samtidig skjønner jeg dilemmaet som skaperne av denne filmen må ha hatt underveis. Man har lagt ned utrolig mye jobb i å filme noen snutter av livet til denne familien gjennom elleve år, og står til slutt overfor valget: hva må kuttes? Jeg tror at jeg må konkludere med at filmredigeringen har vært meget vellykket og at det faktisk tar nesten tre timer å fortelle denne historien - verken mer eller mindre! 

Jeg anbefaler "Boyhood" varmt!

(Fasiten etter Oscar-utdelingen den 22. februar 2015 er at Patricia Arquette vant en Oscar i kategorien beste kvinnelige bi-rolle.)

Innspilt: 2014
Originaltittel: Boyhood
Genre: Drama
Nasjonalitet: USA
Skuespillere: Ellar Coltrane (Mason Evans jr.), Patricia Arquette (Olivia Evans), Ethan Hawke (Mason Evans sr.), Lorerei Linklater (Samantha Evans) m.fl.
Spilletid: 165 min.