Brač - en av Kroatias øyer i Adriaterhavet

Zlatni Rat Beach

I sommer var mannen min og jeg på ferie i Split i Kroatia, og i den forbindelse besøkte vi bl.a. øya Brač.

Brač (uttales "bratsj") er helt klart aller mest kjent for sin helt spesielle og svært vakre strand Zlatni Rat, som ligger på sørkysten av øya ved byen Bol. 

I følge Wikipedia bor det om lag 13 000 mennesker på Brač, som er en av de største  øyene i Adriaterhavet. 3 500 av disse bor i byen Supetar på nordsiden av øya. 

Det helt spesielle med Zlatni Rat er at spissen på stranda endrer fasong med skiftende vind- og strømretning. På grunn av de spesielle vindforholdene ved stranda, er stedet godt egnet for brettseiling, noe vi så mye av mens vi var der i sommer. 

Kart over Kroatia med Brač markert med grønt

Vi valgte å kjøpe en tur med et reisebyrå som lå ved hotellet vårt, og ble hentet av egen sjåfør og kjørt inn til Split. Litt kjipt å oppdage at vi hadde betalt dobbel pris og vel så det i forhold til de andre om bord - på tross av at reisebyrået lovte "best value for money", men denne skuffelsen svelget vi fort i oss. 

Båten Antenal, som vi reiste med

Vi reiste med båten Antenal fra Split til Supetar på Brač. Vi var kanskje rundt 15-20 mennesker om bord, og overfarten var veldig behagelig. At det tok anslagsvis 1 1/2 time å komme fra Split til Supetar var kanskje ikke helt med i vår beregning, siden vi bare noen dager før hadde besøkt øya Hvar og var innom sånn aller snarest på Brač - en tur som med en katamaran bare tok drøyt en halvtime ... 

Supetar

Vi fikk bare et lite glimt av byen Supetar, men nok til å danne oss et inntrykk av stedet. Her gikk for øvrig svære bilferger i skytteltrafikk mellom Split og Supetar, og en annen gang ville vi nok ha valgt dette alternativet - i første rekke fordi transportetappen ville tatt mye kortere tid, og i andre rekke fordi vi da ville hatt regien over tidsbruken under utflukten. Uten at vi sjekket dette ut i detalj, vil jeg nemlig anta at det er uproblematisk å finne en buss som går til Bol og stranda Zlatni Rat fra Supetar, siden dette tross alt er øyas viktigste turistattraksjon. 

I Supetar gikk vi ombord i en minibuss, og neste punkt på programmet var et besøk innom øyas høyeste fjell - for øvrig det høyeste fjellet på samtlige av øyene i Adriaterhavet - Vidova Gora. Fjellet rager 778 meter over havet, og herfra kunne vi skue utover havet - med Zlatni Rat i sikte. 

Utsikten fra Vidova Gora - nedenfor kan man se Zlatni Rat

I tillegg til flott utsikt var det selvsagt morsomt å ha vært på dette fjellet - i alle fall for oss som samler på opplevelser av den typen. 

Før vi kom oss ned til stranda, hadde turoperatørene lagt inn en lunch. Vi hadde bestilt grillet fisk og gledet oss stort til dette måltidet! Men hvor skuffet vi skulle bli ... Her var det åpenbart lagt opp til at kostnadene skulle holdes på et minimumsnivå, og i tillegg hadde kokken definitivt ikke lagt sjela i måltidet. Valget av fisk bestående nesten utelukkende av små-små bein (nærmest som sild), totalt mangel på krydder og med en usmakelig kald potetstappe-greie full av rå løk ... Jeg sier ikke mer!

Hele måltidet fortjener i grunnen bare å bli forbigått i stillhet, og vi ergret oss over at det i det hele tatt ble brukt tid på dette. 

Zlatni Rat Beach

Hele tiden lå vi etter tidsskjemaet, med den konsekvens at de fire lovede timene på stranda krympet faretruende nær tre timer ... Og siden det jo var dette som skulle være turens høydepunkt, var det i seg selv skuffende nok. 

Men - så kom vi omsider til den fantastiske stranda! Og FOR en strand! Riktignok noe overbefolket, men ikke verre enn at det fint gikk an å sikre seg en plass helt nede i vannkanten. Og der lå vi absolutt hele tiden - og sjelden kan jeg huske at jeg har kost meg så til de grader i vannet, som var turkisblått og lekkert! Vi valgte selvsagt den siden av stranda hvor det blåste mest, og bølgene som rullet inn over stranda ble faktisk "verre og verre" utover dagen. Det var imidlertid aldri risikabelt å bade i de store bølgene, siden disse hele tiden endte på land.

Dyktige surfere - god underholdning
for oss på stranda

Og lite tenkte vi på værforholdene på returen der og da ... 

Helt på tuppen av stranda var det mange som benyttet sjansen til å drive med brett-seiling/surfing. Så pass tøft som det blåste på sjøen denne dagen, var ikke dette en sport for amatører. Vi ble sittende å beundre alle som var utpå sjøen, og ekstraordinært fascinerende var det selvsagt å se hvordan brettene skar avgårde i full fart mens vannspruten sto etter dem, for ikke å snakke om hver gang de lettet flere meter fra vannskorpa. 

Dagen gikk bare så altfor fort, dessverre .... 

I femtiden var det tid for returen, og vi trodde at vi skulle være tilbake i Split i syvtiden. Slik skulle det ikke gå ... For i mellomtiden hadde det blåst såpass mye opp at det nesten lå an til kuling, og den turen som skulle tatt 1 1/2 time, tok i overkant av tre timer. Jeg ble så sjøsyk som jeg sjelden har opplevd, og akkurat da var vi glade for det beskjedne antall mennesker om bord. Mens vi vippet opp og ned i flere meter høye bølger og båten så vidt beveget seg fremover, var jeg nemlig litt redd. Aller mest fordi mannskapet var så totalt fraværende og ikke en eneste gang kom ut og informerte oss om sikkerheten om bord.

Underveis måtte mannen min ta kommandoen og beordre folk til å sitte (og altså ikke stå i båten) når de største bølgene kom mot oss. Et og annet takknemlig blikk ble sendt bak til oss da man skjønte alvoret. Da vi omsider var i land, tok vi opp dette med mannskapets fravær underveis og at ingen informerte om noe som helst, men det virket ikke som om de skjønte hva vi mente ... Det var ikke engelskkunnskapene det primært sto på. De skjønte rett og slett ikke problemet.

Mitt råd til andre som skal reise av gårde på en slik tur: hold dere til reisebyrået deres eller ta en av bilfergene ut til øya på egenhånd! Ikke bare er sikkerheten garantert mye bedre, men jeg vil også anta at helhetsopplevelsen av turen blir en hel del bedre enn hva vi opplevde (både mht. tidsbruk, regi over dagen etc.)! Alternativt - dersom du likevel kjøper en tur fra en lokal turoperatør (kjøp i så fall turen direkte fra operatøren og ikke via et annet reisebyrå, fordi du risikerer å betale det dobbelte av hva turen koster) - ta bilferga tilbake til Split dersom du ser at det blåser mer enn bare litt friskt på sjøen! Tanken streifet oss et aldri så lite øyeblikk rett før vi gikk ombord i båten "vår" - og det gikk ikke lang tid før vi angret veldig på at vi ikke forfulgte den impulsen ... Nesten tre samfulle timer over rekka, mens magen vrengte seg, kan virkelig ikke anbefales! 

Nedenfor har jeg tatt med noen flere av bildene jeg tok under veis på turen. Og bare for å ha sagt det: det er virkelig vel verdt å få med seg en tur til Brač og stranda Zlatni Rat!


(Se også min artikkel om øya Hvar.)

Supetar 

Ved kaja i Supetar 

En påfugl vi møtte på restauranten vi spiste på 

Et yrende liv på stranda 

Fascinerende! 

Morsomme bølger - i alle fall når vi befant oss i vannet ... 

Jonathan Odell: "Helbredelsen"

Enda en bok om slaveri i sørstatene ... 

Jonathan Odell er født og oppvokst i Mississippi, kan jeg lese på bokas smussomslag. Byen bar preg av segresjon og rasisme under hans oppvekst, og han var selv aktiv i borgerrettsbevegelsen. Odell debuterte med romanen "Rge View from Delphi" i 2005. Hans andre roman - "The Healing" - er den første som er oversatt til norsk. 

I bokas åpningsscene befinner vi oss i 1933, mange år etter at slaveriet ble opphevet i USA. Like fullt lever rasismen i beste velgående, og med den en inngrodd tro på at de fargede var mindre verdt, mindre begavet, ja mindre berettiget til de samme godene som landets hvite befolkning. Gran Gran er en aldrende kvinne, og det er hun som forteller historien om sin egen fortid til foreldreløse Violet. Med ett er vi tilbake i 1847 ... 

Fruen på plantasjen mister sitt barn og etter dette skal ingenting bli det samme ...

"Det var da fruen omsider gikk fra vettet. Først ville hun at lille Rubina skulle piskes, og at de skulle helle salt i sårene, for hun var sikker på at jenta hadde smittet datteren. Men hun ombestemte seg fort. Det var tydelig at hun ikke kunne få seg til å skade Beckys venninne. Fru Amandas desperate leting etter noen å skylde på førte henne omsider til ektemannen. Hun forbnnet ham både natt og dag og kylte porselensserviset i veggene. Da herr Ben fikk tilsendt beroligende medisiner, svelget hun alt hun fikk fatt på. Det påsto i hvert fall de som jobbet oppe i huset." (side 21)

I sorgen etter datterens død tar fru Amanda fra en av negerslavene hennes nyfødte barn. Dette for å kompensere for sitt eget tap. At en annen mor er fra seg av sorg for å miste sitt barn, enser hun ikke. Fru Amanda kaller barnet Granada, og Granada vokser opp i noe mellom de hvite og de fargede. Hun slipper unna det harde arbeidet på gården, men fratas samtidig sine røtter. For ikke er hun et menneske med de hvites rettigheter, og ikke hører hun skikkelig hjemme blant dem som skulle ha vært hennes egne. Fruen dresser henne opp i kjoler, og slik blir hun en slags dukke som fruen leker seg med for å døyve smerten etter tapet av sin egen datter.

Ute blant slavene herjer det en sykdom som de hvite er overbevist om bare kan ramme de fargede. En periode er det fare for at hele besetningen med slaver kan komme til å stryke med, inntil herr Ben beslutter å kjøpe slavekvinnen Polly Shine, helbrederen. Polly er svært annerledes de fleste slaver Granada og de andre har møtt. Her ser de en sterk kvinne som stiller krav, og ikke bare det: herr Ben synes til og med å ha respekt for henne. Herr Ben har dessuten lenge sett med fortvilelse på sin kones dyrking av Granada, og han beslutter at Granada skal bli Pollys nye lærling. Dermed tar Granadas liv en helt ny vending. Hun får ikke lenger oppholde seg i herskapshuset, og hun er full av indignasjon over sin nye skjebne. 

Det er ikke bare Granada som er mistenksom og fientlig innstilt overfor Polly. De fleste slavene på plantasjen er overbevist om at Polly driver med voodoo, og følger henne med haukeblikk for å avsløre at hun egentlig driver med trolldomskunster. Men Polly er en klok og snarrådig kvinne som vet å utnytte sine kunnskaper, og etter hvert skal dette få stort betydning spesielt for Granada ... 

"Helbrederen" er enda en roman om slaveri i Sørstatene på 1800-tallet, og selv om historien denne gangen er helt annerledes enn den vi for eksempel får høre i Hillary Jordans "Mississippi", opplever jeg at dette er den av disse bøkene som er minst spennende. Kanskje har jeg rett og slett bare nådd et metningspunkt mht. romaner av denne typen? Der i det minste bøker om de svartes situasjon, som "Barnepiken" og "Bienes hemmelige liv" har et slags politisk budskap som apellerte til meg, opplevde jeg "Helbredelsen" som temmelig tam og klisjéfylt og uten egentlig noen nerve. Og så kjenner jeg at jeg blir nokså lei av å forholde meg til at slavene snakker bredt østkantdialekt i den norske oversettelsen, mens herrefolket snakker riksmål. Jeg synes boka fortjener terningkast fire - i det nedre skiktet av skalaen - som uttrykk for en leseopplevelse helt på det gjennomsnittlige. Da har jeg lagt vekt på bokas språklige kvaliteter. Dette er imidlertid en bok som mange har ulike oppfatninger av, og nedenfor har jeg derfor linket til andre omtaler av boka. 

Utgitt: 2012
Originaltittel: The Healing
Utgitt i Norge: 2013
Oversatt: Kia Halling
Forlag: Pax
Antall sider: 354
Leseeksemplar fra forlaget

Jonathan Odell

Andre omtaler av boka:
- Bokelskerinnen 28.02.2013 - terningkast seks - "alt jeg ønsker meg av en roman"
- Solgunn Sitt 26.05.2013 - terningkast fire - "en litt over middels lesepplevelse"
- Beathes bokhylle 15.02.2013 - "kommer til å bli en av de aller beste bøkene jeg kommer til å lese i år"
- Groskro 03.03.2013 - "en perle av en bok"
- Karis bokprat 04.06.2013 - "den ultimate ferielektyre"
- VG v/Kristine Isaksen 04.03.2013 - terningkast to 
- Tines blogg 03.04.2013 - "en skjønn bok"
- Med bok og palett 26.06.2013 - "en sterk bok om betydningen av frihet"
- Bøker & bokhyller 07.03.2013 - "andre har nok blitt mer grepet av denne enn jeg ble"
- Les mye 18.03.2013 - "personleg likte eg dei to nemnde betre (Tilbake til Tall Oaks og Barnepiken), men denne er slett ingen dårleg etterkommar"

"Stem nei" (Regissør: Pablo Larrain)

Om Pinochets siste dager ved makten i Chile

Etter en relativt lang og filmfri sommer er jeg omsider klar for å ta opp denne bloggens andre formål - i tillegg til litteratur - nemlig filmer. Noe av det som trigger meg aller mest er filmer jeg føler at jeg kan lære noe av - dvs. som har noe mer ved seg enn kun underholdningsverdien der og da. I den forbindelse føyer filmen "Stem nei" seg pent inn i rekken av filmer jeg liker å se. 

Jeg antar at de fleste kjenner til Chiles nyere historie i grove trekk, men jeg nevner likevel noen få stikkord: Den demokratisk valgte presidenten Salvador Allende ble styrtet etter et millitærkupp i 1973, og etter dette ble Augusto Pinochet (daværende forsvarssjef) utnevnt til ny president. Siden skulle han som dikator i Chile sitte ved makten inntil 1990. Han har fått æren for å ha brakt Chile mer velstand, men prisen landets innbyggere betalte for dette var høy. Forsvinninger, vilkårlige fengslinger, tortur og drap ble en del av hverdagen meningsmotstandere levde med, og dessuten økte forskjellene mellom fattige og rike betydelig. 

"Stem nei" handler om tiden før og under valget i 1988, et valg som Pinochet sørget for å gjennomføre som følge av et økende press fra utlandet samt som et ledd i løfter om økende demokratisering av landet. Utfallet kjenner vi: Pinochet tapte valget, og dette førte til slutten på et mangeårig diktatur. I dag regnes Chile som det landet i Latin-Amerika som har kommet lengst hva gjelder velstand og demokratiske rettigheter. 

På Wikipedia kan jeg lese at filmen er basert på et upublisert teaterstykke (El Plebiscito) som er skrevet av Antonio Skármeta. Gael Garcia Bernal (kjent fra filmer som Babel, Fidel, Blindness, Even the Rain og Deficit, bare for å ha nevnt noen) spiller reklamemannen René Saavedra, som etter flere år i eksil har vendt tilbake til et mer demokratisert Chile enn han i sin tid forlot (skjønt alt er relativt). Da han blir spurt om å lage en kampanjefilm for nei-siden før det forestående valget, er han i tvil. Ingen vet helt hva som kan skje dersom nei-siden taper valget, og frykten som preger alle som håper at Pinochets dager er talte, er sterk. 

René bestemmer seg til slutt for å jobbe for nei-siden. En litt for overivrig sjef som jobber for ja-siden trigger ham - pluss et oppriktig ønske om å bidra til å få fjernet en despot ... 

Filmens mest interessante del - etter en noe langtekkelig start etter min mening - er når hele teamet legger alle kloke hoder i bløtt for å finne ut hvor langt de kan gå i å promotere sitt nei-budskap. Det gjelder bl.a. ikke å provosere styresmaktene for mye. Like fullt merker medarbeiderne at de blir holdt under oppsikt, og at det alltid er noen som følger etter dem når de forlater filminnspillingslokalene. Ja, som faktisk vil fravriste dem original-tape´en for å forhindre dem i å få vist sin 15 minutters filmsnutt, spekket med nei-budskap ... Tilstedeværelsen av utenlandsk presse skal vise seg å være av helt avgjørende betydning for sikkerheten til de involverte. I mellomtiden utsettes René både for tvetydige og utvetydige trusler, blant annet mot sønnen ... 

Selv om "Stem nei" først og fremst er en alvorlig film, er det også en hel del humor  mellom linjene. Mange av dialogene er helt kostelige - særlig dem som foregår mellom René og sjefen hans Lucho. Uten humoren ville de involverte neppe ha klart å overleve det krysspresset de levde under i de avgjørende dagene før valget. 

Skuespillerprestasjonene i filmen er meget gode - på alle plan, vil jeg si. Filmens tema er både interessant og lærerik, og sånn sett er filmen et must å få med seg dersom man er interessert i andre kulturer - i særdeleshet i kulturer hvor menneskerettighetene kanskje ikke står sterkest. Beskrivelsen av frykten menneskene i Chile levde med på den tiden, hvor nesten ingen familie gikk fri for forfølgelse, og hvor alle kjente noen som hadde forsvunnet, beskrives på en hjerteskjærende måte. En hel del autentiske filmklipp fra Pinochets siste dager ved makten gjorde at filmen tidvis bar preg av å være dokumentarisk. 

Når jeg likevel ender med å gi denne filmen terningkast fire - dog et sterkt et - er det fordi jeg mener at regien kunne ha vært strammere og klippingen mindre sparsommelig. Tidvis var det litt for lite fremdrift og - filmens viktige tema til tross - direkte kjedelige partier. Dette trekker ned helhetsinntrykket av en ellers glitrende film på alle måter. Likevel vil jeg ikke nøle med å anbefale filmen! Avslutningsvis nevner jeg at filmen ble nominert til Oscar i 2012.

Innspilt: 2012
Originaltittel: No
Nasjonalitet: Chile
Språk: Spansk
Genre: Drama
Skuespillere: Gael Garcia Bernal (René Saavedra), Alfredo Castro (Luis "Lucho" Guzmán), Luis Gnecco (José Tomás Urrutia), Antonia Zegers (Verónica Carvajal) m.fl.
Spilletid: 113 min.

Per Olov Enquist: "Lignelsesboken"

Poetisk og vakkert!

Hver gang Per Olov Enquist (f. 1934) kommer ut med en ny bok, er det en stor, stor begivenhet! Selv har jeg bare rukket å lese et lite knippe av bøkene hans. Seks av dem har jeg omtalt på bloggen min. 

Forfatteren vokste opp i Hjoggböle i Västerbottens län. Faren døde da han var ett år, og han skulle dermed komme til å tilbringe sin oppvekst sammen med moren Maja, et dypt religiøst menneske - i likhet med resten av bygdas folk. Det meste var forbundet med skam og tabu, og "Lignelsesboken", som er selvbiografisk, omhandler i hovedsak hans løsrivelsesprosess. Spesielt var det én episode som skulle få helt avgjørende betydning for det unge mannens utvikling - dvs. da han var 15 år. 

Det er ikke første gang Per Olov Enquist skriver om sitt eget liv. Han gjorde det også i "Et annet liv", selvbiografien som utkom på svensk i 2008. Den står fremdeles som en av de virkelig bedre bøkene jeg har lest. Der som i "Lignelsesboken" skriver han om seg selv i tredjeperson entall, men mens han er rimelig konkret i "Et annet liv", fremstår spesielt begynnelsen av "Lignelsesboken" nærmest som ugjenomtrengelig. Jeg begynte på nytt intet mindre enn tre ganger, men fastslo at nei - jeg hadde ikke gått glipp av noen detaljer. Det er faktisk forfatterens intensjon å være vag og springende, der han åpner med å memorere seg tilbake til talen han holdt i menighetshuset i forbindelse med morens begravelse i 1992. Han angrer på at han ikke skrev en bedre tale. Og så funderer han på hva de manglende ni arkene i den brente notisboken etter faren, som han plutselig fikk tilsendt i 2011, 76 år etter farens død, kunne ha inneholdt. Da jeg dessuten skjønte at teksten først og fremst er poetisk, og lyttet til rytmen i setningene, ble det enklere å bare være i teksten, nyte den og ta i mot det som kom etter hvert. Svarene får man uansett til slutt, så det haster virkelig ikke med å forstå alt på en gang.

Boka er delt inn i ni kapitler som alle har fått tittelen "lignelsen om ..." osv. Det kapittelet som media har vært mest opptatt av er kapittel 4 - Lignelsen om kvinnen på det kvistfrie furugulvet. Lignelsen eller fortellingen om hans seksuelle debut ... Denne fant sted i 1949 - han var 15, hun var 50. En forførelse som skulle få helt avgjørende betydning for det unge, lange, spebygde femtenåringen - helt til han var godt voksen og nærmere de 80 ... Vakkert skildres deres møte i Larssongården, og kvinnen - Ellen - går varsomt frem for ikke å skremme vettet av den unge gutten, og så fullbyrdes akten. Hvorpå de begge takker hverandre ...

"Han hadde siden oppfattet seksualiteten som å åpne den innerste døren i et annet menneske. Det fantes andre dører, men dette var den innerste, og avgjørende. Han åpnet, hun åpnet, så steg de inn i hverandre i et kanskje kort møte, det kunne være fint eller feil, men det var inn til det innerste rommet ..." (side 112)

Den unge gutten, hvis fortid hadde vært knyttet til menigheten og streng religiøsitet, opplevde å bli forløst i synden. Hele sitt liv hadde han hørt det motsatte (nemlig at fravær av synd ville være forløsende eller veien til frelsen) - men selv ble han forløst i synden. Da som nå var det som fant sted ulovlig, siden han var mindreårig. Han lovet derfor kvinnen at han aldri skulle si det til noen. Men så gikk årene, og så kunne det i grunnen være det samme. 

Som en parallell til denne forførelsen forteller forfatteren om et medlem av Jehovas vitner som forlot sekten etter å ha sett ett av hans skuespill på teateret. Samvittigheten hadde seiret, selv om han mistet alt og alle han hadde vært glad i. Men han fikk endelig fred med samvittigheten. For et ansvar å bære for den unge forfatteren!

Siden skulle han forsøke å komme i kontakt med kvinnen som en gang forførte ham på det kvistfrie furugulvet i Larssongården. Han klarte aldri å glemme henne, og lenge lurte han på om det var kjærlighet han opplevde. Til slutt skal han følge henne til graven, og en samtale med kvinnens niese oppsummerer i grunnen det hele så fint i forhold til Enquists bøker. For kvinnen leste bøkene hans, men likte ikke alt. Enquist blir nysgjerrig og spør niesen hva tanten syntes. 

"Ja," sa hun muntert, "det var litt forskjellig, det. En del var vel bra, men ofte syntes hun at du liksom floket det til så det ble utydelig, eller feil, ja hun kunne være temmelig kritisk iblant, men hun mislikte nok ikke alle sammen."

"Bra," sa han, "Bra." 

"Hun var misfornøyd med at du liksom ikke fikk orden i bøkene, liksom, hun sa at du snirklet rundt der du burde gått rett på, hvis jeg kan si det sånn, og det var hun misfornøyd med, hun ga ikke opp, men holdt fast på at hun var misfornøyd. Det var vel fint, tross alt?"

"Fint. Jo. Fint." (side 224)

Så kom de hverandre helt nær til slutt, etter kvinnens død ... Var det kjærlighet?

Enquist insisterer på at han ikke er i stand til å skrive kjærlighetsromaner, og sånn sett er det kanskje et paradoks at han har kalt "Lignelsesboken" en kjærlighetsroman. Selv om boka er selvbiografisk er den ikke i like stor grad som "Et annet liv" et forsøk på å oppsummere et helt liv. Snarere gir den noen glimt inn i skjellsettende hendelser i hans liv - hendelser som har påvirket ham og innvirket på viktige valg senere i livet. Som at han tok avstand fra religionen, selv om den hang fast - klebrig som et fluepapir. Hovedpersonen i boka er navnløs og omtales bare som "han", uten at vi noen gang er i tvil om hvem det handler om. Likeledes at Moren er hans mor, mens Faren er hans far. 

Ett sted leste jeg at det er en oppfatning av at "Lignelsesboken" er fullstendig annerledes alt annet Enquist har skrevet. Selv fikk jeg imidlertid assosiasjoner til "Styrtet engel" - i alle fall i forhold til hvordan historien fortelles. Også den er betegnet som en kjærlighetsroman, uten at den på noen måte inneholder noen klassisk kjærlighetshistorie - verken om noen som får hverandre eller ikke får hverandre. Det måtte i så fall være kjærligheten til ens egen person. 

Ja, hva kan man si om "Lignelsesboken"? Stor litteratur som overskrider grensene for det tradisjonelle selvbiografiske og for den saks skyld den tradisjonelle romanen med en viss form for kronologi i hendelsesforløpet, idet man her snirkler seg inn mot essensen i historiene vi får høre. Det krever en mindfull leser, og sånn sett er kanskje ikke dette en roman som alle vil få like stor glede av, med mindre man har lest litt av Enquist og kjenner hovedlinjene i livet hans fra før av. Det har vært en sann nytelse å lese boka, selv om den tidvis har vært krevende å lese. I det enquistske univers må man påregne det! Her blir det toppkarakter - terningkast seks!

Utgitt i Sverige: 2013
Originaltittel: LIknelsesboken
Utgitt i Norge: 2013
Oversatt: Bodil Engen
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 229
Jeg mottok boka på Gyldendals pressekonferanse i forrige uke

Per Olov Enquist

Irina Lee: "Shoppingfri - Et år med kjøpestopp"

Less is more

I forrige uke var jeg innom Pax forlag sin pressekonferanse, der høstens bøker ble presentert. Et lite utvalg leseeksemplarer var tilgjengelig for presse og et lite knippe av bokbloggere, og "Shoppingfri" var definitivt ikke en av bøkene jeg hadde tenkt å ta meg. Inntil forfatteren av boka, Irina Lee, kom frem på scenen og presenterte sitt bokprosjekt ... 

Om det var forfatterens sjarm eller det faktum at hun traff et lite ømt punkt hos undertegnede som gjorde at man ombestemte seg, er ikke godt å si. Saken var i alle fall den at jeg rasket med meg boka på veien ut av lokalene. Ikke noen hvilke som helst lokaler heller, bare for å ha nevnt det. Midt i pågående byggearbeider i gamle Eldorado kino, lokaler som i disse dager ombygges for å bli hovedstadens storstue for litteratur (med åpning 12. september i år) - Nordens største! - fant pressekonferansen sted. Fordi bokbloggeren Bokvrimmel har laget et utmerket blogginnlegg om Eldorados nye bruksområde, nøyer jeg meg med å vise til dette. 

Ja, hva var det som fikk meg til å ønske å lese om Irina Lee´s shoppingfrie år? Jeg som virkelig ikke er noen storshopper i det hele tatt ... trur eg ... Jeg er faktisk sabla flink til å tenke meg om en ekstra gang når jeg får lyst på noe nytt. Ja, bortsett fra når det gjelder bøker og film da, men det gjelds liksom ikke. Eller .... ? Jeg som nesten ikke en gang overfor meg selv ærlig tør innrømme hvor mange uleste bøker jeg faktisk har liggende - for ikke å snakke om DVD´er som fremdeles befinner seg i uåpnet plast ... Blir det aldri nok? Virkelig ikke? Mens jeg unnskylder meg med at jeg er en eksentrisk samler ... For det kunne jo hende at aktuelle bok eller film aldri mer ville bli å oppdrive, og da er det jo like greit å sikre seg eksemplaret - sånn først som sist! Dersom det ikke hadde vært for at mannen min for lengst har sagt stopp - det kommer ikke en eneste ny bokhylle inn i huset! Ikke én ... - ja, så hadde jeg nok bare fortsatt helt uhemmet. Mens velmenende venninner har forsøkt å introdusere begrepet bookcrossing for meg ... Jaja, det temaet lar jeg ligge akkurat nå. 

Saken var i alle fall den at så snart jeg begynte å lese i "Shoppingfri", klarte jeg ikke å slutte. Og underveis lo jeg - for her var det så mye gjenkjennelse at det nesten var litt flaut.

"Så er det oss, forbrukerne, som hamstrer ting vi strengt tatt ikke trenger. Hva er konsekvensen av det? Vi bruker tid og penger på å shoppe mer og mer og mer. Vi jobber overtid for å finansiere den endeløse kjøpefesten. Vi har bedre råd enn vi har plass og tar stadig nye turer på Ikea for å kjøpe flere skap og smarte oppbevaringsløsninger for å få ryddet unna alt stæsjet. Det er ikke nok. Vi bytter ut treromsen med en fireroms. Til slutt flytter hele familien og alle greiene til et rekkehus. Og fortsatt har vi ikke nok plass!

 Nei, da er det bare én løsning som gjenstår. Det er å kvitte seg med dritten. Vi rydder, fjerner, gir bort, resirkulerer, selger og kaster. Åh, så flinke vi er, åh, så effektive. Vi får plass og luft, og blir så fornøyd når vi kvitter oss med bomkjøpene våre. Hva med søppelbergene vi etterlater oss? En ubehagelig tanke. Man trenger ikke å ha vært på en gjenbruksstasjon mer enn én lørdag formiddag, for å se galskapen i det vi holder på med. Hvor skal dette ende? Når får vi nok?" (side 16)

Ja, det er mye herlig humor mellom linjene her, men når man skal se seg selv inn i hvitøyet er det fort gjort å få latteren litt i halsen, for det vi driver med er temmelig alvorlig. Vi forsøpler kloden vår - gradvis forsøpler vi den så ille at det ikke er bærekraftig i lengden. Og som et paradoks advarer politikerne oss mot å stoppe handelen - av hensyn til de mange som da kommer til å miste jobben ... Kjøp, kjøp, kjøp - hold hjulene i gang! Selv om det er finanskrise: kjøp, kjøp, kjøp!

Noe jeg liker at forfatteren gjør når hun beskriver sitt prosjekt med et shoppingfritt år, er at hun viser til Anne-Mette Røstings bok "Mulighetsloven", en bok jeg selv leste for ca. 1 1/2 år siden og ble veldig begeistret for. Det handler om å finne ut hva man ønsker seg av tilværelsen. Dessuten å skille mellom det man har lyst på og det man trenger. Når man finner ut av dette, gir mange av valgene seg selv, og vi er ikke lenger så utsatt for å lure oss selv. 

"Less is more. Det innebærer at menneskets søken etter lykke bringer dem forbi nivået hvor drømmene er materielle ting. Gjennom selvvalgt enkelthet oppnås større balanse og dypere lykke i livet. Som Leonardo da Vinci uttrykte det: "Enkelhet er det ultimate raffinement." " (side 70)

Forfatteren beskriver hvordan de fleste av oss har det i seg at vi vil hamstre når noe er skikkelig billig. Vi kjøper ting fordi vi ikke kan la være å gjøre det vi tror er et varp, mens det vi egentlig driver med er det som på amerikansk kalles "spaving" - en sammenslåing av ordene "spending" og "saving" - altså forbruk og sparing. Og det er en klar logisk brist i at det ikke går an å forbruke seg til sparing. Enten sparer man, eller så forbruker man! 

Et annen problem i dag er at barna våre ikke aner hva de skal ønske seg til jul og bursdager. De blir dermed fratatt gleden av å spare til noe, vente på noe man har ønsket seg lenge. Årsaken er at vi voksne hele tiden er i forkant med å tilfredsstille mulige behov - lenge før de faktisk oppstår. I dag vet barna knapt forskjellen på en ønskeliste og en handleliste. Et annet problem er at mye av det som pushes på oss forbrukere - enten det dreier seg om klær eller duppeditter - er av så dårlig kvalitet at man er nødt til å kjøpe nytt hele tiden. Hvorfor ikke kjøpe dyrt - slik at det svir - og heller ta vare på noen få ting i stedet for et søppelberg av billig drit?

Boka "Shoppingfri" kommer ikke til å få meg til å slutte å kjøpe ting jeg har lyst på. Men selv om jeg langt fra er blant de verste synderne innenfor shopping (eller?), så har jeg i alle fall fått med meg et tips eller to på veien. Jeg skal trene meg på å stoppe opp og spørre: trenger jeg dette eller har jeg bare lyst på det? Og så er det faktisk slik at det går an å bli avhengig av shopping. Mange shopper seg litt glad når livet går en vel mye i mot. Bare av den grunn kan det være vel verdt å gå en ekstra runde med seg selv når det kribler i kredittkortet - altså at man sørger for å bryte noe som kan bli et uheldig og vanedannende mønster. 

"Shoppingfri" er både en morsom og tankevekkende bok som tar opp langt flere spørsmål enn jeg har vært inne på her. Jeg tipper at denne boka kommer til å slå veldig an og bli en bestselger - fordi den tar opp et tema som berører de aller fleste av oss i større eller mindre grad. Boka er lettlest, godt skrevet, poengtert og reflektert - selv om mange av aspektene er litt ala typen selvfølgeligheter satt i system, slik jeg opplever at det meste av den populistiske selvhjelpslitteraturen er. Selv leste jeg ut boka i løpet av en ettermiddag. Jeg koste meg, lo gjenkjennende, leste høyt for mannen min og laget en masse eselører i boka slik at jeg skal finne tilbake til fine sitater. Alt i alt en bok jeg mener fortjener terningkast fire! Og helt klart en bok jeg kommer til å gi videre til andre trengende - et aldri så lite første forsøk på litt bookcrossing og gjenbruk ...

Utgitt: 2013 
Forlag: Pax
Antall sider: 176
Mitt eksemplar fikk jeg i forbindelse med Pax sin pressekonferanse i forrige uke.

Irina Lee (f. 1976) - forfatter og journalist

Andre som har skrevet om boka:

- Bokelskerinnen - 30.08.2013

Hvar - Kroatias og Adriaterhavets perle

Deler av sommerferien i år ble tilbrakt i Kroatia, nærmere bestemt i Podstrana ca. 8 km utenfor Split. 

På ønskelisten over steder å reise til under oppholdet, sto Hvar øverst, og en utflukt med reisebyrået vårt var derfor noe av det første vi - mannen min og jeg - sikret oss. 

Vi reiste ut til Hvar i katamaranen Princess of Dubrovnic, og det tok anslagsvis 1 1/2 time å reise fra Split til Hvar by. Dette overrasket oss i grunnen, fordi det på kartet ser ut til at øya ligger rett utenfor fastlandet. Det skal imidlertid sies at vi måtte innom Milna på øya Brac, og dette forsinket nok ankomsten en del.


I følge Wikipedia bor det i overkant av 4100 mennesker på øya Hvar, og de fleste bor i selve byen Hvar. Byen var lenge et historisk senter for handel og kultur i Adriaterhavet, og i perioden fra det 13. til det 18. århundre lå øya under venetiansk styre. Her fungerte den som en viktig base for forsvar til sjøs. Den bygningsmassen vi i dag finner i Hvar by er veldig typisk for venetiansk byggestil. 

Allerede i 1868 begynte man å bruke øya som et sted for rekreasjon for turister. Og slik har det fortsatt frem til i dag. Øya er rangert som en av verdens ti vakreste øyer, noe det asurblå havet og dyrkningen av lavendel på øya må ta sin del av æren for. 

Dersom du er interessert i øyas historie, kan du lese mer om denne her. 

Det er selvsagt begrenset hva man rekker i løpet av noen få timers opphold på en øy som Hvar. Vi valgte å bli med på en liten sightseeing-tur til et par klostre - bl.a. fransiskanerklosteret og benediktinerklosteret. Deretter måtte vi få i oss litt mat, og så ble det vel egentlig aller nådigst tid til litt bading. Vi fikk i alle fall sett så pass av øya at vi fikk lyst til å prioritere en ukes ferie her en gang - fortrinnsvis mens lavendelen er i blomstring (frem til i slutten av juli, ut fra det vi forsto). 

Venetiansk bygningsmasse, et blått-blått hav, fantastiske badetemperaturer, mange koselige og intime strender, bugnende markeder, muséer og til og med en katedral, et yrende båtliv, glade mennesker over alt - og en ganske stor øy det helt klart er spennende å utforske! For ikke å glemme noe av det aller viktigste: god mat og drikke! Øya har til og med en egen vinproduksjon! Ellers er det lavendel i alle varianter som er den store salgsvaren her. 


Guiden vår var opptatt av å fremheve at Hvar anses som Kroatias jetset-øy nr. 1, og at det ikke er uvanlig at man kan treffe på en kjendis eller to under et opphold på øya. Skjønt de fleste kjendisene visstnok gjemmer seg bort på naboøyene ... Når man betraktet alle de svære båtene som lå og duvet i en hver bukt vi passerte, var det i alle fall ikke vanskelig å forstå at øya frekventeres av mengder med pengesterke mennesker. 

Vi valgte å bevege oss litt utenfor de verste turistfellene - i den grad det i det hele tatt var mulig på det lille stedet - og ble fantastisk overrasket i matveien. Vi stoppet nemlig på en bitteliten restaurant, som tilsynelatende så litt små-shabby ut. Her satte vi oss ned og studerte menyen, som for å være helt ærlig ikke virket særlig fristende. 

Egentlig var vi i ferd med å vurdere å gå videre da han som åpenbart måtte være eieren kom ut. Vi spurte noe oppgitt om han ikke hadde noe annet enn det som sto på menyen. Mannen lyste opp og hentet dagens fangst til oss. Hva ville vi ha? Siden vi var fire stykk bestilte vi like godt alt han viste frem. Måltidet vi fikk servert var en kulinarisk opplevelse av de helt sjeldne! Den fineste gourmet-restaurant kunne ikke fått det bedre til!

Vi gispet da maten kom ut på bordet vårt. Deretter ble det taust - mens vi spiste og spiste og spiste ... Med eieren som småflirte fornøyd for seg selv hver gang han kom ut i døråpningen for å betrakte oss og se om alt var såre vel ... 

Da måltidet nærmet seg slutten, kom eieren bort til oss med en balje med sjøkreps og scampi - så ferske at de fremdeles sprellet - og lurte på om vi ville smake. Og vi som hadde hørt at prisene ute på Hvar er svinaktig mye høyere enn inne på fastlandet, og som frem til da overhode ikke hadde brydd oss om å tenke på regningen, kom plutselig til å tenke på at "oi, kanskje dette blir i dyreste laget ...?" - så vi presiserte at vi nøyde oss med to sjøkreps hver. 

For å si det sånn: heldigvis skjønte han ikke hva vi sa - eller så ville han ikke skjønne det ... Fatet vi fikk ut med grillede sjøkreps og scampi etterpå var så fantastisk at vi rett og slett ikke kunne slutte å spise. 

Maten var så velsmakende, så lekkert tillaget, så herlig krydret - i det hele tatt håndtert med en så kjærlig hånd fra kjøkkenpersonalet at vi knapt hadde opplevd maken! Ja, så fornøyd var vi at kokkene måtte hentes ut fra kjøkkenet slik at vi kunne få takket og tatt bilder av dem, som minner for livet. 

Og så kom overraskelse nr. 3: regningen! For mens vi hadde forestilt oss at dette kom til å "koste skjorta" og vel så det, ble vi svært, svært positivt overrasket: for knappe tusenlappen fikk alle fire i følget fylt magene sine med alt man kunne begjære - både av fast og flytende føde! Inne på torget i Hvar må man nok påregne å måtte punge ut med det dobbelte! Minst! 

Ikke rart vi smilte fra øre til øre - alle mann - da vi takket for oss og labbet av gårde for å rekke et bad før returen tilbake til Split!

Nedenfor har jeg tatt med en rekke bilder for å gi et inntrykk av stedet. Enjoy!

(Se også mitt innlegg om øya Brač)

Innerst i bukta etter at vi hadde passert fransiskanerklosteret lå vår lille restaurant

Innerst i havna

Med spor av venetiansk arkitektur

Sjarmerende smug

Torget med klokketårnet og katedralen  

Lokale fiskere bringer dagens fangst i land

Havna i Hvar 

Vi beveger oss bort fra bysentret og mot fransikanerklosteret

Fransiskanerklosteret 

Fransiskanerklosteret 

Yrende båtliv over alt

Båtliv

Fransiskanerklosterets tårn i horisonten

Strender og svaberg over alt