Mine anbefalinger for Mammut-salget 2013

Bestillingskatalogen har kommet!

I dag kom Mammut-katalogen for 2013, og de ivrigste av oss sørger selvfølgelig for å være først ute med å bestille godbitene vi ønsker oss - før salget som starter 18. februar og varer til 2. mars. 

I denne artikkelen ønsker jeg å komme med noen anbefalinger i mylderet av tilbud som finnes i Mammut-katalogen - og har linket disse til bokanmeldelser/-omtaler jeg har laget tidligere over bøker jeg har lest. Ved å klikke på titlene kommer du til mine bokanmeldelser.

Kader Abdolah: Huset ved moskeen 
(bok nr. 1 i katalogen)

Ønsker du å lese om den iranske revolusjonen? I så fall kan dette være boka for deg. Vi følger hovedpersonen Aga Djan og hans familie i tiden før sjahens fall, fremveksten av et fundamentalistisk samfunn styrt av ayatollaer og Khomeinis maktovertakelse. 

Umberto Eco: Gravlunden i Praha
(bok nr. 26 i katalogen)

Intelligent konspirasjonsthriller fra 1800-tallets Sentral-Europa, og hvor konspirasjonene mot jødene står i sentrum. Simone Simonini er hovedpersonen, og det er ikke få historisk korrekte hendelser som legges i hans hender i Ecos fiktive roman. Boka krever virkelig sin leser, selv om den ikke kan sies å være tunglest.

Hans Fallada: Alle dør alene
(bok nr. 32 i katalogen)

Innsiktsfullt om tysk motstandskamp under andre verdenskrig. Romanen er basert på virkelige hendelser, og er rystende lesning om hva som skjer i et samfunn som underlegges et dikatorisk styre, hvor man aldri kan være sikker på selv den nærmeste familie når det gjelder angiveri. 

Thomas Espedal: Imot naturen
(Bok nr. 30 i katalogen)

Om det smertefulle ved å ha elsket og ha tapt - om forholdet mellom en eldre mann og en ung kvinne. En roman med helt klare selvbiografiske trekk, ifølge forfatteren selv. Han har i alle fall klart å skrive meget vakkert om det å elske uten verken å bli banal, klisjéfylt eller klissete. 

F. Scott Fitzgerald: Den store Gatsby
(Bok nr. 35 i katalogen)

En klassiker fra 1920-årenes USA - om klasseskille, den amerikanske drømmen og kjærlighet som aldri dør. Men også om kynismen blant overklassen, hvor det strengt tatt bare er pengene som teller når det kommer til stykket. 

Nikolaj Frobenius: Så høyt var du elsket
(Bok nr. 39 i katalogen)

Dette er en roman om å være midt i livet og oppleve at en av ens foreldre - i dette tilfellet en far - får hjerneslag. Deretter starter en kamp mot helsevesen og kommune for å sikre nødvendig hjelp - og dette i et system med en knapphet på goder man knapt skulle tro var mulig i et av verdens rikeste land. Romanen er langt på vei basert på forfatterens egne opplevelser. 

Frode Grytten: Saganatt
(Bok nr. 44 i katalogen)

Et satirisk skråblikk på det sosialdemokratiske Norge i årene 1980 - 2010. Boka kalles også Lunde-trilogien fordi den er delt i tre og omhandler tre mannlige medlemmer av Lunde-slekten. Del I og II opplevde jeg som helt fantastiske, mens det haltet en del i del III. Like fullt - dette er en bok det er et "must" å få med seg - ikke minst fordi Grytten er en fantastisk forteller.

Gaute Heivoll: Kongens hjerte
(Bok nr. 49 i katalogen)

Boka er basert på historisk korrekte hendelser på 1700-tallet, hvor Sørlandet ble herjet av en radesykeepidemi (en slags undergruppe av syfilis). Kongen bestemte at pasientene skulle samles sammen og sendes til København, og boka handler om denne reisen. 

Roy Jacobsen: Anger 
(Bok nr. 61 i katalogen)

En mann har nettopp kommet ut fra fengsel etter å ha sonet et flerårig voldsdom. I boka skildres hans forhold til datteren, som han bestemmer seg for å holde seg unna. Det er en sår og følelsesladet fortelling om å komme til kort, og om å være redd for sine egne følelser. 

Karl Ove Knausgård: En tid for alt
(Bok nr. 68 i katalogen)

Dette er Kanusgårds andre bok, som han ble innstilt til Nordisk Råds litteraturpris for, og som han dessuten mottok P2-lytternes romanpris for i 2004 og Sørlandets litteraturpris for i 2005. Den handler bl.a. om engler og skjellsettende hendelser i Det gamle testamentet.

Shin Kyung-Sook: Ta vare på mamma 
(Bok nr. 70 i katalogen)

En skjønn bok fra Sør-Korea om hva som skjer i en liten familie der mamma har blitt tatt som en selvfølge, og plutselig en dag bare blir borte. Hun forsvinner på en T-banestasjon i folkemylderet, og ingen klarer å finne henne igjen. Hennes forsvinning setter i gang en rekke erkjennelser hos dem hun hadde rundt seg. 

Anne B. Ragde: Jeg skal gjøre deg så lykkelig 
(Bok nr. 96 i katalogen)

Romanen inneholder på mange måter et slags øyeblikksbilde i en boligblokk i Trondheim på 1960-tallet. Vi får komme bak dørene hos alle som bor i blokka, og tar del i deres lykke og ulykke. Mye gjenkjennelig som først og fremst fremkalte latteren hos undertegnede. 

Tore Renberg: Dette er mine gamle dager
(Bok nr. 98 i katalogen)

Dette er den femte Jarle Klepp-boka fra Tore Renbergs hånd, og - synes jeg - kanskje den aller, aller beste i serien. Jarle har blitt voksen og har selv fått barn, og han drar med seg en del ting fra fortiden det kanskje er på høy tid å ta et oppgjør med for å komme videre i sitt eget liv.

Margaret Skjelbred: Du skal elske lyset
(Bok nr. 109 i katalogen)

Vi følger en liten familie på tre som lever i sin lille lykkeboble da faren plutselig dør. Moren ser ingen annen utvei enn å reise tilbake til det strengt religiøse bygdesamfunnet hun i sin tid flyktet fra, med de konsekvenser dette får for henne og datteren. 

Linn Ullmann: Det dyrebare
(Bok nr. 119 i katalogen)

Vi følger en på overflaten relativt lykkelig familie som egentlig er ganske dysfunksjonell når det kommer til stykket. Forsvinningen av familiens barnepasser Mille får saker og ting til å skje. 

Richard Yates: Ordensforstyrrelser
(Bok nr. 125 i katalogen)

Oktober Forlag har satt seg fore å revitalisere Richard Yates forfatterskap, og dette er den tredje boka som er utgitt. Vi følger John Wilder som havner på lukket avdeling etter et nervøst sammenbrudd. 

Isabel Allende: Øya under havet
(Bok nr. 5 i katalogen)

Handlingen i romanen er lagt til Saint-Dominique (dagens Haiti) på 1700-tallet, og i sentrum står både slaver, frigitte slavinner som livnærer seg som luksusprostituerte og hvite sukkerplantasjeeiere. Etter hvert oppstår det et opprør på øya.

"Hope Springs" (Regissør: David Frankel)

Finnes det en redning for et ulykkelig ekteskap?

Kay og Arnold har vært gift i en årrekke, og i all hovedsak har de vel egentlig hatt et nokså ålreit ekteskap. Inntil noe låste seg mellom dem for noen år siden ... Blant annet sluttet de å dele soverom, og kom vel egentlig aldri tilbake til hverandre igjen. Etter dette har forholdet ikke bare stivnet. Det er et fullstendig fravær av intimitet og nærhet mellom ektefellene. Kay kan nesten ikke huske sist de tok rundt hverandre.

Mens Kay lengter etter intimitet og ... ja, rett og slett et sexliv, synes ikke Arnold å være interessert. De gangene hun prøver å kle seg tiltrekkende, snøfter han av henne og får henne til å føle seg latterlig. Han gjemmer seg bak avisene og fjernkontrollen mens kona vansmekter med sine lengsler, som hun gjør best i å holde for seg selv. 

Til slutt innser Kay at hun har et par valg. Enten kan hun forlate mannen sin, eller hun kan få ham med på parterapi. Hun velger det siste - med eller uten mannen sin. Som menn flest i lignende situasjoner nekter Arnold først å være med på terapi, inntil han skjønner at det er et være eller ikke være for forholdet. Nokså motvillig blir han med til byen Great Hope Springs for å gå i parterapi sammen med kona hos parterapeuten Dr. Bernie Feld. Uten å være særlig motivert ... Så spørs det om det er mulig å finne tilbake til noe av godheten de en gang hadde i ekteskapet og i forholdet til hverandre, eller om det har gått så langt at det ikke finnes noen vei tilbake ... 

Maryl Streep er som alltid helt fantastisk - uansett hvilken rolle hun spiller. Nå som hun faktisk nærmer seg midten av 60-årene, var det på et vis nokså befriende å se at hun faktisk begynner å bli eldre og at det synes på henne, selv om hun holder seg forbasket godt. Jeg har aldri vært veldig begeistret for skuespilleren Tommy Lee Jones, og jeg syntes også at det skurret litt i hans rolletolkning av Arnold. Han var så grinebitersk at det nesten ble litt for mye av det gode. Dette gjorde også noe med min tro på dette paret. Jeg opplevde for øvrig terapeuten som så autentisk at jeg av og til satt med følelsen av at dette var en terapifilm og ikke et filmdrama. Dette er nok ikke en film som vil favne bredt blant seerne. Derimot er det sannsynlig at den vil treffe et smalere segment blant de noe eldre, tenker jeg. Takket være Meryl Streep, som bærer filmen, har jeg kommet til at filmen fortjener terningkast fire. 

Innspilt: 2011
Originaltittel: Hope Springs
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Meryl Streep (Kay), Tommy Lee Jones (Arnold) og Steve Carell (Dr. Bernie Feld) m.fl.
Spilletid: 99 min.

Et ekteskap preget av avstand

Kay lengter etter mer substans i ekteskapet

Hvor har det blitt av varmen de en gang hadde for hverandre?

I parterapi

Vovsen

Jeg blogger gjerne om min (eller rettere sagt familiens) hund. Her er han - Theo! En glad vovs som elsker å gå på tur - uansett vær!

Jeg beklager ...

For tiden kommer det slike mengder med spam på min blogg at jeg midlertidig har bestemt meg for å operere med kommentarmoderator.

Vanligvis tar spamfilteret seg av spam, men jeg opplever dessverre at for mye slipper gjennom.

Jeg håper at jeg innen kort tid kan åpne opp for direkte kommentering på mine innlegg, uten at jeg skal være nødt til å forhåndsgodkjenne disse ...

Jan Bruheim: "Den ansamme"

Foto: Frognerparken (RMC)

Den ansamme

Han har ikkje stund å stogge

og ikkje tid til å sjå.

Menneske som han møter,

dei ansar han aldri på.

Mangt har han å rekkje over.

Det gjeld um å fara fort.

Mykje var det å gjera.

Det auka dess meir han fekk gjort.

Så lid det til endes med dagen

Han står der, studd over stav

og spør: Kva har livet gjeve

og kvar er det vorte av?

Slik jaga han gjennom livet

utan å ta det fatt.

Ei glede sprang etter på vegen

men nådde han aldri att.

Jan Magnus Bruheim

Vinter på Bygdøy

Foto: Bygdøy (RMC)

Hotel Negresco, Nice

For noen år siden - nærmere bestemt i 2006 - overnattet mannen min og jeg en natt på Hotel Negresco. Det var litt spesielt - og veldig, veldig dyrt! Om det var verdt det - vel ... Men jeg fikk tatt en del fine bilder, da ... Her er et lite utvalg!

Oppsummering fra leseåret som har gått og litt til ...

Det er noen år siden jeg i grunnen ga opp å legge altfor mange planer for leseåret - av den enkle grunn at jeg oppdaget at jeg ikke er så "flink" til å følge slike planer samt at jeg er litt engstelig for at moroa med en av mine største hobbyer skal bli borte i for mye "pliktløp". Jeg har for den saks skyld tilstrekkelig med "pålagt lesing" i forbindelse med mine lesesirkler, og dessuten ligger det en del forpliktelser i å motta ett og annet leseeksemplar fra forfattere og forlag innimellom alt det andre. 

Like fullt - noen tanker har jeg bak min lesing! Som at jeg ønsker å lese flere klassikere, at jeg ønsker å lese flere Nobelprisvinnere og 1001-bøker (du bør lese før du dør) - kort sagt: bruke tiden min på de bøkene det virkelig er verdt å bruke tiden på. I tillegg kan jeg ikke hjelpe for at jeg er en hund etter nyheter innenfor litteraturen, og kjøper langt flere bøker enn jeg rekker å lese. Jeg har nettopp av den grunn trent meg på å bli flinkere til å si nei når jeg mottar forespørsler om å lese (og omtale) bøker fra ulike hold. 

Hva har jeg oppnådd som leser i 2012? Jeg rakk å lese 121 bøker i løpet av 2012. I og for seg et akseptabelt antall bøker, men altså seks færre enn i 2011. Dette kan skyldes at det ble flere tykke bøker i 2012. Blant annet kunne Knausgårds Min kamp 6 vært byttet ut med opp til syv bøker, og så kunne jeg ha tangert antallet i 2011. Men så er det likevel ikke slik at det er antallet som er viktigst - tross alt!

37 % av leste bøker i 2012 er skrevet av kvinner. Det er faktisk 4 % mer enn i 2011! Og kanskje enda bedre: 19 av de i alt 121 bøkene jeg leste i 2012 ga jeg terningskast seks! At 1-2 av hver tiende leste bok rager helt øverst på kvalitetsskalaen - det er faktisk ikke aller verst! Og jeg sender samtidig gode tanker til alle bloggere jeg kjenner, som har vært med på - direkte eller inndirekte - å påvirke mine bokvalg! Mange av dem var jeg så heldig å få treffe på bokbloggertreffet tidligere i høst. Det tilsvarende tallet for 2011 var for øvrig til forveksling likt. Hvis jeg skulle velge ut de tre beste bøkene jeg leste i 2012, vil listen se slik ut:

1. Stefan Zweig: Verden av i går
2. Orhan Pamuk: Istanbul
3. Karen Blixen: Den afrikanske farm

Det bør for øvrig nevnes at kun to av bøkene jeg leste i 2012 fikk terningkast tre, mens tolv fikk terningkast fire. De resterende havnet på terningkast fem, og dette skyldes (tror jeg) ikke manglende kritisk sans, men mer at utvalget av bøker som jeg valgte å lese i 2012 var så bra. 

Fremdeles er det slik at brorparten av bøkene jeg leser er av norske forfattere. Hele 65 bøker gjaldt dette i 2012 - eller 53 %. Dette er nesten 10 % mer sammenlignet med 2011. 

Jeg vet ikke helt om jeg lyktes godt med å lese flere av de bøkene jeg allerede hadde stående ulest i mine bokhyller, men kun 29 bøker (dvs. 24 %) var utgitt før år 2000. Mye dreide seg om gjenlesning - takket være flere av mine boksirkler som har hatt fokus på gamle klassikere. Kun fem av bøkene jeg leste i 2012 var dessuten 1001-bøker, hvilket må sies å være skuffende lite. Dessuten har jeg kun lest to Nordisk råds litteratur-pris-bøker og kun en Nobelprisvinner ... Hmmm ... Ja, sånn kan det gå når man ikke har mer konkrete mål å gå etter! En aldri så liten tankevekker!

Den morsomste boka jeg leste i 2012 er utvilsomt Joseph Hellers "Catch 22", men Dag Solstads "16.07.41" kommer faktisk ikke så langt etter. I sistnevnte tilfelle anbefales lydbokutgaven! 

Årets flopp er uten tvil Hanne Nabintu Herlands "Alarm! Tanker om en kultur i krise", og i ettertid skjønner jeg ikke helt på hvilket jorde jeg har vært da jeg valgte å gi den terningkast fire ... Kanskje jeg frenetisk forsøkte å respektere hennes holdninger, uansett hvor hårreisende de måtte være? Og at en slags yrkesnevrose om alltid å fremstå så habil og objektiv som mulig, slo til? Noe slikt må det ha vært ... Men min vane tro - jeg går ikke inn og korrigerer vurderinger jeg en gang har gjort, fordi disse får stå for min regning den gangen de ble foretatt.

Den av mine leseopplevelser som faktisk overrasket meg aller mest i 2011/2012, var at jeg skulle oppdage Anne Karin Elstads bøker. Og ikke minst ble jeg overrasket over at bonderomantikken skulle ta meg så til de grader med storm at jeg skulle sippe og grine meg gjennom bok etter bok - først i serien om Julie og deretter i serien om Folket på Innhaug. 

Min vane tro har jeg også i 2012 lest en del faktabøker - som Simen Ekerns bok "Roma", Thorvald Steens "Historier om Istanbul" (i tillegg til Orhan Pamuks tidligere nevnte bok "Istanbul"), et knippe av Tomm Kristiansens bøker - "Langs Myrraveien", "Fra Mandelas land", "Presidentens mann - Oppdrag Sør-Sudan"og "Cape Town i regnbuens tid", Stéphane Hessels "Bli sint!", Torbjørn Færøviks "Kina - en reise på livets elv", Jan Otto Johansens "Den nygamle antisemmitisme", Fredrik Barths "Afghanistan og Taliban", Arne Jon Isachsens "Kinas vei" og Sven Kærup Bjørneboes "Allahs krigere - terror og ekstase" - bare for å nevne noen. Dessuten har det blitt mange bøker innenfor ledelse, kommunikasjon, kognitive strategier og selvledelse, siden jeg har studert på BI i løpet av det året som har passert. 

Ellers har jeg lest fire-fem debutanter i 2012, og blant disse vil jeg spesielt trekke frem Stig Beite Løkens "Det finnes ingenting mer livsbejaende enn å være mørkeredd", Ida Løkås´"Det fine som flyter forbi" og Gerd Hammerstads "En klegg i klisjéenes dal".  Alle tre har helt særegne fortellerstemmer. 

Ingen som har fulgt min blogg over litt tid kan ha unngått å legge merke til min hang til å lese muslimsk litteratur generelt og kanskje arabisk litteratur spesielt. Blant titlene jeg spesielt vil trekke frem, er Baha Tahirs "Der solen går ned", Assia Djebars "Kjærligheten, krigen" og Jamil Ahmads "Vandrefalken". Og jeg er også glad i jødisk litteratur. Med unntak av den tidligere nevnte Stefan Sweig, som rager høyest over alle jødiske forfattere jeg vet om - til og med over Paul Auster (som ikke skriver spesifikt jødiske bøker i ordets egentlige forstand) - så må jeg trekke frem mitt siste bekjentskap på denne fronten - Thomas Bernhard, som har skrevet årets siste leste - og bemerkelsesverdige! - bok "Havaristen". Og helt til slutt: Jeg har lest 11 bøker som kan karakteriseres som gamle klassikere (eksempelvis bøker skrevet av Sigrid Undset, Stefan Zweig, Karen Blixen, Trygve Gulbranssen, Hans Keilson, Virginia Woolf, Arne Garborg og Tarjei Vessas).

Jeg kunne selvsagt ha trukket frem enda flere bøker, men lar det bli med dette. Og i avslutningen av dette innlegget ønsker jeg å sette opp noen mål for 2013:

1. At jeg skal lese minst 10 1001-bøker (status pr. i dag er 172 leste av i alt 1001 bøker)
2. At jeg skal lese minst 5 nye Nobelsprisvinner-bøker (omtalte Nobelprisvinner-bøker på bloggen min utgjør i dag 55)
3. At jeg skal lese minst 10 gamle klassikere
4. At jeg minimum skal lese 100 bøker - helst mer, selvsagt ... 

Flere mål enn dette ønsker jeg ikke å sette opp, fordi jeg vet at jeg ikke kommer til å holde meg til dem uansett. Og slik ønsker jeg faktisk å ha det, fordi lesing først og fremst skal være gøy! 

Og med dette ønsker jeg alle mine lesere et fantastisk godt leseår! 

Rose-Marie 

Godt nytt år ønskes alle mine lesere!

Her presenterer jeg et lite utvalg av bilder jeg tok på dagens tur på Bygdøy i Oslo!

"I all evighet"/"World Without End" (Regissør: Michael Caton-Jones)

Frittstående fortsettelse av Ken Folletts "Stormens tid"

I denne frittstående fortsettelsen av "Stormens tid" møter vi etterkommerne av hovedpersonene i den første serien - nesten 200 år etter. Også her finner handlingen sted i den fiktive byen Kingsbridge, og sentrum for det meste av det som skjer er nå den ferdigbygde katedralen (som var under oppføring i "Stormens tid"). 

Innledningsvis får vi se at kongen av England, Edvard II (som regjerte i England i perioden 1307 - 1327), blir avsatt av dronningen og kastet i fengsel. Hvorfor får vi først vite senere. 

To unge brødre - Merthin og Ralph - lekesloss ute i skogen ikke langt fra Kingsbridge, da de plutselig blir vitne til et oppgjør som ender med at to av tre menn dør. Den overlevende - angivelig Thomas Langley - trygler guttene om å hjelpe ham. De tar ham med til Kingsbridge, hvor Langley ønsker å bli munk og trekke seg tilbake fra alt verdslig liv. Han forteller samtidig at han bærer på en hemmelighet som dersom han dør, vil bli offentliggjort. Brødrene sverger på at de ikke skal fortelle dette til noen. Etter dette begynner en meget urolig tid for menneskene i Kingsbridge, noe som skal vise seg å ha sammenheng med den nye munken. 

Merthin og Ralphs veier skilles den dagen Ralph blir plukket ut til å være soldat i Rolands -jarlen av Shiring - hær. Mens Merthin livnærer seg på håndtverksarbeider og er forelsket i Caris, kvinnen han håper at han en dag skal få, reiser Ralph ut i den store verden og kriger mot Frankrike i det som senere har blitt kalt 100 års-krigen (fra 1337 - 1453). Her tjenestegjør han for den nye kongen - Edvard III (som regjerte fra 1327 til 1377). Vi introduseres for flere skikkelser, bl.a. fattigjenta Gwenda som mot alle odds får sin Wulfric, men som erfarer at livet skal bli alt annet enn lett fordi livegne ikke har lov til å flytte hvor de vil og er prisgitt den despoten de måtte tilhøre. Vi møter også Caris´fetter Godwyn, hvis mor er meget maktsyk og gjør alt som står i hennes makt for å få sønnen opp og frem her i verden. Og Kingsbridge´s ulykke er at Godwyn en dag blir prior i katedralen, og da begynner ulykkene for alvor å stå i kø for beboerne i byen ... Og midt opp i alt elendet dukker svartedauen opp (mellom 1348 og 1350), en pest som tok livet av et sted mellom 75 og 200 millioner mennesker i Europa - dvs. ca. 1/3 av alle som levde på den tiden. Og Caris, som forsøker å forbedre folks helsesituasjon på den tiden, og bl.a. ønsker å avvikle bruken av jordomslag på åpne sår, blir plutselig anklaget som heks og tvinges til å gå i kloster for å unngå å bli brent. Og selv om kjærligheten mellom henne og Merthin er av det virkelig solide slaget, spørs det hvor lenge han er villig til å vente på henne ... Og hvem er egentlig denne Thomas Langley når det kommer til stykket? Vi blir vitne til et gryende opprør blant bøndene, som nekter å underkaste seg føydalherrene sine - særlig når de ikke en gang får mat nok til å overleve ... 

Jeg elsket "Stormens tid", men opplevde at oppfølgeren "I all evighet" var en hel del svakere. Ikke bare hadde jeg litt problemer med å tro på at mange av dialogene og hendelsene kunne ha funnet sted slik samfunnet var på den tiden, men de fleste personene i serien fremsto dessuten som stereotype og endimmensjonale. Når det først skal lages historiske dramaer fra middelalderen, foretrekker i alle fall jeg at de så langt som mulig fremstår som historisk korrekte - ikke bare i det ytre, men også i forhold til rammevilkårene menneskene levde under, mens historien som sådan gjerne kan være fiktiv. Ken Folletts dramaer inneholder f.eks. sterke kvinneskikkelser, som alle tillegges avgjørende betydning for det som skjer. Men hvor frie var egentlig kvinnene på den tiden? Jeg reagerer også på at mennesker bare kunne komme med en påstand, og så fikk den helt umiddelbart avgjørende betydning for liv og død for dem det gjaldt. Folk var vel ikke dumme den gangen, og hadde vel peiling på intrigemakeri og konspirasjoner? Ikke én gang i serien opplevde jeg at noen stilte spørsmål ved ektheten av ulike påstander, eller hva slags hensikter som lå bak. Menneskene i serien var enten gode eller onde, og var de f.eks. først onde, var det heller ikke grenser for deres ondskap. Dermed ble de også svært forutsigbare. Kunne kvinner brennes som heks etter at kun én geisterlig påsto at de var i ledtok med djevelen, og var det "så enkelt" å slippe unna hekseprosessen at man "bare" kunne bli nonne, og så var man fri? Hmmm ... Nei, dette klarte jeg ikke helt å leve meg inn i denne gangen. Men bevares: dersom man kun ønsker noen timers underholdning uten tanke for hva som realistisk sett kunne skje på den tiden, så er filmen helt ok, den! Her er det i alle fall et utall av intriger, hvor ingenting er slik det først kan se ut som. Jeg ender i alle fall med terningkast fire - et svakt sådan. 

Innspilt: 2012
Originaltittel: World Without End
Nasjonalitet: Tyskland, Canada
Språk: Engelsk
Genre: Drama
Skuespillere: Cynthia Nixon (Petranilla), Miranda Richardson (Mor Cecilia), Ben Chaplin (Sir Thomas Langley), Peter Firth (Roland), Charlotte Riley (Caris), Tom Weston-Jones (Merthin), Rupert Evans (Godwyn), Nora von Waldstätten (Gwenda), Oliver Jackson-Cohen (Ralph) m.fl.
Spilletid: 6 t 14 min.

Dronning Isabella avsetter kong Edvard II og lar ham arrestere

Hvem er han egentlig, Sir Robert Langley?

Caris søker trøst hos tanten Petranilla, som tar livet av alle som kommer i veien
for henne og sønnen Godwyn

Den fanatiske og gjennomonde prioren Godwyn

"This is England" (Regissør: Shane Meadows)

Om skinheads, rasisme og vold

Vi befinner oss i England, året er 1983, Falklandskrigen (som varte i 74 dager i 1982) er over, Margaret Tatcher styrer England med jernhånd, arbeidsledigheten er skyhøy og en stor gruppe ungdommer vokser opp uten særlig håp for hva fremtiden kan ha å by dem. De er ikke bare skuffede og desillusjonerte - de er sinte og farlige! Og hva er "mer nærliggende" enn å angripe dem som på et vis er enda lenger nede på rangstigen - de som tar jobbene fra engelskmennene fordi de er villige til å jobbe for luselønn: innvandrerne! 

Med dette som bakteppe vokser Shaun og ungdommene i nabolaget opp. Faren til Shaun ble drept i Falklandskrigen, og moren hans sliter med å få endene til å møtes, samtidig som hun er deprimert og egentlig har mer enn nok med seg selv. Shaun må gå i latterligere bukser, og på grunn av dette blir han mobbet på skolen. Han er dermed et lett bytte når noen eldre ungdommer i nabolaget som stort sett driver dank, tilbyr ham innpass i gjengen sin. Like fullt - det denne gjengen driver det til for å slå ihjel tiden, er nokså uskyldige greier tross alt. 

Så kommer Combo ut av fengsel etter å ha sonet en voldsdom. Med seg har han kompisen Banjo, som han har sittet inne med. Disse to typene er atskillig mer hardkokte enn de øvrige i gjengen, og dette gjør at noen av ungdommene trekker seg vekk. De vil ikke ha bråk, og de har åpenbart noen ikke helt gode minner om Combo fra før av. Combo apellerer imidlertid til Shaun og hans ønske om at faren hans ikke skal ha dødd forgjeves i en ellers helt latterlig krig som de færreste engelskmenn noen gang har forstått poenget med, og to-tre andre i gjengen blir også med. Dermed blir Shaun trukket inn i en rasistisk vold som er alt annet enn uskyldig ... Underveis blir det mer og mer tydelig at Combo er i stand til hva det skulle være, og at enten er man med ham, eller så er man mot ham ... Så spørs det hvor langt det hele må utvikle seg før Shaun får opp øynene for hva han egentlig er med på ...

Denne filmen slo nesten knockout på meg. Ikke bare var Thomas Turgoose helt fabelaktig i rollen som 12 årige Shaun, men Stephen Graham som spilte Combo, hele tiden balanserende på en syltynn psykopatisk egg, var så overbevisende at det var vondt å se på. Denne typen nasjonalistiske gjenger, som utøver vold mot innvandrere, har eksistert i mange ulike former i de aller fleste land opp gjennom tidene. Ungdommer uten særlig fremtidshåp retter alt sitt raseri mot en gruppe mennesker som er alt annet enn homogen, men som uansett får skylden for alt som er galt i samfunnet. Parallellen til Hitlers Nazi-Tyskland (som jeg for tiden leser om i Karl Ove Knausgårds Min kamp 6) er sterk - med den vesentlige forskjellen at der kom mobben faktisk til makten på toppen av det hele - med alle de konsekvenser som dette fikk. Filmer som "This is England" er uhyre viktige, fordi tematikken har effekt på samfunnsdebatten. Som alltid når jeg ser denne typen filmer, blir jeg sittende og lure på hva som kom først, høna eller egget? Er det samfunnets skyld at slike tendenser oppstår, eller er det hele et individproblem? 

Skuespillerprestasjonene, miljøskildringene - 1980-talls-koloritten - og tematikken gjør at jeg ender med terningkast fem denne gangen. 

Innspilt: 2007
Originaltittel: This is England
Nasjonalitet: England
Genre: Drama
Skuespillere: Thomas Turgoose (Shaun Field), Stephen Graham (Andrew "Combo" Gascoine), Jon Gilgun (Richard "Woody" Woodford) m.fl.
Spilletid: 103 min.