"Miral" (Regissør: Julian Schnabel)

Palestina-Israel-konflikten fra 1948 til 1991


Innspilt: 2010
Originaltittel: Miral
Nasjonalitet: Israel, India, Italia, Frankrike
Genre: Drama
Skuespillere: Willem Dafoe, Freida Pinto, Hiam Abbass, Alexander Siddig, Vanessa Redgrave, Yasmine Elmasri, Omar Metwally
Spilletid: 112 min.
Basert på Rula Jebreals bok "Ørkenblomsten"

I filmen "Miral" følger vi starten på Palestina-Israel-konflikten fra 1948 og frem til 1991, hele tiden sett fra palestinernes side. Barnehjemmet Dar Al-Tifel drives av Hind Husseini, og til dette hjemmet kommer både foreldreløse barn og barn av foreldre som ikke ser seg i stand til å klare oppdragelsen av sine barn på egen hånd.

Mirals mor Pinto flykter fra en voldelig stefar som misbruker henne og søsteren seksuelt. Hun kommer egentlig aldri over dette, og selv om hun senere gifter seg og får datteren Miral, blir hun aldri lykkelig. Til slutt tar hun sitt eget liv. Miral vokser derfor opp uten mor, og faren beslutter etter hvert at hun skal plasseres på Hinds barnehjem.

Miral er en vakker, ung kvinne, som en dag forelsker seg i den politiske aktivisten Hani, og dermed må hun ta et valg: skal hun kjempe for sitt folks fremtid eller holde fast ved det Hind har lært henne, nemlig at fremtiden og landets fred kun kan sikres gjennom utdanning?

Da jeg i sin tid leste boka "Ørkenblomsten", som denne filmen er basert på, reagerte jeg på den noe ensidige fremstillingen av Palestina-Israel-konflikten. Dersom jeg hadde oppfattet at denne filmen var basert på "Ørkenblomsten", tror jeg derfor at jeg kanskje ville ha avstått fra å kjøpe den. Når det er sagt er den absolutt severdig! Men jeg hadde ikke trengt å få historien servert to ganger.

De mer kjente skuespillerne Willem Dafoe og Vanessa Redgrave opptrådte kun i noen mindre sekvenser i filmen, og akkurat dette skuffet meg i og med at de begge har blitt brukt nokså mye i markedsføringen av denne filmen. For øvrig vil jeg fremheve Hiam Abbass som spiller Hind, en skuespiller jeg tidligere har sett i filmen "Sitrontreet". Hun er fantastisk både i rollen som Hind i "Miral" og som enken Salma i "Sitrontreet"! Ut fra en helhetsvurdering ender jeg opp med å gi denne filmen terningkast fire. Det som trekker ned er at historien er noe banal og ensidig fremstilt, mens det som trekker opp er gode skuespillerprestasjoner og realistiske kulisser. Filmen (og boka) er for øvrig basert på en sann historie.

Hind og barnehjemsbarna

Skuespillerne Vanessa Redgrave, Hiam Abbass og Willem Dafoe

Miral og aktivisten Hani

Miral

Anne Karin Elstad: "Lenker"

Bygde-Norge under andre verdenskrig


Utgitt første gang: 1998
Lydboka er innspilt: 2004
Oppleser: Merete Moen
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 15 t 9 min.

"Lenker" er den tredje av i alt fire bøker om Julie. I "Julie" møtte vi ungjenta Julie som var i ferd med å bli voksen, og som var full av forventninger til livet. I "Som dine dager er" var Julie gift med Jørgen Storvik, og vi fulgte det unge paret i deres første år som nygifte, der de slet med Jørgens foreldre, som ikke ville overlate gården til dem og som lot dem gå nærmest som ubetalte tjenestefolk på gården i årevis.

Det har gått noen år idet handlingen i "Lenker" begynner. Julie og Jørgen har fått sønnene Christer, Jostein og Helge. Etter en ulykke i fjøset noen år tidligere, hvor Julie mistet barnet hun bar på, trodde ingen av dem at de kunne få flere barn. Stor var derfor gleden over at atpåklattene Sunniva og Sven meldte sin ankomst etter hvert.

Jørgens bror Ivar har i mellomtiden vendt tilbake fra Tyskland, hvor han har gått i lære for å bli flinkere på klaveret, og med seg har han sin tyske kone Helene. Ivar er også overbegeistret for Hitler, som har fått Tyskland på fote igjen i løpet av de harde tredveårene med stor arbeidsledighet og utbredt fattigdom. Han har meldt seg inn i NS, selv om han ikke er spesielt interessert i politikk.

Etter at Tyskland har okkupert Norge og blant annet Kristiansund er bombet sønder og sammen, viser det seg at Jørgens barndomskamerat Hallgrim Aas er nazist. Det er også presten Inge, som er gift med Julies søster Johanne. Det er nesten ikke en eneste familie som ikke er berørt av dette på et eller annet vis, og slik splittes mange familier under okkupasjonen. Johanne er bare en blek skygge av seg selv etter noen års ekteskap med Inge, og spørsmålet er om hun tidsnok skjønner at det ikke er liv laga med denne mannen, som ikke bare ødelegger henne, men også barna de har sammen.

Etter et langt liv med mye slit, blir Julie til slutt en bisk og nokså bitter kvinne, som til forveksling ligner sin egen mor der hun maser og kjaser på alt og alle, er livredd for hva bygda skal mene om både det ene og det andre, om "hva folk vil si", som skjuler sine følelser så godt hun kan, som er så prektig at menneskene rundt henne blir provosert og som hele tiden jager barna rundt, gir dem følelsen av aldri å være gode nok.

Anne Karin Elstad beskriver forholdene under krigen -  med varemangel og rasjonering, frykt for angiveri, illegal lytting til radiosendingene fra London, svartebørshandel m.m. Vi får også vite hvordan det går med familien Storvik og menneskene rundt dem i de første årene etter krigen, og innvies i oppgjøret med landssvikerne, tyskertøsene og dem som i det hele tatt sto på feil side under krigen. Sånn sett er denne boka interessant i forhold til å belyse forholdene i Norge under de rådende forholdene på den tiden. 

Mens jeg har likt de to foregående bøkene pga. dialogene og alt det usagte som har ligget mellom linjene, synes jeg denne tredje boka har sine svakheter. For det første opplevde jeg at det ble vel mange gjentakelser fra de foregående bøkene, som om boka som sådan skulle kunne stå helt på egne bein. For det andre ble det mye oppramsing av fakta om krigen, som jeg tenker at lesere som gjennomgår denne boka kan fra før av. Det var i det hele tatt lite nytt og oppsiktsvekkende om krigen. Og for det tredje synes jeg ting ble for overtydelig, som om leseren må ha det meste inn med tesje. Det som var styrken i "Julie" og i "Som dine dager er", manglet rett og slett i denne tredje boka. 

Selv om min begeistring har avtatt en god del i forhold til de to første bøkene, må jeg understreke at jeg aldri har vært i tvil om at jeg også ønsker å lese den siste boka - "Fri". Den er jeg i skrivende stund allerede godt i gang med. I alle fall: det blir terningkast fire på "Lenker".

Anne Karin Elstad

Kim Thúy: "Ru"

Selvbiografisk om flukt fra Vietnam


Utgitt: 2009
Originaltittel: Ru
Utgitt på norsk: 2011
Oversatt fra fransk: Heidi Grinde
Forlag: Perleblekk
Antall sider: 151

Kim Thúy (f. 1968) ble født i Saigon i Vietnam, og flyktet sammen med sine foreldre med båt i likhet med mange av sine landsmenn, mens hun fremdeles var et barn. De slo seg ned i Montreal i Canada, og etter dette har forfatteren studert både juss, lingvistikk og oversettelse ved Universitetet i Montreal. "Ru" er Thúy´s debutroman - en roman hun har vunnet en rekke priser for. Og som alltid når jeg kommer over nye bøker fra Asia, og spesielt fra så spennende land som Vietnam, må jeg lese dem. I dette tilfellet var også omslaget på boka så vakkert at dette alene trigget min nysgjerrighet.

I "Ru" forteller forfatteren om sin familiens flukt fra Sør-Vietnam og frem til livet deres i eksil i Canada. Historien er fortalt på en nokså fragmentarisk måte, og ikke kronologisk slik man kanskje kunne forvente. Gjennom små øyeblikksbilder går hun frem og tilbake i historien, som om det er innfallsmetoden og spontaniteten som avgjør hva hun ønsker å fortelle når. Noen ganger var dette litt forvirrende, men mest av alt en temmelig original og spennende fortellerstil da jeg først vennet meg til det. Gjennom de ulike sekvensene får vi innblikk i smerte og angst, fortvilelse og savn, men også humor og glede forbundet ved å være flyktning, leve i eksil i et fremmed land.

"Før båten lettet anker fra bredden på Rach Giá midt på natten, var de fleste av passasjerene bare redde for én ting - kommunistene de flyktet fra. Men i det øyeblikk båten var omgitt og innsirklet av en eneste, ubrutt blå horisont, endret angsten seg til et uhyre med hundre ansikter som skar gjennom bena våre så vi ikke merket nummenheten i muskler som ikke fikk rørt på seg. Vi var stive av angst, stivnet i angst. Vi lukket ikke lenger øynene når vi ble våte av tiss fra spedbarnet med sårskorpene i hodet. Vi holdt oss ikke lenger for nesen når de som satt ved siden av oss kastet opp. Vi var som fastfrosset, fanget mellom skuldrene til én, bena til en annen og angsten hos dem alle. Vi var lammet." (side 13) 

Noen av de korte kapitlene følte jeg behov for å lese flere ganger. Mellom de enkle setningene er det så mye smerte, så mye forsakelse og så mye følelser at jeg med min kulturbakgrunn neppe kan forstå alt forfatteren forsøker å formidle, selv om jeg etter fattig evne har forsøkt hardt.

"Politiet hadde ordre om at alle båtene med vietnamesere av kinesisk opprinnelse skulle få lov til å seile "i hemmelighet". Kineserne var kapitalister; det vil si antikommunister i kraft av sin genetiske opprinnelse. Derfor hadde inspektørene rett til å ydmyke dem, ransake dem og konfiskere eiendelene deres til siste stund. Familien min og jeg ble kinesere. Vi påberopte oss mine forfedres gener for å kunne flykte med politiets tause samtykke." (side 52)

Boka er godt skrevet, og vi får innblikk i verdener man ikke ante eksisterte, for å sitere baksideteksten. Enkelte ganger er beskrivelsene så grusomme at jeg nesten sluttet å puste mens jeg leste - andre ganger så vakre at jeg ble sittende og dvele ved teksten. Kim Thúy er virkelig en forfatter jeg gleder meg til å følge videre! Her blir det terningkast fem.

Andre bokbloggere som har skrevet om denne boka:
- Julies bokbabbel

Kim Thúy

TOM WAITS - Lost In The Harbour

"Youssou N´Dour: Return to Gorée - A Musical Odyssey" (Regissør: Pierre-Yves Borgeaud)

En annerledes dokumentar


Innspilt: 2007
Originaltittel: Youssou N'Dour: Retour à Gorée
Genre: Dokumentar
Medvirkende: Youssou N´Dour, Moncef Genoud, Idris Muhammad m.fl.
Spilletid: 108 min.

Sangeren Youssou N´Dour ble født i Dakar i Senegal i 1959, og har siden gjort en eventyrlig suksess med sitt reportoar av afrikanske sanger. Kanskje er han den mest berømte av alle afrikanske sangere i dag. Første gang jeg hørte om ham var en gang på 1980-tallet, og jeg har tom. en gammel LP-plate av ham i samlingen. I det siste har sangen "7 Seconds" gått som en farsott på all verdens hitlister, og jeg er også blant dem som skrur opp radioen når denne låten blir spilt. Nettopp derfor ble min interesse straks tent da jeg kom over denne DVD´en på Platekompaniet for noen uker siden.  

I dokumentarfilmen "Return to Gorée" reiser Youssou N´Dour med følge langs det han kaller "The African diaspora" (den veien afrikanerne ble spredt over til Amerika) fra Gorée, (en øy utenfor Dakar, som utgjorde hovedutfartsåren da slaver ble hentet ut fra Afrika) og over til Atlanta, New Orleans, New York, Bordeaux og Luxembourg. Underveis møter han lokale musikere - hovedsaklig jazzmusikere - som medvirker når han spiller sine egne låter. Bakteppet er de afrikanske slavenes påvirkning av den musikken kanskje særlig New Orleans ble så kjent for.

I begynnelsen opplevde jeg denne dokumentaren som litt rotete og uoversiktlig, og det gjorde noe med mitt engasjement mens jeg så filmen. Men sånn ca. halvveis ute i filmen løsnet det heldigvis, kanskje mest av alt fordi fokuset på selve musikken økte. Og for noen musikkperler som ble spilt! Da var det bare å lene seg tilbake og nyte 100 %! Så selv om jeg ender opp med å gi denne dokumentarfilmen bare terningkast fire ut fra en totalvurdering - tro ikke et øyeblikk at den ikke har sine terningkast fem- og seks-sekvenser! 

Youssou Ndour return to goree-same

Anne Karin Elstad: "Som dine dager er"

"... og som dine dager ere, skal din styrke være ..."


Utgitt første gang: 1995
Lydboka er innspilt: 2004
Oppleser: Merete Moen
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 11 t 22 min.

"Som dine dager er" er andre bok i en serie bestående av i alt fire bøker om Julie. "Julie" var første bok i serien, og der ble vi kjent med ungjenta Julie, som var full av forventninger og drømmer om fremtiden.

I "Som dine dager er" følger vi Julie, som nå er gift med Jørgen, har fått to barn - guttene Christer og Jostein - og bor på gården Storvik i Romsdalen. Handlingen i denne boka foregår i slutten av 1920-årene og begynnelsen av 1930-årene. Jørgen har lovet Julie at alt skal bli så bra - bare han får overta slektsgården etter foreldrene, og det er dette som holder det unge og forelskede paret oppe i en ellers svært vanskelig tid. For ikke bare er svigermoren stri - det er sannelig Jørgens far også.

Årene går, og Julie blir vitne til hvordan mannen hennes holdes nede og ydmykes av foreldrene hans. Selv om de bor på en storgård med et godt ry gjennom generasjoner, er de nærmest som tjenestefolk å regne, der de må tigge om den minste lille krone de trenger til forskjellige ting. Svigerfaren deler ikke ut penger i tide og utide, det er sikkert. Når Julie trenger noen nye klær eller å komme seg til tannlegen, finner hun det greiest å be sin egen far om økonomisk hjelp. Men selv ikke dette får hun ha for seg selv, siden svigerfaren driver posten på stedet og har full oversikt over alle brev som ankommer. Og de gangene hun mottar økonomisk hjelp fra faren, må hun tåle å få stikk fra svigerfamilien. Sørger de kanskje ikke godt nok for henne? Hva har hun å klage over? Og tror hun at hun har monopol på å ha det vanskelig?

Aller verst er det å se hvordan Jørgen kues av foreldrene. Aldri gir de ham sjansen til å vise hvor ansvarlig han er, og de gangene han bruker opp det han får av allmisser fra dem, som han retterlig har jobbet og slitt for, så blir dette også et "bevis" for at han ikke kan med penger. Den en gang så kjærlige mannen hennes forbitres mer og mer for hvert år som går.

Men om Julie går og vansmekter på Storvik, så er det mange andre som har det atskillig verre enn henne selv. Det er harde økonomiske nedgangstider - ikke bare i Norge, men i hele verden. Den ene finansinstitusjonen etter den andre går over ende, og med dette følger mange personlige tragedier. De som tross alt bor på en gård, har i alle fall tak over hodet og mat å sette på bordet. Verre er det med dem som bor i byen og som har mistet jobbene sine. Som hennes venninne Randi, som opplever at mannen hennes blir arbeidsledig. Og da Julie får vite at hennes yngre søster Johanne skal gifte seg med hennes barndomsvenn Inge, som nå har blitt prest, stivner noe inne i henne. Glade og vitale Johanne - sammen med den tilstivnede mannen som en gang holdt på å ødelegge henne? Hvordan skal det gå med Johanne? Men søsteren er så forelsket og naiv at hun aldri ville ha tatt i mot noe råd fra Julie. Dessuten er foreldrene fra seg av stolthet. Tenk at de skal få en prest som svigersønn!

Nok en gang slås jeg i bakken av Anne Karin Elstads evne til å fortelle! Uten at historien noen gang glir over i det sentimentale, var det smertelig å høre om Julies videre skjebne, bli vitne til hvordan drøm etter drøm knuses ... Og det til tross for at Julies skjebne faktisk må ha vært betydelig bedre enn det som ble de fleste av hennes medsøstre til del på den tiden, gift som hun var med en mann hun elsket og som elsket henne, og som behandlet henne som en likeverdig partner. Hadde det ikke vært for svigerforeldrene som gjennom sin strihet og manglende vilje til å føre gården over på odelsgutten, og som dermed gjorde den en gang så stolte sønnen sin om til en fjott, hvis steilhet etter hvert overskygget alle tilløp til klarsyn og fornuft når dette kunne trenges, kunne de kanskje fått til noe helt unikt dem i mellom. Men slik skal det dessverre ikke gå ... Denne striheten hos svigerforeldrene som også direkte har forårsaket at datteren deres blir gående ugift i år etter år, fordi de nektet henne å få ham hun en gang elsket ... Bibelordene som er hentet fra 5. mosebok kapittel 33 vers 25 blir det som gjør at Julie holder ut - "og som dine dager ere, skal din styrke være ... " Her blir det terningkast fem! Og jeg må stålsette meg for ikke å kaste meg over tredje bok i serien - "Lenker" - nå med det samme ... 

Anne Karin Elstad

Green Song: Anne Sofie von Otter & Elvis Costello

Anne Sofie von Otter - "Lasciatemi morire"

Anne Karin Elstad: "Julie"

Sterkt kvinneportrett fra bygde-Norge!


Utgitt første gang: 1993
Lydboka er innspilt: 2004
Oppleser: Merete Moen
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 9 t 7 min.

"Julie" er den første av i alt fire bøker ("Som dine dager er", "Lenker" og "Fri" er de tre andre) som alle handler om Julie - fra 1918 til et stykke ut på 1970-tallet. Handlingen finner sted på landsbygda i Romsdal og Nordmøre, samt i byene Molde og Kristiansund.

I "Julie" møter vi 18 år gamle Julie Rød, som har vokst opp under nokså enkle kår. Da hun for første gang skal flytte hjemmefra for å bli butikkdame hos kjøpmann Fuglevik, er hun livsglad og forventningsfull til livet. Det har ikke vært bare solskinn å gå hjemme sammen med den beske og bitre moren, som holder døtrene i et jerngrep, alltid redd for hva alle andre vil si. Med en tunge så giftig og skarp at hun på et øyeblikk kan forandre all glede til gift og angst ... Og som er så negativ at det skal mye mot til for å opprettholde troen på livet ...

For ungpiken Julie er det én ting som gjelder: å få seg en ektemann - helst en hun kan elske. Men så full av skam og angst er hun for det annet kjønn at man kan undres over hvordan det i det hele tatt var mulig å treffe noen den gangen, og langt mindre å være sikker på at den man til slutt valgte hadde både tæl og karakter i seg til å bli en skikkelig ektemann.

En dag dukker barndomsvennen Inge opp på Julies nye hjemsted. Han har lenge hatt et godt øye til henne, og ber henne ut på dans. Og Julie, som ikke er rent lite romantisk og svermerisk av seg, blir smigret over den oppmerksomhet Inge viser henne. Like fullt er hun usikker på om hun virkelig er forelsket i Inge, fordi hun i grunnen ikke tenker så mye på ham når han er ute av syn. Dessuten er hun livredd for sitt rykte og stivner bare han tar i henne. En oppvekst hvor det ikke har vært særlig rom for å vise det man føler gjør også at hun er temmelig tilkneppet. Til slutt gir Inge henne opp, opprørt over at Julie er så kald.

Spanskesyken herjer over landet, og da Julies søster plutselig dør pga. denne sykdommen, forandres Julies liv dramatisk. Moren vil ha henne hjem, og dermed er det slutt på all moro. Dersom det ikke hadde vært for at Julie helt uventet får et brev fra en ung mann hun en gang ble introdusert for via søsteren og hennes hemmelige kjæreste Hans, ville hun knapt kunnet klare å finne noe å glede seg over i denne sørgetiden. Gradvis blir hun pr. brev kjent med Jørgen Storvik, og dagen nærmer seg da de skal treffes for å finne ut om deres kjærlighet er noe å bygge videre på ... I mellomtiden dukker Inge opp en kveld Julie er alene hjemme på gården, og han er rede til å ta med makt det hun aldri var villig til å gi ham frivillig i sin tid ...

Denne bokserien om "Julie" burde jeg selvsagt ha lest for lenge, lenge siden! Jeg vet ikke helt hva det er som har gjort at jeg aldri tenkte at Anne Karin Elstads bøker skulle være noe for meg. Da jeg så forfatteren på scenen i forbindelse med Bokklubbens Jubileumsfest i Operaen tidligere i høst, bestemte jeg meg for å gjøre noe med dette! Ikke minst fordi jeg har hatt så stor glede av Edvard Hoems bøker. Han kommer jo fra omtrent samme område og har skrevet en rekke fantastiske bøker om og fra bygde-Norge.

Etter å ha hørt meg gjennom lydbokutgaven av "Julie", har jeg en ting å si: jeg er overbegeistret! Ikke bare forteller Anne Karin Elstad en fantastisk gripende historie om hvordan det var å leve på det pietistiske Vestlandet for nesten 100 år siden, men dette er også et solid stykke norgeshistorie fra en tid vi kanskje ikke har fått presentert altfor mye skjønnlitteratur. Styrken i Elstads historie ligger først og fremst i dialogene, som er knappe og hvor svært mye må leses mellom linjene. Ja, kanskje aller mest i det usagte. Julie er sårbar og naiv, og et hvert tilløp til håp om fremtiden knuses brutalt av moren. Hvorfor skulle hun tro at hun har noe mer rett til lykke enn alle andre? Er hun bedre enn de andre, kanskje? Der moren er hard, er faren heldigvis betydelig mildere. Og når det stormer som verst mellom mor og datter, finner Julie trøst hos ham.

Fordi det er så mye skambelagt man ikke kan snakke om, får Julie aldri forsvart seg mot morens bebreidelser over at hun vraker Inge, han som tross alt skal studere til prest, til fordel for denne fremmedkaren Jørgen, som kommer fra storgården Storvik. Unner hun egentlig datteren noen lykke når det kommer til stykket? Der hun hakker løs på Julie og hennes naive drømmer om en bedre fremtid enn den som ble henne selv til del ... Det gjorde tidvis vondt å lese om Julie, og da jeg var ferdig med denne første boka, måtte jeg umiddelbart kaste meg over den neste - "Som dine dager er" - til tross for at det strengt tatt er andre bøker som står foran i køen. Avslutningsvis må jeg nevne at Merete Moen er en fantastisk oppleser, der hun veksler mellom sin bokmåloppleser-stemme og romsdalsdialekt i dialogene. Her blir det terningkast fem!

Dette bildet tok jeg av Anne Karin Elstad under Bokklubbens 

Jubileumsforestilling i Operaen i høst

Resital på Den Norske Opera

Den Norske Opera arrangerer jevnlig såkalte resitaler, dvs. konserter med solister i fokus. For å sitere operaens nettsider: "Her får publikum intime møter med store sangstemmer fra inn- og utland, fra den lyseste sopran til den mørkeste bass, og et stort spekter av klang og uttrykk." 

Selv har jeg aldri vært på et slikt arrangement før tilfeldighetene førte til at jeg fikk dette med meg i dag. Og uten å overdrive må jeg si at dette ga mersmak! MYE mersmak!

På programmet i dag sto kontratenoren Lawrence Zazzo og lutt-spilleren Shizuko Noiri. I denne enkeltstående konserten fikk vi blant annet presentert reportoaret fra Zazzos CD "Lunarcy", som utkom tidligere i år. Temaet var månen og dens magi.

Jeg siterer fra introduksjonen av konserten på Den Norske Operas egne nettsider:

"I barokken var kastratene de største stjernene. I dag har kontratenorene overtatt deres repertoar. Med sin fabelaktige teknikk og egenartede klangfarge er det de som best kan gi dagens publikum en indikasjon på hvordan en sopranstemme kunne lyde fra en voksen manns kropp. Lawrence Zazzo har hatt en verdensomspennende suksess i konserter og operaproduksjoner i samarbeid med de aller fremste orkestre og dirigenter. Ved sitt besøk i Operaen vil han i tillegg til sitt kjernerepertoar fra renessanse og barokk gi oss smakebiter fra andre tidsepoker. Felles for alle sangene er at de handler om månen og dens magiske kraft. Shizuko Noiri akkompagnerer på lutt og byr også på noen solonumre."

Morsomt nok ble forestillingen introdusert ved den kjente psykiateren Finn Skårderud - med temaet "Månegalskap - sannhet eller overtro?".

Finn Skårderud i samtale med Anne Gjevang

Finn Skårderud ble blant annet bedt om å uttale seg om det er holdepunkter for at månen har den betydning den ofte er blitt tillagt gjennom litteraturen og kunsten for øvrig. Månen er tradisjonelt tillagt stor betydning i forhold til forekomst av både galskap, villskap, melankoli, romantikk m.m. - spesielt ved fullmåne. I språket vårt har dette nedfelt seg i enkelte ord som "lunefull", "lune" osv. - alt utledet fra det latinske navnet på månen - luna. I det engelske språket finner vi dessuten ordet "lunatic" som betyr mentalt syk/gal, noe som gir assosiasjoner til at månen skulle ha skylden for dette.

I følge Skårderud finnes det ingen dekning i vitenskapen for at man blir "månesyk" ved fullmåne. Det eneste måtte være at enkelte kan få litt problemer med søvnen. Og i tidligere tider - før elektrisiteten ble oppfunnet - kunne lyset (og ikke minst mangel på sådan) påvirke sinnelaget hos en del mennesker. I dag har imidlertid dette lite å si. Han hadde for øvrig noen interessante tanker rundt hva som skaper kunst, og påpekte bl.a. at rundt 50 % av alle Nobelsprisvinnere innenfor litteratur har en diagnose av et eller annet slag ... Legger vi til rusproblemer, øker prosentandelen ytterligere. Stor kunst skapes nok ikke først og fremst av harmoniske sinn ...

Lawrence Zazzo og Shizuko Noiri

Jeg har funnet et intervju av Lawrence Zazzo på Youtube, hvor han snakker om sin CD "Lunarcy". Jeg anbefaler spesielt interesserte å høre på dette:

Det var en stor opplevelse å være til stede under denne konserten! Stikkordsmessig kan konserten oppsummeres med at jeg fikk assosiasjoner til middelalderen, barokken og de tidligere kastratsangerne, i tillegg til at jeg fikk høre en rekke sterke og tidvis lidenskapelige tekster om månen og dens angivelige betydning. Vakkert var det! 



Her er en av tekstene fra konserten:

John Downland:
In Darkness Let Me Dwell

"In darkness let me dwell; the ground shall 
sorrow be,
The roof despair, to bar all cheerful light
from me;
The walls marble black, that moist´ned
still shall weep;
My music, hellish jarring sounds, to banish
friendly sleep.
Thus, wedded to my woes, and bedded in my tomb,
 O let me dying live, till death doth come, till death doth come.
In darkness let me dwell."

Tomm Kristiansen: "Mørk safari - beretningen om Henry M. Stanley"

Den egentlige historien om Stanley


Utgitt første gang: 1998
Lydbokutgaven er innspilt: 2007
Oppleser: Tomm Kristiansen
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 10 t 20 min.

Tomm Kristiansen (f. 1950) er først og fremst kjent som utenrikskorrespondent for NRK. Han var utplassert i Afrika i to perioder, og dette har gjort at han har en helt unik kjennskap til forholdene i denne verdensdelen. Dette har ført til utgivelse av flere bøker om Afrika, bl.a. "En vakker dag" som utkom i 2006. Det var denne boka som gjorde at jeg for alvor oppdaget hvilken fantastisk forteller Tomm Kristiansen er! Bøker som "Presidentens mann - oppdrag i Sør-Sudan" (utkom i 2009) og "Utenriks - hendelser verden ikke må glemme" (utkom i 2008) ligger allerede på vent hos meg. Dersom jeg gjennom mine omtaler av bøkene hans klarer å få flere til å bli oppmerksom på dem, er dette svært gledelig! Her kommer man nemlig dypere inn i Afrikas historie enn det som er mulig gjennom mediene for øvrig.

I "Mørk safari" forteller Kristiansen historien om Henry M. Stanley, en mann verden frem til 1998 stort sett hadde hørt heltehistorier om. Etter å ha lest "Mørk safari" bør ingen være i tvil: sannheten om denne mannen er mer sammensatt enn som så! Allerede i bokas forord settes stemningen: «Hans legendariske reise inn i det mørke og ville Afrika tilhører gutteboklitteraturens førstedivisjon... Etter å ha bodd noen år i Afrika, opplevde jeg at historien om eventyreren fikk andre farger... Da ble fortellingen anderledes, og ikke for barn.»

Henry Morton Stanley ble født i Denbigh i Wales i 1941, og døde i London i 1904. Opprinnelig het han John Rowlands, men omstendighetene førte til at han fikk lov til å ta navnet Stanley. Stanley var journalist og er mest kjent for sine oppdagelsesreiser i Afrika, hvor han jaktet på den forsvunne misjonæren David Livingstone. Stanley fikk også en stor betydning gjennom grunnleggelsen av Kongo. Dessuten kartla han Nilen- og Kongoflodens kilder.

Gjennom å sammenligne en rekke skriftlige kilder - 32 i alt - har Tomm Kristiansen forsøkt å komme til bunns i hvem Stanley egentlig var. Var han den helten av en ekspedisjonsleder som verden frem til da hadde ønsket å oppfatte ham som, eller var han en brutal despot som undertrykket de afrikanerne han kom over under sine ekspedisjoner? Virkeligheten lå kanskje et sted midt i mellom, slik den gjerne gjør når sannheten skal oppsummeres etter store menns (eller for den saks skyld kvinners) endelikt ...

I første rekke plukker Kristiansen fra hverandre Stanleys sørgelige barndomsskildringer i selvbiografien hans. Mye av det som fremkommer der, stemmer rett og slett ikke med virkeligheten. Det som imidlertid stemmer er at Stanley, eller Rowlands som han opprinnelig het, slo seg opp fra fattigdom til å bli en mann av betydning. For spesielt interesserte anbefales det å ta en nærmere titt på en artikkel om mannen i Wikipedia. Her får man de "tørre" fakta - i Kristiansens bok de levende fakta!

Historien om Stanley og de grusomhetene vi etter hvert får høre i "Mørk safari" må for øvrig forstås ut fra den konteksten dette foregikk i. Vi befinner oss i siste halvdel av 1800-tallet, og forholdet mellom afrikanere og europeere var ikke det beste etter en århundrelang utbytting og slavehandel. Relasjonen bar nok derfor preg av manglende tillit og ikke minst en hel del gjensidig frykt. Når europeerne med Stanley i spissen kom med sine glassperler og andre varer i den tro at dette ville bety mye i handelen med afrikanerne, men i stedet ble møtt med et regn av giftige piler og fientlighet, handlet det kanskje først og fremst om hvem som skulle overleve? Jeg vet ikke, men det er i alle fall nærliggende å tenke dette. Uansett er det ikke til å komme forbi at europeerne, som var utstyrt med skytevåpen, var de mest brutale. Stanley var intet unntak i så måte.

Det er en spennende reise Kristiansen drar oss gjennom! Ikke bare får vi inngående kjennskap til hvem Stanley egentlig var, for få - om noen? - har gravd så dypt som Kristiansen - men i tillegg får vi også vite hvilke utfordringer Stanleys ekspedisjoner ble utsatt for i jungelen. Ville dyr, insekter, tropesykdommer, fuktigheten, den brennende sola, manglende pengestøtte ... Nettopp forfatterens spesielle kjennskap til dette kontinentet gjør at han klarer å levendegjøre historien om de strabasiøse reisene gjennom Afrikas jungel slik han gjør. At det er forfatteren selv som er oppleser, er utelukkende en fordel. Som et tilleggsmoment får vi som lesere (eller tilhørere) merke hans voldsomme engasjement for saken, der han tordner løs på teksten! Her blir det terningkast fem!

Helt til slutt tar jeg med en interessant bokanmeldelse som ble ført i pennen av Markus Markusson i Dagbladet 17.11.1998.

Tomm Kristiansen

Michael Cunningham: "Før kvelden kommer"

En midtlivskrise med sus over


Utgitt: 2010
Originaltittel: By Nightfall
Oversatt: Kari og Kjell Risvik
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 283

Peter og Rebecca Harris er et par midt i førtiårene. De bor i en stilfull og moderne loftsleilighet på Manhattan; han er kunsthandler og hun redaktør i kunst- og kulturmagasinet Blue Light. Deres eneste barn, en datter, har flyttet hjemmefra, etter nokså store konflikter mellom henne og faren får vi etter hvert vite, og nå ligger livet altså foran dem slik at de atter kan nyte sitt otium uten altfor mange forstyrrelser i deres dagligliv. For å sitere fra forlagets presentasjon av boka: "De er respekterte samtidsurbanister med all grunn, skulle man tro, til å være lykkelige."

Men så dukker altså Ethan, Rebeccas yngre bror, opp ... Mistaket eller Mizzy som han også kalles innad i familien. Dermed forrykkes den skjøre balansen mellom ektefellene på ny, men det på en helt annen måte enn noen av dem kunne ha forestilt seg på forhånd.

Som en vandrende katastrofe entrer Mizzy det velordnede livet til Peter og Rebecca. Han insisterer på at han har sluttet med dop, men det viser seg nokså snart at dette er langt fra sannheten. Mizzy er en vakker, atletisk ung mann, som til forveksling ligner Rebecca som ung kvinne, og som ikke klarer å finne "seg sjæl" tross mangfoldige og iherdige forsøk på dette. Uten at Peter helt skjønner hva som skjer, blir han voldsomt tiltrukket av Mizzy, som lever et liv totalt annerledes enn ham selv. Tidligere har han aldri merket noen homofile tendenser hos seg selv. Selv om han sjokkeres over sin egne følelser, klarer han ikke å motstå Mizzy. Mens han funderer over hva han skal gjøre, influerer hans forelskelse i Mizzy på mange av hans avgjørelser i yrket som kunsthandler. Vi blir vitne til en midtlivskrise av det dypere eksistensielle slaget, hvor Peter med ett stiller spørsmål ved det meste av det han har tuftet sitt liv på. Men det skal vise seg at livet har enda flere overraskelser i ermet til ham ...

I tillegg til å være en interessant roman om en midtlivskrise hvor hovedtemaet er en slags kjønnsidentitetskrise, er "Før kvelden kommer" kanskje først og fremst en morsom bok, slik jeg ser det. Dessuten er den meget godt skrevet, selv om man selvsagt kan stille spørsmål ved om karakterene Cunningham tegner blir vel overfladiske og stereotype. Han går for eksempel ikke spesielt dypt inn i Peters sjelsliv, og de øvrige personene Peter omgir seg med, forblir bipersoner i boka. Peter blir stående som en nokså overfladisk mann som i alle fall så langt i livet mest av alt har vært opptatt av ytre staffasje. Og disse verdiene har han gjort til et levebrød ved at han forsøker å prakke eksperimentell "kunst" på litt for rike damer som lever liv med litt for lite innhold og nerve. Men det er altså her humoren kommer inn! For beskrivelsene av personene vi møter samt enkelte episoder er mildest talt lattervekkende!

"Mizzy har fått den så til de grader - familien Taylors evne til å breie seg uten blygsel. Det dreier seg ikke så mye om stolthet som om ganske alminnelige selvtillit, som fremstår som noe ekstraordinært bare fordi det er så lite av den blant folk flest. Se på ham, med den svære, tunge boken i fanget, mens han ser på landskapet, ikke fjern, men rolig, slik en fyrste ville være med sin rett til å oppholde seg der hvor han er, og om noen har ansvaret for underholdning og adspredelse, så er det iallefall ikke ham." (Side 203)

Og når han beskriver Peters mor:

"Hun var i stand til å klage nesten ustanselig uten noensinne å virke triviell eller sytete. Hun var mer kongelig enn grinete, hun var blitt sendt til denne verden fra en bedre en, og hun unngikk å henfalle til ren og skjær smålighet ved å by på resignasjon i stedet for edder og galle - ved at hun hver time i livet tilkjennega at selv om hun hadde innvendinger mot nesten alt og alle, så var det fordi hun hersket over et slags utopia, og dermed av erfaring visste hvor mye bedre vi alle kunne gjøre det." (Side 202)

Jeg storkoste meg med denne boka! Etter en del midt-på-treet-leseropplevelser i det siste, var det deilig endelig å ha en bok mellom hendene som holdt et høyt nivå på det litterære planet. Her blir det uten tvil terningkast fem!

Michael Cunningham er tidligere kjent for sin roman "The Hours", som utkom i 1998 og som senere ble filmatisert med Nicole Kidman, Meryl Streep og Julianne Moore i hovedrollene. Han fikk Pulitzerprisen for denne boka. For øvrig er han homofil av legning, uten at han ønsker å bli kategorisert som en homofil forfatter. Like fullt er det ikke til å komme forbi at dette påvirker hans litteratur. Foreløpig er kun to av hans i alt seks bokutgivelser oversatt til norsk. "Timene" ("The Hours") er en av dem.

Andre bokbloggere som har skrevet om denne boka:
Jeg leser

Michael Cunningham

Kiri Te Kanawa - Summertime

"Mademoiselle Chambon" (Regissør: Stéphane Brizé)

Utroskapens evige dilemmaer ...


Innspilt: 2009
Originaltittel: Mademoiselle Chambon
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Drama
Skuespillere: Vincent Lindon (Jean), Aure Atika (Anne-Marie, Jeans kone), Sandrine Kiberlain (Véronique Chambon), Jean-Marc Thibault (Jeans far), Arthur Le Houerou (Jérémy, Jean og Anne-Maries sønn), 
Spilletid: 96 min.

Jean er etter forholdene lykkelig gift med Anne-Marie, som han har sønnen Jérémy med. Årene har riktignok tæret en god del på spenningen mellom ektefellene, men alt i alt har de det bra. Anne-Marie jobber på fabrikk, mens Jean er murer. Mye av Jeans fritid går med til å ta seg av hans aldrende far.

En dag skader Anne-Marie ryggen sin mens hun er på jobb. Dermed er det Jean som må hente sønnen på skolen. Der treffer han på sønnens nye lærerinne, Mademoiselle Chambon. Jean føler seg umiddelbart tiltrukket av henne, og etter hvert klarer han ikke å få henne ut av tankene. Før han vet ordet av det, er han så forelsket at han nesten holder på å forgå. Tidligere rutiner fremstår som et ork, han blir irritabel og fjern og er ikke lenger til stede i sitt eget liv på samme måte som før. Hans kone merker at noe er galt, men uansett hvor mye hun graver og spør, nekter han for at det er noe spesielt som plager ham.

Mens det begynner å gå opp for Jean at også Mademoiselle Chambon har følelser for ham, viser det seg at hans kone er gravid. Spørsmålet er om han klarer å motstå fristelsen til å innlede et kjærlighetsforhold med sønnens lærerinne, eller om kjærligheten til henne får ham til å sette på spill absolutt alt han og hans kone har sammen ...

Denne filmen omhandler en helt klassisk utroskapshistorie, hvor forbudt kjærlighet forsterkes og intensiveres nettopp fordi den er forbudt. For hva aner vel Jean om hva livet med Mademoiselle Chambon, en kvinne så totalt annerledes alle andre kvinner han har kjent, kan by på for ham? Sånn egentlig? For ikke å snakke om hva han egentlig har å tilby henne ... Og har deres kjærlighet en sjanse til å overleve, bygget som den eventuelt måtte bli på en hel del menneskers ulykke? Hvordan kan de vite at det de opplever skal bli noe annet enn en flyktig sak, som forsvinner så snart det forbudte ikke lenger er forbudt? Mens Jean finner ut av hva han skal gjøre, sitter hans gravide kone og venter ... Kanskje gjør hun det eneste riktige? Ikke en gang skriker hun opp, men venter på at det hele skal gå over uten for mange opprivende scener ...

"Mademoiselle Chambon" er en stillferdig og tankevekkende film om å vite hva man har, men ikke hva man eventuelt går til. Den handler også om hvor meningsløse de hverdagslige rutinene blir dersom de ikke er tuftet på kjærlighet. Jeans livsvalg blir satt på en alvorlig prøve, og uten å røpe for mye av hva som hender, kan jeg si så pass at ingen bør bli for overrasket over slutten, som føyer seg inn i rekken i forhold til hvilke valg menn pleier å foreta i slike situasjoner ... Skuespillerprestasjonene er gode, og settingen er nesten litt strindbergsk. Etter en noe langtekkelig innledning tok filmen seg voldsomt opp etter hvert, og jeg ble derfor sittende igjen med et inntrykk av å ha sett en film av høy kvalitet. Noe jeg for øvrig synes var ok, var at Mademoiselle Chambon ikke ble fremstilt som en tøyte eller fristerinne, slik "den andre kvinnen" gjerne blir i slike trekantdramaer. Tvert i mot ble hun fremstilt som en sympatisk, elskelig og sanselig kvinne, som det var lett å like. Avslutningsvis vil jeg nevne at filmen inneholder mye vakker musikk! Her må det bli terningkast fem!

Ektefellene Jean og Anne-Marie

Jean og Mademoiselle Chambon

"Hodejegerne" (Regissør: Morten Tyldum)

Spennende, elegant og ekkel!


Innspilt: 2011
Originaltittel: Hodejegerne
Nasjonalitet: Norge
Genre: Thriller
Skuespillere: Aksel Hennie (Roger Brown), Nikolaj Coster-Waldau (Claes Greve), Synnøve Macody Lund (Diana Brown), Reidar Sørensen
Spilletid: 98 min.
Basert på Jo Nesbøs bok "Hodejegerne"

Roger Brown er en mann som har "alt": en innbringende karriere som hodejeger, en meget vakker kone og et elegant hjem. I grunnen er det bare én ting som plager ham: han er bare 1,68 høy ... Han er livredd for at kona skal forlate ham til fordel for en flottere (les: høyere) mann enn ham! Frykten for å miste henne har ført til at han gjør alt som står i hans makt for å gi henne all den luksus han mener at han må for å beholde henne ... selv om han egentlig ikke har råd til det. Kun en ting kvier han seg for å gi henne, og det er et barn.

Når Roger har kandidater inne til kartlegging i forbindelse med større rekrutteringsoppdrag, kartlegger han ikke bare deres potensielle lederegenskaper. Han er vel så mye ute etter å få ut av dem om de eier spesielle kunstskatter - som han kan stjele for å spe på inntektene sine. Med en kone som driver kunstgalleri, har han en fot innenfor bransjen.

Lenge lykkes det Roger å få tak i kunstskatter verdt noen titusenlapper. Det er i grunnen for småpenger å regne. Inntil dansken Claes Greve dukker opp, og det ryktes at han er i besittelse av et forsvunnet Rubensmaleri. Med utsikt til en inntjening på flere titalls millioner, er Roger mer enn klar for å gå til aksjon! Men denne Claes er en smarting, og det hele ender i en jakt på liv og død. For i leiligheten hans dukker det opp noe som snur opp-ned på alt Roger har trodd på ...

Selv om jeg tidligere har lest boka og dermed visste hvordan det hele kom til å ende, opplevde jeg denne filmen som ulidelig spennende! Aksel Hennie spiller en av sine beste roller, og hvis det i det hele tatt er noe som trekker ned i denne filmen, så er det at forholdet mellom ham og hun som spiller kona Diana virker kunstig fra begynnelse til slutt. Jeg trodde aldri riktig på dem, selv om de forega å spille "glætte", vellykkede og kanskje litt kalde mennesker - den typiske klisjé på velstående vestkantfolk.

Det er lenge siden jeg har sett Reidar Sørensen i en norsk film. Her spiller han en meget selvhøytidelig Kriposetterforsker, og det med et slikt alvor at jeg for min del knakk fullstendig sammen bare ved synet på ham. Han behersker rollen til fingerspissene!

Det er ikke til å komme forbi at noe av det jeg på en måte gledet meg mest til var noen av de ekle scenene jeg husket fra boka. Og for noen scener! Det må ha vært svært utfordrende å spille dem! Og sluttkommentaren i filmen ... den er rett og slett fantastisk! 

DVD´en hadde release i dag, noe jeg har sett frem til lenge! (For heller ikke denne gangen fikk jeg rotet meg på kino i tide.) Den var vel verdt både tiden og pengene jeg har spandert på den! Her blir det terningkast fem!

Roger elsker sin kone Diana, men elsker hun ham?

Flotte Claes Greve dukker opp på Dianas vernisage - og han er atskillig 

høyere enn 1,68 ...

Aksel Hennie som Roger Brown

Saker og ting begynner å gå på tverke for Roger

Om Litteraturuka 2011 i Sarpsborg, om blogging m.m.

I perioden 6. - 13. & 16. november i år har det vært (eller er) litteraturuke i Sarpsborg. Sarpsborg kommune har faktisk hatt dette som tradisjon siden 1949!

I løpet av litteraturuka har det bl.a. vært bokbad med Helene Uri, Jan Kjærstad har vært innom for å snakke om sin nyeste bok, Sofie Hexeberg har snakket om lavkarbo, den islandske forfatteren Einar Már Guðmundsson har deltatt på en litterær lunch, Ingvar Ambjørnsen har møtt innsatte på Ravneberget fengsel, Jan Erik Vold har lest dikt osv., osv. Bredden i hva man har hatt å by på under litteraturuka har vært stor!

Jeg for min del hadde aldri hørt om litteraturuka - og: hvor flaut det enn er å innrømme det - aldri vært i Sarpsborg - ikke før i går. For noen måneder siden ble jeg nemlig kontaktet av kulturkonsulent i Sarpsborg kommune, Torill Stokkan. Kunne jeg tenke meg å komme og snakke om blogging? Først betenkte jeg meg. Var det ikke innmari langt til Sarpsborg? Og hva kunne egentlig jeg si om blogging? Men så ombestemte jeg meg heldigvis og lot det stå til! Bare for å ta brodden av myte nr. 1: Sarpsborg ligger kun ca. 1 1/2 times kjøring fra Oslo.

Mens jeg jobbet med Powerpoint´ene mine under foreberedelsene til mitt innlegg om blogging, ble jeg tvunget til å tenke gjennom en del ting jeg kanskje ikke har tatt så sterkt innover meg tidligere. For hvorfor blogger jeg egentlig? 

I begynnelsen tror jeg det vel så mye handlet om å gjøre dette for min egen del. Jeg var ikke veldig opptatt av leserne, for å være helt ærlig. Bloggfunksjonalitetene gir gode muligheter for å systematisere egne leser-opplevelser, tagge på temaer, lage lister med hyperkoblinger etc. Jeg var fra før av kjent med nettstedet Librarything, men det var først etter at jeg hadde vært medlem av Bokelskere en tid at idéen om å blogge dukket opp hos meg. Da jeg imidlertid kom frem til at det var nettopp blogge jeg skulle gjøre, hadde jeg mengder med stoff jeg kunne publisere allerede fra første dag. Ikke alle blogginnleggene holder like god kvalitet, men jeg var mer opptatt av å få det ut enn å kvalitetssikre alt. (I dag ville jeg nok ha tenkt litt annerledes ...)

Det gikk ikke veldig lang tid før responsen begynte å komme. I første rekke fra andre bloggere ... Og det var først da det virkelig begynte å bli moro! I blogg-verdenen møter man andre med samme interesser som en selv, og dermed kan et gjensidig inspirerende forhold få fullt utløp! Her omtales eller anmeldes ikke bare nye bøker, selv om det nok er mest av det, men også gamle klassikere. Og nettopp dette gjør at det å blogge er så givende og interessant! Og med tiden har det også dukket opp forlag og en og annen forfatter som har spurt om jeg kan omtale spesielle bøker. I takt med at de store avisene har nedprioritert bokanmeldelser, har bokblogging fra privatpersoners side blitt en slags vekst-næring. Bokbloggerne er noen mange har funnet det vel verdt å spille på lag med!

Selv har jeg valgt å blogge om bøker (og filmer) helt på idealistisk basis. Jeg ønsker ikke reklame på bloggen min, og dette med blogging skal være en hobby og bare det! Jeg har derfor ingen økonomiske egeninteresser i å mene verken det ene eller det andre om noen bøker overhode, og dette er viktig for meg!

I alle fall - i går reiste jeg ned til Sarpsborg for å holde foredrag om blogging. Mantraet mitt var at man ikke trenger å være noe teknisk geni for å komme i gang. I tillegg til å redegjøre for en del tekniske muligheter ved den bloggplattformen jeg har valgt selv (Blogspot), påpekte jeg en del viktige ting ved blogging, og ikke minst noen fallgruber. Bl.a. har jeg selv opplevd at noen har forsøkt å misbruke min blogg til å henge ut et annet menneske, og dette ble en viktig påminnelse om at alt som legges ut på nettet ikke nødvendigvis blir borte selv om du sletter dette selv. Det er ikke for ingenting at slett-meg-tjenester er blitt en stor industri. Man bør derfor tenke seg godt om før man lar det være fritt frem for hvem som helst til å legge ut kommentarer i ens blogg. Selv har jeg valgt et alternativ hvor alle som ønsker å legge inn kommentarer på mine innlegg først må taste en slags kode (det sparer meg for spam), og dernest er det jeg som har kontrollen på hva som blir publisert (det sparer meg for potensielle ubehageligheter, som alltid har en tendens til å komme fra anonyme). Det gir meg et stort ansvar, som bør forvaltes med ditto ansvarsfølelse.
 
Selv om det ikke kom så mange for å høre på mitt foredrag, angrer jeg på ingen måte på at jeg dro til Sarpsborg! Jeg traff engasjerte arrangører, jeg ble en erfaring rikere og jeg fikk sett Sarpsborg! Dessuten ble jeg eier av et prakteksemplar av en bok - "Eventyrlige Østfold" - hvor Torill Stokkan har vært redaktør.

Torget i Sarpsborg

Sarpsborg kirke

(Kvaliteten på bildene bærer dessverre preg av å være tatt med min Iphone og ikke mitt utmerkede speilreflekskamera.)