"Kongen av Bastøy" (Regissør: Marius Holst)

Opprøret på Bastøy skolehjem i 1915

Innspilt: 2010
Nasjonalitet: Norge
Genre: Drama
Skuespillere: Stellan Skarsgård (Hr. Bestyrer), Benjamin Helstad (Erling), Kristoffer Joner (husfar Bråthen), Trond Nilssen (Olav)
Spilletid: 116 min.

I 1915 ankommer Erling til Bastøy skolehjem i Oslofjorden. Institusjonen ble opprettet i 1896 og skulle i stedet for å straffe, bidra til å forebygge kriminalitet. I stedet utviklet det seg et svært spesielt samfunn på øya, hvor guttene var prisgitt enkelte av de ansattes gode moral eller helst mangel på sådan. Hvis noen av de ansatte gikk over streken, så de andre helst en annen vei.

Erling er fra før av i opposisjon til det meste, og vi aner at han har begått et mord. Husfar Bråthen bestemmer seg raskt for at han skal få kustus på den nye gutten, og bruker om nødvendig drastiske midler for å oppnå dette. Erling forsøker å opprettholde et visst minimum av det han oppfatter som verdighet, men skjønner etter hvert at han gjør best i å tilpasse seg. Prisen han betaler for å komme med kostelige kommentarer eller markere seg blir fort for høy. Det er imidlertid vanskelig å vise respekt overfor mennesker han ikke har noen grunn til å respektere. Som denne husfar Bråthen ... Hvorfor skal han hele tiden ha en av de svakeste guttene - Ivar - til å jobbe på vaskeriet? Hva foregår egentlig der mens Erling og de andre guttene jobber ute i skogen?

Herr Bestyrer (spilt av Stellan Skarsgård) er i utgangspunktet den som har det avgjørende ord på Bastøy. Med jernhånd styrer han skolehjemmet og firer aldri en tomme på sine krav. Men hvilke hemmeligheter skjuler han siden han aldri våger å sette foten ned overfor den fordrukne husfar Bråthen, selv om han får høre ryktene som går om hans seksuelle misbruk av enkelte av guttene?

Erling vil bare vekk, men mislykkes i å rømme fra øya. Mellom ham og Olav utvikler det seg et sterkt kameratskap, som etter hvert kommer til å bety alt for dem. Den dagen Ivar tar livet av seg ved å drukne seg selv, og herr Bestyrer gir guttene på sal C skylden for å slippe fri selv, koker det i sinnene til guttene. Og da husfar Bråthen vender tilbake etter at de trodde at herr Bestyrer hadde sendt ham vekk, bryter det ut opprør blant guttene. Da er tålegrensen for lengst nådd ... Det reneste anarki oppstår, og de ansatte forsøker å flykte før de blir drept av guttene. For å gjenoprette kontroll og orden over øya, sender myndighetene et panserskip med 150 soldater ut til dem ...

Filmen er basert på virkelige hendelser fra 1915, som kuliminerte i et opprør som savner sidestykke i norsk fengselshistorie. Nettopp dette gjør historien ekstra sterk. Bastøy skolehjem holdt det for øvrig gående til nærmere midten av 1950-tallet, og var beryktet for sin brutale behandling av guttene som ble sendt dit.

Dette er en av de beste norske filmene jeg har sett! Ikke bare er historien tragisk og samtidig fengende på en slik måte at jeg hele tiden holdt med guttene, men kulissene i filmen var så autentiske at jeg nesten glemte at det bare dreide seg om film. Guttene på Bastøy frøs, sultet og led, og dette er fremstilt så realistisk at jeg nesten kjente det på kroppen selv. Noen ganger kan det bli litt vel mye Kristoffer Joner i norsk film, men her spiller han kanskje sin beste rolle noen sinne. Husfar Bråthen er en forhatt skikkelse med flakkende, nervøst blikk, samtidig som han skaper så sterk frykt blant guttene at de adlyder hans minste vink. Joner er glitrende i rollen som ondskapsfull sadist! Herr Bestyrer i Stellan Skarsgårds skikkelse hadde kanskje ikke så mye å spille på i sin rolle, men han skulle på den annen side fremstå som en noe fjern og autoritær skikkelse som ingen noen gang kom virkelig nær. Det klarte han med bragd! Jeg har aldri vært borti skuespillerne Benjamin Helstad eller Trond Nilssen tidligere (som spiller hhv. Erling og Olav), men dersom de er nykommere innenfor skuespilleryrket i norsk film, kommer det til å bli spennende å følge deres utvikling fremover. Alt i alt er dette en særdeles vellykket film som fortjener terningkast seks!

Erling har ankommet Bastøy skolehjem

Den forhatte husfar Bråthen

Herr Bestyrers dager på Bastøy er over

Guttene forsøker å unslippe øya ... inntil de får øye på et panserskip

som dukker opp fra tåken

Mukhtar Mai: "Vanæret"

Et kvinneportrett fra Punjab

Utgitt: 2006

Originaltittel: Deshonorée
Utgitt i Norge: 2010
Oversatt fra fransk: Anne Elligers
Forlag: Pantagruel
Antall sider: 204
Etterord side 205-208: Alexander Elgurén (red.), Pantagruel forlag

Den 22. juni 2002 ble Mukhtaran Bibi sendt fra sin kaste - gujjar - for å be mastoi-klanen om unnskyldning for noe hennes 12 år gamle bror angivelig skulle ha gjort. Som fraskilt, men like fullt ansett som ærbar, falt det på henne å gjenopprette balansen mellom hennes laverestående kaste og den høyerestående klanen mastoi. Men i stedet for å få sin unnskyldning akseptert, ble hun utsatt for gruppevoldtekt av fire menn fra mastoi-klanen. Ingen grep inn. 

Normalt var det forventet at Mukhtaran skulle ta sitt eget liv pga. skammen hun var påført. Og det ville hun antakelig også ha gjort dersom ikke familien hennes hadde forhindret dette. Hun bestemte seg for å anmelde saken, og ble i og for seg mottatt på en noenlunde ok måte av politiet. Men fordi hun ikke kunne lese eller skrive, ble hun lurt til å sette fingeravtrykket sitt på et blankt ark, og dermed hadde politiet frie hender i forhold til å sette inn en forklaring som frikjente den mektige mastoi-klanen. Mukhtaran bestemte seg imidlertid for å kjempe, og det var to forhold som gjorde at hun aldri ga opp; saken fikk enorm mediedekning både i inn- og utland, og hun fikk dessuten nokså tidlig kontakt med den pakistanske kvinnen Naseem Akhtar, som er jurist. Naseem ble hennes beste venninne. Uten disse støttespillerne er det ikke godt å si hva som hadde skjedd.

"Vi er alltid fanget mellom to forskjellige juridiske systemer, det religiøse og det offisielle. For ikke å snakke om klan-systemet, som gjør det hele enda mer innviklet, med sine egne regler som overhodet ikke tar hensyn til den offisielle loven, noen ganger ikke engang til den religiøse loven." (side 118)

I første omgang ble gjerningsmennene dømt, men i en høyere rettsintans frikjent. Mukhtaran og hennes familie hadde etter dette virkelig grunn til å frykte for sine liv - inntil hun apellerte til president Musharaf og gjerningsmennene igjen ble fengslet eller satt i husarrest. Da siste utgave av boka gikk i trykken i desember 2010 (fem år etter), hadde Pakistans Høyesterett fremdeles ikke avsagt noen dom ...

Historien som kvinnen i boka forteller er meget sterk og den er dessverre ikke unik i pakistansk sammenheng. Angivelig har kvinnene i følge lovverket en god del rettigheter, men all den tid dette ikke følges opp i praksis, blir rettighetene i realiteten svært illusoriske. Mens saken har pågått har Mukhtaran blitt et ikon ikke bare blant Pakistans kvinner men også i hele den vestlige verden. Hennes mot til å stå frem og kjempe for rettferdighet ikke bare for seg selv, men for alle Pakistans kvinner, er sterk. Hun har engasjert seg i dannelsen av en skole, hvor også jenter får undervisning, og hun har lært seg å lese og skrive. Hele tiden har hun vært fast bestemt på at hun vil leve og bo i den landsbyen hun er oppvokst i, selv om hun bor et steinkast unna mastoi-klanens bopel. Som dokumentar synes jeg boka er velskrevet. Den er riktignok enkel i sitt uttrykk, men nettopp det gjorde historien enda sterkere. Selv om dette ikke er et litterært storverk, synes jeg boka fortjener terningkast fem. Jeg kommer neppe til å glemme Mukhtarans historie med det første ... 

Mukhtar Mai

"Vann til elefantene" (Regissør: Francis Lawrence)

Sirkuslivets skyggesider


Innspilt: 2011
Originaltittel: Water for Elephants
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Reese Witherspoon (Marlena Rosenbluth), Robert Pattinson (Jacob Jankowski), Christoph Waltz (August Rosenbluth)
Spilletid: 109 min.
Basert på Sara Gruens roman med samme navn

Fremtiden ligger lys foran Jacob, veterinærstudenten som har det meste til tross for at han lever i de harde 30-årene i USA; han har foreldre som er glade i ham, utsikter til en lysende karriere som veterinær og dessuten et utseende og en sjarm som gjør at han burde kunne få den kvinnen han måtte ønske seg. Men så snur lykken brått. Rett før avsluttende eksamen får han nyheten om at foreldrene hans har omkommet i en bilulykke. Faren har dessuten pantsatt huset opp til pipa for å finansiere utdannelsen hans. Fullstendig satt på bar bakke forlater han sin hjemby uten å se seg tilbake. Han eier ikke mer enn det han står og går i. 

Tilfeldigvis havner han borti et omreisende sirkus, som drives og eies av despoten August Rosenbluth. Han tar i bruk alle tilgjengelige midler for å gjøre sitt sirkus drivverdig i en tid hvor folk flest knapt har penger til mat. Depresjonen gjør konkurransen mellom sirkusene beinhard og det gjelder å kunne tilby det lille ekstra for å overleve i markedet. Trekkplasteret heter Marlena, og hun er intet mindre enn sirkusdirektørens vakre kone. Ikke bare er direktøren desperat etter å skaffe sitt sirkus inntekter, men han er i tillegg sykelig sjalu og dessuten voldelig når han drikker. Jacob får jobb som veterinær for dyrene på sirkuset, og gremmes over å bli vitne til direktørens dyremishandling. Etter hvert blir han også vitne til konemishandling og voldelighet overfor de ansatte. Den glitrende fasaden er i bunn og grunn pill råtten når det kommer til stykket.

Jacob forelsker seg i Marlene og etter hvert blir også hun dypt betatt av ham. Men deres forbudte kjærlighet er farlig ... meget farlig! Og den får også uante konsekvenser ...

Jeg har tidligere forsøkt meg på Sara Gruens bok, men ga opp fordi jeg opplevde historien som nokså uengasjerende. Når jeg likevel valgte å se filmen, er dette fordi jeg har hørt så mye bra om den. Et tilleggsmoment var dessuten at filmen egnet seg for hele familien, store som små, mens jeg vanligvis må se "mine" filmer alene (de fenger sjelden resten av familien). Dette kan vi i stor grad takke kjekke Robert Pattinson for. Han er nemlig Twilight-stjerne og dermed tenåringsjentenes store idol i vårt hjem.

Historien i filmen er syltynn, men du verden for en vakker heltinne og en flott helt! Underveis irriterte jeg meg imidlertid over at de blødmene jeg opplevde i boka, og som var årsaken til at jeg ikke gadd å lese videre, var merkbart til stede i filmen. En god del av scenene opplevde jeg rett og slett ikke som troverdige. Kanskje forventet jeg også å få mer innblikk i sirkusverdenens hemmeligheter, men hendelsesforløpet ble etter hvert så outrert at jeg heller ikke på dette punktet synes at jeg fikk det jeg forventet ut av filmen. Alt i alt en helt grei film på det jevne, men i og for seg god underholdning. Stjernene Reese Witherspoon og Robert Pattinson bar det meste av filmen. Jeg gir terningkast fire. 

Jacob og elefanten Rosie, som bare forsto polsk

Sirukusdirektøren, hans kone og Jacob

Jacob forlater sirkuset

Frank Rossavik: "Det niende barnet"

Om en av Nansen-hjelpens skjebner 


Utgitt: 2009
Forlag: Spartacus forlag
Antall sider: 174
Etterord av Edgar Brichta, side 175 - 179

Den jødiske gutten Edgar var sønn av Max og Rea Brichta, ble født i 1930 og vokste opp i Bratislava i det som i dag er kjent som Slovakia. Etter hvert som Hitler-Tyskland okkuperte land etter land i Mellom-Europa, og dessuten gjorde forholdene mer og mer vanskelig for jødene, valgte Max og Rea å sende sønnen Edgar i sikkerhet til Norge.

Totalt ble 37 jødiske barn plukket ut av Nansenhjelpen for transport til Norge. Forut for dette forelå mye arbeid med å innhente tillatelser i et heller lite velvillig byråkrati i Norge. Som en av disse 37, hvorav også Berthold Grünfeld var blant barna, kom Edgar til Norge høsten 1939. På forhånd hadde Nansenhjelpen klarert med pleiefamilier som sto klare til å ta imot barna. Edgar kom som et av ni barn til Bergen, mens de resterende ble igjen i Østlandsområdet. Pleieforeldrene Arne og Agnes Normann bodde i Laksevåg like utenfor Bergen.

Da tyskerne invaderte Norge om morgen 9. april 1940, forsøkte Vidkun Quisling å erklære kupp av statsmakten, bare for å bli satt til side av de tyske invasjonstroppene, som innsatte Reichskommisar Josef Terboven som øverste makthaver i Norge. Arne og Agnes reiste sammen med fostersønnen til Nordfjordeid for å komme unna tysk nærvær, bare for å oppleve at nettopp denne bygda skulle bli sterkt invadert av tyske soldater. Fra før av bodde rundt 600 nordmenn i denne bygda, og nå kom det til 800 tyske okkupanter. Mens familien holdt til i Nordfjordeid, gjorde tilfeldighetene det slik at Edgars tyskkunnskaper kom til nytte. Ingen tenkte vel på at denne lyshårede gutten i realiteten var jøde. Dette kombinert med at han må ha vært utstyrt med bøtter av sjarme og utadvendthet, gjorde at han klarte seg godt, nesten uansett hva som skjedde. Over alt møtte han velvilje og hjelpende mennesker.

I august 1940 meldte pleiefaren Arne seg inn i NS, og senere ble han ordfører i Bergen. Dette skulle i forbindelse med landssvikoppgjøret koste ham dyrt, uten at Edgar egentlig merket noen vesentlige endringer mens dette pågikk. Da pålegget om registrering av alle jøder ble kom, gjorde pleiefaren intet for å angi sin fostersønn. Mens de åtte øvrige barna som kom til Bergen ble sendt i sikkerhet til Sverige, ble Edgar - det niende barnet - igjen. Nansenhjelpen var nemlig redd for at det skulle vekke mistanke dersom Edgar plutselig ble borte. Dessuten var de engstelige for å pådra seg fosterfarens harme, noe som i verste fall kunne gå ut over sikkerheten også til de andre barna. Vinteren 1942/1943 ble Edgar likevel flyttet til noen andre, og fra han var 14-15 år måtte han mer eller mindre klare seg selv.

Etter hvert ble alle jøder som ikke hadde klart å rømme, internert og sendt med skipet Donau til Tyskland. Samtlige barn som ble sendt ut av Norge, ble umiddelbart gasset i hjel da de kom frem til Auschwitz. De var uansett for unge til å kunne utnyttes som gratis arbeidskraft.

Etter krigen var Edgar besatt av å finne ut hva som hadde skjedd med hans egen familie, og han reiste noe rotløst rundt i Tsjekkoslovakia et par års tid uten egentlig å få noen svar. Svarene fikk han først mange, mange år senere. Etter hvert utdannet han seg til lege og bosatte seg i USA, hvor han fikk fem barn og etter hvert en rekke barnebarn. Uten Nansenhjelpen og hjelp fra mange andre han møtte underveis, ville hans slektsledd ha dødd ut som en følge av Holocaust.

Denne boka gjorde et sterkt inntrykk på meg! Den er for det første godt skrevet, inneholder for det andre en helt spesiell historie og viser for det tredje hvor mye det hadde å si at noen stilte opp for disse jødiske barna i en tid hvor antisemittismen regjerte i hele Europa, og dessverre også i Norge. Selv om mest sannsynlig ingen tenkte seg en slik løsning som Hitler-Tyskland gjennomførte i all sin gru i løpet av krigen ... Midt oppi alt tok imidlertid likegyldigheten også mange liv, for utryddelsen av bl.a. jødene kunne aldri ha funnet sted i den utstrekning den gjorde dersom flere hadde brydd seg.

Forfatteren Frank Rossavik har i forordet til boka redegjort for sin skepsis til å skrive boka i utgangspunktet. "Trengs virkelig enda flere bøker om rett og galt, samt ofre, helter og skurker i dette triste kapitlet av verdenshistorien?" spurte han seg.

Edgar Brichta hadde det godt i Norge, forholdene tatt i betraktning - så godt at han holdt god kontakt med de fleste av dem han bodde hos og ble kjent med under sitt Norges-opphold, ja, selv med nazisten Arne Normann! Uten hans innsats kunne ikke Edgar ha overlevd, og det er han smertelig klar over.

Jeg synes i alle fall ikke at denne boka er et overflødighetshorn! Og jeg har endelig vært borti noen av den typen, som tror at bare Holocaust er nevnt på baksiden av boka, så skal den selge nærmest uansett. Noe av det jeg kanskje likte aller best med denne boka er at det faktisk er en glad-historie, hvor hjelpen den jødiske unggutten fikk, etter hvert ga støtet til et flott og godt liv i voksen alder!

Ut fra mitt totalinntrykk av boka, som er forsøkt holdt i en så objektiv tone som mulig, og med mange kildehenvisninger som viser at forfatteren har belegg for det meste av det han skriver om og ellers er åpen om når han gjetter og spekulerer, synes jeg den fortjener  terningkast fem! At på til er jeg blitt kjent med en forfatter jeg ikke visste noe om fra før av, men kommer til å være obs på i fremtiden. 

Slovakeren Edgar Brichta bor i dag i USA, hvor han er en pensjonert lege.

"Barney´s Version" (Regissør: Richard J. Lewis)

En komedie helt på det jevne


Innspilt: 2010
Originaltittel: Barney's Version
Nasjonalitet: Canada, Italia
Genre: Komedie
Skuespillere: Paul Giamatti (Barney Panofsky), Dustin Hoffman (Israel "Izzy" Panofsky, Barney´s far), Rosamund Pike (Miriam Pike, tredje kone), Minnie Driver (andre kone), Rachelle Lefevre (første kone), Scott Speedman ("Boogie"), Bruce Greenwood (Blair)
Spilletid: 90 min.

Barney Penofsky er i følge sine venner ikke helt god. Ikke bare er han et fyllesvin, notorisk utro, svindler og en overfladisk blei, men han er i tillegg mest sannsynlig en morder. Da livet til Barney er i ferd med å ebbe ut og hans fiende truer med å blamere ham ut offentlig, bestemmer han seg for å skrive sine memoarer - den egentlige sannheten ... Og det er dette "Barney´s Version" handler om! Barneys egen versjon av sitt eget liv!

Barney giftet seg i alt tre ganger. Om det var uflaks eller dårlig dømmekraft som gjorde at det ble slik, er vel egentlig et åpent spørsmål. Sannheten er i alle fall at både kone nr. 1 og 2 bedro ham - ikke omvendt! Da han i bryllup nr. 2 forelsker seg hodestups i din tredje kone, har hans andre ekteskap i realiteten ingen sjanse. Derfor er han mest av alt glad da han overrasker kona og sin beste venn i ektesengen ... Endelig skal han slippe fri fra dette feilslåtte ekteskapet uten at det er han som sitter igjen med svarteper. Man skiller seg nemlig ikke fra en kvinne med en stor og rik familie i ryggen sånn helt uten videre. Med mindre feilen altså ligger hos henne. Med på kjøpet pådrar han seg en mordanklage, men også dette klarer han fint å manøvrere seg unna. Selv vet han ikke 100% sikkert om han er eller ikke er en morder.

I alle fall lykkes det ham til slutt å få den kvinnen han elsker! Miriam er alt han har ønsket seg i en kvinne! Og i begynnelsen er de også riktig så lykkelige. Men så går også dette ekteskapet inn i rutinenes ødeleggende kvern, og han mister fokus. Deres felles prosjekt er etter hvert kun konas prosjekt, og selv er han mest opptatt av baseballkamper og fyllekuler med kompisene sine. Først da det er for sent skjønner han hva han har ødelagt. For det er for sent ... eller ... ?

Denne filmen var ikke helt min greie, selv om jeg synes at den absolutt kom seg etter hvert. Skuespillerne gjorde helt greie roller, og det sto virkelig ikke på deres innsats! Kanskje er det konseptet feit eldre mann og et lass med nydelige damer som svermer rundt ham, som jeg ikke helt tror på. Og at på til blir litt provosert av. Barney kunne i det minste ha blitt spilt av en mann som sto mer i stil til damene han giftet seg med. Synes jeg ... Historien som sådan var dessuten nokså uinteressant i det store og hele. Dersom filmen hadde vært basert på en sann historie, ville den nok ha fenget meg mer. Jeg tok meg selv i å le opp til flere ganger, så litt morsom var den tross alt - sånn etter hvert. Her blir det terningkast fire. 

Far og sønn i Barney´s andre bryllup

En glad laks som var litt for glad i det sterke

Barneys nydelige tredje kone, Miriam

Bøker jeg har kjøpt i det siste ... og gleder meg til å lese!

I likhet med de aller fleste andre bokelskere som liker å eie de bøkene man skal lese, er jeg helt uforbedrelig når jeg nærmer meg en bokhandel. Aldri sitter bankkortet så løst som når jeg "bare skal innom og se" i en bokhandel - for har det dukket opp noen godbiter siden sist jeg var der, klarer jeg ganske enkelt ikke å styre meg. Problemet - eller utfordringen - er imidlertid at min lesetid er relativt begrenset. Nettopp derfor tyr jeg mye til lydbøker (som jeg fortrinnsvis låner på biblioteket), slik at jeg kan bedrive multitasking. Jo flere (kjedelige) ting jeg kan gjøre mens jeg hører på flotte bøker, desto bedre føler jeg meg! Og er lydboka god, MÅ jeg ha papirutgaven i hyllene mine ...

Her er noen av bøkene jeg har kjøpt i det siste, og som jeg ser veldig frem til å lese! (Lay out´en på denne siden er helt håpløs - men til slutt ga jeg opp og tenkte at tross alt er innholdet det viktigste!)

Å, som jeg angrer på at jeg ikke tok denne tykke, herlige boka av Haruki Murakami med meg på ferie i år ... Med sine nesten 750 sider tar det nok litt tid før jeg kaster meg over denne. Jeg føler at jeg bør ha ekstra god tid til å lese store partier sammenhengende, og ikke stykkevis og delt i min travle hverdag.

Boka, som snart skal suppleres med del tre, er regnet som Murakamis mesterverk!

Denne boka har jeg hørt mye om! Etter å ha lest "Hijab-historier", en annen bok om norske, muslimske kvinners forhold til hijab, måtte jeg bare ha denne! Fordi de fleste av oss i større eller mindre grad har en rekke fordommer - uansett hva vi innrømmer for andre og oss selv - synes jeg det er viktig å oppdatere seg innimellom og justere kursen litt. I slike sammenhenger er bøker som dette viktige. Her alminneliggjøres muslimske kvinner, som kanskje ellers er svært myteomspunnede.

Og når vi først er inne på muslimske kvinners situasjon, så kunne jeg selvsagt ikke styre unna denne lille boka. Her forventer jeg meg ikke stor litteratur, men derimot en sterk historie fortalt av en kvinne fra Punjab i Pakistan.

Etter å ha lest samme forfatters bok "Leo Afrikaneren" tidligere i sommer, ble jeg i forbindelse med tilbakemeldingene på min bokomtale tipset om denne boka. Her analyserer Maalouf forholdet mellom øst og vest, mellom den kristne og den muslimske verden osv. Mao. en bok som jeg kom til at jeg bare måtte få med meg!

Da jeg kom over denne boka av Slavenka Drakulic, som atpåtil handler om kunstneren Frida Kahlo, tenkte jeg meg ikke om et eneste sekund: denne måtte jeg ha! Tidligere har jeg lest bøkene "Ikke en flue fortred" (om rettsoppgjøret i Haag etter krigen i Jugoslavia) og "Gudommelig sult" (hvor kvinnen i boka ender opp med å spise sin elsker) - begge deler spesielle leseropplevelser, for å si det mildt.

Denne forfatteren har jeg aldri hørt om fra før av. Antakelig var det det nydelige coveret som vekket nysgjerrigheten min og fikk meg til å lese baksideteksten. Kombinasjonen av at boka handler om Rudolf Nurejev og at Aftenposten-skribenten Terje Stemland er sitert med "Et bemerkelsesverdig bokverk" på forsiden av boka, avgjorde at boka raskt havnet i mine handleposer ... ;-) Så er det å håpe på at boka holder mål og ikke er enda en av bestselgerne som selges ved hjelp av ufine salgsmetoder (noe som er blitt veldig vanlig de siste årene, dessverre ... Du tror du kommer hjem med en skatt, og så er det "bare" kiosklitteratur i pen innpakning ...)

I tillegg til alle de andre genrene jeg liker, står litteratur om hvordan god litteratur blir til, temmelig høyt. Og når en fyr som Henrik H. Langeland har skrevet en slik bok som "Fortellerkunst" ... vel, da må jeg selvsagt få den med meg! Forhåpentligvis lærer jeg også noe nytt, som kan komme til nytte senere ... ;-)

Per Olov Enquist er en forfatter som har krøpet mer og mer inn i mitt leseliv! Så langt har jeg lest seks av hans bøker, og det disse bøkene har hatt til felles er at jeg har elsket dem, alle som en! "Legionærene" står nokså sentralt i hans forfatterskap, og derfor måtte jeg supplere boksamlingen min med denne. Enquist skriver alltid om virkelige hendelser, og så dikter han videre rundt dette. Han skriver vakkert, følsomt - ja, nesten "gjennomsiktig" (et ord jeg ofte bruker når jeg skal skrive om hans bøker, har jeg lagt merke til selv). Måtte denne mannen snart få Nobels litteraturpris!

Da jeg leste at forfatteren Erika Fatland hadde skrevet om Beslan-massakren og om hva som skjedde i Beslan i tiden etter denne hendelsen, var jeg ikke sen om å få tak i den. Jeg ser virkelig frem til å lese denne boka!

Denne boka har jeg lenge hatt lyst på! Den er utgitt av mitt favorittforlag Dinamo Forlag, og bare det borger for meget god kvalitet! Handlingen er lagt til Sør-Afrika, og jeg kan nevne stikkord som ANC, Mandela og Sør-Afrikas Sannhets- og forsoningskommisjon. Denne boka gleder jeg meg til å lese!

Tidligere har jeg kun lest den fantastiske boka "Broen over Drina" av Nobelprisvinneren Ivo Andric. Denne boka har på nettstedet Bokelskere blitt omtalt som en man bør få med seg, og derfor var jeg ikke sen om å skaffe meg den. Også her står kristne mot muslimer på Balkan, mens Napoleonskrigene raser. I en skvis mellom disse gruppene kommer - som alltid - jødene, uønsket som de var de fleste steder, har jeg inntrykk av. Boka er betegnet som et litterært storverk, og med forfatterens fortellerstil i Drina-boka friskt i minne (lett, lekent og ledig), tror jeg ikke det skal ta så veldig lang tid før jeg begynner på denne boka.

Egentlig hadde jeg tenkt meg en helt annen bok av denne forfatteren ("Knuter") - helt til jeg tilfeldigvis havnet i en diskusjon på Bokelskere om den, og i stedet fikk anbefalt "Lenker". Jeg har aldri lest noe av denne forfatteren før, men når jeg leser at han er en av Afrikas mest respekterte forfattere samt at "Lenker" er blitt betegnet som mesterlig, ja ... da måtte jeg jo selvsagt ha den også! Afrikanske borgerkriger pleier å være både blodige og bestialske, så dette blir nok ingen hyggelig lesning. Anne Thurmann-Nielsen er sitert med følgende ord på bokas bakside: "Nuruddin Farag tar leseren med inn i et inferno som er Dante verdig ..."

I denne boka har forfatterne søkt å lage en fremstilling av jødehatets historie, fra antikken og kristendommens begynnelse, gjennom middelalderen og opplysningstiden, rasebiologiens tidsalder og Holocaust og frem til dagens nye antisemittisme. Med sine rundt 650 sider skjønner jeg at denne boka virkelig gjør et dypdykk i historien. Selv har jeg aldri helt skjønt hva som er opprinnelsen til jødehatet som i århundrer har vært så utbredt i Europa. Nettopp derfor blir det interessant å lese denne boka!









Jeg tror ikke at jeg skal bli i beit for fritidssysler denne høsten ... Er det noen som har lest enkelte av disse bøkene? Og som gjerne vil si noe om dem? Kom igjen! Jeg er lutter øre!

"Norwegian Wood" (Regissør: Tran Ahn Hung)

Skjønt om ung kjærlighet


Innspilt: 2010
Originaltittel: Noruwei no mori
Nasjonalitet: Japan
Genre: Drama
Skuespillere: Rinko Kikuchi (Naoko), Ken'ichi Matsuyama (Watanabe), Kiko Mizuhara (Midori), Kengo Kora (Kizuki), Tetsuji Tamayama (Nagasawa), Reika Kirishima (Reiko)
Spilletid: 134 min.
Basert på Haruki Murakamis roman med samme navn

Vi befinner oss i Tokio på slutten av 1960-tallet, og det blåser en opprørsk vind over studentmiljøet også her. 20 år gamle Watanabe er imidlertid ikke opptatt av politikk. Han er en følsom ung mann som mest av alt bryr seg om kjærligheten og livets øvrige mysterier.

Da kameraten til Watanabe - Kizuki - tar livet av seg, snur det opp-ned på så mye. Kizuki og Naoko hadde et forhold, og dødsfallet går hardt inn på Naoko. Watanabe har sterke følelser for henne, men hun er åpenbart ikke klar for noe veldig forpliktende så kort tid etter tapet av Kizuki. Dessuten sliter hun med store psykiske problemer. Watanabe er likevel innstilt på å vente på henne, helt til hun er klar for ham. I mellomtiden dukker imidlertid en annen kvinne opp i Watanabes liv. Der Naoko er tung, dyster og taus, er Midori en frisk pust i livet hans. Hun bobler over av latter og glede, og synes å ta det meste med letthet. Men bare tilsynelatende, skal det snart vise seg. Og Watanabe, som er en meget seriøs, ung mann som slett ikke løper fra løfter han en gang har avgitt, kommer opp i et skikkelig dilemma ... Skal han satse på Naoko, som for tiden har opphold på en mentalinstitusjon, eller livskraftige Midori?

Jeg er veldig begeistret for Haruki Murakamis bøker, og har lenge vært meget spent på filmatiseringen av nettopp "Norwegian Wood". Det begynner å bli atskillige år siden jeg leste akkurat denne boka - en av de første jeg leste av forfatteren, og som han skrev før bøkene hans ble mer surrealistiske eller magisk realistiske. Det gjorde nok sitt til at jeg klarte å vurdere filmen på dens egne premisser. Jeg ble virkelig ikke skuffet!

I filmen er det jeg husker som vart, ømt og forsiktig vel ivaretatt! Skuespillerne er utrolig skjønne, og i den forbindelse vil jeg spesielt fremheve han som spiller Watanabe (Ken'ichi Matsuyama). Ellers vil jeg fremheve de vakre og estetiske kulissene (i stor grad japansk natur), musikken og stemningene i filmen. Ikke forvent en masse action! Her er det dialogene som er viktige. Og i hvilken alder er tap av kjærlighet så til de grader sterkt og traumatisk som nettopp i slutten av tenårene og i begynnelsen av tyveårene, før man har gjort noen erfaringer med kjærligheten og skjønner at man faktisk ikke dør selv om man har kjærlighetssorg? Når ingen ringere enn den koreanske mesterregissøren Tran Ahn Hung settes på oppgaven med å regissere en slik film, så blir det kunst! (Og det minner meg om at det snart er på tide å se hans film "Duften av grønn papaya om morgenen" om igjen!) Her blir det terningkast seks!

Ung kjærlighet

Naoko og Watanabe

Naoko, Midori og Watanabe

Midori og Waranabe

Can "She Brings The Rain" 1968

Johan Velten: "Arbeidsglede"

Noe lang-dryg om leder-utvikling


Utgitt: 2003
Lydboka er innspilt: 2005
Oppleser: Johan Velten
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 7 t

I løpet av et langt liv tilbringer de fleste av oss en betydelig del av tilværelsen på jobb. Uansett hvilke ambisjoner den enkelte har, om man er leder eller medarbeider, må man kunne anta at alle har det til felles at de ønsker å glede seg over sitt arbeid.

Hva er egentlig arbeidsglede? De fleste forbinder dette med å ha det hyggelig på jobben, å lykkes med noe, å få realisert seg selv, å bety noe, lære noe etc. Arbeidsglede er noe som kommer innenfra, og det finnes knapt noen andre enn en selv som kan skape slik glede. Heller ikke en dyktig leder. En dårlig leder kan imidlertid ødelegge den arbeidsgleden som måtte være der.

I kapittel etter kapittel fører Johan Velten oss gjennom alle fallgruber i arbeidslivet. For det er først og fremst det som kan gå galt som har hans fokus i det meste av boka. I begynnelsen fant jeg dette både trettende, en smule deprimerende og ikke rent lite provoserende. Lenge ble jeg sittende og lure på om han gjennom sine studier av næringslivet i det hele tatt har sett eksempler på godt lederskap, og om det er mulig å tilfredsstille de krav han oppstiller. I en ideell verden hvor ledelsen er trygg, raus og åpen, og hvor alle medarbeidere er stinne av selvtillit, god selvfølelse og selvinnsikt, vil dette kanskje være mulig. Men slik er sjelden virkeligheten. Noe av det som kompliserer et nær sagt hvilket som helst arbeidsliv er at folkene som jobber der er mennesker på godt og vondt. Noen drar dessuten med seg kjipe opplevelser fra fortiden, og med en gang noe butter i mot, kommer dette gjerne veltende inn på arenaen som en ytterligere kompliserende faktor. Dette kombinert med en altfor stor tro på hva ledelsen både kan og bør ordne opp i, skaper ikke sjelden alvorlige konflikter på en arbeidsplass.

Underveis nevner Velten selvfølgelig de faktorer som skaper trivsel og et ønske fra medarbeiderne om å yte sitt aller beste. Det handler bl.a. om at det må være samsvar mellom ord og handling, at medarbeiderne føler seg sett og verdsatt og at de føler seg ivaretatt på best mulig måte av lederen.

Helt på slutten av boka lander Johan Velten heldigvis på at det nok ikke er mulig å skape et ideelt arbeidsliv der alle fungerer 100 % "etter boka". Da jeg leste dette, ble jeg i grunnen lettet. Men kanskje er det heller ikke idealtilstanden som er målet, men prosessen mot stadig å bli bedre - eller yte sitt aller beste ut fra sine egne forutsetninger - som er det viktige. At man har noe å strekke seg etter og ikke hviler på laurbærene, rett og slett. Den perfekte leder som innehar 100 % utfyllende komplimentære egenskaper finnes nemlig ikke, og det gjør mest sannsynlig heller ikke den perfekte medarbeider. 

Når jeg skal oppsummere mitt inntrykk av boka, så vil jeg i første rekke påpeke at den er for teoretisk. Veltens fortellerstil bærer tidvis preg av en oppramsing av statements eller meget poengterte utsagn, og hvor eksemplene er litt for få. Han burde dessuten ha overlatt opplesningen av lydboka til noen andre. Hans stakkato måte å lese på var til tider så irriterende at jeg vurderte å avslutte boka. Når jeg likevel valgte å fortsette var det fordi jeg tross alt var spent på fortsettelsen. Antakelig er dette en bok som fungerer best som en bok i papirutgave, hvor man kan sitte med tusjen og "gule ut" viktige poenger. Som lydbok ble den noe kunstig. Velten har utilsomt greie på det han skriver om, selv om han litt for ofte fremsto som en irriterende besserwisser. Til hans forsvar skal sies at det er nesten ti år siden han skrev boka - rett etter harde økonomiske nedgangstider. De lederskikkelsene han beskriver i sin bok, har jeg heldigvis til gode å ha møtt for mange av. Kanskje nettopp derfor føltes mange av hans utlegninger som lite relevante for egen del. Alt i alt en helt grei bok som jeg gir terningkast fire. 

Johan Velten

"Rabbit hole" (Regissør: John Cameron Mitchell)

Tap av et barn ...


Innspilt: 2010
Originaltittel: Rabbit hole
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Nicole Kidman, Aaron Eckhart, Dianne Wiest, Miles Teller, Tammy Blanchard,Sandra Oh, Giancarlo Esposito, Jon Tenney, Stephen Mailer, Mike Doyle, Roberta Wallach
Spilletid: 87 min.

Åtte måneder tidligere mistet Becca og Howie Corbett sin fire årige sønn Dannie i forbindelse med en tragisk ulykke. Sønnen løp etter familiens hund da en bil kom i for høy hastighet til å klare å stoppe. Han døde momentant, og siden har livet til Becca og Howie stoppet fullstendig opp.

Ekteparet er svært ulik i sin tilnærming til sorgen, som på et vis har lammet dem begge to. Mens Becca har stengt seg inne i sin egen verden og ønsker å slette alle spor etter sønnen - og til og med ønsker å selge huset for å kvitte seg med siste rest av minnene - ønsker Howie å beholde mest mulig av minner etter sønnen. Og i motsetning til Becca ønsker Howie at livet deres, slik det var før, skal fortsette. Kanskje de kan få et barn til? Becca er imidlertid helt utilnærmelig og nærmest kald mot ektefellen. Noe fellesskap i sorgen har de ganske enkelt ikke. I stedet hakker de løs på hverandre så snart anledningen byr seg, og sånn sett drar de hverandre ned og ikke opp. Alle innbydelser til hyggelige hendelser fra venner avvises. Livet står fullstendig stille.

Howie er til slutt helt desperat. Han foreslår at de skal gå i en sorggruppe, men etter første møte skjønner de begge at Becca ikke fikser dette. I stedet forsøker de hver på sin side å gjøre det som skal til for å komme videre ... i alle fall noen ørsmå skritt. Og når det ser som mest håpløst ut, øyner vi muligens et aldri så lite håp. Spørsmålet er likevel om de er nødt til å fortsette hver for seg for å klare å komme videre, eller om det er håp for dem som ektepar og kjærester.

Filmen er basert på et Pulitzer Prize-vinnende drama av David Linsay-Abaire, og Nicole Kidman er nominert til Golden Globe for beste hovedrolle. Og hun spiller absolutt godt, selv om jeg lurer på om snarveien til slike priser er å spille en mest mulig depressiv rolle. Egentlig byr ikke rollen hennes, slik jeg ser det, på så veldig mange utfordringer, endimmensjonal som den på mange måter er. Historien er heller ikke særlig original eller oppsiktsvekkende. Selv om jeg selvsagt ikke kan sette meg inn i hvordan det er å miste et barn, skjønner jeg at dette er noe av det mest traumatiske man kan oppleve i et liv. Like fullt følte jeg at historien ikke rørte meg. Selvsagt er det mange ulike former for sorg, men dette ekteparets måte å håndtere det hele på, fremsto i grunnen som lite troverdig. Det som uansett er sikkert er at tap av et barn setter de fleste forhold på harde prøver, så også ettertrykkelig for ekteparet i denne historien. Jeg ser at mange anmeldere har gitt denne filmen terningkast fem. Selv nøyer jeg meg med å gi den terningkast fire. Historien ble litt for forutsigbar, og fremdriften var litt for stillestående. Det positive tross alt er at filmen kun varte i ca. 1 1/2 time, og det var helt passe!

Nicole Kidman i rollen som Becca

Ekteparet prøver sorggruppeterapi

Becca har oppsøkt unggutten som kjørte ned og drepte sønnen

Claudio Magris: "Donau"

Mesterlig om Donaus historie!


Utgitt i Italia: 1986
Originaltittel: Danubio

Utgitt i Norge første gang: 1991

Dette eksemplaret utkom: 1999

Oversatt: Kjell Risvik
Forlag:Forlaget Press
Antall sider: 511

Elven Donau er Europas nest lengste elv (etter Volga) og er 2645 eller 2888 km lang, helt avhengig av hvilken elv som regnes som kildeelv til Donau. Intet mindre enn fire europiske hovedsteder er anlagt langs Donau; Wien, Bratislava, Budapest og Beograd. Elven endrer navn alt etter hvilket land den renner gjennom; i Tyskland og Østerrike heter den selvsagt Donau, men i Slovakia heter den Dunjai, i Ungarn Duna, i Kroatia og Bulgaria Dunav og i Romania Dunărea. For øvrig renner Donau også gjennom Serbia, Moldava og Ukraina.

I Claudio Magris´ bok "Donau" følger vi elven fra det stedet hvor den antatte kilden befinner seg - Schwarzwald i Tyskland - og til deltautløpet ved havnebyen Sulina i Svartehavet. Underveis blir vi underholdt med en rekke historiske fakta og anekdoter relatert til de stedene hvor elven renner forbi. Kjente historiske personer - forfattere, politikere, massemordere etc. - blir omtalt. Likeså kjente historiske hendelser fra fjern og nær fortid. Og neppe er noe vesentlig skrevet om Donau som ikke på et eller annet vis er nevnt i boka. 

Donaus løp gjennom Europa

Aller mest grundig behandles Tyskland og Østerikes historie, og det er selvsagt ikke til å komme forbi at særlig nazismens fremvekst og andre verdenskrig vies en relativt stor plass. Her får vi høre om hvor Eichmann og Mengele kom fra, hvor ulike konsentrasjonsleire ble plassert osv.

Elvens løp gjennom Ungarn fra Györ i nord, Budapest midt i landet og Pecs i sør fant jeg dessuten ekstra interessant siden Ungarn og disse stedene har en spesiell plass i mitt hjerte. Kjente forfattere og viktige historiske hendelser knyttes på en svært spennende måte til elven. Dessuten knyttes elven til kjente vinområder som f.eks. Villany syd i Ungarn (rett før elven fortsetter inn i Serbia).

Det som jeg likevel fant mest interessant, var den - for meg - relativt ukjente historien om folkeforflytningene som har funnet sted i henholdsvis Bulgaria, Romania og andre tilgrensende områder i nærheten av Svartehavet. I disse områdene gjorde osmanerne seg sterkt gjeldende inntil for rundt hundre år siden, og det er et konglomerat av ulike folkegrupper som lever i disse landene i dag. Felles for de fleste er at de i sin tid flyktet fra et eller annet. Eksiltyskernes særskilte skjebne etter andre verdenskrig i land som f.eks. Romania, er bl.a. beskrevet av Nobelprisvinneren Herta Müller i en rekke av hennes bøker. For øvrig var det litt spesielt å lese om forholdene i Romania i og med at diktatoren Ceauşescu fremdeles satt ved makten da denne boka ble skrevet.

Magris´ "Donau", som i form på en måte kan minne litt om Ivo Andrics berømte bok "Broen over Drina", er noe av det mest spennende jeg har lest i genren historie eller reiseskildringer. Fordi boka egentlig består av et utall digresjoner under veis, var den svært krevende å lese, men ikke desto mindre interessant. Den krevde bare så uendelig mye mer av meg som leser enn det meste av det jeg til vanlig pleier å lese. I tillegg er boka nærmest poetisk i formen fra tid til annen, og det er en presisjon i beskrivelsene som røper stor innsikt på flere plan fra forfatterens side. Tidvis er forfatteren også nokså nådeløs i sine betraktninger. Andre ganger kommer han med uttalelser som for meg har høy sitatverdi. Jeg tar med noen sitater for å belyse hva jeg mener.

"Men sann litteratur er ikke den som smigrer leseren og bekrefter hans fordommer og forventninger, men den som forfølger ham og presser ham opp i et hjørne og tvinger ham til å tenke nytt og revidere sine skråsikre meninger." (side 196)

"Det var Nietzsche, Stirner, Ibsen, Strindberg, den tidens store orakler, som fratok virkeligheten den ene masken og forkledningen etter den andre, og gikk livet så tett på klingen at de til slutt oppdaget at det mangler ethvert grunnlag." (side 433)

"... enhver stor forfatter blir forfulgt av de demonene han blottstiller; han kjenner dem fordi han har dem i seg, og han feller en knusende dom over deres maktfullkommenhet nettopp fordi han selv står i fare for å bukke under for den." (side 454)

Jeg er ikke det minste i tvil om at jeg kommer til å lese denne boka flere ganger i løpet av mitt liv og med et enda større utbytte enn kun ved første gangs lesing - kanskje særlig dersom jeg får realisert min drøm om en slags elvesafari langs hele Donau en gang ... Når det på forsiden av boka er sitert at boka er en litterær triumfferd, kan jeg ikke annet enn å slutte meg til dette. Boka er og blir et mesterverk! Og denne forfatteren fortjener Nobelsprisen i litteratur for dette! Dette er nemlig noe av det mest imponerende jeg har lest på aldri så lenge! Her blir det terningkast seks! Intet mindre! Og oversetter Kjell Risvik fortjener også sin del av æren for at dette ble en formidabel leseopplevelse! Aldri før har jeg opplevd å måtte lese en bok så langsomt for å få med meg alle detaljene.

Claudio Magris

«Den mest spennende og utfordrende reiseskildringen jeg har lest på mange år… et veldig historisk og kulturelt panorama over et landskap som vi i vest ofte har vendt ryggen til. En litterær triumfferd… en enorm cocktail av en bok, hvor det på hver eneste side finnes et spennende tankesprang, en hyperintelligent refleksjon, en vidunderlig digresjon. Høstens heiteste bok.»

Jon Michelet, VG

Les flere ovasjoner her (forlagets nettsider).