Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

Viser innlegg med etiketten jødisk litteratur. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten jødisk litteratur. Vis alle innlegg

mandag 10. april 2017

Monica Csango: "Fortielser - Min jødiske familiehistorie"

Når arvesorgen ikke slipper taket ... 

Monica Csango (f. 1969) er en norsk journalist, filmskaper og forfatter. Hun laget dokumentarfilmen "Evig din" i 2005 (denne kan ses på YouTube), som handler om hennes ungarske familie og hennes farfars mystiske forsvinning under andre verdenskrig. Hun mottok Amandaprisen i kategorien beste dokumentarfilm samme år. De fleste kjenner nok likevel forfatteren best som matblogger og dommer i TV-serien Kakekrigen. Andre kjenner henne som en aktiv samfunnsdebattant. (Kilde: Wikipedia)

Jeg kom over et intervju av forfatteren i Dagens Næringsliv sist lørdag, og dette gjorde meg svært nysgjerrig på Csangos bok "Fortielser". Så nysgjerrig at jeg samme dag kjøpte boka, og leste den ferdig før helgen var omme. 

I dag lever det ca. 1500 jøder i Norge. Monica Csango er en av dem. Hennes slekt kommer opprinnelig fra Ungarn. 

"I min familie ble menneskene som forsvant, dyrket som levende. Det ble kjøpt inn mat til slektninger som ikke lenger levde. Under måltider ble det satt frem stoler til personer som aldri ville komme tilbake. Hver eneste eiendel som fantes etter dem, ble sirlig pakket inn i silkepapir. Enkelte ganger ble de hentet frem. Luktet på.

Vi fikk aldri, aldri glemme dem. De skulle være med oss til vi trakk vårt siste åndedrag. 

Helt siden jeg var liten, har jeg tatt inn og tolket min families historie og konstant båret den med meg. Det ble utvekslet ord mellom menneskene, men meningen lå i alt som ikke ble sagt. Ingen likte å snakke om det som hadde skjedd; min familie likte best å tie.

Selv om jeg hele livet har opplevd å bli sett av mine slektninger, tror jeg at tankene deres var et helt annet sted: Det de egentlig forsøkte å finne i meg, var livet til alle de hadde mistet. De så alltid etter spøkelser. De jobbet hardt med å forsøke å gjenopprette livet.

Slik ble det til at jeg mange år senere skjønte at jeg alltid hadde vært plaget av lukten av død. Jeg er hjemsøkt av et savn som egentlig tilhører noen andre." (side 9)

Monica Csango nekter å tie. I stedet bestemmer hun seg for å grave i alle familiens hemmeligheter og fortielser, og atpåtil skrive bok om dette. 

Navet i familien var forfatterens farmor. Hun som en gang hadde opplevd århundrets kjærlighet, å bli dyrket av en mann som elsket henne over alt på jord. Og det var ikke så rart at han elsket henne så høyt, for hun hadde jo vært en av Budapests vakreste kvinner. Dette fortalte hun om og om igjen til barnebarnet sitt. 

Selv om Ungarn først ble okkupert av nazistene i 1944, startet forfølgelsen av landets  jøder allerede i 1938. Da ble de antijødiske lovene innført, og dette innebar en sterkt inngripen i jødenes liv. Mange valgte derfor å forlate Ungarn, og det var de velutdannede som reiste først. Det var altså ungarerne selv som iverksatte antijødiske tiltak, som gjorde det helt legitimt å trakassere jøder. I 1944 var det ca. 800 000 jøder igjen i landet. I perioden 15. mai til 9. juli 1944 ble 440 000 ungarske jøder deportert, og så mange som 420 000 av disse ble sendt til Auschwitz-Birkenau, der de døde etter kort tid. Senere ble arbeidsføre jøder mellom 16 og 40 år sendt til fronten for å grave grøfter og festningsverk, og for å være kanonføde - uten våpen, forsvarsløse, dårlig kledd for ekstremkulde, mens de ble holdt på sultegrensen ... Forfatterens farfar Ferenc var en av dem. Mot slutten av krigen var 550 000 av Ungarns jøder døde. (side 25)

"Da planene om å utrydde jødene ble satt i verk i Ungarn, var det ikke noe som kunne stoppe det. Eichmann hadde en tindrende klar ordre fra Hitler: Europa var ikke rent før Ungarn var tømt for jøder. Lange vennskap var over på et øyeblikk. Liv ble rykket opp. Og hatet fikk et ansikt som var så ondt at det nærmest var ugjenkjennelig for dem som så det. Naboer sto klare til å rykke inn idet jøder ble revet ut av leilighetene sine. Kunst ble stjålet fra veggene. Smykker ble tatt ut av skuffer. Noen hadde med seg kofferter slik at de kunne stjele så mye som mulig fra de jødiske familiene. Det var ingen som brydde seg lenger, alt en jøde eide, kunne en ungarer ta." (side 27)

Monica Csango stiller i sin bok spørsmål ved muligheten for en "epigenetisk arv", dvs. at traumer kan bli overført mellom generasjonene gjennom genene. Forskning har nemlig vist at barn og barnebarn av holocaust-overlevende har endringer i genene som kan relateres til de ekstreme opplevelsene deres besteforeldre har hatt. I så fall kunne det finnes en vitenskapelig forklaring på hennes tidvis altoppslukende sorg ... 

I 70 år levde forfatterens farmor på forestillingen om at hennes Ferenc hadde elsket henne så uendelig høyt at han ville ha kommet tilbake til henne dersom han hadde overlevd krigen.  Så viser det seg at forfatteren og hennes far skal finne spor av et levd liv i Bombay, og mye som tyder på at Ferenc faktisk hadde overlevd krigen uten å komme tilbake. En veskeforretning som bar hans navn satte dem på sporet. Hvor mye visste farmoren fra før av? Hvor mye fortrengte hun? Hvor mye var rett og slett en livsløgn? 

Farmoren Magda og søsteren Iby overlevde selv krigen som ved et under. De klarte å flykte fra en dødsmarsj, og det var Magda som reddet sin søster. Resten av sitt liv skulle Iby leve i takknemlighetsgjeld til søsteren. Såpass at Magda holdt Iby i en skrustikke for å få det som hun ville, og i verste fall truet med å ta sitt eget liv dersom Iby ikke gjorde som hun ønsket. Bebreidelser og beskyldninger gjorde dessuten susen. 

"Hun kunne høre stemmen til Magda gjennom døren. Skulle hun dø av ensomhet? Var det ingen som brydde seg? Til slutt droppet Iby å reise noe sted. Lillesøsterens beskyldninger ble for tunge å bære." (side 90)

Monica Csangos egen far flyktet til Norge via Roma på slutten av 1960-tallet, og dette er en historie i seg selv. Fellesnevneren både for faren Peter og datteren Monica er at det typisk jødiske ble undertrykket i deres barndom, fordi ingen var sikre på om det var trygt å stå frem som jødisk. Monica Csango kommer selv inn på dette underveis, særlig med den siste tidens hendelser i Paris (jf. Charlie Hebdo) og andre steder i bakhodet. Når risikerer man at historien gjentar seg? Nettopp av den grunn er historier som dette viktige, fordi de bringer frem det typisk menneskelige og gir sorgen og angsten et ansikt. Dermed blir det hele så mye nærere for oss alle, og det blir vanskeligere å generalisere. Generalisering er nemlig det farligste ... tenker nå jeg. 

Jeg kjente meg sterkt berørt av Monica Csangos familiehistorie underveis i lesningen. Historien er dramatisk, og den er fortalt i en nokså nøktern stil. Jeg følte nok likevel at spesielt farmoren fikk en nærmest nådeløs beskrivelse, men etter å ha sett filmen "Evig din" på YouTube, tenkte jeg at beskrivelsen helt sikkert er korrekt. Farmoren som styrte menneskene rundt seg med jernhånd, som satte seg selv først og som levde på minner hun mer eller mindre hadde skapt selv, med det formål å sette alle rundt seg i skyggen av seg selv? 

"Dramatikken lå lett for henne, og også evnen til å bli rørt av sin egen historiefortelling. Innimellom kunne det teatralske ved henne, det dramatiske og utrolige får meg til å tenke på at hun ikke var helt ærlig med meg. Løy hun? Fortalte hun hele sannheten? Var hukommelsen hennes virkelig så pålitelig som hun ga uttrykk for?

Det drømmeaktige eventyret til farmor og farfar varte i tre år. I tre år skulle farmor bli dyrket som en prinsesse av en av Budapests mest attraktive menn. Så ble han borte. Fra én dag til en annen. Men det var bare kroppen hans som ble borte." (side 148)

Det er noe med historier som dette, som alltid virker så sterkt på meg. Denne historien handler om en familie med opprinnelse fra Ungarn. Det faktum at den var jødisk førte til mye tragedie på grunn av jødeutryddelsen under andre verdenskrig. Mange døde og store deler av slekten ble borte, utryddet av nazistene og egne landsmenn ... Men resten av historien kunne handlet om en hvilken som helst familie med et visst dysfunksjonelt tilsnitt. Det som gjør historier som dette så interessante er fortellerens egen evne til å filleriste tidligere vedtatte "sannheter". Og selv om vi ikke får vite den fulle og hele sannheten, rett og slett fordi det ikke er alt det er mulig å finne ut av, er det åpnet så mange dører at vi kan tenke resten selv. ... Om det ligger en arvesorg og hviler over enkelte familier? Ja, si det ... Stemningen i en familie kan i alle fall sette seg fast i neste generasjon, og gjøre det vanskelig å riste av seg alvoret ... 

Jeg anbefaler denne boka varmt!

Utgitt: 2017 
Forlag: Kagge forlag
Antall sider: 167
ISBN: 978-82-489-1955-1
Jeg har kjøpt boka selv. 


Monica Csango (Jeg har lånt bildet av forlaget)

tirsdag 11. august 2015

Joseph Roth: "Jøder på vandring"

Essay fra 1927 - stadig like aktuelt!

Den jødiske forfatteren Joseph Roth (f. 1894 d. 1939) må ikke forveksles med Philip Roth (f. 1933) - også han en jødisk forfatter. (Jeg har tidligere for øvrig omtalt fire av Philip Roths bøker på bloggen min.)

I forlagets presentasjon av forfatteren nevnes at Joseph Roth var jødisk-østerriksk, men opprinnelig kom fra det som i dag heter Vest-Ukraina. Han var mao. østjødisk, i likhet med de fleste jøder i Europa (et viktig poeng i hans essay). Han studerte litteratur og filosofi i Wien, og han var en fremtredende skikkelse i opposisjon mot Hitler. Hans mest kjente roman er Radetzkymarsjen som utkom i 1932, men denne endte på nazistenes bokbål - i likhet med alle hans øvrige bøker, som han produserte på løpende bånd og i store mengder i løpet av sitt korte liv (se mer om dette på Wikipedia). I 1933 emigrerte han til Paris, og døde der i 1939. Han var da 45 år gammel, fattig og alkoholisert. I dag regnes Joseph Roth som en av de mest betydelige mellomeuropeiske forfattere. Essayet "Jøder på vandring" - "Juden auf Wanderschaft" - utkom i 1927. Han redigerte dette essayet flere ganger før sin død.

"Denne boken gir avkall på bifallet og tilslutningen, men også innvendingene og endog kritikken fra dem som ignorerer, forakter, hater og forfølger østjødene. Den henvender seg ikke til de vesteuropeerne som av det faktum at de er vokst opp med heis og vannklosett, utleder retten til å slå dårlige vitser på rumenske lus, galisiske vegglus, russiske lopper. Denne boken gir avkall på de "objektive" lesere som fra den vestlige sivilisasjonens vaklevorne tårn kaster lettkjøpte og surt velvillige skråblikk ned på det østlige Europa og innbyggerne der; som av pur humanitet beklager det mangelfulle kloakksystemet og av frykt for smitte sperrer fattige emigranter inne i brakker der løsningen på et sosialt problem overlates til massedøden. Denne boken vil ikke bli lest av dem som fornekter sine egne fedre og forfedre som ved et tilfelle unnslapp brakken. Denne boken er ikke skrevet for lesere som vil ta det ille opp at forfatteren behandler gjenstanden for sin framstilling med kjærlighet i stedet for "vitenskapelig saklighet", også kalt lede." (side 5 - fra forordet)

I dette essayet beskriver Joseph Roth situasjonen til de mange jødene som befant seg i Europa i tiden forut for Hitler-Tysklands jødeutryddelse, og dette gjør han med et slikt klarsyn at det vi lesere vet skjedde senere (forfatteren selv døde jo som sagt i 1939), nærmest fremstår som en "logisk" følge av det foregående. Så sterk grobunn hadde nemlig anti-semittismen i Europa. De russiske pogromene gjorde ikke akkurat situasjonen enklere. Ikke bare flommet hele Sentral-Europa over av jøder fra øst, og ikke bare hatet folk flest disse jødene, men det gjorde også mange av de fra før av godt integrerte jødene, som helst ønsket å fornekte sin herkomst og glemme at også de en gang kom fra øst. 

"Det finnes østjødiske arbeidere, jøder som ikke kan prute, handle, overby og "regne", som ikke kjøper inn gamle klær, som ikke går rundt med knyttet sitt og selger ved dørene, men som likevel ofte blir tvunget til å drive en nedverdigende og trist handel fordi ingen fabrikk ansetter dem, siden lovene (sant nok nødvendig) beskytter de innfødte arbeiderne mot konkurranse fra fremmede, og fordi fabrikkeiernes, men også kameratenes fordommer kan gjøre den jødiske arbeideren umulig, selv om disse lovene ikke hadde eksistert." (side 14)

Det Joseph Roth beskriver er et samfunn som stigmatiserte en spesiell gruppe mennesker, som for å overleve, ble tvunget til å tjene til livets opphold på en måte som ytterligere forsterket "grunnen til å hate dem". De fikk ikke ordinære jobber, men når de likevel brukte sin kløkt for å klare seg som best de kunne, var også dette feil og påkalte samfunnets fordømmelse. Fattigdommen gjorde at de hygieniske forholdene i de jødiske gettoene ikke var de beste, og så foraktet man dem ytterligere fordi de også var skitne. 

Helt opp til langt ut i det 20. århundret kunne ikke jøder eie jord. Dette førte til at flertallet ble håndverkere og intellektuelle. Analfabetisme var ikke-eksisterende, og sånn sett skilte dette folket seg markant fra det vi vanligvis forbinder med fattigdom. Fattige ja, men ikke ressurssvake, kan man vel med stor tyngde hevde. Mangelen på en "egen jordflekk" gjorde at drømmen om et egen hjemland våknet for alvor. Å bli oppfattet som et folk i eksil gjorde dette til en konsekvens. Som Roth skriver på side 19:

"Jøden har rett til Palestina, ikke fordi han kommer fra dette landet, men fordi ingen andre land vil ha ham. At araberen frykter sin frihet, er imidlertid like forståelig som at jødens vilje til å være en trofast nabo for araberen er ærlig. Og likevel vil de unge jødenes innvandring til Palestina ligne på et slags jødisk korstog fordi de dessverre også skyter." 

Joseph Roths fundering over forskjellen mellom jøder og protestantiske kristne er tankevekkende - særlig fordi de tanker han gjorde seg da essayet ble skrevet, har stor overføringsverdi til dagens verdenssituasjon. 

"Enhver protestant som forviller seg inn i et jødisk tempel, må innrømme at forskjellen mellom jøde og kristen slett ikke er så stor, og at man egentlig kunne ha sluttet å være antisemitt hvis den jødiske konkurransen i forretningslivet ikke hadde vært så farlig." (side 23)

Ja, for mange ganger minner retorikken mot jødiske finansfolk og andre mer om en dårlig skjult misunnelse enn noe annet. Når man mistenkeliggjør at så mange jøder gjør det så godt i den vestlige verden, bekler maktstillinger og generelt har "litt for stor innflytelse" ... Handler dette om en reell konspiratorisk frykt over at "de" vil overta verden, eller handler det om en "god, gammeldags misunnelse"? 

Jeg fant videre Joseph Roths beskrivelse av de vestlige gettoene svært interessant. Her beskriver han hvorfor så mange jøder bosatte seg nettopp i Tyskland og også Østerrike, rett og slett fordi språket var enklere å lære siden det hadde mange likhetstrekk med jiddisk, slik jeg har forstått det. Fransk var et vanskeligere språk å lære, og selv om de fleste jøder ble langt bedre mottatt i Frankrike, valgte de fleste altså likevel å bli i Tyskland. Etter hvert som det kom svært mange østjøder strømmende på flukt fra de russiske pogromene, begynte myndighetene å kreve urimelig mye dokumentasjon fra de flyktende østjødene. Beskrivelsen av hvordan østjødene ble oppfattet mer troverdige når de oppga falske opplysninger om navn o.l., fordi myndighetene møtte kompliserte jødiske (og autentiske) navn med mer mistro enn navn de selv (altså politiet og byråkratene) klarte å uttale, er riktig fornøyelig, men også trist lesning. 

"Krigen har brakt mange østjødiske flyktninger til Wien. Så lenge hjemstedet deres var okkupert, gav man dem "understøttelse". Pengene ble ikke sendt hjem til dem. De måtte stå i kø på de kaldeste vinterdagene, i de tidligste morgentimene. Alle: oldinger, syke, kvinner, barn.

De smuglet. De hadde med seg mel, kjøtt og egg fra Ungarn. Man sperret dem inne i Ungarn fordi de kjøpte opp næringsmidlene. Man sperret dem inne i Østerrike fordi de innførte matvarer som ikke var rasjonalisert i landet.

Etter krigen ble de repatriert, til dels med makt. En sosialdemokratisk ministerpresident lot dem utvise. For kristen-sosiale er de jøder. For tysknasjonale er de semitter. For sosialdemokrater er de uproduktive elementer." (side 64)

Altså en "pariakaste" ingen ønsket når det kom til stykket ... I alle fall ikke når det ble for mange av dem.

I Frankrike derimot, og spesielt i Paris, ble jødene som sagt mottatt på en helt annen måte. Ikke bare fikk jødene leve som de ville, men de fikk lov til å være tilfredse! Barna deres kunne velge om de ville gå på jødiske eller franske skoler, og de fikk lov til å snakke jiddisk - til og med høyt på gaten. Tenk det! Og resultatet? Resultatet av at de tross alt hadde et fritt valg, var at de faktisk lærte fransk. Barna deres snakket ikke lenger jiddisk, og var dessuten meget begavede. De ble integrert i det franske samfunnet. Så skulle det siden dessverre vise seg at det også her murret under overflaten ... Men akkurat dette visste ikke Joseph Roth da han skrev dette essayet. 

Joseph Roth har skrevet flere etterord til sitt essay, som han som tidligere nevnt omarbeidet flere ganger etter den første utgivelsen. I ett av dem skriver han følgende (side 113):

"Da jeg for mange år siden skrev denne boken som jeg nå ønsker å legge fram for leseren i revidert utgave, eksisterte det ennå ikke noe akutt vestjøde-problem. Den gangen dreide det seg hovedsaklig om å gi ikke-jødene og Vest-Europas jøder en forståelse av østjødenes ulykke: særlig i de ubegrensede muligheters land, som ikke heter Amerika, men Tyskland. En latent antisemittisme fantes riktignok alltid der (som overalt ellers). I sin forståelige bestrebelse på enten ikke å ville ta den til etterretning eller overse den, og i den tragiske forblindelse som hos mange, ja de fleste vestjøder, synes å erstatte den tapte og utvannede fedrenes tro, og som jeg kaller framskrittsovertro, følte de tyske jødene seg tross all slags truende antisemittiske symptomer som jevnbyrdige tyskere; på store høytidsdager i beste fall som jødiske tyskere. Noen av dem var dessverre ofte fristet til å gjøre de østjødene som hadde innvandret til Tyskland, ansvarlige for de antisemittiske instinktenes ytringer. Det er et - ofte oversett - faktum at også jøder kan ha antisemittiske instinkter ... " (side 113 - i Joseph Roths forord til planlagt nytt opplag)

Roth tar opp mange andre sider ved jødenes kultur, som at de tilsynelatende fant seg i hva det skulle være uten å yte motstand. Nå er det kanskje ikke helt usannsynlig at det som senere skjedde under krigen var for uhyrlig til at noen i det hele tatt kunne ha forutsett slike grusomheter - selv ikke i sine villeste fantasier ... Men det er jo en helt annen historie. Eller er det det?

Jeg vil på det sterkeste anbefale dette lille essayet! Særlig i vår tid er det mye av det tankegodset Joseph Roth legger frem, som har klare paralleller til andre tendenser i vår tid. Så pass at det er grunn til å lure på om menneskeheten ha noen å se ned på og trakassere for å føle seg vel ... Når man kan eksternalisere egne problemer og utfordringer over på andre mennesker og folkegrupper, frifinner man jo seg selv som årsak til problemene. Som en humorist en gang harsellerte med i en populært videosnutt på nettet for noen år tilbake: "Kan du skylde på noen? Problemet løst!" 

Ellers vil jeg fremheve at det Joseph Roth her omtaler som antisemittisme er hva jeg oppfatter som begrepets reelle innhold. Det er en form for rasisme rettet mot en helt spesiell folkegruppe - i dette tilfellet jødene - verken mer eller mindre! Selv blir jeg nemlig veldig oppgitt over at manglende støtte til staten Israels politikk og krigshandlinger (eller forsvar eller hva man måtte mene om dette) blir definert som antisemittisme. Det kan selvsagt handle også om dét, men i bunn og grunn føler jeg at begrepet da blir misbrukt. 

Min klare anbefaling er: Les dette essayet og bli litt klokere!

Jeg for min del er ikke i tvil om at jeg må lese "Radetzkymarsjen". Denne boka er dessverre ikke lenger å få tak i på norsk, så jeg har skaffet meg den engelske utgaven.


Utgitt første gang: 1927
Originaltittel: Juden auf Wanderschaft
Utgitt i Norge: 2015
Forlag: Bokvennen
Oversatt: Geir Pollen 
Antall sider: 127
ISBN: 978-82-7488-564-6
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget


Joseph Roth (Foto: lånt av forlaget)

fredag 1. mai 2015

Ida Simons: "Timen før midnatt"

En klassiker frem fra glemselen!

Ida Simons (f. 1911 d. 1960) ble født i Antwerpen i Belgia, men flyttet senere til Nederland sammen med familien sin. Der bodde de under første verdenskrig. I tiden frem til andre verdenskrig opptrådte hun som konsertpianist og hadde en lysende karriere, inntil nazistene okkuperte landet. 

Under andre verdenskrig var Simons internert i konsentrasjonsleirene Westerbork og Theresienstadt i et par år. I den forbindelse pådro hun seg en del helseplager, og måtte derfor oppgi sin pianistkarriere etter krigen. Hun begynte i stedet å skrive, og debuterte med romanen "Timen før midnatt" i 1959. Allerede den gangen ble boka godt mottatt. Ida Simons døde året etter bokutgivelsen, og rakk derfor aldri å skrive ferdig flere bøker. Debutboka ble i mellomtiden glemt.

I 2014 ble "Timen før midnatt" gjenutgitt, og den ble umiddelbart en bestselger. I følge forlaget Pax er den under utgivelse i 15 land. (Kilde: Pax forlags presentasjon av forfatteren på deres nettsider)

Ida Simons (født Rosenheimer) var for øvrig av jødisk herkomst, og foreldrene hennes kom fra velstående kjøpmannsfamilier. Faren var tysk statsborger, mens moren var nederlandsk. Da første verdenskrig brøt ut, ble alle tyskere kastet ut av Belgia. Ida Simons´foreldre valgte da å reise til Scheveningen i Nederland, hvor de senere søkte om og fikk nederlandsk statsborgerskap. 

Helt fra jeg var liten, vente jeg meg til å høre faren min omtrent daglig si at han hadde sviktet sine medmennesker stygt ved ikke å bli begravelsesagent. Det var hans faste overbevisning at dette straks ville ha ført til at planetens befolkning utelukkende besto av udødelige. 

Han var en schlemiel, en ulykkesfugl, og det visste han; han hadde flere forbitrede vittigheter om det. Til hverdags kunne de ikke gjøre noen større skade, men på høytidsdager var selv en enkel kommentar som den om begravelsesbyrået nok til å få en voldsom krangel til å blusse opp. 

På søn- og helligdager kranglet foreldrene mine som hund og katt.

Selv om de kom greit overens ellers, ble det likevel ganske mye, siden jøder er belemret med dobbelt så mange høytidsdager. (side 9)

Bokas jeg-person er Gittel, og hun bor i Haag i Nederland sammen med sine jødiske foreldre. Vi befinner oss i mellomkrigstiden, og selv om Hitler og nazismen aldri nevnes (unntatt med begrepet "gasskammergenerasjonen" på side 106), stifter vi underveis bekjentskap med den galopperende inflasjonen i Tyskland, et land familien flytter til for en periode da farens forretninger i Nederland er katastrofale, og hvor pengenes verdi en stakket stund gjør dem rike - ja, til millionærer - i Tyskland ... Inntil det altså snur. 

Gittel elsker å spille piano, og på dette punktet aner vi at romanen har en hel del selvbiografiske trekk. Hun er så heldig at hun får låne Steinway-flygelet til den velstående familien Mardell, som bor i Antwerpen. Gittel blir nemlig venninne med husets ugifte datter, Lucie, som er mer enn dobbelt så gammel som henne selv. Dette vennskapet kan hun langt på vei "takke" foreldrenes krangler for, for hver gang det oppstår alvorlige konflikter dem imellom, flykter moren med barna til Antwerpen. Lucie er alt hva Gittel drømmer om. 

Gjennom Gittels nokså naive øyne følger vi små og store dramaer, og i særdeleshet foreldrenes svingende ekteskap. At alt ikke er slik hun gjerne ønsker å tro, erfarer hun litt etter litt. Nettopp det naive blikket gir for øvrig det meste som skjer et lett komisk skjær, samtidig som vi selvsagt skjønner alvoret som ligger bak. Større krefter - som storpolitikken i Europa på den tiden - virker også ubehagelig inn på familiens liv. 

Kontrastene mellom en jødisk familie som strever og den rike Mardell-familien, med en pater familias som forstår seg på kunst lenge før andre har skjønt det, er både spennende og interessant. 

Oppfatningene om kondisjonerthet var nokså sprikende i samfunnet vårt. Hver klikk hadde en annen den kunne rakke ned på. Jødene som kom fra Tyskland, hadde den fornøyelsen overfor polakkene, mens disse betraktet seg selv som høyt hevet over "hollenderne", som i sin tur syntes alle andre var stakkarer, slik at alle kunne være tilfreds. De "ekte belgierne", som hadde holdt til i byen i en generasjon eller mer, verdiget ikke en eneste dødelig fra noen annen gruppe så mye som et blikk, bortsett fra en del Bra Mennesker som, uansett bakgrunn, ble allment hedret og satt pris på. Hvordan de hadde oppnådd en slik status, var, i de fleste tilfeller, ubegripelig, med lærdom og materiell velstand hadde det ikke noe å gjøre. Men hadde de først fått fatt på denne tittelen, da satte de heldige opp stolte miner, hvor de for de innvidde var lett å lese; "Jeg er et erklært Bra Menneske, og for meg gjelder ikke de alminnelige fordommene."  (side 43)

Mardell-familien hører definitivt med blant de kondisjonerte, men ikke blant de Bra Menneskene. Gittels familie er verken kondisjonert eller Bra. Derfor er hun temmelig forundret da Lucie plukker seg ut nettopp henne. At hun siden skal bli brukt som en brikke i et spill, er utenfor hennes fatteevne og hun forutser det ikke før det er for sent ... 

Underveis får Gittel innblikk i mange av livets viderverdigheter; som forskjellen mellom de kjedelige seriøse mennene og de underholdende upålitelige mennene. Førstnevnte blir med alderen sure som eddik, mens de andre vedblir å klype kvinnene i baken resten av livet. Hennes bestefar tilhørte rumpelypernes rekker ... Eller som anekdotene om store kunstnere ... 

"Store kunstnere er som regel ikke elskverdige", sa herr Mardell, og det trengte de heller ikke å være. Når de skapte gode bøker eller malerier eller spilte så vakkert som Leona, da gjorde de allerede mer enn nok. Det var for mange mennesker i verden som ikke kunne annet enn å være hyggelige ... (side 167)

Da jeg begynte på denne boka, tenkte jeg at den var noe oppskrytt, fordi den virket så lett og diffus i formen. Det tok imidlertid ikke mange sidene før jeg ble bergtatt av Gittels historie, som viser seg å ha flere dybder enn jeg først fikk øye på. Humoren er både intelligent og full av vidd, og språkføringen er særdeles elegant. Etter å ha lest boka, vil jeg ikke nøle med å kalle den en klassiker, noe som skyldes de språklige kvalitetene og bokas tematikk. Her er det ikke først og fremst plottet, men selve skildringen av et helt spesielt miljø, som bergtok meg mest. Fordi vi som lesere jo vet hva som kom få år etter, og som førte til at det typisk jødiske som denne familien representerte, rett og slett ble borte, blir skildringen av deres hverdagsligheter til noe sjeldent, noe verdifullt. Og nettopp at dette står i dyp kontrast til all elendighetsbeskrivelsen som har kommet etterpå, fordi vi her møter det normale - det som burde ha fortsatt å være normalt, men som er blitt borte - gjør romanen viktig.

Det er vanskelig å fatte at "Timen før midnatt" er en debutant-roman, fordi den er så godt skrevet. Desto tristere er det at forfatteren aldri rakk å skrive flere bøker enn denne ... Jeg setter uansett umåtelig stor pris på at gamle skatter som denne boka blir gravd frem fra glemselen og utgitt på nytt! Dette ser ut til å være en trend i tiden. Isaak Babels "Fortellinger fra Odessa" (1924/1925) er ett eksempel. John Williams "Stoner" (1965) en annen. Jun'ichirō Tanizakis "Søstrene Makioka" (1943-48) en tredje ... (Alle linkene fører til mine bloggomtaler av bøkene.) Det er noe med disse bøkene som fenger. Noe udødelig i tematikken, i tillegg til at de er glitrende skrevet. 

I bokas etterord skriver Mieke Tillema følgende:

"Timen før midnatt", Ida Simons´i mange henseender perfekte lille bok", skriver Adriaan van der Veen i NRC. Kees Fens sier seg enig i dette da han siterer utsagnet i nekrologen De Tijd. En født forfatterinne, kaller han henne, som hadde vakt store forventninger ved det mesterskap hun trakterer språket med. Særlig hennes ironiske karakteriseringskunst er han imponert over, og alle som bare har lest de første avsnittene av denne boken, vil si seg enig med ham. (side 205)

Få øynene opp for denne spesielle romanen! Den er vel verdt å bruke tid på!

Utgitt første gang: 1959
Originaltittel: Een dwaze maagd
Engelsk tittel: A foolish Virgin
Utgitt på norsk: 2015
Forlag: Pax
Oversatt fra nederlandsk: Hedda Vormeland
Antall sider: 208 (inkl. etterord av Mieke Tillema med tittelen "En klok kvinne")
ISBN: 978-82-530-3779-0
Boka har jeg mottatt fra forlaget


Ida Simons (Foto: lånt fra forlaget)
Andre omtaler av boka:
- Dagens Næringsliv v/Susanne Hedemann Hiorth - 27. mars 2015 - Glemt forfatter får gjennombrudd - I avdelingen for glemte forfattere med uventet gjennombrudd er turen kommet til Ida Simons (1911–1960). Hun var en nederlandsk pianist med suksess før nazistenes invasjon. I to år satt hun i leirene Westerbork og Theresienstadt. Etter krigen ga hun opp pianokarrieren på grunn av helseplagene de pådro henne. Hun begynte å skrive. Debutromanen «Timen før midnatt» kom ut i 1959. Året etter døde hun.
Det var trolig et tap for litteraturen, for «Timen før midnatt» er en bok full av sjarm. Den ble gjenutgitt ifjor av en nederlandsk forlegger, ifølge et etterord som insisterer mistenkelig på romanens klassikerstempel. Men slapp av: Det som ved første øyekast kan ligne anekdotiske memoarer, folder seg snart ut som en vifte som viser frem et jødisk miljø i sin fulle bredde. Sammen med Stalin-henrettede Isaak Babels nylig oversatte «Fortellinger fra Odessa», fra røffere havner lenger øst, gir Ida Simons bokvårens friskeste innblikk i et stykke kultur som nesten gikk tapt i jødeutryddelsene.

- Beathes bokhjerte - En blogg om bøker - 24. april - Vi får ta del i familiens liv både som fattige og når de for en stakket stund blir millionærer i Berlin, og alt er fortalt fra Gittels ståsted. Hun omgir seg alltid med de som er mye eldre enn henne og eller voksne. Det er naturlig at hun ikke forstår alt som blir sagt og fortalt til henne, dette gjør at hun fremstår som noe naiv til tider noe som ikke er det minste rart siden hun er et barn. Akkurat det var det av og til litt lett å glemme underveis. Ved flere ganger ble hun direkte løyet for eller at familien holdt ting skjult for henne, ikke alt skulle snakkes om eller frem i lyset. Om dette er jødisk tradisjon eller at det var sånn på den tiden er jeg ikke sikker på. Vi får i hvert fall et innblikk i jødiske tradisjoner og levesett. Og for en gang skyld var det kjekt å lese om jøder uten å lese om hvor grusomt de ble behandlet under krigen selv om de slett ikke alltid hadde det så kjekt her heller.

søndag 8. februar 2015

Isaak Babel: "Fortellinger fra Odessa"

En sjelden perle av en bok!

Historien om Isaak Babel (f. 1894 i Odessa, d. 1940 i fangeleir) er minst like fascinerende som hans bøker. Han var både journalist, dramatiker og novelleforfatter, og ble i sin tid hyllet som "den russiske jødedommens største prosaforfatter", kan man lese på Wikipedia

Babel, som var av jødisk avstamning, vokste opp i Moldavanka i Odessa, og overlevde med nød og neppe pogromen i 1905. Mange jøder ble myrdet, og familien hans kom seg unna takket være noen kristne naboer som skjulte dem mens dette pågikk. Forholdene som ble jødene til del var vanskelige. De jødiske kvotene på skolene var små (5 %), og for å komme inn måtte man gjerne være både best og kunne bestikke de rette folkene. I godt voksen alder kom han i konflikt med de russiske myndighetene, og etter tortur tilsto han at han var spion og var medlem av en terroristorganisasjon. Han ble derfor dømt til døden. Drøyt ti år etter ble han renvasket. I mellomtiden hadde mange av skriftene hans blitt konfiskert og dessverre ødelagt. 

Fra bokas forord, ført i pennen av Knut Andreas Grimstad:

" ... Han fikk god skolegang, til tross for at tsarregimet opererte med strikte prosentkvoter for jødisk ungdom til offentlige læresteder. Han studerte engelsk, tysk og fransk, og var særlig inspirert av Maupassants fortellinger. Babel debuterte som attenåring med Gamle Sjlojme (1913). Her tar han opp et kontroversielt tema i samtiden, nemlig tvungen konvertering til kristendommen: De 86-årige tittelhelten tar heller sitt eget liv enn å forsake sin mosaiske tro. Fra første stund skrev Babel om jøder med kløkt, humor og varme, men identifiserte seg nok mest med å være odessit, et barn av den sørlige svartehavsbyen med "heftig duft av akasietrær og en måne fylt med urokkelig, uimotståelig lys som skinte over det mørke havet". (side 7-8)

"Fortellinger fra Odessa" utkom opprinnelig i 1926. Den norske utgaven inneholder dessuten "Historien om mitt dueslag", som utkom i 1925, og som er en samling av hans barndoms- og ungdomsfortellinger (selvbiografisk). Handlingen er lagt til Odessa på begynnelsen av 1900-tallet. 

I "Fortellinger fra Odessa" møter vi blant annet Benja Krik, selveste Kongen blant jødene i Odessa, og ellers et rikholdig persongalleri. I dag ville vi nok ha kalt Benja Krik torpedo, tyv og utpresser, men Benja sørget også for en slags orden i galskapen. Man satte seg ganske enkelt ikke opp mot ham, uten at det fikk store konsekvenser. Brutale scener skildres, som foranledningen til at han ble Sender Eikhbaums svigersønn. En historie som handler om en mann som ikke lot seg utpresse, og som det kunne gått riktig ille for dersom han ikke hadde hatt en vakker datter ...

"Det ble tent ti flammende stjerner i fjøsgården til Eikhbaum. Benja slo løs låsen til uthuset og begynte å leie ut kuene, en etter en. Der sto en kar med kniv og ventet på dem. Med ett slag veltet han kua og plantet kniven i kuhjertet. Faklene blomstret som flammeroser i blodet som fløt på bakken, og det hørtes skudd. Det var Benja som skjøt for å skremme vekk budeiene, som var kommet løpende ut fra fjøset. Etter ham var det også noen av de andre bandittene som skjøt i luften, for om de ikke skjøt i luften, kunne de komme til å drepe et menneske." (side 19)

Mens det så som verst ut - "i den skrekkelige natten" - kom datteren til Eikhbaum, Tsilja, springende ut på tunet, iført en utringet bluse. Benja Krik forelsket seg sporenstreks i henne, og dermed var angrepet over. "Og Kongens seier ble hans nederlag.

Så skildres en bryllupsreise så lidenskapelig - både hva gjaldt "overdådig mat og kjærlighetssvette" - og "alle de edleste smugervarer, alt jorden er berømt for fra ende til annen", deriblant "langreist vin som varmet i magene, fikk beina til å svaie søtt, gjorde hjernene omtåket og fremkalte rap rungende som kallesignal fra en krigstrompet" ... 

Rent språklig minner fortellingene mer om eventyr enn om tradisjonell roman-fiksjon, men som leser skjønner vi at Babel har fanget noe svært autentisk fra jødeghettoen i Odessa, før de berømmelige russiske pogromene begynte. Et blomstrende liv, der visse hierarkiske regler gjelder innenfor ghettoen, skildres, og det med et slikt blomstrende språk som likevel aldri tipper over i det klisjefylte.

I "Historien om mitt dueslag" møter vi forfatteren selv, der han skildrer egen barndom og oppvekst i Odessa. 

"Som gutt var jeg en riktig løgnhals. Det kom av lesingen. Jeg hadde til stadighet en flammende fantasi. Jeg leste i skoletimene, i friminuttene, på hjemveien, om natten - under bordet, der jeg gjemte meg bak duken som hang ned til gulvet. Jeg satt med en bok og gikk glipp av alt som skjedde i denne verden . Det å skulke timen og dra ned til havna, se biljardspillet starte i kaffehusene på Grestjekaja-gayen eller bade på Lanzjeron-stranden. Jeg hadde ingen kamerater. Hvem ville vel ha lyst til å være sammen med en slik person?." (side 142)

Vi følger forfatteren gjennom hans oppvekst, og dette er samtidig historien om Russland og dets behandling av sine jøder. Det er historien om en brutalitet og en vilkårlighet så ille overfor et helt folk, som etter hvert ikke så noen annen råd enn å flykte til Vest-Europa i tiden rundt og etter den russiske revolusjon. Historien om den nygifte paret som håper på å komme seg unna med toget fra Kiev, og som opplever at mannen får skutt ansiktet sitt i stykker, er så hjerterått at jeg hadde problemer med å lese videre. 

I etterordet skriver oversetteren følgende:

"Isaak Babel var selv jøde, og det jødiske miljøet i Odessa på Babels tid var stort og markant. Bydelen Moldavanka, dit handlingen i Fortellinger fra Odessa ofte er lagt, var særlig preget av det jødiske innslaget i befolkningen. Her var jordbrukere, vognmenn, handelsfolk og bankdirektører, og også banditter som levde av smugling. I det nevnte essayet "Odessa" gir Babel jødene æren for "den atmosfære av letthet og klarhet som omgir Odessa". Babel har selv bidratt til mytologien omkring Odessa, som går ut på at det i byen finnes en egen måte å snakke på og en egen humor." (side 214)

Fortellerstemmen i boka er svært særegen og unik. Samtidig kjenner jeg igjen den jødiske humoren fra bøker til forfattere som Isaac B. Singer, selv om han kanskje var mest kjent for sine forviklingskomedier i spennet mellom den gamle og den nye verden. Forfølgelse av jøder i Russland skriver for øvrig også Bernard Malamud om i den fantastiske boka "Mannen fra Kiev", en bok som dessverre nesten har forsvunnet i glemselen og ikke lenger er å få tak i på norsk (forstå det den som kan). 

Jødenes plass i Odessa tilhører en forgangen tid i historien, og nettopp derfor er bøker som "Fortellinger fra Odessa" så viktige. Her får vi nemlig kontakt med fortiden, en fortid som ville ha vært glemt dersom det ikke hadde vært for litteraturen ... Historiene - kanskje særlig dem vi får høre om i "Historien om mitt dueslag" - gjorde sterkt inntrykk på meg! Samtidig vil jeg understreke at det krever en del av leseren som skal pløye gjennom disse fortellingene, særlig bokas første del, og noen av historiene måtte jeg rett og slett lese et par ganger før jeg skjønte sammenhengene. Det ble mange navn å holde styr på,  og det var faktisk viktig hele tiden å få med seg hvem som var hvem. Det var først og fremst persongalleriet som ga meg følelsen av at boka var litt vanskelig tilgjengelige - ikke det andre. 

"Fortellinger fra Odessa" er en sjelden perle av en bok! Enhver bokelsker med respekt for seg selv bør sørge for å få denne med seg! 

Utgitt i Russland: 1925/1926
Originaltittel: Odesskije rasskazy og Istorija moej golubjatni
Norsk utgave: 2014
Forlag: Oktober forlag
Oversatt fra russisk: Marit Bjerkeng
Antall sider: 222
ISBN: 978-82-495-1342-0
Boka har jeg fått fra forlaget


Isaak Babel (Foto: Ukjent)
Andre omtaler av boka:
- Bergens Tidende v/Gro Jørstad Nilsen - 20. januar 2015 - Babelsk harmoni - Babels fortellinger fra havnebyen Odessa (som nå ligger i Ukraina) har tålt tidens tann forbausende godt, og må sies å være små mesterverk i den edle kunsten å skrive levende fortellinger. Forunderlige hendelser og merkverdige skikkelser skrives frem med en helt særegen språklig følsomhet, noe som får historiene til å virker spontane, nærmest unnfanget «i øyeblikket».
Fortellingene er vittige og fulle av lidenskap, og det er lett å forstå at jødiske Isaak Babel i dag blir regnet som en av de aller største forfatterne fra mellomkrigstiden.


Litt om meg:
Jeg er en fri og uavhengig blogger, helt uten bindinger til noen. Min blogging er en hobby, og jeg tjener ingenting på dette - verken pengemessig eller karrieremessig (sistnevnte fordi jeg jobber med noe helt annet enn litteratur til daglig). Av og til mottar jeg leseeksemplarer fra diverse forlag, og dette opplyser jeg alltid om. Jeg har en omfattende linke-praksis på min blogg. Først og fremst ønsker jeg å bidra til å løfte frem norske bokbloggere gjennom å synliggjøre dem mer. Dessuten ønsker jeg gjennom oversikten "andre omtaler av boka" å gjøre det enklere for mine lesere å finne frem til hva andre har ment om akkurat denne boka - hva enten dette er bloggere eller profesjonelle anmeldere. Jeg sitter jo ikke med fasiten på aktuelle bok, selv om jeg har ment en hel del om den. Når jeg linker til aktuelle forlags presentasjoner av bøkene, ønsker jeg å understreke at dette gjøres på frivillig basis - altså uten noen form for avtale med de ulike forlagene. Jeg tenker at dette kan gi en merverdi for mine lesere, fordi de her kan lese mer om aktuelle bokutgivelse. Det fremgår for øvrig alltid tydelig og klart hos meg hvor ulike linker fører hen.

lørdag 27. september 2014

Philip Roth: "Nemesis"

Philip Roths siste roman ...

Litt om forfatteren

Philip Roth (f. 1933) er en prisbelønt jødisk-amerikansk forfatter, som er oppvokst i Weequahic, Newark, i New Jersey - nettopp der hvor handlingen i hans siste roman "Nemesis" for en stor del finner sted. 

Aller mest kjent er Philip Roth for sine bitende samfunnskritiske bøker, selv om det kanskje er "Portnoys besværlige liv" de fleste norske lesere forbinder ham med (?). Det var i alle fall den boka som for en mannsalder siden fikk meg til å bli oppmerksom på Philip Roth. Siden har han kommet ut med et vell av romaner, og det er med litt vemod jeg har fått med meg at Roth har erklært at "Nemesis" er hans siste bok. Skjønt han har rundet 80 år nå, så da så ... 

Selv har jeg skrevet om Philip Roths romaner "Indignasjon" (2008), "Hvermann" (2000) og "Zuckerman" (1985) på bloggen min tidligere (linkene fører til mine omtaler av bøkene). Ellers vil jeg trekke frem et foredrag jeg var på for et par år siden på Jødisk museum, hvor Gabi Gleichmann snakket bl.a. om Philip Roth under overskriften "Hvorfor lese toraen når vi har Philip Roth?" (følg linken for å finne min "rapport" fra dette foredraget) - og hvor noe av det mest interessante ved hele foredraget var hans tanker rundt hva som spesifikt kjennetegner den typiske jødiske litteraturen. 

Om "Nemesis"

"Det første poliotilfellet den sommeren inntraff i begynnelsen av juni, like etter Memorial Day, i en fattig italiensk bydel på motsatt side av byen fra der vi bodde. Hos oss i den jødiske bydelen Weequahic i byens sørvestre hjørne hørte vi ikke noe om det, og vi hørte heller ikke om de neste ti-tolv tilfellene som inntraff enkeltvis rundt om i Newark i nesten alle bydeler utenom vår. Ikke før 4. juli, da det allerede var registrert førti tilfeller i byen, kom det et oppslag på førstesiden av kveldsavisen med overskriften "Polioalarm: Helsedirektøren ber foreldre være på vakt", der lederen for byens helseråd, dr. William Kittell, oppfordret foreldre til å holde øye med barna og kontakte lege hvis et barn fikk feber eller andre symptomer, som hodepine, sår hals, kvalme, stiv nakke eller leddsmerter." (side 7)

Bokas forteller - skal vi etter hvert få vite - er Arnold Mesnikoff - en av guttene fra idrettsplassen på Chancellor, selv om hovedpersonen utvilsomt er Bucky Cantor, en ung mann som er fritidsleder på idrettsplassen sommeren 1944. Den gangen var polio en epidemisk sykdom som rammet fortrinnsvis unge mennesker, og som foruten å forårsake lammelser også kunne føre til død. Inntil det på 1950-tallet ble utviklet en vaksine, var polioepidemier fryktet i mange land hvert eneste år, og man antar at så mange som en halv million mennesker døde av sykdommen. 

Den unge Cantor er altså fritidsleder på en idrettsplass i den jødiske bydelen Weequahic i 1944 da han blir vitne til at polio også dukker opp blant guttene hans. Rett før har noen italienske pøbelgutter oppsøkt deres bydel og etterlatt seg svære spyttklyser på fortauene - angivelig for å spre polio. I Europa raser andre verdenskrig, en krig Cantor har sluppet unna fordi han har for dårlig syn. Ikke å kunne delta i krigen er noe han forbinder med skam. 

Før polioepidemien for alvor er et faktum i den jødiske bydelen, kommer vi tett inn på Cantor og hans familiebakgrunn. Han har aldri kjent sin far, en tyv som stort sett har sittet i fengsel, og har heller ingen erindringer om sin mor. 

"Da han var liten, hadde besteforeldrene tatt ham med for å besøke morens grav hvert år for å minnes henne på fødselsdagen hennes i mai, men som barn hadde han ikke trodd noe på at hun lå under jorden. Opplevelsen av at han aldri hadde hatt en mor, at hun var oppdiktet, hadde aldri vært sterkere enn når han sto ved graven mellom de gråtende besteforeldrene og spilte med og lot som om hun faktisk hadde vært til. Men trass i at det årlige besøket opplevdes som en hul forestilling og var det rareste han ble bedt om å gjøre, nektet han aldri å bli med. Han gjorde det fordi det var en del av det å være en god sønn for en mor som han ikke hadde noen levende erindring om." (side 56)

Etter hvert som polioepidemien brer om seg, dukker det opp både jødehat og fordomsfulle holdninger. Er det ikke jødene som har skylden for det hele? Ja, noen går så langt som å mene at det beste hadde vært å brenne ned Weequahic med alle jødene, slik at man kunne kvitte seg med polioepidemien en gang for alle. Cantor sliter med samvittighetskvaler i forhold til om idrettsplassen burde stenges, om det er noe han gjør som utsetter guttene for fare osv. - samtidig som myndighetene forsøker å unngå panikktilstander. Hvordan kan Gud gjøre dette mot dem?

"Etter all denne tiden falt det ham med ett inn at Gud ikke bare hadde sluppet polioen løs i Weequahic-distriktet, men at det var Gud som for tjuetre år siden hadde latt moren dø i barselseng bare to år etter at hun gikk ut av high school og var yngre enn han var nå. Han hadde aldri tenkt på hennes død på den måten før. På grunn av besteforeldrenes kjærlige omsorg hadde det tidligere alltid slått ham at det var meningen at han skulle miste moren sin da han ble født, og at det var en naturlig følge av hennes død at han var blitt oppdratt av besteforeldrene. Også det at faren hadde vært en gambler og en tjuv var noe som hadde vært meningen og som ikke kunne ha vært annerledes." (side 87)

Panikken blir etter hvert til å ta og føle på, og så spørs det om Cantor til slutt lar seg overtale til å forlate Weequahic for å være sammen med forloveden Marcia på et trygt sted, langt unna polioepidemien ... Tillater samvittigheten ham å svikte guttene på idrettsplassen? Eller er det slik at det går en nemesis gjennom livet, som man faktisk ikke kan unnslippe uansett hvilke valg man tar?

Hva jeg tenker om boka

"Nemesis" er en tankevekkende bok med helt klare paralleller til Albert Camus´"Pesten". Begge bøker handler om epidemier, skjønt Camus´roman tar det hele atskillig lenger enn hva Roth gjør i "Nemesis" (fordi vi i "Pesten" møter en befolkning som settes i karantene for å forhindre smitte - så langt går det ikke i "Nemesis"). På den annen side handler "Nemesis" om en hel del mer enn "bare" en sykdomsepidemi. Vi møter nemlig en ung mann med mange stigma i en tid da man faktisk trodde at foreldrenes synder gikk i arv - så og si gjennom blodet. Da Cantor senere opplever at det oppstår en ny polioepidemi i hans nærhet,  og at også han selv rammes av polio, tar han på seg all skyld og bruker resten av livet til å sone denne selvpålagte dommen, som om det var forutbestemt at dette skulle bli hans lodd i livet. Han skåner omverdenen fra å ha noe med ham selv å gjøre, sier nei til kjærligheten og går så til de grader opp i sin skjebne at han i bunn og grunn ikke har noe egentlig liv. Og han er fast bestemt på at sånn måtte det bare bli og at han har fått som fortjent. Kontrasten til fortellerens liv - også han poliorammet - kunne knapt vært større. 

Philip Roths evne til å fortelle gode historier er uovertruffen, og i "Nemesis" briljerer han med sin umiskjennelige litterære stil. Man får ikke happy ending hos Philip Roth, men heller ikke sentimentale og/eller tåredryppende avslutninger. Her er det realisme for alle penga - både på det ytre og indre planet! Persongalleriet er helstøpt og troverdig, selv om Roth ofte opererer med noe karikerte figurer i sine romaner. I "Nemesis" er imidlertid Roths velkjente humor så godt som fraværende. Dette er først og fremst en alvorstung roman, som spiller på mollstemte strenger. Boka, som er nydelig oversatt, er for øvrig svært lettlest. Og jeg, som både er fan av Philip Roth, elsker jødisk litteratur og dessuten synes det er spennende å lese om en sykdomsepidemi i vår nære fortid, fikk mye ut av denne boka! 

Utgitt i USA: 2010
Originaltittel: Nemesis
Utgitt i Norge: 2014 
Forlag: Aschehoug 
Oversatt: Tone Formo
Antall sider: 192
Jeg har fått boka fra forlaget.


Philip Roth (Bildet er lånt fra forlaget)
Andre omtaler av boka:

søndag 31. august 2014

Elie Wiesel: "Natten"

Den ultimate Holocaust-boka!

Jødiske Elie Wiesel (f. 1928) vokste opp i Romania, men har i årene etter andre verdenskrig bodd i USA. I følge Wikipedia har han skrevet 57 bøker, og blant disse er "Natten" den boka han er mest kjent for. Det bør også nevnes at han mottok Nobels fredspris i 1986. Begrunnelsen var at han var (sitat fra Wikipedia): 

"a messenger to mankind," stating that through his struggle to come to terms with "his own personal experience of total humiliation and of the utter contempt for humanity shown in Hitler's death camps," as well as his "practical work in the cause of peace," Wiesel had delivered a powerful message "of peace, atonement and human dignity" to humanity.

På en annen Wikipedia-side finner man en fullstendig oversikt over alle bøkene Wiesel har skrevet - både skjønnlitterære romaner og dokumentarer. "Natten" var den andre boka han skrev, og denne memoarboka utkom i 1958. Den utkom for første gang på norsk i 1971, mens den utgaven jeg har utkom på Aschehoug i 2007. Så vidt jeg har klart å finne ut, er boka ikke lenger tilgjengelig på norsk. Det synes jeg er synd, og dette håper jeg forlaget gjør noe med! Elie Wiesels "Natten" er nemlig den ultimate Holocaust-boka! Jeg har lest en hel del bøker innenfor Holocaust-litteraturen, og dette er så langt den aller beste! Hvorfor skal jeg komme nærmere tilbake til. 

Forfatteren har skrevet et forord til boka, og jeg siterer fra side 5:

"Hvis jeg bare hadde fått skrive én bok i mitt liv, ville jeg ha skrevet denne. På samme måte som fortiden lever med nåtiden, bærer alle de bøkene jeg skrev etter Natten, i dypeste forstand preg av den, og det gjelder også for de av dem som tar opp emner fra Bibelen og Talmud, eller fra hasidismen. Man forstår dem ikke uten å ha lest Natten.

Hvorfor skrev jeg den?

For ikke å bli gal, eller kanskje tvert imot for å bli det, for bedre å forstå galskapen, denne store og skremmende galskapen som den gang hadde brutt inn i historien og samvittigheten til en menneskehet som svingte mellom det ondes makt og ofrenes lidelse?

Var det for å etterlate menneskene en samling ord og minner som kunne være midler til å oppnå en bedre sjanse til å hindre at historien gjentok seg, og med sin ubønnhørlige dragning mot vold?

Eller var det ganske enkelt for å etterlate et spor av den prøvelsen jeg hadde gjennomgått i en alder da unge mennesker vanligvis bare kjenner døden og ondskapen gjennom det de kan lese i bøker?

Enkelte lesere hevder at når jeg overlevde, så var det for å skrive den teksen. Det er jeg ikke overbevist om. Jeg vet ikke hvordan jeg overlevde, jeg var for svak og redd, jeg bidro ikke det minste i så måte. Skal man si at det var et mirakel? Jeg vil ikke si noe slikt. Hvis forsynet kunne eller ville gjøre et mirakel i min favør, kunne eller burde det ha gjort det for folk som fortjente det bedre. Jeg kan altså ikke takke annet enn tilfellet. Men siden jeg overlevde, føler jeg behov for å gi dette faktum en mening. Var det for å finne den meningen at jeg satte på papiret en erfaring der intet hadde noen mening?"

Med disse sterke ordene presenterer Elie Wiesel sin egen absurde historie i møte med nazismen under andre verdenskrig. Ja, for det som skjedde den gangen slutter aldri å overraske, sjokkere og forundre meg når jeg leser om dette. Hvordan er det mulig at et så omfattende industrialisert folkemord kunne finne sted i vår nyere historie, på et tidspunkt da man skulle tro at menneskeheten hadde utviklet seg i en mer human retning? Like fullt - ikke i noe annet århundre har det nettopp funnet sted så mange etniske folkemord som nettopp i det 20. århundre ... Forstå det den som kan ... Elie Wiesel har dedisert sin bok til foreldrene sine og lillesøsteren Tzipora, som alle døde i Buchenwald. 

I "Natten" forteller Elie Wiesel historien om tiden før interneringen i en jøde-ghetto, om deportasjonen og om oppholdet i konsentrasjonsleiren Buchenwald. Han var da 12 år gammel. Før deportasjonen ble alle jødene i ghettoen advart mot det som skulle komme til å skje av en som hadde klart å rømme fra et togsett på vei til døden, men ingen trodde ham. Det var for absurd til at det sto til troende, rett og slett. 

I et nøkternt språk uten overdrivelser forteller Wiesel om en ondskap satt i system, og hvor rene tilfeldigheter avgjorde hvem som overlevde og hvem som ikke gjorde det. Det handlet like fullt om å være smart, som for eksempel å lyve på seg noen år dersom man var veldig ung, eller å trekke fra dersom man begynte å bli gammel. Alt for å oppnå at man ble ansett som attraktiv arbeidskraft. I den sammenheng hadde likevel moren og søsteren ikke en sjanse. At unge Elie Wiesel klamret seg til faren sin, og fikk være sammen med ham under hele oppholdet, gjorde nok sitt til at nettopp han overlevde. Forholdet mellom far og sønn, om hvordan de begge gjør det som står i deres makt for å holde den andre oppe og ved godt mot, er ikke bare rørende beskrevet. Det er eksistensielt!

Mot slutten av krigen ble Wiesel syk og havnet på sykestua. Det var et risikoprosjekt i seg selv (fordi veien til krematoriet kunne bli kort), men i Wiesels tilfelle var det antakelig dette som reddet livet hans. Dette og det faktum at krigen snart nærmet seg slutten. 

"Vi hadde blitt vant til den slags rykter. Det var ikke første gang en falsk profet hadde lovet oss fred på jorden, forhandlinger med Røde Kors om vår befrielse og annet hjernespinn ... Ofte bet vi på. Det var som en sprøyte morfin. 

Men denne gangen hørtes spådommene solidere ut. Nettene før hadde vi hørt kanontorden i det fjerne. 

Da sa min nabo uten ansikt:

"Ikke hengi deg til illusjoner. Hitler har klart og tydelig sagt at han vil utslette alle jøder innen klokken slår tolv, før de kan høre siste slag."

"Hva angår det oss?" ropte jeg. "Skal vi betrakte Hitler som en profet?"

De døde, kalde øynene fikserte meg. Til slutt sa han med trett stemme:

"Jeg har mer tillit til Hitler enn noen annen. Han er den eneste som har holdt sine løfter, alle dine løfter, til det jødiske folk." (side 90-91)

Da krigen var slutt, sto Elie Wiesel fullstendig alene i verden. Alle slektningene var døde, alt han hadde vært en del av før krigen var borte - han hadde bare seg selv. Med tanke på alt han siden utrettet i livet sitt, er det all grunn til både beundre og respektere ham! "Natten" kryper under huden på den som leser boka, og etterlater leseren nærmest som en slagmark i lang tid etterpå. Nettopp det nøkterne språket, mangelen på overdrivelser, det gjenkjennelige fra all Holocaust-litteratur, for ikke å glemme at boka er skrevet kort tid etter krigen og derfor er mye mer autentisk enn mye annen Holocaust-litteratur som er skrevet i nyere tid - alt dette gjør "Natten" til en helt særegen leseopplevelse! Selv håper jeg at forlaget utgir denne boka på nytt, fordi den fortjener så mange lesere den kan få! Og om Elie Wiesel selv bare skulle skrevet en eneste bok i hele sitt liv, nemlig "Natten", så vil jeg hevde at dersom du bare skal lese en Holcaust-bok i ditt liv, så bør det være nettopp denne! Og mens vi venter på en ny norsk utgivelse, kan jeg jo nevne at det er helt kurrant å få tak i boka på engelsk. 

Helt til slutt: Det gjør inntrykk å lese hvordan forfatteren selv oppfattet utgivelsen av natten, og jeg siterer fra forordet på side 13:

"Ovenfor nevnte jeg de vanskeligheter Natten møtte ved utgivelsen for førtifem år siden. Tross gode kritikker solgte boken dårlig. Emnet ble sett på som morbid og interesserte ingen. Om en rabbiner nevnte den i preken, fantes det alltid en eller annen som klaget: "Hvorfor plage ungdommen med fortidens elendighet?" Siden ble det annerledes. Den lille boken ble omfattet med en interesse jeg ikke ventet meg. I dag er det særlig unge mennesker som leser den, i skolen og på universitetet. Og de er mange. 

Hvordan forklare dette fenomenet? Først og fremst skyldes det en holdningsendring hos det store publikum. Mens voksne lesere i 1950- og 1960-årene, født under krigen, viste en slags likegyldighet - ubevisst og overbærende - overfor det som litt tafatt ble kalt Holocaust, er dette ikke slik lenger. 

... Temaet Auschwitz inngår i allmenndannelsen. Filmer, teaterstykker, romaner, internasjonale konferanser, utstillinger, årlige minnesermonier med VIP-deltagelse: emnet er ikke til å komme utenom ... " 

Utgitt: 1958
Originaltittel: La nuit
Utgitt første gang på norsk: 1971
Min utgave er utgitt: 2007
Forlag: Aschehoug
Oversatt: Gerd Høst
Antall sider: 123
ISBN: 978-82-03-21054-9
Boka har jeg kjøpt selv (på antikvariat)


Elie Wiesel (Foto: ukjent)

Populære innlegg