Om snøen som falt i fjor ...

Akebakken i Rådhusparken ved Langevann, Lørenskog (Foto: RMC)

Joda, julesnøen i fjor kom tidsnok, og den varte akkurat så lenge som den måtte for at julestemningen ikke skulle bli borte. 

Den 30. desember 2014 var jeg i Rådhusparken i Lørenskog, og tok disse vinterbildene. Været var helt perfekt - rim på trærne, blå himmel og sol. Det skulle vise seg at det ble med denne ene dagen, for så kom mildværet og snøen smeltet bort på rekordtid, dessverre. Det kommer garantert mer snø før vinteren er omme, men i mellomtiden kan vi kose oss med minnene om det som var ... 

Ved Kjenn ungdomsskole, Lørenskog (Foto: RMC)

Rådhusparken i Lørenskog (Foto: RMC)

Rådhusparken i Lørenskog (Foto: RMC) 

Rådhusparken i Lørenskog (Foto: RMC) 

En glad vovs på tur (Foto: RMC) 

Rådhusparken i Lørenskog (Foto: RMC)

Ved Solheim skole i Lørenskog (Foto: RMC)

Lest i 2015

Rådhusparken i Lørenskog (Foto: RMC)

Her kan du lese bokomtalene mine utover i 2015 ved å klikke på hyperlinkene som kommer etter hvert. Dersom du i stedet ønsker å lete etter spesielle bøker, kan du gå inn på den alfabetiske oversikten under fanen "bokomtaler". Her lå det pr. 01.01.2015  884 bokomtaler registrert etter forfattere (på etternavn) og med hyperlink til hver eneste bok. (Årstallene i oversikten refererer seg til da aktuelle bøker opprinnelig ble utgitt - ikke da de ble utgitt på norsk.)

Januar:

1. Ketil Bjørnstad: Veien til Mozart (2014)
2. Bjørn Stærk: Ytringsfrihet (2013)
3. Siri Aabel: Det er ikke din skyld at du er tjukk (2015)
4. Kristian Løvås: Hormonbalansen (2014)
5. Levi Henriksen: Harpesang (2014)
6. Mokhtar Barazesh: Den innbilte fristelse til lykke (2010)

Februar:

7. Jeffrey Eugenides: Middlesex (2002)
8. Aage Georg Sivertsen: 9. april 1940 - Et historisk bedrag (2014)
9. Lars Kittilsen: Hei, jeg heter Lars ... En alkoholikers dobbeltliv (2015)
10. Isaak Babel: Fortellinger fra Odessa (1924/1925)
11. Hiromi Kawakami: Merkelig vær i Tokio (2001)
12. Anne B. Ragde: Jeg har et teppe i tusen farger (2014)
13. Ketil Bjørnstad: Barnevakt (1994)
14. Patti Smith: Just Kids (2010)

Mars:

15. Walter Mischel: Marshmallow-testen (2014)
16. Vibeke Riiser-Larsen: Et sted skinner det (2015)
17. Edouard Louis: Farvel til Eddy Bellequeule (2014)
18. Juan Gabriel Vásquez: Lyden av ting som faller (2011)
19. Tove Nilsen: Konge i snø (2014)

April:

20. Ian Buruma: År null - En fortelling om 1945 (2013)
21. Stig Beite Løken: Skogen i tapetet (2015)
22. Helle Helle: Hvis du vil (2014)
23. Adriana Lisboa: Snø fra Brasil (2010)
24. Ida Simons: Timen før midnatt (1959)
25. Bergsveinn Birgisson: Svar på brev frå Helga (2010)
26. Stine Pilgaard: Min mor sier (2012)
27. Halldór K. Laxness: Sin egen herre (1934/35)

Mai:

28. Svein Harald Røine: Modig - Finn ditt hverdagsmot (2015)
29. Nazish Khan: Da himmelen falt (2015)
30. Dag Ingvar Jacobsen: Organisasjonsendringer og endringsledelse (2014)

Juni:

31. Thomas Wågström og Karl Ove Knausgård: Nakker (2014)
32. Elena Ferrante: Mi briljante venninne (Napoli-kvartetten) (2012)
33. Andy Jones: Sammen (2015)
34. Helen Macdonald: H for hauk (2014)
35. Erling S. Andersen m.fl.: Målrettet prosjektstyring (2011)
36. Mathias Énard: Tyvenes gate (2012)
37. Jeffrey Eugenides: The Virgin Suicides / Jomfrudød (1993)

Juli:

38. Svein Arne Jessen: Prosjektledelse trinn for trinn (2011)
39. Denise Epstein: Å overleve og å leve (2008)
40. Ketil Bjørnstad: Verden som var min - Sekstitallet (2015)
41. Kristín Marja Baldursdóttir: Karitas (2004)
42. Jennifer Clement: En bønn for de bortførte (2015)
43. Antoine Compagnon: En sommer med Montaigne (2013)
44. Hans-Ulrich Treichel: Den bortkomne (1998)
45. Curzio Malaparte: Kaputt (1944)

August:

46. Joseph Roth: Jøder på vandring (1927)
47: Linda Olsson: I skumringen synger svarttrosten (2014)
48. Ian McEwan: Barneloven (2014)
49. Patrick Gale: En tvers igjennom god mann (2012)

September:

50. Michel Houellebecq: Underkastelse (2015)
51. Arne Schrøder Kvalvik: "Min fetter Ola og meg" (2015)

Oktober:

52. Frederick Douglass: En amerikansk slaves liv (1845)
53. Roy Jacobsen: Hvitt hav (2015)
54. Svetlana Aleksijevitsj: Bønn for Tsjernobyl (2005)
55. Lisa Galaasen: Jenna (2015)
56. Kenneth Moe: Rastløs (2015)
57. Madame Nielsen: Den endeløse sommeren (2014)
58. Maja Lunde: Bienes historie (2015)

November:

59. Tiril Broch Aakre: Redd barna (2015)
60. Harper Lee: Sett ut en vakpost (2015)
61. Sidsel Wold: Landet som lovet alt. Min israelske reise (2015)
62. Anders Giæver: Første stopp Brooklyn (2015)
63. Linn Ullmann: De urolige (2015)
64. Kjell Askildsen: Vennskapets pris (2015)

Desember:

65. Betty Smith: Det vokser et tre i Brooklyn (1943)
66. Karl Ove Knausgård: Om vinteren (2015)
67. Ida Hegazi Høyer: Fortellingen om øde (2015)
68. Helene Uri: Fordi jeg elsker deg (2015)
69. Heidi Linde: Norsk sokkel (2015)

Wien, Østerrike

Belvedere, Wien (Foto: RMC)

Sist helg var jeg (og mannen min) en tur i Wien, og jeg sitter igjen med mange inntrykk. Og bilder. I dette innlegget ønsker jeg å dele noe av dette, samt et og annet reisetips. 

Utsikten fra et av tårnene i Stephans-
domen, Wien (Foto: RMC)

Det bor i overkant av 1,7 millioner innbyggere i Wien, og byen er strategisk plassert ved Donau, i likhet med de fleste byer av viktighet i denne delen av Europa. Bratislava er bare en liten båttur unna, og tilsvarende gjelder Budapest. Dersom man er i Wien i noen dager, er det absolutt å anbefale å ta en slik tur.

Å reise til Wien i desember er noe helt for seg selv, fordi byen bugner over av julemarkeder. Dette skaper en helt spesiell stemning! Særlig på ettermiddagene og etter mørkets frembrudd samles mengder med glade mennesker på julemarkedene, og det går heftig unna av både glühwein og punch. I tillegg kan man få seg noe enkelt å spise - som pølser i brød, suppe i brød, bakevarer og annet. 

På julemarkedene finner man julepynt i alle prisklasser - fra det helt enkle til rådyr, håndmalt pynt. Dermed kan man si at markedene passer for alle typer lommebøker, skjønt noen av markedene - kanskje spesielt det som er på rådhusplassen - har turistpriser som ikke er tilpasset en gjennomsnittlig østerriksk husholdning. Derfor er det stort sett turister som kommer hit også. I alle fall mens prisene er på topp ...

På julemarked i Wien (Foto: RMC)

Kvaliteten på varene som bys frem, er høyst variabel. På de fleste julemarkedene, og kanskje i særdeleshet det som ligger foran Rathaus, er det enkle (men som sagt relativt sett dyre) ting å få kjøpt. På julemarkedet foran Karlskirche er det derimot en større grad av kvalitetsvarer (i form av brukskunst) som tilbys i salsgbodene. Etter å ha fartet Wien på kryss og tvers i noen dager, mener jeg absolutt av julemarkedet foran Karlskirche er for de mer kresne. Men en høvelig Wien-nisse til samlingen var derimot ikke å oppdrive, hvilket forundret meg stort. Kanskje har ikke østerrikerne noen tradisjon for å fylle huset med et halvt tonn med nisser i advents- og juletiden?

Selv hører jeg blant dem som synes det er morsomt å samle på julepynt fra ulike steder av verden, så det å sikre seg en eller to spesielle ting til juletreet, hører liksom med. 

Juletrepynt for enhver smak! Wien (Foto: RMC)

Selv om julemarkedet foran Rathaus er det mest turistifiserte i Wien, vil jeg likevel anbefale å få dette med seg. Om ikke annet så for å gå rundt å se, ta seg en punch eller to, titte på trærne i parken som er dekorert med fantastisk lysende pynt, studere hordene av turister som hele tiden kommer strømmende på, kjenne på stemningen etter som kvelden mørkner ... Og om du opplever at trengselen er stor, er dette ingenting mot hvordan det f.eks. er på julemarkedet foran Schönbrunn slott litt utenfor byen! Der var det omtrent ufremkommelig. .. skjønt det kan skyldes at vi var der en lørdag ettermiddag.

Stephansdomen, Wien (Foto: RMC)

Ett av de stedene man bare må besøke, er selvsagt Stephansdomen. Katedralen regnes som Østerrikes flotteste gotiske bygning, og de eldste delene av den ble bygget på 11-1200-tallet. 

Stephansdomen har to tårn, og det er virkelig et "must" å komme seg opp i ett av disse. Det går heis opp i det ene tårnet, mens man må gå opp selv dersom man vil opp i det andre tårnet. Utsikten er svimlende, og man får virkelig et godt inntrykk av byens storhet fra toppen. 

Noe av det jeg liker spesielt godt med katolske kirker er muligheten for å tenne lys. Dette er virkelig noe protestantiske kirker burde ta opp i seg, fordi det er med på å heve kirkebesøket til noe mer sakralt på et vis. 

Østerrikerne kaller katedralen for "Stefi". Den fikk store skader under andre verdenskrig, men dette er i dag reparert. 

Stephansdomen, Wien (Foto: RMC)

Dersom du er interessert i å vite mer om Stephansdomen, kan du lese mer på Wikipedia.

En annen ting man "må" gjøre når man er i Wien, skjønt det selvsagt kan være ulike oppfatninger om dette, er å spise Sacher Torte på Sacher Hotel. Javisst er det en turist-greie, noe ikke minst prisen indikerer, men jeg vil på det mest bestemte protestere mot at det er en turist-felle. 

Sacher Torte på Sacher Hotel, Wien (Foto: RMC)

I  mitt begrepsapparat er en felle noe man går uforvarende inn i, og noe man betaler overpris for uten at kvaliteten på noen måte står i forhold til dette. 

Regn uansett med at to kaker og to kaffekopper kommer på rundt 20 Euro, hvilket er sånn ca. to-tre ganger så mye som du må betale nesten et hvilket som helst annet sted  i Wien. Sammenlignet med prisene som en gang gjaldt på Halvorsens konditori i Oslo, er det imidlertid ingen grunn til å få åndenød over prisnivået. 

Kaken smakte for øvrig utmerket! Et snev av appelsin ga den en særpreget smak. Og bare for å ha nevnt det: når man har spist Sacher Torte på Sacher Hotel, har man fått med seg et viktig referansepunkt. Her er nemlig originalen! Alt annet er kopier. 

Wien er selvsagt et shopping-mekka for dem som er interessert i dette. Mange spennende butikker ligger i gågaten Kärntner Strasse, som går mellom statsoperaen og Stephansdomen. På Stephansplatz kan man fortsette til venstre, og her ligger kjente merkevarebutikker på rekke og rad. 

Gatebilde fra Wien (Foto: RMC)

Et av de mer eksklusive shopping-sentrene i Wien heter Ringstrassen Gallerien, og jeg rakk en tur innom. For meg fremsto senteret som ganske kjedelig, men det er absolutt mulig at det skyldes fravær av "shopping-ånd". 

Wien har mange slott og det er spesielt to-tre man bør få med seg (Belvedere, Schönbrunn slott og Hofsburg slott - det siste fikk jeg ikke med meg denne gangen). Først og fremst er Belvedere, som i dag er et kunstmuseum, helt essensielt å få med seg. I tillegg til at museet er vakkert rent arkitektonisk, inneholder det østerriksk kunst - blant annet den mest spennende delen av Gustav Klimts kunst. Som "Kysset", "Judith", "Fritza Riedler" osv. Å se "Kysset" i levende live var faktisk en sterk følelsesmessig opplevelse! Knapt noen kan vel ha unngått å ha et eller annet forhold til dette bildet. Selv minnes jeg mang en studenthybel med plakat av "Kysset" på veggene på 1980-tallet. 

Hageanlegget ved Belvedere, Wien (Foto: RMC)

Det som kalles øvre Belvedere inneholder kunst i tre etasjer, og noe av det fine med å komme litt opp i høyden, var å se hagen med alle sine kunstferdige snirkler. Det var flott selv om været ikke viste seg fra sin beste side akkurat den dagen jeg var der. 

I nedre Belvedere er det i disse dager en Monet-utstilling. Rent bortsett fra noen bilder av Waterloo bridge, synes jeg utstillingen ikke var den mest spennende. Nedre Belvedere var imidlertid i seg selv vel verdt et besøk. Interiøret er nemlig utsøkt vakkert!

Interiøret ved nedre Belvedere, Wien (Foto: RMC)

Et annet slott som man bør få med seg, er Schönbrunn slott. Det ligger et lite stykke utenfor byen. U-bahn 4 går fra Karlsplatz utenfor statsoperaen, og seks stopp lenger ut ligger altså slottet. 

Mitt inntrykk er at det kan lønne seg å ha kjøpt billetter til slottet på forhånd. Mengden av besøkende er formidabel, og uten forhåndskjøpt billett kan man risikere ikke å komme inn. 

Billetten til slottet inkluderer en audio-guide, og dette er helt essensielt for å få noe ut av besøket. Det beste er selvsagt en levende guide, men dette er nok forbehold gruppereisende. 

Schönbrunn slott, Wien (Foto: RMC)

Schönbrunn slott var Habsburgernes sommerresidens og dette ble bygget på 1500-tallet. Mye av den opprinnelige konstruksjonen er borte, og årsaken er at keiserinne Maria Theresia beordret det meste ombygd til rokokkostil, kan jeg lese i reiseguiden min. 

Det flotteste rommet på slottet er det 40 meter lange og 10 meter brede galleriet, med malt himling. Rokokkointeriør, høye vinduer, krystallspeil, lysekroner og stukkatur i hvitt og gull preger rommet. 

Nei, det var ikke lov å ta bilder inne på slottet, og jeg måtte derfor tåle tilsnakk for mitt bilde av ovennevnte galleri ... 

Konsert-programmet i Orangeriet på
Schönbrunn slott, Wien (Foto: RMC)

I Orangeriet på Schönbrunn slott er det mulig å få med seg en konsert. Programmet nå for tiden består av to deler; en Mozart-del og en Strauss-del. 

Dersom du skulle få tilbud om en pakke på slottsbesøk, middag og konsert, vil jeg anbefale alt unntatt middagen på restauranten Residenz. Menyen påstås å være keiser Franz Josefs favoritt-rett, uten at maten ble noe bedre av den grunn. Da er det mye morsommere å bruke litt tid på julemarkedet foran slottet, der det absolutt er mulig å få seg en matbit eller to. Riktignok et måltid uten tilhørende hvit duk, men så får man heller ta dette et annet sted dersom det skulle være ønskelig. 

Konsertbillettene i Wien er relativt dyre, men vit at det er tale om et høyt nivå på det som tilbys. Det er vel verdt å få med seg dette! 

Konserten på Schönbrunn slott, Wien (Foto: RMC)

Konserten inneholdt for øvrig både operaduetter, solosang og ballett, så her var det noe for en hver smak. Lett og lystig er stikkord som er relevant i den sammenheng. 

Et besøk i statsoperaen er også fint å få med seg når man er i en by som Wien. Denne helgen kunne man velge mellom Verdis La Traviata og Rossinis La Cenerentola. Valget falt på La Traviata med Ermonela Jaho i rollen som Violetta og Saimir Pirgu i rollen som Alfredo. Det var en minneverdig forestilling på alle vis!

Staatsoper i Wien (Foto: RMC)

Statsoperabygningen er i seg selv verdt et besøk, så dersom du ikke får med deg en operaforestilling, anbefales i alle fall en omvisning på dagtid. Det er også en egen operabutikk i bygget, hvor man kan kjøpe musikk-effekter av ymse slag. 

Et annet tips: Dersom du ønsker å få med deg en operaforestilling, anbefales det å kjøpe billetter i god tid på forhånd. Når du først er i Wien, må du regne med at det ikke er en eneste billett igjen å oppdrive og at den eneste muligheten du har er å kjøpe billetter på gata - til dobbel pris. Mitt inntrykk er at de som selger billetter foran operaen er seriøse, men sjekk for ordens skyld at du kjøper billetter fra selgere anbefalt av dem som har ID-kort fra operaen (de kan ikke selv selge billetter, men samarbeider tett med de seriøse oppkjøperne). 

Staatsoper i Wien (Foto: RMC)

Hver lørdag er det loppemarked i Kettenbrückengasse. Selv om du ikke har planer om å kjøpe noe, anbefaler jeg en tur dit. Bare det å gå rundt og se er moro i seg selv. Og skulle du være interessert i å gjøre et varp, bør du være der allerede når det åpner, dvs. i ni-tidenpå morgenen. 

Selv fant jeg faktisk et par ting jeg kunne hatt lyst til å kjøpe, men jeg rygget bakover da jeg hørte prisen. Det er godt mulig at det ikke var noe sjakk-trekk å ha et Nikon speilreflekskamera hengene rundt halsen ... 

På loppemarked i Kettenbrückengasse, Wien (Foto: RMC)

Loppemarkedet er digert, og man kan uten problem bruke mye tid der - selv om man bare observerer folkelivet, og med et skråblikk på vareutvalget sånn for sikkerhets skyld ... 

Når man har vandret nedover langs loppemarkedet, kommer man til Naschmarkt. Dette er et matmarked - fortrinnsvis med tanke på å ta med seg mat hjem. Det er også en del restauranter, hvor man både kan få mat og drikke. Selv fikk jeg "mathall-stemning" av å være der. Smake litt her og smake litt der - det meste med gourmet-kvalitet! 

Punch og glühwein er en stor greie
på Wiens julemarkeder (Foto: RMC)

Også på Naschmarkt er glühwein og punch en stor "greie". Variasjonene er mange, og man kan velge blant eple-punsj, appelsin-punsj, egge-punsj etc. 

Jeg vil hevde at loppemarkedet i Kettenbrückengasse og matmarkedet på Naschmarkt var blant turens definitive høydepunkter. 

Hundertwasser-huset må man også få med seg når man er i Wien. Kunstneren Friedensreich Hudertwasser (f. 1928 d. 2000) er viden kjent for sin kunst. Hundertwasser-huset i Wien er preget av skjeve linjer, et vell av fargede kasser og et lekent og naivistisk uttrykk. Noe av dette, kanskje særlig keramikken, minner litt om Gaudi (f. 1852 d. 1926), synes jeg. Hundertwasser var imidlertid ikke arkitekt, og selve huset er det Josef Krawina som tegnet. Det sto ferdig i 1983 -86. En artig fargeklatt i et ellers nokså kjedelig og alminnelig strøk! Hundertwasser er nok i Norge mest kjent for sine herlige kattemotiver.

Hundertwasser-huset, Wien (Foto: RMC)

I museumskvarteret ligger det mange interessante museer, blant annet Leopold-museet. Jeg registrerte også et filmmuseum som må være ganske nytt, siden det ikke sto i noe om dette i noen av mine reisehåndbøker fra 2012. Jeg rakk ikke å besøke noen av disse museene, men nevner dem for at de ikke skal være glemt. (Wien er underlig nok ikke den byen som har fått høy prioritet når reiseguider skal lages og oppdateres - forstå det den som kan.)

Helt til slutt har jeg lyst til å nevne at det har bodd en del kjente personer og familier i Wien. Jeg fant det interessant å oppsøke noen steder hvor disse har bodd. 

I første rekke ønsker jeg å trekke frem Stefan Zweig. Hans memoarer "Verden av i går" handler for en stor del om Wien. Mange av hans år ble riktignok tilbrakt i Salzburg, men han bodde altså i noen år i Rathaus-strasse 17. I dag huser denne bygningen Hotel Rathauspark. 

Alle som har lest Edmund de Waals roman "Haren med øyne av rav" vil, når man er i Wien, lure på hvor Ephrussi-palasset er. 

Ephrussi-palasset i Wien (Foto: RMC)

Palasset ligger like i nærheten av Rathaus, og huset er i dag er kjøpesenter. Når jeg tenker på husets storhetstid før andre verdenskrig, er jeg forundret over at ikke noe av det er laget til et museum. Kun et lite skilt på bygningen røper bygningens fortid ... 

Zedlitzgasse 7 i Wien - der Bertha
von Suttner bodde (Foto: RMC)

Bertha von Suttner bodde også i Wien - nærmere bestemt i Zedlitzgasse 7. Selvsagt måtte jeg dit, og også denne gangen ble jeg en smule skuffet. For heller ikke her er det noe museum - til tross for at Bertha von Suttner var den første kvinnen som fikk Nobels fredspris (i 1905). Dessuten er det på det rene at hun påvirket Alfred Nobel til å testamentere store deler av sin formue til fredsarbeid. Historien om forholdet mellom disse to har Anne Synnøve Simensen skrevet bok om - "Kvinnen bak fredsprisen - Historien om Bertha von Suttner og Alfred Nobel". 

Dermed er jeg ved veis ende i denne artikkelen. Jeg håper at jeg har inspirert flere til å turen til Wien, og at det underveis har fremkommet noen tips som kan være nyttige i den forbindelse! 

Helt til slutt tar jeg med flere bilder.

Belvedere, Wien (Foto: RMC)

Nedre Belvedere, Wien (Foto: RMC)

Stefan Zweig i Wien (Foto: RMC)

På julemarked i Wien (Foto: RMC)

I Rathaus-strasse 17 i Wien bodde Stefan Zweig en gang (Foto: RMC)

Hest og kjerre i Wien (Foto: RMC)

Palais Ephrussi, Wien (Foto: RMC)

Ephrussi-palasset, Wien (Foto: RMC)

Julemarked i Wien (Foto: RMC)

Julemarked i Wien (Foto: RMC) 

Detalj fra bygning, Wien (Foto: RMC)

"Wałęsa - Håpets mann" (Regissør: Andrzej Wajda)

Historien om Lech Wałęsa 

Historien om Lech Wałęsa (f. 1943) har fascinert meg så lenge jeg kan huske. Nærmere en heltehistorie fra virkeligheten skal man nemlig lete lenge etter! Derfor var det ekstraordinært moro å komme til Gdansk - og for den sakens skyld også til Sopot - tidligere i år. Wałęsas liv og virke foregikk jo nettopp her. 

Lech Wałęsa vokste opp i Popowo, en landsby midt i Polen. I voksen alder flyttet han til Gdansk hvor han giftet seg med Danuta, som han etter hvert fikk åtte barn med. Han jobbet som elektriker på skipsverftet i Gdansk. 

Nokså raskt ble Wałęsa en fagforeningsleder som talte makthaverne imot. Han ble arrestert et utall ganger, og var vitne til blodige sammenstøt mellom arbeiderne og politiet. 

Minnesmerket over de falne etter streiken i 1970 - utenfor
Solidaritet-museet i Gdansk. (Foto: RMC)

Stadig økende matpriser førte til at arbeiderne ikke kunne leve av sine lønninger, og dette førte til noen større streiker ved skipsverftet. I forbindelse med streiken i 1970, ble 42 mennesker drept og mer enn 1000 såret ... Wałęsa mistet etter noen år jobben ved verftet, og fikk arbeid  andre steder. 

I 1980 grunnla Wałęsa Solidaritet. Dette ble den første uavhengige fagforeningen i hele Sovjetsamveldet, og mens foreningen var på høyden, hadde den 9,4 millioner medlemmer. Man mener at denne foreningen var medvirkende til Sovjetsamveldets sammenbrudd. 

Lech Wałęsa mottok Nobels fredspris i 1983. Fordi han var redd for at han ikke skulle få innreisetillatelse i Polen dersom han forlot landet, reiste kona Danuta og sønnen til Oslo for å motta prisen. I 1990 - dvs. etter Berlinmurens fall og Sovjetsamveldets sammenbrudd, ble han valgt som president for Polen, og han hadde denne rollen i fem år. 

Solidaritetmuseet i Gdansk (Foto: RMC)

Filmen om Wałęsa handler om perioden fra 1970 til 1990, og det er et intervju med den italienske journalisten Oriana Fallaci som binder det hele sammen. For mens de to sitter og snakker sammen, blir de "avbrutt" av historiske tilbakeblikk som handler om de store øyeblikkene i Wałęsas liv. Han gikk først og fremst i bresjen for en fredelig revolusjon, men opplevde at han og de øvrige arbeiderne ble møtt med en voldsom brutalitet. 

Enkelte ble regelrett slått ihjel av politiet og deres køller under sammenstøtene ... Dette gjorde at opprøret etter hvert handlet om noe mer enn en anstendig lønn. Det handlet også om helt eksistensielle menneskerettigheter. Og det krevde ikke rent lite mot å stå frem mot den brutale overmakten - inntil de ble så mange og samstemte ... inntil frykten ble overvunnet av kampviljen ... inntil myndighetene begynte å gi etter for kravene. 

Det nedlagte skipsverftet i Gdansk (Foto: RMC)

Underveis i filmen får vi foruten de gyldne øyeblikkene som utdelingen av fredsprisen, møtet med paven, hyllingen av Wałęsa, det internasjonale samfunnets blikk mot Polen osv., innblikk i hva alt dette gjorde med familien til Lech og Danuta Wałęsa. De betalte utvilsomt en høy pris for at han skulle stå frem og fronte arbeidernes krav. 

I perioder ble leiligheten overfylt av gjester og kamphaner, og Danuta ble i lange perioder stående alene med ansvaret for barna. Ikke bare mens ektemannen kjempet på barrikadene, men også når han ble fengslet. Ville han komme hjem til slutt, ville han bli drept eller "forsvinne", som så mange brysomme polakker før ham? Angsten var til å ta og føle på, og det var heller ikke gjort i håndvending i få den polske økonomien på fote igjen.

Minnesmerket for de falne i streiken fra
1970, Gdansk (Foto: RMC)

Dette siste ble jeg ikke minst vitne til da jeg var i Gdansk tidligere i år. Gjennomsnittslønnen for en polsk arbeider er rundt 500 euro pr. måned, og selv om prisnivået i Polen er betydelig lavere enn her hjemme, er dette lite også i polsk målestokk. Store skipsverft som det i Gdansk er for lengst nedlagt pga. manglende lønnsomhet, og mangelen på arbeidsplasser gjør at en stor del av den voksne befolkningen i Polen fremdeles reiser utenlands for å være i stand til å brødfø sine familier. 

Filmen om Wałęsa er som en historietime gjennom alle de viktigste hendelsene i denne delen av Polens historie, hvor Wałęsa definitivt var folkets - og håpets - mann. Det var ingen andre enn ham som orket å stå i front, men han påtok seg oppgaven. Noe av det mest sjarmerende med filmen, er at vi kommer tett inn på mannen Lech Wałęsa, og får innblikk i hvor uerfaren han var som leder i begynnelsen av sin karriere som frontfigur. Noe lærte han selvsagt underveis, men at det var han som skulle lede Polen videre etter 1995 var ikke like opplagt ... Noen statsleder var han nok ikke. Det var for øvrig interessant å bli kjent med mannen bak husets fire vegger. 

Det som trekker noe ned er at det tidvis ble litt for mye fokus på detaljer, men alt i alt er dette en interessant film om en meget spesiell periode i Europas historie. Skuespillerne gjorde virkelig gode rolletolkninger, og jeg opplevde det som et pluss at filmen er polsk-produsert med for meg totalt ukjente skuespillere. En oversminket Hollywood-stjerne i rollen som Lech Wałęsa, ville ha ødelagt hele filmopplevelsen. 

Jeg anbefaler filmen, som har hatt release på DVD for få dager siden, varmt! 

Innspilt: 2013 
Originaltittel: Wałęsa. Człowiek z nadziei
Engelsk tittel: Walesa. Man of hope
Nasjonalitet: Polen
Genre: Drama
Skuespillere: Robert Więckiewicz (Lech Wałęsa), Agnieszka Grochowska (Danuta Wałęsa) m.fl.
Spilletid: 119 min.

Lech Wałęsa - folkets mann

Lech Wałęsa taler til folket 

Sterk kjærlighet mellom ektefellene

Fengslet mang en gang

Gateopptøyer