Den morsomste boka jeg har lest

Boktema hos bokbloggeren Anette denne uka er den morsomste boka jeg har lest (klikk på bildet under og kom rett til Anettes Bokboble). 

For meg er det utvilsomt Gabriel Chevalliers "Et forargelsens hus" (klikk på bildet og kom rett til min bokomtale)!

Og så må jeg rett og slett bare nevne denne boka av Stephan Mendel-Enk (klikk på bildet og kom rett til min bokomtale):

"I dine hender" (Regissør: Lola Doillon)

Intenst drama om en kidnapper og hans offer

Anna ser frem til en ukes ferie. På vei hjem fra jobb blir hun imidlertid overfalt og kidnappet av en ung mann. I begynnelsen skjønner hun ikke hva han vil med henne og hvorfor han har kidnappet nettopp henne. Hun blir sperret inne på et rom, hvor det som en gang var et vindu er murt igjen.

Etter hvert kommer det frem at kidnapperen holder Anna ansvarlig for sin kones død et par år tidligere. Anna er fødselslege og gynekolog, og i forbindelse med et keisersnitt døde kvinnen som var kidnapperens kone. Barnet overlevde. Mannens liv stoppet fullstendig opp etter dødsfallet, og han har aldri kommet seg videre. Kidnappingen av legen er en desperat handling basert på et ønske om hevn, og at legen skal bli stilt ansvarlig for at livet hans ble ødelagt.

I begynnelsen ser Anna og kidnapperen kun ondskapen i hverandre, men etter som dagene går, mykner de opp i forhold til hverandre. Særlig etter at kidnapperen nærmest har slått Anna helseløs, angrer han voldsomt når han ser hvor skadet hun er. Dette blir innledningen til et seksuelt forhold mellom de to.

En dag oppdager Anna at døra inn til hennes rom står ulåst. Hun benytter sjansen til å stikke av. Så oppstår spørsmålet om hva hun skal gjøre ... Skal hun anmelde ham? Når hun mest av alt ønsker å treffe ham igjen ... ?

På filmweb.no sine nettsider står følgende: "Vold og ensomhet, tragiske hendelser fra fortiden, et desperat behov for kjærlighet og viljen til å overleve tvinger dem til å konfronteres med sine egne liv. Begge står hjelpeløse ovenfor den store lidenskapen som kommer til å forandre dem for alltid." Og stort bedre kan det i grunnen ikke sies.

Dette er et sterkt drama, totalt annerledes det meste av hva jeg har sett fra før av. Når Kristin Scott Thomas medvirker i filmer, betyr det kvalitet. Så også denne gangen. Kulissene er enkle siden det meste av handlingen foregår på rommet hvor hun holdes fanget, og dette stiller desto større krav til skuespillerne. Kameraføringen er intens og intim, og vi kommer derfor svært tett på disse to personene - Anna og hennes kidnapper. Spørsmålet er hvem som til syvende og sist er offeret i dette lille dramaet. Her blir det terningkast fem!

Innspilt: 2010
Originaltittel: Contre toi
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Drama / thriller
Skuespillere: Kristin Scott Thomas, Pio Marmaï, Jean-Philippe Ecoffey, Marie-Sohna Conde, Jean-Louis Tribes
Spilletid: 1 t 18 min.

Kidnappet på vei hjem fra jobben

Fanget

Kidnapperen

Varme følelser mellom overgriper og offer

"Møte med Margueritte" (Regissør: Jean Becker)

Koselig feelgood-film, men heller ikke noe mer


Germain er en 50 år gammel mann som knapt har lært å lese så langt i livet. Gjennom små glimt får vi innblikk i hans kjærlighetsløse oppvekst med en kald mor som heller enn å elske ham, har spottet og ydmyket ham. Germain bor i en campingvogn i hagen utenfor huset til sin mor, og spottingen har hun i grunnen fortsatt med gjennom alle år. Han føler seg som et null, lite verdt og udugelig. Også på skolen ble han utsatt for mobbing fra en lærers side, og dette smittet selvsagt over på klassekameratene. Utrolig nok har han klart å få seg en kjæreste, og det til gjengjeld en ung og vakker kvinne.

En dag han sitter på sin sedvanlige plass i parken for å telle duer, dukker den 95 årige Margueritte opp. Det viser seg at også hun liker å telle duer, og grunnet deres felles interesse på dette punktet, kommer de raskt i snakk. Hver dag treffes de på denne spesielle benken i parken, og etter nokså kort tid begynner Margueritte å lese høyt for Germain fra Albert Camus berømte roman "Pesten". Germain, som aldri har trodd at bøkenes verden var noe for ham, fascineres av historien. Særlig det at han faktisk klarer å se for seg det som skjer i romanen. Det utvikler seg et varmt vennskap mellom Germain og den eldre kvinnen.

Margueritte er imidlertid i ferd med å bli blind, og da det går opp for Germain at hun innen kort tid ikke kommer til å være i stand til å lese for ham, går han inn for å lære å lese selv. Og så er det han som leser for henne. I mellomtiden er det åpenbart at det går mot slutten for Germains mor, som gjør flere og flere pussige ting, helt hinsides all fornuft ...

Filmen "Møte med Margueritte" er basert på Marie-Sabine Rogers roman "Å telle duer". Romanen var helt grei, og hadde det ikke vært for at jeg liker Gérard Depardieu svært godt samt at filmen er omtalt som "en uimotståelig perle", ville jeg nok ikke giddet å se den. Sannheten er uansett at jeg ble skuffet. Samtidig er det en koselig feelgood-film som absolutt er severdig. Den gamle kvinnen spilles av Giséle Casadesus, og hun er inntagende og yndig som Margueritte. Gérard Depardieu kommer også ut av det med æren godt i behold. Men som i boka ble det også i filmen litt for lite driv. Sånn sett er det positivt at filmen kun varer i 82 minutter. Kanskje har det blitt litt for mange bøker og filmer av denne typen fra Frankrike, hvor det enten dreier seg om en kassedames betroelser eller for den saks skyld en anonym portnerske som - mot alle odds - faktisk har høy grad av dannelse. Fellesnevneren er at det snus opp-ned på fordommer om hva man forbinder med klassetilhørighet i det ellers meget klasseinndelte franske samfunnet. Men der f.eks. "Pinnsvinets eleganse" var original og kompleks (både som bok og film), blir herværende film litt for grunn. Dessuten er det irriterende (fordi det er lite realistisk) når den mannlige skuespilleren (Gérard Depardieu) er kjempetykk, analfabet og 50 år, mens den kvinnelige skuespilleren er inntagende vakker, åpenbart intelligent og knapt kan være særlig mer enn 20 - 25 ... Her blir det terningkast fire.

Innspilt: 2010
Originaltittel: La tête en friche
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Drama / komedie
Skuespillere: Gérard Depardieu, Gisèle Casadesus
Spilletid: 82 min.

Germain og Margueritte i parken

Germain og moren hans

Germain og kjæresten

"Orchestra rehearsal" (Regissør: Federico Fellini)

Fornøyelig orkestermoro

Et orkester møtes for å øve under ledelse av en dirigent. Dirigenten har bedt et TV-team om å filme under øvingen, men dette møtes umiddelbart med sterke protester fra orkester-medlemmene da de skjønner at de ikke får betalt. Inntil enkelte skjønner at dette er en utmerket måte å få profilert og markedsført seg selv på ...

En etter en står orkester-medlemmene frem og presenterer sine instrumenter. Med humor og vidd forfekter hver av dem sine egne instrumenters fortreffelighet og særstilling i orkesteret. Tidvis fører dette til piping og latterliggjøring fra de øvrige medlemmene, noe som igjen fremkaller ikke rent lite bitterhet og beskhet fra dem som blir utsatt for dette.

Etter hvert kan øvingen omsider starte. Til dirigentens store fortvilelse spiller orkesteret ikke i takt, og det er som om de ikke skjønner hva det vil si å spille sammen i et orkester. Han raser mot orkester-medlemmene, bare for å bli ettertrykkelig satt på plass av den tillitsvalgte. Til slutt bryter det reneste anarki ut, fordi spillerne nekter å føye seg etter dirigenten. Ikke før veggene i øvingslokalet begynner å rase sammen, skjønner medlemmene av orkesteret at det kanskje er greit å følge dirigenten likevel ...

Filmen er blitt karakterisert som en sosial og politisk allegori, dvs. som en slags metafor eller et bilde på hva som skjer når man står uten en leder eller nekter å følge denne. Dersom alle følger sine egne innskytelser og behov uten tanke på fellesskapet, oppstår det reneste kaos/anarki. Orden og harmoni kan kun oppstå når alle er enige om å følge lederen. Kanskje er filmen også et bilde på hva som skjer dersom man utøver en lederstil uten å ta hensyn til enkeltindividene? Uansett hvordan man enn snur og vender på det, er filmen et bilde på at også høyt kvalifiserte mennesker trenger en leder. Rent bortsett fra at filmen inneholder en rekke virkelig morsomme sekvenser med sære og spesielle orkester-medlemmer, var det i grunnen dette jeg fikk ut av den. Det er selvfølgelig morsomt i seg selv å se en Fellini-film, fordi Fellinis filmer er så totalt annerledes alt annet som er laget innen for filmgenren. Når filmen kalles "a little masterpiece", så har jeg ingen problemer med å være enig. For maken til kreativ og original regi skal man virkelig lete lenge etter! Her blir det terningkast fem!

Innspilt: 1979
Originaltittel: Prova d´orchestra
Nasjonalitet: Italia
Genre: Drama
Skuespillere: Balduin Baas (Conductor), Clara Colosimo (Harp player), Elizabeth Labi (Piano player), Ronaldo Bonacchi (Bassoon player), Ferdinando Villella (Cello player), Franco Iavarone (Bass tuba player (as Giovanni Javarone)), David Maunsell (First violin), Francesco Aluigi (Second violin), Andy Miller (Oboe player), Sibyl Mostert (Flute player), Franco Mazzieri (Trumpet player), Daniele Pagani (Trombone player), Luigi Uzzo (Violin player), Cesare Martignon (Clarinet player), Umberto Zuanelli (Copyist), Filippo Trincaia  (Head of orchestra), Claudio Ciocca (Union man), Angelica Hansen (Violin player), Heinz Kreuger (Violin player)

Spilletid: 70 min.

Kost, helse og julefett - hør på dette innlegget!

Januarstemning ved Langevann

"You don´t know Jack" (Regissør: Barry Levinson)

Morder eller barmhjertig samaritan?

Filmen "You don´t know Jack" er basert på boka "Mellom de døende og de døde: dr. Jack Kevorkians liv og kamp for å legalisere aktiv dødshjelp".  Den armenske legen Jack Kevorkian (f. 1928 d. 2011) var kjent som "dr. Død". Han var patolog, dødshjelpsaktivist, maler, forfatter, komponist og musiker. De siste årene av sitt liv brukte han på å forsvare terminalfase-pasienters rett til å dø ved lege-assistert selvmord, og han sto bak rundt 130 slike selvmord før han ble stanset. "Å dø er ikke en kriminell handling", pleide han å si. Til slutt ble han dømt til 10-25 års fengselsstraff, men han slapp ut etter ca. åtte års soning. (Informasjonen er hentet fra Wikipedia.) Han døde i 2011.

Al Pacino spiller dr. Jack Kevorkian, og dette gjør han som vanlig med stor innlevelse og stil. Det gjorde også han som spilte advokaten hans - Danny Huston - og Susan Sarandon i rollen som medaktivisten Janet Good, som til slutt fikk behov for legeassistert selvmord selv. Jeg elsker filmer som omhandler rettssaker, og selv om jeg er innforstått med at noen av scenene som utspilte seg i rettsapparatet ikke kan ha vært 100 % realistiske, selv ikke etter amerikanske forhold, var det fornøyelig å følge disse. Jeg har for øvrig sett radarparet Al Pacino og John Goodman i hvertfall i en film tidligere (kan det ha vært i "Sea of Love"?), og det er noe fabelaktig med kjemien mellom disse meget erfarne skuespillerne. Ellers er "You don´t know Jack" kjemisk fri for unge og vakre mennesker, og akkurat det er faktisk litt befriende av og til. Her er det nemlig sykdom og død som er temaet fra filmens begynnelse til slutt, kun avbrutt av religiøse aktivister som forsøker å stoppe dr. Død. Scenen hvor han nærmest blir overfalt av alle de kristne aktivistene etter å ha satt seg inn i bilen sin, er bisarr og skremmende. De gode satt opp mot de onde? Og hvem innehar i så fall rollene som de gode og de onde? Det hele kommer ytterligere på spissen når det trekkes paralleller mellom dr. Kevorkians handlinger og folkemord, og rullestobrukere demonstrerer utenfor rettslokalene med skilt ala "Please! Don´t kill me!" Kevorkian som kun hjelper dem som insisterer på aktiv dødshjelp etter år med smerter og uutholdelige lidelser ...

Som alltid når jeg ser filmer fra virkeligheten, griper historiene meg ekstra når jeg vet at de er basert på sanne historier. Jeg tror enda ikke jeg har opplevd å se Al Pacino eller Susan Sarandon i dårlige filmer. Heller ikke denne gangen ... Her blir det terningkast fem!

Innspilt: 2010
Originaltittel: You don´t know Jack

Nasjonalitet: USA, Canada

Genre: Biografi, drama

Skuespillere: Al Pacino (dr. Jack Kevorkian), Danny Huston (Geoffrey Fieger), Susan Sarandon (Janet Good), Brenda Vaccaro (Margo Janus), John Goodman (Neal Nicol), James Urbaniak (Jack Lessenberry), Eric Lange (John Skrzynski), John Engler (John Engler som spilte seg selv), Richard E. Council (dommer David Breck)

Spilletid: 2 t 14 min.

Dr. Kevorkian i samtale med sin advokat

Dr. Kevorkian i rettssak etter rettssak ...

Dr. Død - hatet og elsket

Januarsol over gamle Fredrikstad

Jeg ønsker alle et strålende nytt år!

Enkelte øyeblikk i livet er magiske ...

"Dødens drabanter" (Regissør: Stephan Apelgren)

Innspilt: 2011
Originaltittel: Dødens drabanter
Nasjonalitet: Norge
Genre: Krim
Skuespillere: Trond Espen Seim (Varg Veum), Lene Nystrøm (Karin), Bjørn Floberg (politiinspektør Hamre), Line Verndal, Vegar Hoel (Hans)
Spilletid: 97 min.
Basert på Gunnar Staalesens bok "Dødens drabanter" fra 2006


Varg Veum blir kontaktet av politiinspektør Hamre tidlig en morgen. På en gård utenfor Bergen er et eldre ektepar funnet drept, og alle spor peker mot fostersønnen deres Jan Egil. Jan Egil har nemlig flyktet opp i en fjellside. Med seg har han det som antas å være mordvåpenet samt ei nabojente han har tatt som gissel. Den eneste han ønsker å snakke med, er Varg, som han kjenner fra den tiden da Varg jobbet i barnevernet.

Varg ankommer åstedet med helikopter, og det lykkes ham å få kontakt med Jan Egil og jenta. Jan Egil insisterer på at han er uskyldig, og Varg tror ham. Da de kommer tilbake til gården, blir Jan Egil lagt i jern umiddelbart, og han føler seg dolket i ryggen av Varg.

Kort tid etter at Jan Egil er arrestert, har fått advokat og har vært gjennom sitt første avhør, tilstår han likevel drapet på sine fosterforeldre. Varg skjønner ingenting. Det er noe som er alvorlig galt, og han akter ikke å gi seg før han har funnet ut hva det er ... Han finner bl.a. noen forkullede rester av plastkanner på det eldre ekteparets eiendom. I mellomtidem dør den ene ungdommen etter den andre av det nye mote-dopet - GHB - og spørsmålet er hvem som står bak og forsyner dem med dette stoffet. I tillegg dør enda en eldre mann, og Varg som ankommer åstedet først, ser en kjent skikkelse flykte derfra ... Og i bakgrunnen venter for øvrig en utålmodig Karin på at Varg skal ha tid til å starte opp et slags samliv med henne ...

Plottet i denne filmen er noe av det mest spennende Gunnar Staalesen har skapt, mener jeg. Filmen holder også det samme hesebelesende tempoet som i boka, hvor ingenting er slik det kan se ut som ved første øyekast. Skuespilleren Lise Verndal dukker opp i en birolle som Vargs tidligere kollega i barnevernet, men uansett hvor hardt hun prøver, er og blir hun nøyaktig den samme rollefiguren som i "Himmelblå", nemlig Himmelblå-Marit. Jeg klarte i alle fall ikke å få øye på noen annen karakter. I det store og hele spilte dette imidlertid mindre rolle, for i denne niende Varg Veum-filmen er det først og fremst Veum selv og fosterbarnet Jan Egil som står i fokus. Vegar Hoel spilte dessuten den andre barnevernsmedarbeideren (Hans) glitrende! Med en personlighet helt på grensen mot psyko, skjult under et tilsynelatende rolig ytre, er han med på å skape den uhyggestemningen som gjorde filmen så spennende. Her blir det terningkast fem!

Det har lykkes Varg å få Jan Egil til å overgi seg

Jan Egil føler seg sviktet

Politiinspektør Hamre og privatdetektiv Varg Veum

"Svarte får" (Regissør: Stephan Apelgren)

Innspilt: 2011
Originaltittel: Svarte får
Nasjonalitet: Norge
Genre: Krim
Skuespillere: Trond Espen Seim (Varg Veum), Lene Nystrøm (Karin), Bjørn Floberg (politiinspektør Hamre), Jakob Oftebro (Hans Hauge), Alexander Karim (Alexander Latoor), Kjersti Skjeldal (Siren, Karins søster), Skjalg Gamst Landsem (Harry Helgesen), Morten Espeland (Henrik Berner), Elisabeth Sand (Karins mor), Emil Johnsen, Espen Hana
Spilletid: 90 min.
Basert på Gunnar Staalesens bok "Svarte får" fra 1988

Varg Veum og Karin har flyttet sammen. Først nå får han vite den egentlige sannheten om Karins søster, som ingen hittil har snakket særlig om. Siren er narkoman og prostituert - familiens sorte får. Karins mor ligger for døden, men uansett hvor mye Karin stiller opp, er det bare Siren hun er opptatt av. Karin får Varg til å love at han skal finne henne, slik at moren kan få kontakt med henne før hun dør.

Det viser seg at Siren er i hendene på halliker som ikke skyr noen midler når noen kommer dem for nærme. I Veums iver etter å finne søsteren til Karin, dukker det opp flere ting som ikke tåler dagens lys. Bl.a. en historie om en brann, hvor man har antatt at en ung mann omkom. Og vi aner et plott som er skjult helt til det siste ...

For meg som har bodd i Bergen i atskillige år, er det ekstra morsomt å se filmer fra Bergen. Jeg storkoser meg bare jeg får glimt av kjente steder. Som i denne filmen hvor Vargs jakt innebærer turer innom Akvariet, opp til Fløyen og ikke minst til studentbyen Fantoft, som fremstår som enda mer nitrist enn jeg kan huske. Like fullt er denne åttende Varg Veum-filmen ikke den som fremstår blant de beste. Det meste er mer på det jevne, og en hel del av skuespillerprestasjonene er etter mitt skjønn rett og slett amatørmessige. Som Lene Nystrøm (Aqua-Lene) i den mer fremtredende rollen som Vargs kjæreste Karin. Hun er virkelig ingen karakterskuespiller, og stemmebruken er og blir monoton ... synes jeg.

Han som sitter på gutterommet og er hacker, og som hjelper Varg med å rekonstruere en helt avgjørende liten videosnutt fra en ødelagt mobiltelefon, får heller ikke toppscore fra meg. Gunnar Staalesen skal imidlertid ha for at han "oppfant" denne hackeren i sin bok "Svarte får" allerede i 1988, og sånn sett ikke har kopierert dette poenget fra Stieg Larssons Milleniums-triologi, som utkom atskillige år senere. I Milleniums-triologien er det også en hacker av noen lunde samme støpning som i "Svarte får" - en overvektig gutt som nesten ikke ser dagens lys utenfor gutterommet, og som har emminente datakunnskaper om hva det skulle være - til god hjelp for en privatetterforsker med et heller lurvete rennomé. Filmens store og positive høydepunkt på skuespillersiden var Alexander Karim, som spilte den nokså sentrale rollen som Alexander Latoor. Han håper jeg vi får se mer til!

Kanskje er det plottet som sådan som ikke helt fenget denne gangen. Jeg opplevde i alle fall ikke at spenningen bygget seg gradvis opp. Derimot hadde jeg helt til slutt en opplevelse av at "jøss, var det dét som var plottet ... " Her blir det derfor terningkast fire. 

Politiinspektør Hamre er med, som vanlig

Lene Nystrøm i rollen som Varg Veums kjæreste Karin

"Skriften på veggen" (Regissør: Stefan Faldbakken)

Spennende helt til det siste


Innspilt: 2010
Originaltittel: Skriften på veggen
Nasjonalitet: Norge
Genre: Krim
Skuespillere: Trond Espen Seim (Varg Veum), Bjørn Floberg (Hamre), Lene Nystrøm (Karin), Martine Johansen, Eivind Sander, Petronella Barker, Nikolaj Lie Kaas ("Kniven")
Spilletid: 99 min.
Basert på Gunnar Staalesens bok "Skriften på veggen" fra 1995

Varg Veums liv har tatt en svært positiv retning. Han jobber som lærer og har fått seg ny kjæreste. Han og Karin skal flytte sammen, og det meste ser svært så lovende ut for Veum ... Inntil "Kniven" slipper ut av fengsel ...

"Kniven" har sonet en straff på seks års fengsel, og har skrevet bok om at han er uskyldig dømt for drapet på en tenåringsjente. Veum er imidlertid overbevist om at "Kniven" sto bak drapet på jenta som han i sin tid hadde ansvaret for da han jobbet i barnevernet.

Da dommeren som dømte "Kniven" blir drept, stemmer alt så altfor godt. For det er vel ikke tilfeldig at han blir drept rett etter at "Kniven" har sluppet ut av fengsel? Og så blir også moren til den drepte tenåringsjenta funnet død ... Hvem andre kan det egentlig være enn "Kniven" som står bak, og som nå er i gang med å hevne alle dem som sørget for at han havnet i kasjotten? Samtidig blir Veum kidnappet og en rekke bilder av ham og den drepte tenåringsjentas mindreårige søster kommer på avveie ... Veums nærmeste - inklusive Karin - tviler nå på Veums uskyld, og alt han møysommelig har bygget opp, raser sammen ... Hvor uskyldig er han egentlig selv når det kommer til stykket?

Dette er det syvende Veum-filmen jeg har hatt glede av å se. De foregående filmene har etter mitt skjønn vært av heller vekslende kvalitet - og dette mener jeg etter at jeg tross alt har vennet meg til at Varg Veum snakker østlandsk, og ikke klingende bergensk. "Skriften på veggen" er den desidert beste Veum-filmen så langt! Jeg storkoste meg med plottet som var spennende helt til det siste og en Trond Espen Seim som var bedre i rollen som Veum enn noen gang tidligere. Bjørn Floberg spiller akkurat like irriterende som alltid, og ellers var det litt morsomt å se Nikolaj Lie Kaas i rollen som "Kniven". Han passet perfekt i rollen som skurk som kanskje ikke var fullt så skurkete som man kanskje skulle tro ... Her blir det uten tvil terningkast fem!

Tøffe Trond Espen Seim i rollen som Varg Veum

Varg Veum i en heller kjip situasjon

Nikolaj Lie Kaas som "Kniven" og Bjørn Floberg som politietterforsker Hamre

"The Courageous Heart of Irena Sendler" (Regissør: John Kent Harrison)

En sann historie om en heroisk polsk kvinne


Innspilt: 2009
Originaltittel: The Courageous Heart of Irena Sendler
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Marcia Gay Harden (Janina Krzyżanowska), Goran Visnjic (Stefan), Anna Paquin (Irena Sendler)
Spilletid: 92 min.

Den polske kvinnen Irena Sendler (f. 1910 d. 2008) gjorde sammen med flere andre en helt uvurderlig innsats under 2. verdenskrig. Hun bidro til å redde anslagsvis 2500 jødiske barn fra ghettoen i Warszawa. Dette klarte hun ved å utstyre dem med falske dokumenter og få andre polske familier på utsiden av ghettoen til å ta seg av dem. Filmen "The Couragous Heart of Irena Sendler" er historien om hennes og hjelpernes innsats.

Denne filmen har aldri blitt satt opp på norske kinoer, og man kan saktens spørre seg hvorfor. Antakelig er svaret at det lages altfor mange filmer om denne og lignende problematikk, og at filmen sånn sett anses som et slags overflødighetshorn. Jeg har etter hvert sett mengder av filmer om jødenes skjebne under andre verdenskrig, og jeg blir aldri lei av å se slike filmer - særlig ikke når de er basert på virkelige personer og hendelser. Med tanke på Irena Sendlers heroiske innsats under andre verdenskrig, fortjener hun også at historien om henne blir kjent.

Jeg synes skuespillerprestasjonene, dramaturgien, kulissene, historien og det rent filmtekniske gjør at filmen fortjener terningkast fem! For øvrig er det verdt å merke seg at Irena Sendler ble nominert til Nobels fredspris i 2007.

Irena Sindler sammen med et av barna hun reddet fra nazistene

Irena og Stefan, mannen hun giftet seg med etter krigen

Jødiske barn som ble reddet fra nazistene og Auschwitz

Ei lita jødisk jente som berget livet sitt takket være Irena Sendler, men som 

mistet foreldrene sine i en av Hitlers konsentrasjonsleire

"The Trip" (Regissør: Michael Winterbottom)

Herlig britisk humor!


Innspilt: 2010
Originaltittel: The Trip
Nasjonalitet: England
Genre: Drama
Medvirkende: Paul Popplewell (Paul), Rob Brydon (som seg selv), Claire Keelan (Emma), Margo Stilley (Mischa), Rebecca Johnson (Sally), Steve Coogan (som seg selv), Dolya Gavanski (Magda), Ben Stiller (som seg selv), 
Spilletid: 107 min.

Jeg knekker sammen og tilstår at jeg ikke klarer å beskrive denne filmen bedre enn filmweb, og siterer derfor fra deres filmpresentasjon:

"The Trip" gjenforener favorittkomikerne Steve Coogan og Rob Brydon. I samme stil som "Ingen grunn til begeistring" er historien oppdiktet og halvveis improvisert, men basert på deres virkelige jeg. Steve skal anmelde et halvt dusin restauranter og ringer motvillig Rob, den eneste personen han kan komme på som er ledig. I løpet av seks måltider på seks forskjellige restauranter, kommer dette ekstreme snåle paret til å diskutere livets store spørsmål over en rekke kulinariske opplevelser."

Bedre kan det faktisk ikke sies!

Jeg var totalt ukjent mht dette komikerparet før jeg ved en tilfeldighet fikk filmen anbefalt i min yndlings-DVD-butikk (Playcom Oslo). Det var derfor med et fullstendig åpent sinn jeg begynte å se på filmen. Det tok ikke lang tid før jeg skjønte at dette var en innertier i forhold til min egen humor. Jeg skrattlo meg gjennom dette komikerparets kulinariske reise gjennom landsbygda i England. Begge er store mestere i å parodere kjente britiske skuespillere, og det fra filmer jeg fra før av har et nært forhold til. Og når de i tillegg krangler som et innbitt gammelt ektepar, er det til å le seg helt skakk av ... Herlig britisk humor! Intelligent humor også! Dersom jeg kommer over flere filmer hvor Steve Coogan og Rob Brydon opptrer, kommer jeg garantert til å se dem! Her blir det terningkast fem!

Komikerparet under en av deres mange lystige middager sammen

Uka nærmer seg slutten, og en viss slitasje i forholdet kan anes ... 

"Limitless" (Regissør: Neil Burger)

En film på det jevne


Innspilt: 2011
Originaltittel: Limitless
Nasjonalitet: USA
Genre: Thriller
Skuespillere: Bradley Cooper (Eddie Morra), Robert De Niro (Carl Van Loon), Abbie Cornish (Lindy)
Spilletid: 104 min.

Eddie Morra livnærer seg som forfatter, men har fått fullstendig skrivesperre. Det er i grunnen ikke bare skrivingen som har gått i stå; det aller meste står i stampe i grunnen. Han lar alt flyte rundt seg, han ser ut som en uteligger fordi det er lenge siden han brød seg om å stelle seg, kontoen er skrapet og nå vil dama hans gå fra ham.

Mens Eddie er så langt nede på bunnen som det går an å komme, treffer han på broren til eks-kona. Han tilbyr Eddie noen piller - NZT - som skal få hjernen til å utnytte hele sin kapasitet, og ikke bare de rundt 20 % som de fleste av oss må nøye oss med. Eddie er skeptisk. Uansett hvor langt nede han er, er han i alle fall ikke rusmisbruker. Men: hva har han egentlig å tape? 

Effekten av pillene han har fått er forbløffende. Plutselig kan han huske absolutt alt han har lest og erfart i løpet av sitt liv. Ikke bare skriver han den beste boka han noen gang har laget i løpet av få dager, men han er blitt en beleven og sjarmerende fyr som virkelig "ser" menneskene rundt seg. Dessuten kan han lære seg et nytt språk i løpet av kun kort tid, er et matematikk-geni og knekker kompliserte aksjekurs-analyser over en lav sko. I alle fall så lenge han tar disse pillene ... Da eks-svogeren blir drept, er det om å gjøre for Eddie å få tak i flere, slik at han kan fortsette sitt liv som vellykket, talentfull og selskapsløve som aldri er i beit for temaer til sin sjarmerende small-talk med hvem det skulle være.

Eddies talenter blir selvsagt lagt merke til og plutselig vil selveste Carl Van Loon, som trenger hjelp til å planlegge en enorm fusjon, ha tak i ham ... I mellomtiden er det flere som vil ha tak i NTZ, og Eddie befinner seg i stor fare samtidig som han sliter med noen virkelig kjipe bivirkninger av stoffet ...

Normalt er ikke dette en type film jeg brenner mest for. Det har sammenheng med filmens urealistiske sider. På den annen side: hvem har ikke drømt om å kunne yte mer av hjernens kapasitet? Vel, i denne filmen får man svaret på hvordan dét kan gå! Jeg opplevde absolutt filmen som spennende og tidvis også sjarmerende, selv om mitt helhetsinntrykk ligger på det jevne. Bradley Cooper er ikke en skuespiller jeg tidligere har festet meg ved, og det har selvsagt noe å gjøre med filmgenren han stort sett har holdt seg innenfor (med få unntak romantiske komedier). Robert de Niro har en mindre rolle i "Limitless", uten at dette egentlig tilførte filmen så mye ekstra av den grunn. Alt i alt helt grei tidtrøyte! Her blir det terningkast fire.

En vellykket mann på vei mot toppen

Møte med megamogulen Carl Van Loon

Tom. eks-dama er interessert etter at Eddie er blitt vellykket

"The Lincoln Lawyer" (Regissør: Brad Furman"

Om etiske problem-stillinger i advokat-rollen


Innspilt: 2011
Originaltittel: The Lincoln Lawyer
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama / thriller
Skuespillere: Matthew McConaughey (Mickey Haller), Marisa Tomei (Margaret McPherson), Ryan Phillippe (Louis Roulet), William H. Macy (Frank Levin), Bryan Cranston (Detective Lankford), Josh Lucas (Ted Minton), Michaela Conlin (Detective Heidi Sobel)
Spilletid: 138 min.
Basert på en roman av  Michael Connelly

Mickey Haller er forsvarsadvokat og har et heller frynsete rykte på grunn av klientellet han jevnt over får oppdrag fra. En av hans faste kunder er blant annet medlemmene av en motorsykkelgjeng. Når han er i retten og møter kollegaer både på egen side og aktoratets side, må han derfor tåle at ikke alle utfall mot ham er like respektfulle.

Så får Haller for en gangs skyld et oppdrag fra en velstående klient, som er i stand til å betale det det faktisk koster for glitrende advokathjelp! Louis Roulet er en bortskjemt og glatt rikmannssønn som er vant til å få det som han vil. Blant annet lever han et playboy-liv ved siden av jobben som eiendomsmegler, og i den forbindelse har han blitt sjekket opp av en kvinne og blitt med henne hjem. Etter noe basketak i leiligheten hennes, blir han beskyldt for å ha mishandlet kvinnen stygt. Selv hevder han sin uskyld og har en helt annen oppfatning av hva som egentlig skjedde. Han mener at kvinnen, som er prostituert, kun er ute etter pengene hans og har satt opp en felle for ham.

Mens Haller etterforsker saken og blant annet spiller rollen som djevelens advokat overfor sin klient, dukker det opp opplysninger som får ham til å tvile på klientens forklaring. Er han så uskyldig som han påstår? Og når han begynner å grave i fortiden og finner flere lignende saker, bl.a. en drapssak hvor en annen mann sitter fengslet, må han ta noen avgjørende valg mht. sin egen integritet. Betyr det å vinne saken alt, eller er det viktigere at rettferdigheten skjer fyllest? Og hva gjør man som advokat når man kommer over viktige bevis som peker mot ens egen klient, og samtidig er bundet av taushetsplikten i advokatrollen?

Etter å ha sett skuespilleren Matthew McConaughey i klisjéfylte komedier som "Hvordan bli dumpet på 10 dager", "Mambo" og "The Wedding Planner" tidligere, må jeg si at jeg har vært rimelig avventende til "The Lincoln Lawyer" - og det til tross for at jeg elsker rettssak-filmer. Jeg er imidlertid svært glad for at jeg lot meg friste i forbindelse med et DVD-salg av brukte filmer, for denne filmen er virkelig god! Og det takket være både en god historie med masse overraskelser og ikke minst Matthew McConaughey og hans sleske sjarme i rollen som advokat Haller. Denne filmen holdt oppmerksomheten min i et skruetak, og slapp ikke taket før rulleteksten kom opp. De etiske problemstillingene som advokat Haller sto oppe i, er interessante også utover amerikansk rett, skjønt jeg tror det ville vært mulig å løse dem mer smidig etter norsk rett. Det er mange gode skuespillerprestasjoner ute og går i "The Lincolm Lawyer", men Ryan Phillippe i rollen som Louis Roulet var ikke blant de beste. Summa summarum mener jeg likevel at filmen fortjener terningkast fem!

Advokat Mickey Haller

Møte mellom advokat Haller og den mektige Roulet-familien

Den anklagede Louis Roulet

Advokat Haller og ekskona