"Kon-Tiki" (Regissør: Thor Heyerdahl)

Den originale Kon-Tiki-filmen

Jeg har tidligere lest og omtalt boka som både denne dokumentaren og det jeg har valgt å kalle 2012-filmen er basert på, og jeg viser til denne. 

Som tidligere nevnt ønsket Thor Heyerdahl å bevise at det var mulig å manøvrere seg fra Peru til Polynesia ved hjelp av en balsaflåte, slik at folkevandring langs denne sjøveien ikke kunne utelukkes. I filmen vises hvordan balsaflåten ble bygget. Det var viktig at byggingen var så tro mot inka-indianernes flåter som mulig, hvilket innebar at det kun var tauverk som kunne benyttes for å binde balsatrestokkene sammen. Senere skulle det vise seg at denne byggeteknikken var helt genial, fordi uvær og andre påkjenninger mot flåten fikk tauverket til å jobbe seg inn i treverket i stedet for å bli slitt. Dermed ble tauet også beskyttet mot ytterligere slitasje. Båtens navn var for øvrig inspirert av navnet på inkaenes solgud. 

I filmen får vi for alvor innblikk i hva det ville si å være på storhavet i all slags vær på en liten flåte. Under hele den lange turen, som startet den 28. april 1947 i Peru, støtte de ikke på en eneste båt. De var helt prisgitt naturkreftene og havstrømmene, slik disse mest sannsynlig har beveget seg fra Peru mot Polynesia gjennom årtusener. Før de la ut på ferden fikk de vite at havet ville være dødt for fisk så snart de kom bort fra kysten, og at de derfor burde ha med nok proviant på båten til hele reisen. Dette viste seg å være fullstendig feil. Til en hver tid kunne de nemlig ta om bord det de måtte ønske av fisk. De støtte også på mye hai og hval. 

Filmen, som vant Oscar i 1951 for beste dokumentarfilm, var basert på smalfilm, kan jeg lese på Wikipedia. Teknisk sett er kvaliteten på filmen helt grei, men etter dagens standard holder den likevel ikke helt mål. Det som imidlertid gjør at man legger dette til side, er det unike ved det hele - at man her filmer et eventyr slik ingen andre før dem har vært i nærheten av å gjøre. Mange av de mest dramatiske høydepunktene i boka er ikke med i filmen, men blir fortalt av Thor Heyerdahl, som har en forbausende mye bedre engelskuttale enn hva han hadde på sine eldre dager (akkurat dette var jeg faktisk litt spent på på forhånd). Og årsaken er selvsagt åpenbar: når livet sto på spill, var det vel ikke akkurat filming guttene tenkte på. Vi får like fullt innblikk i noe av det de gikk gjennom. Og mens Thor Heyerdahl på forhånd hadde vært opptatt av å finne besetningsmedlemmer som ikke kjente hverandre fra før av, og som ikke skulle rekke å gå lei av hverandres historier i løpet av den 3-4 måneder lange turen (eller 101 dagene, for å være helt nøyaktig), for ikke å si rekke å gå hverandre på nervene, preges filmen av lutter glede og idyll om bord på flåten. De gikk i det hele tatt godt over ens med hverandre. 

Det var moro å få sett denne filmen igjen, som jeg har sett flere ganger i løpet av oppveksten der den gikk i reprise gang på gang på NrK. Jeg gir terningkast fem! 

Innspilt: 1947-1950
Originaltittel: Kon-Tiki
Nasjonalitet: Norge
Genre: Dokumentar
Medvirkende: Thor Heyerdahl, Herman Watzinger, Erik Hesselberg, Knut Haugland, Torstein Raaby, Bengt Danielsson
Spilletid: 75 min.

Les mer om Kon-Tiki-ekspedisjonen på Filmarkivets nettsider. 
Her kan du se filmen. 




Bilder fra filmen:

"En ny vår" (Regissør: Rob Reiner)

Skuffende lite magisk

Den noe aldrende og alkoholiserte forfatteren Monte Wildhorn (i Morgan Freemans skikkelse) er blitt en skikkelig grinebiter på sine gamle dager. Det er noen år siden han mistet sin kone, og med det forsvant også evnen til å skrive. Da han ankommer den lille byen Belle Isle i rullestolen sin, er han forbitret og mutt, negativ så det holder og ikke det grann hyggelig å ha med å gjøre. 

I nabohuset bor det en alenemor - Charlotte O´Neil (spilt av Virginia Madsen) - med tre jenter fra ca. syv år og oppover i tenårene. Den ene skjønnere enn den andre - ja, kanskje bortsett fra eldstejenta som er midt i puberteten og nokså sur hele tiden. Moren er i skilsmisseforhandlinger med deres far, og savnet av en far som hele tiden svikter når det gjelder gjør at all vreden vendes mot moren. Lite sjarmerende, men i bunn og grunn aller mest sårt, skal det vise seg. 

Det er den mellomste av døtrene til Charlotte som til syvende og sist skal finne veien inn i hjertet til grinebiteren Monte. Med et brennende ønske om å lære å lage historier, nærmer hun seg ham. Og Monte, som har bestemt seg for å bruke sommeren til å drikke whiskey, tiner gradvis opp. Ikke bare finner han tilbake til sitt gamle jeg, men han begynner også å skrive ... Og med det kommer også livsgnisten tilbake. 

Alt ligger til rette for at "En ny vår" - som egentlig handler om en sommer - skal bli en feelgood av det riktig gode slaget. Morgan Freeman er i alle fall en fantastisk skuespiller, og det er intet i veien med hans tolkning av rollen som Monte Wildborn. Det er bare det at historien som sådan er syltynn og helt mangler magi. Dermed ble jeg sittende igjen med et inntrykk av en film helt på det jevne. Ikke bare det - den kjedet meg rett og slett, og jeg lo ikke en eneste gang. Noen forsøksvise greier på en slags gryende romanse mellom ham og alenemoren fremsto heller ikke som troverdig, selv om de begge prøvde hardt. På grunn av ny design på de tidligere så glitrende Filmweb-sidene, er det ikke lenger mulig å se om filmen har vært vist på norske kinoer, men jeg ville kanskje tro at denne ikke nådde opp i den forbindelse. Jeg gir terningkast tre. 

Innspilt: 2012
Originaltittel: The Magic of Belle Isle
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama / komedie
Skuespillere: Morgan Freeman (Monte Wildhorn), Virginia Madsen (Charlotte O´Neil), Madeline Carroll (Willow O´Neil), Emma Fuhrmann (Finnegan O´Neil), Nicolette Pierini (Flora O´Neil) m.fl.
Spilletid: 105 min.

Morgan Freeman som Monte Wildhorn

Et spesielt forhold oppstår mellom Monte og Charlottes mellomste datter

Virginia Madsen som Charlotte O´Neil

Thor Heyerdahl: "Kon-Tiki-ekspedisjonen" (lydbok)

Eventyrlig!



Som kjent er Thor Heyerdahls Kon-Tiki-ekspedisjon nylig filmatisert, og filmen med Pål Sverre Hagen i hovedrollen som Heyerdahl går fremdeles på norske kinoer. Etter at filmen hadde premiere, har det oppstått en del støy rundt den fordi slektninger av ett av besetningsmedlemmene (Herman Watzinger) hevder at produsenten har tuklet med historiske fakta rundt ham - angivelig for å gjøre filmen mer severdig. Dermed bidrar man til å svekke ettermælet etter vedkommende, hevder de. Noe av dette har vært med på å bidra til at jeg har ønsket å gjenlese Heyerdahls opprinnelige bok om ekspedisjonen, samt å se hans egen film fra denne, før jeg ønsker å se 2012-filmen. 

Jeg leste "Kon-Tiki-ekspedisjonen" første gang mens jeg gikk på videregående skole på begynnelsen av 1980-tallet. Dette førte til en økende interesse for Heyerdahls øvrige ekspedisjoner, og jeg leste en periode alt jeg kom over om og av ham. Noen bøker i boksamlingen min ble det også etter hvert. Ikke alle påstander Heyerdahl har kommet med, har vist seg å holde vann. Viktigst for meg har imidlertid alltid vært det eventyrlige preget ved alt han utforsket, utfordret og leverte i løpet av sitt liv. 

Jeg har denne gangen valgt å høre en lydbokopplesning, som opprinnelig ble utgitt av Fono Forlag i 2004. Rettighetene til boka er det imidlertid Cappelen Damm som sitter med i dag, og den er gitt ut på nytt i forbindelse med 2012-filmen. Selv har jeg et gammelt eksemplar av boka fra 1971 - antakelig den samme utgaven som forfatteren utga i 1948, året etter at ekspedisjonen fant sted. Mens denne boka ikke akkurat kan sies å være et høyverdig litterært verk, er det åpenbart at lydbokutgaven er forbedret på alle mulige vis - både i detaljrikdommen og hva gjelder språklige kvaliteter. 

Min Heyerdahl-boksamling

I løpet av sitt liv utga Thor Heyerdahl (f. 1914 d. 2002) femten bøker i følge Wikipedia. Disse bøkene omhandler bl.a. de i alt åtte ekspedisjonene han gjennomførte i løpet av sitt liv. Kon-Tiki-ekspedisjonen fant sted i 1947, og var den tredje i rekken. Det var nettopp de to foregående ekspedisjonene hans til Polynesia i hhv. 1938-1939 og 1939-1940 som inspirerte ham til å gjennomføre Kon-Tiki-ekspedisjonen. Teorien hans om at Polynesia var befolket av mennesker fra Sør-Amerika og ikke Asia, ble nemlig ikke akseptert av det vitenskapelige miljøet. Nettopp ved å foreta en ekspedisjon fra Peru til Polynesia på en balsaflåte, ønsket Heyerdahl å bevise at det var mulig å forflytte seg over denne havstrekningen. Årsaken til at Heyerdahl var så sterkt overbevist om at menneskene i Polynesia kom fra Sør-Amerika var at det på øyene ikke finnes spor etter at det har funnet sted en utvikling fra et laverestående til et høyerestående samfunn. Han mente dette styrket hans teori om at disse menneskene kom fra et annet sted enn det som hadde vært hevdet - noe han ikke minst har funnet støtte for på sine senere ekspedisjoner - bl.a. til Påskeøya. 

I boka forteller han om jakten på økonomisk ryggdekning for turen og arbeidet med å finne de rette folkene til å bemanne flåten. I alt seks menn ble med på turen - alle med sine dedikerte oppgaver for å gjøre det hele mulig. Disse var - i tillegg til Heyerdahl selv - Herman Watzinger, Bengt Danielsson, Erik Hesselberg, Knut Haugland og Torstein Raaby.

Kon-Tikis rute i Stillehavet

Og mulig var det, skulle det vise seg. Reisen tok 101 dager - fra Callao i Peru og til øya Raroia i Tuamoto-arkipelet (stadig i følge Wikipedia). 

Selv om man sitter med fasiten (dvs. at de kom frem - alle i levende live), er det like fullt en spennende historie som fortelles i boka, med Frank Tangen som en utmerket oppleser. Etter at besetning var i gang med sin strabasiøse reise over havet, kommer de tett innpå naturen. Fiskearter ingen frem til da hadde sett, dukket opp. Flyvefisk havnet ombord i flåten, men mer mystisk var det f.eks. at de fant blekkspruter på taket og i masten. Hvordan hadde de klart å havne der, om de ikke kunne fly? Underveis ble de også utsatt for kraftig uvær, og mot alle odds klarte de seg likevel. Mest dramatisk var det likevel da ett av medlemmene havnet over bord, og med små marginer ble reddet etter noen kraftanstrengelser og et mot som ikke kan sies å være annet enn meget heroiske. Alt de opplevde ble sirlig notert ned i tillegg til at de laget film underveis, og resultatet ble en bok som ble oversatt til 70 språk og en film som fikk Oscar (den første og eneste i sitt slag helt frem til 2007) som beste dokumentar i 1951. 

Kon-Tiki 

Alt i alt en svært spennende bok og en interessant innfallsvinkel når jeg senere skal se Heyerdahls dokumentarfilm (som er tilgjengelig i disse dager pga. 2012-filmen). Her blir det terningkast fem!

Papirutgaven av boka ble opprinnelig utgitt: 1948
Lydbokutgaven er innspilt: 2004
Oppleser: Frank Tangen
Opprinnelig forlag: Fono Forlag
Rettigheter til boka i dag: Cappelen Damm
Spilletid: 7 t 40 min.

"The Great Debaters" (Regissør: Denzel Washington)

Om debattkunst og kamp om rettigheter for fargede i 1930-tallets USA

Denzel Washington (f. 1954) har så vidt jeg har klart å finne ut, kun regissert et par filmer i løpet av sin karriere. "Antwone Fisher" (2002) var den første - "The Great Debaters" (som av en eller annen grunn har skiftet tittel til "The Challenge" da den ble presentert for det norske film-markedet) den andre. I tillegg er han produsenten av filmen "The Book of Eli". Regissøren har selv en sentral rolle i "The Great Debaters", som for øvrig har Oprah Winfrey som produsent. 

Melvin B. Tolson - her spilt av selveste Denzel Washington - er lærer på Wiley College i Texas på midten av 1930-tallet. Dette er i en tid hvor fargede ikke får gå på de samme skolene som hvite, og hvor rasisme florerer. Å være farget og ville opp og frem her i verden, er forbundet med stor fare og kan være livsfarlig. En mobb av hvite truer nesten bak hver sving, og til og med politiet er infiltrert av tjenestemenn med holdninger til å få grøsninger av. I beste fall ser de en annen vei - i verste fall er de involvert selv. Lynsjing og drap av fargede får sjelden konsekvenser i det hele tatt. I dette miljøet vokser USAs lovende ungdommer opp, et miljø hvor de fargede kan se langt etter å få de samme rettighetene som hvite. 

Tolson har som oppgave å plukke ut egnede kandidater til den årlige debatt-konkurransen ved Harvard-universitetet. Året er 1935. Etter en audition velger han ut to av skolens sjarmører (Henry Lowe og Hamilton Burgess), mens James Farmer og Samantha Books (hun ikke bare som den første kvinnen, men også den første fargede kvinnen) stiller som reserver. Deretter følger vi disse fem mens de intensivt trener frem til konkurransen. I mellomtiden oppstår det et gryende forhold mellom Henry og Samantha, som får avgjørende betydning for gruppen. Ikke minst fordi James blir helt satt ut av at Samantha er forelsket i Henry og ikke i ham selv. Det hele ender med at det er James og Samantha - ikke Henry og Hamilton - som stiller til debatt ved Harvard, hvor temaet som skal debatteres er "en urettferdig lov er ikke en lov i det hele tatt". Så spørs det om de har en sjanse til å vinne mot et av verdens mest prestisjefylte universiteter  ... Og om de klarer å forsere det største hinderet - nemlig massive forsøk både fra privatpersoner og myndigheter som forsøker å stanse dem, livredde som de er for at de fargede skal få noen innflytelse i samfunnet. 

Denzel Washington spiller som vanlig helt fantastisk! Bare det forhold at han er med, gjør det vel verdt å se nær sagt en hvilken som helst film. I tillegg har denne filmen så mange kvaliteter at den etter min oppfatning ender helt i toppskiktet. Gjenskapelsen av et 1930-tallsmiljø i USA fremstår som meget troverdig. Likeså beskrivelsen av den angsten som preget de fargede i en tid hvor det gjaldt å stå på i kampen om like rettigheter, om de i det hele tatt skulle gjøre seg noe håp om en bedre fremtid - en kamp som dessverre krevde sine ofre ... Filmen er basert på en sann historie, men det er grunn til å understreke at en hel del er endret i forhold til det som egentlig skjedde. Wiley College vant debattkonkurransen, men ikke mot Harvard Universitet. Derimot mot University of Southern California, kan jeg lese på Wikipedia. Akkurat dette trekker ned det helhetsinntrykket jeg sitter med av filmen. For det er ikke til å komme bort fra at det nettopp er det faktum at historien skal være sann, som gjør størst inntrykk. Da kunne man i det minste vært tro mot de historiske fakta, som er en mer enn god nok historie i seg selv. Uansett - den debatten som finner sted til slutt, er og blir et kunststykke! Her blir det terningkast fem!

Innspilt: 2007
Originaltittel: "The Great Debaters"
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Denzel Washington (Melvin B. Tolson), Forest Whitaker (James L. Farmer Sr.), Denzel Whitaker (James L. Farmer Jr.), Nate Parker (Henry Lowe), Jurnee Smollett (Samantha Booke), Jermaine Williams (Hamilton Burgess) m.fl.
Spilletid: 122 min.

Denzel Washington i rollen som Melvin B. Tolson

Tre av kandidatene til den store debattkonkurransen

En gryende romanse mellom to av debatt-kandidatene

Sunniva Lye Axelsen: "Jerusalemsyndromet"

Om den andre intifadaen, terror og selvmordsbombing

Sunniva Lye Axelsen (f. 1980) debuterte i 2011 med romanen "Følge meg alle mine dager", som handler om en aldrende dement kvinne som forteller om sitt livs store kjærlighet overfor en mann som svek henne på det groveste. Boka fikk gode kritikker av anmelderne, kan jeg bl.a. lese på forlagets nettsider. "Jerusalemsyndromet" er hennes andre roman - og for meg den første jeg leser av henne. Jeg har fått boka tilsendt fra forlaget. 

Harriet Fjell nærmer seg førti og bor i Jerusalem i Israel, hvor hun har oppholdt seg de siste ti årene. Harriet er en fotograf som for lengst har sluttet å fotografere. Hvorfor skal vi etter hvert få vite, først og fremst gjennom fragmentariske tilbakeblikk på fortiden. En norsk kvinne med tendenser til alkoholisme i et område med mer terror enn verden antakelig har sett noen sinne på ett og samme sted ...

Harriet har vært en fotograf som har beskjeftiget seg med å dokumentere følgene av selvmordsbombing under den andre intifadaen (fra 2000 - ca. 2005), før det meste gikk i stå i livet hennes. Hun har tatt de mest gruoppvekkende bilder, noe som har gjort henne om ikke akkurat rik, så i alle fall økonomisk uavhengig. Angsten for selv å bli rammet av terroren har festnet et grep om henne, og kommer i tillegg til alle de andre angstene hun har fra før av. Som følgene av et særdeles vanskelig forhold til sin for lengst avdøde mor - en mor som slo - og utviklingen av en avsky for sin egen kropp bl.a. etter en traumatisk voldtekt, noe som har gjort henne redd for nærhet og kjærlighet - bare for å nevne noe.

"Terror er sorgen du aldri trodde kunne nå deg. Terror er øyeblikket du innser at du ikke vil få tid til å si farvel til den du var. Terror er den skallede politimannen du ikke kjenner, som holder deg i hånden. Terror er blomsterhav og messer, bølgeskvulp og helikoptre og tordnende stillhet. Terror er å tenke seg inn i frykten til det mennesket du ikke kan være foruten. Terror er timen da du innser at du må reise hjem uten noe å reise hjem til. Terror er den dagen sorgen din stilles til skue. Terror er fallende stjerner, aviser som skriver om noe annet, støtvise mareritt og fremmed lengsel og skakende trygghet i vedvarende fornektelse helt til det hele går i stykker når de andre forlengst har skjønt alt. Terror er den spisse, glitrende stenen, pepret med glasskår og bly og kråkesølv, omsluttet av det som en gang var hjertet ditt." (side 96)

Etter å ha levd et nokså miserabelt og ensomt liv uten en jobb å gå til i årene etter at intifadaen var over, og hvor trusselen om selvmordsbombing like fullt henger over Jerusalem, treffer Harriet omsider en mann - pakistanske Majid. Så er spørsmålet om hun våger å slippe ham inn på seg, våger å ta for seg av hva livet tross alt har å by henne ... Ja, tør å begynne å leve igjen ...

"Jerusalemsyndromet" er nydelig skrevet, og det er intet å si på de rent språklige kvalitetene ved boka. Det tok likevel nesten 100 sider før historien begynte å berøre meg i særlig grad, og det synes jeg er litt mye tatt i betraktning at boka totalt sett bare rommer ca. 250 sider. Like fullt må jeg si at jeg rundt side 100 også var hektet, og jeg leste derfor ut resten av boka i løpet av en dag - fordi jeg ikke klarte å legge den fra meg. Jeg har fundert litt på hvorfor jeg opplevde starten som litt treg, og tror at dette har noe med at det meste ved hovedpersonen Harriet ble for vagt og ugjennomtrengelig og kanskje også litt uforståelig, før brikkene altså begynte å falle på plass et stykke ut i boka. Da først forsto jeg hva det egentlig var med henne, og hva det var som hadde gjort livet hennes så vanskelig. Og ikke minst hva som gjorde at hun i sin tid valgte et så risikoutsatt yrke som å være fotograf i Jerusalem under den andre intifadaen ... Og plutselig handlet boka om alt annet enn terrorisme, og mer om mellommenneskelige relasjoner og kanskje også det største av alt, nemlig kjærligheten.

Vi får innblikk i nærmest gribbelignende tendenser blant hennes kollegaer i fotografyrket, der de higer etter å være tidligst ute etter en terror-handling for å sikre seg det beste scoopet, bokstavelig talt mens de går over lik, vasser i legemsdeler av bombeskadede mennesker. Det vare og skjøre og gryende forholdet til Majid er nydelig beskrevet, der Harriet sliter med å beholde kontrollen over seg selv og sine følelser, samtidig som hun ikke kan få nok av det han har å gi henne. Jeg kunne godt tenke meg å høre mer om dette forholdet. Sånn sett skulle jeg ønske at boka hadde vært atskillig tykkere. Slutten er spesiell, men det må man kanskje først og fremst være nordmann for å skjønne ... Alt i alt en meget lesverdig bok som fortjener terningkast fem, fordi den rager godt over de typiske bestselgerne på grunn av de språklige kvalitetene, samtidig som den ikke er god nok til å havne helt i toppskiktet. 

Utgitt: 2012
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 249

Sunniva Lye Axelsen. Foto: Elke Mayrhofer

Utmerkelse

Ved jevne mellomrom opererer bokblogger-sfæren med såkalte "awards" eller utmerkelser, hvor man trekker frem et knippe med blogger som man liker ekstra godt.

Onsdag ble jeg tildelt en utmerkelse fra bloggeren Artemisas Verden. Jeg hadde gleden av å treffe Anita Ness, kvinnen bak denne bloggen, på bokbloggertreffet tidligere i år, og akkurat dette gjør at tildelingen oppleves som mer personlig enn den ellers ville ha vært, tror jeg. 

I henhold til reglene for denne tildelingen, skal man velge ut fem blogger/bloggere man ønsker å dele prisen videre til. Og det er i grunnen da panikken melder seg: hvordan skal jeg klare å velge ut kun fem? Det går ganske enkelt ikke! Så jeg har valgt å lage mine egne regler og tildeler denne utmerkelsen til akkurat så mange jeg vil. Og så håper jeg selvsagt at de som ikke er med på denne listen, ikke tror at deres blogger er uten verdi for meg, for sånn er det ikke. Noen valg/prioriteringer måtte jeg jo ta, tross alt. ;-) Og når valgene skal tas, er det ikke til å komme forbi at lik boksmak, noen lunde like preferanser osv. blir utslagsgivende. Dessuten preges mine valg et godt stykke på vei (men ikke alltid!) av at jeg liker bokomtaler som ikke er for korte, men som går noe mer i dybden (uten å spoile bøkene fullstendig). 

Etter dette har jeg kommet til at følgende blogger skal få denne gjeve utmerkelsen:

1. Artemisas Verden

Fordi: Bloggeren bak denne bloggen leser mye og fyller til stadighet sin blogg med nye omtaler av bøker med stor aktualitet. Det gjør det spennende å oppsøke denne bloggen relativt ofte. Jeg kan nok ikke underslå at jeg trigges av blogger med noen lunde samme litteratursmak som meg, men jeg liker også at det er en del andre bøker som jeg ikke uten videre hadde funnet frem til selv - altså at bloggeren kan inspirere meg til å lese bøker jeg ellers ikke ville ha lest. Som hennes siste omtale - Håvard Rems bok om "Hank" (von Helvete). Jeg er opptatt av et godt språk, og denne bloggeren ivaretar dette! Hun leser også med hjertet og blir begeistret - noe som fremkommer veldig tydelig i det hun skriver. Av og til skriver hun også om reiser, og dette setter en ekstra spiss på bloggen hennes, synes jeg. Som tidligere nevnt, traff jeg denne bloggeren på Bokbloggertreffet tidligere i år. 

2. Solgunn Sitt

Fordi: Bloggeren Solgunn hører med blant de mest profesjonelle bokanmelderne i bloggsfæren, idet hun skriver for Altaposten. Av dette følger at hun skriver godt. Jeg møtte henne på Bokbloggertreffet, og var jeg begeistret for bloggen og dama fra før av, så kan man trygt si at dette på ingen måte avtok etter vårt møte! Solgunns blogg er frivol, humoristisk og personlig. Innimellom alle hennes bokomtaler kan vi følge hennes reiser hit og dit, og dessuten dukker det opp både bilder og historier om hundene hennes. Siden jeg er et hundemenneske selv, og dessuten elsker å reise, faller det meste av det hun skriver om i god jord hos meg. Solgunn leser mye, og det er høy aktualitet over bøkene hun skriver om. Hun leser med hjertet og følelsene sine. Det er ikke alltid at vi er helt på linje med hva vi synes om de bøkene vi leser, som tidligere i høst da vi samleste Joseph Hellers "Catch 22", men dette opplever jeg som en berikelse heller enn noe annet. Akkurat i disse dager vet jeg at Solgunn skal til India, og jeg kan nesten ikke vente på alle de spennende bloggpostene jeg vet at hun kommer til å lage etter denne reisen. 

3. Bokelskerinnen

Fordi: Ikke bare skriver hun gode og dyptpløyende omtaler av bøkene hun leser, men hun bruker dessuten sin journalistiske bakgrunn til å informere om kommende bøker. Hennes boksmak spenner veldig vidt, og hun er opptatt av å trekke frem debutanter. Hennes journalistiske måte å trekke frem nye bøker på, er hun relativt alene om å gjøre i bloggsfæren. Som det engasjerte og seriøse mennesket jeg har lært henne å kjenne som gjennom arbeidet i arrangementskomiteen til Bokbloggertreffet, vet jeg også at hun har høy integritet i alt hun foretar seg. Bokelskerinnen er for øvrig nokså alene om å intervjue forfattere, selv om jeg ser at også f.eks. bloggeren bak Flukten fra virkeligheten har begynt med dette. Blant de tre bøkene hun f.eks. trakk frem den 14. oktober i år, har tilfeldighetene ført til at jeg allerede er i gang med å lese den ene ("Jerusalemsyndromet" av Sunniva Lye Axelson), samt at jeg har mottatt "Sommerfugl i lenker" av Zinat Pirzadeh som presang. 

4. Moshonista

Fordi: Morsommere blogg finner man bare ikke! Selv bloggerens innlegg om egen trening (løping) er poengterte og morsomme! Jeg har flirt og ledd meg gjennom det ene blogginnlegget etter det andre - som dette innlegget om hennes definisjoner av hva som er chicklit og hva som er feelgood. Jeg har for øvrig sansen for at hun er opptatt av å lese og skrive om bøker som er omtalt i "1001 bøker du bør lese før du dør". Jeg har et tilsvarende prosjekt på min blogg, selv om jeg må innrømme at fokuset har avtatt noe det siste året. Moshonista byr på noe som er temmelig annerledes enn alle andre blogger, idet hun er ukonvensjonell, noen ganger provoserende og utfordrende, litt sånn kledelig løs kanon på dekk og full av selvironi og det meste som er gøy. Og hun er sånn - noe jeg ikke minst fikk gleden av å oppleve under høstens Bokbloggertreff. Ingen - absolutt ingen - skriver om bøker slik hun gjør. Helt til slutt: kos deg med denne Vigdis Hjorth-omtalen! Enjoy! 

5. Jeg leser

Fordi: Janicke, kvinnen bak denne bloggen, skriver både om bøker og reiser, og særlig i forbindelse med sistnevnte presenterer hun sine egne meget gode bilder. Akkurat dette vet jeg å sette pris på, opptatt som jeg selv er både av reising og fotografering. Janicke leser mye spennende, og hun inspirerer meg rett som det er både til å oppdage nye forfattere og bøker, som denne som jeg absolutt har planer om å få med meg. Hun leser en del smalere litteratur, som det ikke er så mange andre som skriver om, og hun skriver gode omtaler. Når Janicke har likt en bok, vet jeg at sannsynligheten for at også jeg kommer til å like den, er meget stor. Derfor får hennes oppfatninger stor gyldighet for meg. Jeg savner riktignok en søkefunksjon på bloggen hennes, fordi dette ville ha gjort det enklere å finne frem til tidligere innlegg. Janicke var også på Bokbloggertreffet, hvor jeg traff henne i levende live for første gang. 

6. Migrating Coconuts

Fordi: Labben, kvinnen bak denne bloggen, er opptatt av gamle klassikere og liker nok en noe smalere og tyngre litteratur enn de fleste jeg kjenner. Nettopp derfor er det interessant å oppsøke bloggen hennes, fordi det tidvis dukker opp tips på bøker jeg garantert ikke ville funnet frem til på egen hånd. Ekstra morsomt har det vært når vi gjensidig inspirerer hverandre, og man kan helt klart si at vi har hatt full klaff på forfattere som Stefan Zweig og Irene Nemirovsky. Litt synd at hun ikke har vært så aktiv i år som tidligere, men jeg regner med at hun kommer sterkere tilbake etter hvert. Morsomt å treffe henne på Bokbloggertreffet tidligere i høst!

7. Har du lest

Fordi: Clementine, også dette en blogger jeg hadde glede av å møte på Bokbloggertreffet, er blant dem som skriver virkelig dyptpløyende og gode omtaler. Fordi hun stort sett leser bøker på engelsk, kommer hun dessuten med sine omtaler lenge før disse utgis på norsk. Som "Sweet tooth" av Ian McEwan, som jeg for tiden går og venter på oversettelsen av. Clementine skriver så glitrende om denne boka at jeg nesten vurderer å kjøpe boka på engelsk, fordi jeg ikke orker å vente på oversettelsen. Det hadde gjort seg med en søkefunksjon på bloggen, men jeg understreker at det likevel er relativt enkelt å finne frem her. Jeg vil ellers understreke at designet på denne bloggen er utsøkt lekker i all sin enkelhet. 

8. Lines bibliotek

Fordi: Line er den eneste bokbloggeren jeg vet om som faktisk har skolering innenfor litteraturvitenskap, og dette bærer også hennes blogg preg av, uten at dette gjør den utilgjengelig for oss andre amatører. Noe av det jeg liker aller best med hennes blogg, er i tillegg til at hun er ivrig til å trekke frem gamle klassikere (særlig fra 1001 bøker du bør lese før du dør - jf. dette innlegget om akkurat det), at hun er flink til å starte diskusjoner om mye og mangt. Dermed blir hennes blogg veldig levende og vital. Nytt i det siste på denne bloggen er en god søkefunksjon (takk til Mari bak bloggen Flukten fra virkeligheten, som satte dette temaet på dagsorden etter Bokbloggertreffet tidligere i høst), slik at det er enkelt å finne frem til hennes tidligere omtaler. Line skriver engasjert og godt om det meste.

Jeg lar det bli med dette. 

Dere som mottar utmerkelsen, oppfordres til å velge ut et knippe med bloggere som dere synes fortjener en ekstra oppmerksomhet. Men for all del: feel free! Det er ingen tvang -  helt frivillig! Men følger dere opp dette, er altså reglene følgende: 

1. Takke og linke til bloggeren man har fått awarden fra.
2. Gi utmerkelsen videre til fem blogger og gjøre dem oppmerksom på det.
3. Kopiere post it lappen og sette den på bloggen.
4. Det skal sendes til en ny blogg eller en blogg som ikke har så mange følgere ennå. 

En riktig god helg ønskes dere alle!

Foto: RMC

"Harens år" (Regissør: Marc Riviere)

Filmatisering av Paasilinnas "Harens år"

For å si det med det samme: jeg er en ihuga fan av Arto Paasilinnas bøker - i alle fall de eldste av bøkene hans. "Harens år" hører med blant mine favoritter - sammen med "De hengte revenes skog" og "Den ulende mølleren"; alle tre bøker jeg i sin tid har gitt terningkast seks. 

Jeg ante ikke at "Harens år" var filmatisert før denne nokså nylig dukket opp i DVD-hyllene hos Platekompaniet. Filmen - en fransk innspilling - ble faktisk spilt inn allerede i 1980. Det foreligger for øvrig en finsk innspilling fra 1977, bare for å ha nevnt det. 

Fotografen Vatanen (spilt av Christopher Lambert) er ute på et foto-oppdrag med en kollega. Mens de er på vei til hotellet, hopper plutselig en hare ut i veien og de klarer ikke å unngå å treffe den.  Haren fyker inn i buskaset, og Vatanen ber kollegaen stoppe bilen. Han går ut i skogen for å lete etter haren, mens kollegaen utålmodig blir stående ved bilen og vente. Men Vatanen vender ikke tilbake, for idet han finner haren som bare er lettere skadet, bestemmer han seg for å hoppe av fra sitt hektiske og utilfredsstillende liv, og frister deretter et liv i ødemarken. 

I begynnelsen lever Vatanen ute i skogen av det naturen gir ham, og det oppstår et tett og nært forhold mellom ham og den lille haren. Etter hvert vender han tilbake til sivilisasjonen, men livet hans er for alltid endret. Han interesserer seg ikke for sine materielle eiendeler, og er kun opptatt av harens ve og vel. De to vennene støter fra tid til annen på farer - både i naturen og blant menneskene - og redder gang på gang hverandres liv. Underveis støter Vatanen på kjærligheten, en sint bjørn, en skogbrann og en gjeng med anleggarbeidere av det virkelig kranglete og farlige slaget. 

Christopher Lambert spiller Vatanen på en helt utmerket måte. Like fullt er det for meg feil at han er fransktalende. Dette er nemlig en finsk røverhistorie, og alt dette franske fratok historien noe av den typiske Paasilinnske sjarmen. Dersom jeg likevel forsøker å se bort fra dette, er historien både varm og rørende. Den lille haren spilles utvilsomt av en tam kanin. Noe annet ville  det ha vært umulig å få til i en slik film. På tross av min skuffelse, som nok henger sammen med vel høye forventninger, er dette en ålreit film som jeg mener kvalifiserer til terningkast fire. For Paasilinna-fans absolutt en film man uten tvil vil ha glede av å få med seg, nå som den faktisk er tilgjengelig på DVD. I mellomtiden går jeg og håper på at den finske innspillingen fra 1977 blir gjort tilgjengelig for Paasilinna-elskere og filmentusiaster.

Innspilt: 1980
Originaltittel: Le liévre de Vatanen
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Drama
Skuespillere: Christopher Lambert (Vatanen), Julie Gayet (Olga), Rémy Girard (Richard Growe) m.fl.
Spilletid: 1 t 36 min.

Vatanen og haren

Vatanen og Olga

Plutselig dukker det opp en bjørn i skogen

Chris Tvedt: "Av jord er du kommet"

Siste krimbok fra Chris Tvedt

Det går relativt lang tid mellom hver gang jeg åpner en krimbok, og det skal heller ikke mye til før jeg legger den fra meg dersom jeg ikke liker fortellerstemmen. Jeg blir dessuten fort lei når jeg merker at forfatteren går i samme spor i bok etter bok. 

Forfatteren Chris Tvedt (f. 1954) har jeg imidlertid vært litt nysgjerrig på en stund. Blant annet fordi han hører med blant min manns yndlingskrimforfattere, at vi har alle bøkene hans i hus og at han fikk den prestisjefylte Riverton-prisen i 2010. Og så skal jeg ikke underslå det faktum at jeg liker at han skriver fra Bergen, og at jeg studerte juss i denne byen samtidig med forfatteren, og derfor alltid har visst hvem han er. Utslagsgivende var like fullt at jeg kom over lydbokutgaven av hans siste bok sist jeg var innom biblioteket. For øvrig den eneste av hans bøker som har utkommet som lydbok, ut fra hva jeg har klart å finne ut. Det bør det faktisk gjøres noe med! Maken til spennende krim er det lenge siden jeg har lest/hørt, og den egnet seg særdeles godt som lydbok!  

Chris Tvedt debuterte for øvrig i 2005 med "Rimelig tvil", og har siden kommet ut med ytterligere fem bøker, hvorav "Av jord er du kommet" er den siste. Dette er min første Tvedt-bok, og jeg har derfor ikke noe forhold til krim-helten Mikael Brenne, en lurvete forsvarsadvokat som er hovedperson i alle de foregående bøkene. Av den grunn har jeg heller ingen foranledning til å bli skuffet over at han i denne siste boka kun har en birolle, mens Kripos-etterforskeren Edvard Matre er den som er i fokus. Dessuten fant jeg det befriende med en krimhelt av det pedantiske slaget, fordi jeg synes det for lengst har gått inflasjon i forsofne, fordrukne privatdetektiver/etterforskere.

I bokas åpningsscene blir en eldre mann henrettet i en bygd på østlandet. Liket blir funnet etter et par dager, og Kriposetterforsker Edvard Matre settes på saken. Etter tre måneder står Matres team fremdeles på stedet hvil, uten noen retning i etterforskningen. Parallelt får vi høre om åpningen av en massegrav med pasienter fra Gaustad sykehus. Mens identifiseringen av de ukjente likene pågår, skjer det et drap i Bergen. En ung kvinne er drept og en annen ligger i koma på sykehus. Etter kort tid dør den andre kvinnen. Matre blir tatt av den håpløse saken han frem til nå har jobbet med, og sendes til Bergen for å bistå politiet der med etterforskningen. 

Etter hvert blir det klart at begge kvinnene er prostituerte, og spørsmålet er om det er en forbindelse mellom drapene. Ja, om det rett og slett er en seriemorder på ferde ... Kan flere kvinner være i fare? Ekstra gruoppvekkende er det at drapene fremstår som svært bestialske. 

Underveis kommer vi tett på Matre, en mann som har problemer med å knytte seg til kvinner, og som hele sitt liv har følt at han ikke har hørt til i den familien han har vokst opp i. Da en tilfeldighet fører til at han får DNA-match med et av likene i massegraven ved Gaustad sykehus, og at dette faktisk er hans mor, faller noen brikker i livet hans på plass. Samtidig blir det av største viktighet for ham å finne mer ut om sine røtter. Hvem var moren? Hvordan havnet hun i massegraven? Og hvorfor ble han adoptert bort?

"Av jord er du kommet" er åndeløst spennende fra første stund, og jeg hadde store problemer med å legge boka fra meg underveis. Siste halvdel av boka ble derfor lest/hørt i store jafs av gangen. Chris Tvedts skildring av etterforskningsmiljøet, sjargongen kollegaene imellom, beskrivelsen av det typisk bergenske og ikke minst om sleipe knep fra forsvarsadvokater - alt så autentisk og ekte at jeg slukte det meste helt rått, selv om det underveis oppsto vel mange tilfeldigheter og "åpenbare" løsninger. Språket flyter lett og ledig, og nettopp dette gjorde at boka egnet seg svært godt som lydbok, med Trond Brænne som en meget passende oppleser. Ekstra morsomt blir det selvsagt når etterforskeren beveger seg i en by som er godt kjent for meg fra før av. Da er det nesten slik at jeg følte at jeg hang over skuldrene hans mens han beveget seg rundt i Bergen, og det gjorde leseopplevelsen ekstra fin for mitt vedkommende. Jeg humret og lo meg gjennom en episode i boka hvor Matre befinner seg på en Brann-kamp og opplever et entusiatisk hjemme-publikum som ikke kan få nok av sin egen fortreffelighet etter som laget ser ut til å vinne fotballkampen. Her er det humor i bøtter og spann! Jeg er ikke det minste i tvil om at jeg kommer til å lese flere av Chris Tvedt sine bøker, men håper at de kommer ut i lydbokformat først. Her blir det i alle fall terningkast fem. 

Utgitt: 2012 
Forlag: Cappelen Damm
Oppleser: Trond Brænne
Spilletid: 11 t 20 min.

Chris Tvedt

Gulen kommune i Sogn

Fredag denne uka var jeg på tur i Gulen kommune i Sogn, her er noen av bildene jeg tok.

Når selv tåke blir vakkert

Tusenårstaden - med Gulatinget

Eivindvik

Bergen 2012

Jeg har vært på min årlige tur til Bergen - byen jeg en gang har bodd i i syv år - og her er et lite knippe av bildene jeg tok denne gangen,

Nygårdsparken

I Kloster-området

Bergen 

Grafitti i bybildet

Virginia Satir: "The Greatest Gift"

Foto: RMC

The Greatest Gift

                                       I believe the greatest gift

I can conceive of having from anyone 

is to be seen by them, 

heard by them, 

to be understood 

and touched by them.

Feelings of worth

can flourish only in an atmosphere

where individual differences are appreciated, 

mistakes are tolerated, 

communication is open, 

and rules are flexible – 

the kind of atmosphere that is found 

in a nurturing family.

Virginia Satir

Virginia Satir (f. 1916 d. 1988), amerikansk
forfatter og psykoterapeut