Roadtrip i USA og Canada sommeren 2018

Capitol Hill, Washington DC (Foto: Rose-Marie Christiansen)

I begynnelsen av juni i år reiste mannen min og jeg på en rundtur i deler av USA og Canada. Turen varte i tre uker og begynte og sluttet i Washington DC. Underveis besøkte vi blant annet New Haven (der Yale University ligger), Cape Cod (Provincetown), Boston, Nova Scotia (Digby, Lunenburg, Halifax, Peggys Cove m.m.), Prince Edvard Island (PEI), Quebec, Montreal, Toronto og Niagara Falls - før vi altså returnerte til Washington DC igjen. Vi kjørte 480 mil. I dette blogginnlegget skal jeg gi noen smakebiter fra turen vår, og jeg håper at dette kan inspirere andre til å foreta en lignende tur. 

Washington Monument sto ferdig i 1848, og ble reist til ære for
George Washington, USAs første president, som gjorde USA
uavhengig av Storbritannia. Obelisken er 169 meter høy. Dette bildet
er tatt fra Lincoln Monument, og på veien over til obelisken overvar vi
en treningsparade. (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Aller først: Vi foretok en rundtur på Vestkysten av USA i 2017, og dette har jeg skrevet om her. I tillegg har jeg skrevet om nasjonalparkene vi besøkte. Mange har vært på en slik tur som vi foretok i fjor, og vi hentet mye inspirasjon fra andre og fra nettet. Da vi i år skulle planlegge en rundtur på østkysten - fortrinnsvis i New England-området i USA, før vi reiste videre til Canada, fant vi ikke i nærheten av det kildematerialet vi hadde tilgjengelig på vestkyst-turen. Vi var derfor mye godt henvist til å finne ut av tingene på egenhånd. Vi kjøpte reisebøker, snakket selvsagt med kjentfolk og vi googlet en hel del. 

Vietnam Veteran Memorial i Washington DC var ferdig i 1982, og er reist for
å minnes alle som døde under Vietnamkrigen (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi laget en grovskisse over steder vi hadde lyst til å besøke - vel vitende om at turen kom til å bli til mens vi var på farta. Slik er det alltid. Og hver gang vi endret kurs eller ble litt lenger på enkelte steder, var det viktig å ha orden på avstandene vi skulle kjøre, slik at det "gikk opp" på slutten. Vi måtte jo være tilbake i Washington DC senest dagen før vi skulle reise tilbake til Oslo. Men - på fjorårets vestkyst-tur endte vi opp med å kjøre 620 mil. Vi visste derfor at i underkant av 500 mil var "helt innafor" på årets tur. Det vi kanskje ikke tenkte på - fordi vi ikke visste det på forhånd - var at det var så mye mer spennende å kjøre på vestkysten enn det vi erfarte at det var på østkysten. Vi så lite annet enn trær - i mengder! - på årets tur under transportetappene, mens vi på fjorårets tur kjørte i mer åpne landskap. Derfor gikk milene unna på en helt annen måte i fjor enn i år. 

Dette bildet er tatt på National Museum of African American History and
Culture i Washington DC (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Washington DC er som kjent hovedstaden i USA. Her ligger kongressbygningen Capitol Hill, Det hvite hus, Lincoln Memorial, Vietnam- og Korea-veggen, den berømte obelisken, sjarmerende Georgetown - bare for å nevne noe - og dessuten en haug med meget interessante museer. Washington DC er nemlig museumsbyen fremfor noen! 

Potomac heter elven som renner gjennom Washington DC. Mens vi var der,
rant det mye rart i elva, som fremsto som temmelig stri og som hadde gått
ut over sine bredder.  (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Amerikanerne er flinke til å lage museer som engasjerer! Her brukes mange flere virkemidler enn hva vi er vant til på norske museer. Det er statiske og levende bilder, det er lyd og installasjoner - i en herlig blanding. På forhånd hadde vi planlagt at vi i alle fall skulle rekke over 4-5 museer, men vi rakk bare to, dessverre. Det ene - et virkelig høydepunkt - var National Museum of African American History and Culture, og det andre var Newseum. Begge museer var høyt anbefalt av folk vi hadde snakket med på forhånd. 

Et av bildene som har vunnet Pulitzer-prisen og som henger på Newseum.
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Historien om slaveriet i USA, om segregeringspolitikk og rasisme, om raseopptøyer, om Martin Luther King, Malcolm X etc. kjenner vi jo godt, alle vi som leser en del. Denne eller disse historiene er nemlig godt dokumentert både innenfor litteraturen og i filmens verden. Likevel tilførte museet om African American History en hel del nytt - kanskje mest av alt på grunn av måten historien ble fremstilt på. Jeg fikk f.eks. virkelig øynene opp for hvilken påvirkning svart musikk har hatt på moderne musikk. 

Fra National Museum of African American History and Culture i Washington DC
(Foto: Rose-Marie Christiansen)

På Newseum var det en interessant fremstilling av alle Pulitzer-vinnerne innenfor foto. Dette ble samtidig en kavalkade gjennom nyere historie, fordi bildene hele tiden speiler den samtiden de er tatt i. Den røde tråden er eksistensielle kriser som verden har stått oppe i. 

Georgetown i Washington DC - en morsom bydel du bør få med deg!
(Foto: Rose-Marie Christiansen)

Washington DC er ingen stor by med sine drøyt 650 000 mennesker. Byen har også sitt Chinatown - egentlig bare et veikryss - men vel verdt å besøke for matens skyld. (Mer om dette på slutten av turen.) 

Dersom du er interessert i å finne ut mer om Washingtons museer, bør du rett og slett å google på "museer i Washington DC". 

Yale University-området i New Haven (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi valgte å overnatte en natt i New Haven, fordi det passet så godt på veien opp til Cape Cod og Boston. Her benyttet vi anledningen til å spasere rundt i Yale University. Universitetet ble grunnlagt i 1701 og er USAs tredje eldste institusjon for høyere utdannelse. (Kilde: Wikipedia) 

Yale Bookstore (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi måtte selvsagt innom Yale Bookstore før vi reiste videre til Cape Cod, eller nærmere bestemt Provincetown. Og her som hjemme var det langt mer enn bare bøker blant varesortimentet. 

Kartet viser Cape God, den lille "hammeren"
ute i havgapet 

Provincetown ligger helt ytterst på tuppen av hammeren som stikker ut i Atlanterhavet. Her bor det omlag 300o mennesker, og turisme er hovednæringen. Vi tok inn på et meget hyggelig B&B - Prince Albert Guest House - og møtte en gjestfrihet av en annen verden! Innehaveren kunne fortelle at det var mulig å dra på Whale Waching fra Provincetown, og dette gjorde at vi ble der i to netter i stedet for en. Dermed røk Martha´s Vineyard ut av programmet vårt. Kanskje litt dumt, men man må nødvendigvis foreta noen valg på en slik tur dersom man ønsker å beholde friheten til å velge underveis. (Vi pleier nemlig ikke å bestille hotell før tidligst dagen før ankomst. Da unngår vi å bli for låst.)

Provincetown sentrum (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Hele Provincetown var preget av regnbueflagg mens vi var der. Byen bar i det hele tatt preg av mange homofile mennesker, og dette ga den et helt spesielt preg. De tilbød den mest eminente service vi noen gang har opplevd, enten det var på Guest House´et vårt, på restaurantene eller i butikkene. Det var svært mye vennlighet og velvillighet over alt!

Provincetown sett fra sjøen (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi dro ut på Whale Watching dagen etter ankomst, og det vi fikk oppleve - i tillegg til en nydelig båttur ut i Atlanteren - var finnhval. Denne hvalsorten er den nest største av alle hvaler. Kun blåhvalen er større. Vi snakker om et pattedyr som kan bli over 20 meter lang! 

Stranda i Provincetown (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Finnhvalen er kanskje ikke den mest spennende hvalsorten man kan oppleve "live". Den er ikke spesielt akrobatisk av seg, og den viser ryggen kun når den må opp for å puste. Likevel er det magisk når man ser det store dyret et stykke fra båten man sitter i. 

I Provincetown fikk vi for øvrig rikelig med anledning til å spise sjømat - hummer, østers, kamskjell m.m. Byen bugner dessuten over av små kunstbutikker med gjenstander av høy kvalitet. Stedet er idyllisk i høyeste potens! Da vi var der i begynnelsen av juni, var den "verste" turistsesongen ikke ordentlig i gang, og det var nok absolutt en fordel. Vi opplevde knapt køer noe sted. Samtidig var det tilstrekkelig med folk til å skape en opplevelse av "liv". 

Boston Tea Party-museet i Boston (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Deretter gikk turen til Boston, en drøy times kjøretur fra Cape Cod. Ett av de første stedene vi besøkte, var museet Boston Tea Party. Der fikk vi høre historien om opprøret som fant sted 16. desember 1773 i Boston. Opprøret var en reaksjon på en teskatt som kongen av Storbritannia hadde pålagt kolonien. Opprørerne kledde seg ut som indianere og bordet et skip som lå i havnen. Deretter kastet de all teen overbord, og det dreide seg om i alt 45 tonn te verdt ca. 50 000 dollar. Opprøret fikk konsekvenser og førte til den amerikanske uavhengighetskrigen (1775-1783). 

Et av havneområdene i Boston (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi var også innom Old State Museum and Boston Massacre Site, som er en del av Freedom Trail i Boston. Dette hører med når man skal sette seg inn i den helt spesielle rollen Boston-innbyggerne spilte i forkant av uavhengighetskrigen. 

Menyen på en café i Boston (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Boston er berømt for sine lobster-rolls, som best kan sammenlignes med pølse i brød. Bare at man i stedet for pølse får hummer ... Hadde det ikke vært for pølsebrødet, ville dette blitt en stor hit for mitt vedkommende. Jeg elsker nemlig hummer, men pølsebrød kan folk få ha for min del. Det står jeg nemlig helst over - med mindre det er grovt. Og det var det ikke her. 

Chinatown i Boston (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Boston har et anstendig chinatown, og det var stort sett her vi valgte å spise. Da hadde vi på forhånd kjørt gjennom Pennsylvania og smakt den berømte philly steak sandwich, som ble i feteste laget for vår del. Men det var greit å ha smakt den, og vi var glade for at vi nøyde oss med å dele en og ikke tok en hver. 

Boston (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi var i Boston et par dager, og på dag nr. 2 var det Pride Parade i byen. Det var utrolig morsomt! Det kokte i byen, og overalt møtte vi mennesker som hadde lagt mye arbeid ned i sine antrekk. Vi traff også på ikke helt få flotte dragqueens. 

En flott dragqueen som forbereder seg til Pride Parade i Boston
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Selve paraden begynte noe senere på dagen, og da var det åpenbart for oss at alle firmaer med respekt for seg selv, stilte opp i paraden! 

Fargerike mennesker i Pride Parade i Boston
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)

For meg som elsker å fotografere, var dagen helt fantastisk! Alle fargene, alle de glade og oppspilte menneskene, all staffasjen, alle kostymene ... Det var fest i byen! Og utrolig morsomt å gå rundt å fotografere! Her hadde folk møtt opp for å se og bli sett, så når jeg rettet kameralinsen mot enkelte, gikk de ikke av veien for å posere. 

Slitne dragqueens som hviler seg på en benk i Boston
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Noen av dronningene ble selvsagt slitne underveis, og da var det godt å finne en fortauskant å hvile på. Selv ble jeg utrolig fascinert av hvordan enkelte av de mannlige drag queens´ene hadde smale midjer og relativt sett brede hofter, noe som enhver kvinne kunne ha misunt dem. 

Bostons største bibliotek (Foto: Rose-Marie Christiansen)

I løpet av dagen var vi innom både Trinity Church og byens største bibliotek. 

Gatelangs i Boston (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi burde selvsagt hatt atskillig mer tid i Boston, men etter to dager måtte vi videre for å rekke alt vi hadde på programmet. Vi satte kursen nordover mot Canada, og krysset grensen i løpet av ettermiddagen. Det forhøret vi ble utsatt for ved grenseovergangen vil jeg si savner sidestykke. Der tok de ikke lett på grensekontrollen! Hadde vi f.eks. sprengstoff eller våpen i bilen? Hvor kom vi fra? Hvilke planer hadde vi og hvor lenge skulle vi være i Canada? Osv. Det eneste som manglet var i grunnen at hele bilen ble fullstendig gjennomsøkt. Vi må ha sett svært uskyldsrene ut ... Men bare for å ha presisert det: det var vi også!

Kartskisse over området vi kjørte gjennom på vei til Nova Scotia

Vi kjørte til Saint John i Canada, og overnattet der. Dagen etter tok vi den tidligste båten som gikk over til Digby på Nova Scotia. Vi hadde lagt opp til en overnatting i Digby, og fikk maksimalt ut av oppholdet. Etter å ha sjekket inn på hotellet vårt, kjørte vi ut på en lang "finger" som stikker ut i Fundy Bay - på jakt etter en Whale Watching-tur. Det skulle vise seg å bli vanskelig å få til, siden sesongen for humbart-hvaler (dvs. knølhvaler) ikke hadde startet for alvor enda. Den begynte først rundt 25. juni - det vil si samtidig med at knølhvalene faktisk er på plass i bukta. Vi måtte helt ut til Brier Island for å få oss en tur, og hyret like godt en ribb for oss selv. 

Vi dro på ribtur ut fra Brier Island med dette mannskapet
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Mannskapet ombord på ribben var helt fantastisk! De ga seg ikke før vi fikk sett minke whale - flere ganger! Minke whale er det samme som vågehval, dvs. den hvalen som det jaktes på i norske farvann. 

Brier Island (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Brier Island er en svært naturskjønn øy, som dessverre er blitt nokså avfolket med årene, men hvor noen få fastboende har kloret seg fast og nektet å gi opp livet her ute. 

Brier Island (Foto: Rose-Marie Christiansen)

På veien inn til fastlandet tok vi turen innom Balancing Rock. Fra parkeringsplassen var det en fin vandretur på rundt 1 mile ned til steinen.

Balancing Rock  (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Et fascinerende skue, denne steinen som har stått akkurat der i årevis. 

På vei til Balancing Rock
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi spiste både lunch og middag på Digbys berømte Fundy Restaurant. Digby er først og fremst kjent for sine kamskjell, så dette koste vi oss med til lunch. På kvelden inntok vi et herremåltid av de sjeldne: kamskjell til forrett, en hel hummer hver til middag og østers til dessert! Her ble det servert på best tenkelige vis! Er du i Digby en gang, må du spise nettopp her!

Fundy Restaurant i Digby (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Et flottere sjømatmåltid enn det vi fikk servert her, skal man virkelig lete lenge etter!

Med kamskjell, en hel hummer på hver og østers til dessert trillet vi omtrent
hjem til hotellet vårt i Digby (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Dagen etter reiste vi videre til Lunenburg på Nova Scotia. Dette stedet er kjent for sin fargerike trehusbebyggelse, som står på UNESCOs verdensarvliste. 

Verneverdig trehusbebyggelse i Lunenburg, Nova Scotia
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Hele stedet oste av sjarme! Og for et vær vi hadde! Ute på denne halvøya er det nemlig mye vær, og det er slett ingen selvfølge å ha blå himmel så langt øyet rekker på denne tiden av året. Men det fikk altså vi!

Knot for sale!  (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi spiste lunch på stedet, og besøkte også et minnesmerke for den norske marines personell og sjøfolk som kom til Lunenburg og trente i Camp Norway under krigen i årene 1940-1945. Stedet må ikke forveksles med Little Norway. 

Norsk minnesmerke i Lunenburg
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Landemerke nr. 1 for Canada er Peggys Cove, et fyr som ligger på Nova Scotia, og dit dro vi selvsagt også. 

Peggy´s Cove (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Fyret er omgitt av blankskurte svaberg, og med mange advarsler om å være forsiktig. Mang en uforsiktig turist har nemlig blitt feid på havet her i årenes løp. Dersom det kommer svære bølger oppover svabergene, er det nemlig ingenting å klore seg fast i .... 

Tettstedet ved Peggy´s Cove (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Det var faktisk meningen at vi skulle bo en natt i Halifax, men vi fant dessverre byen litt usjarmerende. Det er selvsagt godt mulig at vi kom inn fra feil kant og ikke oppdaget byens skjønnhet, og at vi burde ha gitt byen en sjanse. I stedet feide vi avgårde og dro til kysten i nærheten av fergeleiet over til Prince Edward Island. Her fikk vi oss (nok) et anstendig måltid om kvelden. Jeg trenger vel ikke å presisere at sjømat sto på menyen?

City Hall i Charlottetown, Prince Edward Island (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Prince Edward Island kalles bare PEI blant dem som bor her. Vi kjørte først til Charlottetown, hovedstaden på PEI. 

Bokhandel i Charlottetown (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Utenfor en bokhandel møtte vi på en av innbyggerne i Charlottetown. Han kunne fortelle oss at PEI er "bibelbeltet" i Canada, og at her savnes kritisk tenkning. Det var en svært underholdende og interessant monolog vi fikk høre! 

Anne fra Bjørkly er et kjent varemerke for
PEI (Foto: Rose-Marie Christiansen)

PEI er hjemstedet til L.M. Montgomerys romanfigur Anne fra Bjørkly (eller Anne of Green Gables, som hun heter på engelsk). Hele stedet bar preg av dette forfatterskapet. Oppsetningen på teatret gjaldt Anne, vi fikk tak i brus med reklame for henne, overalt var det mulig å få tak i bøkene osv. 

Charlottetown - en kunstutsmykket by (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Det var mye flott kunst i gatene i Charlottetown. Som denne sølvfisken - "Bluefin Bullet" - som er laget av sjeer! 

Courts Wharf på PEI (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Da vi først var på PEI ønsket vi å spise hummer på den berømte Fisherman´s Wharf. Vi så virkelig frem til et herremåltid, men i stedet ble det en gigantisk skuffelse. Årsaken var at hummeren vi fikk servert ikke var fersk, men hadde ligget alt for lenge i et varmeskap og blitt tørr. Akkurat dette kom vi nesten ikke over! Her av alle steder skulle vi få den dårligste hummeren vi hadde spist - ever! 

Dette går det virkelig ikke an å servere folk! Fisherman´s Wharf på PEI bør
skamme seg! (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Neste stopp på turen var Quebec. Det var en kjøretur på ca. 91 mil, så vi overnattet på et motorvei-hotell da vi var halvveis. Da vi ankom Quebec City, måtte vi ta en ferge over St. Lawrence-elva. 

Quebec´s trivelige sentrumsgate! (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Quebec City tiltalte oss helt umiddelbart som by! Vi var heldig med valg av hotell (Hotel Port Royal), for det lå egentlig midt i smørøyet. Og vi ante ikke på forhånd at det skulle være matfestival i byen mens vi var der. Det gjorde selvsagt at det var ekstra morsomt å være her. 

Her er streetarten tatt et godt stykke videre! (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Quebec City ligger i den fransktalende delen av Canada som heter Quebec. Noe av grunnen til at vi umiddelbart likte oss så godt, hadde definitivt med størrelsen på byen å gjøre. Den er nemlig småkoselig, slik en relativt sett liten by med rundt 0,5 mill. innbyggere virker. Sentrum er veldig sentrert, og rett ved der vi bodde, var det masse koselige gågater uten biltrafikk. Jada, turistfellene lå på rekke og rad nettopp her, men det var ikke verre enn at vi gladelig gikk i dem - den ene etter den andre, faktisk. Det er jo tross alt mest trivelig å være der folkelivet er. Dessuten var det mange stilige butikker langs turist-felle-rutene. Her lå også kunstgalleriene på rekke og rad. Det er alltid interessant å studere kunsten på de stedene man besøker, synes nå jeg. 

Quebec sentrum (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Quebec City er for øvrig den eneste byen i hele Nord-Amerika som har en intakt bymur. For å komme opp til byen som lå bak selve bymuren, kunne vi enten gå opp en bratt vei eller ta en heis rett opp. Vi valgte det siste - ikke minst fordi heisen i seg selv var en opplevelse. 

Quebec - innenfor bymurene (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Mannen min og jeg har en særlig affeksjon for katedraler, så Basilique-Cathédral Notre-Dame de Quebec måtte vi selvsagt besøke! Der gjennomførte vi vårt sedvanlige rituale, der vi tenner tre lys; ett for oss selv, ett for barna i familien og ett for alle andre som vi bryr oss om.   For at det skal gå bra for alle, for at lykken skal stå oss og dem bi, at fremtiden skal være løfterik, at man skal klare seg bra her i livet ... 

Basilique-Cathédral Notre-Dame de Quebec (Foto: Rose-Marie Christiansen)

I løpet av matfestivalhelgen var det mye liv i gågatene i Quebec, fortrinnsvis nedenfor bymuren. Det var flere konserter i byen, og vi kjøpte mat-bonger som ga oss mulighet til å få en smakebit på noe av det beste flere av gourmet-restaurantene i Quebec hadde å by på. 

Umbrella Sky Project i Quebec
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)                                         

Det er bare 25 mil mellom Quebec og Montreal, så det var fort gjort å kjøre mellom disse byene. Montreal er også en i all hovedsak fransktalende by, og den ligger også i regionen Quebec. Her bor det om lag 1,7 millioner mennesker, så man merker godt at man har kommet til en storby. 

Latinerkvarteret i Montreal  (Foto: Rose-Marie Christiansen)                               

Vi valgte å bo i Latinerkvarteret i Montreal. Det skulle vise seg å være et klokt valg, for restaurantene lå på rekke og rad på begge sider av gaten vi bodde i. Det var råkoselig å gå ut om kveldene, og det var et rikholdig utvalg i all verdens restauranter å velge i. Det passet oss svært godt! 

Buble Tea (Foto: Rose-Marie Christiansen)

En av de første bydelene vi oppsøkte var Chinatown, og der kjøpte vi en god favoritt: bubble tea! Det er en is-te med "bobler" i bunnen, og som kan fås i mange ulike smaker. Den er svært leskende om sommeren. 

I Montreals gamleby (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Gågatene i området rundt Place Jacques-Cartier er svært livlige, og her likte vi oss godt! Dette betegnes for øvrig som gamlebyen i Montreal. Det er mange gallerier og kunstbutikker som preges av inuit-kunst og indiansk kunst. Skjønt nå er det ikke lenger politisk korrekt å snakke om "indianere". Det korrekte er å snakke om den amerikanske urbefolkningen. I alle fall - vi fant inuit-kunsten svært interessant - spesielt den som handler om de dansende bjørnene. 

Dancing bears - Inuitkunst i Montreal (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Bjørnene er utformet i stein, og det er selvsagt noen variasjoner i materialvalg og kvalitet ute og går. Det er mange teorier rundt hvorfor de danser, men den vi hørte handlet om gjenfødelse som bjørn etter et godt levd liv. Den kunstneriske prestasjonen bak en slik skulptur består i å gi figuren den rette balansen, slik at bjørnen blir stående og ikke velter. Dette krever stor dyktighet fra kunstnerens side, og er dermed ikke noe en ung og uerfaren kunster bør gi seg i kast med. Prisene varierte en del, men jevnt over var det vanskelig å finne noen riktig fine til under 10 000 norske kroner. 

Noen flotte damer som vi gjorde en riktig spennende handel med
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi oppsøkte også Notre-Dame Basilica i Montreal, og vakrere basilika har vi aldri sett i vårt liv! Vi ble rett og slett helt målløse da vi tråde inn i basilikaen. Fargene og lyset var intenst vakre. Detaljene, utsmykningene, glassmaleriene - alt var formidabelt vakkert. Det har aldri vært krig her, så kirkebygningen og interiøret er intakt. Det har jo aldri vært plyndret, som så mange andre kirker i resten av verden. 

Den vakre basilikaen i Montreal (Foto: Rose-Marie Christiansen)                      

Vi valgte også å besøke et matmarked som ligger litt utenfor bykjernen, Jean-Talon Market. Det var rett og slett fantastisk! 

Jean-Talon Market i Montreal (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Mannen min og jeg elsker å gå rundt og lukte og se på maten, spise litt her og litt der, få med oss mest mulig. På markedet var det også et lite hjørne der vi kunne velge blant et rikholdig utvalg av østers, blant annet noen riktig store fra British Colombia. 

Østers-smaking på Montreals marked (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi valgte noen som het Sea Angels, Rocky Shore, Katama Bay - bare for å nevne noen. Pluss to digre fra British Colombia så klart! De var virkelig svære munnfuller!

Østersene fra British Columbia var ikke for nybegynnere!
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Det er 54 mil mellom Montreal og Toronto, som var neste stopp på vår rundreise. Ikke verre avstand enn at det fint gikk an å kjøre en slik avstand på 5-6 timer. Opprinnelig hadde vi også tenkt å ta turen innom Ottawa, Canadas hovedstad, men denne byen ble raskt valgt bort da vi måtte foreta noen valg. 

Gatelangs i Toronto (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Det bor 2,7 mill. innbyggere i Toronto, og det sier seg selv at vi ikke ville rekke mer enn en bitte liten brøkdel av det byen hadde å by på i løpet av de knappe to dagene vi var der. Toronto har ikke noe klart definert sentrum, men består av mange bydeler som har hver sine sentra. Men vi fikk i det minste en liten smakebit, og vi likte det vi så! Dette er absolutt en by det er fristende å komme tilbake til! Opp til flere ganger!

Chinatown i Toronto (Foto: Rose-Marie Christiansen)

I og med at vi er veldig glad i kinesisk mat, oppsøkte vi nokså raskt Torontos Chinatown. Den var ikke fullt så småkoselig og intim som vi er vant med fra andre byer, for gjennom denne bydelen gikk det nærmest en autostrada. Masse biltrafikk og et støynivå som var slitsomt - absolutt hele tiden. Men vi fant et sted som hadde god mat! Det er for øvrig ikke så vanskelig i kinesiske nabolag. 

Kensington Market i Toronto (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Kensington Market er et annet spennende område av Toronto. Hele området består av verneverdige trehus i glade farger, og butikkene bærer preg av en bohemaktig atmosfære med mye brukte klær og ikke minst kunst. 

Trebebyggelsen i Kensington Market, Toronto (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Kensington Market har dessuten rikelig med kaféer, bakerier og matvarebutikker av ymse slag. Området er et yndet sted for sånne som meg som liker å gå rundt og ta bilder. 

Moonbean Café i Kensington Market-området (Foto: Rose-Marie Christiansen)

I vår guidebok var spesielt Moonbean nevnt som en severdighet, så dit gikk vi og tok en kopp kaffe. 

St. Lawrence Market i Toronto (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Enhver by med litt stolthet har selvsagt et matmarked, og Toronto er intet unntak. St. Lawrence Market måtte vi besøke! Det ga seg selv. Utvalget i salgsbodene holder høy kvalitet på dette matmarkedet, og vi gikk selvsagt rundt og smakte der dette var mulig. 

Senneps-selgeren på St. Lawrence Market i Toronto (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Gjennom en tidligere canadisk kollega hadde jeg spesielt fått anbefalt en senneps-bod. Og for mannen min og jeg, som for flere år siden besøkte Dijon i Frankrike og kom hjem - fullastet med sennep i alle mulige varianter - var det et "must" å få med seg canadisk sennep hjem. Vi ante ikke at Canada er verdens største sennepsprodusent, men det er de faktisk. Det var spesielt en type med whisky-smak som vi falt for. 

Canadisk icewine! (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi har jo drukket eiswein tidligere, men aldri den canadiske icewine. Vi ble fristet til å smake et spesielt godt utvalg på tre viner, og endte opp med å kjøpe samtlige. Det var den ene wow-opplevelsen etter den andre! Vi kan kort og godt si at det er den beste isvinen vi noen gang har smakt! Så er da også Canada kjent for sine høykvalitetsisviner verden over, fikk vi vite. Canada er også det landet som produserer mest isvin i hele verden. Disse vinene er aller best til gode oster - som chevre, blåmuggoster og annet. De canadiske icewine´s er dyre. Vinen er produsert på druer som har stått ute en frostnatt og som deretter er satt i produksjon. Det skal veldig mange flere druer til for å produsere de samme mengdene med vin som i den ordinære vinproduksjonen. Derav prisen. Men de er verdt det! Vi tok hull på en flaske i sommer, og den overlevde ikke kvelden, for å si det sånn ... Du får nemlig bare lyst på litt til og så litt til og så litt til når du først begynner. 

Torontos flat iron Building (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Ikke langt unna St. Lawrence Market ligger Torontos "flat iron building". Den heter i virkeligheten Gooderham Building, og ble bygget i 1881, lenge før New Yorks mer kjente Flat Iron Building ble bygget. 

CN Tower i Toronto (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Om du har det aldri så travelt på en Toronto-tur, så anbefales en tur opp i CN Tower. Selv har jeg en høydeskrekk jeg stadig utfordrer, så en tur opp dit var ikke til å unngå. Særlig ikke når jeg er på tur med min mann, som skal opp i slike høyder. Vi dro helt opp - dvs. så langt det var mulig for turister å komme, hvilket er 446,5 meter over bakken. Selve tårnet er 553,3 meter høyt. Utsikten er spektakulær! 

Spektakulære Niagara Falls! (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Niagara Falls ligger ca. 12-13 mil utenfor Toronto. Det var liten tvil om at vi skulle se dette berømte fossefallet fra canadisk side, og ikke fra den amerikanske siden. Det var mange ulike opplevelsesturer å velge i. Vi skulle selvsagt gjerne ha vært med i en av båtene som kjempet seg oppover i strykene, men køene var så lange at vi nøyde oss med å betrakte det hele på avstand. 

Journey Behind the Falls, Niagara Falls
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Derimot valgte vi en Journey Behind the Falls, og fikk da nærmest nærkontakt med fossefallet. Lydene fra fossen var så øredøvende at det nesten ikke var mulig å høre hva man selv tenkte. Vannspruten slo imot oss og derfor måtte vi ha på oss heldekkende regntøy for å unngå å bli gjennomvåte. 

Niagara Falls (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Det var virkelig fascinerende å være der! Et sted vi har hørt så mye om, hatt mange forestillinger om - og så var vi endelig der! 

En av båtene som kjempet seg oppover strykene ved Niagara Falls
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Fra Niagara Falls og tilbake til Washington DC er det 40 mil. I og med at vi hadde kjørt fra Toronto til Niagara Falls, hvor vi også hadde vært noen timer, valgte vi å overnatte i Philipsburg i Pennsylvania, dvs. ca. midtveis. Dagen etter satte vi kursen mot Washington DC, der vi fikk en siste natt før hjemreisen vår. 

Chinatown i Washington DC (Foto: Rose-Marie Christiansen)

I og med at vi måtte levere inn leiebilen vår den ettermiddagen vi ankom Washington DC, var vår aksjonsradius svært begrenset etter dette. Men vi valgte å ta bussen inn til sentrum, og oppsøkte Chinatown. Chinatown i Washington DC er egentlig bare et veikryss, men vel verdt å besøke likevel vil jeg mene. 

Chinatown i Washington DC (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Ikke bare fikk vi oss et svært godt måltid mat der, men vi fikk også med oss en virkelig fin gatekonsert. 

Utendørskonsert i Chinatown, Washington DC
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Med dette var en utrolig opplevelsesrik reise over for denne gang. 

Joy Luck House må være inspirert av Amy Tana
berømte roman "Joy Luck Club"!
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Jeg håper at mitt reisebrev kan inspirere deg til å reise til noen av stedene vi har besøkt! Og så takker jeg for oppmerksomheten så langt!

Washington DC (Foto: Rose-Marie Christiansen)

På serie-kjøret!

Fire serier jeg har sett de siste to-tre månedene; The Handmaid´s Tale, Shetland,
Fauda og Outlander.

Ikke hadde jeg trodd at jeg skulle bli bitt av serie-galskapen! Jeg som alltid har sverget til film, som har en klart definert begynnelse og slutt innenfor en akseptabel tidsramme. Jeg som etter Falcon Crest, Dynastiet og Twin Peaks sverget på at aldri, aldri mer skulle noe TV-program fengsle meg til TV´n på faste tidspunkter i uka ... 

I mellomtiden har det skjedd mye! Ikke bare har seriene blitt bedre (selv om Twin Peaks for enkelte går inn under kategorien filmkunst), men best av alt: nå kan vi velge selv når vi vil se episodene! Nåja ... Det siste er selvsagt en sannhet med visse modifikasjoner. For når du først er hektet, må du jo se episodene når de kommer ... Helst så raskt som mulig!

Handmaidene trenes i å adlyde ordre.

For mitt vedkommende begynte det med The Handmaid´s Tale på forsommeren. Jeg hadde da nylig hatt den glede av å se Alias Grace på forhånd. Denne mini-serien var så god at jeg ble nysgjerrig på mer av Margaret Atwood, forfatteren bak bøkene som begge seriene er bygget på. Men mens Alias Grace er relativt tro mot originalen, har regissøren av The Handmaid´s Tale tatt seg en rekke kunstneriske friheter. Serien er rett og slett blitt "for populær" til at det er aktuelt å stoppe mens leken er god. Money talks! Serien har fengslet millioner av seere - i alle fall i den vestlige verden. (I rettferdighetens navn: forfatteren er sterkt involvert i produksjonen av serien.)

Den herskende klasse av kvinner som venter på at Handmaidene skal
føde barn for dem.

I denne dystopien finner det sted en amerikansk borgerkrig, som ender med et totalitært regime av det religiøse slaget. Alle fertile kvinner tas til fange og blir såkalte "Handmaids". Deres oppgave er å føde barn for den religiøse makteliten. Vi følger June Osborne (spilt av Elisabeth Moss) og ser det meste gjennom hennes blikk. De mest grusomme ting skjer med kvinnene og de som ikke adlyder maktelitens ordre. Serien er både velspilt, spennende og tankevekkende. 

De to første sesongene er vist på HBO Nordic, og det er antatt at sesong tre kommer i april 2019.

De israelske undercover-agentene i Fauda. 

Da det ikke var flere episoder av Handmaid´s Tale å få tak i, startet jakten på en ny serie som kunne fenge. Etter litt prøving og feiling, der jeg ga opp etter en episode eller to (fordi hovedpersonene ikke engasjerte meg), fant (mannen min og) jeg frem til den israelsk-produserte serien Fuada. Sesong en og to vises på Netflix. 

For å si det sånn: vi ble hektet umiddelbart! Dette er drama fra virkelighetens Israel-Palestina-konflikt, og min påstand er at den viser begge sider av konflikten på en nokså balansert måte. Her får vi nemlig innblikk i lidelsene på begge sider, og vi får se hva vold gjør med menneskene som lever med den i hverdagen sin. Vold avler hevn, som avler mer vold og hevn - uten at det noen gang ender særlig godt ... 

Israelsk undercover-agent forkledd som muslimsk kvinne.

Overgrepene er mange, kjærlighet oppstår på tvers av frontene og lidelsene er ubeskrivelige - enten det er tale om regelrette henrettelser, skytedramaer som tar av eller selvmordsbombere som bruker seg selv som våpen, i mangel på andre virkemidler, brutale avhørsmetoder, svik eller lignende. Hovedrolleinnehaveren Doron Kavillio spilles av Lior Raz, som er en av de to som har laget serien. Serien har høstet gode kritikker og har også vunnet en rekke priser. Det forstår jeg godt, for her får vi alt! Gode skuespillere, mektig dramatikk, innblikk i enkeltpersoners skjebner og ikke minst en forståelse for hvorfor det er så vanskelig å skape fred i dette området av verden. Det mest oppsiktsvekkende med denne israelsk-produserte serien er at den virkelig viser palestinernes skjebne til fulle! 

Sesong tre antas å være klar på Netflix i februar 2019, og episodene vil bli vist frem til mai samme år. 

Jimmy Perez etterforsker nye og gamle drap.

Jeg er Skottland-fan på min hals, og elsker bøker og filmer der handlingen er lagt til dette landet - eller aller helst til noen av øyene. En serie som Shetland måtte mannen min og jeg bare se, siden vi var på Shetland i 2016 og elsket øya! (Jeg har skrevet om vårt besøk på øya i dette blogginnlegget.)

Douglas Henshall spiller etterforsker Jimmy Perez, som står i sentrum i alle de fire sesongene som hittil har kommet, og som er basert på Ann Cleeves bøker. Serien er kåret til beste dramaserie i Storbritannia, og det sier i grunnen alt. Dette er nemlig en kvalitetsserie! Jeg har ikke klart å finne ut om det kommer en femte sesong. Vi så sesong 1-3 på Netflix, og bestilte sesong 4 via Cdon.

Jimmy Perez - her med Shetlands mektige natur som bakteppe.

På mange måter minner handlingen i Shetland en del om dramaet i Peter Mays bøker fra Lewis, en øy i de Ytre Hebridene. (Mannen min og jeg var også der i 2016, og dette har jeg skrevet om i dette blogginnlegget.) Det handler nemlig om gamle hemmeligheter som til slutt kommer opp i dagen, og det er de små forholdene i et øysamfunn som står i fokus. Der alle kjenner alle, og tror de vet alt om alle også. Det skal vise seg at de faktisk ikke gjør det, for i slike småsamfunn vet man å skjule hemmelighetene sine ganske godt - i alle fall en stund. Sjalusi, misunnelse og hat - og av og til forbudt kjærlighet - går igjen. For ikke å si fordommer og utenforskap for dem som ikke helt passer inn. 

Jeg håper virkelig at det kommer mer! Jeg likte nemlig stemningen i serien, jeg engasjerte meg i personene vi ble kjent med og jeg elsket å kjenne igjen steder jeg selv har vært på øya. Denne serien fikk meg til å ønske å dra tilbake til Shetland!

Helt til slutt: Outlander! Du godeste, for en serie! Det er vel nå jeg må innrømme at jeg er litt av en romantiker, for maken til kjærlighet og maken til helt herlig helt skal man virkelig lete lenge etter! Ikke bare er jeg forelsket i Skottland og i serien Outlander, men jeg tror jammen at jeg er aldri så lite betatt av hovedpersonen selv - Sam Heughan, som spiller den råbarske, nydelige og helskjønne Jamie Fraser! 

Sam Heughan - i rollen som Jamie Fraser

OK - man må svelge noen kameler for å akseptere det som skjer i serien, som er basert på bøkene til Diana Gabaldon. Blant annet at Claire Randall (spilt av Caitriona Balfe) kan foreta en tidsreise 200 år tilbake i tid, og ender opp i Skottland i 1743. Ved et uhell tar hun nemlig borti en av steinene ved Graigh na Dun like ved Inverness, og forsvinner ut av sin tid (1945). Ektemannen Frank er fortvilet over konas forsvinning, og gir aldri opp å finne henne - på tross av at onde tunger vil ha det til at hun har stukket av med en annen mann. 

Kjærligheten mellom Jamie og Claire skildres nydelig i denne serien.

Skjebnen fører Claire inn i et arrangert ekteskap med Jamie Fraser, og vi blir vitne til forløpet til Jacobittopprørene og etter hvert slaget om Colloden. Det oppstår en sterk kjærlighet mellom Jamie og Claire, og skildringen av dette kjærlighetsforholdet er svært vakkert. De lever i farlige tider, så det er aldri fred å få ... Kjente og mindre kjente - men autentiske - historiske hendelser er med. Akkurat dette gjør serien mer interessant enn kun selve underholdningsverdien ved den. 

Jeg så de to første sesongene på HBO Nordic, mens jeg så tredje sesong på DVD (som for tiden fås på Platekompaniet). Sesong fire er det Viaplay som har kjøpt rettighetene til. Sesongstart er i begynnelsen av november i år. Jeg kan nesten ikke vente! 

-----------

Jeg håper at jeg har inspirert deg til å finne frem til noen av disse seriene - i jungelen av alt det andre som er tilgjengelig for oss filmentusiaster!

Marie Darrieussecq: "Livet i skogen"

Et bioteknologisk fremtidsmareritt

Litt om forfatteren

Marie Darrieussecq (f. 1969) er en prisbelønt fransk forfatter og psykoanalytiker, som vakte stor oppmerksomhet med debutromanen "Suggesjoner" i 1996. Den ble en bestselger og ble oversatt til mer enn 40 språk. Hun har gitt ut flere romaner og fortellinger. "Livet i skogen" er hennes siste roman, og er den fjerde romanen som er oversatt til norsk. De tre foregående bøkene er det Gyldendal som har gitt ut, mens denne siste utgis av Solum Bokvennen. (Kilde: forlagets presentasjon av forfatteren)

På Wikipedia kan vi lese følgende om forfatteren:

Det er flere gjentagende temaer i hennes romaner. Det vesentlige tema er forsvinning og fravær. Et annet tema er havet som en form for «minnebank». Det mest opplagte gjentagende trekket er en kvinnelig hovedfigur. Spørsmålet om identitet og tilhørighet er også et trekk hun kommer tilbake til. Hun har uttalt at «Skriving er for meg en humanisme: det er om å forlate ens skinn og gå imot det Andre.» Innenfor dette har hun fokusert på den traumatiske legemlige omformingen og undersøkelsen av psykologiske grenser. Metamorfoser og spøkelser går således bokstavelig igjen i hennes romaner.

Mitt forhold til dystopier

Selv er jeg ikke spesielt glad i dystopier, selv om jeg har lest noen slike bøker opp gjennom tidene. Kanskje har det blitt aller mest film - for ikke å si TV-serier - i den senere tid. For jeg har selvsagt sett serien som er basert på Margaret Atwoods roman "Handmaid´s Tale". Men det blir liksom noe annet. Min inngang til dystopier preger uansett mitt syn på denne boka, så dersom du er en som elsker dystopier, bør du selvsagt gi denne boka en sjanse. 

Om "Livet i skogen"

"Jeg åpnet øynet og bang, alt kom til syne rundt meg. Det var krystallklart. Vi var nesten alle sammen med halvdelene våre. Og min halvdel, hvor lite selvstendig var hun vel ikke, det var skremmende. En pingle. Jeg kalte henne det: Pingle. Jeg hadde mistet enhver psykologisk sans. Det eneste som fungerte, med henne, var å være røff. Litt. 

Stå på. Jeg må fortelle denne historien. Jeg må forsøke å forstå ved å sette tingene sammen. Ved å samle bitene. For dette går ikke. Det lover ikke godt, alt det der. Ikke godt i det hele tatt.

Hun var umoden, men det er normalt. Tatt i betraktning livet hun hadde levd. Tatt i betraktning livet de ga henne. Vel. Jeg har ikke lyst til å starte med halvdelen min." (side 7)

Viviane, romanes jeg-person, har flyktet til skogs. Med seg har hun klonen sin, eller halvdelen sin, som hun kaller henne. De er prikk like. Vår jeg-person har i hele sitt liv vokst opp med den forestilling at klonen, som har ligget i en sovende tilstand frem til nå, har inneholdt reservedeler til henne selv. Manglet hun en nyre, kunne den hentes ut av klonen. Trengte hun en ny lever - likeså. Så hvorfor blir hun selv dårligere og dårligere for hvert inngrep? Og hvorfor har hun sett seg nødt til å flykte ut i skogen sammen med klonen sin, som er vekket opp og som nå forsøksvis prøver seg på livet - pinglete og forsiktig, siden klonen ikke har noen livserfaring ... 

I tilbakeblikk ser vi hvordan Viviane har levd. Vi får høre om en kjæreste og hans skjebne. Vi får høre om forskjellen mellom rike og fattige mennesker, som er enorm. De rike har kloner - altså reservedelsmennesker - mens de mindre rike bare har organer i bokser, og de fattige ingenting. Med tanke på sauen Dolly et ikke helt utenkelig fremtidsscenario, hvis vi ikke regulerer bioteknologien strengt ... 

Etter hvert går den gruoppvekkende sannheten opp for Viviane, og dette er årsaken til at ikke bare hun, men også klonen hennes er på flukt. Mer kan jeg ikke røpe av handlingen, uten å ødelegge leseopplevelsen din.

Min oppfatning av boka

Som jeg skrev innledningsvis, er jeg ikke en spesielt stor fan av dystopier. Dette preger min oppfatning av denne boka. Jeg ser at plottet er originalt og spennende, men likevel fenget ikke historien meg noe særlig. Kanskje skyldes dette at plottet er nokså enkelt og for lite komplekst, og at jeg ganske raskt skjønte i hvilken retning det hele gikk? Jeg likte heller ikke fortellerstilen. Antakelig ville boka blitt bedre dersom den hadde vært skrevet i presens, slik Bernhard Ellefsen skriver i sin anmeldelse av boka i Morgenbladet den 20. juli 2018? Såkalt dramatisk presens får i alle fall leseren til å kjenne seg tettere på, som om man er med på flukten. Plottet ville rett og slett ha fått en høyere puls. 

Dersom du liker dystopier, skal du likevel ikke avstå fra å lese denne boka. Boka er lettlest, og med sine 142 sider er det gjort på et par-tre timer å komme gjennom den. Det er garantert ulike meninger om denne boka, og Bernhard Ellefsen skriver i sin anmeldelse at forfatteren skriver dystopisk litteratur "som virkelig gir tanken et løft". For hva får oss f.eks. til å tro at ikke Donald Trump kunne finne på å ønske det samme, fortsetter han. Og hvordan er det å sitte igjen med den sovende klonen etter sin avdøde ektemann, spør han.

Alt i alt en helt grei bok, som ikke gjorde det helt store inntrykket på meg, men som antakelig er en større leseopplevelse for dem som liker dystopier og sci-fi. 

Utgitt i Frankrike: 2017
Originaltittel: Notre vie dans les forêts
Utgitt i Norge: 2018
Forlag: Solum Bokvennen
Oversatt:Elin Beate Tobiassen
Antall sider: 142
ISBN: 978-82-560-2033-1
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget

Marie Darrieussecq (Foto: Audoin Desforges)

Catherine Cusset: "En strålende fremtid"

Glitrende historiefortelling!

Cathrine Cusset (f. 1963) er født i Paris. Hun har to doktorgrader - en om Marquis de Sade fra Paris og en om fransk 1700-talls-litteratur fra Yale University. I løpet av de 20 årene hun bodde i USA, var hun blant annet lektor i 1700-talls fransk litteratur ved Yale. Senere flyttet hun til London, der hun bor i dag. Cusset har utgitt 13 romaner i Frankrike, og hennes bøker har blitt oversatt til 17 språk. "En strålende fremtid" (utkom på fransk i 2008 med tittelen "Un brilliant avenir") er hennes første bok på norsk, og for denne vant hun den prestisjefylte Goncourt-prisen. Hun har for øvrig vunnet mange viktige priser for sine andre romaner. (Kilde: forlagets presentasjon av forfatteren samt Wikipedia)

Elena vokser opp i Romania som adoptivdatteren til sin tante og onkel. Hun får den beste utdannelsen og adoptivforeldrene hennes har store ambisjoner på hennes vegne. At hun skal forelske seg i og senere gifte seg med jødiske Jacob, var virkelig ikke det de ønsket for henne. 

I bokas åpningsscene befinner vi oss i New York og året er 2003. Både Elena, som nå er blitt til amerikanske Helen, og Jacob er pensjonister. Jacob har blitt glemsk, og akkurat denne natta har Helen bestemt seg for at hun skal sove på stua. De får nemlig besøk av barnebarnet Camille dagen etter, og Helen ønsker å møte henne uthvilt etter en god natts søvn. Grytidlig våkner hun av et eller annet, og da hun går inn på soverommet får hun sjokk. Ektemannen har en pose over ansiktet og han puster ikke ... Hva har skjedd? 

Gjennom tilbakeblikk til fortiden, følger vi Elena/Helen og hennes  kamp for å få den mannen hun elsker. Etterkrigstidens Romania handler om alt fra fattigdom og knapphet på goder til antisemittisme og rasisme. Når kommunismens klamme grep legger seg over landet, får de fleste borgere utreiseforbud. Elena er en fremragende forsker, og gang på gang settes det kjepper i hjulene for henne når hun blir lovet utreise for å presentere sine forskningsresultater innenfor atomfysikk. Hele statsapparatet preges av korrupsjon, og av at de som er høyere oppe i maktapparatet dikterer skjebnene til mennesker lenger nede i hierarkiet. Da Elena og Jacob får sønnen Alexander, blir det overmåte viktig for dem å komme seg ut av landet. I første omgang må de via Israel, siden Jacob er jødisk. 

Parallelt følger vi Helen, Jacob og sønnen Alexanders liv i USA.

Gjennom Helens øyne følger vi hennes bedømmelse av de kvinnene sønnen møter, inntil han treffer hun som skal bli hans kone. Marie er fransk, og det som skjer mellom henne og svigermoren er på mange måter blåkopi av hvordan Elena/Helen i sin tid måtte kjempe for å få sin Jacob. Beskrivelsen av forholdet mellom Helen og Marie er fascinerende lesning. 

"Hun var altfor redd for å miste sønnen enda en gang, altfor redd for Marie - som om svigerdatteren var et overmektig vesen som hun absolutt måtte holde fred med. 

Både Marie selv og sønnens kjærlighet til henne forble et mysterium, som Helen hadde gitt opp å forsøke å begripe noe av." (side 253-354)

Den nærmest ugjennomtrengelige veggen som tidvis oppstår mellom Helen og Marie handler om så mye usagt, så mye som foregår spesielt oppe i Helens hode, preget som hun er av sin fortid i et diktatur der ingen kunne stole på noen, og hvor et eneste fatalt ord var nok til å ødelegge forholdet mellom to mennesker. Hun erfarer likevel at slik kan hun ikke holde på, og hennes utvikling i retning av å bli et mer tillitsfullt menneske er svært interessant lesning. Jo mer hun åpner seg opp, desto mer kjærlighet er hun i stand til å gi og få. Veien frem til dette punktet er imidlertid lang og tung ... Mellom disse to kvinnene står Alexander, som er glad både i sin mor og sin kone, men som aldri er i tvil om hvem han vil velge dersom moren tvinger ham til å velge. Jacob har en birolle i dette dramaet.

Det er mye sorg og mange bekymringer i Helens liv, der hun har oppnådd mye av det hun ønsket å få ut av livet. Hun kom seg bort fra Romania, hun slapp å bli værende  i Israel, og hun og familien kom seg til USA, det forgjettede land. Men så ble det likevel ikke helt slik hun tenkte. Men kanskje er det så "enkelt" som at det må gå en generasjon eller to før potensialet av en flukt forløses i en flyktningefamilie ... 

Romanen inneholder mange lag, og historiene som fortelles har interessante psykologiske sider. Selv slukte jeg denne romanen da jeg var i gang med den, og de siste 300 sidene ble lest før det hadde gått et døgn - med en arbeidsdag innimellom leseøktene. Jeg synes Catherine Cusset skriver godt, og så vidt jeg kan bedømme må oversetteren også ha gjort en god jobb. Bruken av presens i handlingsforløpet gjorde at romanpersonene kom tettere på, fordi jeg følte at jeg var med dem hele veien. Innblikket i en flyktnings betraktning av sitt eget hjemland da revolusjonen var et faktum i 1989 og Nicolae Ceaușescus avgang, var også interessant. Jeg husker jo selv hendelsene godt. 

Dette er en roman jeg er helt sikker på vil falle i smak hos svært mange lesere! Dette er nemlig glitrende historiefortelling! Jeg håper at forlaget oversetter flere av Catherine Cussets bøker!

Underlig nok er boka ikke anmeldt i norske medier. Det kan hende at det skyldes at boka er veldig fersk. 

Utgitt i Frankrike: 2008
Originaltittel: Un brillant avenir
Utgitt i Norge: 2018
Forlag: Solum Bokvennen
Oversatt: Synneve Sundby
Antall sider:  379
ISBN: 978-82-7488-628-5
Jeg har mottatt et leseeks. av boka fra forlaget 

Viet Thanh Nguyen: "Flyktningene"

Solid motvekt til hatretorikk overfor flyktninger

Det går nesten ikke en dag uten at jeg på sosiale medier er vitne til hatefulle utsagn eller "såkalt fakta" om flyktninger, som kun er egnet til å øke fremmedfrykten i samfunnet vårt. Nytt det siste året er at også enkelte norske politikere har hengt seg voldsomt på bølgen, og sjokkerende nok ikke går av veien for ikke å være så nøye med fakta. I rettferdighetens navn forsøker de fleste å skille mellom grunnløse og ekte asylsøkere, men retorikken overfor de grunnløse rammer dessverre også de andre, det vil si de vi gjennom internasjonale konvensjoner og avtaler er forpliktet til å ta imot. Særlig når man fremhever at det kan være IS-folk blant flyktningene som kommer hit. Glemmer man at det handler om mennesker? Noen ganger kan det faktisk virke slik. Å stenge folk ute har uansett aldri fungert som beskyttelse mot terror. 

En god medisin mot egen fremmedfrykt er å bli kjent med menneskene det dreier seg om. Dette er imidlertid noe de færreste av oss får anledning til. Det nest-beste - men på ingen måte dårligste - alternativet er å lese om enkeltskjebner i litteraturen, eller å se filmer som handler om mennesker som er annerledes enn oss selv. Det spiller i grunnen mindre rolle om det handler om fakta eller fiksjon, selv om jeg må innrømme at fakta gjør et enda sterkere inntrykk på meg enn fiksjon. Fiksjonen blir for øvrig sterkere når vi vet at forfatteren selv har en egen flyktningehistorie bak seg. En slik forfatter er Viet Thanh Nguyen. 

Viet Thanh Nguyen (f. 1971) er født i Vietnam og er oppvokst i USA. En gang var han selv båtflyktning. I dag er han professor og forfatter i USA, og han har allerede rukket å bli svært prisbelønt for sine bøker. Han mottok Pulitzer-prisen for debutromanen "The Sympathizer" (2015) i 2016. Og han har fått Asian/Pacific American Award for Litterature for novellesamlingen "The Refugees". I dag anses han som en av de viktigste amerikanske stemmene i amerikansk samtidslitteratur, og han ble i 2017 tildelt The MacArthur Foundation Fellowship (kalt "The Genius Grant"). Denne prisen tildeles individer som "viser ekstraordinær originalitet og dedikasjon innenfor sitt fag". (Sitatet er hentet fra forlagets presentasjon av boka.)

Novellesamlingen "Flyktningene" inneholder åtte noveller som hver i sær tar opp ulike sider ved det å være flyktning. Personene vi blir presentert for er i all hovedsak vietnamesiske flyktninger i USA. De er i ulik grad preget av det de har vært gjennom, og de sliter med å finne sin plass i sitt nye hjemland. Noen har reist fra familien sin og lider under dette, noen har vært vitne til de forferdeligste ting under flukten, noen føler skyld fordi de kom seg unna med livet i behold, mens andre måtte bøte med livet ... Som kvinnen i novellen "Svartøyde kvinner" som lever av å fortelle andres historier (hun er en ghostwriter), som møter broren sin som har vendt tilbake som spøkelse.

"Jeg har ikke glemt den navnløse blå båten, og den hadde ikke glemt meg, de røde øynene som var malt på begge sider av baugen hadde aldri sluttet å stirre meg i senk. Etter fire begivenhetsløse dager på stille hav under blå himmel og klare netter, kom omsider noen øyer til syne, en svart søm på horisonten langt borte. Det var da et annet skip dukket opp i det fjerne, med kurs rett mot oss. Det var raskt, og vi var langsomme, tynget av mer enn hundre mennesker i en fiskebåt som bare var beregnet på en fiskebåts mannskap og en fiskebåtlast med kald makrell. Broren min tok meg inn i det overfylte maskinrommet med den hvesende motoren og brukte lommekniven til å skjære det lange håret mitt i den korte, hakkete guttefrisyren jeg fortsatt hadde. "Ikke si noe", sa han. Han var femten, og jeg var tretten. "Du høres fortsatt ut som en jente. Ta av deg skjorten." (side 25-26)

Det var ikke redningsmenn som kom, og dette skjønte broren hennes. Piratene tok med seg verdisakene deres og alle jentene ombord, og lot resten være igjen. Broren ble skutt da han beskyttet søsteren sin. Han døde ... hun overlevde ... Men egentlig døde hun sammen med broren sin. Hun har bare ikke skjønt det enda. 

I novellen "Den andre mannen" møter vi Liem som blir plassert hos det homofile paret Parrish og Marcus i San Diego, og i "Transplantasjonen" den noe villfarne Arthur som gjør det han kan for å overleve etter at han har spilt bort helseforsikringen sin og trenger en levertransplantasjon. Novellen "I´d love you to want me" handler om en kvinne som er gift med en professor som er i ferd med å bli dement. Ekteskapet ble i sin tid arrangert, men hun står løpet ut med ham, lojal til det siste. En dag bruker han en annen kvinnes navn på henne, og hun påpeker dette overfor ham. Hvor ille fatt er det egentlig med ham? Og så får hun øye på noe han - den demente - har skrevet i notisboken sin: "I dag insisterte hun på at jeg skulle kalle henne noe annet. Må holde bedre øye med henne for hun vet kanskje ikke lenger hvem hun er." I "Amerikanerne" møter vi Vietnamveteranen Carver som en gang slapp bomber over Vietnam, og som nå er tilbake i dette landet. Det blir sterk kost for ham, selv om han stålsetter seg i det lengste. Konfrontasjoner med datteren, som har valgt å slå seg ned i Vietnam, gjør noe med ham. 

Den av novellene som gjorde sterkest inntrykk på meg - i tillegg til "Svartøyde kvinner" - er "Fedrelandet". Her møter vi Phuong, som bor i Saigon. Faren hadde en gang en kone og tre barn, men de flyktet fra Vietnam for en hel generasjon siden. Nå er han gift på ny, og han har valgt å kalle barna sine i kull nr. to det samme som dem han fikk i sitt første ekteskap. Han har fremdeles kontakt med sin første kone og har i årenes løp blitt oppdatert på barnas skjebne. Phuong har hele tiden trodd at farens andre barn var mye mer velsignet, og at han elsket dem høyere enn sine vietnamesiske barn. Nå har det gått 27 år, og den ene søsteren i USA, som nå kaller seg Vivien, skal komme på besøk. 

Vivien er lege, og hun har med seg en plan over utfluktene hun ønsker å påspandere sin vietnamesiske familie. Hun strør om seg med dollarsedler og det er ikke måte på hvor velstående hun er. Phuong, som "bare" er servitrise, skulle ønske at hun kunne bli med Vivien til USA, for hun ønsker å leve et like rikt liv som søsteren. Før Vivien reiser tilbake til USA får hun imidlertid høre en helt annen historie om det "vellykkete" livet i det forgjettede landet ... 

"Jeg vil være som deg", sa Phuong og tok søsterens hender i sine. "Jeg vil dra til USA og bli lege og hjelpe folk. Jeg har ikke lyst til å servere hele livet. Jeg vil bli servert. Jeg vil reise hvor jeg vil, når jeg vil. Jeg vil komme tilbake hit og vite at jeg kan dra. Hvis jeg blir her, kommer jeg til å gifte meg med en eller annen gutt uten fremtid og bo sammen med familien hans og få to barn fort og sove i et rom der jeg kan ta på begge veggene samtidig. Jeg tror ikke jeg orker det, det gjør jeg faktisk ikke. Har du aldri følt det sånn?" 

"Å, herregud", sa Viven og kikket opp i gondoltaket. Phuong hadde håpet på entusiasme, og ville slått seg til ro med motvilje, forvirring eller nedlatenhet, men hun var ikke forberedt på panikken i søsterens ansikt ..." (side 199)

Det er sterke historier vi blir presentert for i denne novellesamlingen. Forfatterens evne til å mane frem ulike stemninger, vitner om solid fortellerkunst. Persongalleriet er rikelig og mangefasettert, og slik får forfatteren frem mange sider ved det å være flyktning i et land langt hjemmefra. Uansett hvor sørgelige historiene er, er de kjemisk frie for blødmer og klisjéer. Språket er nøktern og det er lite dramatikk på det ytre planet. Mange av situasjonene er riktignok beskrevet nokså inngående, og slik må det nødvendigvis være siden handlingen først og fremst foregår på det indre planet. Likevel er det rikelig å ta tak i for oss som liker å tenke litt selv og ikke ønsker å få alt servert. De sterke historiene blir sittende i kroppen lenge etter at siste side er vendt. Styrken i novellesamlingen ligger i variasjonen i historiene, og at dette egentlig kunne handlet om hvem som helst. Man trenger ikke å være spesielt opptatt av flyktninger for å like disse novellene, men dersom man først er det, er det enkelt å tenke seg at historiene har relevans for mange av flyktningene som har funnet frem til vårt land i de senere årene. Ved å komme nærmere inn på enkeltskjebner, åpnes øynene våre for de menneskelige sidene ved en flyktningekrise. Folk er folk, uansett hvor de kommer fra. 

Jeg anbefaler denne boka varmt! 

Boka har fått strålende kritikker; "Når slutter en flyktning å være flyktning? Kanskje aldri, hvis vi skal tro menneskene vi møter i Viet Thanh Nguyens bunnsolide novellesamling Flyktningene." "Dette er en samling jeg håper får mange norske lesere. Den er spennende og kompleks på en lavmælt måte. Den ytre dramatikken er dempet slik at de indre konfliktene kommer tydeligere frem. At novellene er skrevet gjennom to tiår skaper stor dybde og variasjon i persongalleriet – selv om historiene kretser rundt samme tematikk, livet som flyktning i et nytt land." (Mari Grydeland i Aftenposten 22. juni 2018), "Vietnamesisk-amerikanske Viet Thanh Nguyens roman The Sympathizer (2015) er en av de siste årenes mest sensasjonelle debuter i USA. Den satiriske thrilleren om en kommunistisk spion i et vietnamesisk eksilmiljø i California, sikret debutanten en haug med priser, deriblant en høythengende Pulitzer. Av en eller annen grunn er ikke den kommet ut på norsk, men blitt forbigått i køen av Nguyens andre skjønnlitterære utgivelse." "Jeg vil understreke først som sist at Nguyens talent ikke på noen måte begrenser seg til, eller er avhengig av, aktuelle samfunnsspørsmål. Suksessen hans bør dessuten ha lite med kvotering av minoritetsstemmer å gjøre. Han har en litterær tyngde og selvstendighet som får alle kulturpolitiske formål til å føles underordnet." (Frode Johansen Riopelle i Morgenbladet 14. juni 2018) og "Felles for disse elegant komponerte novellene, ved siden av en interessant tematikk og en solid oversettelse av Hilde Lyng, er et rikt og treffsikkert språk som på et par setninger risser opp hele livsløp, skjebner, situasjoner og konflikter, og også bidrar til persontegningen og miljøskildringen. Dette er mennesker med bagasje. Nguyen praktiserer en særegen teknikk og turnerer utvungent disse høyst lesverdige novellene om brutte familiebånd, ødelagte parforhold, hemmende språkløshet, kulturkollisjoner og flukten som en livstidstilstand, som samtlige avsluttes på en åpenbarende og tankevekkende måte, og omfatter ”alle flyktninger, overalt”, slik bokens tilegnelse lyder."  (Sigmund Jensen i Stavanger Aftenblad 10. juli 2018)

Utgitt: 2017
Originaltittel: Refugees
Utgitt i Norge: 2018
Forlag: Solum Bokvennen
Oversatt: Hilde Lyng
Antall sider: 205
ISBN:  978-82-560-2017-1
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget

Viet Thanh Nguyen (Bildet har jeg lånt fra forlaget)

Lydie Salvayre: "Ikke gråte"

Inderlig og intenst om den spanske borgerkrigen

Denne sommeren har dessverre blitt nokså lesefattig for min del, men denne boka fikk meg heldigvis i gang igjen! Jeg snakker om Lydie Salvayres besettende roman om den spanske borgerkrigen, "Ikke gråte". 

Lydie Salvayre (f. 1948) er en fransk forfatter. Opprinnelig kom hun fra Spania som flyktning fra den spanske borgerkrigen. Faren hennes var andalusisk og moren var katalansk. Salvayre er utdannet lege og har praksis som psykiater. Hun debuterte som forfatter i 1990 og hun har siden utgitt over 20 bøker. "Pas pleurer" (på norsk "Ikke gråte") er hennes siste roman. For denne mottok hun den prestisjefylte Goncourt-prisen. 

Fortelleren i boka er Montse, som har nådd den anselige alder av 90 år. Hun ser tilbake på livet sitt og forteller datteren Lydie om sommeren 1936 - den sommeren da hele livet hennes ble snudd fullstendig på hodet. Et gryende opprør mot det bestående var i emning. På den ene siden av konflikten sto nasjonalistene, som ble støttet av adelen, hæren og den kastillanske kirken, som ønsket å gjeninnføre monarkiet. På den andre siden sto venstresiden, som ble støttet av sosialister, kirken i Baskerland og  Cataluña og de liberale - herunder baskere og fattige landarbeidere. Nasjonalistene ble ledet av tre generaler: Francisco Franco, Emilio Mola og José Sanjurjo. Etter tre års blodig borgerkrig, som blant annet gjorde ende på baskernes hovedstad Guernica, gikk Franco av med seieren. Han ble Spanias diktator, og sørget for at alle andre partier ble forbudt. Franco satt med makten helt til 1975. (Her har jeg støttet meg på en Wikipedia-artikkel om den spanske borgerkrigen.)

Mens Montse forteller sin historie, leser datteren (dvs. hun som har skrevet ned morens historie) en pamflett av den franske katolske forfatteren Georges Bernanos, der "han fordømmer grusomhetene som ble velsignet av den katolske kirken i Spania under borgerkrigen". (Sitatet er hentet fra forlagets presentasjon av boka.)

"Mor ble født den 14. mars 1921. Hennes nærmeste kaller henne Montse eller Montsita. Hun er nitti år gammel da hun forteller meg om sin ungdom, på det transpyreneiske blandingsspråket som ble hennes etter at tilfeldighetene for over sytti år siden førte henne til en landsby sørvest i Frankrike. Mor har vært vakker. Jeg har blitt fortalt at hun som ung hadde denne helt spesielle statelige holdningen som spanske kvinner fikk av å bære cántaro-krukker på hodet, og som man i våre dager bare ser hos ballettdanserinner. Jeg er blitt fortalt at hun beveget seg som en båt, helt rank og smidig som et seil. Jeg er blitt fortalt at hun hadde former som en filmstjerne og bar sitt hjertes godhet i sine øyne. 

Nå er hun gammel, ansiktet rynket, kroppen avfeldig, ganske usikker, vaklende, men når vi snakker om Spania i 1936, da får hun noe ungdommelig i blikket, det lyser opp på en måte som jeg aldri har sett hos henne før. Hun lider av hukommelsessvikt, og alt som har hendt i årene etter krigen og fram til i dag, har hun for alltid mistet av syne. Men minnene fra sommeren 36 er helt intakte, den sommeren da det utrolige skjedde, den sommeren hun, som hun sier, oppdaget livet, og som utvilsomt var det eneste eventyret hun noensinne opplevde. Betyr det at det som har vært min mors virkelighet i de syttifem påfølgende årene, ikke har hatt noen reell eksistens for henne? Det hender at jeg tenker det." (side 15)

Mer har jeg ikke tenkt å si om handlingen i boka. Ikke annet enn at dette er en besettende roman, der vi kommer tett inn på opprøret som endte med full borgerkrig i Spania, og bedre kan forstå hva som hendte. Her handler det først og fremst om enkeltskjebner, der adelens undertrykking av fattige landarbeidere fyret opp under et raseri som ikke var til å stoppe. Landarbeidere som tidligere aldri hadde vært noe annet sted, sjelden hadde tenkt en selvstendig tanke - for en brannfakkel å få innsikt i andre deler av landet, se hvordan andre mennesker levde, være i stand til å sammenligne og til slutt tenke selv! Frihet hadde tidligere vært fullstendig ukjent blant landarbeiderne, som gikk i sine foreldres fotspor, i generasjon etter generasjon. De visste ingenting og plutselig åpnet en helt ny verden seg for dem. I sentrum står et opprør mellom Montses bror José og godseierens sønn Diego, som også var en rebell i egne rekker. Montse skulle få en avgjørende betydning for forholdet mellom de to. José hvis opprør startet på grunn av en kommentar fra Diegos far da Montse søkte huspost der - "hun ser riktig beskjeden ut!" ... Det startet en gnist, som til slutt slo ut i full flamme. I romanen får spesielt kirkens dobbeltmoral gjennomgå. 

"Ikke gråte" er fabelaktig skrevet! Her må oversetter Gøril Eldøen ha gjort en meget god jobb. Jeg ble grepet av måten historien er fortalt på, der det veksler mellom det dypt personlige og det mer faktabaserte, uten at sistnevnte gikk ut over opplevelsen av romanen som sådan. Tvert i mot bidro dette til å sette historien inn i en kontekst - en litt annerledes kontekst enn det vi vanligvis blir presentert for når det er tale om den spanske borgerkrigen. Vi skjønner også at det er forfatterens egen mor som forteller historien, og dette gjør det hele enda sterkere. For øvrig vil jeg påpeke at boka er lett tilgjengelig, ikke minst fordi man blir så grepet av historien om Montse og hennes skjebne. 

Jeg anbefaler boka varmt! Måtte flere lesere få øynene opp for denne flotte romanen! Og så håper jeg at det kommer flere norske oversettelser av forfatterens bøker!

Boka har fått fantastiske anmeldelser; "Givende blanding av fakta og fiksjon" - "Lydie Salvayre har skapt en tekst som både er lærerik, bevegende og original. Borgerkrigen skildres fra et ungpikeblikk, i hennes lille landsby er alle fraksjoner representert. Skildringene av den virkelige forfatteren Bernanos fortvilelse over volden han ser rundt seg der han sitter på Mallorca og skriver, leser jeg som Salvayres egen fortvilelse, så mange år etter." (Anne Cathrine Straume i Aftenposten 4. juli 2018), "For i denne romanen føres det personlige og politiske sammen. Parallelt med opprullingen av livet til forfatterens egen mor – hun som husker åra 1936-38 som om det var i går, men har glemt det som siden skjedde – får vi beretningen om pavekirkens svik, slik det speiles i pamfletten «Les Grands Cimetières sous la lune» (1938) av Georges Bernanos, from fransk monarkist og katolikk, kanskje best kjent for norske lesere gjennom romanen «Underet i de tomme hender». Med utgangspunkt i sine opplevelser i Palma, Mallorca, fordømmer Bernanos alle grusomhetene som den spanske kirken systematisk velsigner. Hans observasjoner av det uhyrlige føles som påkrevd folkeopplysning, i moll." (Steinar Sivertsen i Stavanger Aftenblad 1. juni 2018), "Det er blitt en forbløffende oppriktig bok, likefrem, om jeg kan si det slik: Det er litt som å sitte ved et fransk kjøkkenbord og høre en historiker-bestemor fortelle presist fra krigens dager. Salvayre tar et nøkternt og nådeløst oppgjør med Franco og nasjonalistenes utrenskninger av intellektuelle under borgerkrigen, med den spanske katolske kirkens medløperi, med stalinistene og deres utrenskninger av trotskister og anarkister. Historiske notiser fra Pravda og spanske aviser integreres sømløst i fortellingen." (Cornelius Jakhelln fra Morgenbladet 5. februar 2015).

Utgitt i Spania: 2014
Originaltittel: Pas pleurer
Utgitt i Norge: 2018 
Forlag: Solum Bokvennen
Oversatt: Gøril Eldøen
Antall sider: 254
ISBN: 978-82-560-1866-6
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget 

Lydie Salvayre (bildet har jeg lånt av forlaget)