Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

fredag 5. oktober 2018

"Bitter Moon" (Regissør: Roman Polanski)

En Roman Polanski-film av beste merke!

Første gang jeg så Roman Polanskis "Bitter Moon" var da filmen hadde Norgespremiere i 1992. Filmen gjorde et sterkt inntrykk på meg. Dette var også første gang jeg så Hugh Grant på lerretet, til tross for at han på den tiden hadde vært skuespiller i om lag 10 år. Da jeg her om dagen kom over filmen på nettstedet og strømmetjenesten Blockbuster.no, fikk jeg lyst til å se den igjen. Dette er nemlig en av de aller beste Roman Polanski-filmene jeg har sett!

Roman Polanski (f. 1933) har en imponerende meritt-liste av filmer. Blant de aller mest kjente er "Rosemary´s Baby" (1968), "Chinatown" (1974), "Tess" (1979), "The Ninth Gate" (1999), "The Pianist" (2002), "Oliver Twist" (2005), "The Ghost Writer" (2010) og "Carnage" (2011). Linkene peker til mine omtaler av filmene her på bloggen. I tillegg nevner jeg en dokumentarfilm om Roman Polanski - "Wanted and desired" fra 2008, som handler om drapet på hans kone Sharon Tate på slutten av 1960-tallet og hans forhold til den mindreårige Samantha Gailey og en påstått voldtekt av henne. Sistnevnte har ført til at han aldri kan reise tilbake til USA fordi han der risikerer livstidsstraff for voldtekten. Polanskis forkjærlighet for yngre kvinner har for øvrig aldri vært bestridt, og dette merker man også i hans filmer. "Bitter Moon" er intet unntak, idet Mimi (spilt av Emmanuelle Seigner) mest av alt minner om en uskyldsren mindreårig kvinne - i alle fall til å begynne med, inntil hun forvandles til en femme fatale av verste sort. 

Det britiske ekteparet Nigel og Fiona har vært gift i syv år, og de har ingen barn. Nå befinner de seg på en reise med en cruisebåt til India, via Istanbul. Nokså tidlig på turen kommer de over en ung kvinne som har et lite illebefinnende på toalettet. Hun er bedårende vakker og ung. Dette er Mimi. 


Det veletablerte ekteparet Nigel og Fiona har lagt ut på en reise til India. Det
blir en reise som for alltid forandrer deres liv.
Senere samme kveld er Nigel i baren etter at hans kone har gått og lagt seg. På dansegulvet ser han ryggen av en sensuelt dansende kvinne. Da hun snur seg gjenkjenner han Mimi. Selv om hun har en farlig utstråling som egentlig ikke lover godt, tiltrekkes han av henne. Han som er så forknytt, og som ikke en gang kan danse uten å virke gammelmodig, sin relativt unge alder til tross ... Han som har lagt så mange begrensninger på sin kone, på hva hun får lov til å være ... Hvor kommer dette begjæret for denne kvinnen fra, hvis utstråling burde varsle fare?


Oscars forførelser av Mimi og hans ønske om å bryte absolutt alle
grenser med henne, har en høy pris.
Da Nigel senere er ute på dekk for å lufte seg, treffer han Oscar, Mimis ektemann. Oscar skjønner at Nigel er tiltrukket av Mimi. Om det er nettopp derfor eller på tross av dette, er ikke godt å si, men han insisterer på å fortelle Nigel sin historie. Nigel blir med Oscar til hans kahytt. Der blir han sittende og høre på den helt utrolige historien om hvordan Oscar møtte Mimi, og senere om utviklingen av deres forhold. Det er ikke gjort i en håndvending å fortelle alt, så historien blir fortalt innimellom en rekke hendelser på båten. Selv om de verste detaljene får det til å grøsse av avsky i ham, blir han sittende og lytte ... 


Et endret maktforhold mellom Oscar og Mimi ...
Oscars historie handler om et kjærlighetsforhold der ingen grenser ble stående uprøvd, og hva dette gjorde med relasjonen mellom ham og Mimi. Som om de brukte opp alle lykke-poengene på en gang, slik at fallet som senere bare måtte komme, ble brutalt og stygt ... Hvem er offer og hvem er overgriper i denne historien? Den eldre mannen som forfører en ungpike, eller ungpiken som senere tar innersvingen på den eldre mannen? Ødela han ikke den uskylden Mimi hadde i starten av forholdet, og hadde han ikke seg selv å takke for det som senere skjedde? Eller hadde Mimi ham i sin hule hånd helt fra starten? Hva gjør grådighet med menneskene i et forhold? 

Mer enn dette har jeg ikke tenkt å røpe av handlingen i filmen, som er blitt karakterisert som en erotisk-romantisk thriller. Karakteristikken er meget dekkende, for her er det både erotikk og romantikk, og handlingen har absolutt thriller-elementer i seg. Det er fornøyelig å se Hugh Grant i en så ung utgave (han var 31/32 år da filmen ble spilt inn), og det samme gjelder selvsagt også Kristin Scott Thomas (hun var på samme alder som Grant, men noe mer erfaren som skuespiller på den tiden). Skuespillerprestasjonene er meget gode. Og for meg som har sett denne filmen noen ganger i årenes løp, må jeg si at den alldeles ikke har mistet sin magi. En Roman Polanski-film borger for kvalitet! 

Jeg anbefaler denne filmen varmt! Den er imidlertid ikke for sarte sjeler.

Innspilt: 1992
Originaltittel: Bitter Moon
Nasjonalitet: Frankrike
Språk: Engelsk og fransk
Sjanger: Erotisk-romantisk thriller
Skuespillere: Hugh Grant (Nigel), Kristin Scott Thomas (Fiona), Peter Coyote (Oscar), Emmanuelle Seigner (Mimi) m.fl. 
Spilletid: 139 minutter
Jeg har hatt tilgang til filmen vederlagsfritt via Blockbuster´s strømmetjeneste

søndag 30. september 2018

"Per Fugelli - Siste resept" (Regissør: Erik Poppe)

En rørende, tankevekkende og klok film!

Per Fugelli (f. 1943 d. 2017) var en norsk lege og professor i sosialmedisin ved Universitetet i Oslo. Aller mest kjent var han nok likevel som en aktiv og ivrig samfunnsdebattant, særlig når det var tale om "flokken vår", holdninger rundt våre nye landsmenn, innstillingen til annerledeshet og utenforskap - og sist, men ikke minst, døden. Dessuten er han kjent for sin tversoversløyfe!

Per Fugelli er født og oppvokst på Jæren. I en periode av sin karriere var han distriktslege i Røst, og dette stedet hadde hele hans liv en helt spesiell plass i hans hjerte. 

Fugelli utga en rekke bøker - blant annet med tematikk rundt helse og verdighet, helse og frihet, helse og prestasjon/perfeksjon etc. Han utga blant annet en bok med tittelen "Døden, skal vi danse?" i 2010 og "Per dør" i 2017. 

Utallige ganger tordnet Fugelli mot politikere som fremmer og normaliserer fremmedfrykt. Vi bor nemlig i ett av verdens rikeste land - i et land det er helt greit å dø i, fordi vi ikke trenger å frykte at de vi er glad i skal lide på grunn av krig eller annen elendighet etter at vi er borte. Vi kan derfor ta det helt med ro! Det går bra! Så hvorfor all denne angsten for det motsatte?

Jeg må nok medgi at jeg på et tidspunkt fikk litt overdose av Fugelli`s retorikk. Kanskje kjente jeg på at det ble litt for selvgodt, dette budskapet hans? Likevel har jeg kjent en dragning mot filmen om hans siste halvannet år i levende live, den som Erik Poppe står bak: "Per Fugelli - Siste resept". Det angrer jeg ikke på! For en film! Og for en mann! 

At filmen om Per Fugelli er velregissert når Erik Poppe står bak, er selvsagt ikke annet enn å forvente. Han står nemlig for meget god kvalitet, og jeg oppfatter ham aldri som spekulativ når han behandler alvorlige eksistensielle spørsmål i filmens verden. Erik Poppe (f. 1960) står bak filmer som "De usynlige" (2008), "Tusen ganger god natt" (2013), "Kongens nei" (2016) og "Utøya 22. juli" (2018) - bare for å nevne noen. (Samtlige linker peker til tidligere omtaler av hans filmer her på bloggen.)


Per Fugelli ved familiens hus i Røst.
I filmens åpningsscene knyter Per Fugelli sin berømte sløyfe. Han prøver å forklare hva han gjør, men da får han det ikke til. Han fremstår så sjarmerende og liketil, der han påpeker at dette er det eneste vanskelige han virkelig kan - og så får han det likevel ikke til. Inntil han bare gjør det - fort og automatisk - og da går det helt fint. 

Fugelli vet at han skal dø. Han har fått påvist to store svulster i hodet. Senere skal det bli flere. Selvsagt har han dødsangst - særlig for at han skal ende med ulidelige smerter på slutten og ikke skal kunne velge selv å få det overstått. Han kjenner lettelse ved at han tross alt har en viss kontroll. Han står nemlig på store doser med steroider, som ved for rask seponering vil være dødelig ... 

Underveis følger vi Per og kona Charlotte, som forsøker å leve så normalt som mulig, og ikke la sykdommen ta for stor plass, slik at de kan kjenne på livets gleder. Til vanlig bor de på Tøyen/Grünerløkka, men de tilbringer mye tid på Røst og også en del på Jæren. I og med at ekteparet har beholdt et hus i Røst, vedvarer det nære forholdet til lokalbefolkningen helt til det siste. Dette kommer tydelig frem i en rørende scene mot slutten av filmen, der Per og Charlotte sitter i kirken og blir sunget for. 


En livsbejaende mann!
Dersom man sitter med en opplevelse av en mann som tok seg selv litt for høytidelig mens han levde, blir dette grundig tilbakevist i filmen. Visst var han forfengelig - det legger han heller ikke skjul på. Kanskje handlet det aller mest om å gjøre ting ordentlig ... ? Men den som flirte mest av (eller med?) en lokal skikkelse på Røst, og som den eneste (!) nektet å møte frem da Per fikk tildelt en pris for sin betydning på stedet, fordi "han hadde hørt nok av Fugelli" ... det var Per Fugelli selv. Han drodler også rundt sin rolle som samfunnsdebattant, og er smertelig klar over at det er mange ulike oppfatninger av ham. Uten at det ser ut til å gjøre ham noe som helst. 

Og mens fokuset er på Per Fugelli´s stadig skrantende helse, så skjer det nærmest utenkelige . Charlotte får hjerteinfarkt, og plutselig er det hun - ikke han - som risikerer å dø først. Dette blir en vekker for dem begge. Så skjørt er livet, og ingen vet hva morgendagen bringer. Per skjønner nå mer hvordan kona hans har det. Han har jo "bare" vært døende i sånn ca. syv år ... 

Sønnen Aksel dukker også opp. Han leser gjennom farens manus til den siste boka "Per dør". Han kritiserer deler av den, og opplever at det blir litt dårlig stemning et par dager. Men, som han sier, det er viktig at han tør å ta til motmæle overfor faren, fordi det ikke er så mange andre som våger. 


En mann som prøver å leve intenst, inntil det siste.
Nesten helt til det siste holder Per Fugelli forelesninger på universitetet. I en scene kommer det to unge kvinner frem til ham - en etnisk norsk kvinne og en muslimsk (annengenerasjons?) innvandrerkvinne. Den ene spør ham om hva han tenker er meningen med livet. Som om det bare fantes ett svar på et eksistensielt spørsmål ... Per tenker seg om, og så sier han nettopp det - at det ikke finnes bare én ting, men mange. Det er kona, sønnen, barnebarn, naturen, å bety noe, å få bruke sine talenter ... 

Hva sitter jeg så igjen med etter å ha sett denne filmen? Først og fremst at verden har blitt litt fattigere etter Fugelli´s bortgang. Han var noe for seg selv, en som våget å stå for noe og som brukte tid på å fremme noen budskap som ikke har noe kommersielt ved seg. Han satte ting i perspektiv. Hvorfor all denne fremmedfrykten all den tid vi bor i ett av de landene i verden som det er best å leve i? Han tok til orde mot politikere som snakker om "snik-islamisering", et begrep som kun er egnet til å spre fremmedfrykt og utenforskap. Når folk føler seg utenfor det gode selskap, søker de trygghet i å dyrke frem sitt eget. Dette fremmer på ingen måte integrering i vårt samfunn, som jo er drømmen for de aller, aller fleste. 

I filmen benytter Fugelli anledningen til å tilstå noen synder - som at han stjal blomster i Botanisk hage i Oslo, og at han hadde en aldri så liten samling av salmebøker i nederste skuff i skrivebordet sitt, bøker han hadde forsynt seg med - sånn litt her og der. På den måten håpet han at han en dag skulle kunne møte St. Peter uten å ha noe uoppgjort med ham ... 

"Per Fugelli - Siste resept" er en vakker og sjarmerende film. Selv om døden er et hovedtema, handler filmen om så mye, mye mer. Per setter ord på tanker de fleste har når de vet at døden nærmer seg - skjønt han er nok noe mer reflektert og har ordet mer i sin makt enn de fleste. Derfor gir denne filmen så mye. Den får oss til å tenke. En dag er vi der selv ... 

Jeg anbefaler denne filmen varmt! 

Filmen hadde Norgespremiere den 26. januar 2018. Den er tilgjengelig på DVD. Jeg har sett den på strømmetjenesten Blockbuster.no.

Innspilt: 2017/2018
Originaltittel: Per Fugelli - Siste resept
Nasjonalitet: Norge
Sjanger: Dokumentar
Medvirkende: Per Fugelli, Charlotte Fugelli, Aksel Fugelli
Spilletid: 1 t 50 min.
Jeg har mottatt tilgang til filmen vederlagsfritt via Blockbuster´s strømmetjeneste.

søndag 23. september 2018

Roadtrip i USA og Canada sommeren 2018

Capitol Hill, Washington DC (Foto: Rose-Marie Christiansen)
I begynnelsen av juni i år reiste mannen min og jeg på en rundtur i deler av USA og Canada. Turen varte i tre uker og begynte og sluttet i Washington DC. Underveis besøkte vi blant annet New Haven (der Yale University ligger), Cape Cod (Provincetown), Boston, Nova Scotia (Digby, Lunenburg, Halifax, Peggys Cove m.m.), Prince Edvard Island (PEI), Quebec, Montreal, Toronto og Niagara Falls - før vi altså returnerte til Washington DC igjen. Vi kjørte 480 mil. I dette blogginnlegget skal jeg gi noen smakebiter fra turen vår, og jeg håper at dette kan inspirere andre til å foreta en lignende tur. 


Washington Monument sto ferdig i 1848, og ble reist til ære for
George Washington, USAs første president, som gjorde USA
uavhengig av Storbritannia. Obelisken er 169 meter høy. Dette bildet
er tatt fra Lincoln Monument, og på veien over til obelisken overvar vi
en treningsparade. (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Aller først: Vi foretok en rundtur på Vestkysten av USA i 2017, og dette har jeg skrevet om her. I tillegg har jeg skrevet om nasjonalparkene vi besøkte. Mange har vært på en slik tur som vi foretok i fjor, og vi hentet mye inspirasjon fra andre og fra nettet. Da vi i år skulle planlegge en rundtur på østkysten - fortrinnsvis i New England-området i USA, før vi reiste videre til Canada, fant vi ikke i nærheten av det kildematerialet vi hadde tilgjengelig på vestkyst-turen. Vi var derfor mye godt henvist til å finne ut av tingene på egenhånd. Vi kjøpte reisebøker, snakket selvsagt med kjentfolk og vi googlet en hel del. 


Vietnam Veteran Memorial i Washington DC var ferdig i 1982, og er reist for
å minnes alle som døde under Vietnamkrigen (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi laget en grovskisse over steder vi hadde lyst til å besøke - vel vitende om at turen kom til å bli til mens vi var på farta. Slik er det alltid. Og hver gang vi endret kurs eller ble litt lenger på enkelte steder, var det viktig å ha orden på avstandene vi skulle kjøre, slik at det "gikk opp" på slutten. Vi måtte jo være tilbake i Washington DC senest dagen før vi skulle reise tilbake til Oslo. Men - på fjorårets vestkyst-tur endte vi opp med å kjøre 620 mil. Vi visste derfor at i underkant av 500 mil var "helt innafor" på årets tur. Det vi kanskje ikke tenkte på - fordi vi ikke visste det på forhånd - var at det var så mye mer spennende å kjøre på vestkysten enn det vi erfarte at det var på østkysten. Vi så lite annet enn trær - i mengder! - på årets tur under transportetappene, mens vi på fjorårets tur kjørte i mer åpne landskap. Derfor gikk milene unna på en helt annen måte i fjor enn i år. 


Dette bildet er tatt på National Museum of African American History and
Culture i Washington DC (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Washington DC er som kjent hovedstaden i USA. Her ligger kongressbygningen Capitol Hill, Det hvite hus, Lincoln Memorial, Vietnam- og Korea-veggen, den berømte obelisken, sjarmerende Georgetown - bare for å nevne noe - og dessuten en haug med meget interessante museer. Washington DC er nemlig museumsbyen fremfor noen! 


Potomac heter elven som renner gjennom Washington DC. Mens vi var der,
rant det mye rart i elva, som fremsto som temmelig stri og som hadde gått
ut over sine bredder.  (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Amerikanerne er flinke til å lage museer som engasjerer! Her brukes mange flere virkemidler enn hva vi er vant til på norske museer. Det er statiske og levende bilder, det er lyd og installasjoner - i en herlig blanding. På forhånd hadde vi planlagt at vi i alle fall skulle rekke over 4-5 museer, men vi rakk bare to, dessverre. Det ene - et virkelig høydepunkt - var National Museum of African American History and Culture, og det andre var Newseum. Begge museer var høyt anbefalt av folk vi hadde snakket med på forhånd. 


Et av bildene som har vunnet Pulitzer-prisen og som henger på Newseum.
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Historien om slaveriet i USA, om segregeringspolitikk og rasisme, om raseopptøyer, om Martin Luther King, Malcolm X etc. kjenner vi jo godt, alle vi som leser en del. Denne eller disse historiene er nemlig godt dokumentert både innenfor litteraturen og i filmens verden. Likevel tilførte museet om African American History en hel del nytt - kanskje mest av alt på grunn av måten historien ble fremstilt på. Jeg fikk f.eks. virkelig øynene opp for hvilken påvirkning svart musikk har hatt på moderne musikk. 


Fra National Museum of African American History and Culture i Washington DC
(Foto: Rose-Marie Christiansen)
Newseum var det en interessant fremstilling av alle Pulitzer-vinnerne innenfor foto. Dette ble samtidig en kavalkade gjennom nyere historie, fordi bildene hele tiden speiler den samtiden de er tatt i. Den røde tråden er eksistensielle kriser som verden har stått oppe i. 


Georgetown i Washington DC - en morsom bydel du bør få med deg!
(Foto: Rose-Marie Christiansen)
Washington DC er ingen stor by med sine drøyt 650 000 mennesker. Byen har også sitt Chinatown - egentlig bare et veikryss - men vel verdt å besøke for matens skyld. (Mer om dette på slutten av turen.) 

Dersom du er interessert i å finne ut mer om Washingtons museer, bør du rett og slett å google på "museer i Washington DC". 


Yale University-området i New Haven (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi valgte å overnatte en natt i New Haven, fordi det passet så godt på veien opp til Cape Cod og Boston. Her benyttet vi anledningen til å spasere rundt i Yale University. Universitetet ble grunnlagt i 1701 og er USAs tredje eldste institusjon for høyere utdannelse. (Kilde: Wikipedia


Yale Bookstore (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi måtte selvsagt innom Yale Bookstore før vi reiste videre til Cape Cod, eller nærmere bestemt Provincetown. Og her som hjemme var det langt mer enn bare bøker blant varesortimentet. 


Kartet viser Cape God, den lille "hammeren"
ute i havgapet 
Provincetown ligger helt ytterst på tuppen av hammeren som stikker ut i Atlanterhavet. Her bor det omlag 300o mennesker, og turisme er hovednæringen. Vi tok inn på et meget hyggelig B&B - Prince Albert Guest House - og møtte en gjestfrihet av en annen verden! Innehaveren kunne fortelle at det var mulig å dra på Whale Waching fra Provincetown, og dette gjorde at vi ble der i to netter i stedet for en. Dermed røk Martha´s Vineyard ut av programmet vårt. Kanskje litt dumt, men man må nødvendigvis foreta noen valg på en slik tur dersom man ønsker å beholde friheten til å velge underveis. (Vi pleier nemlig ikke å bestille hotell før tidligst dagen før ankomst. Da unngår vi å bli for låst.)


Provincetown sentrum (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Hele Provincetown var preget av regnbueflagg mens vi var der. Byen bar i det hele tatt preg av mange homofile mennesker, og dette ga den et helt spesielt preg. De tilbød den mest eminente service vi noen gang har opplevd, enten det var på Guest House´et vårt, på restaurantene eller i butikkene. Det var svært mye vennlighet og velvillighet over alt!

Provincetown sett fra sjøen (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi dro ut på Whale Watching dagen etter ankomst, og det vi fikk oppleve - i tillegg til en nydelig båttur ut i Atlanteren - var finnhval. Denne hvalsorten er den nest største av alle hvaler. Kun blåhvalen er større. Vi snakker om et pattedyr som kan bli over 20 meter lang! 

Stranda i Provincetown (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Finnhvalen er kanskje ikke den mest spennende hvalsorten man kan oppleve "live". Den er ikke spesielt akrobatisk av seg, og den viser ryggen kun når den må opp for å puste. Likevel er det magisk når man ser det store dyret et stykke fra båten man sitter i. 

I Provincetown fikk vi for øvrig rikelig med anledning til å spise sjømat - hummer, østers, kamskjell m.m. Byen bugner dessuten over av små kunstbutikker med gjenstander av høy kvalitet. Stedet er idyllisk i høyeste potens! Da vi var der i begynnelsen av juni, var den "verste" turistsesongen ikke ordentlig i gang, og det var nok absolutt en fordel. Vi opplevde knapt køer noe sted. Samtidig var det tilstrekkelig med folk til å skape en opplevelse av "liv". 


Boston Tea Party-museet i Boston (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Deretter gikk turen til Boston, en drøy times kjøretur fra Cape Cod. Ett av de første stedene vi besøkte, var museet Boston Tea Party. Der fikk vi høre historien om opprøret som fant sted 16. desember 1773 i Boston. Opprøret var en reaksjon på en teskatt som kongen av Storbritannia hadde pålagt kolonien. Opprørerne kledde seg ut som indianere og bordet et skip som lå i havnen. Deretter kastet de all teen overbord, og det dreide seg om i alt 45 tonn te verdt ca. 50 000 dollar. Opprøret fikk konsekvenser og førte til den amerikanske uavhengighetskrigen (1775-1783). 


Et av havneområdene i Boston (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi var også innom Old State Museum and Boston Massacre Site, som er en del av Freedom Trail i Boston. Dette hører med når man skal sette seg inn i den helt spesielle rollen Boston-innbyggerne spilte i forkant av uavhengighetskrigen. 


Menyen på en café i Boston (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Boston er berømt for sine lobster-rolls, som best kan sammenlignes med pølse i brød. Bare at man i stedet for pølse får hummer ... Hadde det ikke vært for pølsebrødet, ville dette blitt en stor hit for mitt vedkommende. Jeg elsker nemlig hummer, men pølsebrød kan folk få ha for min del. Det står jeg nemlig helst over - med mindre det er grovt. Og det var det ikke her. 


Chinatown i Boston (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Boston har et anstendig chinatown, og det var stort sett her vi valgte å spise. Da hadde vi på forhånd kjørt gjennom Pennsylvania og smakt den berømte philly steak sandwich, som ble i feteste laget for vår del. Men det var greit å ha smakt den, og vi var glade for at vi nøyde oss med å dele en og ikke tok en hver. 


Boston (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi var i Boston et par dager, og på dag nr. 2 var det Pride Parade i byen. Det var utrolig morsomt! Det kokte i byen, og overalt møtte vi mennesker som hadde lagt mye arbeid ned i sine antrekk. Vi traff også på ikke helt få flotte dragqueens. 


En flott dragqueen som forbereder seg til Pride Parade i Boston
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Selve paraden begynte noe senere på dagen, og da var det åpenbart for oss at alle firmaer med respekt for seg selv, stilte opp i paraden! 


Fargerike mennesker i Pride Parade i Boston
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)
For meg som elsker å fotografere, var dagen helt fantastisk! Alle fargene, alle de glade og oppspilte menneskene, all staffasjen, alle kostymene ... Det var fest i byen! Og utrolig morsomt å gå rundt å fotografere! Her hadde folk møtt opp for å se og bli sett, så når jeg rettet kameralinsen mot enkelte, gikk de ikke av veien for å posere. 


Slitne dragqueens som hviler seg på en benk i Boston
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Noen av dronningene ble selvsagt slitne underveis, og da var det godt å finne en fortauskant å hvile på. Selv ble jeg utrolig fascinert av hvordan enkelte av de mannlige drag queens´ene hadde smale midjer og relativt sett brede hofter, noe som enhver kvinne kunne ha misunt dem. 


Bostons største bibliotek (Foto: Rose-Marie Christiansen)
I løpet av dagen var vi innom både Trinity Church og byens største bibliotek. 


Gatelangs i Boston (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi burde selvsagt hatt atskillig mer tid i Boston, men etter to dager måtte vi videre for å rekke alt vi hadde på programmet. Vi satte kursen nordover mot Canada, og krysset grensen i løpet av ettermiddagen. Det forhøret vi ble utsatt for ved grenseovergangen vil jeg si savner sidestykke. Der tok de ikke lett på grensekontrollen! Hadde vi f.eks. sprengstoff eller våpen i bilen? Hvor kom vi fra? Hvilke planer hadde vi og hvor lenge skulle vi være i Canada? Osv. Det eneste som manglet var i grunnen at hele bilen ble fullstendig gjennomsøkt. Vi må ha sett svært uskyldsrene ut ... Men bare for å ha presisert det: det var vi også!


Kartskisse over området vi kjørte gjennom på vei til Nova Scotia
Vi kjørte til Saint John i Canada, og overnattet der. Dagen etter tok vi den tidligste båten som gikk over til DigbyNova Scotia. Vi hadde lagt opp til en overnatting i Digby, og fikk maksimalt ut av oppholdet. Etter å ha sjekket inn på hotellet vårt, kjørte vi ut på en lang "finger" som stikker ut i Fundy Bay - på jakt etter en Whale Watching-tur. Det skulle vise seg å bli vanskelig å få til, siden sesongen for humbart-hvaler (dvs. knølhvaler) ikke hadde startet for alvor enda. Den begynte først rundt 25. juni - det vil si samtidig med at knølhvalene faktisk er på plass i bukta. Vi måtte helt ut til Brier Island for å få oss en tur, og hyret like godt en ribb for oss selv. 


Vi dro på ribtur ut fra Brier Island med dette mannskapet
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Mannskapet ombord på ribben var helt fantastisk! De ga seg ikke før vi fikk sett minke whale - flere ganger! Minke whale er det samme som vågehval, dvs. den hvalen som det jaktes på i norske farvann. 


Brier Island (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Brier Island er en svært naturskjønn øy, som dessverre er blitt nokså avfolket med årene, men hvor noen få fastboende har kloret seg fast og nektet å gi opp livet her ute. 


Brier Island (Foto: Rose-Marie Christiansen)
På veien inn til fastlandet tok vi turen innom Balancing Rock. Fra parkeringsplassen var det en fin vandretur på rundt 1 mile ned til steinen.


Balancing Rock  (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Et fascinerende skue, denne steinen som har stått akkurat der i årevis. 


På vei til Balancing Rock
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi spiste både lunch og middag på Digbys berømte Fundy Restaurant. Digby er først og fremst kjent for sine kamskjell, så dette koste vi oss med til lunch. På kvelden inntok vi et herremåltid av de sjeldne: kamskjell til forrett, en hel hummer hver til middag og østers til dessert! Her ble det servert på best tenkelige vis! Er du i Digby en gang, du spise nettopp her!


Fundy Restaurant i Digby (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Et flottere sjømatmåltid enn det vi fikk servert her, skal man virkelig lete lenge etter!


Med kamskjell, en hel hummer på hver og østers til dessert trillet vi omtrent
hjem til hotellet vårt i Digby (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Dagen etter reiste vi videre til Lunenburg på Nova Scotia. Dette stedet er kjent for sin fargerike trehusbebyggelse, som står på UNESCOs verdensarvliste


Verneverdig trehusbebyggelse i Lunenburg, Nova Scotia
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Hele stedet oste av sjarme! Og for et vær vi hadde! Ute på denne halvøya er det nemlig mye vær, og det er slett ingen selvfølge å ha blå himmel så langt øyet rekker på denne tiden av året. Men det fikk altså vi!


Knot for sale!  (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi spiste lunch på stedet, og besøkte også et minnesmerke for den norske marines personell og sjøfolk som kom til Lunenburg og trente i Camp Norway under krigen i årene 1940-1945. Stedet må ikke forveksles med Little Norway


Norsk minnesmerke i Lunenburg
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Landemerke nr. 1 for Canada er Peggys Cove, et fyr som ligger på Nova Scotia, og dit dro vi selvsagt også. 


Peggy´s Cove (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Fyret er omgitt av blankskurte svaberg, og med mange advarsler om å være forsiktig. Mang en uforsiktig turist har nemlig blitt feid på havet her i årenes løp. Dersom det kommer svære bølger oppover svabergene, er det nemlig ingenting å klore seg fast i .... 


Tettstedet ved Peggy´s Cove (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Det var faktisk meningen at vi skulle bo en natt i Halifax, men vi fant dessverre byen litt usjarmerende. Det er selvsagt godt mulig at vi kom inn fra feil kant og ikke oppdaget byens skjønnhet, og at vi burde ha gitt byen en sjanse. I stedet feide vi avgårde og dro til kysten i nærheten av fergeleiet over til Prince Edward IslandHer fikk vi oss (nok) et anstendig måltid om kvelden. Jeg trenger vel ikke å presisere at sjømat sto på menyen?


City Hall i Charlottetown, Prince Edward Island (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Prince Edward Island kalles bare PEI blant dem som bor her. Vi kjørte først til Charlottetown, hovedstaden på PEI. 


Bokhandel i Charlottetown (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Utenfor en bokhandel møtte vi på en av innbyggerne i Charlottetown. Han kunne fortelle oss at PEI er "bibelbeltet" i Canada, og at her savnes kritisk tenkning. Det var en svært underholdende og interessant monolog vi fikk høre! 


Anne fra Bjørkly er et kjent varemerke for
PEI (Foto: Rose-Marie Christiansen)
PEI er hjemstedet til L.M. Montgomerys romanfigur Anne fra Bjørkly (eller Anne of Green Gables, som hun heter på engelsk). Hele stedet bar preg av dette forfatterskapet. Oppsetningen på teatret gjaldt Anne, vi fikk tak i brus med reklame for henne, overalt var det mulig å få tak i bøkene osv. 


Charlottetown - en kunstutsmykket by (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Det var mye flott kunst i gatene i Charlottetown. Som denne sølvfisken - "Bluefin Bullet" - som er laget av sjeer! 


Courts Wharf på PEI (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Da vi først var på PEI ønsket vi å spise hummer på den berømte Fisherman´s Wharf. Vi så virkelig frem til et herremåltid, men i stedet ble det en gigantisk skuffelse. Årsaken var at hummeren vi fikk servert ikke var fersk, men hadde ligget alt for lenge i et varmeskap og blitt tørr. Akkurat dette kom vi nesten ikke over! Her av alle steder skulle vi få den dårligste hummeren vi hadde spist - ever! 


Dette går det virkelig ikke an å servere folk! Fisherman´s Wharf på PEI bør
skamme seg! (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Neste stopp på turen var Quebec. Det var en kjøretur på ca. 91 mil, så vi overnattet på et motorvei-hotell da vi var halvveis. Da vi ankom Quebec City, måtte vi ta en ferge over St. Lawrence-elva. 


Quebec´s trivelige sentrumsgate! (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Quebec City tiltalte oss helt umiddelbart som by! Vi var heldig med valg av hotell (Hotel Port Royal), for det lå egentlig midt i smørøyet. Og vi ante ikke på forhånd at det skulle være matfestival i byen mens vi var der. Det gjorde selvsagt at det var ekstra morsomt å være her. 


Her er streetarten tatt et godt stykke videre! (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Quebec City ligger i den fransktalende delen av Canada som heter Quebec. Noe av grunnen til at vi umiddelbart likte oss så godt, hadde definitivt med størrelsen på byen å gjøre. Den er nemlig småkoselig, slik en relativt sett liten by med rundt 0,5 mill. innbyggere virker. Sentrum er veldig sentrert, og rett ved der vi bodde, var det masse koselige gågater uten biltrafikk. Jada, turistfellene lå på rekke og rad nettopp her, men det var ikke verre enn at vi gladelig gikk i dem - den ene etter den andre, faktisk. Det er jo tross alt mest trivelig å være der folkelivet er. Dessuten var det mange stilige butikker langs turist-felle-rutene. Her lå også kunstgalleriene på rekke og rad. Det er alltid interessant å studere kunsten på de stedene man besøker, synes nå jeg. 


Quebec sentrum (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Quebec City er for øvrig den eneste byen i hele Nord-Amerika som har en intakt bymur. For å komme opp til byen som lå bak selve bymuren, kunne vi enten gå opp en bratt vei eller ta en heis rett opp. Vi valgte det siste - ikke minst fordi heisen i seg selv var en opplevelse. 


Quebec - innenfor bymurene (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Mannen min og jeg har en særlig affeksjon for katedraler, så Basilique-Cathédral Notre-Dame de Quebec måtte vi selvsagt besøke! Der gjennomførte vi vårt sedvanlige rituale, der vi tenner tre lys; ett for oss selv, ett for barna i familien og ett for alle andre som vi bryr oss om.   For at det skal gå bra for alle, for at lykken skal stå oss og dem bi, at fremtiden skal være løfterik, at man skal klare seg bra her i livet ... 


Basilique-Cathédral Notre-Dame de Quebec (Foto: Rose-Marie Christiansen)
I løpet av matfestivalhelgen var det mye liv i gågatene i Quebec, fortrinnsvis nedenfor bymuren. Det var flere konserter i byen, og vi kjøpte mat-bonger som ga oss mulighet til å få en smakebit på noe av det beste flere av gourmet-restaurantene i Quebec hadde å by på. 

Umbrella Sky Project i Quebec
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)                                         
Det er bare 25 mil mellom Quebec og Montreal, så det var fort gjort å kjøre mellom disse byene. Montreal er også en i all hovedsak fransktalende by, og den ligger også i regionen Quebec. Her bor det om lag 1,7 millioner mennesker, så man merker godt at man har kommet til en storby. 
Latinerkvarteret i Montreal  (Foto: Rose-Marie Christiansen)                               
Vi valgte å bo i Latinerkvarteret i Montreal. Det skulle vise seg å være et klokt valg, for restaurantene lå på rekke og rad på begge sider av gaten vi bodde i. Det var råkoselig å gå ut om kveldene, og det var et rikholdig utvalg i all verdens restauranter å velge i. Det passet oss svært godt! 


Buble Tea (Foto: Rose-Marie Christiansen)
En av de første bydelene vi oppsøkte var Chinatown, og der kjøpte vi en god favoritt: bubble tea! Det er en is-te med "bobler" i bunnen, og som kan fås i mange ulike smaker. Den er svært leskende om sommeren. 


I Montreals gamleby (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Gågatene i området rundt Place Jacques-Cartier er svært livlige, og her likte vi oss godt! Dette betegnes for øvrig som gamlebyen i Montreal. Det er mange gallerier og kunstbutikker som preges av inuit-kunst og indiansk kunst. Skjønt nå er det ikke lenger politisk korrekt å snakke om "indianere". Det korrekte er å snakke om den amerikanske urbefolkningen. I alle fall - vi fant inuit-kunsten svært interessant - spesielt den som handler om de dansende bjørnene. 


Dancing bears - Inuitkunst i Montreal (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Bjørnene er utformet i stein, og det er selvsagt noen variasjoner i materialvalg og kvalitet ute og går. Det er mange teorier rundt hvorfor de danser, men den vi hørte handlet om gjenfødelse som bjørn etter et godt levd liv. Den kunstneriske prestasjonen bak en slik skulptur består i å gi figuren den rette balansen, slik at bjørnen blir stående og ikke velter. Dette krever stor dyktighet fra kunstnerens side, og er dermed ikke noe en ung og uerfaren kunster bør gi seg i kast med. Prisene varierte en del, men jevnt over var det vanskelig å finne noen riktig fine til under 10 000 norske kroner. 


Noen flotte damer som vi gjorde en riktig spennende handel med
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi oppsøkte også Notre-Dame Basilica i Montreal, og vakrere basilika har vi aldri sett i vårt liv! Vi ble rett og slett helt målløse da vi tråde inn i basilikaen. Fargene og lyset var intenst vakre. Detaljene, utsmykningene, glassmaleriene - alt var formidabelt vakkert. Det har aldri vært krig her, så kirkebygningen og interiøret er intakt. Det har jo aldri vært plyndret, som så mange andre kirker i resten av verden. 
Den vakre basilikaen i Montreal (Foto: Rose-Marie Christiansen)                      
Vi valgte også å besøke et matmarked som ligger litt utenfor bykjernen, Jean-Talon Market. Det var rett og slett fantastisk! 


Jean-Talon Market i Montreal (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Mannen min og jeg elsker å gå rundt og lukte og se på maten, spise litt her og litt der, få med oss mest mulig. På markedet var det også et lite hjørne der vi kunne velge blant et rikholdig utvalg av østers, blant annet noen riktig store fra British Colombia. 


Østers-smaking på Montreals marked (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi valgte noen som het Sea Angels, Rocky Shore, Katama Bay - bare for å nevne noen. Pluss to digre fra British Colombia så klart! De var virkelig svære munnfuller!


Østersene fra British Columbia var ikke for nybegynnere!
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Det er 54 mil mellom Montreal og Toronto, som var neste stopp på vår rundreise. Ikke verre avstand enn at det fint gikk an å kjøre en slik avstand på 5-6 timer. Opprinnelig hadde vi også tenkt å ta turen innom Ottawa, Canadas hovedstad, men denne byen ble raskt valgt bort da vi måtte foreta noen valg. 


Gatelangs i Toronto (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Det bor 2,7 mill. innbyggere i Toronto, og det sier seg selv at vi ikke ville rekke mer enn en bitte liten brøkdel av det byen hadde å by på i løpet av de knappe to dagene vi var der. Toronto har ikke noe klart definert sentrum, men består av mange bydeler som har hver sine sentra. Men vi fikk i det minste en liten smakebit, og vi likte det vi så! Dette er absolutt en by det er fristende å komme tilbake til! Opp til flere ganger!


Chinatown i Toronto (Foto: Rose-Marie Christiansen)
I og med at vi er veldig glad i kinesisk mat, oppsøkte vi nokså raskt Torontos Chinatown. Den var ikke fullt så småkoselig og intim som vi er vant med fra andre byer, for gjennom denne bydelen gikk det nærmest en autostrada. Masse biltrafikk og et støynivå som var slitsomt - absolutt hele tiden. Men vi fant et sted som hadde god mat! Det er for øvrig ikke så vanskelig i kinesiske nabolag. 


Kensington Market i Toronto (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Kensington Market er et annet spennende område av Toronto. Hele området består av verneverdige trehus i glade farger, og butikkene bærer preg av en bohemaktig atmosfære med mye brukte klær og ikke minst kunst. 


Trebebyggelsen i Kensington Market, Toronto (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Kensington Market har dessuten rikelig med kaféer, bakerier og matvarebutikker av ymse slag. Området er et yndet sted for sånne som meg som liker å gå rundt og ta bilder. 


Moonbean Café i Kensington Market-området (Foto: Rose-Marie Christiansen)
I vår guidebok var spesielt Moonbean nevnt som en severdighet, så dit gikk vi og tok en kopp kaffe. 


St. Lawrence Market i Toronto (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Enhver by med litt stolthet har selvsagt et matmarked, og Toronto er intet unntak. St. Lawrence Market måtte vi besøke! Det ga seg selv. Utvalget i salgsbodene holder høy kvalitet på dette matmarkedet, og vi gikk selvsagt rundt og smakte der dette var mulig. 


Senneps-selgeren på St. Lawrence Market i Toronto (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Gjennom en tidligere canadisk kollega hadde jeg spesielt fått anbefalt en senneps-bod. Og for mannen min og jeg, som for flere år siden besøkte Dijon i Frankrike og kom hjem - fullastet med sennep i alle mulige varianter - var det et "must" å få med seg canadisk sennep hjem. Vi ante ikke at Canada er verdens største sennepsprodusent, men det er de faktisk. Det var spesielt en type med whisky-smak som vi falt for. 


Canadisk icewine! (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi har jo drukket eiswein tidligere, men aldri den canadiske icewine. Vi ble fristet til å smake et spesielt godt utvalg på tre viner, og endte opp med å kjøpe samtlige. Det var den ene wow-opplevelsen etter den andre! Vi kan kort og godt si at det er den beste isvinen vi noen gang har smakt! Så er da også Canada kjent for sine høykvalitetsisviner verden over, fikk vi vite. Canada er også det landet som produserer mest isvin i hele verden. Disse vinene er aller best til gode oster - som chevre, blåmuggoster og annet. De canadiske icewine´s er dyre. Vinen er produsert på druer som har stått ute en frostnatt og som deretter er satt i produksjon. Det skal veldig mange flere druer til for å produsere de samme mengdene med vin som i den ordinære vinproduksjonen. Derav prisen. Men de er verdt det! Vi tok hull på en flaske i sommer, og den overlevde ikke kvelden, for å si det sånn ... Du får nemlig bare lyst på litt til og så litt til og så litt til når du først begynner. 


Torontos flat iron Building (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Ikke langt unna St. Lawrence Market ligger Torontos "flat iron building". Den heter i virkeligheten Gooderham Building, og ble bygget i 1881, lenge før New Yorks mer kjente Flat Iron Building ble bygget. 


CN Tower i Toronto (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Om du har det aldri så travelt på en Toronto-tur, så anbefales en tur opp i CN Tower. Selv har jeg en høydeskrekk jeg stadig utfordrer, så en tur opp dit var ikke til å unngå. Særlig ikke når jeg er på tur med min mann, som skal opp i slike høyder. Vi dro helt opp - dvs. så langt det var mulig for turister å komme, hvilket er 446,5 meter over bakken. Selve tårnet er 553,3 meter høyt. Utsikten er spektakulær! 


Spektakulære Niagara Falls! (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Niagara Falls ligger ca. 12-13 mil utenfor Toronto. Det var liten tvil om at vi skulle se dette berømte fossefallet fra canadisk side, og ikke fra den amerikanske siden. Det var mange ulike opplevelsesturer å velge i. Vi skulle selvsagt gjerne ha vært med i en av båtene som kjempet seg oppover i strykene, men køene var så lange at vi nøyde oss med å betrakte det hele på avstand. 


Journey Behind the Falls, Niagara Falls
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Derimot valgte vi en Journey Behind the Falls, og fikk da nærmest nærkontakt med fossefallet. Lydene fra fossen var så øredøvende at det nesten ikke var mulig å høre hva man selv tenkte. Vannspruten slo imot oss og derfor måtte vi ha på oss heldekkende regntøy for å unngå å bli gjennomvåte. 


Niagara Falls (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Det var virkelig fascinerende å være der! Et sted vi har hørt så mye om, hatt mange forestillinger om - og så var vi endelig der! 

En av båtene som kjempet seg oppover strykene ved Niagara Falls
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Fra Niagara Falls og tilbake til Washington DC er det 40 mil. I og med at vi hadde kjørt fra Toronto til Niagara Falls, hvor vi også hadde vært noen timer, valgte vi å overnatte i Philipsburg i Pennsylvania, dvs. ca. midtveis. Dagen etter satte vi kursen mot Washington DC, der vi fikk en siste natt før hjemreisen vår. 


Chinatown i Washington DC (Foto: Rose-Marie Christiansen)
I og med at vi måtte levere inn leiebilen vår den ettermiddagen vi ankom Washington DC, var vår aksjonsradius svært begrenset etter dette. Men vi valgte å ta bussen inn til sentrum, og oppsøkte Chinatown. Chinatown i Washington DC er egentlig bare et veikryss, men vel verdt å besøke likevel vil jeg mene. 


Chinatown i Washington DC (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Ikke bare fikk vi oss et svært godt måltid mat der, men vi fikk også med oss en virkelig fin gatekonsert. 


Utendørskonsert i Chinatown, Washington DC
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Med dette var en utrolig opplevelsesrik reise over for denne gang. 


Joy Luck House være inspirert av Amy Tana
berømte roman "Joy Luck Club"!
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Jeg håper at mitt reisebrev kan inspirere deg til å reise til noen av stedene vi har besøkt! Og så takker jeg for oppmerksomheten så langt!


Washington DC (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Populære innlegg